Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

126 KAP. 4.1
sentrale påstandar i stykket. Den eine er at løyndommen til frimurarane bare er ein
bløff, at selskapet er danna på skjemt for å gi folk "Materie til Discours". Til grunn for
påstanden ligg følgjande resonnement: Lover og vedtekter til frimurarane må vera
anten vonde eller gode. Viss dei var vonde, er det umogleg at dei kunne tiltrekka seg
så mange solide menneske. Viss dei var gode, kvifor då halda dei løynde? Den andre
påstanden er at dette er noko konene (til frimurarane) har skjønt. At dei lar mennene
vera i fred er sikkert teikn på at løyndommen bare er bløff. Hadde frimurarane
verkeleg hatt noko å skjula, ville det vore den minste sak for kvinnene å rista dette ut
av dei. La Baumelle - som sjølv var frimurar - gir Holberg svar på begge punkt.
Kvinnene stiller seg ikkje så likegyldige som Holberg vil ha det til; La Baumelle
kjenner til tilfelle der dei har gjort alt det som stod i deira makt for å få mennene i
tale. Han avviser også at eit så alvorleg selskap som frimurarane er, skulle vera
danna bare på skjemt. I Ep 417 gir Holberg ytterlegare kommentar til debatten, bl.a.
med referanse til andre innlegg. Denne spesifikke referansen er tydeleg ved opninga
av stykket.
"Min Herre forlanger at vide, hvad jeg dømmer om det Skrift, som nyeligen her udi
det Franske Sprog er udkommet mod Frimurerne" (Ep 417, IV, 309).
Setninga har to referansar - "Min Herre" og "det Skrift" - som viser to forskjellige
relasjonar til ein kontekst. Den første ("Min Herre") illuderer ein
kommunikasjonssituasjon, men er i realiteten ei avbryting av ei utpeiking i ein
kommunikasjonssituasjon. Den andre ("det Skrift") derimot opnar mot ein reell
historisk situasjon, dvs. peiker ut i ein kontekst og lar samstundes denne verka
styrande på utforminga av teksten. I den grad Holberg-essayet er prega av ein reell
kommunikasjonsituasjon, er det såleis ikkje i kraft av brevforma at dette skjer.
Brevforma er lutter fiksjon.
Brevet illustrerer offentleg debatt
Men denne fiksjonen - kor spinkel den enn er - utøver likevel ei gjerning. Det dreiar
seg om to funksjonar, den eine er å illustrera offentleg debatt, den an dre er å syna
fram sjølve meddelinga.
All skrift er fiksjon ved det at den diktar opp ein kommunikasjonssituasjon.
Einar Økland seier det slik:
Fiksjonen er at ein forfattar snakkar til deg og t.d. syner kva folk har sagt og gjort, slik
at du trur det kan ha vore så. Det er fiksjonen, for det kan ha vore fageren for alt vi
veit. Det finst fiksjon av eit eller anna slag i alle slag tekst. Same om noko er faktisk og
sant, det blir oppdikta når det kjem på trykk. (Økland 1989, 63.)