Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen
Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen
Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
KOMMUNIKATIV FUNKSJON INNSKRIVEN I TEKSTEN 121<br />
Holberg hadde kontakt med, men som stod over han i rang: Frederik Rostgaard, Chr.<br />
Rantzau, Niels Griis, Chr. Reitzer. Andre forslag har vore meir fantasifulle, f. eks.<br />
hevda Viljam Olsvig at brevet var retta til kong Frederik IV, og Just Bing peikte ut<br />
grev Ulrik Adolf Holstein til mottakar. H. Ehrencron-Müller gjer fyldig greie for<br />
diskusjonen og rundar gjennomgangen av med ei generell avvising av alle framlegg<br />
til ein historisk mottakar: "[…] om dem alle gælder, at der ikke fra noget Hold er<br />
fremført Beviser eller blot Grunde, der kunde gøre det sandsynligt, at de var den<br />
virkelige Adressat" (Ehrencron-Müller, X, 97-103, sitat 100).<br />
I 1868-69 sette filologen Carl Wilhelm Elberling fram tesen om at den<br />
omdiskuterte "vir perillustris" er ein fiksjon som tener til å gi Holberg påskot til å<br />
fortelja om seg sjølv; det ville jo bli for anmasande om han fann på dette av seg sjølv.<br />
Elberling seier vidare:<br />
han [Holberg] har gjort det Samme, som han gjorde i den anden og den tredie Epistel<br />
og ligeledes i sine danske Epistler; han skrev sin Epistel i Tiltaleform til en Anden, da<br />
han ønskede, at Brevene skulde læses af Alle (opprinneleg lat. tekst, her sitert i oms.<br />
etter Bruun, 1895, 11).<br />
Etter kvart har synet til Elberling fått generell aksept.<br />
Ein føresetnad for diskusjonen om kven mottakaren av levnetsbreva er, er at<br />
teksten blir lesen som om den hadde ein reell historisk adressat, samsvarande med<br />
"du" eller "De" i teksten. Og ein generell konklusjon på debatten er at det ikkje er<br />
noko slikt samsvar.<br />
Erik A. Nielsen undrar seg med rette over at denne debatten i det heile tatt har<br />
funne stad, i Kierkegaards heimland (!) og om ein forfattar som Holberg (!) der det er<br />
så mye bruk av pseudonym og tilgjorte forfattarroller (Nielsen 1984, 9). Ikkje minst<br />
kan ein bli forundra på grunn av at ein samtidig lesar som Hans Gram så klart såg eit<br />
element av spøk og tilgjersle i verket.<br />
Men "vir perillustris"-debatten gir også grunn til å spørja om kva eigenskapar<br />
ved teksten det er som skapte denne forvirringa eller gjorde den mogleg. Spørsmålet<br />
har vore reist av Ejnar Thomsen og andre. (Dette kjem eg tilbake til nedanfor, kap.<br />
4.3.)<br />
Epistler<br />
Av dei ca. 540 enkeltstykka i Ep er det bare Ep 439 som sikkert har vore brukt i ein<br />
reell korrespondanse. I si tid sende Holberg epistelen til historikaren Peter F. Suhm<br />
(1728-98), som takk for nokre historiske arbeid. Den takk som avsendaren rettar til<br />
mottakaren innleiingsvis ("Jeg takker min Herre for hans mig