Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

112 KAP. 3
Som referanseramme for figur hos Holberg har eg brukt skiljet mellom sansemessig
og intellektuell motivering av teiknet, samt motsetnaden mellom horisontalitet og
vertikalitet.
Genette peiker på at figurbegrepet varierer alt etter kva tilfang teorien er retta
inn mot. Han kritiserer nyretorikk og moderne litteraturvitskap for manglande
presisjon og for ei einsidig innretning mot eit litterært tilfang i bestemminga av
figuren. Dette inneber ei for sterk orientering mot sansemessig erfaring, mot
semantisk konsentrasjon, og mot tropar. Her er ei allmengjering av det spesifikke,
som inneber å stengja ute store semantiske felt som tradisjonelt har blitt dekka eller
omfatta av figuren. Korrektivet til dette hentar Genette i tradisjonell retorikk, det vil
nærmare bestemt seia retorikk på eit gitt utviklingssteg, der den som lære har nådd
lengst i å utvikla seg mot ein semiotikk. Han legg vekt på utskifting som kriterium,
og når dette kriteriet blir konsekvent gjennomført, inneber det at kjensla av figur blir
det avgjerande haldepunktet.
Sentralt hos Genette er at han held på førestillinga om figur som form
samstundes som han opnar for at begrepet skal omfatta tankefigur eller simulering,
altså tekstlege fenomen som det er vanskeleg å avgrensa som storleikar, som
estetiske element. Denne problematiseringa har blitt reflektert i dette kapitlet ved at
blikket - i beskrivinga av prosaen til Holberg - flyttar seg frå metafor, samanlikning
og eksempel, og til ironi og satire, dvs. flyttar seg i retning av tekstelement som er
utflytande og diffuse.
Samanfattande - så langt - vil eg hevda at i den grad Holberg-essayet inneheld
figurar som appellerer til imaginasjon og førestilling, dreiar det seg om grep som på
eit umiddelbart nivå gjer språket klart og tydeleg. Men derfor er det også rimeleg å
hevda at kjensla av figur, av eit virtuelt teikn bak det reelle, av ei kløft mellom det
reelle og det virtuelle teiknet, ikkje gjer seg gjeldande i særleg grad på dette nivået.
Lesinga av MTkr IV.82 viser ein figur av eit anna slag, orientert mot tanke og poeng,
og med viktig betydningsfunksjon. Det er denne tankefiguren - denne simuleringa -
som kan gjera greie for vertikalitet og litteraritet i Holbergs reflekterande prosa.
Denne påstanden blir nærmare grunngitt i dei tre hovukapitla til slutt i avhandlinga.
Den "utvidande" problematiseringa av figur-begrepet som har gjort seg gjeldande i
dette kapitlet, blir i omtalen av paradokset (nedanfor kap. 5.1) vidareført i
spørsmålet: Er paradokset retorisk figur?