Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

106 KAP. 3
who by Instances of this Nature are excited to the Study of Virtue. (Spectator No. 110,
6. juli 1711; Addison og Steele 1970, 274.)
Som kontrast til dette Marcus Aurelius som ein stad brukar ein serie - heile seks
eksempel - på "asyndetisk" vis, altså utan noko slag av eksplisitt samanbinding med
konteksten, bare med ein påfølgjande kommentar i form av eit spørsmål.
Hippokrates leget mange sykdommer, men ble selv syk og døde. Astrologene har
forutsagt mange menneskers død, før skjebnen innhentet dem selv. Aleksander,
Pompeius og Cæcar jevnet hele byer med jorden og drepte ryttere og fotfolk i
titusenvis på slagmarken. Og så en dag gikk de selv bort. Heraklit med sine teorier og
spekulasjoner om den store verdensbrann fikk vattersott; han smurte seg inn med
kugjødsel, men døde. Lus drepte Demokrit, en annen slags lus drepte Sokrates.
Hvor vil vi hen med dette? (Marcus Aurelius Til meg selv III.iii.1-2.)
Holberg er aldri så utflytande som Addison, han er heller aldri så knapp som
Aurelius, sjølv om det til tider kan sjå slik ut. Holberg har ein god del eksempel som i
alle fall ved første inntrykk synest å vera bare lauseleg knytte til konteksten. Dette
inntrykket kjem i stand ved at ei forteljing brått blir innskoten i drøftinga: "En vis
Skibspræst *…+ betienede sig engang af *…+" (49); "Da Diogenes merkede Bagateller
med Gravitet at forrettes udi Athenen *…+" (121); "Nogle advarede engang Cæsar, at
han skulde tage sig vare for *…+" (200). Eit ytterleggåande eksempel er MTkr I.100
som begynner direkte på ei historie. "Simonides *…+ blev engang adspurt *…+" (80).
Ikkje minst dei tilfella der eksempla kjem mange i slengen (jfr. MTkr på sidene 100,
108, 109, 150, 188) kan skapa eit slikt inntrykk.
Hercules den forfærdeligste Mand udi hans Tiid, lod sig som et Barn tvinge af
Omphale. Samson der overgik alle Mennesker udi Mod og Styrke, var en Slave af
Dalila. Achilles, som foragtede de største Helte, sadd og græd, da man tog hans
Hustrue Briseis fra ham. (MTkr, 335.)
Men spørsmålet til Marcus Aurelius - "Hvor vil vi hen med dette?" - melder seg
likevel ikkje. Hos Holberg er det stort sett klart på grunnlag av konteksten kor
forfattaren vil med sine historier.
Dette inntrykket blir forsterka av dei mange tilfella der tilknytinga til
konteksten er uttalt og eksplisitt. Forutan nøytrale tilknytingar ("Jeg erindrer …", 34;
"Der fortælles …", 49), og forutan tilknyting som ved samanlikning ("*…+ ligesom der
fortelles om en vis Dommer …", 36; "Man kand ligne en saadan overstadig lærd
Mand ved den Rhetor hos Petronium *…+", 41), er det særleg tre