Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

FIGUR 97
kan vel ikkje figuren vera avvik frå daglegtalen, men må vel heller reknast som eit
både normalt og daglegdags fenomen? Fontanier løyser knuten ved å skilja mellom
enkelt og daglegdags; figuren kan vera daglegdags, men aldri enkel. Den utgjer alltid
ein omveg, der noko står i staden for noko anna, og dette skaper ei kjensle av eit
virtuelt teikn bak det reelle. (Genette 1966, 210-11; 1991, 175-76.)
For det andre ei avgrensing vis-à-vis katakresen. Frå antikken kjenner me
tanken om at figuren (særleg metaforen) finn ord for det som det ikkje finst ord for,
at den såleis bøter på manglar ved språket. Den tradisjonelle tropedefinisjonen - å
bruka eit ord/uttrykk med ei anna tyding enn den vanlege - kan nok samsvara med
ei slik førestilling. Men katakresen står likevel ikkje substitusjonsprøva; katakresen
kan ikkje reknast som figur av den enkle grunn at den ikkje kan tilbakeførast til eit
anna uttrykk - eit virtuelt teikn - som den står i staden for. Derfor kan den heller
ikkje ha figurens form som bare kan bli skapt av rommet mellom det reelle og det
virtuelle teiknet. (Genette 1966, 212-13; 1991, 177.)
For det tredje som avgrensing vis-à-vis innhald. Det er her ein kan sjå korleis
Fontanier/Genette aktualiserer antikkens vurdering av simulering som kvalitet ved
figuren. Generelt i antikk retorikk blir tankefigur definert som ei eller anna form for
simulering, og i kraft av det også vurdert som optimal variant av figuren:
*…+ but the figure which was then regarded as the most important and seemed before
all others to merit the name of figure was the hidden allusion in its diverse forms.
Roman orators had developed a refined technique of expressing or insinuating
something without saying it *…+. The art of the hinting, insinuating, obscuring
circumlocution, calculated to ornament a statement or to make it more forceful or
mordant, had achieved a versatility and perfection that strike us as strange if not
absurd. These turns of speech were called figurae. (Auerbach 1959, 26-7.)
Det er også tendensar til at tilgjersle blir gjort til kriterium for alle figurar (og altså
ikkje bare tankefigurar). Zoïlus (4. årh. f. Kr.) avgrensar såleis schema (som er det
greske ordet for figur) til tilfelle der ein seier eller føregir éin ting, men meiner noko
anna. Quintilian drøftar spørsmålet og avviser ein så snever kategori. Ifølgje han
dekker begrepet til Zoïlus bare ei gruppe av figurar. (Inst. or. IX.i.14 og IX.ii.65.) Men
også Quintilian gir - sterkt inspirert av Cicero - simulering mye vekt når han
definerer tankefigurar som avvik frå direkte eller oppriktig uttrykksmåte (Cicero
Orator 39.134-41.139; Quint. Inst. or. IX.i.26-36 og IX.ii.1). Han avviser at tankefiguren
skal vera det same som ei eller anna kjensle som kjem til uttrykk: sorg, sinne,
medkjensle, frykt, tillit, forakt osv. Tankefiguren er heller å