Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama

egynnelser

Lars J. Danbolt | Øystein Wang
B·E·G·Y·N·
N·E·L·S·E·R
Johannesevangeliet
som fortelling, dialog og drama
efrem 2020

© Efrem forlag 2020
Illustrasjon forside: Kristian Leine Lerø
Omslag og sats: Øyvind Lerø
Trykk: ScandinavianBook
Satt med Tisa Pro 10/14
Papir: 100g Munken Print Cream 1,5
ISBN 978-82-92922-64-4
Efrem forlag, Follese
post@efremforlag.no | www.efremforlag.no
Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Bibeltekster er hentet fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.
Gjengitt med tillatelse.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med Efrem forlag as er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring
bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom
avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
MILJØMERKET
Svanemerket trykksak
LaserTrykk.no

Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama 5
Forord
«Den som legger ut på en reise, har noe å fortelle», sier den tyske
dikteren Matthias Claudius. Vårt arbeid med denne boka har vært som
en reise inn i et landskap vi trodde vi kjente. Men ved å lese Johannesevangeliets
tekster om Jesu liv som drama og fortellinger, fikk de nytt
liv, og nye perspektiver ble klarere. Og det er fra denne reisen vi gjerne
vil fortelle.
Johannesevangeliet skiller seg ut fra de andre evangelieskriftene
med en egen tilnærming og måte å fortelle denne spektakulære historien
på. En historie med større betydning enn noen annen i de påfølgende
2000 år.
For oss har Johannesevangeliet vært der hele livet, gjennom oppvekst,
studietid og yrkesliv. Og vi har opplevd at tekstene har en egen måte å
kommunisere på overfor mennesker i forskjellige livssituasjoner.
Hva er det ved Johannesevangeliet som gjør det så fascinerende?
Dette spørsmålet førte oss ut på reise også i konkret betydning; vi
dro til Kana i Galilea og Betesda dam i Jerusalem. Vi besøkte Romas katakomber,
jobbet med narrativ teologi i nærheten av Hagia Sofia, med
gresk drama i Athen, og vi hadde god nytte av biblioteket på Luther
Seminary i St. Paul (USA).
Våre egne erfaringer i møte med mennesker, opplevelsen av nye steder
og ny Johanneslitteratur ga inspirasjon. Hele teksten i denne boka
er et resultat av mange timer – dager – ukers dialoger, samtaler, drøftinger
og uendelige omarbeidinger. Det gjør at det ikke lenger er mulig

6 Forord
å si hvem av oss som har skrevet hva, og vi står begge likeverdig bak
hele teksten i denne boka.
Boka er skrevet med tanke på de som jobber i kirkelige sammenhenger
eller relaterte utdanninger: prester, diakoner, kateketer, trosopplærere
og studenter. Vi tror samtidig at den kan være svært så
aktuell for allment interesserte lesere med tanke på egen fordypning
– alene eller i studiegrupper osv.
Vi ønsker å takke alle som har vist interesse og engasjement underveis:
familie, venner og kollegaer – alle som vi har drøftet temaer med
underveis i dette prosjektet og som har kommet med nyttige tilbakemeldinger.
For oss har reisen i det johanneiske landskapet vært enormt berikende
og lærerikt, og vårt håp er at andre også kan gjøre nye oppdagelser,
og kanskje ha nye ting å fortelle fra sine reiser i Johannesevangeliets
verden.
Elverum – Hov, sommeren 2020.

Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama 7
Innhold
Forord 5
Kapittel 1
Begynnelsen 13
Hva vet vi om Johannesevangeliet? 15
Fantes det et eget Johannesfellesskap? 19
To markante kulturkontekster 22
Bokas oppbygning 24
Kapittel 2
Johannesevangeliet som fortelling 27
Historisk orientert bibelforskning 27
Narrative litteraturvitenskapelige tilnærminger 29
Fortelleren 32
Fortelleren, Jesus og Talsmannen 34
Tid og struktur 35
Handlingen – plottet 39
Karakterene tjener plottet 42

8 Innhold
Jesus og Gud Far 43
Disiplene 44
Jødene 45
Mindre karakterer 46
Grekerne 48
Kapittel 3
Johannesevangeliet i lys av greske tragedier 51
Tre akser i en dramatisk tekst 54
Dynamisk plottmodell 56
Prologen 60
Jødisk og gresk tradisjon bak prologen 62
Likhetstrekk mellom Bakkantinnene og Johannesevangeliet 63
Introduksjon av konflikt 66
Tid, sted, aktører og bevegelse 68
Ord før handling 71
Flyt og framdrift 72
Dramaets virkemidler: Omsving, gjenkjennelse og pathos. 74
Tale og talehandlinger 77
De to avsluttende epilogene 79
Teater og rite 82
Kapittel 4
Begynnelsesdialogene: åpnende, utforskende,
relaterende 85
Den åpnende innledningsreplikken: «Hva søker dere?» 89
Likheter med antikkens dialoger og rettsretorikk 91
Søke det betydningsfulle i relasjon til det hellige 94
Hellighet og meningsdannelse 95

Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama 9
Åpen holdning 96
Søke, finne eller ikke finne 96
Den utforskende andrereplikken om Jesus og sted 99
Opptatt av steder 101
Sted og meningsdannelse 102
Sosial identitet og prototyper 105
Hushold og landsby 107
Fra Nasaret 107
Stedstilhørighet og stedløshet 108
Menneskenes og Guds sted 110
Kropp og relasjon som sted 111
Den relasjonelle tredjereplikken der Jesus gir seg til kjenne 112
Han som identifiserte Jesus for første gang 113
Identifiseringen av Jesus før rettsprosessen 116
Gjenkjennelsen av Jesus som oppstanden 118
Vitne til oppstandelsen 119
Oppstandelsens hage – Edens hage 120
Særskilte beretninger om gjenkjennelse hos Johannes: Tegn og
Jeg er 122
Tegn til gjenkjennelse 122
De sju tegn 124
Jeg er-utsagnene – Jesu utvetydige selvpresentasjon som
guddommelig 125
Oversettelser reduserer tolkningsmangfold 127
Absolutte Jeg er-utsagn 130
Metaforiske Jeg er-utsagn 133
Metaforer som uttrykker mening gjennom hverdagserfaringer 134
Narrativ dynamikk 138

10 Innhold
Kapittel 5
Beretninger om begynnelser 141
2,1–14 · Begynnelsen av tegn: Vinunderet i Kana 141
4,1–26 · Jesus og den samaritanske kvinnen ved Jakobs-brønnen 146
Samtalen med Nikodemus som parallell 149
Gjenkjennelsen av Jeg er 151
Evig liv – Joh 3,16 152
4,46–54 · Jesus helbreder sønnen til en romersk
embetsmann 154
5,1–15 · Jesus helbreder en lam mann på sabbaten 156
6,1–21 · Jesus gjør et brødunder og går på vannet 158
Kulturelle baktepper 161
Disiplenes tegn 162
6,22–58 · Jeg er livets brød 163
8,12–20 · Jeg er verdens lys 166
8,28–59 · Jeg er – før Abraham 168
Menneskesønnen 172
Blasfemisk 173
9,1–38 · Helbredelse av en blind 174
Kroppslighet og healing-teknikker 176
Siloa – utsendt 177
Lys for helse, tro og håp 178
10,7–14 · Jeg er porten og den gode gjeteren 181
11,6–27 · Jeg er oppstandelsen og livet 183
Jesu død i Johannesevangeliet 186
Ny begynnelse for Lasarus og hans venner 187
Det sjuende tegnet som peker framover 192
Jesus roper ut sitt budskap 194
13,12–20 · Siste måltid, fotvasking og forræderi – «For at dere skal
tro at Jeg er» 194

Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama 11
Agape – kjærligheten som gir sitt liv for sine venner 197
Konflikten intensiveres 197
Fotvaskingen 198
14,1–7 og 15,1–9 · Jeg er veien, sannheten, livet og det sanne
vintre 202
Avskjedstaler i greske dramaer 203
Strukturen i Jesu avskjedstale 204
Den hellige Ånd – Talsmannen 205
Aletheia – det utilslørte 206
Vinbonden og synagogen 210
Kontinuitet og oppbrudd 211
18,1–9 · «Jeg er» – Opphøyelsen av den krenkede 212
Verden (Kosmos) i Johannesevangeliet 217
Drept med vanære – begravet med heder 218
Kapittel 6
Nye begynnelser i lyset fra oppstandelsen
21,1–23 · Måltidet ved et bål på stranden 221
Litteratur 227
Originalverk på gresk – og i norsk og engelsk oversettelse 233
Navne- og stikkordregister 237

Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama 13
Kapittel 1
Begynnelsen
«I begynnelsen var Ordet»
Johannesevangeliets innledning er trolig litteraturhistoriens mest
kjente startsetning – eventuelt i konkurranse med starten på selve
Bibelen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden».
Den poetiske skapelsesberetningen fra 1. Mosebok gir ekko til den
hymniske prologen hos Johannes. «I begynnelsen…». Det bølger gjennom
alle de mange fortellingene der folk får nye begynnelser gjennom
møter med Ordet som «ble menneske og tok bolig iblant oss».
Johannesevangeliet er et omfattende kunstverk av et drama med en
rekke scener som tar oss som lesere med til hendelser på landsbygda
i nordområdene i Galilea, karrige ørkenområder i Jordandalen og til
storbyen Jerusalem med templet og de store høytidene. Vi beveger oss i
ikke-jødiske områder som Samaria, blir introdusert for romere og grekere,
og møter folk i alle aldre og samfunnslag.
Johannesevangeliet har et stort persongalleri der noen er gjennomgangspersoner,
som Jesus og noen av disiplene. Men de fleste er med
i handlingen kun i enkeltscener eller to-tre ganger. I Samaria møtte
Jesus en kvinne ved en brønn. Samtalen mellom de to er utførlig beskrevet,
men hun er kun med i denne scenen.
I Jerusalem hadde Jesus en lang samtale med den skriftlærde Nikodemus.
Han våget ikke å stå åpent fram som disippel fordi han kunne
risikere både sin jobb og anseelse. Han er ute av det meste av handlingen,
men kom inn igjen da Jesus skulle gravlegges.

14 Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama
Til og med Maria Magdalena, som i kunst og litteratur opp igjennom
århundrene har vært en så sentral person, er med i handlingen bare et
par ganger. Første gang hun nevnes, er ved Jesu kors, som vitne til hans
død. Deretter møter hun Jesus utenfor den tomme graven og blir vitne
om hans oppstandelse.
Vi møter Jesus flere ganger på tempelplassen der han går kraftig ut
mot undertrykkende praksiser og varsler noe nytt – det han kaller et
nytt tempel. Vi får høre om en ny ånd som stadig kommer, som skal
bringe menneskene sannhet, og der relasjonene mellom Gud og mennesker
ikke lenger forstås gjennom begrepspar som herre–tjener, men
foreldre–barn og vennskap. Johannes viser oss en læremester som
selv vasker sine disiplers føtter, og som ber dem om å være hverandres
tjenere og elske hverandre.
Johannesevangeliet griper tilbake til alle tings begynnelse og beveger
seg i byer og bygder der folk får nye begynnelser. Allerede i starten
får vi vite at Gud har blitt menneske og tatt bolig iblant menneskene.
Gud i Johannesevangeliet er knyttet til mennesker og deres grunnleggende
erfaringsverden. I sluttscenen sitter Jesus og disiplene sammen
ved et bål på stranda ved Galileasjøen. Fortellingen peker framover
mot stadig nye begynnelser for menneskene og den verden vi lever i.
Erkjennelsen og erfaringen av Gud begynner hele tiden der det alminnelige
livet leves. Det vil si i familielivet, arbeidet, festene, sorgene.
Altså der folk bor sammen, spiser sammen, der de arbeider, driver
sauehold, dyrker vingårder, fisker eller beveger seg langs veiene.
Dette er noe av det som fascinerer oss veldig med Johannesevangeliet.
Begynnelsen er ikke et brudd med livet folk lever. Tvert imot, Gud
har blitt menneske, og hvem Gud er, forstås gjennom metaforer fra det
livet menneskene lever. Og gjennom dette er mennesker gitt en enorm
status og verdi.
Johannesevangeliet har vært omgitt av omfattende interesse opp
gjennom århundrene. Evangeliet har vært knyttet til apostelen Johannes.
Han er ikke nevnt i Johannesevangeliet, i stedet møter vi den ikke
nærmere identifiserte «Disippelen Jesus hadde kjær». Om dette er den
samme som de andre evangeliene kaller Johannes, er et åpent spørsmål.
Men uansett er Johannesevangeliet lest som kjærlighetens evan­

Kapittel 1 · Begynnelsen
15
gelium. Det uttrykker lite av makt eller hvordan kirken skal organiseres,
og kanskje har kirken i større grad holdt seg til Peter eller Paulus på
dette området og kalt opp kirker etter dem.
Men også Johannes har gitt navn til mange kirker. En av disse finner
vi i Paris ved den nedre delen av det populære turiststedet Montmartre.
Der ligger den store og rommelige Johanneskirken, Saint-Jean de
Montmartre. Om du går inn i den, finner du malerier og skulpturer fra
scener i Johannesevangeliet som bryllupet i Kana og det siste måltidet.
Som en sammenbindende dekor er det malt vinranker som viser til ordene
om vintreet og grenene.
Saint-Jean de Montmartre er en ganske ny kirke til å være i Paris. Den
sto ferdig i 1904, og ideen var å bygge en romsligere kirke som lå nærmere
boligområdet og derfor var mer tilgjengelig for folket som bodde
der. Den mange århundrer gamle Peterskirken, Saint-Pierre de Montmartre
ved toppen av høyden, var både for trang og for langt unna.
Å knytte den nye kirken til Johannesevangeliet, var trolig et bevisst
valg av Abbed Sobaux som lanserte ideen. Nærheten til folket er
nettopp en hovednerve i Johannesevangeliet der fortellingene beveger
seg i landskaper der folk bor, lever sine hverdagsliv og har sine store og
små markeringer av sorger og gleder som følger det å være menneske.
Vi leser handlingen som et eksistensielt og religiøst frigjøringsprosjekt
som søker å bringe menneskene nærmere hverandre og nærmere
hva det vil si å være til. Gud beskrives med begrepet Jeg er – og i møte
med dette inviterer Johannes sine lesere til å utforske hvem vi er, hvem
jeg er. Her anes konturene av spennende begynnelser, og det er noe av
dette som tar tak i oss med denne gamle tidløse teksten.
Hva vet vi om Johannesevangeliet?
Johannesevangeliet antas å være det yngste av de fire evangeliene som
er tatt med i Det nye testamentet. 1 Trolig er det fra slutten av det første
århundret. 2 Evangeliet etter Markus regnes for å være det eldste, trolig
1 Det er en tradisjon for å knytte en kanonisering (godkjenning) av hva som
skulle være kirkelige tekster til kirkemøtet i Nikea år 325, men dokumentasjonen
for denne antagelsen er svak. Se Moxnes, 2015.
2 Keener, 2003, s. 140–142.

16 Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama
fra omkring år 70, mens skriftene etter Matteus og Lukas, som begge
delvis bygger på Markus’ tekst, antas å være skrevet i perioden 75-90. 3
Forfatterspørsmålet er uløst. Evangeliet forteller selv (21,24) at forfatteren
av skriftet er «Disippelen som Jesus hadde kjær». Men dette
forklares av et «vi», altså en annen forfatter eller forfattergruppe enn
den disippelen det vises til som forfatter. Den anonyme «Disippelen
Jesus hadde kjær» omtales først i kapittel 13 ved Jesu siste måltid,
han er til stede ved korsfestelsen (19,26) og ved den tomme graven
(20,2) og i det avsluttende kapitlet. Hvem han er, har vært gjenstand
for mye drøfting, men det bringer oss ikke nærmere en løsning på forfatterspørsmålets
gåte. 4
Tidligere var det vanlig å betrakte evangelieskriftene i Det nye testamente
som en egen litterær sjanger. I nyere forskning er det en tendens
til større vektlegging av at evangeliene synes å ha sin bakgrunn fra antikke
biografier, som en fortelling om et kjent menneskes liv, 5 og det er
økende interesse for likheter med greske tragedier. 6
Vi kan konstatere at Jesu disipler hadde lite akademisk utdannelse,
og selv om møtet med Jesus må ha endret deres liv totalt, er det likevel
et stort sprang fra å stå sentralt i etableringen av de første menighetene
til å framtre som forfattere av antikke tekster. Ordet Evangelium er
heller ikke en tittel som de opprinnelige forfatterne av skriftene selv
benyttet. Det finnes ikke i de eldste håndskriftene. 7
3 Se drøfting av dette i Moxnes: 2015, s. 56–87 og 2017, s. 18–19.
4 Se Culpeppers drøfting i John, the son of Zebedee: the life of a legend (2004, s.
56–102) – der han konkluderer med at sannsynligvis er ingen av de skrifter
som er tillagt disippelen Johannes, skrevet av ham. Mer sannsynlig er det at
de er blitt til og skrevet ned i et mulig menighetsfellesskap som ble dannet
rundt denne disippelen.
5 Keener, 2003, s. 9; Moxnes, 2017 s. 24–25.
6 Brant, 2004.
7 Begrepet Evangelium betyr «godt budskap» og brukes om Jesu forkynnelse
i de synoptiske beretningene (Matt 4,23; Mark 1,14; Luk 4,17) og hos
Paulus (Rom 1,1.16; 1 Kor 15,1-5). Fra rundt 100-tallet ble det benyttet som
en felles betegnelse på fortellingen om Jesu liv og gjerning – og også om
det budskapet Jesus og apostlene forkynte. Når skriftene i NT fikk titlene
«Evangeliet etter Matteus, Markus…» eller egentlig kort og godt: «Etter
Matteus, Markus…», uttrykker dette dessuten noe annet enn vi gjør ved å
kalle evangeliene «Matteusevangeliet» eller «Markusevangeliet». Se også

Kapittel 1 · Begynnelsen
17
Evangelieskriftene ble til i en kultur der en regner med at kun ti prosent
av befolkningen kunne lese. 8 Det kostet mange denarer å få skrevet
en «skriftrull», eller en såkalt «kodeks», og et fåtall kunne kunsten
å skrive. 9 Hvordan manuskriptene ble benyttet, er også ukjent, men vi
kan tenke oss at skriftene ble lest høyt eller iscenesatt i menighetene.
De tre første evangeliene i Det nye testamentet (NT) – etter Matteus,
Markus og Lukas – kalles «synoptiske» som betyr «samsynte». De
følger en felles «vei» i fortellingene om Jesu liv og er bygget over en
felles struktur. Johannesevangeliet skiller seg klart ut. Det har sin egen
struktur og er selvstendig i oppbygning, form og innhold. Vi møter et
til dels annet persongalleri enn hos de tre andre og en annen kronologi
for viktige hendelser i Jesu liv. Mange fortellinger fra de synoptiske
evangeliene er heller ikke å finne i Johannesevangeliet. Det har fått
mange til å spørre om forfatteren av det fjerde evangelium forutsetter
at hans tilhørere eller lesere kjente til de andre evangeliene, det vil si
om hans fortelling nærmest ble skrevet som en utfyllende beskrivelse
eller en slags utdypende teologisk framstilling av de samme hendelser
som vi finner hos de andre. 10
I dag er det en sentral teori at Johannesevangeliet er et selvstendig
skrift som springer ut av et eget kristent fellesskap. 11 Det litterære
slektskapet er større med Paulus sine brev enn med de synoptiske
evangeliene 12 , og det er ikke utenkelig at det kan være forbindelser
mellom Paulusinspirerte menigheter og johanneiske grupper, for eksempel
i Lilleasia. Det forhindrer likevel ikke at dette fellesskapet kan
ha kjent til de synoptiske evangeliene i en eller annen form, kanskje i
en «før-synoptisk» tradisjon, muntlig eller skriftlig tilgjengelig. 13
Tre andre skrifter i Bibelen knyttes til samme tradisjon som
Johannes evangeliet. Det er 1. og 2. Johannesbrev og Johannes Åpenba­
Moxnes, 2015, s. 105-107.
8 Sandnes, 2009.
9 Moxnes, 2015, s. 127–132.
10 Bauckham, 1999.
11 Mitchell, 2005
12 Moxnes, 2015.
13 Keener, 2003, Vol 1 s. 40-42; Neirynck, 1977.

18 Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama
ring. Det er stor enighet blant forskerne om at Johannesevangeliet og
Johannes brevene hører sammen, det er samme språkføring og samme
ideer som preger disse skriftene. Brevene forteller ikke Jesus-historien,
men forutsetter den. Forståelsen av Gud, Jesus, Ånden og det kristne
liv som vi finner i Johannesevangeliet, tas videre i brevene. 14
Hvordan forholdet har vært mellom Johannesevangeliet og synoptikerne,
har vært diskutert tidlig i den kristne kirke. Allerede kirkefaderen
Clemens fra Alexandria betraktet i det 2. århundre Johannesevangeliet
som et «åndelig evangelium» som disippelen Johannes
skrev under guddommelig inspirasjon med kunnskap om at de andre
evangelistene allerede hadde skrevet ned de historiske faktaene om
Jesushistorien. 15 Opp gjennom århundrene har hans syn på Johannesevangeliet
ført til at skriftet er blitt betraktet som et ekstra viktig skrift.
Moderne historisk-kritisk forskning har av samme grunn betraktet Det
fjerde evangelium som et mindre historisk troverdig dokument. Denne
forståelsen er betydelig nyansert i senere forskning. Uansett har
Johannesevangeliet hatt en særegen rolle både i kirkens historie og i
forskningen.
Det er gode grunner til å betrakte Johannesevangeliet som et selvstendig
skrift, og at noe av det særegne ved skriftet kan gå tapt om det
hovedsakelig leses i lys av de tre synoptiske evangeliene. 16
En side ved Johannesevangeliet er dets sammensatte virkningshistorie.
Mange har funnet inspirasjon og tro i dette skriftet, men skriftet
har også gitt næring til fordommer og jødehat siden «jødene» brukes
som samlebegrep på Jesu motstandere. Martin Luther hadde uten tvil
et fordomsfullt syn på jødene med referanse til blant annet Johannesevangeliet,
og hans krasse karakteristikker av denne folkegruppen ble
utnyttet av nazistene i Tyskland. 17 Begrepet «jødene» brukes en rekke
14 Moloney & Harrington 2004.
15 Eusebius, 2015, kap 6:XIV,7.
16 Kysar, 2007, kaller Johannesevangeliet «maverick», et begrep amerikanske
kvegfarmere bruker om «umerket kveg» som ikke tilhører noen bestemt
flokk. Han understreker Johannesevangeliets frihet og selvstendighet og advarer
mot det han forstår som «synoptisering» av skriftet, altså at det tolkes
og forstås i lys av de tre andre evangelieskriftene i Det nye testamentet.
17 Næss, 2017.

Kapittel 1 · Begynnelsen
19
ganger, og ofte sammen med «fariseerne» eller «de skriftlærde». Det er
naturligvis ikke jødene som folkegruppe, men det religiøse og politiske
lederskapet som omtales som Jesu motstandere i Johannesevangeliet.
Jesus, disiplene og de aller fleste som nevnes i Johannesevangeliet, var
jo også jøder. I det hele tatt er Johannesevangeliet lite opptatt av etnisitet,
de innarbeidede grensene og rangeringene mellom folkegrupper
synes tvert om å bli overskredet. 18
Fantes det et eget Johannesfellesskap?
Johannesevangeliet kan leses som et drama på flere nivå. 19 På ett nivå
forteller det om Jesu liv og virke, men på et annet beskriver det selve
situasjonen det ble skrevet inn i. Og en mulig teori er at det kan ha vært
en egen gruppe «Johanneskristne» som var i konflikt med trospraksisene
i de lokale synagogene. Bakgrunnen for dette har blant annet å
gjøre med ordet aposynagogos, som brukes tre ganger hos Johannes og
som betyr «å bli kastet ut av synagogen».
«De vil kaste dere ut av synagogen. Sannelig, timen skal komme
da de som dreper dere vil tro at de ved å gjøre dette gir Gud ære»
(Joh 16,2).
Vi finner ikke en lignende advarsel i de andre evangeliene, men
konflikten mellom jødene som trodde at Jesus var Messias og de
som ikke trodde det, finnes i Paulus’ brev (2 Kor 11) og i Apostlenes
gjerninger. Jesu lange avskjedstale (kapittel 13–17) handler ikke
bare om avskjed, men også om konflikter med synagogen, altså det
etablerte religiøse fellesskapet i lokalsamfunnet. Dette kan ha vært
situasjonen for et slikt Johannesfellesskap på den tida da Johannesevangeliet
ble skrevet.
Allerede i kapittel 9 omtales muligheten for å bli ekskludert fra
synagogen for første gang. Saken var at Jesus hadde helbredet en ung
18 Når vi sitter i ettertid, slik som vi gjør, og kjenner jødenes historie opp gjennom
århundrene, så er det nærliggende å tenke at det ville vært en god ting
om Johannesevangeliet hadde brukt en terminologi som ga mindre risiko
for å bidra til å sette en hel folkegruppe i gapestokken (Jf. Brant, 2011, s. 143).
19 Martyn, 1968. Her presenterer J. Louis Martyn denne problemstillingen.

20 Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama
mann som var blind. Underet skjedde på en sabbat og var ikke forenlig
med jødenes strenge regler for hva som kunne gjøres på en helligdag.
Da foreldrene hans ble spurt om å ta stilling til dette mirakelet, var de
redde for å si noe som kunne føre til at de ble utestengt fra synagogen
og dermed det sentrale navet i lokalsamfunnet.
Ifølge Paulusbrevene og Apostlenes gjerninger fortsatte de første
kristne med å delta på tempelplassen og i de jødiske synagogene i den
første tiden etter etableringen av kristne fellesskap. 20 Men relasjonen
ble stadig mer konfliktfylt ut over i det første århundret. En teori i
forskningen er at Johannesevangeliets omtale av ekskluderingen fra
synagogen kan referere til forbannelsen av vranglærere som ble uttrykt
i teksten «Birkath ha-Minim». 21 Gudfryktige jøder kan ha resitert
dette daglig i synagogene mot slutten av det første århundret. 22 De som
ikke deltok i den høylytte resiteringen ble mistenkt for å være vranglærere.
Særlig rammet dette de jødene som trodde på Jesus (kalt nasareere)
og derfor ble sett på som frafalne.
Teksten kan ha blitt ble skrevet på et jødisk konsil i Jamnia sent i det
første århundret, men historisiteten til dette er omdiskutert. 23 Det er
likevel ingen tvil om at Johannesevangeliet forteller historien om Jesus
fra et ståsted der splittelsen mellom de skriftlærde og de Kristustroende
hadde utviklet seg til å bli irreversibel. 24
20 Apostlenes gjerninger forteller innledningsvis om gode relasjoner mellom
de Kristus-troende og de andre jødene i Jerusalem. De troende holdt daglig
«trofast sammen på tempelplassen […], og var godt likt av hele folket.» (Apg
2,46-47). Paulus oppsøkte også vanligvis synagogene på sine misjonsreiser
(Apg 14,1; 17,1-2).
21 «Og for de frafalne, la det ikke være noe håp. Og må det blasfemiske
riket snarest bli rykket opp med roten. Og må nasareerne og heretikerne
omkomme så snart som mulig. Og må de bli slettet fra Livets Bok. Og må
de ikke bli innskrevet sammen med de rettferdige. Velsignet er du, Herre,
som ydmyker de blasfemiske.» Vår oversettelse fra engelsk. https://www.
jewishvirtuallibrary.org/birkat-ha-minim.
22 Martyn, 1968.
23 Lewis, 2002.
24 Det har i ettertid vært ulike oppfatninger om holdbarheten i Martyns teori
om at det kan anes to lag i det johanneiske drama, et som fortalte en tolket
historie om Jesus og et som fortalte om den sosiale og religiøse situasjonen
som forfatteren var en del av da skriftet ble skrevet. Se for eksempel Häger-

Kapittel 1 · Begynnelsen
21
Bruddet med synagogen innebar at Johannesfellesskapet ble frigjort
fra en på mange måter kontrollerende tradisjon. Samtidig kan man
tenke seg at fellesskapet utviklet en sterk Kristus-sentrert teologi, som
med de jødiske ledernes øyne kunne bli sett på som en farlig vranglære,
særlig i en misjonerende versjon.
Også interne spenninger kan ha satt sitt preg på Johannesevangeliet.
Ifølge Johannesbrevene tyder det på at det i det minste var to slags
grupper Johanneskristne, de som var enige med brevskriveren og de
som han skrev at han var uenig med og karakteriserte som utbrytere:
«De kom fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært det, ville de
blitt hos oss. Slik skulle det bli klart at ikke alle er av oss» (1 Joh 2,19).
Johannesevangeliet gir innblikk i hvordan kristen tro utvikler seg i denne
gruppen som nå må finne en ny identitet, uavhengig av den jødiske
religion. I en konfliktfylt kontekst med utestengelse fra synagogen og
interne gruppedannelser, kan man tenke seg at det var svært nødvendig
at en ny og samlende fortelling om troen (teologi) ble utformet, og
Johannesevangeliet kan forstås som et bidrag til dette.
Man kan også spekulere på om bruddet med synagogen og jødedommen
var verre for de Johanneskristne enn for de mer «synoptiske»
menighetene. Alle ble trolig kastet ut av synagogen etter hvert, men
det kan tenkes at noen av de teologiske særtrekkene ved Johannesmenighetene
ble oppfattet som spesielt blasfemiske. Tanken på
Jesus som Ordet, sendt «ovenfra», som en som var ett med Gud og preeksistent
«før Abraham», er ikke tilsvarende utviklet i den synoptiske
tradisjonen. Der er Jesus i stor grad relatert til jødisk messianitet gjennom
ættetavler, Davidstradisjoner osv.
Ideen om at det har eksistert et slik særegent Johannesfellesskap er
også utforsket gjennom sosiologiske teorier om sekter og religiøse fellesskap.
25 Det er ingen historiske kilder som forteller om at det har eksistert
et slikt Johannesfellesskap, men det er en godt begrunnet teori.
Vi tenker at Johannesevangeliet har mange lag, og at det forteller om
land, 2003.
25 Coloe & Thatcher, 2011; Fuglseth, 2005.

22 Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama
Jesu liv og virke på slike måter at det samtidig avspeiler den situasjonen
det ble skrevet inn i.
To markante kulturkontekster
Johannesevangeliet er sterkt forankret i både jødisk og gresk kultur. 26
Historien om Jesus knyttes til tradisjonene fra Abraham og Moses, og
det skjer i et skrift som har litterære fellestrekk med greske tragedier.
Abraham og Moses er to av de største heltene i jødedommen,
Abraham som den etnisk-kulturelle stamfar, Moses som den store
frigjøreren som ledet israelsfolket ut av det egyptiske fangenskapet. De
to har det til felles at de har særskilte roller i jødefolkets utvelgelse og
kollektive identitetsdannelse. Da Jesus sa «Før Abraham var, Jeg er» 27
(8,58), skrev han seg rett inn i kjernen av sin kulturs religion, krenket
dens hellighetssymboler og utfordret dens tabuer.
Det går en diskusjon i Johannesforskningen om forståelse av de
mange Jeg er-utsagnene (Anderson 2011b). Vi mener at det er god
grunn til å hevde at utsagnene har Moses’ kallsopplevelse ved den
brennende tornebusken (2 Mos 3,14) som bakteppe. Der ga Gud seg
til kjenne som nettopp Jeg er. På Jesu tid var det å ta gudsnavnet i sin
munn blasfemisk, og enda verre var det å omtale seg selv som lik Gud.
Det er en kobling mellom Jesus og Jeg er gjennom store deler av Johannesevangeliet.
Når Jesus bruker denne gudspresentasjonen fra Eksodus 28 på seg
selv, framstår han som ett med Gud. Dette måtte det bli konflikt av.
Allerede i Prologen lar forfatteren av Johannesevangeliet sine lesere
få vite dette. Logos (oversatt med Ordet) ble menneske og kom til sine
egne, men «hans egne tok ikke imot ham» (1,11). Men noen tok imot
ham, og det kan tenkes at disse representerer identiteten til den nye
26 Parsenios, 2010.
27 Bibelseskapets oversettelse (2011) har her: «Før Abraham var, er jeg». I denne
boka er vi opptatt av de mange Jeg er-utsagnene hos Johannes (se kapittel
4), og oversetter derfor mer ordrett både her og andre steder (f.eks. 6,20
og 18,5–6) for å få fram denne dimensjonen tydeligere. På gresk lyder 8,58:
«prin Abraam genesthai, ego eimi».
28 Eksodus (gresk exodus) betyr utgang og brukes om jødenes frigjøring / utgang
fra Egypt. Beretningen fortelles i 2. Mosebok – også kalt Eksodus.

Kapittel 1 · Begynnelsen
23
sosiale religiøse gruppen som Johannesevangeliet kan ha blitt til i.
Det er ingen forbilder i jødisk religion på at Gud blir menneske. I
Det gamle testamente (GT) er det eksempler på at mennesker kunne
høre Guds stemme, oppleve et guddommelig nærvær, få trøst, bli
hjulpet, bli utfordret og til og med drept av Gud. Men Gud er Gud og
menneske er menneske, slik det for eksempel kommer til uttrykk i
Jobs bok (kapittel 38–42).
I gresk mytologi og heltesagn, derimot, finnes det mange eksempler
på at guder kan bli mennesker, få barn med mennesker og omgås mennesker
på godt og vondt. I Homers episke diktverk Odysseen 29 reiser
helten Odyssevs i en mytologisk sagnverden der han utfordrer guder
som Zevs eller Poseidon, kjemper med onde monstre, lokkes av fristelser,
men til sist vender han tilbake til sitt eget og blir gjenkjent av sine
nærmeste. 30 Til og med helter kan risikere å bli tatt av dage, selv av sine
egne, men samtidig kan de bli gjenkjent av de som ser tegnene som
identifiserer dem, og gjennom det få gjenopprettet sin ære. 31
Heltene det refereres til i Johannesevangeliet, er hentet fra Israelstradisjonen,
med Moses som den viktigste. Også de jødiske tempeltradisjonene
og høytidene spiller en vesentlig rolle i handlingen.
Bruken av Gudsnavnet Jeg er, på gresk Ego eimi, er basert på jødisk
særstoff fra Eksodus og Deutero-Jesaja 32 og har ingen forbilder i gresk
drama. Men det er også mulig å ane gresk tradisjonsstoff i bakteppet,
som eksempelvis beretningen om vinguden Dionysos som kunne gjøre
vann til vin, noe vi kommer tilbake til når vi skriver om vinunderet
i bryllupet i Kana.
Både jødiske og greske tradisjonselementer har satt tydelige spor
i dette skriftet som i stor grad er preget av gresk drama som litterær
sjanger. Tradisjonsblandingen gir en «crossover-effekt» mellom gresk
29 Se Østby, 1975, norsk gjendiktning.
30 Larsen, 2008, s. 107.
31 Se Larsen, 2008, side 55–56 der han også omtaler Homers «Odysseen».
32 Deutero-Jesaja betyr «Den andre Jesaja» og brukes i GT-forskningen som
betegnelse på det som antas å være en senere del av Jesaja-boka: kap. 40–55.
Trolig er det skrevet som et trøsteskrift under jødenes babylonske fangenskap.
Også 2. Mosebok (Eksodus) har trolig blitt nedskrevet i omtrent samme
tidsperiode.

24 Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama
og jødisk tenkning. Når Johannesevangeliet er på sitt mest greske, er
det også på sitt mest jødiske. 33 Det er en dynamisk innarbeiding av begge
tradisjonene som bidrar til å utvide forståelseshorisontene.
Sammenligning med greske tragedier setter oss på sporet av hvordan
helten og heltens motstandere interagerer, hvordan det sceniske
har betydning for handlingen, betydningen av vendepunktshendelser,
og hvordan helter kan dø, men samtidig seire og opphøyes.
Den greske dramalitteraturen har et mangfold av helteberetninger,
hvorav mange er skrevet med tanke på framføring ved de store teatrene
som fantes i antikken eller for å vises eller leses i hjem som hadde
råd til en skrevet kopi av et slikt stykke. I århundrene før Kristus var
det en høykultur i antikken for heltediktning, ofte i form av tragediespill,
og i mange tilfeller var teaterframføringene knyttet til store religiøse
fester og feiringer som befolkningen i byen tok del i. Teateret var
dermed integrert i byens festligheter og borgerne var inkludert som
engasjert publikum til framføringene. 34 Det er gode grunner til å lese
Johannesevangeliet i lys av gresk dramatradisjon, noe vi skal utdype
nærmere i kapittel 3.
Drama er et gresk ord som kan oversettes med handling, avledet av
verbet drao som betyr Jeg gjør. Johannesevangeliet utfolder seg gjennom
de mange scenene som kommer på rekke og rad med hendelser
fra hverdagsliv og høytider, og med dialoger med gjenkjennelser og
avvisninger. Det er relatering til dagliglivets erfaringer med å spise og
drikke, gjete sauer og vandre langs veiene, dyrke jorda og i det hele tatt
gjøre alt det som hører med i vanlige menneskers liv. Til sist gjøres også
død til liv. Johannesevangeliet er handling. Historien om Jeg er framstilles
i sjangeren Jeg gjør.
Bokas oppbygning
Bokas struktur er bygd på tematikken fra tre dialoger som vi kaller
begynnelsesdialoger. Disse dialogene følger et felles mønster, de finner
sted ved begynnelsen av tre markante deler av skriftet, og de bearbeider
felles temaområder.
33 Parsenios, 2010, s. 46.
34 Helland & Wærp, 2011.

Kapittel 1 · Begynnelsen
25
For å kunne dra nytte av begynnelsesdialogene som styrende struktur
for boka, trengs en basisforståelse av fortellinger og drama som
tilnærminger til Johannesevangeliet. Vi starter derfor med to kapitler
der vi først utforsker Johannesevangeliet med briller fra narrativ
forskningstradisjon, deretter setter vi på oss dramabriller og nærmer
oss skriftet i lys av dramaforståelse. Hvis noen av leserne har dette stoffet
godt på plass, er det selvsagt fullt mulig å hoppe rett til kapittel 4.
Der vil vi forfølge problemstillinger som baserer seg på våre egne arbeider
med Johannesevangeliet.
Vi har dermed følgende struktur for boka:
I kapittel 2 tar vi for oss Johannesevangeliet gjennom narrative tilnærminger
og legger vekt på hvordan skriftet framtrer som fortelling.
Hva preger handlingen og de viktigste spenningene som driver beretningen
framover? Hva kjennetegner persongalleriet og konteksten det
er skrevet i?
I kapittel 3 utforsker vi Johannesevangeliet i lys av gresk drama
og heltediktning. Kan skriftet forstås som en type drama beregnet
enten på lesing eller framføring? Hva slags drama- eller teaterkonvensjoner
finner vi? Og hva gjør det med lesningen av Johannesevangeliet
om vi tenker oss at vi som lesere er tilskuere til en rekke
scener med mange ulike karakterer, dialoger og hendelser? Hvordan
er forholdet mellom den greske og den jødiske bakgrunnen?
Og hvordan bidrar dramatilnærmingen til å få fram nye perspektiver
i Johannesevangeliet?
I kapittel 4 følger vi det vi ser som sentrale temaer i de tre begynnelsesdialogene
som vi finner i starten av viktige sekvenser hos Johannes –
nærmere bestemt ved starten av Jesu offentlige virke, rettshistorien
og oppstandelseshistorien. De tre temaene som vi særlig løfter fram
fra begynnelsesdialogene, er det å søke, sted og gjenkjennelse. Disse
utforsker vi i sammenheng med de omfattende tekstavsnittene med
tegn-beretninger og Jeg er-fortellinger.
I kapittel 5 går vi under overskriften Beretninger om begynnelser
nærmere inn i et utvalg av tekstsekvenser – de sju som omhandler
tegnberetninger og de femten der Jesus bruker Gudsnavnet Jeg er om
seg selv. Det meste av dette finnes bare hos Johannes og får på særskilte

26 Kapittel 1 · Begynnelsen
måter fram sentrale trekk ved skriftets framstilling av både historien
om Jesus og skriftets intensjon.
Kapittel 6 er et kort avslutningskapittel som åpner perspektivet
framover mot nye begynnelser i lys av avskjedsscenen Jesus har med
disiplene sine ved et bål på en strand ved Tiberiassjøen.

Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama 27
Kapittel 2
Johannesevangeliet som fortelling
Hva kjennetegner Johannesevangeliet som litterær fortelling?
Siden slutten av 1970-tallet har Johannesforskere benyttet narrative
metoder fra nyere litteraturvitenskap. Før den tid var den historiskkritiske
metode, som ble utviklet innenfor teologisk forskning fra
midten av 1800-tallet, nærmest enerådende i forskningen på Johannesevangeliet.
Der dreide det sentrale spørsmålet seg om å komme tilbake
til «den historiske Jesus» og finne ut hva som «egentlig skjedde».
Svaret på dette fant man utenfor bibelteksten, i den historiske situasjonen
bak beretningene.
Historisk orientert bibelforskning
Den historisk-kritiske forskningen stilte store spørsmålstegn ved om
Johannesevangeliet kunne ansees å være en kilde til sikker historisk
kunnskap. 35 Det var ikke noe nytt at Johannesevangeliet ble betraktet
som mindre historisk pålitelig og på mange måter annerledes enn
synoptikerne. Clemens fra Alexandria (150–216) karakteriserte, som
nevnt, allerede i det andre århundre Johannesevangeliet som et spesielt
«åndelig evangelium» 36 , og senere har det blitt forstått både som
dypt religiøst, halv-filosofisk, hellenistisk og til dels gnostisk. 37
At skriftet ble sett på som «åndelig» eller «teologisk», betydde
35 Se Moloney «The Gospel of John» s. 12, der han refererer til Bauer og Bultmann.
36 Eusebius, 2015, bok 6:14,7.
37 Bultmann, 2014.

28 Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama
ikke at det ikke ble verdsatt opp igjennom århundrene. Tvert imot
har mange framhevet nettopp Johannesevangeliet som et spesielt
verdifullt evangelieskrift. Luther hevdet at Johannesevangeliet og
1. Johannesbrev, sammen med et utvalg av Paulusbrevene, var skrifter
som «viser deg Kristus og lærer deg alt som er nødvendig og velsignet
for deg å kunne». 38 Man trengte ikke noe mer enn det som
sto der, framhevet Luther, for å få vite det man trengte om Kristus.
Representanter for den historisk-kritiske metode ville nok vært enig i
Luthers synspunkt og betraktet Johannesevangeliet som et læreskrift
om troens Kristus. Men de fant at det var lite hos Johannes som kunne
betraktes som kilde til kunnskap om Jesu liv. Skriftet ble først og
fremst sett på som en teologisk fortolkning preget av et filosofisk innhold
(hellenistisk eller gnostisk). Johannesevangeliet hadde dermed
lite å bidra med når det gjaldt å finne fram til kunnskap om den historiske
Jesus og hva som egentlig skjedde. 39
I andre halvdel av 1900-tallet begynte dette klimaet å endre seg, og
det ble større interesse for at også de andre evangeliene, som eksempelvis
Markus, hadde egne teologiske agendaer. Johannesevangeliet
var dermed likevel ikke så forskjellig fra de andre når det gjaldt å komme
fram til svaret på hva Jesus egentlig sa og gjorde, og ble ikke lenger
38 Fra Luthers Fortale til det nye Testamente på tysk – (September 1522) her
i oversettelse av Inge Lønning: «Ut fra dette kan du dømme rett om alle
bøker, se forskjell på dem og se hvilke som er de beste. Da er nemlig Johannesevangeliet,
Paulusbrevene – særlig det til romerne – og Peters første
brev den rette kjerne og merkestein blant alle bøker. De skal også med
rette være de første, og det ville være tilrådelig for enhver Kristen å lese
dem aller først og mest, ja, gjennom daglig lesning gjøre seg like fortrolig
med dem som med det daglige brød. For i disse bøker finner du ikke
meget skrevet om Kristi liv og undergjerninger. Derimot finner du aldeles
mesterlig utført hvorledes troen på Kristus overvinner synden, døden og
helvete, og gir liv, rettferdighet og salighet, hvilket – som du har hørt – er
evangeliets sanne vesen»…. «kort sagt: St Johannes’ evangelium og hans
første brev, St. Paulus’ brev …- og St. Peters første brever de bøker som
viser deg Kristus, og som lærer deg alt det som er nødvendig å vite til salighet
– om du så aldri ser noen annen bok eller hører noen annen lære.»
Hele dette avsnittet er imidlertid utelatt av nytestamentutgaven fra 1537, og
det står heller ikke i bibelutgaven fra 1534.
39 Moloney, The Gospel of John s. 22. Her henviser han til kommentarene til
Bauer og Bultmann, og den kritikk av deres posisjon som Painter foretar.

Kapittel 2 · Johannesevangeliet som fortelling
29
sett på som det eneste «teologiske evangeliet». 40
Historisiteten i Johannesevangeliet ble også støttet gjennom nye arkeologiske
funn i forbindelse med Dødehavsrullene som ble funnet i
noen huler i ørkenen ved Wadi Qumran nordvest for Dødehavet i perioden
1947–1956. 41 I 1959 skrev den engelske biskopen og Johannesforskeren
John Robinson artikkelen The new look on the Fourth Gospel. 42
Artikkelen var et viktig bidrag til en sterkere verdsettelse av Johannesevangeliet
som et kristent dokument som reflekterte hendelser fra Jesu
liv og erfaring fra en kristen menighet som nettopp formet sin kristendom
gjennom å gjenfortelle beretningene om Jesu liv.
Narrative litteraturvitenskapelige tilnærminger
Siden 1980-tallet har bibelforskere i stadig større grad interessert seg
for de bibelske tekstene som fortellinger, inspirert av nye litteraturvitenskapelige
teorier og metoder.
En av de mest sentrale forskerne er amerikaneren R. Alan Culpepper.
43 Hans bok «Anatomy of the Fourth Gospel» (1983) er av mange
betraktet som banebrytende for denne nye anvendelsen av litteraturkritikk.
44 Culpepper tok et oppgjør med den historisk-kritiske metode,
som med sin historiske, sosiologiske eller teologiske interesser var mer
opptatt av hva som lå «bak» fortellingene enn av selve fortellingene.
Mens den historisk-kritiske tilnærmingen lette etter spenninger og
motsetninger eller såkalte aporias, brudd, som kunne avsløre flere lag
i fortellingen, ønsket man med narrative analyser å forstå hva fortellingene
formidlet. Spenninger og motsetninger var ikke interessante
for å se bakom teksten, men snarere for å få fram konflikter, ironi og
viktige prosesser i det som skjedde i selve handlingen.
De historisk-kritiske forskerne hadde bidratt med kunnskap om
forskjellige stadier i tekstenes tilblivelse og hadde farget eksempelvis
40 Moloney & Harrington, 1998.
41 Fuglseth, 2005.
42 Robinson, 1959.
43 Vi følger i stor grad Culpeppers framstilling når det gjelder narrative tilnærminger
til Johannesforskningen.
44 Moloney, 2004.

30 Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama
et skrift som Johannesevangeliet med nokså ulike teologiske vektlegginger.
De narrativt orienterte forskerne ønsket derimot å få fram den
integrerte helheten som skriftet representerer, og som de mente historisk-kritiske
forskere i vesentlig grad hadde oversett. Narrativ forskning
er opptatt av fortellingen som helhet, hva som er handlingen (plottet) og
hvordan den fortelles, hvordan personene (karakterene) er og hva slags
forhold de har til hverandre og til handlingen, tidslinjer, budskap og
struktur. Plottet har vanligvis både framdrift, konflikter, høydepunkt og
vendepunkt, folk som samarbeider og folk som motarbeider hverandre.
De fleste fortellinger har også en forteller, en stemme som i mange
tilfeller ikke er nærmere identifisert, men som introduserer tekstens
fortellingsverden, dens karakterer, verdier, normer, konflikter og hendelser,
alt det som former fortellingens plott. Fortelleren overfører forfatterens
perspektiv til leseren. Det innebærer at det også kan være det
som kalles en implisitt leser, altså en tenkt leser som preger hvordan
handlingen, replikkene og tekstens struktur er tilrettelagt for at nettopp
den tenkte leseren skal få med seg budskapet og la seg berøre av
det. En god tekst vil skape forventninger hos leseren og gi en opplevelse
av nærhet til fortellingen som påvirker leserens følelse av identifisering
og involvering. Fortellerens påstander og verdier utfordrer leseren
til å tro på fortellingen og dens fortellerverden. Fortellingens sentrale
karakterer (rollepersoner) og handling kan dermed få fram noe som er
grunnleggende sant om «den virkelige verden» der leseren lever sitt liv.
Culpepper benytter en modell for litterær analyse som han har hentet
fra Seymour Chatman 45 som vi gjengir her noe forenklet. (Figur 1).
Figur 1: Narrativ tekst
Figuren viser den narrative dynamikken i fortellingen som beveger seg fra den virkelige forfatteren
til den virkelige leseren (tilskueren).
45 Chatman, 1980. Se også Thatcher & Moore, 2008, og Brant, 2018.

Kapittel 2 · Johannesevangeliet som fortelling
31
Teorien som vi har forsøkt å synliggjøre i Figur 1, er at i fortellingen
finnes en skjult implisitt forfatter som vi kan se sporene av når vi leser
fortellingen gjennom forfatterens holdninger og anliggender. Narrativet
har en forteller, men noen ganger er fortelleren og den implisitte
forfatteren vanskelige å skille fra hverandre. Fortellerfunksjonen kan
også ivaretas gjennom dialoger som karakterene framfører. Narrativet
har gjerne karakterer som fungerer som fortellerens tilhørere, eller det
vises til andre tilhørere utenfor fortellingen. Disse utenfor fortellingen
kan eventuelt være de som vi aner at den implisitte forfatteren henvender
seg til. Noen ganger kan det være de samme som den virkelige
leseren, som eksempelvis folk i et samtidig Johannesfellesskap som
Johannesevangeliet kan ha blitt til i og som den virkelige forfatteren
primært har skrevet med tanke på. Men den virkelige leseren kan også
være slike som oss som leser dette nærmere 2000 år senere og selvsagt
er ukjente for den virkelige forfatteren.
Forfatteren av Johannesevangeliet gir ofte tilhøreren en følelse av
at det som uttrykkes, betyr noe mer eller noe annet enn det som sies.
Vi har en følelse av at forfatteren kommuniserer på flere plan samtidig
og på ulike meningsnivåer. Noen ganger tydeliggjør forfatteren dette
ved at han opplyser oss om at for eksempel disiplene misforstår. Andre
ganger overlates tilhøreren eller leseren til selv å oppdage eller forstå
en slik dobbelt betydning. Slike motsetningsfylte meningsnivåer trer
tydeligst fram når forfatteren benytter seg av ironi. 46 Vi har å gjøre med
ironi når noe på det ytre plan framtrer som en sannhet, men egentlig
viser seg å være det stikk motsatte. I kapittel 3 kaller Nikodemus
Jesus for lærer som er sendt av Gud, men i dialogen med Jesus avslører
han at han ikke har forstått noe av hva læreren sier. I kapittel 9 nærmest
anklages den blinde mannen av fariseerne og de skriftlærde for å
ha blitt seende, mens det i virkeligheten viser seg å være motsatt, at det
er de lærde som er «blinde». I kapittel 18 stiller Pilatus spørsmålet
«Hva er sannhet» til Jesus, som nylig har uttrykt: «Jeg er sannheten».
Ironi benyttes som et virkemiddel gjennom hele det fjerde evangelium.
En innvending mot å lese Johannesevangeliet i lys av moderne litteraturkritikk,
er at det kan være en måte å relativisere skriftet på. Over­
46 Koester, 2003, s. 31.

«Forfatterne beveger seg med letthet mellom ulike sjangre uten å
miste fotfestet. Boken er original – det er modig utført; ‘himla bra!’»
Owe Wikström
Hva er det ved Johannesevangeliet som gjør det så fascinerende?
Johannesevangeliet er fortellinger og drama preget av både jødisk
og gresk kultur. Gjennom et intenst dramatisk forløp går fortelleren
inn på de grunnleggende spørsmålene om godt og ondt, frihet
og identitet, sannhet og kjærlighet, svik og krenkelser – om hva
det vil si å være menneske i relasjoner til andre.
Johannesevangeliet skiller seg fra de andre evangelieskriftene
i Bibelen. Guds nærvær tolkes gjennom bilder og erfaringer fra
menneskers dagligliv, og det er kun ett bud som gjelder: Å elske
hverandre!
I Begynnelser utforsker forfatterne et av de mest betydningsfulle
antikke skriftene verden kjenner, en evangelietekst med stor betydning
for kristen kultur og identitetsdannelse gjennom 2000 år.
Lars J. DanboLt er professor i praktisk teologi og religionspsykologi
ved MF vitenskapelig høyskole, Oslo, og forskningsleder ved Religionspsykologisk
senter i Sykehuset Innlandet. Han har tidligere vært prest
i menighet, psykiatrisk sykehus og fengsel. Han har publisert en rekke
faglige og populærfaglige bøker og artikler.
Fotograf: Bjørn Stuedal
Øystein Wang er teolog med studier i filosofi og musikk, og er i dag
sokneprest i Søndre Land. Han har lang fartstid som enga sjert leder
i KFUK/KFUM. Som jazzpianist og komponist kan han skilte med
en rekke utgivelser, og han er også representert i den nye norske
salmeboka.
ISBN 978-82-92922-64-4
ISBN 978-82-92922-64-4
9 788292 922644
www.efremforlag.no