112_Rierkaret A1

Intensjoner og overordnet grep
Vi har forestilt oss et bygg som, når man nærmer
seg det fra elva på en duggfrisk morgen, kan
forveksles med et fjerntliggende rierkar som
svever over trærne.
Dette er et bygg som tilhører sine omgivelser. Det
arkitektoniske uttrykket er en fortsettelse av et
unikt formspråk skapt i dette kulturlandskapet.
Kultur og natur kombineres ved at arkitekturen
finner en fellesnevner i tømmerfløtingens
fysiske former og utformingen av fuglereder og
fugleskjul.
Bakgrunn
Bygningen viderefører materialiteten og
formspråket til elvas fortid for å skape noe som
er både kjent og nytt. Stedets historie forteller
om den stadig økende mengden tømmer som ble
fløtt ned Glomma, og som førte til utviklingen av
rierkaret, en unik konstruksjon for å lede vann
og trevirke. Drar man nedover elva, mot Sørum,
møter man Bingen rierkarene. Disse merkelige,
majestetiske og fascinerende konstruksjonene
strekker seg i en rett linje over elva, som en
forhistorisk passasje inn til en tapt sivilisasjon.
Materialiteten og formen på rierkarene ble
utviklet gjennom prøving og feiling, for til sist å bli
et vakkert og genialt verktøy, skapt for å dempe de
enorme kreftene fra tømmerstokkene. Glomma
er et sted der kunnskap utvikles og eksperimenter
utføres. Bygget hyller denne historien i sin
utforming, mens aktiviteten og innholdet i bygget
fører innovasjonskulturen videre til fremtiden.
Typologi
Bygget er en hyllest til trekonstruksjonen og er
inspirert av de mange varierte tømmerstrukturene
man møter i kulturlandskapet. Nedover Glomma
er det andre og eldre lenser. Først firkantkaret,
hvor plogen er erstattet med en mast, deretter
steinkaret, en enkel tømmerkonstruksjon fyllt
med stein, og til slutt de kjegleformede galgene.
Sammen med de flytende gangveiene, broene
og husene, utgjør disse en samling strukturer
innenfor denne bygningstradisjonen. Et nytt
bygg i denne sammenhengen må sees på som
en forlengelse av denne samlingen. Både elvas
og byggets arkitektur forteller historien om
trehåndverk på alle nivåer - fra små detaljer til
bærende strukturer.
Utforming
Bygningens form svarer direkte til tomtas sørlige
ende. Det plogformede området blir en naturlig
gjenspeiling av plogformen til rierkaret. Fra
bunnen av bygningen gir denne plogformen
en perfekt form både til et dynamisk og stort
auditorium og til en sjenerøs vestibyle med flere
etasjers høyde. Interiøret i vestibylen viser deg
hvor du skal gå: En stor trapp leder deg opp
til utstillingsrommene i etasjen over. Trappen
følger buen på plogen opp til et galleri med
utsikt ned til et gårdsrom med et tilbakeført
våtmarkslandskap. De buede veggene i vestibylen
er inspirert av formen lensene tar når de er
fulle av tømmerstokker. Buene leder deg rundt
gårdsrommet til undervisningsrommene,
laboratoriene og verkstedene. Selve gårdsrommet
trekker deg ut på en våtmarkspromenade som
fører direkte til elva utenfor.
Tar du heisen opp forbi etasjen med
utstillingsrommene, kommer du til restauranten
og takterassen hvor du kan gå rundt på ryggen
av bygningen med en panoramautsikt over
tretoppene.
Over restauranten, på toppen av plogen, finner
du utsiktsgalleriet. Dette er bygningens høyeste
punkt med utsikt over våtmarksdeltaet og
fløtingslandskapet. Sett fra elva, ruver toppen
av plogen over tretoppene og sammen med de
andre elvekonstruksjonene dannes et gåtefullt
fløtingslandskap.
Situasjonsplan
Planen er basert på et gårdsromsprinsipp med de
forskjellige arealene arrangert i separate fløyer.
Gårdsrommet gir en effektiv og elegant løsning
på de komplekse kravene til hvert areal, både
når det gjelder beliggenhet, atkomst, nærhet til
forskjellige funksjoner og sirkulasjon gjennom
bygningen. Formen på gårdsrommet er inspirert
av tåreformen som dannes når tømmer slepes
nedover elva, samtidig som det er en veldig
funksjonell form på et gårdsrom som ligger i en
trekantet plan.
Forhold til omgivelsene
Ideen med å lage en bygningsform som minner
om Rierkaret er kanskje opplagt, men i testing
viste formen seg også fornuftig og overbevisende.
Formen på området fordrer en klar trekantet
plan. Den skrånende siden til Rierkaret blir et
stort skråtak over en én-etasjes base. Skråtaket
reduserer påvirkningen av bygget på omgivelsene
ved å dempe skyggene og la sollyset bevege seg
friere rundt bygningen. Ved å skråne tilbake
reduserer taket også virkningen av bygget på
elvebredden og den gangveien som allerede går
her.
Fra første etasje ser man elva mellom trærne,
og i de øverste etasjene ser man våtmarkene
og fløtingslandskapet over trekronene. De
innadvendte utstillingsrommene er lagt til andre
etasje hvor utsikten er dekket av trekronene.
Landskap
Hovedutfordringen med tomta var å løse dets
ulike nivåer slik at bygningens grunnplan er hevet
til over C+106,4.
Løsningen var å la parkeringsplassen ved
hovedatkomsten og veien til varemottaket fungere
som ramper som skråner gradvis fra eksisterende
grunnivå og opp til 106,5 meter. Dette sikrer
at ankomsten til bygget ikke blir avbrutt av
bråe nivåendringer. Bygget får dermed en god
universell utforming hvor besøkende ikke merker
nivåforskjellene.
Verkstedene, vestibylen og det store auditoriet
er på bakkeplan med direkte atkomst fra
vegsystemet. Undervisningsarealene og
laboratoriene er hevet over bakken på påler.
Veien som går fra vestibylen og ut til elva går
langs våtmarkspromenaden som skråner svakt
ned for å kobles på den eksisterende gangveien
ved elva.
Synergi mellom utendørs- og
innendørs aktiviteter
Byggets plassering og form er designet spesifikt for
å skape synergi mellom utendørs- og innendørs
aktiviteter. Ved at bygget ligger helt nede på
tomtas sørlige ende, og ved at parkeringen er
flyttet mot hovedveien, er mer enn to-tredjedeler
av tomta frigitt for å tilbakeføre natur. Vi ble
inspirert av oppdragsgivers langsiktige ambisjoner
og ser for oss en bygning som om 25, 50 og 100
år er omringet av en fullvoksen bjørkeskog.
Samspillet mellom bygget og naturen rundt
beriker opplevelsen av å være utendørs samt
opplevelsen av naturen innenfra bygget. For
besøkende er landskapet alltid nærværende,
og grensene mellom ute og inne er like flyktige
som landskapet rundt. Fra man ankommer
kan man skimte elvelandskapet og skogen
rundt og gjennom bygningen. Fra vestibylen
drar gårdsrommet deg ut til elvelandskapet,
og ankommer man fra elva ser det ut som
om naturen fortsetter under selve bygningen.
Forskerne og studentene i undervisningsfløyen
får følelsen av å befinne seg på en brygge som
strekker seg ut mellom gårdsrommets våtmark og
bjørkeskogen rundt.
Vegetasjon/planting, materialer
og overflater
Landskapet er delt inn i fire ulike og tilgrensende
soner: 1) det konstruerte betonglandskapet med
parkering og ankomstveier 2) det tilbakeførte
urskogslandskapet rundt bygget 3) det kultiverte
våtmarkslandskapet i byggets gårdsrom 4) det
flytende våtmarkslandskapet på elva.
Det er en konflikt mellom bygningens store
skala, som definert i rammebetingelsene, og den
vakre tomta som burde holdes åpen for natur,
artsmangfold, friluftsliv og rekreasjon så langt
det er mulig. Bygningen er derfor plassert i det
sørligste hjørnet av tomta, slik at den nordlige
delen holdes åpen så bjørk og svartor kan
tilbakeføres og få vokse fritt langs elvebredden,
der de hører hjemme.
Det er ikke bare rundt bygningen at naturen
får fritt spillerom. Gårdsrommet er et
våtmarkslandskap som bringer elvas økosystem
inn i museets indre. Det at undervisningsarealene
og laboratoriene er elevert over elvebreddens
eksisterende vegetasjon gjør at denne kan gro inn
under bygningen og blande seg med våtmarken
i gårdsrommet. Vegetasjonen inntar også taket
rundt gårdsrommet i form av en takhage. Den
østre siden av dette taket er tilgjengelig for
besøkende, og gir også rom til restaurantens
uteterasse. Den vestre siden har tettere vegetasjon
og er reservert til fuglene.
Byggets overflate består hovedsakelig av
skråtaket. Dette er dekket av vertikale planker
som overlapper hverandre. Takets form og
dets dominerende horisontale linjer gjenspeiler