Patetra #2 - 2020

En første gang for alt
Fordommer, antagelser og forventninger bygger mange ganger på kunnskap
som er lært, men ikke erfart. Det er i alle fall min oppfatning. For å være
ærlig, hadde jeg aldri trodd at et liv i rullestol skulle være levelig for min del.
Likevel sitter jeg her og har det bra med både hus, høgskoleutdanning og
jobb. Når det er sagt, må det nevnes at det ikke har vært et sololøp! Venner,
familie og brukerstyrte assistenter (BPA) har gjort dørstokken mindre, gitt
lys når det er mørkt, fjernet fordommene, og vist at livet i rullestol ikke er
kroken på døra.
Så hvordan øker man kunnskapen til alle de som ikke vet hvordan det er
å leve med hjul, dårlig motorikk eller annen nedsatt funksjon? En ting er
sikkert, og det er at det hjelper om man kan utsette de som bestemmer for
erfaringsbasert kunnskap. Spørsmålet som følger, er da hvordan man kan
tilrettelegge for formidling av slik kunnskap der det trengs?
Solen skinner, og Bergen viser seg fra sin vakreste side. Bybildet er gjort
klart for sykkel-VM, og gjerder overalt gjør det å ferdes i rullestol til en
enda større utfordring enn det fortauskanter og brostein alene byr på.
Årsaken til at jeg snakker om denne byen er fordi Primas avdelingsleder i
Bergen (Sandra Gillon) har utfordret Bergens (tidligere) varaordfører – og
nestleder i helse og sosialkomiteen (Marita Moltu) til å prøve seg i rullestol
på bryggen. Marita Moltu tok utfordringen på strak arm og møter oss på
Olivia hvor vi spiser en lunsj sammen med Marius som er (tidligere) leder i
LARS Hordaland. Både Marius og jeg har med oss en assistent, og snakker
om hvilken betydning det har for oss å ha en BPA-ordning med tanke på
friheten til å leve, jobbe, og være med venner og familie.
Vi avslutter møtet og lunsjen med utfordringen Sandra ga Marita. Noe
skeptisk og nervøs for hva hun har begitt seg ut på setter Marita seg i stolen
som vi har lånt fra spinalenheten på Haukeland. Fortauet langs den ikoniske
bryggen i Bergen er full av hindringer som eksempelvis turister, brostein,
ujevnheter og fortauskanter. Allerede i det vi setter i gang må assistenten
min hjelpe Marita, da det er utrolig upraktisk å ha en stor og tung veske i
fanget når man skal rulle rullestol.
Vi fortsetter i sakte tempo langs mange av de populære restaurantene som
bader i høstsolen. I det vi passerer litt brostein og konsentrer oss for fullt
med å løse denne utfordringen, ringer mobiltelefonen til Marita. Assistenten
min har allerede plukket den frem fra vesken, og leverer den til Marita. I
løpet av 20 minutter har Marita vent seg til, og skjønt hvor uvurderlig det er
å ha med seg friske armer og bein. Ikke bare når man er inne og får hjelp til
personlig stell, men også når man beveger seg utendørs. Marita og jeg har
fått hjelp over flere fortauskanter, hjelp til å komme opp bakker og hjelp til å
komme inn og ut av butikker med stor dørterskel.
Vi samles på en åpen plass for å avslutte utfordringen i det perfekte
høstværet. Dersom jeg ikke hadde visst bedre, hadde jeg vært sikker på
at jeg var på Østlandet. En takknemlig (tidligere) varaordfører forteller
entusiastisk om hvor lærerik denne opplevelsen har vært.
“Bergen kommune skal være en kommune for alle, og da må vi bli bedre på
BPA. Slik at de som trenger det, får det.” – Marita Moltu
Vi avslutter med å snakke om hvor viktig det er at kommuner vurderer
søknader likt, at BPA er et likestillingsverktøy, og at de som vurderer
søknadene må få god opplæring i hvordan BPA gir frihet til å leve. En god
BPA-ordning gir positive ringvirkninger som muligheten til å spise det du
ønsker, studere det du vil, jobbe, reise på turer, date, og i tillegg skape
arbeidsplasser.
Lars Ivar Eilerås
Markedskoordinator, Prima Assistanse
Mob. 99 57 88 12
Lars@primaassistanse.no
patetra | 2/2020 47