Sikkerhet 2020 1_Alle hjelper til

For snart 40 år siden satt Lasse
Gustavson i en brannbil, på vei til
en hendelse med mange i Gøteborgs
oljehavn. Det var beskjeden som
hadde kommet inn en halv time
tidligere. Han hadde vært brannkonstabel
i en uke.
Tør å si ifra
Lasse Gustavson råder folk
til å tørre å si fra. Det kan redde liv.
Tekst Elizabeth Kvie Lundevall, Næringslivets sikkerhetsorganisasjon
Foto Morten Krogvold
Leif, som kjørte brannbilen, hadde
tre år bak seg i brannvesenet i Gøteborg.
Det var bare han og Gustavson
i bilen. Leif hadde ikke rukket å få på
seg utstyret. Han hadde på seg en
brannoverdel, men buksen og støvlene
hadde han mellom setene. Han
ville ta de på seg om det trengtes.
Gustavson satt i passasjersetet. De
kjørte full fart med blålys og sirener.
Gjennom sentrum og trafikklys. Så
innover en smal grusvei.
Halvveis innover grusveien så de en
politibil parkert og politiet ved siden
av.
– Leif slapp opp på gassen. Vi fikk
god øyekontakt med politiet.
Politiet tittet på oss med lang hals.
Men de stoppet oss ikke. De tro til
side. Vi trodde dermed det var trygt
å kjøre inn i området. Leif kjørte
forbi. Veien gjorde en liten sving
rundt en bergnabb. Der møtte vi en
hvit gassky. Jeg ble livredd. Leif ble
også redd. Vi visste den hvite gassen
kommer før en eksplosjon. Jeg
husker ikke annet enn at vi sprang
bort fra stedet, sier Gustavson.
Han legger til:
– Politiet sa ingenting om at det var
en gasslekkasje, og at vi ikke skulle
ha kjørt lenger inn. De trodde nok vi
visste hva vi gjorde, og vi trodde de
visste det var greit for oss å kjøre inn.
INDUSTRIVERNET MÅ
TRÅ FREM
Hans råd til industrivernet som
tar imot nødetater er å tørre å ta
steget fram og si ifra hva som venter
brannvesenet og øvrige nødetater
inne på området. Nødetatene aner
ikke. Industrivernet kjenner virksomheten
og hendelsen. Det kan virke
skremmende når en brannbil med et
proft brannvesen, kommer kjørende
i full fart, med lys og sirener, og står
i porten eller ved inngangen. Men
nødetatene trenger informasjonen
industrivernet har.
– Jeg husker jeg lurte litt på om vi
skulle stoppe og snakke med politiet
da vi møtte dem på grusveien. Men
jeg ville ikke spørre. Som nyansatt
er man en sikkerhetsrisiko og vet
ikke hvor grensene går for hva man
skal eller ikke skal gjøre. I ettertid
vil jeg selvsagt oppfordre til at du
stiller spørsmålene du lurer på. Hold
en åpen tone på arbeidsplassen der
man også lytter til nyansatte. Skap
en kultur der spørsmål stilles, råder
Gustavson.
EN HÅND Å HOLDE I
Gassen eksploderte. 20 tonn propangass
lakk ut i løpet av en time.
Brannen var så stor som flere fotballbaner.
Ilden slo inn i brannbilen.
Gustavson endte opp i et boligstrøk.
Han kokte i dressen som veide 27 kilo
med alt utstyret. Dressen fungerte
som en termos. Den holdt på varmen.
En sivil person, Rolf, kom bort til
ham. Han tok av Gustavsons klær.
Rolf satte Gustavson i en stol og lovte
å være med ham til ambulansen kom.
– Han holdt i meg. Jeg hørte han
var redd. Men likevel ga han meg
trygghet. Du må ikke være helt trygg
selv for å gi andre trygghet. Men du
må ha noe som gjør deg større enn
redselen. Hva hadde Rolf? Hadde
han jobbet han på sykehus? Nei. Han
bygget båter. Han hadde vært med
på ulykker før og visste hva folk i en
slik sitasjon trenger. Han visste han
måtte være medmenneske, ha empati
og forståelse, forteller Gustavson.
Leifs kropp var 60 prosent brannskadd.
Han døde etter en måned på
sykehus. Han etterlot seg ett barn
og kone. Han hadde nylig giftet seg.
Gustavson var bevisstløs i to måneder
og lå ett år på sykehus. Han fikk 40
prosent brannskader på kroppen.
– Aldri slurv med bekledningen. Aldri
ha så dårlig tid at du ikke har tid til
å kle på deg slik du skal for å gjøre
jobben. Stress må ikke få lov til å bli
en del av kulturen på jobb. Gjør den
det, fører det til at du tar snarveier,
og noen av de snarveiene fører til
at det går galt. Forferdelig galt, sier
Gustavson.
ET LANGSOMT ARBEID
Ett år etter ulykken gikk han tilbake
til yrket som brannkonstabel.
Men han ble spurt om å være med å
utvikle lettere røykdykkerklær. I dag
veier de 18 kilo. Det hadde betydd
mye for ham den gang han løp i den
brennende dressen. Deretter ble han
spurt om å fortelle om ulykken og
læringspunktene i den. Og det har
han nå gjort i 40 år. Han underviser
i retorikk, og det hjelper ham til å
få frem budskapet i historien han
forteller igjen og igjen.
Han vil gjerne dele erfaringer, skape
dialog og være en faktor som skaper
fremgang. Han møter mange på sin
ferd gjennom livet som har møtt
veggen. Han blir oppgitt når han spør
hvorfor må folk møte veggen før de
lærer? Stress forårsaker ineffektivitet,
tunnelsyn og ulykker.
– Arbeidsplasser må bygge en kultur
for sikkerhet, der man jobber for
sikkerhet fordi man vil og ikke fordi
man må. Det finnes visse regler når
man jobber i farlige miljø, de må
følges. Men når man har kommet så
langt at hver og en vil jobbe sikkert,
der er først da man unngår unødige
ulykker, understreker Gustavson.
Han snakker om de små enkle
tingene i hverdagen. Det å si god
morgen til hverandre på jobb. Han
vil at kollegaer skal ta vare på hverandre,
inkludere hverandre og dele
vurderinger. Kollegial stolthet øker
sjansen for at ansatte følger sikkerhetsprosedyrene.
Han vil ha en
ledelse som skaper trygge arbeidsforhold,
gir ros og jobber hver dag
for en god kultur der proaktivitet
står høyt. Det gir engasjerte ansatte
som tør å ta ansvar for sine egne
handlinger.
– Å ha et industrivern på en arbeidsplass
betyr at det er folk på stedet der
du jobber som kan førstehjelp og kan
bistå raskt. Egenberedskap er uhyre
viktig for å spare tid. Og tid sparer liv.
Men da må man øve og atter øve for å
bli god, sier Gustavson.
Han oppfordrer til at industrivernet
øver sammen med det kommunale
brannvesenet og nødetatene for øvrig.
– Noen steder gjør man dette. Andre
steder må man minnes på at dette
må gjøres. Man må kjenne hverandre
før man går i innsats. Alle partene
må snakke samme språk. Når man
jobber på en industriarbeidsplass
har man gjerne et internt språk. Alle
vet for eksempel hva seksjon rød er.
Det vet ikke et lokalt brannvesen.
Øv sammen for å få et fellesspråk,
oppfordrer Gustavson.
42 43
Sikkerhet 01/2020 Sikkerhet 01/2020