Bibelen på slakk line

RAYMOND LILLEVIK
BIBELEN
PÅ SLAKK LINE
Bibelforskningen og kirkens
forkynnelse – er et balansert
samspill fortsatt mulig?
EFREM

Bibelen på slakk line

Bibelen på slakk line
Bibelforskningen og kirkens forkynnelse – er et
balansert samspill fortsatt mulig?
efrem forlag 2020

© : efrem Forlag AS 2020 | efremforlag.no
ISBN : 978-82-92922-61-3
Omslag : Øyvind Lerø grafisk design
Illustrasjon omslag : kristian leine lerø & øyvind Lerø
Satt i : adobe caslon pro 10/13
Papir : Munken print white
Trykk : Booksfactory, Polen
Forfatter har mottatt støtte fra Det faglitterære fond
Boken er utgitt med støtte fra FBB – For Bibel og Bekjennelse.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med efrem forlag as er enhver eksemplarfremstilling
og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er
hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for
rettighetshavere til åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og
inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Innhold
Forord ..........................................................................................9
Innledning ................................................................................. 11
DEL I
Bibelvitenskap, mentalitet og differens ....................................31
1 | Tilblivelse og tekstoverlevering .............................................33
2 | Kanonisering ........................................................................55
3 | Den hebraiske bibelen ..........................................................57
4 | Sen eller tidlig kristen kanon? ............................................. 59
5 | Troverdighet ........................................................................69
Forskningens troverdighet ..............................................69
Troverdighet i det annet tempels tid og oldkirken ..........83
Troverdighet i nyere tid ..................................................117
6 | Bibelens mening .................................................................. 137
7 | Snøball og merverdi ............................................................. 161
DEL II
Kristologisk tenkning om Bibel og virkelighet ...................... 187
8 | Jesu to naturer hos Luther og Hamann ...............................189
9 | Gud fornedrer seg selv ........................................................201
Virkeligheten som herlighet og ruiner ......................... 203
Bibelkritikk ................................................................... 217
10 | Hamann og Pannenberg ....................................................225

DEL III
Apofatisk og katafatisk bibellesning .......................................239
11 | Henologi .............................................................................241
12 | Motsetningenes sammenfall og kristen teologi ..................261
13 | Eksempler ..........................................................................291
Sigurd Odland og Peter Taylor Forsyth ........................295
Hallesby ....................................................................... 298
Wisløff/Seierstad-debatten ...........................................301
Inspirasjonen .................................................................305
Vadesteiner og differens ................................................ 313
Konklusjon | Åpenbaringen som korsteologi ......................... 331
Kilder .......................................................................................343
Navne- og stikkordregister........................................................ 375

«Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet.»
Jesus Kristus

«bibelen på slakk line»
Forord
Det heter at det krever en hel landsby for å oppdra et barn, og
for meg er det samme tilfellet med å skrive bøker. Det hjelper
også å få kniven på strupen. Jeg kunne ikke bare feige ut, selv
om selvinnsikten og bokas ambisjoner ofte ikke var på talefot, når
jeg vinteren 2016 hadde vært så heldig å motta en omfattende
økonomisk støtte til dette prosjektet fra Norsk faglitterær forfatter-
og oversetterforening (NFFO). Takk også til FBB, For Bibel
og Bekjennelse, for viktig publiseringsstøtte, og til Efrem forlag i
samarbeidet om dette og at de ønsket å utgi boken.
Knut Alfsvågs innsats som faglig konsulent i fire år har vært
uvurderlig. Han har ikke bare vært en god veileder i bibelsynsspørsmål,
men et rent oppkomme av innsikt om Hamann og
henologiske perspektiver i teologiske sammenhenger. Når det
gjelder perspektivene til Egil A. Wyller, hadde jeg vært nokså
hjelpeløs uten Tore Frost. Torleif Elgvin har vært en inspirerende
samtalepartner om bibelsynsspørsmål i flere år, og han har også
gjort en stor jobb med å kvalitetssikre stoffet om bibelforskningen
i denne boken. Sannelig utførte han ikke oppgaven som språklig
veileder også!
Takk også til Bernt Oftestad for hjelpen med de sentrale kirkehistoriske
aktørene innen bibelsynsspørsmålene, og Atle Søvik
for praktisk hjelp med å få oversikt over den religionsfilosofiske
debatten på seminaret på MF, juni 2016, spesielt angående Lorenz
Puntel. Takk også til Tomas Bokedal og Peter Olsen for gode innspill
og råd. Takk også til Kristen Videregående skole i Nordland
9

forord
for all velvilje til studiepermisjon. Campus Nesna ved Nord universitet
har stilt med vennlig gjestfrihet og bibliotekstjenester i en
vanskelig tid for institusjonen.
Boken tilegnes Margareth, Jakob, Kristoffer og Ole Martin;
dere er Guds velsignelse i livet mitt!
Du har blant oss din kirke
grunnfestet, Herre kjær;
Alt godt du ville virke
i menigheten her!
La her oss i ditt hus,
i troskap mot deg vandre,
og følge Ordets lys!
Petter Dass
10

«bibelen på slakk line»
Innledning
Samme natt Jesus ble arrestert, ba han ifølge Johannesevangeliet
Gud passe på disiplene med disse ordene: «Hellige dem i sannheten,
ditt ord er sannhet.» 1 I tradisjonell kristendom har «ditt ord»
vært knyttet til Bibelen, og i Norge har det i mange kirker vært vanlig
for prester og pastorer å starte sin søndagspreken med bønnen:
«Hellige Gud, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet.» Ordene
er altså blitt knyttet til lesingen av bibeltekster og forkynnelsen.
Nicholas Wolterstorff tar også utgangspunkt i denne liturgiske
praksisen i mange kirkesamfunn der man sier «slik lyder Herrens
ord» eller lignende til høytlesning av Bibelen, og han utforsker hva
det innebærer filosofisk at Gud snakker, i lys av Austins teori om
talehandlinger. 2 I følge GT åpenbarte Gud seg nemlig både personlig,
ved pakter, engler og individer, samt nedskrevne lover og i liturgi
og tilbedelse. 3 I NT omtales alt dette som Guds ord, samtidig som
1 Joh.17.17, Bibelen 2011.
2 Nicholas Wolterstorff, Divine discourse: Philosophical reflections on the claim that
God speaks (Cambridge: Cambridge University Press, 1995), 18.
3 Sylwie T. Raquel, «Authors or Preservers? Scribal Culture and the Theology
of Scriptures,» i Robert B. Stewart (red.), The Reliability of the New Testament:
Bart D. Ehrman & Daniel Wallace in Dialogoue (Minneapolis: Fortress Press,
2011), 173-186; 186, se note 46.
11

innledning
Guds åpenbaring er spesielt knyttet til Jesus. Svært tidlig fikk derfor
de nytestamentlige skriftenes Jesusbudskap en tilsvarende status
som Guds ord.
Men, for mange høres dette ikke bare tåpelig og naivt ut, men
muligens også farlig. Er det mulig å si noe slikt i dag, å tenke at
Bibelen er en sann, hellig og relevant bok? For ikke å snakke om
«Guds ord»? I moderne tid og i en sekularisert tidsalder med mange
livssyn side ved side er dette ikke innlysende, og i kristne sammenhenger
spriker svaret. Åste Dokka sier det slik:
Det finnes ingen uskyldig kristendom lenger. Alle som har studert
teologi har brukt år på å lære om Bibelens tilblivelse, og vet at tekstene
er innbyrdes motstridende, inneholder historiske feil, har mange sene
tillegg til det som for oss er utilgjengelige grunnmanuskripter, og er
bærere av etikker vi vanskelig kan tilslutte oss i dag (… ) Vi er klar
over problemene. Antakelig er vi klar over flere problemer enn de fleste
ateister. Sjansene er store for at det er lite man kan si til en prest som
kan vippe henne teologisk av pinnen. Hun har alt tenkt tanken selv.
Vi er kanskje ikke så flinke til å formidle det til omverdenen, men
majoriteten av prester i Norge er opplyste mennesker som har vært
gjennom en akademisk og eksistensiell lutring som preger både troen
og forkynnelsen. Derfor føler vi oss som autonome religiøse subjekter.
Vår forstand eller vilje er ikke underlagt noen jordisk religiøs autoritet:
både kirkeledere, tradisjonen, dogmatikken og bibelordet oppleves som
størrelser vi kan forhandle med. 4
4 Åsta Dokka, «‘Liberal teologi’, hva nå? Troen starter et sted der argumentene
kommer til kort og noe annet begynner», i Minerva 2 2016, 19-23; 19. Dokkas
artikkeltittel bruker ikke liberal teologi i en teknisk eller historisk forstand,
men tilsynelatende den mer allmenne hentydningen av religiøs fleksibilitet og
frigjøring fra religiøs tro eller praksis. Se Scott W. Hahn og Benjamin Wiker,
Politicizing the Bible: The Roots of Historical Criticism and the Secularization of
Scripture 1300-1700, New York; The Crossroad Publishing Company, 2013, 7.
Selv vil jeg unngå å bruke ordene “liberal” og “konservativ” om mitt eget anliggende,
siden det kan tilsløre andre motsetninger.
12

«bibelen på slakk line»
Dokka oppsummerer historien om moderne teologi slik: Ut fra det
man i dag tenker om Bibelens tilblivelse og framtoning, går teologen
og bibelleseren gjennom en lutring, hvor resultatet er at Bibelen
er en forhandlingspartner som andre jordiske religiøse autoriteter.
Hva som ligger i at Bibelen er en forhandlingspartner, er ikke helt
klart, men jeg forstår det blant annet slik at vurderinger av aktuelle
situasjoner veier tyngre enn det bibeltekstene sier. Det kan også
ha et aspekt av at menneskelig vurdering, individuelt eller i et gitt
felleskap, veier like mye eller mer enn disse tekstene. 5 Betoningen av
mennesket som autonome subjekter tyder på det. Historisk sett har
endringene i etikk vært større enn i troslære i moderne tid. 6 Det kan
kanskje henge sammen med at det samlede presset har vært større
på det etiske området enn på trosforestillinger. Samtidig er det en
sammenheng mellom troslære og etikk, og nettopp tanken om Bibelen
som enten en guddommelig eller jordisk autoritet viser dette.
Men – bønnen Jesus ba, sier noe om Guds ord og sannhet som
ikke går lett overens med at Bibelen skulle være en forhandlingspartner.
Vi ser også at i kristen liturgi og tradisjonell forkynnelse
er bibeltekstene og konseptet Gud ord knyttet sammen. Kan man
gjøre en slik kobling hvis man har gått gjennom prosessen som
Dokka beskriver? Det Dokka nevner som «akademisk og eksistensiell
lutring» tror jeg er en helt riktig beskrivelse av en menneskelig
prosess dagens bibellesere kan oppleve, men jeg tror også den har et
mer åpent utfall enn det som kommer fram i sitatet. Eksempelvis
forteller Bart Ehrman for sin del at kunnskapen om Bibelens tilblivelse
i møte med lidelsen førte til at han forlot troen helt. Det han
beskriver som de bibelske mytene, ga ikke mening i møte med den
virkeligheten han opplevde. Når kunnskap om Bibelens tilblivelse
ikke korresponderer med hans forestilling om hva Guds ord skal
5 Torleiv Austad, Tolkning av kristen tro: Metodespørsmål i systematisk teologi
(Høyskoleforlaget 2008), 92.
6 Austad, Tolkning av kristen tro, 115.
13

innledning
være, må altså utsagnet «ditt ord er sannhet» være en løgn. 7 Likevel
er det også mange som forbinder det å elske Gud med det å
være lydhør mot bibelteksten. Dette kan tilsynelatende gjøres på to
måter: Enten operer man med en annen informasjon om Bibelens
tilblivelse enn det Ehrman gjør, eller man har en annen forestilling
om hva Guds ord er for noe, slik Dokka representerer. Enten må
man droppe det vitenskapen sier om saken, eller man må akseptere
at Bibelen er som andre jordiske stemmer. I denne boken stiller
jeg spørsmål til dette valget: Er det slik at det vi vet om Bibelen,
virkelig tilsier at den er en jordisk autoritet vi kan forhandle med?
Én ting er at et slikt syn som kjent kolliderer med en tradisjonell
og økumenisk forestilling om Bibelens plass for troende, slik den
liturgisk praksis tilsier. En annen årsak til spørsmålet er at det reises
tvil om et slikt syn på Bibel og teologi er særlig fruktbart i et
samfunnsperspektiv. Den ikke-troende filosofen Jürgen Habermas
etterlyste fra år 2000 de religiøse tradisjonene i den offentlige samtalen.
Han peker på at et moderne samfunn som ønsker å styrke et
humant og demokratisk samfunn, må trekke veksler på sin religiøse
arv, og han henviser til religionenes menighetsliv når det moderne
samfunn skal finne uttrykk for blant annet ‘mislykkede livsutkast,’
menneskeverd eller motivasjon for solidaritet. 8 Det Habermas sier,
kan oppfattes som uttrykk for at den moderne universitetsteologien
som Dokka referer til, i praksis ikke har noe særlig å bidra med i
den offentlige samtalen om verdiene i Europa og Vesten. 9 For Habermas
er såkalt post-metafysisk teologi ubrukelig, siden den ikke
7 Bart Ehrman, Jesus, Interrupted: Revealing the Hidden Contradictions in the Bible
(and Why We Don’t Know About Them) (New York: HarperCollins, 2009), 277.
8 Habemas’ tanker om foholdet mellom religion og fornuft er de siste årene
særlig uttrykt i 2001, 2004 (Samtalen med Ratzinger), 2005 (verket Zwischen
Naturalismus und Religion), og 2008 (boken Ein Bewusstsein von dem, was fehlt),
se Michael Reder and Josef Schmidt, S.J., “Habermas and Religion”, in Jürgen
Habermas (et al.), An Awareness of What is Missing. Faith and Reason in a
Post-Secular Age. (Cambridge: Polity Press, 2010), 5-6.
9 Nicholas Adams, Habermas and Theology, Cambridge University Press (Cambridge,
2006), 154, 13, 191, 195.
14

«bibelen på slakk line»
lenger er bundet til Bibel eller kirkelig tradisjon. Denne teologien
gjør faktisk tale om Gud overflødig. 10
Teologen Wolfhart Pannenberg er en av dem som har fokusert
på forholdet mellom Bibelen og det kristne budskapet. Han
mente at spørsmålet om Bibelens autoritet og klarhet var selve
hovedproblemet innen protestantisk teologi helt siden opplysningstiden.
11 Det gammelprotestantiske synet om Skriftens primat
(sola Scriptura) basert på Bibelens verbalinspirasjon (altså at hvert
ord er guddommelig inspirert og ufeilbarlig), klarhet og enhetlige
lære ble da avvist av opplysningstenkeres kritikk av Bibelens flertydighet,
selvmotsigelser, skriftenes forfattere og skriftenes preg av
sin samtid. 12 I tillegg vil andre føye til tvilen på bibelfortellingens
historisitet samt moralske karakter. Alle disse elementene har preget
utviklingen av den såkalte historiske kritiske metoden innen
bibelforskning de siste 200 årene. Riktignok vil Pannenberg for sin
del fastholde store trekk ved tradisjonelle kristne forestillinger og
etikk som sant, og han understreker at kristen teologi skal baseres
på historiteten i Jesu oppstandelse. Han vil også si at Jesu oppstandelse
og læren om Jesus får følger for synet på Bibelens tilblivelse så
vel som dens gyldighet. 13 Men, for ham kommer man ikke unna den
moderne virkelighetsforståelse. Derfor oppsummerer Pannenberg
utgangspunktet for bibellesning i vår tid med to punkter:
1. På grunn av bibelforskingens beskrivelse av Bibelens tilblivelse
må vi gå bak tekstene for å finne Jesus og et budskap fra Gud.
2. Den historiske avstanden er for stor til at bibelske utsagn
10 Adams, Habermas and Theology, 154. Han er vel og merke ikke særlig glad for
tradisjonalistene heller, som han mener har et språk som ikke kommuniserer.
11 Wolfhart Pannenberg, «Skriftprinsippets krise,» i Norsk teologisk tidsskrift 66,
1965, 106-115; 108.
12 Wolfhart Pannenberg, Systematische Theologie. Band 1 (Göttingen: Vandenhoeck,
1988), 36.
13 Wolfhart Pannenberg, Systematische Theologie. Band 2 (Göttingen: Vandenhoeck,
1991), 402-403, Pannenberg, Systematische Theologie. Band 1, 254. Han motsatte
seg for eksempel den kirkelige aksepten av samkjønnede samliv på grunn
av bibeltekstenes samstemmighet i spørsmålet.
15

innledning
umiddelbart har gyldighet eller oppleves som relevante.
For å komme til rette med denne krisen, opererer Pannenberg
med et universalhistorisk perspektiv, som også inkluderer en universell
fornuft. 14 Tilsvarende har mange andre ledende teologer ønsket
å fastholde en form for tradisjonell kristendom samtidig som
man distanserer seg fra verbalinspirasjonslæren. Da er det vanlig
i varierende grad å forsvare Bibelens gyldighet og sannhet samtidig
som man bruker den historisk-kritisk metode på Bibelen. Et
eksempel kan være Robert Jenson, som tenker at kristen lære er
resultatet av kombinasjonen mellom bibeltekstene og den aktuelle
historiske rekonstruksjonen bak dem. 15
Slik jeg forstår Habermas, så setter denne tilnærmingen i teologien
det umiddelbare ved den kristne tradisjonen i parentes. Spørsmålet
er om en reservert holdning til egne kilder vil styrke den
kristne tradisjonens plass i noe samfunn. Slik det kommer fram både
hos Dokka og Pannenberg, henger reservasjonen sammen med to
faktorer, nemlig bibelforskningens resultater om Bibelens tilblivelse
og det moderne kravet om relevans og gyldighet for budskapets
vedkommende. Skal man oppfylle ønsket om en fornyet kraft for en
kirke som er båret av sin egen tradisjon, uten reservasjon, må man
konfrontere de to faktorene mer direkte: I hvilken grad er bibelteksten
selv bærer av en sann åpenbaring, og hva slags rolle spiller den
moderne forståelsen for vurderingen av dens sannhet?
I forlengelsen av spørsmålet om Bibelens sannhet kommer det
gamle spørsmålet om den sanne bibeltolkningen. Austad opererer
med begrepet «Skriftsyn» som en samlebetegnelse for bibelsyn,
hvor både den forutgående holdningen hos leseren samt tolkningen
inngår. 16 Refleksjon og diskusjon om Bibelens karakter eller troverdighet
dreier nemlig ofte snart over i spørsmålet om hva Bibelens
14 Pannenberg, «Skriftprinsippets krise,» 108, og Panneberg, Systematische Theologie.
Band 1, 36.
15 Robert Jenson, Systematic Theology vol 1: The Triune God (New York and Oxford:
Oxford University Press, 1997), 172-174.
16 Austad, Tolkning av kristen tro, 107.
16

«bibelen på slakk line»
budskap eller mening er, ettersom det er ulike syn på den indre
sammenhengen mellom tilblivelse, kanonisering og mening. Tilblivelsen
og samlingen av henholdsvis GT og NT sier noe om hva,
hvordan og hvorfor man ønsket å bevare og aktualisere bestemte
elementer i jødisk og kristen tradisjon. Mens oldkirken strevde
med dette i forhold til synagogen, Markion og andre gnostikere, og
det samme spørsmålet sprengte den kristne enheten i Europa etter
reformasjonen, er i dag temaet om teksters og tilværelsens mening
blitt et kjernepunkt i filosofien. Her regnes av mange «mening» som
noe tillagt og et element i et maktspill. På samme tid som altså tradisjonell
kristendom blir anklaget for å slutte seg til Bibelens (for
mange uholdbare) etikk og virkelighetsforståelse, reises det tvil om
man kan tro på objektiv mening overhodet.
Dokka og Pannenberg representerer altså på ulike måter tanken
om at historievitenskap og modernitet har ødelagt gamle forestillinger
om bibeltekstens gyldighet og mening til fordel for den
moderne bevissthet. Men gyldigheten ved den moderne fornuft
er også under press. Radikaliseringen av sentrale verdier og ideer
i opplysningsprosjektet har stilt spørsmål også ved bærekraften i
moderne oppfatninger. Dette gjelder spesielt forståelsen av rasjonalitet,
framskrittstro, mening, individets og fornuftens autonomi, og
humanisme, til fordel for eksempelvis verdirelativisme og naturalisme.
Modernitetens kritikk mot religiøse forestillinger har altså vært
rettet i radikal form mot dens egne forestillinger og forutsetninger,
basert på både filosofi og historiske erfaringer. 17 Dette påvirker også
sannhetsspørsmålet. Sannhetsoppfatninger basert på korrespondanse,
koherens og realisme har ikke samme oppslutning som før.
Mye vitenskapelig virksomhet har vært anklaget for reduksjonisme,
for eksempel ved å skille verdikategorier for sant, godt og vakkert
fra hverandre. På den annen side kan elementer i den såkalte mis-
17 Gunnar Skirbekk og Nils Gilje, Filosofihistorie 2: Innføring i europeisk filosofihistorie
med særlig vekt på vitskapshistorie og politisk filosofi (Oslo: Universitetsforlaget,
4. utgave, 2. opplag 1989), 344-355.
17

innledning
tankens hermenutikk føre til at nesten alle utsagn om vitenskap og
virkelighet oppfattes som ren retorikk. 18
Hvis noen altså opplever at Bibelens troverdighet nå ligger i
ruiner etter møtet med det moderne, så kan man på den annen
side oppleve at moderniteten også er i en krise. I det minste er for
eksempel Habermas oppmerksom på at en moderne sekularisert
virkelighetsforståelse og samfunnsorden trenger tilførsel fra andre
kilder. Skal man undersøke hvordan Bibelens gyldighet står seg i
møte med en moderne virkelighetsforståelse, må også det modernes
gyldighet vurderes. Dette grepet er ikke et forsøk på å relativisere
spørsmålet om hva som er sant ved å pumpe opp «alternative fakta»,
men er viktig for fornuftens og sannhetens egen skyld. 19 Tross alt
var ikke Habermas primært opptatt av religionenes velbefinnende i
seg selv, men i hvordan nettopp det moderne samfunnet kan overleve
og styrkes.
For meg virker det som at Habermas etterspør teologi som tradisjonelle
kristne opplever som representativ, og at hans observasjon
er at tradisjonell kristendom og en teologi basert på modernitetens
selvforståelse har lite å hente hos hverandre. Det er faktiskt et poeng
i seg selv for ham at det religiøse språket ikke skal oppfylle moderne
sekulære krav om gyldighet for å ta vare på virkelighetsforståelsen
den bærer. 20 Denne betraktningen bekreftes av Robert Jenson, som
18 Peter S. Williams, I Wish I Could Believe in Meaning: A Response to Nihilism
(Southampton: Damaris Publishing, 2004), 34.
19 Med tanke på såkalt «Bevæpnet relativisme», se The Guardian, leder, “The
Guardian View on Russian Propaganda: The Truth is Out there.” https://
www.theguardian.com/commentisfree/2015/mar/02/guardian-view-russian-propaganda-truth-out-there.
31.januar. 2017. Lest 22.07.2019.
20 Ståle Finke, «Hermenutikk som politikk; offentlig fornuft og religion hos Habermas
og Hegel,» i Nytt Norsk Tidsskrift 3-4 (2009), 532-544; 540. Jan-Olav
Henriksen tolker Habermas mer i retning av harmonisering mellom det moderne
samfunnet og religion som er teologisk fortolket i motsetning til religion
som er fundamentalitsisk forankret. Se Jan-Olav Henriksen, «Religionens
overraskende ‘tilbakekomst’: Trekk av religionsforståelsen hos den senere Habermas,»
i Odin Lysaker og Gunnar C. Aakvåg (red.), Kritiske lesninger (Oslo:
Pax, 2007), 34-52; 41.
18

«bibelen på slakk line»
sier at kristen teologi ikke kan etableres på en vitenskapelig sannhet
utenfor seg selv. Så snart et teologisk system prøver å beskrive eller
begrunne sin egen forutsetning, må det nødvendigvis trekke inn
teologiske påstander fra seg selv, en slags sirkelargumentasjon hvor
man forutsetter det som man argumenterer for. 21 Jenson begrunner
dette med at alternativet er at den kristne troen må begrunne
seg selv i andre systemer, for eksempel antikkens filosofi eller i en
moderne virkelighetsforståelse rammet inne av opplysningstanker,
postmodernitet, erfaring eller naturalisme. For Alister McGrath er
et annet viktig poeng kristentroens evne til å begrunne seg selv.
McGrath henviser til Willard vand Orman Quines påstand om at
vitenskap og erkjennelse handler om koherens, og ikke enkeltpåstander
eller fenomener. Kristen tro gir seg selv gyldighet ved sin
evne til å gi mening til vår observasjon av virkeligheten. 22
En slik form for erkjennelse er ikke selvimmuniserende. Wilfrid
Sellars begrunner for eksempel sin kritiske realisme med at både
foundationalisme og koherensteori kan få preg av sirkelargumentasjon.
Da er det bedre med en vitenskap som forstår seg selv som
en selvkorrigerende virksomhet. 23 Dette er relevant for vurderingskriterier
for fornuften. Hvis man tviler på fornuften, hvordan kan
man vurdere den ved hjelp av fornuften? Heine Holmen beskriver
hvordan selve konseptet fornuft og rasjonalitet er preget av vaghet
og sirkelargumentasjon. Likevel kan regresser og sirkelslutninger
fungere, men da i systemer preget av koherens. 24 Det er likevel ikke
21 Jenson, Systematic Theology vol 1, 3-9.
22 Alister McGrath, Inventing the Universe: Why We Cant’t Stop Talking About
Science, Faith and God (London: Hodder & Stoughton, 2015), 63. McGrath er
dermed en av mange som bruker Quine’s åpning for metafysikk i en annen
retning enn han selv ønsket. Se Peter Hylton, «Willard van Orman Quine: 7.
Quine’s place in the history of philosophy» i https://plato.stanford.edu/entries/
quine/#QuiPlaHis. 24.05.2018.
23 deVries, Willem, ”Wilfrid Sellars: 4. Epistemology”, The Stanford Encyclopedia
of Philosophy (Winter 2016 Edition), Edward N. Zalta (ed.), URL = . 23. mai. 2018.
24 Heine Holmen, «Fornuft,» «Rasjonalitet,» «Regress,» og «Sirkelslutning» på
https://snl.no/fornuft , https://snl.no/rasjonalitet, https://snl.no/sirkelslut-
19

innledning
innlysende hvordan dette skal forstås, filosofiprofessor Einar Duenger
Bøhn er for eksempel dypt uenig med visse typer teologisk
bruk av koherensteori. 25
Denne diskusjonen gjelder også når vi snakker om Bibelens rolle.
Her slipper vi ikke unna at forståelsen av den kristne åpenbaringen
er grunnlaget for forståelsen av den kristne åpenbaringen. Det betyr
ikke at argumentasjonen henger i løse luften, vaksinert mot alle
argumenter utenfra. Den kristne åpenbaringen handler nemlig om
historie, og den gir ikke mening uten fortellingen om Jesus. Når
historiske hendelser er grunnleggende viktige for å forstå dette med
Jesus, blir spørsmålet om historitet det også. Det historien måtte si
om Jesus og Bibelens tilblivelse, er altså viktig av kristne grunner.
Så det er gode teologiske grunner for Dokka, Pannenberg og Ehrman
å la kunnskap om Bibelens tilblivelse spille en rolle når man
skal bestemme seg for hva slags posisjon den skal ha for både enkeltmennesker
og teologer. Det er altså mulig at kirkene må skuffe
Habermas og si at «beklager, men det er denne teologien, eventuelt
tvilen, vi har å by på i moderne tid.»
Grunnen til at dette er en mulighet, er at Bibelen er et historisk
produkt. Men – ettersom kirkene tradisjonelt har en forestilling
om at den også er Guds ord, blir spørsmålet: Hvordan kan Bibelen
være både et menneskelig og guddommelig verk på samme tid?
Som vi har sett, har Ehrman, Dokka og Pannenberg delvis ulike
svar her, selv om de sitter på samme informasjon om dens tilblivelse
og deler noen moderne forutsetninger om gyldighet og relevans.
Mens Ehrman generelt avviser noen guddommelighet ved Bibelen,
bruker Dokka og Pannenberg Bibelen fremdeles som et teologisk
dokument, som enten er en forhandlingspartner, eller er Guds
åpenbaring som lar seg rekonstruere ved hjelp av historisk kritisk
forskning og universalhistorie. I motsetning til Ehrman mener de
ning, og https://snl.no/Regress. 24.05.2018.
25 Einar Duenger Bøhn, «Koherent og koherent, fru Blom,» i http://religioner.
no/meninger/koherent-og-koherent-fru-blom/. 24.05.2018.
20

«bibelen på slakk line»
at Bibelen har sannheter å gi, men disse må siles ut av tekster som
er preget av usannheter, feil etikk og selvmotsigelser for å kunne
anvendes.
Dette er en måte å tenke om Bibelens menneskelige og guddommelige
side på som overlater mye av åpenbaringens rolle til den
menneskelige fornuft og dømmekraft. Bibelens tilblivelseshistorie
gjør den lite troverdig for mange. Om man likevel ønsker å beholde
den som Guds ord, kan man oppleve at man har to valg: Man må
enten forkaste fornuft og historieforskning til fordel for Bibelens
egne referanser, eller la den fungere på forutsetningene til moderne
menneskelig dømmekraft. Når dette oppleves som et dilemma,
skyldes det at Bibelen selv og den kristne tradisjonen fastholder
påstanden om sin sannhet og troverdighet og at Gud er Bibelens
opphavsmann. Slik aktualiseres altså problemstillingen: I hvilken
grad er bibelteksten selv bærer av en meningsfull åpenbaring, og
hva slags rolle spiller den moderne virkelighetsforståelsen i å vurdere
gyldighet og relevans i teksten?
Problemstillingen kan utforskes på to måter. På den ene side kan
vi angripe noen av forutsetningene som Dokka og Pannenberg tar
utgangspunkt i. For dem er den moderne virkelighetsforståelsen
noe man ikke kommer utenom, og som styrer tanker om hva som
er gyldig og relevant. En av mange som angriper nettopp dette, er
religionsfilosofen Alvin Plantinga. Han mener for det første at tradisjonell
kristendom ikke trenger å bekymre seg over den kritiske
bibelforskningen fordi bibelforskningens resultater er så motstridende
at det undergraver forskningens anvendelighet. 26 I tillegg til
å henvise til forskningssituasjonen, knytter Plantinga også mye av
sin skepsis til historiekritisk bibelforskning til denne forskningens
kulturelle og ideologiske forutsetninger. Dette er altså knyttet til
modernitetskritikk, noe som spesielt siden framveksten av postmoderne
ideologi har hatt stor vekt i mange akademiske og kulturelle
26 Alvin Plantinga, Warranted Christian Belief (New York/Oxford: Oxford University
Press, 2000), 375, 418.
21

innledning
miljøer i mange årtier nå. Poenget i en slik modernitetskritikk er å
påvise hvordan modernitetens forestillinger om gyldighet og relevans
er kulturelt og historisk betinget, og derfor ikke mer sanne enn
andre forestillinger.
En annen måte å utforske forholdet mellom Bibelens to sider på
er mer teologisk. Spørsmålet er om det kan tenkes andre måter om
forholdet mellom Bibelens guddommelige og menneskelige sider
som er mer relevant teologisk enn de som er beskrevet så langt,
både med tanke på den liturgiske praksisen så vel som etterlysningen
hos Habermas. Da handler det ikke bare om å forsvare Bibelen
mot modernitetens forutsetninger og virkelighetsforståelse, men at
åpenbaringens egen karakter får komme til orde. Det er denne tilnærmingen
som er utgangspunktet i det følgende. Riktignok kan
Plantingas kjølige holdning til moderne bibelforskning ha noe for
seg siden man bør forvente at avvisning av noe etterfølges av en
sammenhengende forklaring i stedet. 27 Bibelens tilblivelse burde
ikke være unntatt dette. Likevel, selv om Plantinga skulle ha rett
i at det ikke foreligger endelige og uomtvistelige historisk-kritiske
resultater som sådan, så eksisterer det ulike nivå av konsensus på en
del felter. Det ville ikke være urimelig at en viss konsensus om noen
teorier om Bibelens tilblivelse peker på sannsynlige forklaringer,
selv om man bør ta høyde for så vel vitenskapsteoretisk nøkternhet
så vel som overaskelser. Det samme kravet om at ensidig avvisning
ikke er noe godt argument, rammer også ren modernitetskritikk,
så om man avviser moderne bibelforskning, bør man ha noe bedre
som alternativ. Dessuten kan en slik modernitetskritikk stå i fare
for å rammes av kritikken mot postmodernitet. Postmodernistisk
relativisme har nemlig en tendens til å underminere sine egne argumenter.
28 At virkelighetsforståelser er tidsbetinget, er en sentral
27 Atle Ottesen Søvik, «Hva innebærer det å argumentere for at et kristent verdensbilde
er troverdig?» i Morten Dahle Andersen (red.), Troverdig tro (Oslo:
Luther, 2010, 112-130; 117.
28 Jon Hellesnes, «Frå ånd til materie,» i Klassekampen 25.09.2010. http://www.
klassekampen.no/57997/article/item/null/fra-and-til-materie. Nedlastet
22

«bibelen på slakk line»
innsikt, men betyr ikke at man samtidig kjøper postmoderne ideologi.
Det er godt mulig å stille kritiske spørsmål til både modernitet
og moderne forståelse av rasjonalitet uten å undergrave fornuften.
Barbara Henry mener troen på rasjonalitet og modernitet kan utgjøre
en mentalitet som i seg selv er irrasjonell. Hun mener heller
løsningen må være å unngå myten om at man kan kvitte seg med
mytene, hvor man i stedet får en absolutt tro på den autonome fornuft.
29 Rasjonalismen og logisk tenkning har nemlig en tendens til å
søke hegemoni over følelser og ikkerasjonelle forventninger. Samtidig
er det viktig å fokusere på det enkelte kulturhistoriske fenomen
fremfor å kritisere logikk og logisk tenkning som sådan. 30
I møtet mellom bibelforskning, den moderne fornuft og troen
på at bibelteksten er Guds ord, er det en spenning som er vanskelig
å holde sammen for mange. Et sant og troverdig bibelsyn fremstår
som en balansegang på slakk line over avgrunnen. Uten et samspill
mellom bibelforskningen og kirkens forkynnelse, vil evangeliet til
slutt enten miste sin kraft eller sin kontakt med verden. Så vel Habermas’
beskrivelse av moderne universitetsteologi som tradisjonalister
understreker dette. Det er derfor verdt å undersøke også andre
forsøk på å leve med denne spenningen.
Åpenbaringsbegrepet i kristen teologi har flere fasetter. Det er
gjerne knyttet til formidlingen av troslære. Av teologer i middelalderen
ble dette forstått som et troverdig, men ikke nødvendigvis
komplett bilde av virkeligheten. Så er tanken om at åpenbaringen er
Gud selv i Kristus et aspekt knyttet til Johannesprologen om Ordet.
I tillegg kommer erfaring, et poeng som har fått stort fokus i nyere
teologi, samt historien, slik Pannenberg og andre framstiller det på
ulike måter. McGrath mener det er nødvendig og mest i samsvar
med både Bibelen selv og kristen tradisjon å se på disse dimensjonene
26.11.2017.
29 Barbara Henry, «Identities of the West», in Heidrun Friese (ed.), Identities:
Time, Difference and Boundaries.New York/Oxford: Berghahn Books, 2002, 101.
30 Ibid, 79-82.
23

innledning
som utfyllende, med både sterke og svake sider hver for seg. 31 Det er
et grunnleggende poeng i kristen lære om Jesus at han åpenbarer
Gud, og at Gud dermed ligner på Jesus. 32 Dette henger sammen med
hvordan kristen teologi, for eksempel hos Karl Barth og McGrath,
kobler Jesus og Bibelen i begrepet «Guds ord». 33
I kristen teologi har Guds ord, Guds åpenbaring, derfor gjerne
blitt framstilt med tre dimensjoner: Jesus, Bibelen og forkynnelsen.
34 Dette henger så tett sammen at jeg mener det er naturlig å se
på læren om Jesus anvendt på Guds åpenbaring i Bibelen. Dette er
hverken nytt eller oppsiktsvekkende – det henger tett sammen med
treenighetslæren. Som allerede nevnt mener Pannenberg at troen
på Jesu oppstandelse må få betydning for virkelighetsforståelsen og
teologien, og Robert Jenson mener det også får konsekvenser for
synet på Bibelen. For ham må den oppstandne Jesus regnes som en
som beskytter den skriftlige tradisjonen. Slik kan vi stole på at han
gir oss en tilstrekkelig og tilstrekkelig koherent identifikasjon av seg
selv. 35 Ikke minst har inkarnasjonen, foreningen av Gud og menneske
i Jesus, hatt betydning. Læren om Jesu to naturer, foreningen av
det guddommelige og menneskelige, har blitt brukt på andre tema
i teologien. Den katolske kirke har tolket kirken mindre institusjonelt
til fordel for en kristologisk parallell. På tradisjonelt luthersk
hold anvender man tonaturlæren på nattverden for å beskrive Jesu
reelle nærvær i brød og vin (realpresensen). 36 Her beskriver man
31 Alister E. McGrath, Christian Theology: An Introduction (Oxford: Blackwell
Publishers, 1997), 183-187.
32 Ibid, 323.
33 Ibid, 199-200.
34 Pannenberg, Systematische Theologie. Band 1, 248.
35 Jenson, Systematic Theology vol 1, 172-174.
36 Delvis som Ratzingers personforståelse, basert på treenigheslæren, se Bernt
Torvild Oftestad, Den katolske kirke og liberalt demokrati (Oslo: Kolofon forlag
2015), 207, Martin Luthers store katekisme, Pannenberg, Systematische Theologie.
Band 2, 423-433, Johann Anselm Steiger, Fünf zentralthemen der theologie
Luthers und seiner erben: Communicatio, imago, figura, Maria, exempla (Leiden:
Brill, 2002), 3, 10-11, 18, 20, Knut Alfsvåg, What no Man has Conceived: On the
signifiance of Christological Apophaticism, Leuven: Peeters, 2010, 252.
24

«bibelen på slakk line»
nattverdmirakelet gjennom læren om utvekslingen av naturenes
egenskaper (communicatio idiomatum). Denne læren er direkte uttrykt
i vedtaket om Jesus i Kalkedon i 451: «Vi bekjenner den ene
og samme Kristus, Sønn, Herre, enbåren, som erkjennes i to naturer,
uten sammenblanding og uforvandlet, uoppdelt og uten atskillelse.»
37 Ikke minst er tonaturlæren blitt brukt på Bibelen selv. Allerede
Klemens av Alexandria på 100-tallet så den guddommelige
manifesteringen i GT som en parallell til inkarnasjonen. 38 Denne
parallellen forklares ofte som en analogi, altså at man forklarer noe
ukjent med noe kjent. 39 N.T. Wright mener også at inkarnasjonen er
en fruktbar analogi i spørsmålet om Bibelens autoritet, men da med
vekt på lesningen og tolkningsprosessen. En inkarnatorisk lesning
er for ham å gi den menneskelige siden ved både bibelteksten og
dens lesere full oppmerksomhet, kombinert med bønn om at det
guddommelige og Åndsinspirerte må bli gjenoppdaget. Selv om
han vet at noen ser alvorlige feil ved en slik analogi, er den som
analogi til hjelp, men altså uten en presis toveis identifikasjon. 40
En av de første som anvendte tonaturlæren eksplisitt på spenningen
mellom bibelforskning, den moderne fornuft, og troen på
bibelteksten som Guds ord, var Johann Georg Hamann (1730-1788).
Mens Isaiah Berlin på 1950-tallet erklærte ham som irrasjonalist og
en slags forfader for nazismen, har mye forskning senere nyansert
og avkreftet dette, og Hamanns tanker har inspirert flere teologer
og filosofer. Hamann har fungert som inspirasjon i Milbanks’ Radical
Ortodoxy (1993), og i Tyskland har Oswald Bayer brukt Hamann
om metakritikk av det moderne og som kilde til luthersk teologi. På
katolsk hold har han også hatt betydning. Hans Urs von Balthasar
37 Oskar Skarsaune, Troens ord: De tre oldkirkelige bekjennelsene (Oslo: Luther forlag,
1997), 223.
38 J. N. B. Carleton Paget, «Christian Exegesis in the Alexandrian Tradiotion,» i
Magne Sæbø, Hebrew Bible/ Old Testament: The History of its Interpretation, vol.
1 (Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 1996), 478-542; 489, 499.
39 Thomas Aquinas, Teologisk håndbok (Oslo: Bokklubben 2006), 26.
40 N.T. Wright, Scripture and and the Authority of God (London: Society for Promoting
Christian Knowledge. 2005), 93-95.
25

innledning
viser interesse for Hamanns teologiske estetikk, som han ville bruke
i sin egen analoge, kristosentriske teologi om historie og kultur. 41
Hamann leste Bibelen typologisk, hvor han forventet at tekstene
hadde både en bokstavelig og en dypere mening. Dette hang
sammen med at for ham er Bibelen en forening av Guds ord og
menneskelige tradisjoner, hvor han kombinerer elementer av rasjonalismens
bibelkritikk med en form for verbalinspirasjonslære om
Bibelen. 42 Dette skyldes hans syn på både Bibelens og fornuftens
tilblivelse. Hamanns anliggende tematiserer mange ting og tilsier
blant annet at man må velge mellom postmodernisme (logisk
og nihilistisk konsekvens av modernitet) og post-sekulær teologi.
Han konfronterer derfor tankene hos Immanuel Kant (filosofi), J.
D. Michaelis (moderne bibelkritikk), Gotthold Ephraim Lessing
(drama/kritikk) og Moses Mendelsohn (stat/religion). 43
Begrepene Guds akkomodasjon (tilpasning) og kondensens
(fornedrelse) er her sentrale og handler hos Hamann om at Gud
tilpasser seg menneskets nivå i sin åpenbaring, mens Guds kondensens
handler om at Guds fornedrelse ikke er en nødvendighet,
men basert på Guds eget valg. For Hamann er middelet, altså Guds
fornedrelse, en del av budskapet og kan ikke abstraheres fra dette.
44 I vår sammenheng betyr dette at problemene som Dokka og
Pannenberg påpeker, brukes på en helt annen måte enn å redusere
Bibelens guddommelige autoritet eller evne til å bære Guds
nærvær direkte. Her blir Bibelens karakter og tilblivelse uttrykk for
Guds handlemåte og kjærlighet, ved at det tydeliggjør hvor langt
han strekker seg for å frelse mennesker. Hva betyr dette for sy-
41 John R. Betz, After Enlightenment: The Post-Secular Vision of J. G. Hamann,
Malden, MA: Wiley-Blackwell, 2009, 19.
42 Henning Graf Reventlow, «Scriptural Authority in the Wake of the Enlightenment,»
i David Noel Freedman (red.), The Anchor Bible Dictionary 5 (New
York: Doubleday, 1992), 1035-1049; 1044.
43 Betz, After Enlightenment, 3.
44 Friedemann Fritsch, Communicatio Idiomatum: Zur Bedeutung einer christologischen
Bestimmung für das Denken Johann Georg Hamanns (Berlin: Walter de
Gruyter, 1999), 18.
26

«bibelen på slakk line»
net på moderne bibelforskning og Bibelens gyldighet og relevans?
Betyr det at man avviser bibelforskningen, eller at den regnes som
uproblematisk? Dette er omstridt blant Hamann-tolkere, og viser
at sammenligningen mellom Jesus som Guds fornedrelse og Bibelen
krever en tolkningsnøkkel. 45
For å anvende kristologi og tonaturlæren som et hermeneutisk
premiss, bruker jeg et henologisk perspektiv med vekt på koherensproblematikk.
Henologi er en enhetsfilsofi som diskuterer forholdet
mellom grunnlaget for all eksistens i forhold til virkeligheten
slik den framstår. Her lener jeg meg spesielt til Egil A. Wyllers
arbeider og diskusjon om den henologiske differens. Årsaken til
dette valget er at henologi i kristen tradisjon innebærer refleksjon
over både åpenbaringen og tonaturlæren. Men henologi representerer
ikke bare et erkjennelsesmessig mønster som kan anvendes
på Guds åpenbaring i kristen forstand. Den står også for en rasjonalitet
som opererer med spenningen mellom det koherente og
det motsetningsfylte, i europeisk idehistorie er dette spesielt assosiert
med Platons Parmenides og refleksjonene om «det Ene». Dette
innebærer å tenke systematisk gjennom problemstillinger som for
eksempel hva man gjør med paradokser og mulige selvmotsigelser,
eller når forståelsen av åpenbaringen oppleves som sprikende
og motsetningsfylt. Det ligger i sakens natur at en slik rasjonalitet
både forutsetter og utfordrer forestillingene om hva som er gyldig
i moderne tenkning.
Metodisk innebærer dette en induktiv tilnærming, hvor jeg
gjennom en synoptisk lesning av litteraturen om Bibel og åpenbaring
innen bibelvitenskap, systematisk teologi, mentalitetshistorie
og filosofi beskriver flere mønster knyttet til Bibelens troverdighet
og funksjon. Jeg foreslår ikke et nytt system for bibeltolkning,
men peker på faktorer som henger sammen og som gir et helhetlig
perspektiv på både Bibelen selv og literaturen om den, spesielt bibelvitenskapen.
Dette ligger nært Northrop Fryes drøfting av litte-
45 Ibid, 109.
27

innledning
raturvitenskapens og litteraturkritikkens egen «anatomi». Han argumenterer
for at samlet sett vil literaturkritikken fremheve det han
kaller litterære «arketyper» som går igjen i tekstene. Det innebærer
at man kan finne perspektiver som var ukjente for både klassikerne
så vel som literaturkritikerne de siste 200 årene, men som gir mening
når man først gjenkjenner trekkene. Hver for seg og samlet
gir disse mønstrene literaturvitenskapen en mulighet til å speile sin
egen virksomhet. 46 Både som vitenskapelig og kirkelig virksomhet
har moderne teologi behov for et rammeverk, eller koordinerende
prinsipp, i sin tenkning om Bibel og modernitet. Jeg argumenterer
for at tonaturlæren er best egnet til dette.
I bokens første del problematiserer og drøfter jeg motsetningen
mellom bibelforskning og Bibelens gyldighet som Ehrman, Dokka
og Pannenberg forfekter på ulikt vis. Dette gjøres i lys av Plantingas
kritikk av moderne bibelforskning og modernitetens forutsetninger,
diskusjonen innen bibelfagene og ved å se mental- og kulturhistorisk
på noen eksempler på kristen hermenutikk. Her fokuserer
jeg spesielt på at Bibelens karakter alltid har vært utfordrende for
kirken og beskriver hvordan perspektivene på dette har variert.
Bokens andre og tredje del ser på hvordan tonaturlæren kan anvendes
på Bibelens tilblivelse og mening for å forstå den som bærer
av en meningsfull åpenbaring. Dette tematiseres først ved et overblikk
på Hamanns teologiske virkelighetsforståelse. Dernest drøfter
jeg hvordan tonaturlæren legger føringer på forståelsen av Bibelens
tilblivelse og karakter, med kristen henologi som hermeneutisk premiss,
og viser hvordan dette foregår med noen eksempler. Denne
drøftingen leder til et fokus på hvordan Bibelens tilblivelse og mening
sees i lys av korsteologi. Gjennom hele boken veksler jeg mellom
å bruke primærkilder og sekundærlitteratur siden jeg samtaler
med flere fag og disipliner.
Frye vil selv hevde at myter og fortellinger kunne utgjøre den
46 Northrop Frye, Anatomy of Criticism (London: Penguin Books, 1990 (Princeton
1957)), 3, 6, 14, 341, 345, 350.
28

«bibelen på slakk line»
koherente kjernen i argumentasjonen for viktige moderne problemstillinger
også. Saken er nemlig at alle forsøk på å gi helhetlige
forklaringer for virkeligheten vil erfare det samme som ved byggingen
av Babels tårn: Man får det ikke helt til, men må finne seg i
at man befinner seg i en virkelighet med ulike språk og ulike typer
fornuft. 47 Fortellingen om Jesus og forestillingen om hans to naturer
har samme funksjon i argumentasjonen her. Forskjellen til mytene
hos Frye (som Ødipusfortellingen) er at Jesus-fortellingen hevder å
være historisk basert og lover at den er i stand til å formidle et reelt
møte med ham som forener alt i himmel og på jord (Matt. 28.18-20
og Kol. 1.19-20).
47 Ibid, 354.
29

Ifølge Johannesevangeliet ba Jesus, den samme natt som han ble forrådt,
til Gud for disiplene og deres etterfølgere: «Hellige dem i sannheten,
ditt ord er sannhet.»
Med en ny tilnærming til Bibelens kompleksitet går denne boken inn
i diskusjonen om hvordan Bibelen bør tolkes; hva betyr det at Bibelen
er Guds ord? Forfatteren skisserer elementer til et bibelsyn som kan
demme opp for at Bibelen stadig kommer på vikende front som hellig,
autorativ skrift, og som viser hvordan kirken og bibelforskningen
kan relatere til hverandre. Med utgangspukt i Kristi inkarnasjon viser
forfatteren at også Bibelen avspeiler ‘himmel og jord’ – det ufeilbarlige
og det feilbarlig bokstavelige innhold. Et sentralt spørsmål er: Hvorfor
har Gud sett det som nødvendig å fornedre seg også i Skriften, dens
tilblivelse og fremtoning? Med en henologisk (helhetlig) tilnærming
blir Bibelen noe annet enn en ‘forhandlingspartner’:
«…majoriteten av prester i Norge er opplyste mennesker som har vært
gjennom en akademisk og eksistensiell lutring som preger både troen og
forkynnelsen. Derfor føler vi oss som autonome religiøse subjekter. Vår
forstand eller vilje er ikke underlagt noen jordisk religiøs autoritet: både
kirkeledere, tradisjonen, dogmatikken og bibelordet oppleves som størrelser
vi kan forhandle med.» 1
En markant fagbok i populærvitenskapelig form. Forfatteren har mottatt støtte
fra Det faglitterære fond.
«Fører en historisk-kritisk lesning av Bibelen til en devaluering av
de bibelske skrifter som myndige ord fra Gud til kirken og verden?
Lillevik undersøker premissene for moderne og postmoderne
bibellesning og bibeloppløsende etikk. En viktig bok om bibelbruk
og bibelforståelse i dag.»
Torleif Elgvin, professor i bibelfag og jødiske studier, NLA Høgskolen
1 Se side 12
Fotograf: Marianne Torp
Raymond Lillevik (f. 1973) er teolog, tidligere førsteamanuensis
ved Nord Universitet og har en ph.d. fra MF innen tematikken
messiansk jødedom og jødisk-kristne relasjoner. Han underviser
i dag som lektor ved KVN, Nesna og er tilknyttet Frikirken.
ISBN 978-82-92922-61-3
9 788292 922613
www.efremforlag.no