Minnestein og steinminner

Minnestein og steinminner
Av Axel Seeberg
Professor i klassisk arkeologi ved
Universitetet i Oslo, Axel Seeberg,
arbeidet noen maneder i 1982 ved
Vestfold Fylkesmuseum. I denne
tiden anskaffet museet deler av
utstyret til et nylig nedlagt steinhoggeri
i Hedrum. Dette er omfattende
saker som stiller helt spesielle krav
til vedlikehold og oppbevaring. Seeberg
tar i denne artikkelen for seg
steinbrudd- og steinhogger-nooringen
i Vestfold. Han drnfter ogsa
generelle museumsetiske sider ved
det a ta hand om slikt omfattende
materiale uten penger og disponibel
arbeidskapasitet.
Vestfolds fjellgrunn dekker store deler av de
norske kirkegarder. Foruten alt det forseggjorte
i glinsende larvikitt-labrador ser man undertiden,
hvis man har 0ynene med seg, en rndgralig blokk,
polert bare av is og b0lger, som liksom sier
«Sansffir'u?» og forteller at her er en vestfolding
som har funnet hjem. Steinen var er det som
kommer var identitet nffirmest, av slikt som varer.
Larvikitt-labrador er neppe et uttrykk en
fagmann ville ta i sin munn, granitt ville heller
ingen andre enn enfoldige legfolk si. Geologene
gir saken lange navn med musikk i, gjenklang
av veldige naturdramaer som gav opphav til
berggrunnen her sydligst i Oslofeltet for etpar
hundre millioner ar siden. Den ble vakker og
Vffirbestandig, hard a hakke i med skarp redskap,
men noenlunde grei a dele i rettvinklede blokker
etter «bust» og «kl0yver», og prektig til sliping og
polering -som noen fant ut meget tidlig i var
historie. Middelalderens kirkebyggere var godt
fortrolige med dens muligheter dengang de satte
silt preg pa Vestfolds landskap, og hva annet enn
statelige granittblokker ville man vente seg i
kongsgardsgrunnmuren i Tunsberg? At byens
fedre i meget senere tider verdsatte den samme
byggestein, er noe arkeologene stadig har for
0yet der de graver seg rundt og mellom 1800-talls
kjellermurer i bygrunnen. Pa holmer og langsmed
sj0kanten er det arr pa arr - sma og lilt st0rre
skarpe kl0fter med noen etterglemte blokker i,
harde arbeidsplasser da, idylliske bade- og
soleplasser na - som viser hvor steinen ble
hentet i en travel og skapende periode.
Endelig, for temmelig n0yaktig hundre ar siden,
apnet fagkunnskap og kapital en ny nffiringsvei
s0rpa i fylket ved utnyttelse i st0rre malestokk av
det edle materiale som finnes der og bare der,
men er etterspurt pa linje med marmor ute i
verden. En innvandring, en ny befolkning fulgte
med, for fagfolket kom utenfra slik som pa
Kongsberg og R0ros i bergverkenes barndom.
ldag er steinindustrien og eksporten det
eventyrlige i Vestfolds arbeidsliv, suset av verden
i stued0ren som vestfoldingen alltid har halt en
sffirlig sans for.
Egentlig kunne ingenting vffire mer selvf0lgelig
enn at dette er en kulturhistorisk linje a ta vare pa
og fremheve, for dem som «ved oppbevaring og
utstilling av gjenstander skal vise vart fylkes
egenart». Dertil kommer at steinindustrien na
forandrer arbeidsmater og redskaper i rask takt.
Utstyr som var kurant igar, skiftes ut imorgen -
ikke sjelden med oppfinnelser eller forbedringer
som er gjort her.
For sa vidt var valget mellom ja og nei let!

Huggen middelalderstein som «kirke-restauratarer" pa 1700-tallet ikke fant anvendelse for. Steinene er fotografert
i 1977 da de fremdeles la noe skjadeslast inntil kirkemuren, dvs. Tjafling kirke. I dag har Universitetets
O/dsaksamling tatt hand om steinene og deponert den ti/ utstillingsbruk ved Vestfold Fylkesmuseum.
h0sten 1982 da VF, via Hedrum kommune, fikk
et gunstig tilbud om kj0p av masiner og verkt0y
fra det nedlagte steinhuggeri pa Ringdal. Det var
kort tid a omra seg pa - bygningene var alt
solgt og skulle overtas av en kj0per som drev
med ganske andre ting enn stein - men det
lyktes, med den tid og de midler man hadde, a
berge to maskiner som na ligger provisorisk
lagret pa Gumsernd. Antikke var de ikke, men
de har sin historie og forteller den godt, og
idag, to ar senere, ville et museum vanskelig
kunne skaffe seg maken her i landet. Den
ene er fra polerverkstedet. Noen marmere
teknisk beskri­velse skal ikke fors0kes her,
ut over at den 0yeblikkelig ville fa enhver
legmann til a tenke pa et tannlegebor av
skremmende st0rrelse: En bevegelig, leddet
arm av 2-3 meters lengde, og en roterende
«hand» der man kunne feste polerhoder av
0nsket kaliber. Huggeriet pa Ringdal hadde
to slike maskiner. De represente­rer (kunne
ekspertene ved Stenkontoret i Stavern opplyse)
den f0rste maskinelle hjelp i en
arbeidsprosess der handkraft hadde vcert eneradende
til langt inn i dette arhundre. De
representerer ogsa et karakteristisk mellomstadium
i hele industriens utvikling: Handverkeren
som far maskinen til kraftkilde, men selv styrer og
behersker prosessen med hand og 0ye.
Det andre innkj0pet er en rammesag, brukt til
a dele blokker i rettvinklede emner av passelig
st0rrelse. Pa Ringdal opptok den en egen liten
bygning der den var solid forankret i gulv, tak og
vegger.Festenesom var st0pt inn i veggen, matte
skjceres av i flukt med veggen ved demonteringen,
ellers er den intakt. Bygd var maskinen pa
Fjellheim ved Larvik, hvor den hadde gjort
tjeneste i mange ar, men la demontert og delvis
defekt da den ble kj0pt til den nye bedriften i 1959.
En av de ekte gamle redskapssmedene i faget,
Bernhard Eliassen - en mann pa godt og vel 80
ar dengang - fikk utbedre den, smi manglende
deler og sette den opp. Som vanlig pa den tiden
arbeidet den ved hjelp av vann og stalsand
(karborundum), som ble fanget opp av et sluk i
gulvet og pumpet over sagen igjen i et kretsl0p,
men snart ble dette avlegs. Diamanter var tingen.

Kunne sagen la seg bygge om for denne nye
arbeidsmaten? De fleste mente nei, men eieren
mente kanskje, og Eliassen rykket ut igjen og fikk
det til. Det var bare vanskelig a fa diamantene til
a bite ordentlig pa den harde, utsokte larvikitten
fra Tvedalsbruddet - inntil eieren fant pa a be
Eliassen skjcere veiv og eksenterskive til slik at
takten ble 0kt fra 60 til 75 omdreininger i minuttet.
Da operasjonen var ferdig, var nettopp en
delegasjon av amerikanske fagfolk pa besok i
Larvik. De reiste ens cerend ut til Ringdal for a se
vidunderet.
Berhard Eliassen kom fra lddefjordstraktene,
som sa mange av steinbransjens beste folk. Han
bodde i Tjolling og drev pa sine eldre dager som
redskapssmed for egen regning. lnnimellom tok
han storre oppdrag som disse.
Fullt montert ser rammesagen omtrent slik ut:
Selve den horisontale sagrammen av stal pa et
par meters lengde - der sagbladene kan kiles
fast i det antall og med den innbyrdes avstand
som onskes - er opphengt i et rammeverk av
stalbjelker 2,80 m langt, ca. 2,50 m hoyt og 1,80
m bredt. Den loftes og senkes ved skruer i
hjornene, som ble drevet av en liten elektromotor
montert oppa bjelkerammen. Blokkene trekkes
inn under sagen pa en lav betongtralle pa skinner.
En veiv med akslingen nedfelt i et betonghus
snaut 4 meter bak hjornene til bjelkerammen drar
sagrammen frem og tilbake.
Som sagt: egentlig kunne intet vcere mer
selvfolgelig enn a ta vare pa dette. Like full! var
det som a ta en tiger i halen, og Vestfold
Fylkesmuseum er ikke lite spent pa hva som na
vii skje.
Tenker man seg, som folk visst oftest gjor (og
ikke helt uberettiget) at museumstilvcerelsen ma
vaare forholdsvis stressfri og hyggelig, siden den
gar ut pa a stelle med rare, gamle ting - sa kan
man likevel ikke averse at det i vare dager gar den
gale veien med dette, fordi nye ting blir gamle og
rare sa forferdeig fort. Dette er ikke bare tilfellet
i steinbransjen. Eksempelvis bcerepinner, margarinkasser
eller Solvsupere lar seg ikke skaffe
i en handvending lenger. Og tempoet i forandringene
forplanter seg til den virksomhet som gar ut
pa a fastholde kulturminner: Ting som alle over
ti ar er fortrolige med idag, vii om nye ti ar kanskje
vcere totalt fremmede for dem under tyve - og
dessuten umulige a skaffe til veie slik at man
kunne fa se dem igjen. 0nsket om a unnga slike
situasjoner opptar og belaster mer og mer.
Det star ikke forst og fremst pa innkjopsmidlene
(bortsett kanskje fra de rene kunstmuseer),
men pa arbeidstid, plass og muligheter for
konservering. Den som tar imot, vitende at han
ikke kan bevare tingen fysisk for lengre tid eller
vise den frem slik at folk kan lcere av den, han
forrader det han er satt til a vokte, narrer
samfunnet og reduserer seg selv. Like fullt kan
det vcere et storre forrcederi ikke a ta imot.
For sa vidt som vart tilfelle dreier seg om minner
fra en bestemt side av nceringslivet i ett distrikt,
star det alene - men sikkert nok vii museumsfolk
andre steder nikke gjenkjennende til konflikten
mellom hva man bor - ma - ta vare pa, og hva
man makter. De to maskinene fra Ringdal er jo
ikke berget enna. Blir de liggende lenge
nedpakket i deler i Gumserods sjoklima, ruster de
bort. Det forste de trenger er et lokale omtrent
som en bra garasje, hvor de kan settes opp og
ettersees. Trygge og til noen nytte blir de nar de
er oppstilt i et noe storre, permanent lokale hvor
temperatur og fuktighet kan reguleres, hvor
publikum kan slippe til, og hvor determulig asette
dem i gang na og da, for a holde dem i trim og
vise hvordan de ble brukt. lnntil da er de ikke
annet enn pant pa et lofte, og dessverre et
forgjengelig pant.
Planer som ville bety en innfrielse av loftet, er
ikke ukjente sorpa i fylket. Det enkleste er
naturligvis a la maskinene bli pa stedet, og
tilsynskomiteen for Gumserod har uttalt sin
positive innstilling til innredning av en «steinindustriavdeling»
der, i tilknytning til det gamle
steinbrudd. Dette ligger slik til at et nokternt
utformet hus ikke ville skape problemer i forholdet
til den eldre bebyggelsen eller naturen. Andre
rammer kan ogsa tenkes, men uansett om man
anbringer «steinmuseet» pa Gumserod eller et
annet sted, har Gumserod-komiteens betraktning
sin gyldighet:
«Def forutsettes samarbeid mellom museet og de
interesserte kommuner og bedrifter bade 0konomisk,
fag fig og musealt. »

L,f. ZM
H06tiEK1)
M
2
SM/E
LA_2:oM
fviivrEK­
5,,fND.t1ufSE­
V.ee,

I 1949 var det, ifolge "Vestfald Fylkesleksikan», 38 storre el/er mindre steinindustri-bedrifter i Vestfald. Starparten
av dem horte naturlig nak hjemme i de sondre de/er av fylket.
Dette bi/det er hentet fra Tonsbergs Stenindustris an/egg ag viser steinarbeidere i aksjan tidlig i vart hundrear.
(Fata: A. Th. Larsen).
(som den yngste av flere brodre) til 0stfold fra
Sverige for a soke utkomme i steinfaget. Med
tiden kom han seg opp og grunnla et firma pa
denne siden av fjorden som enna er av de hoyest
anskrevne. Sonnene utdannet seg til spesialister
i de forskjellige sider av virksomheten - Odd
Nilsens far som ekspert pa fjellgrunn og
bruddkvalitet, «fjellmann». Da han trakk seg
tilbake, kjopte han til aldersbolig den tomten hvor
sonnen siden fikk sin egen bedrift, og han hjalp
til der i mange ar.
Kunne Ringdal-anlegget ha voort bevart som
det sto den dag driften stanset i 1981, med
redskap og inventar, ville man ha hatt - for
huggingens vedkommende - et bade vakkert og
anskuelig «steinmuseum».
Den som kom nordfra pa E 18 en klar hostdag
aret etter, til hoyt gress og begynnende for/all,
matte likevel fa et umiddelbart inntrykk av trivelig
og hensiktsmessig beliggenhet: Hoyt, luftig og
lyst, lunet mot ostavinden av lav granskog. De
storste plager i yrket er stoy og stov. God
luftsirkulasjon og minst mulig ekkovirkning gir de
beste vilkar. Anlegget var i sin tid plassert unna
annen bebyggelse, men noen ganske nybygde
hus like ved bar bud om at naboskapet ikke virket
avskrekkende. Hovedveien - som ved utvidelse
hadde beskaret tomten noe og redusert arealet
til «utstillingen» - ga lett adkomst og gode
transportmuligheter. Ramaterialet kunne hentes
fra Brunlanes, og leveranser av ferdige monumenter
og halvfabrikata skje raskt over store
avstander. lstedenfor, som verksteder flest, a
voore knyttet noort til en kirkegard, var Ringdalsbedriften
basert pa et marked av forbindelser til
mange kanter, for en stor del i Oslo.

Den delen av eiendommen som ble utnyttet til
driften, strakte seg ca. 50 meter langsmed veien
og 60-70 i dybden mot s0r0st. (Kartskissen er
ikke eksakt, den viser ikke st0rrelsesforholdet
mellom bygningene godt nok, og passasjen inn
til smie og garasje er blitt noe for smal, men ellers
skulle den ikke vaare alvorlig misvisende). Det var
gjerde til to sider, et skogholt i s0r0st, og
s0rvestkanten -som apnet seg mot et jorde -
ble dannet av den snaut meterh0ye kanten av en
steinfylling som bygningene sto pa. Porten fra E
18 f0rte til et a.pent felt som dannet en
uregelmessig lengdeakse, dominert av to solid
fundamenterte og bardunerte kraner, og krysset
av h0yt monterte r0rledninger til pressluft; de
forte fra kompressoren i vinkelbygget pa venstre
side nar man kom inn, til raden av maskinlokaler
vis a vis. Vinkelbygget var oppf0rt til beboelse, det
tok seg prydelig og vennlig ut med gavltak og
vindusarker. Maskinskurene var blitt til etter hvert
i arenes l0p og formet etter det de skulle romme
og ikke etter eksteri0ret - men ensartet
gulmaling og t0mmermannspaneling ga likevel
komplekset et enhetlig og behagelig preg. Fritt
plasert pa bakre del av tomten la garasjen og en
smie, med rom til vinsj og betjening av kranene.
Huggeriet-det sedvanlige apne skur- skilte
seg ut bade ved anbringelsen og arkitekturen. Det
la pa tvers og raget ut i det apne terreng naar
porten sa det pa sett og vis dominerte anlegget,
sa enkelt det var. Det hadde ikke fast gulv, men
var uregelmessig fylt opp med bunker av
steinavfall, mot tunet var det a.pent i mer enn
halve lengden, uten d0rer, mens den andre
langveggen hadde store vindusapninger. Pa
enkle bordhyller la det enna endel verkt0y. Som
innr0mmelse til det norske klima hadde Odd
Nilsen kostet pa seg et lukket «vinterhuggeri»
som la like ved. Den ene polermaskinen var
montert slik at den lange armen kunne dreies inn
i begge lokalene etter behov. Men vinterhuggeriet
var bare sjelden i bruk.
Alie rommene var ovnsfyrte og opplyst av
kraftige dagslyspaarer, og alle var arbeids- eller
lagerlokaler unntatt ett lite spise- og oppholdsrom
i nordenden av hovedbygningen. Nar man
forestilte seg en arbeidsstokk svarende til
rammen - 6-8 mann, kanskje? -stusset man
over sa lite hvileplass, og man speidet ogsa
forgjeves etter et kontor. Forklaringen var
uventet, men enkel: Steinhuggeriet pa Ringdal
var en enmannsbedrift. Eieren fikk en handsrekning
en gang imellom, f0rst av faren, siden av
andre familiemedlemmer, og vel na og da av
smeden som disponerte smia uten annen leie,
men ellers vandret han fra verksted til verksted
og fra maskin til maskin og utf0rte alle
operasjoner selv. For en del var det denne
slitsomme tilvaarelsen som fristet ham til a sette
kroken pa d0ren til slut!, enda han var fullt
konkurransedyktig med en slik driftsmate og de
driftsmidler han hadde. Men hadde han fortsatt,
ville vel st0rre investeringer i nyere maskineri
snart blitt uunngaelige.
Foruten alt som direkte angikk stein og
bearbeidelsen av den, omfattet anlegget et
snekkerverksted (med god plass til lagring) og et
mekanisk verksted med boremaskiner og dreiebenk.
Begge la i den korte arm en av vinkelbygget.
Handteringen av trelast var isaar pakrevet for
emballasje til transport.
Leveranser av ramateriale kom til steinhuggeriet
dels fra lo kale brudd -isaar Tvedal -og dels
fra utlandet, for ogsa annen stein enn larvikitt ble
forarbeidet her. Det skyldtes dels mote eller
spesielle ordrer, f. eks. leverer Sverige en svart
granittype der sandblasing gir lys kontrast -
«svartstein» - som har halt en viss popularitet
pa kirkegardene vare i de senere ar. Deis kan
ogsa importen til en viss grad vaare konjunkturbetont.
En annen steinhugger kunne fortelle at
valutasituasjonen na gj0r det mulig for portugisiske
brudd a konkurrere med de norske - i
Vestfold! Hvor bilene enn kom fra, kj0rte de sine
blokker til den kranen som sto innerst pa tomten
(«Kran 2» pa skissen) og naarmest de to saghus
hvor raemnene ble skaret. Den ene sagen er na
pa Gumser0d. Den andre, en «linesag» («wiresag»
), ville man ogsa gjerne ha sett bevart. Den
bygde Bernhard Eliassen ca. 1965 av to bukker
fra et bilverksted og fire stalhylser fra Framnes.
Til a flytte emnene mellom lokalene ved fremre
del av plassen kunne man bruke «Kran 1 »
(opprinnelig den eneste kranen), men i senere ar
sto den antagelig mye ledig, for da eide bedriften
en liten gaffeltruck som var grei Iii slikt bruk.