MagaSigno 2016 kjartan

Arbeid
Kvalitet er viktig: - Kunden skal være
hundre prosent fornøyd, derfor er jeg
ekstra nøye, sier Kjartan Egge og viser
fram en ny trekasse.
Arbeid
Snekrer seg
en fremtid
– Jeg var alltid redd. Redd for å ikke høre hva de andre
kom til å si. Jeg satt ofte bare og så ned i gulvet, for jeg
var så redd for ikke å forstå.
Tekst: Øyvind Woie
Foto: Sigmund Woie Aarhaug
Kjartan Egge er 58 år. Han bruker
arbeidsmarkedsbedriften Signo
Dokken AS sitt tilbud om varig
tilrettelagt arbeid, i Bergen.
– Her bruker alle tegnspråk. Det er
helt supert, sier Egge og bøyer seg over
kappsaga.
En planke kuttes nøyaktig i 60
centimeters biter. Langs veggene i
snekkerverkstedet står stabler av trendy
trekasser i rustikk design.
– Du må være veldig nøye gjennom
hele prosessen. Kunden skal være 100
prosent fornøyd. Når vi forteller at det
er døve og hørselshemmede som lager
kassene, blir de enda mer fornøyd.
Derfor er det ekstra viktig at vi er nøye,
sier Egge med et stolt smil.
Godt håndverk
Snekring og håndtering av treverk har
han drevet med siden han ble
yrkesaktiv. Nå produserer Egge trekasser
som lokale mikrobryggerier og
andre kunder roser opp i skyene. Men
det var ikke så lett før, for tømreren fra
Jølster manglet et språk å gjøre seg
forstått på. Det gjorde at det nesten gikk
galt. Egge har vært døv siden fødselen.
Som barn var han den eneste i bygda.
”Jeg klarte jo ikke
å kommunisere.
Da ble jeg ofte
veldig sint og
drømte om å få
en støttekontakt,
noen som kunne
tegn språk og som
kunne lære meg
det. ”
- Kjartan Egge
Det førte til mange utfordrende
situasjoner i oppveksten.
– Vi fikk ikke lov å bruke tegnspråk
på Bergen spesialskole for tunghørte på
Møhlenpris. Slik var det den gang da.
Jeg lærte å bruke stemme og prøvde å
lese på leppene til folk. Det var ikke lett,
folk snakket lavt og utydelig og ofte
samtidig.
Misforståelser
Han var redd og ensom, klarte ikke å
forstå omgivelsene og omgivelsene
forstod heller ikke ham.
– Jeg klarte jo ikke å kommunisere.
Da ble jeg ofte veldig sint, drømte om å
få en støttekontakt, noen som kunne
tegnspråk og lære meg det. Jeg følte at
jeg ble litt ødelagt. Var mye frustrert og
hadde ikke ord.
Folk sluttet å snakke til ham når de
oppdaget at han var døv.
– Hører du dårlig? spurte de. Ja, sa
jeg. Og neste gang så gikk de bare forbi,
hilste ikke på meg en gang. Jeg hadde
noen kamerater som snakket tydelig, da
forstod jeg. Men de var i mindretall.
Etter skolegang bar det hjem til Jølster
og utdannelse som tømrer.
– Jeg gikk på en yrkesskole i Førde.
Det var vanskelig med kommunikasjon
for alle de andre var hørende.
Det ble jobb i et tømrerfirma.
Håndverket mestret han, men møtet
med kundene var vanskelig.
– Jeg våget ikke å ta på meg oppdrag
alene. Var så usikker, det ble fort veldig
stille rundt meg.
Livet gikk i stå, han ble sykmeldt
men fikk ikke sykepenger fordi
han hadde jobbet som selvstendig
næringsdrivende.
Ål åpnet opp
Han begynte på Ål folkehøgskole og
kurssenter for døve og en ny verden
åpnet seg. Som godt voksen lært han
seg tegnspråk – sitt eget språk.
– Vi brukte noe som lignet tegnspråk
da jeg var barn. Når vi skulle slå ball
viste jeg det med hendene, men jeg
tenkte ikke på det som tegnspråk.
I 2004 stiftet han bekjentskap med
Signo Dokken AS. Den gang het det
ASVO Bergen.
– Alle hindringer var vekk her. Jeg
kunne hilse på og snakke med alle. Her
var det tegnspråk over alt, jeg kunne
oppfatte alt som ble sagt. Det var så flott
å kunne få jobbe sammen med andre
døve og hørselshemmede.
Først var han sjåfør. Fraktet
frodige fruktkasser til forskjellige
arbeidsplasser i Bergensområdet.
– Men jeg liker denne snekkerjobben
så godt. Jeg plukker ut materialer og
passer på at alle som jobber her er like
nøyaktige som jeg. Alle har forskjellig
oppgaver.
Høyere krav i dag
Per Christian Ejankowski er jobbkonsulent
på Signo Dokken. Han
forteller at yngre, døve og hørselshemmede
arbeidssøkere har høyere
krav til hva slags jobb de ønsker seg.
– Man tar ikke hvilken som helst jobb
lenger, men ønsker å jobbe med noe en
har utdannelse til eller et ønske om å
drive med. Samtidig kan døve oppleve
at de blir stående alene når de kommer
ut i arbeidslivet i en hørende verden
– Hva gjøre dere?
– Vi prøver å komme kravet i møte.
Alle vet at en ikke kan presse noen ut i
et arbeid. Hvis det ikke blir jobbmatch
så dropper vi det.
Signo Dokken har 24 plasser innen
arbeid med bistand og tre ansatte som
jobber med dette.
– Arbeidsmarkedet har blitt tøffere,
det merker vi. Det er vanskeligere å
finne jobber. De som hadde høyere krav
tar litt enklere jobber, og da skyves alle
nedover slik at det blir færre jobber for
de som ikke har en spesiell utdannelse.
Han understreker at Signo Dokken
gir bistand i hele prosessen på veien inn
mot et fast arbeidsforhold.
– Vi er der til deltakeren står
på egne bein og føler seg trygge.
Kommunikasjon på tegnspråk er
bære bjelken i vårt tilbud. Vi innhenter
informasjon om arbeidsoppgaver,
kollegaer og miljø. Det skaper trygghet
og trivsel. Noen trenger tolk i
lunsj pausen, andre for å løse akutte
situasjoner, sier Ejankowski.
Signo Dokken har gode tall. 6 av 10
som kommer til dem går videre i et fast
arbeidsforhold.
– Hva er mest utfordrende?
– At vi ofte trenger mer tid til opplæring
enn det vi får, fordi det tar mer
tid for våre brukere og tilegne seg
kunnskap.
side 8 side 9