Tre skinnbrev fra 1580 om forfall på Teie-gården

Tre skinnbrev fra 1580
om forfall på Teie-gården
«Njotarøy» 1991
I 1990 mottok Vestfold Fylkesmuseum
som gave tre 1500-tallsdiplomer. Diplom
er et middelalderbrev, et dokument oftest
av juridisk karakter. Giver var tidligere
direktør for Tønsberg Reperbane på Teie,
Erik Schrøder. Alle de tre brevene er fra
1580 og har tilknytning til gården Teie på
Nøtterøy. Brevene ble i 1891 innlånt av
Riksarkivet i Oslo til registrering, og i
1976 til samme institusjon for konservering
og avfotografering. Brevene ble
tilbakelevert til direktør Schrøder i ferdigrestaurert
stand samme år som de ble
overført til vårt museum. Brevene er i fin
stand og godt leselige og klenodier i
museets samlinger.
Det første er utferdiget 22.juni 1580 av lensmannen
på Nøtterøy, Lauritz Sanden, og fem lagrettemenn
fra øya. Ved dette brevet henger nå 4
fragmentariske segl (av opprinnelig 6). Brevet er
18,3x16 cm. Det er av pergament. Det andre brevet
er utferdiget 30. juni av "befallinngs mand"
over Tønsberg Len, Fredrik Lange. Dette brevet
er ca. 34,5x22 cm. (oppbrett for seglsammenføyning
er ikke medregnet). Det er også i skinn.
Det siste skinnbrevet er fra lensherren på
Akershus, Ludvig Munk, og det er datert 8.september.
Det måler (etter en viss restaurering) ca.
35,5x23 cm. Oppbrett i underkant er ikke medregnet.
De tre brev er buntet sammen med det ene
seglet på det siste brevet. Seglet er Ludvig Munks
med et skjold med tre roser klart synlig. Det er
den danske adelsfamilien Munks kjente våpen.
Det senest daterte brevet ligger øverst, og det tidligst
daterte nederst.
Teie inspiseres
I 22.junibrevet står det at lensmannen Lauritz
hadde besiktiget den gamle jordveien innenfor
gjerdene rundt Teie. Dette hadde han gjort sammen
med fem "svorne lagrettemenn" (dvs.
betrodde bønder i bygda som hadde blitt tatt i ed
hos lagmannen for å kunne fungere som f.eks.
vitner i offentlige saker): Knut Stangeby, Jens
Skomaker, Jørgen Nes, Halvord Skjerve og Nils
Tanstad. De hadde funnet ut at gammel åker og
eng holdt på å vokse til:"slik at dersom dette ikke
blir ryddet og skogen nedhugget og oppbrent blir
gården intet verdt".
Inspeksjonen var foretatt etter ordre fra "den
kongelige majestets befalingsmann over
Tønsberg Len" Fredrik Lange til Falkensten i
Borre. Foruten Tønsberg Len hadde Fredrik
Lange den store, vidt spredte godsmassen etter
Olafsklosteret i Tønsberg i forlening av kongen.
Teie var frem til reformasjonen en del av bispegodset
under Halvardskatedralen i Oslo, men ble
snart innlemmet i det tidligere klostergodset.
Anders Nielssøn, som var Fredrik Langes fogd
for klostereiendommene, hadde gitt ordren om en
vurdering av Teies jordvei videre til Nøtterøy -
lensmannen.
Hr. Fredrik Langes reaksjon
Lensherre Fredriks reaksjon på gårdsinspeksjonens
bedrøvelige resultat foreligger i brevet fra
30.juni. Det er utferdiget i Oslo. Her står det at
borgermesteren i Tønsberg, Jørgen Lauritssøn,
skal sørge for at gårdsbruket blir gjenoppryddet.
Jørgen skulle som vederlag kunne bygsle jorda
av Fredrik Lange på meget gunstige betingelser.
Teie, som både i høymiddelalderen og i nyere
tid var Nøtterøys viktigste enkeltbruk, blir i brevet
betegnet som en "ødegård". Betegnelsen er
her helt sikkert brukt bokstavelig, det vil si at det
som måtte ha vært igjen av Oslo-biskopens
middelalderlige anlegg på Teie, var ubebodd.
Noe senere ble "ødegård" fast innarbeidet i
skattematriklene som kvart "fullgård". I dette ligger
ofte muligheten for misforståelser. Teie derimot
var, som en del av Olafsklosterforleningen,
fritatt for kongelig beskatning. Gården er f.eks.
ikke taksert i skattematrikkelen fra 1647. Brevet
er egenhendig underskrevet av lensherren Fredrik
Lange, men seglet som har hengt ved, mangler.
38

Stadfestelsesbrevet av 8. september 1580, der stattholder Ludvig Munk fra Akershus på kongens vegne
autoriserer Fredrik Langes brev.
Stattholderen som
kong Frederik IIs representant
Kongelig stadfestelse av det hr. Fredrik Lange hadde
bestemt om gjenrydding og videre drift av Teie
kommer med det siste brevet. Det er utferdiget på
Akershus og åpner pompøst med:" Stormechtigste
Høigbårne Første och Herre Herr Frederich thennd
Andenn med Gudtz Naade Danmarkis, Norgis,
Vendis och Gottis Konning". Videre står det (noe
forenklet): "Jeg Ludvig Munk til Nørlund, Hans
Majestets stattholder i Norge og høvetsmann på
Akershus gjør alle vitterligt at . . . Fredrik Lange til
Falkensten, kongens befalingsmann over Tønsberg
len har nå på kongens vegne . . . tillatt" Erlig
ovh Velforstandig mand Jørgen Lauritzen Borgemester
wdi Tønsberg . . . (å beholde) . . .En aff
Sancti Oluffs Clostris ødegaarde . . . kaldis Theie" .
Fredrik Langes brev av 30. juni blir på denne
tidstypisk pompøse måte konfirmert av selveste
kongen i København via stattholderen på
Akershus. Vårt eksemplar har fulgt gården som
er viktig for brukeren, Jørgen Lauritzen og hans
etterfølgere, siden.
To hundre år før
At selveste Teie kunne være så vanskjøttet frem
til 1580 at hele gården stod i ferd med å forsvinne
i skog, er vanskelig å forstå og forteller atskillig
om de generelle forhold i distriktet i reformasjons-hundreåret.
Det begynte med ødeleggelsen
av Tunsberghus og fortsatte med den store
bybrannen reformasjonsåret.
Forfallet på Teie (for å holde oss til det) finnes
det glimtvise opplysninger om allerede 200 år før
lensmannsbefaringen juni 1580. Da ble Teie brukt
39

av Oslo-biskopen som lokal residens, fortrinnsvis
om sommeren. I annet bind av den store samlingen
norske middelalderbrev (Diplomatar ium Norvegicum)
gjengis to brev begge datert Teie, det første
16. februar 1377 og det andre 12. juni året etter.
Sognepresten ved Lavranskirken i Tønsberg
har sammen med to korsbrødre fra Oslo utferdiget
det første brevet. Der står det at de på vegne av biskop
Jon har inngått avtale med en lokal håndverker
ved navn Gunnar Hergilssøn "smed" om at
sistnevnte skulle reparere biskopens sommerhall i
løpet av det påfølgende år. Det var et betydelig
beløp biskopen var villig til å betale for reparasjonen.
Muren i nord skulle repareres og gjøres likeså
bred som den før hadde vært, det skulle legges nye
sviller, sperrer og rafter og ny spon skulle legges
på. Til slutt skulle det hele tjærebres.
Sommeren etter kom biskop Jon for å inspisere
den nyreparerte sommerhallen. Men intet
hadde skjedd, sommerhallen var like falleferdig
som før. Gunnar "smed" ble tilkalt til "setestuen",
og han måtte på sine knær be biskopen om tilgivelse
og love å utføre arbeidet snarest. Han måtte
videre sette både sin egen og sin hustru Gros
eiendom i pant inntil oppdraget var utført.
Kildene tier foreløpig her, men i 1580 holdt
altså hele den tidligere biskop-gården på å forsvinne
i kratt og skog. Det som måtte være igjen
av det stolte middelalder-anlegget, var ubebodd.
To hundre etterpå
Vel to hundre år senere var Teie (med Jakobsrud)
det største og kanskje mest veldrevne gårdsbruket
på øya. Mathias Føyns store og mangslungne
bedrift sentrerte seg om gården. På beddinger på
gårdens grunn ble det bygd skuter. Materialer til
skutene kom fra egne skoger. Reperbanen på
Teie skaffet tauverk både til hans egne og andres
rigger. Proviant til Mathias Føyns skuter ble dyrket
på Teiejordene. Skutene brakte trelast til
Europa. Som ballast kunne de ha med hollandsk
tegl. Dette ble brukt som materialer til et nytt
tidsriktig stasbygg på Teie. Biskop Jon ville vel
ha ment at det var bygget i en meget alder -
dommelig stil - inspirert av keisertidens Roma.
Skinnbrevene våre med blant annet Ludvig
Munks fine seglavtrykk ble på et eller annet tidspunkt
overlatt til Reperbanen. I 1891 lånte bedriftens
direktør, Carl Fredrik Zeuthen Isaachsen,
dem ut til Riksarkivet. I tidsrommet 1976-1990
var de igjen til registrering og konservering ved
samme institusjon.
Brevene må oppbevares mørkt og beskyttet,
men kan nå (fire hundre år etterpå) altså beskues
på Vestfold Fylkesmuseum - da etter spesiell
avtale.
Restaurerte segl som henger ved dokumentene. Det staseligste (nr. 2 fra venstre) er stattholder Ludvig
Munks (1537-1602). Munk var en stridbar og omstridt mann. Især går det frasagn om hans tid som
lensherre i Trøndelag og Jemtland. Et bondeopprør endte i forferdelse med lederne på steiler utenfor
Trondheim - til skrekk og advarsel. Forøvrig var Munk far til Christian IVs venstre-hånd-viede hustru
Kirsten Munk og ble derved morfar til ti kongebarn.
40