W - Stavanger kommune

Et sorgens symbol
da staten besluttet å anlegge en spedalskekoloni
på øya, var der altså bygninger å flytte
inn i, men de var svært enkle og mye var i
dårlig stand. det gjaldt også vannledningen fra
regnvannsreservoaret, som var den eneste vannkilden.
I 1903 flyttet hele 251 spedalske inn.
Øya ble et symbol på lidelse og død. «navnet
spinalonga var synonymt med lidelse», kan vi
lese i orienteringen fra kulturdepartementet. I
en rapport til helsedepartementet fra 1926 står
det blant annet:
«to hundre og femti mennesker av alle aldre,
kjønn og sosial status, har blitt isolert eller heller,
kastet ut, på spinalongas ødslige klipper…»
– men likevel et eget lite samfunn
men det var langt fra slik at innbyggerne satt
passive og led. det foregikk mye mer enn de
fleste på fastlandet kjente til, selv om livet var
hardt. det var, som victoria Hislop beskriver
i boka, en landsby med de fleste vanlige virksomheter.
for en del av innbyggerne var det til
og med et fremskritt å komme dit. Her hadde
hver sin egen bolig, de hadde alle samme rettigheter,
og behøvde ikke leve i skjul eller utenfor
det sosiale fellesskapet, slik spedalske levde i
århundrer i mange deler av verden. og de fikk
hjelp med mat og klær fra veldedige organisasjoner
og noe fra staten.
de friskeste arbeidet med hagebruk og fiske.
slett ikke alle som ble smittet av lepra ble syke
44
Hospitalbygningen. Foto: Liv Eriksen. Fra hovedgata. En del bygninger er restaurert.
Foto: Johs. Leidland.
i den grad som de spedalske vi ofte har sett
bilder av. men fordi de var smittebærere, måtte
de isoleres. en prest flyttet med for å være prest
for de syke, forrettet gudstjenester og begravelser,
men også giftermål og barnedåp! selv om
de spedalske egentlig ikke hadde lov til å gifte
seg, ble det inngått en del ekteskap, og 36 barn
skal ha blitt født. I en del år fikk barna bo hos
foreldrene på øya. men senere ble det bestemt
at friske barn skulle sendes bort av helsemessige
grunner.
fra 1913, da Kreta ble forenet med Hellas, kom
spedalske fra hele Hellas til øya, og myndighetene
tok mer ansvar for å bedre forholdene.
arbeid for spedalske ble en del av Hellas’
helseplan. en opprustning trengtes. Hus ble
reparert, nye hus bygd og forholdene ble etter
hvert bedret. de spedalske fikk større bidrag fra
det offentlige. dette ble velkomment tilskudd
til det de tidligere hadde fått.
men den viktigste drivkraften for å bedre forholdene
kom fra de spedalske selv. fra athen
kom det mennesker med god utdannelse. de
holdt til og med demonstrasjoner med krav om
bedre forhold. en ung jusstudent ankom 21 år
gammel i 1936 og arbeidet resten av sitt liv for
å bedre de spedalskes kår, både når det gjaldt
medisinsk hjelp og pleie og vanlige levekår.
Fra isolasjon til åpning mot omverden
frykten for smittefaren gjorde at øya lenge
var nesten helt isolert. de eneste friske som