W - Stavanger kommune

det mest interessante er å lese hva sverre dalland
har å si, sønn av jan dalland. Han var selvsagt
svært spent da han kom fra oslo for å overvære
forestillingen. «det var bare hårfargen til jakob
som kunne minne om far,» sa han. jan dalland
ble født i Kina i 1913. Han var begavet og snakket
både mandarin, engelsk og norsk flytende.
I norge begynte han på Kg (Kristelig gymnasium),
og siden tok han teologisk embetseksamen
ved menighetsfakultetet. Under krigen var han
prest i levanger, men flyttet siden til oslo og
stavanger, der han ble ansatt ved filmkontoret i
1947. Interessen for film hadde han med seg fra
guttedagene, så det var ingen tvil om at han hadde
gode forutsetninger for denne jobben.
bortsett fra hårfargen var det en ting til som
kunne minne om jakobs skjebne. jan dalland
hadde også kall til å reise ut som misjonær, men
han ble hindret av en alvorlig trafikkulykke, der
han fikk knust et kne.
sverre dalland konkluderer: «en svakhet i stykket
er at manusforfatteren ikke forstår at noen
kan være kristne eller hvor sterkt et kall kan
være.» og: «så flott stykket enn var, så var det
egentlig mobbing av en gruppe som er villig til
å ofre seg for sin tro». og til slutt: «men det er
vel ikke så lett å skildre en tro som man ikke
tror på?»
lørdag 20. oktober var det et misjonsinteressert
publikum som inntok teateret, og etter forestillingen
skulle det være samtale fra scenekanten
og anledning til innspill fra salen. det var med
både spenning og forventning undertegnede inntok
sin plass på balkongen. til å begynne med
var jeg bare forundret. Hva mente regissøren
egentlig? skulle ikke stykket handle om misjon?
men her var ikke spor av gjenkjennelse å finne
for en med tilknytning til nms.
den siste replikken kom fra en i salen: «dette
var ren harselas, en hån mot alle dem som gjør
og har gjort en uegennyttig innsats i misjonens
tjeneste.» «da klappet jeg for første gang,» sa
en legemis jonær som jeg traff utenfor teateret.
gjennom 30 år har han og kona levd for å
hjelpe fattige og syke til å få et bedre liv. de har
behandlet polio og tuberkulose og medvirket til
at spedalskhet er blitt utryddet i landet der de har
arbeidet. de bruker ikke store ord om seg selv og
det de har utrettet, men er glade og takknemlige
fordi de har hatt et rikt og meningsfylt liv.
I all misjon går ord og gjerning hånd i hånd. det
skjer i skolearbeidet, ved klinikker og sykehus, i
blinde- og døvearbeid, på barne- og eldrehjem,
og i kirken – over alt hvor det er behov for en
hjelpende hånd og noen trøstende ord.
jeg har hatt mye glede av rogaland teater siden
jeg flyttet til stavanger i 1973, men slik var det
dessverre ikke denne gang. jeg kan bare si: «better
luck next!»
Foto: Gerd Borgenvik.
17