MagaSigno

MagaSigno 

ET MAGASIN OM&FRA 

STIFTELSEN SIGNO 

Nærkontakt 

med slekta 

side 8 

side 1

MAGASIGNO 2018 

Utgiver: Stiftelsen Signo 

Redaksjon: Signo hovedkontor 

Design: John Herfindal 

Forsidefoto: Sigmund Woie 

Aarhaug 

Besøksadresse: 

Solveien 119E, Oslo 

Postadresse: 

Postboks 100, Nordstrand, 

1112 OSLO 

Telefon: 23 16 75 50 

Signo på digitale medier: 

signo.no 

facebook.no/stiftelsensigno 

twitter.com/stiftelsensigno 

instagram: stiftelsensigno 

www.signo.no/nyhetsbrev 

tomaskirken.no 

signobutikken.no 

MagaSigno: 

Magasigno tar pulsen på livet i Signo. 

Her får du møte menneskene som 

bruker våre tilbud og tjenester og de 

som arbeider hos oss. Signo er en 

landsdekkende, ideell stiftelse som gir 

tegnspråklige tilbud til hørselshemmede, 

døve og døvblinde innen 

helseog omsorg, skole og rådgivning, 

og arbeid. 

14 

18 

Se hvordan Christine fikk 

et selvstendig liv med 

tegnspråk og teknikk. 

8 

Nærkontakt med slekta oppfylt - 

Slik ble døvblinde Inge Albrigtsen kjent 

med lille Sebastian for første gang. 

21 

Anette fikk jobb i UDI. Signo Rycon 

AS hjalp henne gjennom prosessen. 

Fra krøpling til funkis - møt 

tidligere Osloordfører. 

29 

Grenseløs tro på menneskets muligheter ••• 

Maximus 30år - Det handler om 

glede over musikk og tilhørighet. 

side 2

Flismesteren 

Lasse Bartnes har hatt 

bo tilbud i Signo siden 

han var 10 år. Hadde det 

ikke vært for den flittige 

femtiåringen, ville 

dyra på Signo-gården i 

Andebu i Vestfold ikke 

hatt noe tørt eller mykt 

å ligge på. 

Av Elisabeth Moe 

bla om, fortsetter neste side 

side 3

Lasse Bartnes kommer fra Follafoss 

utenfor Steinkjer i Nord-Trøndelag. 

Han har en hørselsnedsettelse og en 

psykisk utviklingshemming. Bartnes var på 

ulike institusjoner før han begynte på skolen 

til Signo i Andebu. Siden 1991 har han bodd 

ved en av Signo Vivos boliger. Arbeidsdagene 

tilbringes ved Signo Grantoppen AS. 

Glede og humor 

Det store smilet og det lure blikket er det 

første Lasse møter deg med. Om vi spør de 

han bor sammen med, kan de fortelle at 

Lasse er et muntrasjonsråd og elsker å 

herme etter folk. «Bananskall-humor» er 

alltid en vinner. Mr. Bean og Grevinnen og 

Hovmesteren er favoritter. Evnen til 

observasjon og innlevelse gir Lasse medfølelse 

og sympati, og han gir mye omsorg til 

folk rundt seg. 

– Plutselig kan han komme med en blomst 

han har plukket, med rota og alt. Da smelter 

man jo, forteller Lasses primærkontakt, 

miljøterapeut Maiken Andrea Sudmann. 

Hun har jobbet med Lasse i fire år. 

Lasse er musikk 

Man er aldri i tvil om hva Lasse vegentlig vil. 

Og han vil ganske mye. På fritiden er det 

musikk og film som opptar ham. Ganske 

treffende har det blitt sagt at «Lasse er 

musikk!». I gruppen Maximus spiller han 

både trommer, trekkspill og ellers litt av 

hvert. Danse gjør han både godt og gjerne. 

Der Lasse er, er det liv. 

Husker de der hjemme 

Vi sitter i leiligheten til Lasse. Han gleder seg 

over fotoboka som de ansatte har laget. Den 

er satt sammen av bilder av familien. 

– Det er lettere å fortelle om livet sitt når 

man har bilder å se på sammen, sier Maiken. 

Vedgruppa 

Fire dager i uken går Lasse på jobben sin i 

vedgruppa på Sukke, et arbeidstilbud i Signo 

Grantoppen AS. 

Vedgruppa ligger på en stor åpen plass på 

ca. to mål. Et stort vedlager fylt med drøye 

syv tusen 60-liter sekker med bjørkeved 

ligger pent stablet til tørk. Det er lufttørking 

som gjelder. På plassen finner man en vedmaskin, 

den sørger for at kubbene blir 30 cm 

lange før de kjøres noen meter bort til 6 ulike 

kløyve-stasjoner. Der det kløyves og legges 

pent ned i sekkene. 

– Her brenner det alltid et bål, forteller 

Sigrun Orerød, en av arbeidslederne i 

vedgruppa. Alle ved-rester som ikke har 

riktige mål går med til å spre hygge, koke 

kaffe og varme kalde fingre om vinteren. 

Frode Berg er arbeidsleder og forteller 

at det jobber ca. 25 personer her. Primært 

beboere fra Signo Vivo men også elever fra 

Signo skole og kompetansesenter som har 

arbeidstrening hos oss. 

– Vår rolle som arbeidsledere er å ivareta 

alle. En augustdag i 2017 er ikke det samme 

som en i 2018. Hver høst er det nye elever 

som skal finne sin plass sammen med de 

andre som jobber her fast. Lasse har vært 

her i snart tretti år. 

Holder fjøset med flis 

Frode forteller at Lasse kjører flis til flissiloen 

på gården med den lille grønne 

traktoren sin for en god del tusen i året. 

– Bidraget med flis til fjøset er betydelig, 

de trenger bare å kjøpe litt ekstra i løpet av 

et år. 

Sosial fyr 

– Vi ler og koser oss masse sammen med 

Lasse. Han er sosial og elsker å få oppmerksomhet 

og å være med der det skjer. Levere 

ved ut til kunder rundt i Vestfold er også 

stas, og han slår gjerne av en prat med 

side 4

Signo Grantoppen AS 

gir arbeid til døve, hørselshemmede 

og døvblinde og personer med andre 

kommunikasjonsutfordringer. Vi er 

plassert i Vestfold. Vi skreddersyr et 

arbeidstilbud til deg sammen med 

NAV. Hos oss snakker vi tegnspråk. 

Lasse kan glede 

seg over fotoboka 

av familien sin. Her 

sammen med Maiken 

Andrea Sudmann. 

Klar til avgang Flislasset 

er klart til å kjøres 

ned til gården. I dag blir 

Frode med på traktoren. 

kunden. Han drar også på besøk til de andre 

husene på Sukke. På våren, når snøen går, 

da er det endelig mulig å kjøre seg en tur i 

skogen. Det er fine skogsveier og flotte 

tur muligheter i Signo sine skoger. Der er han 

også godt kjent. Men det kan være lurt å 

sjekke bensinmåleren først. Hvis ikke kan 

det bli en lang gåtur tilbake. 

– Er han borte, savner vi ham ganske fort. 

Et holdepunkt i hverdagen 

De ansatte i Signo Grantoppen er ofte et fast 

holdepunkt for arbeidstakerne som bor ved 

Signo Vivo. Frode stiller nok i særklasse, for 

selv om han bare har jobbet her siden 2004, 

har han kjent Lasse siden de gikk i 

speideren sammen på 80-tallet. 

Frode viser frem det gamle speiderbildet 

som han har på mobilen sin. 

– Husker du Lasse? Vi to var ulvunger 

sammen her på Sukke. Der står de i samme 

Ulvungeflokk, med alltid- beredt-hilsen til 

lua. Lasse smiler og nikker bekreftende. 

– På den tiden var det mer vanlig at vi gikk 

på aktivitetene som var her oppe på Sukke, 

fortsetter Frode. 

– Vi bodde i bygda og det ble veldig 

naturlig for oss å lære tegnspråk og være 

sammen med de folka som bodde her. Jeg 

tok mitt første tegnspråkkurs i 1981 på 

spesial skolen her på Sukke sammen med 

mora mi. 

Tøys og moro 

At de to har kjent hverandre lenge, merkes 

på den gemyttlige tonen de har seg imellom. 

De kjenner hverandres humor og har det gøy 

på jobben. 

– Da jeg begynte her i 2004 var det som 

å komme hjem, sier Frode. Lasse tøyser, 

«småkjefter» på Frode og kommanderer 

han til å ta i et tak nede i flis-siloen. Lasse er 

i superhumør og poserer villig for fotografen 

som vil ha et ekstra bilde. 

Husker du, Lasse da vi var ulvunger sammen i speideren? Frode og Lasse har vært venner lenge. 

side 5

Forsker i 

Signohistorien 

Når Signo fyller 120 år er det ikke tradisjonell 

historiefortelling som står i fokus. Nei, her skal både nyrer 

og hjerte granskes. Teologen Inger Marie Lid er allerede 

godt i gang med oppdraget. 

Tekst: Øyvind Woie Foto: Elisabeth Moe 

Til daglig er hun professor ved fakultet 

for helsefag på Vid vitenskapelige 

høgskole. At Lid er spesielt opptatt 

av medborgerskap, etikk og hvordan 

samfunnet innretter seg i møte med 

mennesker med funksjonsnedsettelser, gjør 

arbeidet ekstra spennende for Signo. 

− Historien til funksjonshemmede er i 

liten grad blitt skrevet og dokumentert, den 

har vært usynliggjort og funksjonshemmede 

har vært utsatt for segregering og 

ekskludering helt opp til vår tid. Jeg tror 

denne historien har betydning for hvordan 

samfunnet ser ut i dag. Signo, eller Hjemmet 

for Døve som det het før, er interessant i 

denne sammenhengen fordi arbeidet har 

vært preget av en balansegang mellom 

segregering og inkludering, sier Lid som 

skal være klar med boka i løpet av november 

2018. 

Konfirmasjon for eldre 

Signo ble stiftet av Det norske lutherske 

Indremisjonsselskap i 1898. Conrad 

Svendsen var Norges første prest for døve og 

initiativtaker til å etablere et «Hjem for 

forsømt døve». Svendsen reiste land og 

strand for å oppsøke «forsømte døve» og 

bidro til at de som ikke hadde fått 

trosopplæring eller hadde blitt konfirmert 

kunne få dette. Målgruppene var både 

ukonfirmerte døve og døve som hadde 

behov for omsorg, og et godt sted og bo i 

fellesskap med andre. 

Det første kullet på åtte konfirmanter ble 

konfirmert i Nordstrand kapell i 1899. Den 

eldste var 80 år gammel. 

− Dette er klassisk for mange diakonale 

institusjoner på 1800-tallet. Først identifiserer 

man en gruppe som er forsømt, så 

etablerer man et tilbud for gruppen preget 

av håp om bedring av livssituasjonen, før 

mange går inn i en periode av stagnasjon 

og hvor tilbudet preges av «oppbevaring», 

forklarer Lid. 

Bedre enn hjemkommunen 

Hun peker på et unikt trekk ved Signo. På 

1970- og 80-tallet fremmes det sterk kritikk 

av denne typen institusjoner, også Signos 

internat på Andebu får sterk kritikk. 

HVPU-reformen gjennom føres og mange 

institusjoner legges ned. Men Signo går 

motsatt vei og endrer institusjonsmodellen 

og etablerer mindre bo-enheter i Andebu. 

Høydepunkter fra 

Signo-historien* 

1898: 

Hjemmet for Døve blir grunnlagt 

av Conrad Svendsen. Indremisjonsselskapet 

samler inn 

penger og eiendommen ”Noatun” 

på Nordstrand blir kjøpt. 

Konfirmasjons opplæring for 

voksne ”forsømte” døve starter. 

1901: 

Hanne Svendsen, kona til Conrad overtar den 

daglige ledelsen av Hjemmet for Døve. 

Kirkedepartementet krevde at Conrad ikke 

kunne være daglig leder lenger fordi han 

brukte for mye tid av sin prestegjerning. 

1904: 

Hermana Bergh blir 

oppnevn som 

styremedlem. Som 

den første døve 

kvinnen. Hun var 

lærer ved en døveskole. 

1931: 

Gårdene Sukke i 

Andebu blir kjøpt. Det 

opprettes arbeidshjem 

med opplæring. 

Det er hovedsaklig 

menn som blir 

overflyttet fra 

Nordstrand. 

(*Historielinjen er redigert av redaksjonen) 

side 6

Beboerne kan nå flytte fra internatet og bli 

en del av lokalsamfunnet i Andebu 

− Hovedgrunnen er trolig at gruppen Signo 

arbeider for, er en språklig minoritetsgruppe 

som består av personer som har bruk for 

et tegnspråklig kommunikasjonsmiljø. 

En ser at dersom beboerne sendes hjem 

til kommunene de kom fra, får de ikke 

tegnspråkmiljøet. Derfor mener Signo at de 

kan gi er bedre tilbud enn hjemkommunen. 

Utover 1980- og -90-tallet førte denne 

omstruktureringen til en sterk lokal strid i 

Andebu, som du kan lese mer om i boken. 

Diakoni fra starten 

Det er også to andre særtrekk Lid synes er 

spesielt interessant med Signo. 

− Conrad Svendsen startet med kristne 

døve som ikke var konfirmert, de skulle få 

konfirmasjonsundervisning og omsorg. 

Svendsen praktiserte dermed diakoni 

allerede fra begynnelsen av. Når Signo bryter 

med Indremisjonsselskapet i 1941 holder en 

fast på at det skal være et kristelig sosialt 

arbeid. Det står i statuttene i dag. Det tolker 

jeg som at man ikke drev med misjon, men 

med diakoni. 

Lærte tegnspråk av døve 

− Hva er Signos diakonale bidrag? 

− Det er vanskelige å si noe entydig om 

det. Vi finner noe viktig i begynnelsen av 

stiftelsens historie. I møtene med kristne 

døve lærer Svendsen deres tegnspråk og 

han bruker det de lærer ham i sitt videre 

arbeid. Tegnspråk preger arbeidet til 

Signo helt fra starten. Svendsen kaller 

dette for «hjertespråket». Det ligger et 

potensial av likeverd der som kan være en 

inspirasjonskilde også i dag 

Boka skal utgis av Gyldendal forlag 

akademisk forlag. Lid skriver mer enn 

halvparten av boken som er en samling 

litterære tekst med bidrag førsteamanuensis 

Hilde Hauland, professor Arnfinn 

Muruvik Vonen og Odd-Inge Schrøder, 

førsteamanuensis emeritus, alle fra Institutt 

for internasjonale studier og tolkeutdanning 

OsloMet. Per Koren Solvang, professor i 

rehabilitering, OsloMet, Jan Grue, professor 

ved Institutt for spesialpedagogikk UiO, 

Anna Varan Nafstad, spesialpsykolog, 

Statped, Knut Johansen, Signo og Leonora 

Onarheim Bergsjø UiO, Det teologiske 

fakultet. 

Forskning og inspirasjon 

− Hva ønsker du for boka? 

− Jeg håper det skal bli en fagbok som 

kan brukes av Signo for å løfte noen viktige 

temaer og problemstillinger å jobbe videre 

med. Hjemmet for Døve gjennomgikk 

en diakonal revitalisering da man byttet 

navn til Signo i 2002, men hvordan forstår 

Signo sitt arbeid i dag? Og så ønsker jeg at 

den skal være relevant innen utdanning i 

diakoni og profesjonsutdanning innen helseog 

sosialfeltet og for alle som er interessert 

i diakoni og funksjonshemmingshistorie. 

Jeg håper også at boken og forskningen vil 

inspirere studenter og forskere til å arbeide 

videre med dette stoffet. 

Conrad Svendsen var Norges første 

døveprest og initiativtaker til å etablere et hjem 

for forsømte døve. 

Det første kullet bestod av åtte 

konfirmantar og de ble konfirmert i Nordstrand 

kirke (den gang kapell) søndag den 29. januar 

1899. 

1948: 

Signo-skolen ble 

godkjent av Kirke- og 

undervisningsdepartementet. 

”Lærehjem 

for til - bake stående 

døve barn” opprettes 

i Andebu. Tre elever 

det første året. 

1963: 

Den første systematiske 

opplæring av 

døvblindfødte starter. 

Det eneste tilbudet i 

sitt slag i Norge frem 

til 1979. 

1986: 

Landets første varige hjem for døvblindfødte 

voksne etableres i Andebu (Spesial skolen, 

Solveigs Hus). Fem plasser. Finansiert etter 

avtale med hjem kommuner og sosial departementet. 

1992: 

Hjemmet for Døve overtar Døves Alders- og 

Sykehjem i Bergen. Får etter hvert navnet 

Konows Senter. 

Det opprettes et regionalt kompetansesenter 

for døvblinde (Andebu Døvblindesenter). 

Historielinje fortsetter 

side 7

Inge fikk 

drømmen 

oppfylt 

Høydepunkter fra 

Signo-historien 

1992: 

Hjemmet for Døve overtar Døves 

alders- og sykehjem i Bergen. 

Det får navnet Hjemmet for Døve 

Landås. 

Det opprettes et regionalt 

kompetansesenter for døvblindfødte 

i Andebu. 

1994: 

Arbeidsdirektoratet gir Hjemmet for Døve i 

oppdrag å starte tre vernede arbeidsvirksomheter 

for døve og døvblinde: ASVO 

Nordstrand, AS Grantoppen AS og ASVO 

Bergen AS 

1999: 

Det etableres 

bokollektiv for elever 

på knutepunktskolen, 

Sandefjord videregående. 

2000: 

Tolk på Arbeidsplass 

starter som prosjekt i 

Oslo. 

Stiftelsen bytter navn 

til Stiftelsen Signo. 

side 8

Nå flyr vi forbi De sju søstre, sier Anne 

Badendyck Fjeldstad på tegn språk. (bak 

stolryggen). Inge Albrigtsen ler så han rister. Han 

husker fjellkjeden som bakteppe under oppveksten 

på Herøy. 

Skann QR-koden med mobilen og se 

videoen fra Inges reise. på YouTube 

Inge Albrigtsen bor 

på Signo Conrad 

Svendsen senter. 

Han er alvorlig syk, 

bruker rullestol og 

er døvblind. Han 

har en drøm om 

å få reise hjem 

til barndommens 

rike på Herøy i 

Nordland. Plutselig 

dukker det opp en 

mulighet. 

Tekst: Øyvind Woie 

Foto: Sigmund Woie 

Aarhaug 

Det sitter en mann i et Twin Otter-fly 

og gliser fra øre til øre. Ved siden av 

ham sitter en kvinne. Hennes hender 

er inni hans. Hun ser stadig ut av vinduet. 

Håndflater og fingre er i bevegelse, endrer 

form og håndstilling. Hun bruker det som 

kalles taktilt tegnspråk, som betinger en 

slik kontakt og berøring. Inge avleser tegn 

og tohåndsalfabet gjennom berøringen. 

Selv bruker Inge tegnspråk tilbake til henne. 

Det er det som er hans først språk, språket 

han lærte som barn da han var døv, men 

fremdeles seende. 

Det taktile tegnspråket fanges opp av 

hud sansen hans. Han gjenkjenner på denne 

måten tegn og bokstaver. Informasjon han 

får slik, gir ham bilder av kneisende tinder 

og barndommens «Sju søstre» trer frem for 

Inge Albrigtsens indre øye. Bildene gjør ham 

glad og smilene sitter løst. 

Han ser ingen ting, han hører ingenting. 

Hun ser alt, hører alt, formidler alt hun ser og 

hører - gjennom sine hender i hans. 

Dramatisk reise 

Anne Badendyck Fjeldstad er Inge 

Albrigtsens øyne og ører, hans trygghet og 

tilrette legger på vei mot nord. I reisefølget er 

også to tegnspråktolker og to medhjelpere. 

Sammen drar de tilbake til hjemplassen til 

Inge - for siste gang. 

Det høres dramatisk ut, men slik er 

det. For Inge Albrigtsen har en ekstremt 

sjelden og svært alvorlig sykdom. Den kalles 

Mohr-Thranebjærg syndrom. Som barn får 

man tidlig nedsatt hørsel eller blir døv, i 

ungdoms årene svekkes ofte synet mer og 

mer. Deretter forekommer dystoni, spasmer 

Fortsetter neste side 

Anne og Inge er 

klare for avreise 

Drosja fra Signo 

Conrad Svendsen 

senter til Gardermoen 

er bestilt grytidlig. De 

neste to døgnene er 

de på reisefot. Anne 

har jobbet i ukesvis 

for å få alt på plass 

og er nok like spent 

som Inge. 

2002: 

Nytt sykehjem i 

Bergen med 20 

plasser. Kalfarveien 

Borettslag etableres 

også med 10 omsorgsboliger 

for eldre 

døve og døvblinde. 

2004: 

Bistandssamarbeidet 

med Amity Foundation 

starter; om 

tospråklig opplæring 

for døve barn i Kina. 

2007: 

Stiftelsen Signo 

etablerer bistandssamarbeid 

med 

Chisombezi Deafblind 

center i Malawi. 

2012: 

Verdens første 

sansekirke, 

Tomaskirken, 

innvies i Andebu. 

2013: 

Utdanningsdirektoratet 

inngår en 5-årig 

samarbeidsavtale for 

kompetansetjenester. 

Fra nå av driftes 

skolen driftes etter 

privatskoleloven. 

2018: 

Signo feirer 120 år og 

historieboka utgis 

side 9

og ufrivillige bevegelser. Hudfølsomheten 

kan også svekkes slik at det blir vanskeligere 

å avlese taktilt tegnspråk. Hos 

noen kan det forekomme kognitive svikt, 

men dette er svært individuelt. Hvordan 

sykdommen utvikler seg hos hver enkelt, 

vil også variere når det gjelder andre svikt. 

Symptomene oppstår som en følge av en 

gradvis nedbryting av cellene i hjernen og 

ryggmargen. 

Diagnosen er alvorlig, men Albrigtsen 

er for det meste lys til sinn, våken og godt 

orientert om det som skjer i verden. Men 

hendene er ikke er så raske som før og 

stadig mer kommunikasjon må foregå via 

taktil berøring på huden. I tillegg må han 

bruke rullestol og har et stadig voksende 

hjelpebehov rent praktisk. 

Oppfylle drømmer 

Fire måneder før turen til Herøy, dalte en 

brosjyre fra Dahle-stiftelsen inn i posthyllene 

til alle ansatte ved Signo Conrad Svendsen 

senter i Oslo. «Har du en drøm, men mangler 

penger?», stod det. Anne Badendyck Fjelstad 

tok den med til Inge. 

– Det kom helt spontant, han ville reise 

hjem til Herøy for siste gang, forteller 

Fjeldstad. Sammen skrev de en omfattende 

søknad. 

Dahle-stiftelsen drives av stiftelsen Signo 

og gir økonomisk støtte til døve og døvblinde 

som bor på Signo Conrad Svendsen 

senter og ønsker å realiserer ulike drømmer 

og ideer. 

Inge fikk ja hos Dahle-stiftelsen. Da 

begynte jobben med å organisere reise og 

reisefølge. 

– Det er svært mye som skal være på 

plass når vi drar på tur med Inge. Bagasje, 

medisiner, rullestol og andre hjelpemidler er 

en ting. 

Søsteren Monika Albrigtsen er takk nemlig for at Inge har et 

godt liv i Signo. Hun kjenner godt til hvordan Mohr-Tranebjærg syndrom 

rammer. Det han hun sett med egne øyne da den andre broren hennes 

var syk. 

Møte med onkel. Niesen Stine Mari Edvardsen (i midten) er glad for å 

se onkel Inge. Tolkene Liv Solbø Nesse og Kristin Fjældmø Nøstby bruker 

taktilt tegnspråk for å formidle stemningen til Albrigtsen. 

side 10

Kabinansatte i Widerøe og 

SAS gjør en kjempeinnsats for 

at personer i Inges tilstand skal få 

en så behagelig reise som mulig. 

Turen går først til Værnes, der er det 

flybytte til Sandnessjøen. På Twin 

Otteren må Albrigtsen over i en 

spesialstol for å komme inn og ut. 

Det blir et spennende møte 

med siste generasjon i Albrigtsenslekta. 

Han bruker lang tid på å 

bli kjent med yngstemann. Inges 

sykdom rammer bare gutter i 

familien. Heldigvis har ikke de 

yngste guttene fått sykdommen. 

– Enda viktigere er at vi har med 

gode tolker og ansatte som kan gi Inge 

informasjon og trygghet underveis. Han skal 

hele tiden vite hvor han er og hva vi holder 

på med. Hvem som er rundt ham, hvor vi 

kjører og hvordan været er, forklarer hun. 

Verden forsvinner for Inge 

Anne Badendyck Fjeldstad kjenner Inges 

behov og ønsker. Hun vet at kommu nikasjon, 

dialog, formidling av informasjon, 

inntrykk og orientering er viktig dersom 

turen skal bli vel lykket. Sammen med 

kollegaene fôrer hun daglig Albrigtsen all 

den informasjon de kommer over som er 

relevant for Albrigtsen, enten der er siste 

nytt om fotballaget Arsenal, president valget i 

USA eller at den første hestehoven har 

dukket opp. 

– Det er så viktig fordi det stimulerer 

og trigger ham, og gir ham en følelse av å 

være med, å delta i denne verdenen som 

forsvinner mer og mer for ham. 

Framme i nord 

Vi lander med et dump som ikke Anne 

trenger å forklare. Når Twin Otteren stopper 

motoren høres bare lerka og humlene fra 

sommerenga. Bakkemannskap og kabinansatte 

balansere Albrigtsen ned den lille 

flytrappa i en spesialrullestol. En av tolken 

er tett på og trykker taktile signaler inn i 

armen hans for å forklare ham hva som 

skjer. 

Nede på rullebanen klumper de seg rundt 

ham – to tolker, to assistenter og Anne nærmest 

svermer i sirkler rundt Inge. I tillegg 

kommer to fotografer og under tegnede. 

Vi skyver på stolen, trykker på armene, 

bruker tegnspråk, berører, forklarer, forteller, 

dokumenterer og observerer. 

Fergevafler og tårer 

På vei mot fergeleiet på Søvik plukker vi opp 

Inges søster. Gjensynsgleden er stor. Monika 

Albrigtsen kommuniserer via tolkene. Hun 

forteller at datteren Stine Mari trolig 

kommer. Inge trekker frem sitt underfundige 

smil nok en gang. 

Så suser vi nedover i to drosjer. På venstre 

side dukker «De sju søstre» frem igjen. 

Tolkene forteller det til Inge som smiler. 

Minnene, barndommen som kommer 


Inge Albrigtsen har gode 

år på Signo Conrad Svendsen 

senter. Tidligere jobbet han 

med monteringsarbeid på 

arbeidsmarkedsbedriften Signo 

Rycon AS. Nå baker han boller som 

selges i kantina en gang i uka. 

side 11

Gjensynsgleden er 

stor. Gamle venner er 

overrasket over at Inge 

Albrigtsen er i så god 

form. Flere av dem har 

sett hva sykdommen har 

gjort med familien hans 

tidligere. 

Sandnessjøen byr 

på forsommer og 

sjølukt. Inge lukter og 

drømmer seg tilbake på 

en tur langs kaia. 

tilbake, da han kunne se dem; Tvillingan, 

Botnkrona, Skjæringen, Grytfoten, 

Kvasstinden og Breitinden, alle sju fra 

hjemplassen på Herøy. 

På ferga kommer tårene, både for Inge og 

Anne. 

– Tenk at vi er her, nå er vi snart der Inge! 

sier Anne og må ha avløsning av tolken Liv 

Solbø Nesse. Hun informerer om at det er 

ferge-vafler på gang. Utenfor åpner havet 

seg. Herøy er innenfor rekkevidde. 

På Augustbryggo venter familie og gamle 

venner. Mange er spente på å se Inge. De 

kjenner til den alvorlige sykdommen og 

noen vet om nevøen Odd som bor på Herøy. 

Han er atskillig yngre, men også hardt 

rammet. 

Sjeldent syndrom 

Så langt MagaSigno kjenner til finnes 

Mohr - Tranebjærg syndromet bare i slekta til 

Inge Albrigtsen her i Norge. I tillegg finnes 

det et 37 familier som er rammet ellers i 

verden. 

Det er kvinnene i slektene som er bærer 

av den genetisk arvelige sykdommen. Men 

det er bare guttene som blir rammet. For 

den som er bærer er det 50 % sjanse for å 

få et barn med sykdommen, om man får et 

guttebarn. For mange i familiene har det 

føltes som et lottospill å få barn. I slekten 

Albrigtsen er det tre som har sykdommen i 

dag. Inge er en av dem. 

Hender søker hender, det lyser i gråhårede 

isser og ansikt. Gjensynsgleden fyller 

kafeen på brygga. Skravla går, tolkene 

jobber hardt for holde tritt med oppkommet 

av gamle minner og eventyr helt tilbake 

til den gangen Inge sprang barføtt på 

Helgelandkysten. 

– Husker du hvor artig vi hadde det, vi var 

jo ofte på fest, sier Inge gjennom tolken sin. 

– Vi dansa og drakk, det var så gøy. 

Tolken «snakker» via skulderen til Albrigtsen. Hele kroppen tas i 

bruk for å registrere og sanse alt som skjer. 

Phillip Marius synes det er tøft å lære tegnspråk. Tolkene viser 

ham hvordan han kan lage forbokstavene i navnet sitt. 

side 12

Uten blygsel fiskes mobiler med store 

skjermer opp av lommene for å vise den 

døvblinde mannen gamle sorthvitt bilder. 

Nervepirrende svangerskap 

Niesen Stine Mari Edvardsen kommer inn. 

Forsiktig nærmer hun seg. Hun er spent på 

hvordan det går med onkel Inge. Tobarnsmoren 

har to sønner. Hun er bærer av 

syk dommen, men ingen av guttene hennes 

har fått den. Spenningen var størst da 

førstemann, Phillip Marius, ble født. Et helt 

svangerskap pluss noen dager etter fødselen 

gikk med før prøvene viste at Phillip Marius 

ikke ville bli syk. Stine Mari fortalte blant 

annet om den nervepirrende påkjenningen i 

en reportasje i Se&Hør. 

– Inge er mye bedre enn jeg fryktet. Det 

er noen år siden vi møttes sist. Det blir 

spennende i morgen, da skal han treffe de 

to guttene mine. Jeg tenker mye på hvordan 

det kunne blitt hvis de hadde vært syke. 

Besøk på familiegraven 

Vi sette kursen mot Sandnessjøen igjen. 

Både tolkene og medhjelperne jobber på 

høygir under første stopp som er kirkegården. 

Her skal Inge legge ned en blomst på 

foreldrene og brorens grav. Inge kommer 

først, de andre fem går bak, noen skyver og 

andre vipper stolen over gravbed og 

gjennom graset 

– Det som skjer mellom mine hender og 

hans er bare en liten del av det. Å jobbe med 

døvblinde tar tid. Det tar tid å ta inntrykk 

innover seg og det tar også tid å kunne glede 

seg over det, fordi det blir så mye, forklarer 

Anne, før hun i detalj forklarer Inge hvordan 

blomsterbuketten ser ut. Så får Inge tid til å 

kjenne på foreldrenes gravstein og en liten 

engel. 

Etter et minutts stillhet er vi i farta igjen. 

Vi svinger innom nevøen Odd. Han 

har også Mohr-Tranebjærg. Det blir et 

sterkt møte mellom to mennesker med 

samme skjebne. Odd snakker via en 

plansje med alfabet og tegnspråktolkene 

til Inge og omvendt for Inge. Det tar tid, 

og tiden er knapp skal vi rekke hjem før 

siste ferge – men det oppstår kontakt og 

kommunikasjon. 

Kjenner og blir kjent 

Dagen etter dukker begge niesene med barn 

opp. Det blir en hjertelig familielunsj der 

Inge tar de små på fanget. 

– For hørende som ikke kan tegnspråk 

så får tolkene en kjempeviktig rolle med 

å få frem den gode stemningen som Inge 

formidler. Han har en helt egen humor og 

et varmt hjerte. Derfor er det viktig at vi 

oppfatter han godt, så dette kommer frem til 

de som møter ham, forklarer tolk Liv Solbø 

Nesse. 

Eldstemann Phillip Marius strekker 

hånden frem og møter Inges. Han synes det 

er ekstra stas å lære forbokstavene i navnet 

sitt med tohåndalfabet. Inge tar seg god 

tid, barn og voksne er tål modige – Inge lar 

hånden stryke varsomt over barnehender, 

hoder, ansikt og små barneføtter. 

Inge Albrigtsen mener dette kan 

være siste reis og setter pris på å få besøke 

foreldrenes grav. Her ligger også broren som 

døde av samme sykdom som Albrigtsen har. 

Så er det bytur med sanselig besøk 

i Sandnessjøen Fiskeforretning. Anne 

sikrer at Inge får vekket minner og lukter 

ved at fiskehandleren lar Inge kjenne på 

fisk og fileter. Så går turen langs brygga i 

solskinnet, luktene er der og varmen fra et 

par solstråler prikker i huden. 

– Det er dette som er det beste og største 

av alt. At når vi kommer tilbake igjen, hjem 

til Inge, så har vi så mye å snakke om og 

dele, sier Anne Badendyck Fjeldstad. 

side 13

Selvstendig liv 

med tegnspråk 

og teknikk 

Med nettbrett, blinkende dørklokke og andre hjelpemidler tar 

Christine Løvås grep om sitt eget liv. Nå går hun ut når hun 

selv vil. 

Tekst: Elisabeth Moe Foto: Sigmund Woie Aarhaug 

I et av fellesrommene 

finner 

man ansatte og 

beboere i hyggelig 

prat. 

Et to-etasjes 

hus ligger i 

Hoksrødveien 33. 

Om du er på vei til Sukke gård og 

kommer fra Andebu sentrum, må du 

ta til venstre inn på Hoksrødveien 

før snekkerverkstedet. Bak løvtrærne er 

du midt i et boligfelt og i enden av veien 

kommer et stort to etasjes hus til syne. Det 

rommer leiligheter og fellesrom. Dag to etter 

innflytting er det pappesker, ledninger, klær, 

brødskiver, potetgull, skittentøyskurver, 

bøker, rullestoler, DVD-er, folk som 

jobber og folk som hviler om hverandre i 

Hoksrødveien nr. 33. De seks beboerne har 

selv bestemt fargene på veggene, hvilken 

kjøkkeninnredning de ville ha og hvordan 

det skal se ut på badet. 

Vi besøker 28 år gamle Christine Løvås 

fra Vennesla midt i flyttekaoset tidlig i 

juli. Christine har gått på Signo grunn- og 

videregående skole både del- og heltid. Vi 

møter far, Jan Rune Løvås og mor Reidun 

Løvås. 

Fra Nybo til Hoksrød 

Christine har våknet i sin nye leilighet for 

første gang. Utenfor er det store gravemaskiner, 

biler med «elektriker»-skilt på, og 

side 14

Den vonde tiden med frustrasjoner er over. Christine er mer selvstendig - og fornøyd. 

skog. Hoksrød ligger et steinkast fra Sukke 

gård, der skolen til Christine ligger. Skogen 

skiller gården fra dette bygge feltet, men 

snart er stien opp til Sukke ferdig. Inne er 

det et yrende liv av hånd verkere, foreldre, 

ansatte og hovedpersonene selv, de som skal 

bo her. Christine går litt ut og inn av 

leiligheten sin. Hun sjekker hva de andre 

holder på med og så tilbake til sin egen 

to-roms der mor flytter på esker og rydder 

inn i skuffer og skap. Far skrur. 

Andebu er et godt sted 

– Christine var her i Andebu første gang i 

1996, forteller Jan Rune Løvås, med drillen i 

hånda. 

Far forteller gjerne om hvor godt det er for 

Christine å bo akkurat her i Andebu etter 

endt skolegang. Det er tegnspråkmiljøet 

som er nøkkelen, men også kunnskap om 

funksjonshemmede døve. 

Kampen mot kommunen 

Far og mor kan fortelle om lange og mange 

kamper med hjemkommunen, Vennesla, om 

"Kommunen forstår 

det rett og slett ikke; 

hva kunnskapen og 

miljøet i Signo betyr for 

Christine og oss." 

Jan Rune Løvås 

å få det riktige tilbudet for Christine etter 

videregående skolegang med internatopphold 

på Signo grunn- og videregående 

skole. 

– Kommunen forstår det rett og slett ikke; 

hva kunnskapen og miljøet i Signo betyr for 

Christine og oss. Det skulle ikke vært opp til 

kommunene å bestemme, eller å betale for 

dette. Det skulle vært som i NAV, likt over 

hele landet. Det er mange som gir opp denne 

kampen mot byråkratiet. 

Familien engasjerte til slutt en advokat. 

– Man har rett på brukerstyrt medvirkning, 

men det blir umulig når ikke 

Christine selv kan gi utrykk for hva hun 

ønsker i hverdagen. 

Christine bodde i nesten 1,5 år i et kommunalt 

tilbud i Vennesla etter videregående. 

De ansatte fikk noen timers tegn til 

tale-kurs. Far forteller om en vond tid med 

utagering og tvang. 

– Du kan sammenlikne det med selv å 

måtte flytte til Kina, fortsetter han. 

– Enten lærer du deg språket, og det vil ta 

lang tid. Eller så flytter du hjem igjen. Man 

blir ikke værende i et land hvor man ikke 

forstår språket eller blir forstått av noen. 

– Døve personer skal ikke måtte tilpasse 

seg et mangelfullt språkmiljø, men leve og 

bo der det er et levende tegnspråkmiljø og 

utviklingsmuligheter for den enkelte. 


side 15

Signo Vivo 

gir landsdekkende bo- og tjenestetilbud 

til døve, hørselshemmede, 

døvblinde og andre som har behov for 

tilrettelagte tiltak og tjenester i et 

tegnspråklig kommunikasjonsmiljø. 

Døråpner - Et lett 

trykk på en knapp. 

Helt essensielt når 

en tung dør gjør det 

umulig å åpne selv. 

Lyset som er 

koblet til ringeklokka 

viser når noen vil 

komme inn. 

Hev/senkvask 

på badet. 

Morgenstellet kan 

gjøres på egen hånd. 

Christine har eget nettbrett og håndterer printeren 

selv. Slik blir kommunikasjonen tydelig mellom de ansatte og 

Christine. 

– På Signo Vivo sitt botilbud er alt på plass 

for Christine. Hun bor i et fellesskap der 

alle snakker tegnspråk. Hun blir forstått og 

blomstrer. Ikke minst; hun oppfatter det 

som skjer rundt henne, og er med på å ta 

beslutninger, avslutter Jan Rune Løvås. 

Bekrefter det far forteller 

En måned senere er vi tilbake på Hoksrød og 

møter Christine igjen, nå sammen med 

miljøterapeut Anne Ortiz Rueda. Hun 

bekrefter det far, Jan Rune Løvås, forteller. 

Om blomstring og tilfredshet. 

– Vi ser stor forskjell på Christine bare 

etter at vi flyttet fra det gamle nedslitte 

huset i Andebu sentrum og opp hit til 

Hoksrød, med egen terrasse/uteplass. 

Kombinasjonen av velferdsteknologi og 

menneskene som er her, er bra. 

Trykk og få tilgang 

Ta for eksempel døråpneren: Når man 

trykker lett på en knapp for å åpne en dør, 

side 16

"Hun blir forstått 

og blomstrer. 

Ikke minst; hun 

oppfatter det som 

skjer rundt henne, 

og er med på å ta 

beslutninger." 

Jan Rune Løvås (far) 

Hjelpemidler trengs.Anne Ortiz Rueda ser at Christine trives godt. 

Alikevel kan Ikke alt utrykkes på tegn. Da er det godt med hjelpemidler. 

blir verden tilgjengelig for en som har 

motoriske utfordringer. Mestringsfølelse og 

selvstendighet er stikkord. 

Ikke lenger en lysende isbjørn 

Når du ser at folk ønsker å komme inn i 

leiligheten din, via lyset som er koblet til 

ringeklokka, har du kontroll. I gamle dager 

fikk hørselshemmede en glassisbjørn av 

hjelpemiddelsentralen. Den lyste og blinket 

når telefonen eller dørklokken ringte. 

Alt er lettere her 

Anne Ortiz Rueda forteller at der hvor 

Christines forrige leilighet lå, i sentrum av 

Andebu, var det bare asfalt, parkeringsplasser, 

biler og trafikk når man gikk ut av 

døra. Det stimulerte ikke til å ta seg en tur ut 

på egen hånd. Her gjør det godt med 

skogens ro rund huset og alt er på 

bakkeplan. 

– En morgen kom jeg inn til Christine, da 

satt hun på terrassen sin og koste seg i sola. 

Hun var så fornøyd. Det skjedde aldri nede 

på Nybo, sier Anne. 

Invitere på middag 

– Christine trives best med ro rundt seg og 

spiser helst middag inne i sin egen leilighet. 

Men nå har hun begynt å invitere venner på 

middag. To av de andre beboerne på 

Hoksrød, Karianne Nordmark og Lemet Ailo 

Eira, kommer gjerne på besøk. 

Kommunikasjon med nettbrett 

Når ikke alt kan uttrykkes på tegnspråk, er 

Widgit Go på nettbrettet et flott hjelpemiddel. 

Et eget oppsett for kommunikasjon, 

stimulering og språkutvikling for personer 

med behov for alternativ supplerende 

kommunikasjon (ASK) (Kilde: Statped). Før 

var det ansatte som printet ut symboler og la 

planer for dagen sammen med den enkelte 

beboer. Nå kan Christine selv bruke nettbrettet, 

koblet til en egen printer. 

– Hun printer selv, og får dermed sagt helt 

tydelig hva hun vil, forteller Anne. Der kan 

det for eksempel stå: «Jeg, Christine, vil bake 

sjokoladekake». 

Føler seg trygg 

– Se her! 

Rett over senga er det en tilkallingsalarm. 

Anne viser oss inn i soverommet, Christine 

smiler der hun står i døra. 

Morgenstell. 

– På badet er det hev/senk-vask, og hun kan 

utføre deler av morgenstellet helt på 

egenhånd, forteller Anne. De to viser oss 

videre inn på det romslige badet. 

Christine er mer og mer fornøyd med livet 

sitt her på Hoksrød. 

side 17

Fra krøpling til funkis 

Ann-Marit Sæbønes mangler et ben. Evnen til å påpeke 

urettferdighet, både i Norge og ute i verden, er velutviklet. 

Tekst: Brita Skogly Kraglund Foto: Sigmung Aarhaug 

MagaSigno møter Sæbønes hjemme 

hos journalisten. 

Kan jeg beholde skoene på? Det 

er ikke så enkelt å gå uten, sier 72-åringen. 

Årsaken er venstrebenet, der en lårprotese 

erstatter det hun manglet fra fødselen av. 

Hun har hatt mange roller i både yrkes liv 

og politikk der hun har snakket funksjonshemmedes 

sak. 

Det siste året har hun reist i Signo 

og holdt foredraget «Jakten på 

Signospråket - Fra krøpling til funkis», 

om funksjonshemmedes historie med utgangspunkt 

i språket vi bruker. 

– Det er så viktig å være klar over hvilke 

ord vi bruker om mennesker som meg. 

Vi kan være rause, men vi må passe på 

å luke ut nedsettende ord som vanfør og 

invalid. Nedsatt funksjonsevne også. Det 

er et merkverdig ord. Har du ikke evne 

til å fungere godt selv om du har noen 

begrensninger? Det har du virkelig. Se på 

døvblinde. Mange av dem kommuniserer 

og fungerer i samfunnet. Evnen deres til å 

fungere, er formidabel ut fra den funksjonsnedsettelsen 

de har. Noen vil ikke bruke 

det ordet heller. Noen vil si annerledes 

funksjonsevne. 

side 18

Jeg har en funksjonsnedsettelse og er 

funksjonshemmet. Men jeg har ikke nedsatt 

funksjonsevne, sier Ann-Marit Sæbønes. 

Sæbønes er engasjert. 

– Syk og frisk brukes også om mennesker 

som meg. Men jeg kan heller ikke si frisk i 

motsetning til å ha en funksjonshemning. 

Noen sier funksjonsfrisk. Men jeg er ikke 

funksjonssyk. Da går du inn i en pasientrolle, 

og den medisinske profesjonen får 

makt over deg; de skal definerer hvem du er. 

Dramatikk 

Oslos tidligere ordfører, hun som har jobba 

for spesialrådgiveren for funksjonshemmede 

i FN, vært leder for Barne- ungdoms og 

familie direktoratet – blant mange viktige 

oppgaver – vet hva hun snakker om. 

Det oppsto nemlig dramatikk på fødestua i 

Skien den desemberdagen i 1945 da Ann- 

Marit Sæbønes ble født. 

– Jordmora pakket meg inn i et teppe og 

la meg til side. «Er barnet dødt?» spurte min 

mor. «Ti stille», svarte jordmor. Da bylten 

begynte å skrike, gikk de ut med henne. 

Hun beskriver hva jordmor hadde sett: 

– Jeg mangler alt fra kneet og ned. Derfor 

går jeg på lårprotese. Jeg har ingen kontroll 

over det venstre benet. På høyre hånd var 

fingrene helt sammenvokste og på venstre 

hånd var de korte. 

Det ble mange operasjoner gjennom 

barndommen; mange sykehusopphold, alene 

uten foreldre. 

– Hjemme lot mor meg leke med knapper, 

slik at jeg skulle utvikle finmotorikken. 

Hun hengte meg over dørkarmen, slik at jeg 

skulle bli sterk. Det har jeg vært – råsterk. 

Jeg har vært både konkurranseturner og har 

hoppet høyde. 

Mange barndomsopplevelser er fortrengt. 

Hun har vokst opp med mobbing, men har 

ikke vært redd for å ta igjen. 

– I en slåsskamp gravde de meg ned i en 

snøhaug. Da tok jeg av meg beinet og brukte 

det til å slå dem. Og jeg hinket rimelig raskt 

på ett bein, erindrer hun. 

– Hvordan oppfattet du deg selv den gangen? 

– Jeg vet ikke helt. Kanskje var jeg preget 

av funksjonsnedsettelsen inni meg, men 

i mange situasjoner var jeg det ikke. Jeg 

hadde nok «både-og-tanker.» Overfor gutter 

og menn var det ikke lett. Men jeg gjorde 

ingenting av å vise meg uten protesen når 

jeg skulle bade. Jeg var bevisst på at jeg var 

annerledes. Jeg er og var veldig sjenert. 

Fysioterapeut og sosiolog 

Utdannelsesveien startet med fysioterapi. 

Hun ville hjelpe andre, slik hun selv hadde 

fått hjelp fra helsevesenet. Siden ble det to år 

i Kenya med hjelpemidler til barn. Der gikk 

hun også til topps på Kilimanjaro. 

– Mange menn vi kjente greide det ikke. 

Jeg har alltid vært og er ei fjellgeit. Det 

stammer nok fra oppveksten på Sunnmøre, 

forklarer hun. 

Etter sosiologistudier ble hun ansatt i 

og etter hvert daglig leder i Funksjonshemmedes 

Fellesorganisasjon, FFO. Siden 

ble hun Helse- og sosialombud i Oslo før hun 

i 1992 ble Oslos første kvinnelige ordfører – 

for Arbeiderpartiet. 

– Begge foreldrene mine var aktive i 

Arbeider partiet. Jeg vokste opp i Frambevegelsen. 

I ungdommens kommunestyre 

i Ørsta fikk jeg bryne meg på det partipolitiske. 

Siden har jeg hatt politiske verv. 

Da har hun snakket om funksjonshemmede 

når det har passet. 

– Mange har nok ment at jeg fremmet 

slike saker for ofte, men det er få politikere 

som snakker om det. 

– Har du som politiker møtt på uforstand på 

grunn av din funksjonsnedsettelse? 

– I liten grad. Men jeg var ikke så glad i 

store mottakelser med mange utenlandske 

gjester der jeg måtte håndhilse på alle. Det 

hendte faktisk at enkelte snudde hånda mi 

og studerte den, forteller hun. 

Signo 

– Hvorfor har du engasjert deg i Signo? 

– Etter at jeg hadde blitt hyret inn som 

foredrags holder fikk jeg tilbud om å sitte i 

styret for Conrad Svendsen senter. Det har 

vært mye nytt å lære. 

FAKTA 

Ann-Marit Sæbønes 

72 år 

Gift 

Mor til en sønn på 32 som kom til familien 

elleve år gammel 

De første barneårene i Vinger og Porsgrunn. 

Mye av oppveksten i Hjørundfjord på 

Sunnmøre. Har bodd i Oslo store deler av 

voksenlivet 

Utdannet fysioterapeut og sosiolog. Har 

blant annet vært ordfører i Oslo, spesialrådgiver 

for FN, leder for Barne- ungdoms og 

familiedirektoratet, leder for FFO. Leder nå 

Rådet for funksjonshemmede i Oslo. 

Pensjonist/rådgiver/konsulent 

"Vi må vite hvem som 

kan benytte seg av 

hva. At det ikke alltid 

er gode nok tilbud på 

lokalskolen." 



side 19

Ann Marit Sæbønes 

"Jeg tror Signo 

samler, og at de 

som er der får 

et godt og viktig 

tilbud." 


– Hva tenker du om det du opplever der? 

– Da HVPU ble nedlagt, mente jeg at det 

var viktig og riktig. Jeg var kategorisk i mot 

institusjonalisering. Men pendlene svinger. 

Det er viktig for alle mennesker å være en 

del av et samfunn; en del av noe større. 

Hvis man isolerer og ikke inkluderer oss 

i samfunnet, mister vi også beskyttelsen 

som individ. Tenk for eksempel på det 

som skjedde under nazitiden. Alle må ha 

egenverd og likeverd. 

Men: 

– Vi må differensiere. Vite hvem som kan 

benytte seg av hva. At det ikke alltid er gode 

nok tilbud på lokalskolen. Til og med i mine 

omgivelser som barn lurte de på hvor jeg 

skulle gå på skole. Jeg tror Signo samler, 

og at de som er der får et godt og viktig 

tilbud. Signo sitter på masse kompetanse 

som de også bruker utenfor stedene der 

de fastboende bor. For ikke å snakke om 

betydningen Signo har for tegnspråk. 

I styret sitter du ikke i direkte kontakt 

med brukere, men jeg har sett og opplevd 

aktiviteter som har sin viktige plass. Her 

er det mennesker som fungerer bra i den 

settingen, og det er viktig at det er mulig å 

delta aktivt i samfunnet, begrensninger til 

tross. 

Ute i verden 

Internasjonalt arbeid har gitt henne mange 

tanker, blant annet om hvordan livet hennes 

hadde blitt om hun var født i et annet land. 

– I mange land kan det dreie seg om folk 

som mangler et bein, sitter i rullestol eller er 

lettere utviklingshemmede. På plakater fra 

krigsområder ser jeg barn og voksne uten 

bein. Da sier jeg: «Det hadde vært meg hvis 

jeg hadde vært født i et annet land.» 

– Gir det deg en ekstra kraft i arbeidet? 

– Ja, det er en ekstra kraft, og en kraft ut 

i fra min tro på solidariteten. Du greier ikke 

noe alene. 

To ganger har hun vært på foredragsturné 

i Japan. 

Der er – var – det mange fordommer. 

Mødre kom og fortalte sine historier. To 

institusjoner er oppkalt etter meg der, en 

barnehage og en vernet arbeidsplass for 

ungdom. Det er jeg stolt av, smiler hun. 

Likeverd og like rettigheter 

– Hva drømmer du om nå? 

– At alle skal ha like muligheter. At vi skal 

komme dit at ingen ekskluderes, at vi skal 

og må bli rausere mot hverandre hvis vi skal 

få til en god inkludering. En bekjent sa til 

meg at jeg holder på med et Sisyfos arbeid. 

Det har skjedd mye i løpet av mitt liv. Men 

det hender jeg sier at «dette snakket jeg om 

allerede i 1970.» Enhver ny generasjon må 

dra løpet en gang til. 

– Har du noen gang tenkt at det hadde vært 

godt å slippe funksjons hemningen? 

– Nei, det har ikke vært konstruktivt. 

Det eneste jeg tenkte var at jeg ønsket å 

slippe å dra på sykehus. Det var ikke verdt 

å bruke tid på å spekulere. For sånn er livet. 

En periode tenkte jeg allikevel på hvorfor alt 

annet ikke kunne vært bra? 

– Som? 

– At jeg hadde vært veldig pen. Men da jeg 

kom til fornuft, tenkte jeg: «Hvorfor skulle 

det ikke hende meg?» 

– Hva er det verste noen kan kalle deg? 

– Det må være krøpling. Jeg har en funksjons 

nedsettelse og er funksjons hemmet. 

Men har ikke nedsatt funksjons evne. Jeg 

tror i hvert fall det, sier hun med et lurt smil. 

Tidligere kunne Ann-Marit til og med 

irettesette folk, og bli skarp når det var 

nødvendig. 

– Jeg er skarp når det er nødvendig. Før 

anså jeg det som viktig, fordi språk skaper 

holdninger, og holdninger skaper språk – 

nå er jeg nok litt mildere. Men jeg har ikke 

tenkt å gi meg selv om jeg begynner å bli 

godt voksen! 

side 20

Første døve 

ansatte i 

UDI 

Da Anette Anderal Årnes 

(34) begynte i UDI ble det 

orden på møtekulturen. 

Anette er døv og har 

synsutfordringer. 

– Før snakket alle i munnen 

på hverandre. Nå er det 

viktig at en og en tar ordet, 

slik at Anette får med seg 

alt, sier underdirektør Aslak 

Holtan. 

Tekst: Elisabeth Moe 

Foto: Sigmund Woie Aarhaug 


side 21

"Dette er drømmejobben 

min. Jeg er veldig fornøyd." 

- Anette Årnes 

Vi treffer Anette Årnes i femte etasje 

der hun jobber sammen med 

ca. 35 kolleger. Hun jobber som 

førstekonsulent på dokumentsenteret, der 

tar hun imot post, åpner og fordeler til ulike 

saksbehandlere. 

Inkluderende arbeidsmiljø 

– Det er virkelig et bra arbeidsmiljø her. Jeg 

tror at mange kulturer gjør at folk er 

inkluderende. Dette er drømmejobben for 

meg. 

Veien til en jobb 

I ulike faser i livet hadde Anette kontakt 

med Signo Rycon. Hun er utdannet interiørdesigner 

i Australia, men det viste seg å 

være vanskelig å få jobb i den bransjen. Etter 

Australia-oppholdet var Anette arbeids ledig 

og tok kurs i arkivering og dokumentbehandling 

i regi av NAV. 

– Jeg sendte ut over 300 jobbsøknader og 

kom sjelden aller aldri til intervju. Jeg spurte 

meg seg selv hva som var galt med søknaden 

eller CV-en min. 

Anette ønsket å vise folk at det ikke var 

noe galt med arbeidsevnen selv om hun var 

tegnspråklig. 

Gav seg ikke 

Da Anette søkte her var det over 100 søkere 

til én stilling og Aslak Holtan hadde mange 

godt kvalifiserte å velge mellom. Anette fikk 

ikke den jobben hun søkte på, men en 

praksis plass med lønnsmidler fra NAV. Etter 

noen måneder var Holtan overbevist om at 

han kunne satse på Anette videre. 

– Når folk virkelig har lyst til ting, får man 

til det meste, og jeg ansatte Anette fordi 

hun var såpass standhaftig. Jeg er jo svak 

for engasjement og stå-på-vilje, forteller 

underdirektøren i UDI. 

Anette er fremdeles ikke fast ansatt i UDI, 

og framtidsutsiktene er usikre. 

– Slike beslutninger ligger lang utenfor 

meg og oss her i UDI. Vi er avhengig av folk 

rundt oss og det kommer an på pågangen av 

asylsøkere. Men jeg kan fortelle at det kun 

er Anette igjen i en engasjementsstilling, de 

andre har måttet slutte. 

Mangfold er viktig i UDI 

Anette forteller om da hun ringte direkte til 

sjefen og bad om et møte. 

– Jeg ringte direkte til sjefen via tegnspråktolk, 

presenterte meg og bad om å 

få møte dem. Sjefen hadde aldri møtt en 

døv person før, ei heller snakket med en på 

telefonen. Men han fikk et godt inntrykk og 

alt var positivt. 

– Kollegene mine hadde heller aldri møtt 

en døv person før. Men det har fungert 

kjempebra. De synes det er spennende 

med en døv. Jeg bruker tegnspråktolk, så 

kommunikasjonen har gått veldig bra. 

Nå er det ingen som legger merke til at 

jeg er døv, jeg er bare en naturlig del av 

miljøet. Arbeidsmiljøet her gjenspeiler 

et mangfold. Ansatte har kommet som 

innvandrere, i tillegg er det ansatte med 

funksjonshemninger. Man er vant til 

forskjellige mennesker, selv om jeg er den 

første og eneste døve. 

Bedre møtekultur 

– Hva har vært den største utfordringen ved å 

ansette Anette? 

– Ja, du mener bortsett fra at alle har 

begynt å oppføre seg bedre på møter? Smiler 

Aslak Holtan. 

– Før snakket nemlig alle i munnen på 

hverandre. Nå er det viktig at en og en tar 

ordet, slik at Anette får med seg alt. Det å 

snakke via en tolk var jo uvant i starten, 

og det var spennende og nytt med en døv 

side 22

Brukermedvirkning 

Anette får med seg alt via tolken hvis 

folk ikke snakker i munnen på hverandre på 

møtene. 

Underdirektør i UDI, Aslak Holtan 

God tone i kaffebaren - Baristaen i UDIs 

kafé kan litt tegnspråk. – Men så kom jeg på at 

svensk og norsk tegnspråk er så ulikt. 

– Ja, men du forstår når jeg bestiller kaffe, 

repliserer Anette 

"Om Anette ikke får fortsette å 

jobbe her, kan jeg varmt anbefale 

henne til neste arbeidsgiver." 

- Underdirektør Aslak Holtan 

Skann QR-koden med 

mobilen og se videoen fra 

Anettes arbeidshverdag i 

UDI på YouTube 

kollega, ingen av oss hadde hatt det før. Nå 

ser vi Anette for den hun er. 

Signo Rycon – en god støtte 

Anette forteller at det er stor konkurranse på 

arbeidsmarkedet, så det var godt å få støtte 

fra Signo Rycon mens hun var arbeidsledig. 

– Jeg følte meg trygg og at jeg var på 

riktig plass. Alt ble ordnet og det ble 100 

prosent riktig. De støttet meg slik at jeg fikk 

praksisplass og skaffet meg ulik erfaring og 

kurs. Slik kom jeg meg videre og fikk jobb. 

Synsutfordringer 

Anette har Usher syndrom og forteller at i 

tillegg til hørselsnedsettelsen ser hun dårlig 

og har dårlig balanse. 

– Jeg har et begrenset synsfelt - tunnelsyn. 

Jeg er født med dette, og det ble oppdaget 

etter hvert. Jo eldre jeg blir, jo mindre syn får 

jeg. Og selv om det går ganske sakte, er det 

det som skjer. 

Synet hennes er avhengig av avstand. 

– Hvis jeg sitter nært personen må jeg se 

opp og ned. Da mister jeg kantene rundt. 

Hvis en person sitter foran meg kan jeg se 

rundt vedkommende som en ballong rundt. 

Øyekontakt er også viktig hele tiden. 

Hva slags tilrettelegging har du på jobben din? 

– Jeg har fast tegnspråktolk hele dagen. 

Det er viktig for da får jeg med meg alt 

som blir sagt. I tillegg har jeg en egen 

brannalarm på kontorpulten min. Om jeg 

trenger noe mer tilrettelegging, så kan jeg 

bare si fra. Det er jo en IA-bedrift. 

Bedre miljø 

Det har vært positive ringvirkninger på UDI 

etter at Anette begynte. 

– Jeg ser at folk tar litt mer hensyn til 

hverandre og hjelper hverandre med stort og 

smått, forteller Aslak Holtan. 

– Vi har to arkivsystemer her på huset og 

det ene har folk gruet seg litt for å begynne 

med. Det gjorde ikke Anette. Hun har senket 

terskelen for å gi seg i kast med det ukjente. 

– Jeg vil oppfordre andre til å ansette 

døve og om Anette ikke får fortsette å jobbe 

her, kan jeg varmt anbefale henne til neste 

arbeidsgiver. 

Fakta om Usher syndrom: 

Usher syndrom er en genetisk sykdom som medfører hørselstap og 

Retinitis Pigmentosa (RP) som betyr at personen også gradvis mister 

synsevnen. Noen får også balanseproblemer. Usher syndrom er 

hovedårsaken til funksjonshemmingen kombinert syns- og hørselshemming/døvblindhet. 

Ca. 3-6 prosent av alle døve barn og kanskje 

tilsvarende antall blant tunghørte barn har Usher syndrom. (Kilde: 

Eikholt.no) 

side 23

Lill Emilie Børstrand, 12 år 

- Det er bra at Bjørn Arvid kommer hit, her 

vet jeg at han har det bra og at han blir forstått, 

sier Lill Emilie Børstrand (12). I gymsalen på 

Signo skole og kompetansesenter trener hun 

motorikk sammen med storebroren. 

– Jeg kan være meg selv 

her. Jeg behøver ikke hysje 

på broren min slik jeg føler 

jeg må andre steder. 

Tekst: Brita Skogly Kraglund Foto: Sigmund Woie Aarhaug 

Trygge voksne og trygge barn. Lill Emilie 

trives på samlinger for hele familien. Her er 

det tid for utelek sammen med Torunn Müller- 

Nilsen som er ansatt på Signo skoleog 

kompetansesenter. 

Signo skoleog 

kompetansenter 

I Andebu i Vestfold driver Signo et 

landsdekkende skole-, kurs og 

rådgivningstilbud. 

Hit kommer også mange familier og 

foresatte til hørselshemmede barn og 

unge med ulike funksjonsnedsetteler 

og døv blindhet deltar på ulike kurs og 

samlinger. Senteret har over 2000 

gjeste døgn hver år. Stor og små 

kurs deltakere deler erfaringer og får 

ny kunnskap. 

Sammen med familien sin har Lill 

Emilie reist fra Alta til Signo skoleog 

kompetansesenter i Andebu, for 

å lære mer om storebror Bjørn Arvids (19) 

utfordringer. Senteret et viktig møtested og 

kompetansemiljø for familier med barn med 

hørselsnedsettelse i kombinasjon med ulike 

funksjonsnedsettelser. 

– Hjemme i Alta er vi nå to familier med 

CHARGE-syndrom, vi har vært alene lenge. 

Som foreldre, søsken og familie trenger vi 

påfyll. Det er en utfordring å få barn med 

slike diagnose, fordi det er så komplisert, 

forklarer mamma Monica Børstrand. 

Dele opplevelser 

Denne gangen er det CHARGE-syndrom som 

står på programmet. 10 familier er samlet og 

får møte de fremste, internasjonale og 

nasjonale ekspertene på feltet. 

Vi treffer Lill Emilie i aktivitetsrommet på 

Signo skoleog kompetansesenter sammen 

med broren. 

– Slå med trommestikkene, sier hun. 

Men responsen uteblir. Bjørn Arvid vil 

ikke, eller kan ikke. Ikke før Lill Emilie gir 

ham bare én trommestikke, holder én selv 

og får ham til å slå på den! 

– Ja, utbryter hun. Jubelen er ekte og stor. 

Så hjelper hun ham forsiktig ned på 

gym matta. Der ligger de tett ved siden av 

hverandre. Han griper fatt i det lange håret 

hennes. Lugger. Hun svarer på samme måte. 

Så gir de hverandre en kos. Gjennom hele 

timen er hun sammen med Bjørn Arvid, så 

han får gode opplevelser. 

Gode samvær 

Lill Emilie vil gjerne snakke om hva storebror 

betyr for henne. Etter at mamma har 

gitt tillatelse, er hun så ivrig at hun oppsøker 

journalisten på egen hånd. 

– Når han ser meg smiler han og ser på 

meg, som om han skal spørre: «Hva skal du 

gjøre med meg nå?», forteller hun. 

– Kan du huske når du oppdaget at Bjørn Arvid 

ikke var som andre barn? 

– Jeg skjønte tidlig at han var annerledes. 

Jeg lot ham kjenne på vannet i badekaret, og 

han plasket på meg. 

– Du ble kanskje tidlig storesøster? 

– Ja, jeg har alltid følt et ansvar for at han 

skal ha det bra. 

– Hva tenker du om det? 

– Jeg synes det er morsomt å passe på 

ham, og gå med ham. Da må jeg holde 

godt. Vi går korte turer. Noen ganger triller 

søskenbarnet mitt og jeg ham til butikken. 

side 24

Da kan han velge ut varer. Han kjenner og 

ser på varene, og putter dem i posene. 

– Hvordan reagerer vennene dine? 

– Mange synes det er morsomt med Bjørn 

Arvid, for vi finner på mye rart. Vi bruker 

sykkelen hans og finner på mye morsomt. 

De har lyst til å være sammen med ham. 

Tegnspråk 

– Kan du tegnspråk? 

– Litt. Jeg har lært enkle tegn hjemme, og 

her på Signo har jeg lært mye. Jeg var med 

ham da han var på deltidsgruppa, og nå 

har jeg vært med i seks år på den ordentlige 

søskengruppa. Der har jeg blitt kjent med 

søsken til barn med autisme, Downs og litt 

forskjellig. 

– Hva betyr det for deg å få være her hos 

Signo? 

– Her er det ingen som glaner. Når folk gjør 

det ellers synes jeg det er litt leit. For han er 

jo en helt vanlig person. Ofte bruker jeg å 

overse dem. Han bryr seg ikke, eller forstår 

ikke. 

– Hvordan er det å være på konferanse. 

– Annerledes. Mye folk, og fint å være 

sammen med de andre med CHARGE. Broren 

min er på sin vanlig gruppe mens vi er her, 

men vi gjør også noe sammen. 

– Hva er det beste med broren din? 

– At jeg får komme på Signo. Så har jeg så 

mange muligheter. Jeg kan prate uten at han 

avbryter eller sier i mot. 

Stor klem 

Lillesøster er glad i å kose med ham. Hun har 

lært ham tegn for stor klem. 

– Og det får jeg ofte, smiler hun. 

– Savner du ham når han ikke bor hjemme og 

er på skolen hos Signo? 

– Det er stille i huset, men samtidig vet 

jeg at han har det bra, at han blir forstått. 

Etter at han kom hit, har han blitt mer 

kontaktsøkende. 


side 25

- Her lærer vi å forstå hvordan barna 

våre har det og hvordan vi kan forstå dem 

bedre, sier mamma Monica Børstrand. 

– Noe som er vanskelig med ham? 

– Han må ofte på sykehus, og de forstår 

ham ikke. Da blir han lei seg og frustrert, og 

blir jeg fortvilet når vi ikke forstår hva han 

vil. 

– Har du noen gang blitt ertet på grunn av 

Bjørn Arvid? 

– I tredje klasse var det noen som etterlignet 

ham. Da ble jeg lei meg, og jeg brukte 

å skrike hjemme. Jeg hadde det ikke 

morsomt i klasserommet når de gjorde det. 

Til slutt sa jeg fra til foreldrene mine og 

beste venninna mi. Men jeg ønsker ham ikke 

annerledes. 

Sier den unge jenta som ikke nøler på 

spørsmålet om hva hun skal bli: 

– Enten skal jeg jobbe her på Signo, 

Andebu, eller så skal jeg kanskje bli frisør 

eller fysioterapeut. Alt som har med funksjons 

hemmede unger å gjøre frister meg. 

Konsert med Vilde 

I løpet av familiesamlingen er det konsert 

med Vilde Winge, som vant TV2s Norske 

Talenter i 2017. Barna på kurset får tilbud om 

å være med på flere av sangene. Først møtes 

de i gymsalen for å synge gjennom. 

side 26 

– Jeg heter Vilde. Jeg er 14 år og jeg liker 

teater, sier hun både med stemme og 

tegnspråk. 

Så synger de «La meg være ung», med 

masse tegn. Mange kan hele teksten. Vilde 

er den store stjerna innen tegnspråk. Mange 

vil ta selfies med idolet. Lill Emilie er raskt 

på pletten for å trille Bjørn Arvid bort til 

sangeren. Alle tre smiler fra øre til øre foran 

kameraet. 

Mors fortelling 

Monica Børstrand er mammaen til Bjørn 

Arvid og Lill Emilie. Hun kompletterer 

fortellingen om sønnen. 

– Bjørn Arvid går fjerde året på videregående. 

Han er døvblind, med rest av syn og 

hørsel. Han har vært på Signo på deltid siden 

2003. Nå er han andre året på fulltid. 

– Så håper vi han skal få bo her videre, sier 

hun. 

Sønnen ble født i Hammerfest. Han hadde 

stor hjertefeil og var livstruende syk. Bjørn 

Arvid tilbragte nesten to år på sykehus før 

han fikk komme hjem til familien i Alta. 

CHARGE-diagnosen ble stilt ganske raskt. 

Leppe, kjeve, gane og hjerte måtte repareres. 

Mye var galt hos babyen som faktisk veide 

nesten fire kilo da han ble født.

Møter et idol: Lill Emilie er raskt på pletten 

for å trille Bjørn Arvid bort til idolet Vilde Winge. 

CHARGE syndrom 

CHARGE syndrom er en genetisk tilstand som tilhører gruppen døvblind-syndromer. 

Navnet er en engelsk initialforkortelse (akronym) der hver bokstav står for 

de vanligst forekommende symptomene i syndromet: Kolobom (Coloboma 

of the eye), hjertefeil (Heart defects), koanalatresi (Atresia of the choanae), 

veksthemning (Retardation of growth and/or development), underutvikling 

av kjønnsorganer (Genital and/or urinary defects) og øre misdannelser med 

nedsatt hørsel eller døvhet (Ear anomalies and/or deafness). 

Det finnes ingen helt sikre data på forekomst, men sannsynligvis er en av 10 

000 et korrekt tall, hvilket vil si omtrent 6 nye per år i Norge, både jenter og 

gutter. 

Kilde: Frambu senter for sjeldne diagnoser. 

Holdt på å miste ham 

Til å begynne med var det ingen som skjønte 

at syn og hørsel var sterkt svekket. 

– Han var veldig syk og lå i respirator. Vi 

holdt ofte på å miste ham. På den tiden traff 

vi en fysioterapeut som sa at vi måtte svare 

på alle hans uttrykk. Jeg tenker at det gjorde 

at han overlevde. 

– Fikk dere mye informasjon om CHARGE? 

– Ja, og der sto det om alle de 42 underliggende 

diagnosene. Han hadde omtrent 

alle sammen, i hvert fall veldig mange. 

Men sønnens livsvilje var sterk, og etter 

hvert kunne han starte i barnehage med 

spesialpedagog. Bjørn Arvid fikk etter hvert 

et bra tilbud på barneskolen. Sammen 

med en annen familie hadde de jobbet mot 

politikerne for å få bygd opp et godt og 

hel hetlig skoletilbud for de to guttene på 

helårsbasis. 

– Det ble veldig vellykket og fungerte 

utrolig bra. Han hadde sju fantastiske år på 

den skolen. 

Så kom ungdomsskolen, sier hun og tar en 

pause før hun fortsetter. 

– Der traff vi en rektor som sa at dette 

ble vanskelig. Og det ble det. Der ble det 

segregering, og Bjørn Arvid måtte ha skole 

i et hus ved siden av de andre. Det var noen 

utfordrende år med mye selvskading. 

Fikk møte sitt språk 

På videregående fikk han igjen et fint tilbud. 

– Men det ble en del selvskading. Det første 

året her på Signo i var det første han ikke 

skadet seg selv. Her ble han møtt med sitt 

språk. Han har alltid elsket å være her. Det 

er viktig å få lov til å kommunisere på den 

måten du trenger og har behov for. 

For: 

– Verre enn ikke å se og høre er ikke å 

bli sett og hørt, slår Monica fast. 

– Hvordan kommuniserer dere i familien 

med ham? 

– Gjennom kroppsspråk, taktilt 

tegnspråk og tale. Hele repertoaret. Det 

går bra. 

Den naturlige delen av leken har han 

lært av lillesøster. Han Bjørn Arvid har 

også en storesøster som er veldig viktig 

for ham. Hun har nå flyttet til Tønsberg. 

– Hvor ofte ser dere ham nå da? 

– Han er hjemme annenhver helg 

og i alle ferier. Da blir han fulgt til 

Gardermoen hvor vi henter ham. Han 

er glad for å komme hjem også. Og like 

glad for å komme tilbake. Alt rundt Bjørn 

Arvid skal være positivt, mener vi. 

På Signo bor Bjørn Arvid på internat 

med tre andre gutter. Og han blir godt 

passet på. 

– Han har det så fint. Han trenger ikke 

meg som anker – slik han gjorde før. Han 

har skjønt at han kan kommunisere med 

andre, sier mor takknemlig. 

– Hva betyr det for dere å være på 

konferanse? 

– Her får vi møte folk som har masse 

kompetanse på syndromet hans, og vi får 

møte andre foreldre i samme situasjon. 

Vi lærer å forstå hvordan barna våre har 

det, hvordan vi bedre kan forstå dem. Det 

er viktig. 

Topp ekspertise 

Signo skoleog kompetanse - 

senter inviterte David Brown 

til CHARGE-konferanse. Han 

er en nestor på feltet. 

Jeg får inspirasjon av å jobbe med 

CHARGE-barna. 

68-åringen har brukt livet sitt 

til å jobbe med døvblinde og barn med 

CHARGE. Og det er ikke første gang han 

gjester Signo, han besøkte Signo for tre 

år siden og ble imponert. 

– Jeg så på hele organisasjonen og 

opplegget. Det var veldig bra. Vi skulle 

gjerne hatt det samme i California. 

Brown er pioner innen denne sjeldne 

og kompliserte diagnosen. 

– Jeg opplevde det første barnet 

som ble diagnostisert med CHARGE. 

Ingen visste hva det var. De er de mest 

kompliserte barna, og arbeidet med 

dem har hjulpet meg med alle de andre 

barna. De inspirerer meg, sier Brown. 

Han er glad for å kunne følge med 

i forskning, og for å kunne bidra på 

konferanser rundt omkring i verden. 

– I California, med omtrent 35 

millioner innbyggere, har vi 1100 barn i 

alderen 0 – 22 som er diagnostisert med 

CHARGE. Det finnes ikke spesialskoler 

for dem, og man forventer lite av dem, 

forteller han. 

– Stadig flere blir diagnostisert, og 

flere overlever med store utfordringer, 

sier han. 

Mange familier har det vanskelig. Han 

bruker derfor tiden sin på konferansen 

til å veilede familier. 

– De vil gjerne lufte problemer med 

språk, oppførsel, sosiale ting og skole. Og 

noen ganger om medisinske ting. Men jeg 

er ikke doktor. 

side 27

CHARGE-syndrom 

Store 

mørketall 

Anni Lise Ellefsen og Lynn Skei i samtale under konferansen. 

Anni Lise Ellefsen, tidligere spesialpedagog 

og seniorrådgiver og 

Lynn Skei, nevropsykolog, har mye 

erfaring med barn som har CHARGE. 

– Hvor mange finnes det med CHARGE i Norge? 

– Det er store mørketall. Det eksisterer et 

døvblindesystem i Norge som også har mye 

å gi for personer med CHARGE. Men det er 

ikke alle med CHARGE som har så mange 

sansetap, eller blir identifisert som døvblinde. 

– Signo skoleog kompetansesenter får 

tak i hele bredden i målgruppa. Rundt 40 

personer er diagnostisert i Norge. 

Krevende start på livet 

– Ofte er det store komplikasjoner når barna 

blir født. Derfor starter mange av dem livet 

med lange sykehusopphold. De kommer til 

verden med mange barrierer. For først må de 

overleve somatiske skader. Så blir det 

vanskeligere etter hvert. 

– De har ikke luktesans, så tilknytning lider 

under det. Helsepersonell tenker ikke på syn 

og hørsel når det står om liv eller død. De er 

hypersensitive, og trekker seg ofte bort fra 

mamma og pappa. 

Lukt, smak, hørsel, syn og det taktile, 

det som har med berøring å gjøre, er ofte 

involvert. Balanse også. 

Språk i alle former 

– Men, sier de, når de overlever er det barn 

med handlekraft. De har sterk vilje. Gir ikke 

opp. Det gjelder å være kommunikativ med 

forutsetningene de har. Noen har jo også 

talespråk. De andre bruker alt de har for å bli 

forstått. Hvis de ikke har talespråk, eller kan 

rulle rullestolen, gjør de så mange forsøk på 

å bli forstått. Mange av dem er hypotone, 

kan være skjeve i ansiktet, ha spasmer, 

pareser i ansiktet, slik at de ikke er så 

lesbare. 

Lynn: – Man skal være utrolig varsomme 

når man utreder, for de er ofte bdre utrustet 

enn vi tror. 

Anni Lise: – Potensialet er ofte mye større 

enn vi greier å få fram. 

– Hvordan kan dere diagnostisere barna? 

– Det finnes ikke noe ferdig testprogram, 

men Lynn jobber med dem og har gitt en helt 

annen forståelse for disse barna, forklarer 

Anni Lise. 

Lynn utdyper. 

– Man må være sammen med dem og 

begynne med en grunnleggende tillit. Dette 

går hånd i hånd. Det er et alvorlig arbeid når 

man driver utredning, så det skal ta lang tid. 

Det er viktig for hjemmesituasjon, skole, alle 

livsarenaer. 

Banebrytende Signo 

– Hva er den største utfordringen for foreldre? 

– Det er så mange spesialister de må 

forholde seg til. Derfor blir foreldrene 

eksperter på sine egne unger. Det er en stor 

jobb. 

– Er det norske fagmiljøet langt framme? 

– Norge er et lite land. I større land har de jo 

så mye større tilgang på disse menneskene. 

Og miljøene har ofte større ressurser. Ut fra 

våre rammebetingelser er det ganske bra. 

De mener at Norge har vært langt 

framme på det medisinske feltet når det 

gjelder CHARGE. Det gjelder for eksempel 

forskningen på det genetiske. 

– På det pedagogisk psykologiske feltet har 

Signo gjort et banebrytende arbeid helt siden 

1998 da Magda Rose Ceeberg hadde jobbet 

med en elev her som ikke hadde diagnosen. 

Han fikk den, og hun skrev om CHARGE. 

Reiste rundt, og flere ble diagnostisert. Hun 

intervjuet også foreldrene som ikke følte 

seg så hjemme. Startet kurs for foreldre med 

"Det er stort for oss 

når det kommer 

internasjonale eksperter 

hit med faget i fokus." 

barn/unge med CHARGE. Hun visste om 

20 familier som hadde vært informanter. 

De hadde barn i alderen 2 – 45 år. Det var 

banebrytende. 

Etter 1998 og fram til i dag var årets 

konferanse den 13. for foreldre på Signo 

sammen med barn. Men den er også en dag 

for profesjonelle. 

– Signo har den største erfaringen. Vi 

har gjennom arbeidet fått et internasjonalt 

fagnettverk. Det er stort for oss når det 

kommer internasjonale eksperter hit med 

faget i fokus, mener de. 

side 28

Stor musikk i 

30 år 

Maximus er et band med 

døve, hørselshemmede 

og døvblinde musikere. De 

første årene klarte Maximus 

bare å spille et par låter. Nå 

holder de salen i ånde en hel 

konsert. Det handler om glede 

over musikk og tilhørighet. 

Tekst: Elisabeth Moe 

Foto: Sigmund Woie Aarhaug 

Ordet Maximus betyr stor musikk. 

Selv beskriver de seg som: «En unik 

musikk gruppe for mennesker med 

hørselshemming i kombinasjon med ulike 

funksjons hemminger og døvblindhet.» 

Du husker kanskje «Vår beste dag» av 

Erik Bye, som fikk sin renessanse med Marit 

Larsen etter 22. juli. Melodien er skrevet av 

grunnlegger, primus motor, musiker, ansatt 

i Signo Vivo og musikalsk leder av Maximus, 

Jon Kirkebø Rosslund. Sangen ble nemlig 

skrevet til Signo sitt 100-års jubileum i 1998, 

men det er en helt annen historie. 30-årsjubileet 

til Maximus skal trolig feires med å 

utgi "Vår beste dag" på nytt. 

Et univers få kjenner til 

– Musikk for og av døve, hvordan er det mulig? 

– Ja, sånn tenkte jeg også da jeg 

begynte, men jeg fant ut at mange av 

beboerne i Signo hadde et sterkt forhold til 

musikk. De hadde musikk på full guffe på 

rommene sine, og de brukte walkman med 

hodetelefoner plassert inntil mikrofonen på 

høreapparatet, forteller Jon. 

Mange døve har en eller annen form for 

hørselsrest. 

– Man kan jo også kjenne musikk 

gjennom andre kanaler enn ørene. Kroppen 

tar opp musikk og opplevelsen blir nok 

annerledes, men den er jo ikke mindre 

verdifull for det. For meg har det vært viktig 

å ikke tenke hørende eller døv, men om man 

har nytte og glede av musikk eller ikke. 

– Musikken blir jo ikke til inne i ørene, den 

blir til ett eller annet fantastisk sted inne i 

hjernen vår. 

I Vestfold 

Gruppa hører hjemme i Andebu i Vestfold. De 

øver en kveld i uka og er en del av tilbudet til 

Signo Vivo. I dag består Maximus av: Ivar 

side 29 

Fortsetter neste side

Bjerknes, Linda Engen, Kjetil Eggen, Svein 

Arne Olsen, Alexander Prebensen, Lasse 

Bartnes, Kari Anne Nordmark, Tor Magne 

Nikolaisen og lederne Jon Rosslund og 

Monika Riise. 

En annerledes kveld 

Det er en uvanlig øvelse en mørk februarkveld. 

Alan Courtis har kommet fra Buenos 

Aires, Argentina for å ha workshop i nonfigurativ 

musikk..Han er en verdensstjerne 

innen sin sjanger. 

Medlemmene sitter i ring i Tomaskirken, 

Norges eneste kirke for døvblinde. Nå skal de 

kommunisere med hverandre via lyder fra 

en afrikansk tromme eller en marimbastav, 

ikke trygt bak instrumentene sine som de 

pleier. De synes det er litt rart og uvant, men 

etter hvert forstår de «gamet» og Alan blir 

kjent med gruppa uten å kunne et ord norsk 

eller tegnspråk. 

– Jeg jobber med folk uten språk hjemme i 

Argentina også. Disse øvelsene gjør at vi blir 

kjent med hverandre, forteller Alan. 

De har to dager på å finne sammen, før de 

skal ha konsert i denne kirken dag 3. 

Nonfigurativ musikk 

En eksperimentell og fri form for musikk 

som ofte kan mangle en ytre melodi eller 

struktur. 

– Det kan virke kaotisk for et utrent øre, 

og kan trygt kalles smalt, forteller Håkon 

Lie, som er avdelingsleder på en bolig for 

personer med medfødt døvblindhet på Signo 

Vivo i Andebu. 

På fritiden både arrangerer han og spiller 

på konserter med nonfigurativ musikk. 

Å bli sett 

Tilbake til Jon, han forteller forteller at hvert 

medlem av gruppa har sin egen personlige 

sang som de kan identifisere seg med. 

– Det betyr noe å ha sin egen sang. Når jeg 

sier: «Nå skal vi ta sangen til "Per"», så skjer 

det noe med "Per". Sangen kan handle om 

familie, vennskap, følelser, eller bare et tema 

man er spesielt opptatt av. Sangen hans er 

en rørende hyllest til hjemstedet om hvor 

vakker naturen er der og om fisketurer med 

far. 

– Å skape noe er både viktig og meningsfullt. 

Det kan skje i et lukket rom, eller foran 

et stort publikum. Vi kan skape noe der og 

da eller spille noe vi har skapt tidligere. 

Jon forteller at skillet mellom lærer og elev 

viskes ut gjennom å spille sammen. Det 

oppstår en felles forståelse. 

– Vi opplever det sammen og det kan være 

like fint for oss begge. 

Lyspærer leder musikken 

Jon bruker et fargekodesystem der de ulike 

fargene viser hvilke akkorder som skal 

spilles. Det styres med brytere på gulvet. Selv 

spiller Jon bass og styrer dermed tonene, om 

det blir dur eller moll. Forsterkeren til bassen 

står vendt inn mot trommeslageren, så han 

får den nærmest intravenøst. 

– Vi sitter i en halvsirkel så vi kan se 

hverandre. 

Sosialisering 

Gruppa er ofte ute og reiser. De kjører gjerne 

sin egen minibuss med tilhengeren med 

"Det handler om tilhørighet, 

stolthet, men også om 

vennskap, omsorg og terapi." 

- Jon Rosslund 

side 30

"Musikken blir 

jo ikke til inne i 

ørene, den blir 

til ett eller annet 

fantastisk sted 

inne i hjernen vår." 

- Jon Rosslund 

Grunnlegger, primus motor, musiker, 

ansatt i Signo Vivo og musikalsk leder av 

Maximus, Jon Kirkebø Rosslund. 

utstyret i bakpå, stopper på veien, overnatter 

i campinghytter og møter nye mennesker. 

Det gjør at medlemmene i Maximus 

sosialiseres på en spesiell måte. 

– Det å tilhøre en gruppe betyr mye 

og er ingen selvfølge. Vi er jo avhengig 

av hverandre for at det skal fungere. Det 

handler om tilhørighet, stolthet, men også 

om vennskap, omsorg og empati. Samspill 

tvinger også frem konsentrasjon. Og jeg har 

sett en kjempeutvikling på disse årene. Før 

kunne vi spille kanskje et par låter og så 

orket vi ikke mer, mens nå kan vi spille en 

hel konsert uten problemer. 

Jon forteller også om selvfølelse, et viktig 

element. 

– Alle trenger å bli sett. Å kjenne at man 

mestrer noe, å føle seg verdifull, å få positive 

tilbakemeldinger fra de andre i gruppa, fra 

familie, fra venner, fra nærmiljøet. Og sist, 

men ikke minst; fra publikum. Alt dette er 

med på å styrke selvfølelsen. 

For å få bevillinger fra det offentlige har 

Jon tidligere måttet rettferdiggjøre musikkundervisningen 

med at musikk bidrar til 

å styrke innlæringen av matematikk, av 

norsk, av lesing og skriving. Selv mener han 

at selve musikkopplevelsen og - gleden er 

grunn nok. 

– Alt det andre er kjempeflott og 

fantastisk, men man har lett for å glemme 

selve musikkgleden og opplevelsen av å 

spille og skape musikk sammen. 

Verdensstjerne på besøk - Alan 

Courtis, fra Argentina (i midten, sammen 

med Jon Rosslund) er en stjerne i sitt miljø. 

side 31

Designer kasser 

etter kundens ønske 

Det begynte med en enkel elektrisk sag og en god ide. I dag 

snekrer Signo Dokken AS kassene akkurat slik kunden vil ha dem. 

Tekst: Øyvind Woie Foto: Sigmund Woie Aarhaug & Lillian Larsen 

Godt håndverk, materialkunnskap og 

pågangsmot er oppskriften i snekkerverkstedet 

hos Signo Dokken AS i 

Bergen. Her jobber deltakere og ansatte 

side om side med kunder som hotellkjedene 

Nordic Choice, Radisson Blu og Scandic 

Hotels. Du har kanskje sett de rustikke 

brød kassene på frokost og lunsjbordene 

hos sistnevnte? Tredesignet har gått til 

bryggeriet 7-fjell, Bryggeloftet restaurant og 

alle kantiner i Statoil-konsernet her til lands. 

Snekkerne på Dokken har til og med levert 

trekasser til Tesla. 

- På skjermede arbeidsplasser som våre 

har vi hele tiden behov for gode produkter 

som gir arbeidspraksis og som det faktisk 

er et marked for. Det er meningsløst å lage 

noe bare for aktivitetens skyld og så sette 

det på lager, sier daglig leder Rita Steckmest 

Sivertsen. 

Rustikk patina 

Snekkerverkstedet startet i et kjellerrom 

uten vinduer og med ei elektrisk sag. En døv 

deltaker med tømrerbakgrunn fikk frie 

hender til å kjøpe inn materialer og mer 

ut styr for å lage ulike kasser i tre. Det ble 

jobbet med å finne frem til oljer og farger 

som gav den rette, rustikke patinaen, og 

svi-dekor til varemerker og logo. 

- Vi traff nok ganske godt i markedet, har 

funnet frem til riktig design og farger. I 

tillegg er vi fleksible, kundene får akkurat 

det de vil ha, sier Steckmest Sivertsen. 

Swix og kafè 

Kassene har blitt brukt til ølflasker, frukt og 

brød. De har blitt montert som butikk- og 

side 32 

kafé-innredninger. De egner seg godt til å 

lage informasjonsstand på konferanser og 

som dekor i ulike settinger. Det er til og med 

utviklet en mini-holder for shots-glass for 

Swix Sport. 

- I dag har vi innredet et stort og lyst 

snekker verksted. Vi har investert i 

profesjonelt møbel snekkerutstyr og ansatt 

en dyktig døv arbeidsleder med erfaring fra 

dette faget. Vi har deltakere som setter stor 

pris på å få være en del av dette teamet og 

lage de flotte treproduktene våre. Vår styrke 

er ikke volum, men kvalitet, design og 

fleksibilitet, sier Rita Steckmest Sivertsen. 

- Hvis det finnes noen ønsker og behov der 

ute, så er det bare å ta kontakt med oss, vi 

skal gjøre alt vi kan for å levere.

Frode Holgersen og Kjarten 

Eggen(deltaker) diskuterer en ny kasse, 

denne gangen med holder for stettglass. 

Snekkerverkstedet på Signo Dokken tar alle 

slags oppdrag. 

Rigmor Vatne kan 

godt like at det er liv i 

sansehagen på Signo 

Konows senter. 

Høner i hagen 

På Signo Konows senter i Bergen har de fått seg fem frittgående 

høner og en hane. Nå lukter det ikke bare blomster i 

sansehagen. 

Kassene blir bugnende når de fylles med 

frukt. 

Scandic Hotel er en viktig kunde og bruker 

kassene både på veggen og på bordet. 

Tekst: Elisabeth Moe, foto: Marit Hommedal. 

Kjell Frydenlund-Moldestad er 

daglig leder på Signo Konows 

senter og forteller at det var 

en ansatt som måtte kvitte seg med 

hønsegården sin hjemme. 

Hvorfor ikke 

– Da kom noen på at det kunne være 

en god ide for oss å ta over fjærkreene, 

ler Frydenlund-Moldestad. 

– Vi har jo sansehagen og ser 

hvilken glede beboerne våre har av 

den. Dessuten har vi har hatt besøk 

av dyr og fugler tidligere og har sett 

hvor hyggelig det har vært. En del av 

beboerne våre er oppvokst på gård. 

I begynnelsen var den største 

utfordringen mat og stell, men nå 

synes de fleste at det er hyggelig. 

befjæring og tåler Norske vinterforhold, i alle 

fall de på Vestlandet. I hele vinter har de 

vært ute i bur med varmelamper. Ingen skal 

si at de ikke er frittgående, for de trasker ut 

av sansehagen og over til naboen. 

– Men det gjør ingenting, for der ligger jo 

vårt eget bofelleskap, forsikrer Kjell. 

Visste du: 

• at man alltid skal ha en hane i en 

hønseflokk? Det er for å unngå krangling 

og hakking. 

• at det er tillatt med hønsehold i by? Gjess, 

geiter og sauer derimot må du dra lenger 

ut på landet med. 

Åsa Margrethe Halldorsson og Harry Stene. 

Eggene spises opp 

Hverken eggene eller hønene er 

gigantiske, men på gruppe en er de 

selvforsynte med egg. Om de smaker 

noe bedre enn kjøpe-egg, vet ikke 

Frydenlund-Moldestad noe om. 

Kasseproduksjonen er solid og godt 

håndverk. 

Ute 

Dverg Kochin heter hønserasen og er 

ikke så store, men de har mye 

side 33

Signos tjenester & tilbud 

- et tegnspråklig fellesskap for døve/hørselshemmede og døvblinde 

Signo skoleog kompetansesenter 

Molandveien 36 - 3158 Andebu 

Tlf: 33 43 86 00 E-post: ssk@signo.no 

Grunnskole heltid/deltid, med/uten internat 

Videregående skole heltid/deltid, med/uten internat 

Voksenopplæring 

Konsultative tjenester: opplæring av foreldre, støtte og veiledning til kommuner 

og fylkeskommuner - både som systembaserte og individbaserte tjenester, 

kompetanseutvikling, kurs for elever, kurs for fagpersoner, 

kompetanseoverføringer 

Kommunikasjonskurs for voksne 

Kompetanseutvikling 

Kurs 

Regionsenter for døvblinde 

Barn/ 

Pårørende 

Barn (skolealder) 

Grunnskole heltid og deltid, 

med og uten internat 

Rehabilitering og utredning 

Kompetansetjenster, kurs, 

veiledning via regionsenter. 

Konsultative tjenester 

Signo Grantoppen AS 

Askjemveien 1, 3158 Andebu 

Tlf: 33 43 88 50 E-post: grantoppen@signo.no 

Arbeidstilbud: 

VTA - Varig tilrettelagt arbeid 

AFT - Arbeidsforberedende trening 

Avklaring og oppfølging for døve og personer med 

hørselshemming 

Eldre 


Foreldrekurs til førskolebarn 

Bo- og omsorgstjenester 

(hjemmetjenester) med/uten 

dagsenter/arbeidstilbud 

Dagsenter 



veiledning. 

Sykehjem 

Signo Dokken AS 

O.J.Brochsgt. 16 A - 5836 Bergen 

Tlf: 55 33 40 40 - E-post: post.sdo@signo.no 




Avklaring og oppfølging for døve og personer med 

hørselshemming 

Botilbud til elever på videregående skole 

Signo hovedkontor 

Postboks 100 Nordstrand N - 1112 OSLO 

Besøksadresse: Solveien 119E, 1170 OSLO 

Sentralbord: 23 16 75 50 

E-post: stiftelsen@signo.no 

side 34 

www.signo.no

Ungdom 

Signo Rycon AS 

Ryensvingen 11 b - 0680 Oslo 

Tlf: 23 24 45 20 - E-post: rycon@signo.no 



AFT - Arbeidsforberedende treninig 

Avklaring og oppfølging for døve og 

personer med hørselshemming 

Språkpraksis 

Lærlingekandidat bakefaget 

Videregående skole heltid 

og deltid, med og uten internat 

Botilbud til elever på 

videregående skole 

Signo Vivo 

Postboks 100 - 3162 Andebu 

Tlf: 33 43 88 00 E-post: post.svo@signo.no 

Spesialisert botilbud for døvblindfødte 

Bo- og omsorgstjenester for døve/hørselshemmede 

og døvblinde 



Avlastningstilbud 

Bo- og omsorgstjenester med/uten 

dagsenter/arbeidstilbud 

Dagsenter 

Tegnspråktolk på arbeidsplass 




VTA- Varig tilrettelagt arbeid 


Arbeidstiltak avklaring 


veiledning via regionsenter. 

Voksenopplæring 


Kommunikasjonskurs for voksne 

Voksne 

Signo Conrad Svendsen senter 

Solveien 119A - 1170 Oslo 

Tlf: 23 16 75 00 E-post: css@signo.no 

Avlastningstilbud for unge 

Bo- og omsorgstjenester (hjemmetjenester) 

med/uten dagsenter/arbeidstilbud 

Dagsenter 


Tegnspråktolk på arbeidsplass 



Signo Konows senter 

Kalfarveien 81 a–b, 5018 Bergen 

Tlf: 55 20 81 00 - E-post: kos@signo.no 

Bo- og omsorgstjenester (hjemmetjenester) 

med og uten dagsenter/arbeidstilbud 

Sykehjem 

Hjemmetjenester uten bo og 

omsorgstilbud i Signo 

side 35

– Min ambisjon er å øke 

statusen for tegnspråk. 

Det skal likestilles med 

de andre språkene vi 

bruker i Norge. 

Tekst: Øyvind Woie 

Foto: Elisabeth Moe 

Kultur ministeren 

vil løfte tegn språket 

Jeg skal bruke de virkemidlene jeg 

har som kulturminister, sa Trine Skei 

Grande da Språkrådet, sammen med 

Signo, arrangerte tegnspråknettverksdag i 

april i år. 

Språk er en menneskerett. Men en gruppe 

har ikke automatisk tilgang, nemlig døve og 

hørselshemmede. Det skaper utenforskap 

og problemer, og det er vår oppgave som 

politikere å bekjempe det. Vi gjør det med 

lovverket, i skolen og ved å lage arenaer for å 

formidle og anerkjenne språk, sa Grande til 

nettverket. 

Et selvstendig språk 

Kulturministeren understreket hvor viktig 

det er at vi skjønner at tegnspråk ikke er et 

hjelpemiddel eller en støttefunksjon. 

– Nei, tegnspråk skal behandles som et 

selvstendig språk i hele sin bredde. Det er et 

viktig utgangspunkt når vi skal lage politikk 

på dette feltet. 

Tror at holdninger kan endres 

– Jeg tror at vi kan snu holdninger dersom 

tegnspråk blir et normalisert språk. Vi er så 

heldig i Venstre at vi har mange døve i 

partiet vårt, derfor er tegnspråktolkene ofte 

allerede på plass hos oss. Vi må ha flere 

kulturelle møteplasser som legger til rette for 

bruk av tegnspråk. 

Grande vil blant annet lære sine egne 

ansatte mer om tegnspråk. Og ikke bare de 

som jobber med språk, men også på andre 

kulturområder. 

– Og så skal jeg skryte hemningsløst 

av det på regjeringslunsjer slik at andre 

ministre kaster seg på. I tillegg vil vi se på 

hvordan vi kan bruke mer tegnspråk i vårt 

informasjonsarbeid. 

Samarbeid og fest 

Kulturministeren uttrykte stor begeistring 

over at det finnes et nasjonalt nettverk for 

tegnspråk. Hun ønsker seg et nært 

samarbeid. 

– Dette nettverket utgjør en god plattform 

for å jobbe med tegnspråk fremover. Jeg 

håper dere har mange gode ideer og innspill. 

Da håper jeg dette nettverket sammen med 

oss i kulturdepartementet kan være med 

å ha en ordentlig fest 23. september, på 

tegnspråkets dag. 

Nasjonalt nettverk for 

tegnspråk 

Samlingen var i regi av et nasjonalt nettverk 

for tegnspråk. Nettverket ble opprettet av 

Norges Døveforbund for å sikre at Stortingets 

språkmelding, «St.meld.nr.35 Mål og 

mening (2007-2008)», blir fulgt opp. 

Stiftelsen Signo var arrangør i samarbeid 

med Språkrådet. Du finner nettverket på 

Facebook. 

side 36

MagaSigno

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?