En pilegrimsvandring fra Åre via Stiklestad til ... - Pilegrim.info
14.12.2012 • Views
Share Embed Flag

En pilegrimsvandring fra Åre via Stiklestad til ... - Pilegrim.info

En pilegrimsvandring fra Åre via Stiklestad til ... - Pilegrim.info

En pilegrimsvandring fra Åre via Stiklestad til ... - Pilegrim.info

SHOW MORE
SHOW LESS
ePAPER READ
DOWNLOAD ePAPER
pilegrim.info

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

START NOW

Pilgrimens sju nyckelord är<br />

frihet,<br />

enkelhet,<br />

långssamhet,<br />

tystnad,<br />

bekymmerslöshet,<br />

delande<br />

och<br />

andlighet<br />

Nidaros<br />

biskop<br />

www.pilegrim.<strong>info</strong><br />

Producerad med stöd av<br />

Europeiska regionala utvecklingsfonden<br />

Europeiska unionen<br />

Layout: Erling Plinga Johansen - Tekst: Rolf Synnes, Mari Kollandsrud og Ola Hanneryd -<br />

Fotos: Leif Arne Holme, Rolf Synnes, Per Steinar Raaen, Nidarosdomens Restaureringsarbeider,<br />

Helen Eliassen, Ola Hanneryd, Bjørn Sæther, Jörgen Roos,Torkel Söderberg, Ole Petter Rørvik,<br />

Aune forlag, Jørn Adde, Skuggsjå, Vitenskapsmuseet, Bjørn Sæther, Nationalmuseet i København,<br />

<strong>Stiklestad</strong> Nasjonale Kultursenter. Leiv Stavdahl, J. Norrman Raä, De Sandvigste Samlinger,<br />

Jämtlands Läns Museum m.fl. Illustrasjoner: Erik Jondel/Karl-Fredrik Keller/Øystein Ekroll -<br />

Karter: eMap, Arkeobild - Produksjon: Trondheim Repro - Trykk: Trykkpartner Lade<br />

ST. OLAVS VEGEN<br />

<strong>En</strong> <strong>pilegrimsvandring</strong><br />

<strong>fra</strong> <strong>Åre</strong> <strong>via</strong> <strong>Stiklestad</strong><br />

<strong>til</strong> Nidarosdomen<br />

Trondheim<br />

<strong>Stiklestad</strong><br />

<strong>Åre</strong><br />

NORGE SVERIGE<br />

<strong>En</strong> vandring i Olav den<br />

Helliges fotspor langs<br />

historiske pilegrimsleder<br />

i Norge og Sverige

Å være pilegrim<br />

i det tredje årtusen<br />

Det kan synes underlig at en gammel<br />

og nesten glemt tradisjon <strong>fra</strong> middelalderen<br />

ganske plutselig oppstår lys<br />

levende i vår tid.<br />

Etter modernismens overdrevne tro på<br />

fremskrittet kom postmodernismen.<br />

Igjen søker vi etter varige verdier som<br />

stikker dypere enn de rent vitenskapsbaserte.<br />

Jeg aner en frustrasjon blant<br />

mange mennesker over at det vi bys<br />

gjennom media blir overfladisk og uten<br />

dypere verdi.<br />

Mange kjenner en lengsel etter noe mer<br />

som ikke alltid er helt lett å definere.<br />

<strong>En</strong> pilegrim på vei mot Nidaros formulerte<br />

seg slik: «- Jeg lengter etter noe jeg<br />

ikke vet hva er.»<br />

Mange av de som i dag følger de<br />

oppmerkede pilegrimsvegene vil gi helt<br />

andre begrunnelser for sitt oppbrudd<br />

og sin vandring. Det kan handle<br />

ommosjon, naturopplevelse og<br />

eventyrlyst.<br />

Påfallende mange<br />

som i utgangspunktet<br />

har vanskelig for<br />

å definere seg som<br />

pilegrimer opplever at de underveis<br />

<strong>Pilegrim</strong>sprest<br />

Rolf Synnes<br />

får et dypere perspektiv på vandringen.<br />

«- Jeg begynte for mosjonens skyld, men<br />

jeg er blitt pilegrim underveis!» Fortalte<br />

en kvinne meg like etter at vi hadde<br />

nådd målet for vår <strong>pilegrimsvandring</strong>.<br />

Ingen har rett <strong>til</strong> å kritisere menneskers<br />

utgangspunkt og motivasjon for sin<br />

vandring. Om mosjonen, kulturen eller<br />

troen oppleves som viktigste drivkraft,<br />

har vi uansett krav på den samme<br />

respekt.<br />

<strong>Pilegrim</strong>svegen byr på spennende<br />

møter med fastboende og medvandrere.<br />

Underveis blir fordommene færre og<br />

tankene rikere.

St Olav, et forbilde<br />

for pilegrimer i dag<br />

Statue på Vestfronten på Nidarosdomen som under Olsok blir bekranset<br />

I 1028, etter 13 år som konge i Norge,<br />

måtte Olav Haraldsson forlate det<br />

landet han forsøkte å kristne og<br />

samtidig samle <strong>til</strong> ett rike. Han møtte<br />

motstand som rikskonge<br />

<strong>fra</strong> bøndene i<br />

Trøndelag og<br />

høvdingene langs<br />

kysten. De fikk<br />

også støtte <strong>fra</strong> Knut<br />

den mektige (995-<br />

1035), som var<br />

konge i både<br />

Danmark og<br />

Olavsikon<br />

malt av Hæge<br />

Aasmundtveitav<br />

<strong>En</strong>gland. Sommeren<br />

1028 angrep<br />

han Norge med en<br />

flåte på 30 skip.<br />

Olav Haraldsson flyktet derfor<br />

gjennom Sverige og Finland <strong>til</strong> han<br />

kom <strong>til</strong> Kiev i Gardariket der fyrst<br />

Jaroslav regjerte. Jaroslav var Olavs<br />

svoger og han tok derfor godt imot den<br />

norske kongen. Olav fikk, i følge<br />

Snorre Sturlason (Kongesagaen), <strong>til</strong>bud<br />

om trygghet og gode kår. Han kunne<br />

sågar bli fyrste i Stor-Bulgaria, som da<br />

var en del av Gardariket.<br />

Dette må ha vært et fristende <strong>til</strong>bud for<br />

en konge som følte seg sveket av sitt<br />

eget folk. Men Olav opplevde at Norge<br />

var hans «lovede land».<br />

Han kunne ha gjort<br />

som Israelsfolket da de<br />

søkte tryggheten og<br />

kornlagrene i Egypt.<br />

De glemte sitt lovede<br />

land. Da de etter 450<br />

år ville bryte opp ble<br />

det tydelig at de var<br />

fanger og slaver i sin<br />

trygge utlendighet.<br />

Først etter et svært<br />

dramatisk og vanskelig<br />

oppbrudd kunne de<br />

begynne sin <strong>pilegrimsvandring</strong><br />

mot Kanaan.<br />

Olav glemte ikke sitt<br />

kall <strong>til</strong> å være Norges<br />

konge og kristne folket.<br />

Derfor brøt han opp <strong>fra</strong> tryggheten i<br />

Gardarriket for å søke det landet han<br />

opplevde at Gud hadde gitt ham. Han<br />

dro gjennom Finland, seilte over<br />

Botniska Viken og gikk i land i Selånger.<br />

Vi tror han i store trekk fulgte det vi i<br />

dag kjenner som St. Olofsleden <strong>fra</strong>m <strong>til</strong><br />

<strong>Stiklestad</strong>. Der stod slaget mellom en<br />

tallmessig overlegen bondehær og en<br />

liten og <strong>til</strong>feldig sammenrasket kongshær.<br />

Snorre forteller at Olav etter først å<br />

ha kjempet djervt i første rekke velger å<br />

kaste både våpen og skjold for så å be<br />

Gud hjelpe seg.<br />

På en underlig måte blir Olavs død på<br />

<strong>Stiklestad</strong> raskt vendt <strong>til</strong> has store seier.<br />

Bare et år etterpå blir Olav helligkåret<br />

som martyr fordi han under slaget på<br />

<strong>Stiklestad</strong> gav sitt liv for Kristus. Dette<br />

styrket kristentroen i Norge. St Olav<br />

blir på 1100-tallet også erklært å være<br />

Norges evige konge.<br />

Olavs mot <strong>til</strong> å forlate det trygge og<br />

forutsigelige for å søke sitt lovede land<br />

kan inspirere oss i dag <strong>til</strong> å bryte opp<br />

<strong>fra</strong> vår trygge hverdag. Kanskje aner vi<br />

at et sted ved enden av vår pilegrimsveg<br />

finnes det et «lovet land» for oss også.<br />

Dette lovede land kan vise seg å være et<br />

rikere liv og et liv der idealene blir<br />

viktigere enn trygghet og forutsigbarhet.<br />

Olavsantemensalet <strong>fra</strong> 1300-tallet<br />

Kopi i oktogonens østre kapell i Nidarosdomen.<br />

(Original finnes i Museet i Erkebispegården)

Vandringen går i historiska delar av Jämtland og Trøndelag<br />

VÄGAR UNDER PILGRIMSTID<br />

Den medeltida pilgrimen med Nidaros<br />

i sikte hade en gång många vägar att<br />

välja mellan. De viktigaste huvudstråken<br />

under medeltiden finns avbildade<br />

på kartan härin<strong>til</strong>l (namnen på sträckorna<br />

är nutida). Det var vägar som<br />

användes för alla slags ärenden, inte<br />

minst handelsresor. Till vägarna på<br />

kartan skall förstås också läggas de<br />

vägar som ledde norrut genom Norge.<br />

Många pilgrimer valde också att ta sig<br />

sjövägen <strong>til</strong>l staden. Trots att det<br />

omgivande landskapet genomgått stora<br />

förändringar, följer många av dagens<br />

vägar ännu de urgamla sträckningarna.<br />

Vi vet ganska litet om vägarna under<br />

pilgrimstid. Så mycket vet vi dock att<br />

det inte handlade om vägar i dagens<br />

bemärkelse. Det rörde sig om gång- och<br />

ridstigar, som formades av terrängen.<br />

Underlaget kunde ibland förbättras<br />

med kavelbroar när marken var sank.<br />

Annars reste man helst vintertid eller<br />

försökte följa vattenvägarna för att<br />

underlätta <strong>fra</strong>mkomligheten. I<br />

bebyggda trakter formades vägarna<br />

också av ägogränserna. Den medeltida<br />

lagstiftningen i Sverige talar om den<br />

«allmänna vägen», som var den viktigaste<br />

vägen genom en bygd och som<br />

bör ha varit den led som pilgrimerna<br />

främst valde att följa. Ju närmare<br />

bebyggda trakter man kom desto tätare<br />

blev också vägnätet. Det fanns vägar<br />

som ledde från den allmänna vägen <strong>til</strong>l<br />

byn, det fanns stigar <strong>til</strong>l fäbodar och <strong>til</strong>l<br />

jakt- och slåttermarker, där fanns en<br />

kyrkväg osv.<br />

Den historiskt sett kanske viktigaste<br />

vägen från kust <strong>til</strong>l kust, tvärs över den<br />

skandinaviska halvön, är den s k Stora<br />

vägen. Efter upprustningsarbeten i<br />

början av 1800-talet har den också<br />

kallats Karl-Johansvägen. Vägen, som i<br />

stor utsträckning följer nuvarande E14,<br />

går mellan S:t Olofs hamn i Selånger<br />

och Nidaros (Trondheim). Den följer<br />

Ljungans dalgång <strong>til</strong>l Storsjöbygden för<br />

att sedan löpa längs Indalsälven mot<br />

gränsfjällen. Utefter sträckan passeras<br />

bl.a. de gamla gränstrakterna i den<br />

djupa Jämtskogen mellan landskapen<br />

Jämtland och Medelpad, källan i<br />

Pilgrimsstad och den vikingatida<br />

kultplatsen på Frösön. Den bro som<br />

Trondheim<br />

<strong>Stiklestad</strong><br />

<strong>Åre</strong><br />

NORGE SVERIGE<br />

omtalas på runstenen på Frösön kan ha<br />

varit en del av Stora vägen. Strax väster<br />

om <strong>Åre</strong> by delar sig vägen i en nordlig<br />

sträckning – över rastplatsen vid<br />

Medstugan, gården Sul och <strong>Stiklestad</strong> –<br />

och i en del rakt västerut mot Nidaros,<br />

över Skurdalsporten. Den kanske förste<br />

resenär längs Stora vägen vi känner<br />

namnet på är den norske kungen Olav<br />

Haraldsson, som färdades genom<br />

Jämtland år 1030 på väg <strong>til</strong>l <strong>Stiklestad</strong>.<br />

Resorna längs de medeltida vägarna var<br />

farofyllda. Svåra väderförhållanden,<br />

rövare och de mycket långa avstånden<br />

mellan bebodda trakter utgjorde reella<br />

hot. Till skydd för resande upprättades<br />

därför raststugor, sk själastugor, längs<br />

vägarna. Till dessa hör Stugun i<br />

Jämtland, som etablerades vid 1200talets<br />

slut, och Biskopsstugan nära<br />

Skarvdörrspasset i Härjedalen och<br />

Medstugan mellan <strong>Åre</strong> och <strong>Stiklestad</strong>.<br />

Pilgrimerna skyddades också genom<br />

bestämmelser i lag. Trots detta hände<br />

det att pilgrimer rånades, vilket bekräftas<br />

i ett brev från början av 1500-talet,<br />

där den norske ärkebiskopen klagar<br />

över hur druckna fogdar ägnade sig åt<br />

just detta. Kanske bidrog dessa omständigheter<br />

<strong>til</strong>l att en del välbeställda<br />

människor anlitade ställföreträdande<br />

pilgrimer, som gick i deras ställe. Det är<br />

i det här sammanhanget dock viktigt<br />

att komma ihåg att alla pilgrimsresor<br />

inte var så långa. Ibland kunde det<br />

handla om att göra en vandring <strong>til</strong>l en<br />

kyrka eller annan plats av religiös<br />

betydelse i närheten. Det finns flera<br />

skriftliga belägg för att människor rört<br />

sig i vårt område, med olika pilgrimsmål<br />

i sikte. Till de mer kända hör väl<br />

kung Magnus Eriksson, som 1350<br />

skrev <strong>til</strong>l bönderna i Ragunda och<br />

Hammerdal i Jämtland och meddelade<br />

att han tänkte stanna hos dem under<br />

sin färd <strong>til</strong>l Nidaros. Vi känner också<br />

namnen på kvinnor och män inom det<br />

nuvarande Härnösands stift som under<br />

medeltiden har begett sig på pilgrimsresor<br />

<strong>til</strong>l Vadstena, Uppsala och<br />

Stockholm. Medeltida fynd av minnesföremål<br />

från välkända pilgrimsorter<br />

visar att människor i samma område<br />

har besökt såväl Santiago i Spanien,<br />

Tours i Frankrike som Vadstena och<br />

Nidaros. Den svenske ärkebiskopen<br />

utlovade år 1515 avlat (avkortad tid i<br />

skärselden) <strong>til</strong>l dem som besöker<br />

Ovikens kyrka i Jämtland under vissa<br />

namngivna dagar eller som under<br />

förböner genomför en vandring runt<br />

kyrkan och dess kyrkogård. Också den<br />

Heliga Birgitta och hennes make Ulf<br />

skall ha hört <strong>til</strong>l den ström av människor,<br />

som begav sig ut med Nidaros i<br />

sikte. I helgonförklaringen av Birgitta<br />

<strong>fra</strong>mhålls att hon skall ha genomfört en<br />

30 dagar lång fotvandring <strong>til</strong>l helgonkungens<br />

grav. Det bör i sådana fall ha<br />

skett omkring år 1339. <strong>En</strong>ligt en folklig<br />

tradition skall resan ha genomförts just<br />

genom vårt område och några källor<br />

här bär därför ännu hennes namn.<br />

Helgonet lär även under sin resa ha<br />

tvättat sina kläder vid Storsjöns strand<br />

inte långt från Hackås medeltidskyrka!<br />

Under medeltiden <strong>til</strong>lhörde landskapen<br />

Jämtland och Härjedalen Norge ur<br />

politisk synpunkt. Till skillnad från<br />

Härjedalen, som låg under Nidaros<br />

ärkestift, var emellertid Jämtland<br />

organiserat under Uppsala ärkestift i<br />

kyrklig mening. Tillsammans med det<br />

fredliga förhållandet mellan Norge och<br />

Sverige bidrog detta <strong>til</strong>l en viss politisk<br />

självständighet för Jämtlands del.<br />

Det ovanliga kyrkliga förhållandet<br />

i landskapet var dock av begränsad<br />

betydelse under medeltiden, eftersom<br />

uppfattningen i trosfrågor var likartad<br />

i hela Norden.

<strong>Åre</strong> kyrka - Duveds by 12 km DAG 1<br />

St:Olof med Karolinerhatt<br />

Från <strong>Åre</strong> Kyrka<br />

<strong>Åre</strong><br />

Kommun<br />

Den odlade bygden<br />

på den norra sidan<br />

av Indalsälven<br />

formades under 18och<br />

1900-talen,<br />

men har kontinuitet<br />

<strong>til</strong>lbaks <strong>til</strong>l järnåldern.<br />

De äldsta<br />

gårdsplatserna ligger<br />

högst upp i<br />

dalgången. <strong>Åre</strong> gamla kyrka ligger<br />

dock nere vid <strong>Åre</strong>sjön och uppfördes<br />

troligen under 1100-talets andra<br />

hälft, än idag den sista kyrka pilgrimer<br />

kan besöka före <strong>Stiklestad</strong> i<br />

Norge. Den välbevarade kyrkan är<br />

känd för sin St. Olofsbild, troligen ett<br />

norskt arbete från tiden kring 1300,<br />

som enligt sägnen försågs med en<br />

karolinerhatt av en av de soldater<br />

som passerade på väg mot Norge<br />

under 1718-19 års fälttåg. Till de<br />

förbipasserande skall en gång också<br />

den Heliga Birgitta ha hört, och den<br />

lokala traditionen knyter hennes<br />

namn <strong>til</strong>l en källa på orten. Den<br />

stensatta källan ligger ca 800 m<br />

sydost om <strong>Åre</strong> gamla kyrka, strax<br />

norr om väg E14.<br />

Vid mitten av 1800-talet började de<br />

första turisterna komma <strong>til</strong>l <strong>Åre</strong>. Till<br />

dem hörde «luftgästerna», som av<br />

hälsoskäl besökte fjällen. Snart kom<br />

också de första jaktturisterna, som lät<br />

uppföra ståtliga villor runt omkring i<br />

fjällvärden. När järnvägen invigdes<br />

1882 blev området <strong>til</strong>lgängligt för fler<br />

och ett stort antal hotell började<br />

snabbt etableras.<br />

Pilgrimsleden följer den asfalterade<br />

vägen västerut från <strong>Åre</strong> gamla kyrka<br />

Du har järnvägen på din vänstra sida.<br />

Korsa dock järnvägen i Ängena och<br />

följ grusvägen <strong>fra</strong>m <strong>til</strong>l Tegeforsen,<br />

där du åter går över järnvägen och<br />

följer den asfalterade vägen <strong>til</strong>l<br />

Duved.<br />

PÅ VANDRING (Gunilla Jansson)<br />

Att leva är att vandra<br />

från plats <strong>til</strong> plats<br />

och tid <strong>til</strong> tid<br />

Att leva är uppbrott<br />

och förändring<br />

förvandring, föväntan<br />

och <strong>fra</strong>mtid<br />

Att leva är att mötas<br />

me öppnade sinnen<br />

för livsvidgande erfarenheter<br />

Att leva är att komma hem<br />

med nya steg av liv<br />

och <strong>fra</strong>mtidstro<br />

Att leva ä ayy gå vidare<br />

mot nya vandringar,<br />

nye uppbrott och möten,<br />

för att komma hem på nytt<br />

Duveds skans<br />

Karolinermonumentet<br />

Duved k:a<br />

Tegeforsen<br />

Ängena<br />

Ullån<br />

<strong>Åre</strong> nye k:a<br />

I n d a l s ä l v e n<br />

<strong>Åre</strong>sjön<br />

Duved<br />

<strong>Åre</strong><br />

Birgittakällan<br />

Duvedsbyn

Duveds by - Stalltjärnstugan 17 km DAG 2<br />

Duved präglas av turismen, men i den<br />

kuperade terrängen i byn Forsa finns<br />

flera påkostade gårdar från tidigt 1800tal<br />

kvar. I Duved uppfördes 1889-93<br />

<strong>Åre</strong> nya kyrka - snarast en gotisk träkatedral<br />

- i en s<strong>til</strong>, som präglar många<br />

kyrkor i norra Sverige.<br />

Pilgrimsleden fortsätter förbi kyrkan och<br />

övergår snart i en grusväg genom Forsa.<br />

Strax innan vägen löper samman med<br />

E14 når du Karolinermonumentet från<br />

1892 och Duveds skans nere vid älven.<br />

Landskapen Jämtland och Härjedalen<br />

överfördes <strong>til</strong>l Sverige 1645. Faran för<br />

angrepp västerifrån ansågs vara stor och<br />

flera försvarsskansar anlades nära Norge.<br />

Skansen nere vid älvstranden i Duved<br />

användes flera gånger innan den 1808<br />

anfölls av norrmännen för sista gången.<br />

Under sommaren 1718 fungerade den<br />

som uppsamlingsplats för de karoliner<br />

som skulle tåga mot Norge för att inta<br />

Trondheim. Företaget misslyckades, och<br />

ca 3000 karoliner blev senare kvar i<br />

fjällen. Skansen och monumentet kan<br />

du nå <strong>via</strong> en ca 1,5 km lång vandringsslinga,<br />

som utgår från hotellanläggningen<br />

Millestgården. Härifrån har du drygt 2<br />

km att gå längs E14, över Inndals-älven<br />

och <strong>fra</strong>m <strong>til</strong>l vägkorsningen i byn Staa,<br />

där pilgrimsvägen viker av mot nordost<br />

in på den gamla sk Skalstuguvägen, idag<br />

asfalterad. Mer <strong>info</strong>rmation om<br />

Skalstuguvägen följer nedan.<br />

Efter ca 6 km från E14 är det möjligt<br />

att göra en avstickare <strong>til</strong>l höger för ett<br />

besök vid Tännforsen, som med sina 37<br />

meters fallhöjd varit ett mycket<br />

omtyckt turistmål sedan slutet av 1800talet.<br />

Efter en hård debatt på 1940-talet<br />

lyckades folkopinionen förhindra en<br />

vattenkraftsutbyggnad av fallet.<br />

<strong>En</strong>gelska Villan<br />

Vid förra sekelskiftet uppfördes flera<br />

påkostade villor i Västjämtland av välbärgade<br />

personer från Sverige och Storbritannien för<br />

några veckors jakt och fiske. Till dessa hör<br />

<strong>En</strong>gelska (Hammarströmska) villan, som<br />

uppfördes av Östersundsgrosshandlaren<br />

Conrad Hammarström omkring år 1890 i<br />

Bodsjöedet, på en udde i strömmen mellan<br />

Bodsjön och Tännsjön. Villan köptes 1926<br />

av «bomullskungen» Philip Remington, ägare<br />

av stora bomullsplantager i Venezuela. Hit är<br />

det ca 9 km från byn Staa och E14.<br />

Ca 4 km norrut från Bodsjöedet, före byn<br />

Bodsjöbränna, ligger den sk Karolinerkällan<br />

strax in<strong>til</strong>l vägen. Där ska den Heliga Birgitta<br />

och Karl XII:s soldater ha druckit vatten.<br />

<strong>Pilegrim</strong>sskrukke<br />

Stalltjärnsstugan<br />

Bodsjöedet<br />

Sta<br />

Bodsjön<br />

Bodsjöbränna<br />

Tennsjön<br />

Tennforsen<br />

Duvedsbyn

Stalltjärnstugan - Skalstuga 18 km DAG 3<br />

Den urgamla pilgrims- och handelsvägen<br />

mellan Jämtland och Tröndelag,<br />

vanligtvis kallad Skalstuguvägen,<br />

användes <strong>fra</strong>mförallt vintertid när de<br />

många myrarna och vattendragen låg<br />

frusna. Speciellt livlig var trafiken när<br />

det var dags för vintermarknad i norska<br />

Levanger, då forbönder fullastade med<br />

varor var tacksamma för kost och logi i<br />

de tre gamla raststugorna (själastugorna)<br />

längs vägen, Medstugan,<br />

Stalltjärnsstugan och Skalstugan. Av<br />

dessa torde Medstugan vara den äldsta<br />

med åtminstone medeltida anor,<br />

medan de båda andra <strong>til</strong>lkom efter<br />

kungligt påbud i början av 1600-talet.<br />

Medstugan<br />

Stensälv bro<br />

För sommarresor fanns från början<br />

endast en svår <strong>fra</strong>mkomlig klövjeväg.<br />

Inte förrän på 1820-talet bröts den<br />

första kärrvägen, som efter omfattande<br />

förbättringsarbeten kom att kallas «Karl<br />

Johansvägen» sedan Karl X1V Johan<br />

invigt den på sin färd <strong>til</strong>l Trondheim<br />

1835, som endel av mellanriksvägen<br />

från kust <strong>til</strong>l kust. Vid 1800-talets mitt<br />

<strong>til</strong>lkom en stor mängd stenvalvsbroar<br />

längs sträckan, av vilka 21 st idag finns<br />

bevarade på den svenska sidan. Vägens<br />

betydelse som huvudled <strong>til</strong>l Norge kom<br />

att minska först 1958, då vägen <strong>via</strong><br />

Storlien öppnades. I början av 1990talet<br />

rustades vägsträckan upp, men<br />

följer i stort sett ännu den gamla leden.<br />

År 1896 lät industrimannen Carl<br />

Fredrik Liljevalch bygga upp en exklusiv<br />

jaktvilla i Medstugan, för fiske och<br />

den årliga ripjakten. Hans intresse för<br />

jordbruk tog dock överhand, och ett<br />

mönsterjordbruk med en hel liten by<br />

växte <strong>fra</strong>m kring villan. Jordbruket är<br />

ännu i drift. Innan du når Medstugan<br />

passerar du Moarna och en av<br />

Västjämtlands största myrar med ett<br />

mycket rikt växt- och fågelliv.<br />

S k a l s å n<br />

Medstugusjön<br />

M e d s t u g u å n<br />

Stalltjärnsstugan<br />

Skalstugan<br />

Saxvollen<br />

Medstugurun<br />

Medstugan<br />

Moerna

Skalstugan- riksgrensen - Ådalsvollen - Sul 23 km DAG 4<br />

Skalstugan anlades vid 1600-talets<br />

början som raststuga. När engelsmannen<br />

Tom Nickalls förvärvade fastigheten<br />

1888 fanns här ett jordbruk och ett<br />

gästgiveri, med den mängd byggnader<br />

som hörde <strong>til</strong>l och som hade utvecklats i<br />

och med <strong>til</strong>lkomsten av Karl-<br />

Johansvägen. Nickalls lät bl a uppföra en<br />

jaktvilla och utökade dessutom anläggningen<br />

med ett mejeri, ett bryggeri och ett<br />

sågverk. Jordbruket drivs idag av en<br />

stiftelse. Villan fungerar sedan 1940-talet<br />

som semesterhem för Wallenbergföretag.<br />

Skalstugan<br />

Omkring 800 m norr om Skalstugan<br />

lämnar du den asfalterade bilvägen och<br />

viker av åt vänster (dvs åt nordväst) på<br />

en äldre, mycket vacker, vägsträcka, som<br />

tar dig <strong>til</strong>l norska gränsen och ett<br />

riksgränsröse uppfört 1929 (Rr 165B).<br />

Dit är det ca 7 km.<br />

Vi går gjennom krattskog og snaufjell.<br />

På det høyeste punktet står<br />

Høgfjellstøtta som forteller at vi<br />

befinner oss 2000 fot (ca 650 meter)<br />

over havet. I grove trekk og med stor<br />

sannsynlighet kan det sies at vi følger i<br />

Olav Haraldssons fotefar <strong>fra</strong>m mot<br />

riksgrensen. Da han i 1030 vendte<br />

hjem <strong>fra</strong> sitt opphold hos fyrst Jaroslav,<br />

var det her han tok seg over fjellet ned<br />

<strong>til</strong> <strong>Stiklestad</strong>. Omtrent 1,5 kilometer<br />

lenger <strong>fra</strong>m står en såkalt 1/2-milsstolpe.<br />

Slike steiner ble satt opp med<br />

1/2 mils mellomrom med opplysninger<br />

om avstanden <strong>til</strong> Nidaros.<br />

Milsten<br />

Over Kvilbekken går Kvilbekksbruene -<br />

to imponerende hvelvede steinbruer<br />

etter hverandre med 500 meters<br />

avstand. Like ved den siste brua er det<br />

anlagt rasteplass med gapahuk - en<br />

overbygget hvileplass for vandrere. På<br />

veien nedover mot bygda har vi en<br />

imponerende utsikt ut over Inndalen<br />

og mot fjellpartiene på den andre siden<br />

Riksgränsröse på Karl Johansvägen<br />

av dalen, dit vi skal. Ved Nybygget<br />

møtte de veifarende den første bebyggelsen.<br />

I forbindelse med byggingen av<br />

Karl Johans vei ble Kongs-stua oppført,<br />

bekostet med midler <strong>fra</strong> kongens<br />

private kasse. I 1920-årene ble<br />

bygningen flyttet <strong>til</strong> Innsmoen, der den<br />

står i dag. Et annet ferdahus som også<br />

ble satt opp her, er flyttet <strong>til</strong> <strong>Stiklestad</strong><br />

Nasjonale Kultursenter og kalles der<br />

Kongsstuggu.<br />

Verdal<br />

Kommune<br />

Omtrent 6 kilometer <strong>fra</strong><br />

riksgrensen bærer det nedover<br />

i skogsterreng, og ca 3 kilometer<br />

etter Nybygget tar det<br />

av en vei <strong>til</strong> venstre mot<br />

Kråkesjøen. Her står det en<br />

milestein som opplyser at det<br />

er 11 mil <strong>til</strong> Trondheim.<br />

Vi nærmer oss Ådalsvollen,<br />

heimsetra for Sulstua og tollstasjon <strong>fra</strong>m <strong>til</strong><br />

1994. Leden tar av <strong>til</strong> venstre og følger en<br />

T-merket sti før den kommer inn på traktorvei<br />

<strong>fra</strong>m <strong>til</strong> Sul. Fra hengebrua ved Brenna over<br />

elva Inna går vi ca 200 meter opp <strong>til</strong> bygde-<br />

Konsgstuggu<br />

sentralen i Sul ved riksvei 72. Ved å følge<br />

riksveien østover ca 1 kilometer kommer vi<br />

<strong>til</strong> Sulstua, hovedbygningen på gården Sul.<br />

I likhet med Skalstugan tok Sulstua imot de<br />

veifarende. Gården lå opprinnelig på Tønte,<br />

men ble flyttet i forbindelse med omlegging<br />

av veien og byggingen av Karl Johans vei, først<br />

ned <strong>til</strong> elva nær vadestedet en gang på<br />

1600-tallet, og senere dit den står i dag.<br />

På sin ferd over fjellet hadde kongen et syn. «Jeg<br />

så ut over Norge da jeg så vestover fjellet. Da<br />

kom jeg i hug at jeg har vært glad mang en dag<br />

i dette landet, og så fikk jeg et syn; jeg så utover<br />

hele Trondheimen og dernest over hele Norge.<br />

Og så lenge som synet holdt seg for øynene mine,<br />

så jeg alltid videre, helt <strong>til</strong> jeg så utover hele<br />

veden, både land og sjø. Jeg kjente nøye steder<br />

som jeg hadde vært og sett før, og jeg så like tydelig<br />

steder som jeg ikke har sett før; noen av dem<br />

hadde jeg hørt om, men det var også steder som<br />

jeg aldri hadde hørt snakk om før, både bygd og<br />

ubygd, så vidt som verden er.»<br />

Biskopen tolket dette synet som stort og merkelig.<br />

Sulstua<br />

NORGE<br />

SVERIGE<br />

Sul<br />

Ådalsvollen<br />

Våttan<br />

Kråksjøen<br />

Merraskardfjellet<br />

“Dinganes”<br />

Skalsvatnet<br />

Gamla vägen<br />

Hansmyra<br />

Olskjelda<br />

Skalstugan<br />

Karlsgården<br />

Inna<br />

Karl Johans veg<br />

Kongsstuggu<br />

(Nybygget)<br />

gapahuk<br />

Høgfjellstøtta<br />

Hegglifjellet<br />

RR 165 B<br />

Stor-Björsjön

Sul - Inndal 20 km DAG 5<br />

Fra Sul går leden forbi Olskjelda, som<br />

ligger oppe i bakken etter at vi har<br />

krysset riksveien. Sagnet sier at kong<br />

Olav hentet vann <strong>fra</strong> dette naturlige<br />

oppkommet, og vannet her<strong>fra</strong> skal<br />

derfor være helsebringende. Det har<br />

vært stor valfart <strong>til</strong> stedet opp gjennom<br />

århundrene, og mange har kastet<br />

mynter ned i kilden.<br />

Oldkjelda<br />

Folketradisjonen sier at den åkeren som<br />

ble tråkket ned, lå like nord for kilden.<br />

Det var her på Tømte (tomta) gården<br />

Sul lå på den tiden. I 1954 ble det reist<br />

en minnestein ved kilden.<br />

Vi befinner oss i<br />

en grend der<br />

minnene <strong>fra</strong><br />

fortiden forteller<br />

om gammel<br />

bosetning. Her<br />

er registrert<br />

gravhauger, en<br />

hustuft og gjort<br />

funn <strong>fra</strong> folkevandringstiden.<br />

Flere gamle<br />

utmarkstyper er<br />

mer eller<br />

mindre holdt i<br />

hevd. <strong>En</strong> av<br />

disse er Kvigtrøa<br />

som ligger rett<br />

øst for kilden. I<br />

MYGGEN<br />

Av Ivan Chetwynd<br />

Jeg elsker ditt<br />

skaperverk, Herre!<br />

Men jeg har problemer<br />

med myggen.<br />

Og knott. Og fluer.<br />

<strong>En</strong>kelte ganger driver<br />

de meg <strong>til</strong> vannvidd.<br />

Men Herre….<br />

Er det kanskje slik du<br />

iblant opplever<br />

oss mennesker?<br />

dette beiteområdet, som aldri har vært<br />

gjødslet, er det registrert <strong>til</strong> sammen 98<br />

karplanter. Kulturmarksområdene i Sul<br />

klassifiseres botanisk blant de mest<br />

verdifulle i dal. og fjellbygdene i<br />

Trøndelag.<br />

Etter å ha passert Karlgården ser vi over<br />

mot Storsledalen og Sognavola, der<br />

leden går i et skar <strong>til</strong> venstre for fjelltoppen.<br />

Skaret kalles «Salen» og var<br />

trolig et kjenningsmerke for ferden<br />

videre. Fra Sul og opp dit er det 9<br />

kilometer. Fra Karlgården går vi på<br />

Spjeldbergvegen, bygget i forbindelse<br />

med transport <strong>til</strong> og <strong>fra</strong> det nedlagte<br />

skiferbruddet i Spjeldberget, nesten<br />

<strong>fra</strong>m <strong>til</strong> bruddet, og tar så av <strong>til</strong> venstre<br />

mot fjellet på et gammelt tråkk som for<br />

det meste er ryddet på nytt. Leden går<br />

gjennom tre myrområder som inngår i<br />

Fjellmannmyra og Vargdalsfloa naturreservat.<br />

Fjellslåtten på de næringsrike<br />

delen av myrområdet har vært en<br />

forutsetning for husdyrholdet på Sulgårdene.<br />

På begge sider av fjellovergangen finnes<br />

en bekk som kalles Badstubekken.<br />

Vanligvis er det bekker nær gårdene<br />

som får dette navnet, men her er det langt <strong>til</strong><br />

nærmeste bebyggelse. Navnet er tolket slik at<br />

de veifarende vasket og stelte seg ved disse<br />

bekkene<br />

Fra Salen holder stien seg i 500-550 meters<br />

høyde <strong>fra</strong>m <strong>til</strong> Brekkan, ca 4 kilometer. Her<br />

begynner nedstigningen mot bygda. På veien<br />

ned <strong>til</strong> Kverndalen kommer vi først <strong>til</strong><br />

Storbakken og ser vestover mot Steinsvåtten<br />

(Steinsberget), der ligger rester etter bygdeborg<br />

<strong>fra</strong> folkevandringstiden. Etter navnet å<br />

dømme har det også vært vardevakt på<br />

toppen. I skogen ligger en liten grønn slette<br />

med en steinrøys - den nedrast skorsteinen<br />

etter gården Vona, som etter sagnet ble<br />

forlatt etter Svartedauden.<br />

<strong>Pilegrim</strong>svegen, slik den ble merket i 1997<br />

gikk nå videre <strong>til</strong> Vuku. Det blir en naturlig<br />

dagsetappe når vi bryter av her for å følge en<br />

grusvei ned <strong>til</strong> Inndal og ta inn på campingplassen<br />

der.<br />

Olav overnattet på Sul<br />

«På sin ferd <strong>til</strong> <strong>Stiklestad</strong> kom Olav<br />

Haraldsson også <strong>til</strong> Sul, der sagaen sier at han<br />

overnattet. Om dette forteller Snorre at da de<br />

kom <strong>til</strong> denne øverste bygda i Verdal, var det<br />

åkrer langs veien. Kongen bad sine folk fare<br />

varsomt og ikke ødelegge engen for bonden, og<br />

det gjorde de også mens kongen var der. Men<br />

de flokkene som kom senere, løp utover åkeren,<br />

slik at den la seg helt ned på bakken.<br />

Bonden, Torgeir Flekk, klaget <strong>til</strong> kongen over<br />

den skade han hadde lidd. Kongen sa det var<br />

ille at de hadde gjort noe galt for ham:» Så<br />

rei kongen bort der åkeren hadde stått, og så<br />

at hele åkeren lå nede på bakken. Han rei<br />

omkring den, og deretter sa han: 'Jeg venter<br />

sikkert, bonde, at Gud vil rette på skaden for<br />

deg, og at denne åkeren blir bedre igjen om ei<br />

ukes tid.' Og det ble en riktig god åker, slik<br />

som kongen sa.»<br />

Ved kilden er det reist en minnestein der kong<br />

Olavs svar <strong>til</strong> Torgeir er hugget inn slik<br />

Snorre gjengir det.<br />

Inndalen<br />

Karl Johans vei<br />

Garnes<br />

Sul<br />

72<br />

Storbakken<br />

Festningsgalleri<br />

Nord<br />

Olskjelda<br />

Brekka<br />

Fagerlivollen<br />

Storslededalen<br />

Sognavollen<br />

Badstubekken<br />

Fjellmannmyra

Inndal - Vuku - <strong>Stiklestad</strong> 15 km DAG 6<br />

Fra Campingplassen følger vi hovedvegen<br />

<strong>til</strong> Stene hvor vi tar <strong>til</strong> høyre og<br />

følger riksvei 758 <strong>til</strong> denne krysser<br />

Verdalselva. Vi tar <strong>til</strong> venstre og følger<br />

riksvei 757 nedover dalen. Noen<br />

hundre meter lenger nede lå Auskin<br />

kirke i middelalderen.<br />

Auskin kirke, sannsynligvis en høgendeskirke,<br />

ble bygget av storbøndene i<br />

Vuku en gang på 11-1200-tallet.<br />

Kirketuften ses som en forhøyning i<br />

terrenget, der en stor stein etter sigende<br />

skal ha vært kirketrappen. Etter tradisjonen<br />

ble kirken reist på en førkristen<br />

kultplass, noe som bekreftes av arkeologiske<br />

funn. Kirken er nevnt i Aslak<br />

Bolts jordebok i 1430 og ble nedlagt i<br />

følge Tronhjems Reformats i 1588.<br />

Litt lenger <strong>fra</strong>m, etter krysset ved<br />

riksvei 757, ligger Olsåkeren på venstre<br />

side. Her skal kong Olav og hans menn<br />

ha slått leir etter at de hadde vadet over<br />

Verdalselva før slaget på <strong>Stiklestad</strong>.<br />

Fra Auskin fortsetter leden på bygdeveien<br />

gjennom Leirådalen. Etter 6<br />

kilometers vandring kommer vi <strong>til</strong><br />

Gjermstadhøgda og får utsikt <strong>til</strong> det<br />

store skålformede området der det store<br />

Verdalsraset gikk natt <strong>til</strong> 19. mai 1893.<br />

Nå er det vanskelig å forstå at dette<br />

vakre landskapet har vært utsatt for en<br />

katastrofe av slike dimensjoner.<br />

Flyfoto <strong>fra</strong> Verdalsraset<br />

<strong>En</strong> gang gikk fjorden langt inn<br />

i dalene. Ned i disse fjordarmene førte<br />

elver og bekker store mengder grus,<br />

sand og leirslam, som rakk å fylle opp<br />

dalen før havet trakk seg <strong>til</strong>bake.<br />

I Trøndelagsbygdene finnes mektige<br />

leiravsetninger under den øvre marine<br />

grensen. Avstningene har vært årsak <strong>til</strong><br />

katastrofeartede utrasninger opp gjennom<br />

tidene og har skapt problemer for de<br />

fastboende så lenge det har vært bosetning<br />

i disse områdene. Årsaken <strong>til</strong> skredene<br />

skyldes at leirmassene er saltholdige.<br />

Vanligvis holder de seg i ro, men flyter<br />

som tynn suppe hvis de blir forstyrret.I<br />

Verdalsraset skled 5000 mål leirjord ut<br />

<strong>fra</strong> dalsiden og oversvømmet<br />

15 000 mål i dalbunnen. Av de 250<br />

menneskene som bodde i området, mistet<br />

112 livet sammen med mange hundre<br />

dyr, og 105 gårdsbruk ble ødelagt. Elva<br />

ble demmet opp <strong>til</strong> en fire kilometer lang<br />

sjø hvor husene drev omkring.<br />

Minnestøtte over Haraldsson<br />

«Norges eldste monument»<br />

Som følge av raset forsvant de gamle veifarene.<br />

Vi følger fylkesveien 2,5 kilometer <strong>fra</strong>m<br />

<strong>til</strong> Øgstad, der leden tar av <strong>til</strong> venstre ned<br />

mellom jordene og deretter <strong>til</strong> høyre på den<br />

gamle ferdselsveien mellom Vuku og<br />

<strong>Stiklestad</strong>, i dag kalt Rasvegen. Etter 300<br />

meter er det merket en avstikker <strong>til</strong> fornminnefeltet<br />

på Hegstad, som er verdt et besøk.<br />

I Hegstadmarka ligger en enestående samling av<br />

kulturminner, trolig <strong>fra</strong> jernalderen (200-900<br />

e.Kr.). Mest synlige er de åtte gravhaugene hvorav<br />

tre særlig store. Den største er 46 meter i diameter<br />

og rundt åtte meter høy. I <strong>til</strong>knytning <strong>til</strong> gravfeltet<br />

er det anlagt en ca 2,5 kilometer lang natur og<br />

kultursti. På gården Uglen, som ligger langs<br />

Rasvegen øst for leden, er det også flere gravhauger.<br />

Her stod det en sognekirke i middelalderen.<br />

«Aauglen kirke» ble nedlagt i 1589.<br />

Etter å ha fulgt Rasvegen 1,5 kilometer<br />

kommer vi <strong>til</strong> <strong>Stiklestad</strong> kirke og <strong>Stiklestad</strong><br />

Nasjonale Kultursenter.<br />

<strong>Stiklestad</strong> Hallem<br />

Hegstad R<br />

Verdalselva<br />

72<br />

757<br />

Olsåkeren<br />

758<br />

Auskin<br />

kirketuft<br />

Feginsbrekka<br />

St. Olavs<br />

kolbe<br />

Stene Vuku krk<br />

Steinsvåttan<br />

Garnes<br />

Gjermestadhøgda<br />

Leirådalen

Hviledag. Åpning av Olsokdagene på <strong>Stiklestad</strong> DAG 7<br />

<strong>En</strong> pilegrim<br />

kan ikke bare<br />

passere et sted<br />

som <strong>Stiklestad</strong>.<br />

Her er åstedet<br />

for begivenhetene<br />

i 1030 som<br />

er utgangspunktet<br />

og årsaken <strong>til</strong> at<br />

vi har valgt<br />

å søke Olav<br />

i Nidaros på vår<br />

<strong>pilegrimsvandring</strong>.<br />

<strong>Stiklestad</strong> kirke er bygget på stedet der<br />

Olav Haraldsson og hans menn møtte<br />

bondehæren 29. juli 1030, og der han<br />

falt i slaget som fulgte. Utfallet av<br />

kampen fikk stor betydning for landets<br />

<strong>fra</strong>mtid, politisk og kulturelt.<br />

Konsekvensene av Olavs død på<br />

<strong>Stiklestad</strong> ble avgjørende både for statsdannelsen,<br />

for monarkiet og for kirken<br />

i Norge, og slaget ble dermed avgjørende<br />

for Norges innlemmelse i det<br />

europeiske kristne fellesskapet. Øksa<br />

som drepte kongen på <strong>Stiklestad</strong> ble<br />

<strong>Stiklestad</strong> kirke<br />

Statuen<br />

ved amfiet<br />

raskt det viktigste helgenattributtet <strong>til</strong><br />

Olav den hellige, og denne øksa er<br />

fortsatt det sentrale elementet i det<br />

norske riksvåpenet. Landskapet vi<br />

befinner oss i, var skueplassen for et av<br />

norgeshistoriens største dramaer. Snorre<br />

forteller at da kong Olav var blitt såret<br />

under slaget her på <strong>Stiklestad</strong>, la han<br />

seg opp <strong>til</strong> en stein, kastet sverdet og<br />

bad Gud hjelpe seg. Steinen kongen<br />

støttet seg <strong>til</strong>, ble bygget inn i alteret <strong>til</strong><br />

den lille trekirken som reiste seg kort<br />

tid etter slaget, og som folk valfartet <strong>til</strong>.<br />

Steinkirken som ligger der i dag, ble<br />

oppført på samme sted.<br />

I 1180 var det meste av skipet ferdig<br />

bygget. Den romanske vestportalen<br />

(i våpenhuset) har detaljer som vi kan<br />

finne igjen i Oktogonen ved<br />

Nidarosdomen. Også døpefonten er <strong>fra</strong><br />

1100-tallet. Omkring 1500 fikk vestre<br />

del av skipet et <strong>til</strong>bygg. Steinen i alteret<br />

ble trolig fjernet etter reformasjonen.<br />

I kirken, som er viet <strong>til</strong> St Olav, finner<br />

vi en sjelden og omfattende serie på 32<br />

bibelske malerier, montert på langveggene<br />

og på galleribrystningen. De er malt<br />

i 1688 av Barach Bogarth. Det var<br />

vanlig å bruke grafiske forelegg for slike<br />

malerier, og 28 av dem er malt etter<br />

Matthæus Merians bibel - en billedserie<br />

som kom ut i 1625-30.<br />

Kirken gjennomgikk en omfattende<br />

restaurering <strong>fra</strong>m mot jubileet i 1930.<br />

Veggene i koret ble utsmykket av kunstneren<br />

Alf Rolfsen, og freskomaleriet bærer<br />

navnet «Sverdet og liljen». Det sentrale<br />

motivet viser kong Olav lent mot steinen,<br />

mens han i døden ser «den Mektige<br />

komme som råder for alt». Rolfsen har<br />

også brukt lyset <strong>fra</strong> himmelen over<br />

vinduene på begge sider på en svært<br />

virkningsfull måte – på nordveggen går<br />

himmelstigen som kongen drømte om før<br />

slaget opp mot lyset som kommer oven<strong>fra</strong>.<br />

På sørveggen skinner et klart lys på<br />

kongens lik samtidig som en blind mann<br />

har fått synet <strong>til</strong>bake. Tore Hund går<br />

tankefull bort mens han ser at et sår på<br />

hans egen hånd er i ferd med å gro.<br />

Kongens undergjerninger er altså representert<br />

på veggene i koret. Den barokke<br />

altertavlen <strong>fra</strong> 1650-årene står nå<br />

i våpenhuset.<br />

Reformasjonen satte en stopper for<br />

pilegrimenes valfart <strong>til</strong> <strong>Stiklestad</strong>.<br />

I 1916 tok katolikker <strong>fra</strong> Trondheim<br />

skikken opp igjen, og i 1930, i forbindelse<br />

med 900-års-jubileet for slaget på<br />

<strong>Stiklestad</strong>, ble det bygget et katolsk<br />

valfartskapell på stedet. Sigrid Undset<br />

var en av pådriverne for å få reist dette<br />

kapellet, og skipet som henger <strong>fra</strong> taket<br />

midt i kapellet er en gave <strong>fra</strong> henne.<br />

<strong>Stiklestad</strong> Nasjonale Kultursenter SNK<br />

ble etablert i 1995 og fikk samtidig<br />

<strong>Stiklestad</strong> Nasjonale Kulturscenter<br />

status som nasjonalt knutepunkt med<br />

overordnet ansvar for<br />

Olavsformidlingen i Norge.<br />

Kultursenteret sysselsetter over 40<br />

ansatte og <strong>til</strong>byr et omfattende kulturprogram<br />

gjennom hele året. Mest kjent<br />

Friluftscenen<br />

er «Spelet om Heilag Olav» under<br />

Olsok. I <strong>til</strong>legg preges Olsokdagene på<br />

<strong>Stiklestad</strong> av den nære <strong>til</strong>knytningen <strong>til</strong><br />

stedets kjernehistorie og det som<br />

<strong>Stiklestad</strong> Nasjonale kultursenter skal<br />

være: en engasjert samfunnsaktør som<br />

tar opp aktuelle tema <strong>til</strong> debatt.<br />

Amfiet <strong>til</strong> friluftscenen<br />

Det faglige og kulturelle programmet<br />

gjennom resten av året preges av<br />

samme overbygning, og består av<br />

foredrag, konserter, kunst- og kulturopplevelser,<br />

<strong>til</strong>bud for skoleelever osv.<br />

Olavsformidlingen står i sentrum, og<br />

kvalitet er et kjennetegn ved virksomheten<br />

ved SNK.<br />

Fra sommeren 2006 tas det sikte på å<br />

etablere et pilegrimsmottak ved SNK<br />

i nært samarbeid med <strong>Stiklestad</strong> kirke<br />

og <strong>Stiklestad</strong> sokneråd.<br />

Fra området på <strong>Stiklestad</strong> Kultursenter<br />

<strong>Stiklestad</strong> kapell

<strong>Stiklestad</strong> - Munkeby 19 km DAG 8<br />

<strong>Pilegrim</strong>svegen som ble merket i 1997<br />

går langs nord-Europas lengste<br />

Bjørkeallé <strong>fra</strong> <strong>Stiklestad</strong> <strong>via</strong> en liten<br />

omveg om St.Andreas kirkested på<br />

Haug ned <strong>til</strong> Verdalsøra sentrum. Nå er<br />

det kommet ny omkjøringsveg og ny<br />

bru øst for sentrum og det er naturlig å<br />

bruke denne. Her finner vi langs<br />

gangvegen Norges lengste primstav<br />

støpt inn i betong. For å slippe så mye<br />

asfalt kan vi gå ned under brua og følge<br />

elva oppover et stykke langs dyrka<br />

mark. Vi kommer gjennom et lite<br />

boligfelt og krysser Rv 72 på gangbru,<br />

og tar <strong>til</strong> venstre. Første veg <strong>til</strong> høyre er<br />

da Søraker.<br />

Vading over<br />

Verdalselva<br />

Når elva er lita er<br />

det mulighet for å<br />

korte vegen litt. Vi<br />

går da <strong>fra</strong> <strong>Stiklestad</strong><br />

kirke oppover langs<br />

Rv 757 ca 1<br />

kilometer retning<br />

Vuku. Der går det<br />

en stikkveg ned <strong>til</strong><br />

elva. Her går det an<br />

å vade ved liten<br />

vannføring, eventuelt<br />

kan det skaffes<br />

traktorskyss over <strong>til</strong><br />

Holmli. Det må da<br />

avtales på forhånd.<br />

Videre går da vegen om Rosvold,<br />

Vinne kirke og By-gårdene <strong>til</strong> Søraker.<br />

Etter Søraker tar vi av <strong>til</strong> venstre og<br />

følger veien opp lia <strong>til</strong> Blybakken og<br />

Hallan gård. Litt bortenfor gården, på<br />

venstre side, ligger kirkestedet Halle.<br />

Trasé langs åker<br />

I middelalderen<br />

lå det en<br />

trekirke her, viet<br />

<strong>til</strong> St Ægidius.<br />

Den brant ned<br />

ved lynnedslag i<br />

1815. Gerhard<br />

Schøning, som<br />

besøkte kirken i<br />

1770-årene,<br />

skriver: «Vukku<br />

og Halle Kirker<br />

er Træbygninger,<br />

men dog forsynede med smukke<br />

Ornamenter og inden <strong>til</strong> smukt<br />

malede.»Fra kirkebakken på Halle er<br />

det praktfull utsikt over Verdalsøra.<br />

Elva Rinna flyter gjennom deltaet på<br />

Rinnleiret, som er vernet som et<br />

våtmarksreservat.<br />

Fra Halle kirkested går man først ca.<br />

100 m <strong>til</strong>bake retning <strong>Stiklestad</strong>, og tar<br />

deretter av en driftsvei vestover <strong>til</strong><br />

fylkesvei ved Rindsem og kryss med<br />

Rinnelva som er grense mellom Verdal<br />

og Levanger. Her<strong>fra</strong> følges sidevei <strong>via</strong><br />

Reitan <strong>til</strong> Olden («Olla»). Fra Olden <strong>til</strong><br />

Lian følger traseen skogsvei som på det<br />

øverste partiet blir <strong>til</strong> en mindre sti.<br />

Videre grendevei <strong>fra</strong> Lian <strong>til</strong> hovedvei,<br />

følger denne ca. 300 m mot nordvest,<br />

før man tar av gårdsvei <strong>via</strong> Hojemslia<br />

<strong>til</strong> Munkrøstad. Fra Munkrøstad og<br />

sørover krysser veien Levangerelva <strong>til</strong><br />

Rømo («Riarmoen») og videre mot vest<br />

<strong>til</strong> Munkeby og klosterstedet.<br />

Der elva gjøre en sving, ble et cistercienserkloster<br />

opprettet rundt eller like<br />

før 1180, den gang svært avsides, slik<br />

munkeordenen krevde. Det ble trolig<br />

nedlagt allerede på 1200-tallet, men<br />

klosterkirken fungerte som sognekirke<br />

<strong>fra</strong>m <strong>til</strong> 1589, da den ble nedlagt i<br />

følge Trondhjemske Reformats. I dag<br />

står bare rester av murveggene igjen,<br />

omgitt av tett vegetasjon. Minnet om<br />

klosteret lever i stedsnavnene rundt<br />

området.<br />

Fra Munkeby kloster<br />

Riarmoen<br />

Munkrødstad<br />

72<br />

Vinne krk<br />

757<br />

Hegstad<br />

Lian<br />

Halle<br />

kirketuft<br />

Søraker<br />

Baglan<br />

759<br />

Berg<br />

R<br />

Slettåsen<br />

Nonsåsen<br />

Olden<br />

Hallan<br />

Munkeby<br />

kloster<br />

Jämtvadet<br />

VERDAL<br />

Ve r d a l s e l v a<br />

757<br />

E6<br />

<strong>Stiklestad</strong>

Munkeby - Markabygd - 19 km DAG 9<br />

Levanger<br />

kommune<br />

Vi går nå <strong>fra</strong> klosterstedet<br />

og opp <strong>til</strong><br />

veikrysset ved<br />

Munkeby. Deretter<br />

følger pilegrimsvegen<br />

vegen mot sør <strong>via</strong><br />

Slåttsveet, Sellelia og<br />

Ertsås. Vi kommer da<br />

<strong>til</strong> et kryss med skogsvei<br />

som vi tar inn på.<br />

Vi følger denne veien mot øst, ca. 1<br />

km <strong>til</strong> foten av Rognbakken<br />

(Tomtvassveien).<br />

Vi følger nå skogsveien mot øst, ca. 1<br />

km <strong>til</strong> foten av Rognbakken. Vi<br />

kommer da inn på Tomtvassveien som<br />

er en lite trafikkert bomvei. Deretter<br />

følger vi Tomtvassveien mot sør i ca 5<br />

km <strong>til</strong> vi kommer <strong>til</strong> Tomtvatnet. Vi<br />

Olvshaug gravhaug<br />

følger Tomtvatnet i ca 2 km langs<br />

Tomtvatnet <strong>til</strong> vi kommer <strong>til</strong> avkjørsel<br />

<strong>til</strong> Tomtvasslia.<br />

Vi går så opp <strong>til</strong> Tomtvasslia og kan<br />

nyte en storslagen utsikt over området.<br />

Fra Tomtvasslia følger vi en god setersti<br />

mot sørvest, <strong>via</strong> Hegglivollen <strong>til</strong><br />

Storbakken, og deretter vei <strong>via</strong><br />

Fraubakken <strong>til</strong> Troset grustak og fylkesveien.<br />

Fylkesveien følges mot NV <strong>til</strong><br />

Markabygda kirke/kirkestue.<br />

Slik St. Olavsvegen er lagt i dag går<br />

den utenom Alstadhaug kirke som<br />

absolutt er verdt et besøk. Det er<br />

planer om å legge om leden slik at<br />

pilegrimene lettere kan besøke denne<br />

flotte middelalderkirken. Hovedskipet<br />

er <strong>fra</strong> 1150-1180. Koret er et oktogon<br />

Alstadhaug kirke<br />

i tidlig gotikk og ligner på<br />

Oktogonet i Nidaros domkirke.<br />

Navnet Alstadhaug er en forvansking<br />

av Olvshaug som ennå er<br />

navnet på den gravhaugen som<br />

ligger like nord for kirken. Dette<br />

er en av de største bevarte<br />

gravhaugene i Trøndelag med en<br />

diameter på 55 meter. Etter<br />

tradisjonen skal den personen<br />

som ble gravlagt her ha hett<br />

Olve. Utgravningene som er gjort<br />

tyer på at det var en mannsgrav.<br />

St.Olavsvegen går i dag også<br />

utenom Levanger sentrum.<br />

Dersom leden skal legges om<br />

Alstadhaug kirke får pilegrimene<br />

også mulighet <strong>til</strong> å besøke byen.<br />

Dette kan være nyttig med tanke<br />

på pro<strong>via</strong>ntering. Men Levanger<br />

er også interessant for pilegrimen<br />

som en såkalt «Slow City». På<br />

politisk hold arbeides det med å<br />

melde byen inn i Cittaslowbevegelsen.<br />

Ordfører Odd-Eiliv<br />

Thraning er opptatt av at<br />

Levanger er et sted der man «tar<br />

tiden <strong>til</strong>bake».<br />

Tomtvatnet<br />

Tomtvasselva<br />

Grønningselva<br />

Tomtvasslia<br />

Reistadbustaden<br />

Lavøya<br />

Vinkjerra<br />

Hegglia<br />

S k j ø t i n g e n<br />

Troset<br />

Spjelmyra<br />

Ertsås<br />

Rognbakken<br />

Okkenhaug krk<br />

Bergsenget<br />

Sellelia<br />

Storåsen<br />

Markabygda<br />

krk<br />

Slåttsveet<br />

Munkeby<br />

kloster<br />

Munkrøstad

Markabygd - Raadal 21 km DAG 10<br />

Stjørdal<br />

kommune<br />

Fra Markabygda kirke<br />

går veien mot sør, <strong>til</strong><br />

veidele mot den <strong>fra</strong>flyttede<br />

gården Tunset.<br />

Underveis passerer vi<br />

brua over Grønningelva.<br />

Her måtte nok<br />

middelalderens pilegrimer<br />

vade for å kommer<br />

over <strong>til</strong> andre siden.<br />

Fra Tunset<br />

følger vi skogsbilvei<br />

over<br />

Rundhaugen<br />

og Bulandet<br />

i Stjørdal <strong>til</strong><br />

Okkelberg.<br />

Vi vandrer over<br />

innmarka <strong>til</strong><br />

Frigården, opp<br />

de skogkledde<br />

liene og inn<br />

over myrene. Ved kommunegrensen<br />

mellom Levanger og Stjørdal går det<br />

gamle merkestedet Rundstavgadden.<br />

Navnet viser <strong>til</strong> et stort furutre som<br />

stod her. I dag er stedet merket med en<br />

grenserøys som kalles kronrøysa. Her<strong>fra</strong><br />

går vi på den gamle ferdselsvegen<br />

mellom Skogn og Stjørdal og kan<br />

enkelte steder se spor etter veien<br />

Steinvikholm<br />

mellom lyngrabbene på skogsvegen<br />

ned mot bygda. Ved <strong>En</strong>gelsvatnet<br />

kommer vi inn på allmenningsvegen<br />

som fører <strong>til</strong> Rådalen. Vi kommer <strong>til</strong><br />

Tyldvavatnet som vi får på høyre hånd.<br />

Lenger fremme kommer vi <strong>til</strong> enda et<br />

idyllisk vann, Råvatnet som vi får på<br />

vår venstre hånd. Vi følger nå vegen<br />

frem <strong>til</strong> Raadal hvor et skytterhus gir<br />

oss mulighet for overnatting.<br />

<strong>En</strong> av de viktigste severdighetene i<br />

Stjørdal er Steinvikholm Slott ble bygd<br />

av erkebiskop Olav <strong>En</strong>gelbrektsson i<br />

årene 1525 -1530. Steinvikholmen er<br />

en liten holme ca 24 km sjøveis<br />

nordøst for Trondheim. Slottet var mer<br />

for en borg å regne med sterke murer<br />

og sinnerike arrangementer for å<br />

hindre uvedkommende å ta seg inn bak<br />

murene. I tiden rundt reformasjonen i<br />

Norge spilte Steinvikholmen en viktig<br />

rolle. I april 1537 flyktet Olav<br />

<strong>En</strong>gelbrektsson <strong>fra</strong> Steinvikholmen.<br />

Dermed hadde den katolske kirke tapt<br />

sin s<strong>til</strong>ling i Norge og Norge hadde<br />

samtidig tapt sin selvstedighet. Hver<br />

sommer spilles det opera på<br />

Steinvikholmen. Vi kommer ned <strong>til</strong><br />

fjellgården Skratla som har fått navn<br />

etter bekken like ved. Fra Skratla<br />

fortsetter pilegrimsvegen<br />

Kanonpost <strong>fra</strong> siste verdenskrig<br />

<strong>En</strong> annet viktig fortidsminne er Hegra<br />

festning, tidligere Ingstadkleiva fort. Det ble<br />

bygget i 1909-11. Formålet med fortet var å<br />

forsvare innfartsveien <strong>fra</strong> Sverige <strong>til</strong> Norge<br />

over Storlien - Meråker og ned <strong>til</strong> Stjørdalen.<br />

Fortet ble bestykket med skyts som ble «<strong>til</strong><br />

overs» etter demonteringen på Østlandet<br />

etter Karlstadforliket i 1905. Fortet gikk inn<br />

i «Stjørdal og Verdal Befæstninger», som ble<br />

opprettet i 1912.<br />

Under okkupasjonen i 1940 ble festningen<br />

bemannet av ca. 200 mann og en kvinne.<br />

Under kommando av Major Reidar<br />

Holtermann stod denne styrken i mot de<br />

tyske angrepene med infanteri, ar<strong>til</strong>leri og fly<br />

i 23 døgn. For å unngå unødig blodsutgytelse<br />

valgte Major Holtermann å overgi<br />

festningen den 5.<br />

mai 1940. Hegra<br />

fesning har i dag<br />

status som<br />

fortidsminne, og<br />

det er opprettet<br />

museum på stedet<br />

som forteller<br />

historien om de<br />

menn og kvinnen<br />

som tok opp<br />

kampen mot<br />

tyskerne og viste<br />

at det nyttet.<br />

Helleristninger<br />

Tylda<br />

Bjørgtj a<br />

Nonshaugan<br />

Lerifallvollen<br />

Tyldvatnet<br />

Råvatnet<br />

Kvålsvollen<br />

Tunnset<br />

Bergsenget<br />

Skratla<br />

Høgsetervola<br />

Nonsberga<br />

gml. Jernvinne<br />

Rundhaugen<br />

Stormo<br />

Storsveet<br />

Rådalen<br />

Haveskleiva<br />

Frigården<br />

Raadal<br />

Hosetkammen<br />

Rundvassgadd<br />

Rundvasstj a<br />

Haukåsen<br />

Benkåsen<br />

Markabygda krk

Raadal - Lånke 23 km DAG 11<br />

Vi følger Bygdevegen gjennom<br />

Råengrenda. Råengrenda heter også de<br />

gårdene vi kommer <strong>til</strong> lenger fremme.<br />

Navnet kommer av det norrøne ordet<br />

ró, som betegner en «krok» i landskapet,<br />

slik det er formet her mellom<br />

to åser. <strong>Pilegrim</strong>svegen fortsetter<br />

sydover på bygdeveien og går gjennom<br />

tunet på skjelstadgårdene.<br />

Her stod det en kirke <strong>fra</strong> 1300 tallet.<br />

Kirken ble nedlagt i 1589. I dag er<br />

stedet markert med en steinstøtte.<br />

Etter å ha passert gårdsanlegget kommer<br />

vi ned på fylkesvei 752 som vi<br />

følger ca 1 km frem <strong>til</strong> Hofstad gård.<br />

Vi møter fylkesveien<br />

Skytterhuset<br />

Navnet tyder på at dette har vært et<br />

kultsted i førkristen tid. <strong>Pilegrim</strong>svegen<br />

tar nå av <strong>til</strong> høyre forbi kornåkrene<br />

og gjennom utmark en drøy<br />

kilometer <strong>fra</strong>m <strong>til</strong> Gråelva. Vi krysser<br />

elva og følger bakken opp <strong>til</strong><br />

Mørsetgrenda og går gjennom to<br />

gårdstun før vi møter fylkesvegen.<br />

Vi følger fylkesvegen 2,5 kilometer<br />

frem <strong>til</strong> en tidligere idrettsplass hvor<br />

vi tar <strong>til</strong> høyre for å gå på sti og<br />

skogsbilveg. Vandringen går gjennom<br />

Hållådalen, en dyp dalsenkning i et<br />

bergfylt terreng, langs en eldgammel<br />

ferdselsveg.Vi passerer på nedsiden av<br />

den store Hofstadmyra. Etter ca 5<br />

kilometer kommer vi <strong>til</strong><br />

Bjørdalsplassen, en nedlagt husmannsplass<br />

som ble ryddet på 1600-tallet.<br />

Her<strong>fra</strong> kan vi for første gang se<br />

Trondheimsfjorden, og vi kan også ane<br />

konturene av Nidaros.<br />

Ved enden av den trange og bratte stien som<br />

vi nå kommer ned ligger et stort helleristningsfelt.<br />

Det gir oss grunnlag for å tro at<br />

denne vegen har vært brukt i minst 3000 år.<br />

Vi kommer ned i et vakkert kulturlandskap.<br />

Her ligger blant annet gårdene Mæle, By og<br />

Re, navn som går <strong>til</strong>bake <strong>til</strong> eldre jernalder.<br />

<strong>Pilegrim</strong>svegen følger fylkesvegen gjennom<br />

en vakker allé <strong>til</strong> Værnes kirke som er et<br />

sentralt kulturminne langs leden.<br />

Korportalen i Værnes kirke<br />

Fra Værnes kirke går vi drøye 2 kilometer på<br />

bilvei med kornåkrer på begge sider <strong>fra</strong>m <strong>til</strong><br />

Stjørdalselva, som vi krysser på Mælen bru<br />

<strong>fra</strong> 1935. Nå tar vi av <strong>til</strong> høyre og forsetter<br />

på fylkesveien 3,2 kilometer langs elva ned <strong>til</strong><br />

Lånke kirke, som stod ferdig i 1899. På veien<br />

passerer vi Reppe gård som stod sentralt i<br />

eldre tid da elva gikk helt inn <strong>til</strong><br />

Reppesberget. Etter svære jordras i 1807 og<br />

1823 tok elva nye veier og forårsaket store<br />

ødeleggelser.<br />

705<br />

Lånke krk<br />

Mælen<br />

bru Mælen<br />

Stjørdalselva<br />

E14<br />

Hofstad<br />

Ulstadvatnet<br />

Moplassen<br />

Bjørkbakken<br />

Prestmo<br />

Kongsreina<br />

Bjørkkammen<br />

Bang<br />

Kvål<br />

Møset<br />

Kjelstad<br />

Haverkleiva<br />

Hell<br />

Værnes<br />

Stjørdal<br />

R<br />

By<br />

Koksås<br />

Brenne<br />

Mæle<br />

Raadal<br />

Råa<br />

E6<br />

Værnes krk<br />

Hofstadmyra<br />

Skjelstadmarka<br />

Re

Lånke - Mostadmark - 19 km DAG 12<br />

Ved Lånke kirke har det vært kirkested<br />

siden middelalderen. Til høyre ser vi<br />

Stjørdalselva med det gamle fergestedet<br />

som var et trafikknutepunkt for dalføret<br />

i flere hundre år, med brukarene<br />

etter den første brua <strong>fra</strong> 1856.<br />

Malvik<br />

kommune<br />

Like etter at vi har<br />

forlatt kirken, kommer<br />

vi <strong>til</strong> sideelva Leksa og<br />

er snart <strong>fra</strong>mme ved<br />

Hellkrysset. Her<strong>fra</strong> ser<br />

vi den karakteristiske<br />

Steinmohaugen mot<br />

vest, med 6000 år<br />

gamle helleristninger<br />

<strong>fra</strong> steinalderen.<br />

Dyre<strong>fra</strong>ms<strong>til</strong>lingene er de eneste i<br />

Nord-Europa som er skåret inn i fjellet.<br />

Fra Hellkrysset følger pilegrimsvegen<br />

Havdalsveien ca 1 kilometer og tar av<br />

opp <strong>til</strong> Gjeving byggefelt som ligger<br />

sydvendt i Gjevingåsen. Over dette<br />

fjellpartiet finnes det spor etter hele<br />

seks gamle tråkk. Strekningen var<br />

fryktet, ikke bare fordi det var vanskelig<br />

å ta seg <strong>fra</strong>m; i <strong>til</strong>legg fryktet folk<br />

angrep av både bjørn og ransmenn.<br />

Vi skal gå etter gamle stier i sydhellingen<br />

av Gjevingåsen. Her<strong>fra</strong> og <strong>til</strong> vi<br />

går de siste kilometerne inn i<br />

Trondheim kommune ved<br />

Saksvikkorsen, arter vandringen seg<br />

som en fottur i skogsterreng, uten at vi<br />

kommer innom noe tettsted.<br />

Lånkebygda ligger i et frodig<br />

jordbrukslandskap. På veien opp<br />

gjennom boligfeltet er det et fint utsyn<br />

over den vakre bygda. Nedenfor oss<br />

mot syd ligger Gjevinggårdene. Her<strong>fra</strong><br />

stammet Rørospresten Sven<br />

Aschenberg som var modell for<br />

Benjamin Sigismund i Johan<br />

Falkbergets roman «Den fjerde nattevakt».<br />

Etter å ha passert boligfeltet går<br />

veien over <strong>til</strong> skogsvei og sti. I drøye<br />

2 kilometer går vi gjennom et landskap<br />

med skrenter og bekkeløp, klopper,<br />

tørrabber og svær skog. Vi passerer nær<br />

to gamle bosetninger, Lauvåsen og<br />

Solheim, før vi kommer ned på bygdeveien<br />

ved Furan gård, som var en<br />

grensegård mot den dype og ødslige<br />

Gammelåsdalen ned mot Hommelvik.<br />

I 1707 fikk Furan privilegium <strong>fra</strong> kong<br />

Frederik 4. <strong>til</strong> «at have en liden Kro<br />

med ædendes og drickendes Ware».<br />

Vegen går videre på gamle markaveier<br />

ned <strong>til</strong> Gammelåsdalen som vi krysser<br />

for å stige opp <strong>til</strong> platået på sydsiden.<br />

Her ligger tre svære jettegryter med<br />

flere meters tverrmål. Frontstykket er<br />

borte, men rundingen står mektig i<br />

fjellet, som svarvet av jutulhånd. Dette er<br />

unike minner <strong>fra</strong> havets arbeid for mange<br />

tusen år siden, da disse traktene stod under<br />

vann. Nå bærer det nedover på sti <strong>til</strong><br />

Postmyråsen.<br />

Traseen kommer inn i Malvik <strong>fra</strong> Stjørdal<br />

mellom Stormyra og Bjørnholhaugen. Der<strong>fra</strong><br />

fører vegen ned mot Høyby og tar så retning<br />

mot Hommelvik kirke om lag 1km. Deretter<br />

tar den av i sydlig retning mot Nygaardsvolden<br />

og opp mot Bakken der den kommer<br />

inn på Fylkesvei 963.<br />

På denne strekningen som er nærmere 7 km<br />

passerer vi plassen Svenskelägret som var<br />

samlingsplass for Armfelts tropper ca. år<br />

1718. Vi passerer også Nygaardsvolden,<br />

Johan Nygaardsvolds hjemplass. Han var<br />

statsminister i Norge 1935-1945. Storfossen<br />

med et fall på 40 og 20m. Gården Folden er<br />

også verdt å merke seg.<br />

Ved Bakken samles St Olavsvegen <strong>fra</strong><br />

<strong>Stiklestad</strong> i nord med Romboleden som<br />

kommer <strong>fra</strong> Mostadmark i øst.<br />

Rombolleden<br />

Bakken<br />

Folden<br />

Nygårdsvollen<br />

Svensklægret<br />

Høyby<br />

Løvbuberget<br />

Stormyra<br />

Slåttmyrdalen<br />

Furan<br />

Granheim<br />

Hellkrysset<br />

Storfossen<br />

Brennberga<br />

jettegryte<br />

Homla<br />

Hommelvik<br />

Høybydalen<br />

Gammelåsdalen<br />

Gjevingåsen<br />

Solem<br />

Lauvåsen<br />

Hell<br />

Lånke krk<br />

Værnes

Mostadmark - Ranheim 19 km DAG 13<br />

Fra Bakken <strong>til</strong> <strong>En</strong>gan er det ca.10 km<br />

vandring. Inngangen <strong>til</strong> pilegrimsleden<br />

ved Bakken er godt oppmerket, og det<br />

finnes også en fin oversiktstavle ved<br />

oppgangen <strong>til</strong> pilegrimsleden.<br />

Avstanden <strong>fra</strong> Bakken <strong>til</strong> <strong>En</strong>gan er<br />

ca.10 km og pilegrimsveien går<br />

gjennom vakkert skogsterreng frem <strong>til</strong><br />

gården <strong>En</strong>gan.<br />

Fra Bakken kommer vi <strong>til</strong> den idylliske<br />

Bakktjønna og tomta etter boplassen<br />

Bakmark.<br />

Deretter går veien oppover mot<br />

Skarpåskjølen, navn som «Kvilsteinen»<br />

og «Gapberget» viser <strong>til</strong> tiden da leden<br />

også ble brukt som kirkesti for bygdefolket<br />

<strong>fra</strong> Mostadmark <strong>til</strong> Malvik kirke.<br />

Mostadmark mistet sin lille kirke i<br />

hundreåret etter reformasjonen og ble<br />

da henvist <strong>til</strong> Malvik kirke.<br />

<strong>Pilegrim</strong>sleden var den enkleste og<br />

korteste gangveien <strong>fra</strong> Mostadmark <strong>til</strong><br />

Malvik.<br />

Ranheim kirke<br />

Fra <strong>En</strong>gan <strong>til</strong> Saksvikkorsen er strekningen<br />

ca. 8 km. Mellom gården<br />

<strong>En</strong>gan og gården Skjenstad følger leden<br />

en sti og en traktorvei opp <strong>til</strong><br />

«Kleivvollen» og der<strong>fra</strong> videre opp mot<br />

husmannsplassen Fjølstadtrøa, som er<br />

blitt restaurert <strong>til</strong> et historisk tun. Her<br />

kan man ta seg en rast i historiske<br />

omgivelser. Fra Fjølstadtrøa fører leden<br />

på bygde - og fylkesveier <strong>til</strong><br />

Saksvikkorsen og milsteinen som står<br />

på grensen <strong>til</strong> Ranheim/Trondheim. I<br />

gammel tid stod det her et kors der<br />

pilegrimene kunne knele og takke for at de<br />

endelig kunne se målet: Nidaros.<br />

Ved Saksvikkorsen passerer vi grensen<br />

mellom Malvik og Trondheim kommuner.<br />

Her står den siste milesteinen før Trondheim<br />

på høyre side av veien. På samme side ser vi<br />

Grilstad gård med en gravhaug som knytter<br />

gården <strong>til</strong> jernalderen. Gravhaugen ligger like<br />

inn<strong>til</strong> veien, og <strong>fra</strong> denne er det et fint utsyn<br />

over det området vi nå skal vandre gjennom.<br />

Saksvikkrossen utsikt mot Trondheim<br />

I dag ser vi at byens forsteder sprer seg utover,<br />

mens middelaldermennesket nok hadde en<br />

helt annen opplevelse av landskapet.<br />

Tettbebyggelsen ved Nidelva var neppe<br />

synlig her<strong>fra</strong>, men på den siste strekningen<br />

inn <strong>til</strong> kaupangen kom de forbi gårder som<br />

i dag bare er kjent gjennom historien.<br />

Leangen gård<br />

Bakken<br />

E6<br />

Kvilsteinen<br />

Bakkmarka<br />

Rombolleden<br />

Storelva<br />

Ranheim krk<br />

Bolstad<br />

Vikhammer<br />

Være<br />

Røstjern<br />

Saksvikkorsen<br />

Leistad<br />

åsen<br />

Fjølstadtrøa<br />

Sagelva<br />

Leistad<br />

Kleivvollen<br />

<strong>En</strong>gan<br />

Hasetkammen<br />

Nyvatnet<br />

Fjølbumyra<br />

Skarpåsen

Ranheim - Nidaros 10 km DAG 14<br />

Fra Ranheim kirke gikk pilegrimsvegen<br />

tidligere videre langs Ranheimvegen.<br />

Etter at Kommunen har gjort en del<br />

arbeid i fjæra, er det lagt <strong>til</strong> rette for å gå<br />

<strong>via</strong> kirkegården ned på en sti som er mye<br />

hyggeligere enn asfaltvegen. Denne kan<br />

vi følge nesten helt <strong>til</strong> vi blir ledet inn på<br />

Ladestien, en vakker turveg som vi skal<br />

følge <strong>til</strong> Smedstua. Vi kan nå velge å<br />

fortsette «Jarlerunden» rundt Østmarkneset,<br />

men vil i så fall gå glipp av Ringve<br />

Museum.<br />

Ladestien<br />

<strong>Pilegrim</strong>svegen tar derfor av opp mot<br />

Smedstuveien, som vi følger gjennom<br />

boligområdet og videre et stykke langs<br />

Olav <strong>En</strong>gelbrektssons allé <strong>til</strong> vi tar av mot<br />

venstre og går inn i den botaniske hagen<br />

på Ringve museum.<br />

Munkholmen<br />

Nidelv bru<br />

TRONDHEIM<br />

Nidelva<br />

Ringve museum er opprinnelig et gårdsanlegg.<br />

På tunets nordside står fremdeles et<br />

hus som ble bygget den gang rådmann Jan<br />

Wessel, far <strong>til</strong> Petter Wessel Tordenskjold,<br />

eide stedet. Den russisk fødte Victoria<br />

Backhe tok initiativ <strong>til</strong> oppbyggingen av det<br />

musikkhistoriske museet her på Ringve <strong>fra</strong><br />

1950-tallet og <strong>fra</strong>mover. Låven er bygget<br />

om <strong>til</strong> konsertsal, og i hovedbygningen<br />

finnes en verdifull samling av eldre<br />

musikkinstrumenter.<br />

Fra Ringve kommer vi ned på Lade allé<br />

som går forbi Lade gård og Lade kirke.<br />

Gården har gitt navn <strong>til</strong> hele området.<br />

Snorre forteller at Harald Hårfagre hadde<br />

en stor gård her, men mest kjent er Lade<br />

som kongsgård og som høvdingsete for<br />

de mektige ladejarlene. Inn mot<br />

Trondheim sentrum følger vi Jarleveien,<br />

og følger veiviserne forbi Lademoen<br />

kirke. Dette området kalles Lademoen. I<br />

følge Gerhard Schøning, som reiste her i<br />

annen halvdel av 1700-tallet, var dette<br />

«en stor, skiøn og jævn Strækning». Han<br />

mente at selv om området var <strong>til</strong>grodd<br />

med lyng og kratt, bar det tydelig spor<br />

Innherredsvn<br />

Bakke bru<br />

MØLLEN-<br />

BERG<br />

ROSENBORG<br />

E6 Gamle<br />

bybro<br />

Nidarosdomen<br />

Kristiansten festning<br />

BAKK-<br />

LANDET<br />

Elgeseter bru<br />

Weidemanns v<br />

Stadsing. Dahls g<br />

Lade gård<br />

Lade krk<br />

Jarlevn<br />

Lademoen krk<br />

ØSTMARKNESET<br />

E6<br />

Smestuvn<br />

Ringve<br />

Olav <strong>En</strong>gelbrektsons allé<br />

Rød stiplet linje viser pilgrimsleden<br />

Smedstua<br />

Ladesti e n<br />

Ringve<br />

etter å ha vært oppdyrket. Her fantes det også<br />

flere «Kiæmpe-Høie», gravhauger bygget av<br />

sand og stein. Vi krysser Innherredsveien og<br />

følger Statsingeniør Dahlsgate <strong>til</strong> vi tar <strong>til</strong> høyre<br />

i Weidemansvei. Dette leder oss gjennom<br />

bydelen Rosenborg og Bakklandet, som fikk sin<br />

form på slutten av forrige århundre og begynnelsen<br />

av 1900-tallet.<br />

Gjennom Møllenberg går vi langs gater med<br />

småhusbebyggelse nedenfor murene rundt<br />

Kristiansten festning, som sammen med<br />

Nidarosdomen er et kjenningsmerke for<br />

Trondheim, godt synlig <strong>fra</strong> hele byen. Fra<br />

høyden med oversikt over byen går gaten bratt<br />

ned <strong>til</strong> Nidelva. Langs elvebredden ligger den<br />

gamle bydelen Bakklandet med sin karakteristiske<br />

lave trehusbebyggelse. Fra Gamle bybro<br />

ser vi nedover Nidelva der den løper ut<br />

Trondheimsfjorden under Bakke bru og lenger<br />

ned langs Nidelvbrua, med de velkjente bryggerekkene<br />

på begge sider. Etter å ha passert brua<br />

går veien <strong>til</strong> venstre langs Nidelva nedenfor<br />

Nidarosdomen. Vi runder neset der elva svinger<br />

og ser Elgeseter bru høyt over oss.<br />

På Hadrians plass møtes pilegrimsledene <strong>fra</strong> syd<br />

og nord. Plassen er oppkalt etter kardinal<br />

Nicolaus Brekespear, senere pave Hadrian IV,<br />

som opprettet erkebispestolen ved Nidaros i<br />

1153. Snorre forteller at på sandbanken, der<br />

Olav hadde ligget i jorda, kom det opp «ei fager<br />

kjelde, og folk fikk bot for sjukdommer av det<br />

vannet.» Det vi i dag kaller Olavskilden, ligger<br />

oppe i skråningen bak fontenen. Det gjenstår<br />

bare å gå trappen opp <strong>til</strong> høyre og veien forbi<br />

Erkebispegården før Nidarosdomens vestfront<br />

ønsker velkommen som vandringens mål.<br />

TRONDHEIM<br />

Nidelva<br />

Nidarosdomen<br />

Lademoen krk<br />

Ladegård<br />

Ringve museum<br />

Devle gård<br />

Grilstad<br />

Lade<br />

krk<br />

Leangen<br />

Rotvoll<br />

Ranheim krk

Vi ankommer historiske Nidaros, St. Olavs by DAG 14<br />

Trondheim<br />

kommune<br />

TRONDHEIM,<br />

ELLER NIDAROS,<br />

VAR NORGES<br />

FØRSTE<br />

HOVEDSTAD<br />

Sagaen forteller at<br />

Olav Tryggvason<br />

grunnla byen ved<br />

utløpet av Nidelva<br />

i 997. Arkeologer har imidlertid påvist<br />

bosetning ved Nidelvas munning lenge<br />

før 997.<br />

Helgenkongen Olav Haraldsson ble<br />

gravlagt her i 1030. Over hans grav ble<br />

Nidarosdomen bygget, og byen ble<br />

i fire sekler et valfartsmål for pilegrimer<br />

som kom hit for å søke trøst, hjelp og<br />

helbredelse. Fra 1153 <strong>til</strong> reformasjonen<br />

i 1537 var Trondheim landets erkebispesete<br />

og åndelig sentrum for et<br />

område som omfattet Grønland,<br />

Island, Færøyene, Orknøyene og<br />

Isle of Man.<br />

KONGENES BY<br />

Ingen av kongene regjerte trygt uten at<br />

trønderne var med, skriver Snorre<br />

Sturlasson. Trondheim har vært<br />

kongenes by siden Harald I Hårfagre<br />

samlet Norge <strong>til</strong> ett rike på slutten av<br />

800-tallet.<br />

I Middeladeren var det over<br />

300 kirker, kapeller, klostre og altere viet<br />

<strong>til</strong> St.Olav i Europa<br />

I gammel tid ble Norges konger hyllet<br />

på Øretinget i Trondheim, tingstedet<br />

ved Nidelvens utløp. Harald Hårfagre<br />

(865 - 933) ble tatt <strong>til</strong> konge her.<br />

Under Harald Hardråde (1015-1066)<br />

ble rikssamlingen fullført, og<br />

Trondheims status<br />

som landets hovedstad<br />

befestes.<br />

Kongshylling på<br />

Øretinget får<br />

riksomfattende<br />

gyldighet. Fra 1204<br />

må den nyutnevnte<br />

kongen sverge<br />

kongeeden på St.Olavs skrin. Øretinget<br />

flyttes <strong>til</strong> Domkirkegården.<br />

Flere av middelalderens konger ble<br />

stedt <strong>til</strong> hvile i St. Olavs by. Selv om de<br />

døde i andre deler av landet eller i<br />

utlandet, føres de <strong>til</strong> Trondheim for å<br />

bli gravlagt her.<br />

«Helligdomsarmen, det<br />

eneste kjente relikviet av<br />

Olav den hellige som er<br />

bevart (Kongens museum,<br />

København)<br />

Olavsspenning i<br />

smijern<br />

KRONING OG<br />

SIGNING<br />

I NIDAROSDOMEN<br />

Før1818 kjenner vi <strong>til</strong> tre konger som<br />

ble kronet i Nidarosdomen: Karl<br />

Knutsson Bonde i 1449, Christian I i<br />

1489 og Hans i 1583. Så må vi helt<br />

frem <strong>til</strong> 1818 for å finne neste kroning,<br />

av Carl Johan XIV. Avholdte Carl XV<br />

og Louise krones i 1860, og det blir<br />

folkefest i byen:<br />

Det var stas og heilagdom i Trondheim<br />

den dagen. Eg har aldri sett slikt, og eg<br />

kan tru Trondheim heller aldri har sett<br />

maken, skriver dikteren Aasmund<br />

Olavsson Vinje.<br />

I de siste 150 år har Trondheim befestet<br />

sin s<strong>til</strong>ling som kroning- og signingsbyen,<br />

og Riksregaliene kan du se i det nye<br />

uts<strong>til</strong>lingen i Erkebispegården<br />

<strong>Pilegrim</strong>smerke<br />

funnet i Ulvdal<br />

stavkirke. Når pilegrimen<br />

kom <strong>til</strong><br />

Nidarosdomen,<br />

kunne han kjøpe et<br />

slikt merke av bly<br />

I Middeladeren var det over<br />

14 kirker i Nidaros<br />

Prosesjon med relikvieskrin ved Domkirken på 1300-tallet

Trondheim vakkert beliggende ved Nidelvas munning<br />

TRONDHEIM - BYEN DU BLIR<br />

GLAD I<br />

Tusen år gammel, men vital som<br />

en ungdom. I <strong>til</strong>legg <strong>til</strong> byens rike<br />

tradisjoner som kroningsby, valfartsmål<br />

og erkebispesete er byen kjent handelsknutepunkt<br />

og administrasjonssentrum.<br />

Flere severdigheter forteller om byens<br />

historiske betydning. Men Trondheim<br />

har mer å by på enn fortidsminner.<br />

Byen ved Nidelven er en universitetsby<br />

og et sentrum for maritim, teknisk og<br />

medisinsk forskning.<br />

I Midtbyen kan vi fornemme<br />

Tróndheimr, sagabyen. Byens innbyggere<br />

og besøkende liker å ta spaserturer langs<br />

Nidelven, gjerne over Gamle Bybro <strong>til</strong><br />

Den gamle bybro<br />

Munkholmen<br />

Bakklandet, en bydel med hyggelige<br />

kafeer og restauranter, spesielle butikker<br />

og gamle trehus. Trondhjemmeren<br />

oppfatter seg selv som en hyggelig og<br />

jo<strong>via</strong>l person, noe man må gi ham rett i.<br />

Han er stolt av å være trondhjemmer,<br />

og innerst inne overbevist om at byen er<br />

verdens beste, og vet selvfølgelig at byen<br />

flere ganger av er kåret <strong>til</strong> «en av verdens<br />

beste byer å bo i»<br />

Han er seg også bevisst byens historiske<br />

betydning, og er stolt av alt det fine<br />

byen har å vise frem. Kulturlivet er<br />

allsidig og vitalt.<br />

Mer <strong>info</strong> om Trondheim på<br />

www.trondheim.com<br />

Flyfoto tatt mot nord<br />

Domkirkeparken Nidarosdomen sett <strong>fra</strong> sørsiden av Nidelven

Trondheim. Den kirkelige Olsokfeiringen i Nidaros<br />

Domkirke er et av hovedelementene i Olavsfestdagene<br />

Olavsfestdagene presenterer gjennom<br />

10 dager et bredt og folkelig kvalitetsprogram.<br />

Med over 350 arrangementer og 800<br />

artister, ønskes pilegrimer velkommen<br />

<strong>til</strong> sommerens kulturelle høydepunkt.<br />

Internasjonale artister og norske<br />

verdensstjerner vil fylle Nidarosdomen,<br />

Olavshallen, Frimurerlogen, Vår Frue<br />

Kirke, Kristiansten Festning og Torvet.<br />

I ulike sjangre kan du oppleve solister,<br />

skuespillere og kor boltre seg i<br />

kammerformat, i store orkester- og<br />

korverk. På den unike utescenen i<br />

Borggården kan du høre rock og pop<br />

og folklore. Det historiske markedet i<br />

Borggården vrimler av markedsspill,<br />

gjøglere og handel.<br />

Barna <strong>til</strong>bys et mangfold av teater,<br />

fortellinger, musikkverksted, skattejakt,<br />

hogging i stein, og kan bl.a delta i «en<br />

skoledag på 1200-tallet». Barn og unge<br />

har sin egen «Barnas Dag» hvor Torvet<br />

fylles av barn i alle aldre, gjøglere,<br />

flammeslukere og musikere. Hele<br />

familien samles om festivalens største<br />

ridderturnering når noen av Nordens<br />

riddere samles <strong>til</strong> kamp på<br />

Kongsgårdsplassen.<br />

Et utall av gudstjenester, pilegrimsprogram,<br />

uts<strong>til</strong>linger, og foredragserie<br />

sikrer festivalens forankring som<br />

Norges ledende kirke- og kulturfestival.<br />

For de mange som vil avslutte en<br />

innholdsrik festivaldag i uformelle<br />

omgivelser, presenteres i 2006<br />

«Jazzvaka», med over 35 konserter på<br />

vårt festivalhotell, Britannia. De tre<br />

siste dagene av festivalen arrangeres<br />

også «Trøndersk Matfestival» langs<br />

Kongens gate <strong>fra</strong> Torvet og mot<br />

Frimurerlogen<br />

Fra utekonsert i Borggården<br />

Fra Historisk marked i Borggården<br />

Høymesse i Østskipet Biskop ved høyalteret<br />

Rosevinduet i Nidarosdomen Fra tidebønner<br />

Ridderturnering på Kongsgårdsplassen Økumenisk gudstjeneste på Vestfrontplassen

Praktisk <strong>info</strong>rmasjon<br />

Utfyllende praktisk <strong>info</strong>rmasjon finner<br />

du på et eget innstikksark som følger<br />

denne brosjyre.<br />

PAKKELISTE<br />

På en organisert vandring har vi den<br />

fordelen at vi ikke trenger å minimalisere<br />

bagasjen like strengt som vi må<br />

gjøre dersom vi vandrer alene. Likevel<br />

er det sunt å øve seg i å finne ut hva en<br />

strengt tatt ikke behøver, og hva som er<br />

uunnværlig. Etter hvert finner de fleste<br />

ut at det faktisk er mye av det vi i<br />

utgangspunktet ser på som uunnværlig<br />

som vi godt kan unnvære.<br />

REISE TIL ÅRE<br />

Til <strong>Åre</strong> kommer du deg lettest <strong>fra</strong><br />

Trondheim med «Nabotoget» kl. 0820,<br />

ankomst <strong>Åre</strong> kl. 11.00 alternativt<br />

16.40 ankomst 19.15. Kommer du<br />

med fly <strong>til</strong> Værnes, kan du gå på toget<br />

på Hell stasjon ca. 35 minutter etter<br />

avgang <strong>fra</strong> Trondheim.<br />

DET DU MÅ HA MED:<br />

Niste <strong>til</strong> første dag, som skal rekke<br />

frem <strong>til</strong> kvelden<br />

Bestikk, krus, flat og dyp tallerken og<br />

vannflaske<br />

Sovepose og liggeunderlag<br />

Toalettsaker<br />

Vandresko/støvler (inngåtte) og sandaler<br />

eller andre lette sko <strong>til</strong> kveldsbruk<br />

Hodeplagg, regntøy og varmt tøy.<br />

Dagstursekk <strong>til</strong> det som bæres med<br />

under dagens vandring<br />

Bag eller lignende <strong>til</strong> det som skal i<br />

følgebilen.<br />

DET DU KAN TA MED:<br />

Bibel eller nytestamente<br />

Termos<br />

Blomster med røtter i historien<br />

Underveis lags pilegrimsleden vil du se et uttall av blomster med navn som<br />

minner om helter og helgener. Flere ville planter har fått navn <strong>fra</strong> jomfru Maria<br />

og Olav den Hellige<br />

Olavsstake Fläckmarihand Søterot<br />

Andre ville planter er bl.a. Gullviva, Daggkåpa, Guckusko, Jungfrulin,<br />

Käringtand, Jungfru Marie sänghalm, Rødkløver, Sileshår, Käringstand,<br />

Teveronika, Øgonpyrola.<br />

Gjennom samisk kulturlandskap<br />

När du vandrar Pilgrimsleden St.Olof<br />

bör du känna <strong>til</strong>l att leden passerar<br />

genom ett samiskt kulturlandskap där<br />

samer har bott och verkat under många<br />

hundra år. Stora delar av den skandinaviska<br />

fjällkedjan är ett utpräglat<br />

beteslandskap efter hundratals år med<br />

betande renar. Fjällen och skogen är<br />

fortfarande renskötarens arbetsplatser.<br />

Lämningarna efter äldre samisk<br />

verksamhet är diskreta och ofta svåra<br />

att upptäcka. Naturens egna material<br />

användes <strong>til</strong>l byggnader och vardagsföremål<br />

och när de inte längre användes<br />

lämnades de <strong>til</strong>lbaka <strong>til</strong>l moder jord för<br />

att sakta återgå <strong>til</strong>l naturen. Det fanns<br />

ingen anledning att bygga några stora<br />

monument, man skulle verka på sådant<br />

sätt att man inte lämnade några<br />

onödiga spår efter sig. Om de gamla<br />

platserna skulle man inte prata så<br />

mycket. Som besökare i det samiska<br />

kulturlandskapet kan det därför tänkas<br />

att man inte uppfattar de gamla spåren<br />

om ingen visar på dem. I detta<br />

landskap finns också dimensioner som<br />

inte alls har lämnat några fysiska spår.<br />

Tänk bara på alla gamla namn på fjäll<br />

och bäckar, alla lekplatser, alla skohömyrar,<br />

alla minnen som du går förbi!<br />

Vandra sakta så kanske du kan<br />

förnimma något av dem som verkat<br />

före oss.<br />

I alla tider har möten mellan samer och<br />

de nordiska grannarna varit vanliga.<br />

Reinsflokk<br />

Rester av eldre gamme<br />

Man har bytt varor och tjänster, och<br />

ibland har man vandrat samma stigar.<br />

Kanske på väg <strong>til</strong>l marknaden i<br />

Levanger för att byta skinnprodukter<br />

och slöjdhorn mot salt och kläde.<br />

Redan i den norska och isländska<br />

medeltida sagalitteraturen berättas om<br />

giftermål mellan samer, eller finnar<br />

som var den gamla benämningen på<br />

samer här, och grannfolken. Säkert<br />

kom även pilgrimer på väg <strong>til</strong>l Nidaros<br />

i kontakt med samer. Men samiskan<br />

har ingen lång tradition som skriftspråk,<br />

så det finns inga skrivna<br />

berättelser om sådana möten. Vi får<br />

använda vår fantasi och försöka föreställa<br />

oss hur det gick <strong>til</strong>l. Nog var man<br />

nyfikna på varandra, och nog försökte<br />

man kommunicera. Hur vanligt det var<br />

att samer besökte St.Olofs grav vet vi<br />

inte. De flesta samer kristnades först<br />

under 1700-talet, men eftersom man<br />

inte alls levde isolerat dessförinnan vore<br />

det märkligt om inte även samer var<br />

nyfikna på helgonet som fick besök av<br />

människor från hela Europa.

logo

products

Resources

Company

Terms of service
Privacy policy
Cookie policy
Cookie settings
Imprint
Change language
Made with love in Switzerland
© 2024 Yumpu.com all rights reserved

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!