Nar tausheten taler III_Luften_Leseprøve
Marie er død, og Torkel har reist til Sør-Afrika på ubestemt tid, De seks halvvoksne barna venter å høre fra far, som har lovet å sende penger hjem så snart han får jobb i Sør-Afrika. Arbeidsledigheten i Stavanger er høy, og det er svært vanskelig å få endene til å møtes. Årene går. Ikke et ord fra far. Hvor er han? Hvorfor lar han ikke høre fra seg? De seks sliter i hverdagen. De lover hverandre at aldri skal forsorgen, Vergerådet eller noen andre få vite hvor vanskelig de har det. Klarer de å holde dette løftet, som binder dem livet ut?
Marie er død, og Torkel har reist til Sør-Afrika på ubestemt tid, De seks halvvoksne barna venter å høre fra far, som har lovet å sende penger hjem så snart han får jobb i Sør-Afrika. Arbeidsledigheten i Stavanger er høy, og det er svært vanskelig å få endene til å møtes. Årene går. Ikke et ord fra far. Hvor er han? Hvorfor lar han ikke høre fra seg? De seks sliter i hverdagen. De lover hverandre at aldri skal forsorgen, Vergerådet eller noen andre få vite hvor vanskelig de har det. Klarer de å holde dette løftet, som binder dem livet ut?
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
© Bokforlaget Publica 2017<br />
PUBLICA BOK AS<br />
Gamleveien 87<br />
4315 SANDNES<br />
www.publicabok.no<br />
ISBN: 9788282515597<br />
Omslagdesign: Hana Costelloe<br />
Sats: Andrej Mišina<br />
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens<br />
bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica Bok er enhver<br />
eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den<br />
utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller<br />
avtale kan medføre erstatningsansvar.
Bind <strong>III</strong> LUFTEN / 1927–1946<br />
2017
Til Ina,<br />
mitt fjerde barnebarn
Når <strong>tausheten</strong> <strong>taler</strong> <strong>III</strong> / LUFTEN<br />
I<br />
Forord<br />
mange familier har det skjedd hendelser som det senere ikke<br />
snakkes om. Tausheten kan være pålagt, fordi den er forbundet<br />
med skam eller sorg, eller simpelthen fordi ingen har fortalt<br />
noe til sine etterkommere, som muligens heller ikke har spurt.<br />
Har barn rett til å kjenne sannheten om sine foreldres og<br />
besteforeldres liv? Kanskje ikke. Men uten å kjenne sannheten<br />
vil ofte etterkommerne lage seg sin egen «sannhet» ut av all<br />
<strong>tausheten</strong>.<br />
Jeg fant et brev fra 1988, der det sto følgende om min morfar,<br />
skipsføreren, skrevet av hans yngste datter:<br />
Året etter mors død i 1924 fikk han sjansen til å<br />
føre en båt til Syd Afrika, Cape Town. Der ble han<br />
i 20 år. Han var syk da han kom hjem og døde på<br />
Stavanger sykehus kort tid etter.<br />
Min nysgjerrighet var vekket. Hva hadde han gjort i Cape Town<br />
i tyve år? Hva skjedde med hans seks barn som var mellom 15<br />
og 25 år da han reiste, og som aldri hadde fortalt noen om farens<br />
liv i Sør-Afrika, eller hvordan de selv hadde det under hans<br />
lange fravær?<br />
Jeg visste ingenting, og det var heller ingen andre slektninger<br />
som kunne fortelle meg noe. Var det riktig å begynne å grave<br />
i en fortid som ingen hadde villet snakke om? Ville det være<br />
mulig for meg å skrive en bok om min morfars liv?<br />
Jeg startet en omfattende kildeundersøkelse, både i Norge og<br />
- 7 -
else skranefjell<br />
Sør-Afrika. Etter hvert som jeg levde meg inn i historien, dukket<br />
det opp i hodet mitt kommentarer som var blitt sagt eller<br />
som jeg hadde overhørt gjennom min barndom og mitt voksne<br />
liv, og som syntes å ha ligget gjemt i bevisstheten min i påvente<br />
av denne anledningen.<br />
Da jeg begynte å skrive, følte jeg at jeg ikke hadde nok stoff til<br />
annet enn en tynn bok. Etter hvert skjedde det forunderlige at<br />
hele min mormor og morfars familie ble «levende» for meg og<br />
på en måte «medvirkende» i skrivingen. Den tynne boken jeg<br />
hadde i tankene, har derfor blitt en trilogi.<br />
Personenes tanker, følelser og personlighet er diktet inn i de<br />
ytre fakta som kan dokumenteres. Trilogien gir uttrykk for historien<br />
slik den kan ha vært.<br />
De feil og usannheter som leseren måtte kunne avdekke, er derfor<br />
fullt og helt mitt ansvar.<br />
Dette er den tredje og siste boken i trilogien om livet til Torkel<br />
og Marie og deres familie.<br />
- 8 -
Når <strong>tausheten</strong> <strong>taler</strong> <strong>III</strong> / LUFTEN<br />
F<br />
1927 – Cape Town<br />
ra sin lange fartstid til sjøs var Torkel vant til å se mennesker<br />
med forskjellige hudfarger. Han hadde egentlig aldri tenkt<br />
noe særlig over akkurat det. Som styrmann og senere kaptein<br />
behandlet han folk etter rang. En bryggesjauer i en fremmed<br />
havn var en bryggesjauer enten han var hvit, svart eller gul, men<br />
han hadde observert at en hvit bryggearbeider var en sjeldenhet<br />
i koloniene. Torkel kjente få ikke-hvite, og den eneste svarte<br />
han gjennom årene hadde fått et vennskapelig forhold til, var<br />
Nellie.<br />
I Claremont, der han nå bodde utenfor Cape Town, oppdaget<br />
han at i Roseville Road bodde det bare hvite. Så han en svart<br />
eller farget person, kunne han være helt sikker på at vedkommende<br />
var tjenestepike eller gartner hos en hvit familie, eller<br />
at det var strøkets søppeltømmer. Utenom arbeidstiden var det<br />
sjeldent å se noe annet enn hvite mennesker i gatene.<br />
Johanna og Jacob Thorsen hadde, i likhet med de fleste andre,<br />
både tjenestepike og gartner som begge to var fargede. De var<br />
høflige og smilende, men det var svært tydelig at det var stor<br />
avstand mellom herskap og tjenere. Torkel prøvde en gang å få<br />
i gang en samtale med gartneren. Han var nysgjerrig på hans<br />
bakgrunn og hvordan hans oppvekst hadde vært, men gartnerens<br />
svar var knappe. Samtalen døde ut av seg selv.<br />
«Hvor bor de svarte og fargede?» spurte Torkel Johanna en dag.<br />
«De bor i reservater for ikke-hvite utenfor bydelssenteret.»<br />
Jacob hadde overhørt samtalen og kom bort til dem. «Dette<br />
landet er svært annerledes enn Norge. På mange måter er det<br />
- 9 -
else skranefjell<br />
et fantastisk sted å bo, men man må bare finne seg i den urettferdigheten<br />
det er mellom den hvite befolkningen og alle de<br />
andre.» Han gikk bort til bokhyllen og hentet frem et ark fra en<br />
bunke papirer. «Her kan du se hvilke lover vi har i dag og som<br />
diskriminerer de ikke-hvite. Det er The Norwegian Society som<br />
har laget denne oversikten for at medlemmene skal være klar<br />
over den gjeldende lovgivningen.»<br />
Torkel leste.<br />
South Africa<br />
Act 1909<br />
Mines and Works<br />
Act 1911 & 1926<br />
Natives land<br />
Acts 1913<br />
Native (Urban Areas)<br />
Act 1923<br />
Sør-Afrikas grunnlov. Kun hvite menn av<br />
europeisk avstamming kan velges til parlamentet<br />
Visse typer jobber er reservert hvite, som<br />
bør ha høyere lønn enn ikke-hvite.<br />
87 prosent av landet skal tilhøre landets<br />
hvite minoritet. Denne loven forbyr innfødte<br />
å drive jordbruk utenfor små reservater.<br />
Fastslår at de ulike befolkningsgruppene skal<br />
leve på forskjellige steder i byene, og at svarte<br />
skal ha spesiell tillatelse for å bo i byer.<br />
«Du store min. Hvordan kan et så stort ikke-hvitt flertall finne<br />
seg i noe slikt fra et lite hvitt mindretall?»<br />
«Jeg har noen bøker om Sør-Afrikas historie. Du får nok lese<br />
dem, hvis du vil prøve å forstå hvordan det har blitt slik.» Jacob<br />
la arket tilbake i bokhyllen igjen.<br />
Å være forester i Western Conservancy var på flere måter ikke så<br />
forskjellig fra å være på nødsarbeid som skogsarbeider i Ryfylke.<br />
Det var den samme ukerytmen, reisen ut til feltet i lastebiler<br />
grytidlig mandag morgen og hjem igjen sent fredag kveld.<br />
Selve arbeidet var også i bunn og grunn det samme med planting,<br />
tynning og kultivering av skogen, men her sluttet likhetene.<br />
- 10 -
Når <strong>tausheten</strong> <strong>taler</strong> <strong>III</strong> / LUFTEN<br />
De var tolv personer på arbeidslaget. De ble fordelt i to brakker,<br />
en med brukbare køyesenger for de hvite og en dårligere<br />
utstyrt for de svarte. Blant de hvite var formannen, og blant de<br />
svarte var kokken. Arbeidet som forester var i utgangspunktet<br />
det samme for alle, men de hvite tjente nesten det dobbelte<br />
som de svarte, med begrunnelse i at de var faglærte, noe de<br />
svarte ikke var. Torkel skjønte etter hvert at i virkeligheten var<br />
de omtrent like ufaglærte alle sammen. Likevel var det lett for<br />
ham å merke at de svarte hadde større kjennskap og kjærlighet<br />
til naturen og vernet av denne. Det viste tydelig i måten de arbeidet<br />
på. Tradisjonelt hadde jorden blant de svarte vært felles<br />
eiendom og felles ansvar, men slik var det ikke lenger.<br />
En viktig del av arbeidet var brannvern. De laget branngater<br />
og fjernet tørre, døde trær, dersom ilden skulle komme ut av<br />
kontroll. I tillegg hadde de kontinuerlig oppsyn i skogen, enten<br />
det gjaldt personer som tente bål eller husdyr som forvillet seg<br />
inn i områder de ikke skulle ha tilgang til.<br />
Torkel trivdes med arbeidet, men han savnet det gode kameratskapet<br />
som hadde preget arbeidslaget i Norge. I matpausene<br />
satt de ikke sammen, men fordelte seg i fire grupper. Boere,<br />
engelskmenn, zulu og xhosa satt hver for seg. Torkel følte seg<br />
ikke helt hjemme blant noen av dem, men siden han snakket<br />
bedre engelsk enn afrikaans, boernes språk, ble det til at han<br />
satte seg sammen med de to engelskmennene. Ofte lyttet han<br />
til de svartes bantuspråk med sine karakteristiske klikkelyder.<br />
Han forsøkte å etterligne klikkingen, men det var visst umulig<br />
for andre enn dem som hadde språket som morsmål.<br />
Maten var god og rikelig. Frokosten var den evinnelige maisgrøten,<br />
pap. Til middagen vekslet kokken mellom tradisjonelle<br />
retter fra alle de fire folkegruppene som arbeidslaget besto av.<br />
En sjelden gang laget kokken bantu-festmat. Da hendte det at<br />
zuluene eller xhosaene avsluttet måltidet med dans og sang i<br />
kveldsmørket, slik forfedrene deres hadde gjort i århundrer.<br />
Ved slike anledninger, når månen hang over bålet og villdyrenes<br />
- 11 -
else skranefjell<br />
øyne lyste i skogen bak dem, følte Torkel at Sør-Afrika var<br />
de svartes land og at han selv var heldig som fikk være her på<br />
besøk. Å uttrykke slike tanker ovenfor de andre hvite ville være<br />
det samme som å be om sin oppsigelse.<br />
«Vil du være med oss på tur opp på Taffelberget i dag», sa Jacob<br />
Thorsen en lørdag i oktober. Det var en deilig vårmorgen, og<br />
solen skinte varmt.<br />
«Taffelberget? Mener du Table Mountain?» spurte Torkel.<br />
«Ja, men på afrikaans heter det Tafelberg, og vi norske kaller<br />
det Taffelberget. Det er et fantastisk fjellplatå. Du har kanskje<br />
vært der i din sjømannstid?»<br />
«Nei, det har jeg ikke, men jeg har jo sett silhuetten av fjellet<br />
mange ganger fra sjøsiden og fra Cape Town. Hvordan kommer<br />
vi opp på platået?»<br />
«Vi tar drosje så langt som mulig, og så er det å ta bena fatt.<br />
Det er en god tur, og med rolig tempo tar det et par timer å nå<br />
toppen. Det er sti hele veien. Vi tar med mat og drikke. Det er<br />
så flott å nyte utsikten fra platået.»<br />
«Selvsagt vil jeg være med», sa Torkel.<br />
Jo, det var bratt, tenkte Torkel mens de gikk opp stien. Vegetasjonen<br />
var vakker og variert, og det var mye å se på, vakre<br />
blomster i sterke farger og mange ukjente trær.<br />
«Se, der er en eik», sa Torkel. «Jeg trodde ikke det vokste slike<br />
trær så langt syd.»<br />
«Det gjør det egentlig heller ikke», svarte Jacob. «De ble importert<br />
for mange år siden fra Nord-Europa.»<br />
«Nå er det ikke lenge til vi er oppe på platået», sa Johanna.<br />
«Bare vent så skal du se det første hjemmet Jacob og jeg hadde.»<br />
«Det er jo ingen hus her. Jeg trodde forresten at det ikke var<br />
lov å ha bebyggelse her.»<br />
«Vent og se», sa Johanna.<br />
- 12 -
Når <strong>tausheten</strong> <strong>taler</strong> <strong>III</strong> / LUFTEN<br />
Endelig var de oppe, og Torkel ble målløs over utsikten. Hele<br />
byen lå for deres føtter. Langt der ute lå Robben Island, der<br />
han hadde kjempet mot stormen den gang han kom med skonnerten<br />
«Lars Riisdahl» i 1925. Utenfor lå havet så langt øyet<br />
kunne se. Jacob forklarte ham at den spisse toppen het Lion’s<br />
Head. Den litt lavere het Devil’s Peak. Nedenfor lå bydelene<br />
District Six, Zonnenbloem og Woodstock.<br />
De begynte å gå innover platået som strakte seg langt inn i<br />
landet. Etter en stund sa Johanna: «Se Torkel, ser du steinhytten<br />
der borte. Der bodde Jacob og jeg med vår eldste sønn Henry<br />
Magnus, og der ble de to neste barna våre født.»<br />
«Hvordan kunne dere få lov til å bo her?»<br />
«Hytten ble opprinnelig bygget som arbeidsbrakke for dem<br />
som var med i utbyggingen av Woodhead Reservoir for å skaffe<br />
drikkevann til Cape Town. Ved dette anlegget fikk jeg arbeid<br />
etter at jeg hadde sluttet med hvalfangsten. Senere fikk Johanna<br />
og jeg disponere hytten som bolig. Det var en fin tid, ikke sant,<br />
Johanna?»<br />
«Jo, det var det, selv om det var kaldt og mye tåke om vinteren.<br />
Har jeg fortalt deg hva de to barna våre heter, de som ble<br />
født der, Torkel?»<br />
«Nei?»<br />
«Den eldste av de to heter Disa Nerina. Hun er oppkalt etter<br />
en orkidé som blir kalt Pride of Table Mountain og som blomstret<br />
her på sensommeren, da barnet ble født. Vårt neste barn<br />
døpte vi Olaf Tafelberg etter fjellet.»<br />
«Det var noen fine og originale navn», sa Torkel.<br />
«Ja, tenk seks barn, og nå er de ute av redet alle sammen.»<br />
Hytten var lukket og låst. Været var fint, så de satte seg i nordveggen<br />
for å nyte solen. Fra ryggsekken til Jacob fant Johanna<br />
frem mat og drikke, så det kunne holdt til langt flere enn de tre.<br />
Etter maten tok Jacob og Torkel en liten lur, mens Johanna gikk<br />
rundt hytteveggene og frisket opp gamle minner.<br />
- 13 -
else skranefjell<br />
En sommermorgen i desember satt Torkel under epletreet i hagen<br />
da Johanna kom bort til ham med to kopper rykende varm te.<br />
«Varm te gjør godt i sommerheten», sa hun og rakte ham den<br />
ene koppen. «Ja, nå nærmer det seg snart jul. I går kom det<br />
pakke med julegaver fra familien min i Norge.»<br />
Torkel tok en slurk av teen, men sa ikke noe. Johanna så bort<br />
på ham:<br />
«Nå har du bodd ganske lenge hos oss, Torkel, men aldri har<br />
jeg sett at det har kommet brev til deg. Har du hørt fra barna<br />
dine mens du har vært her?»<br />
«Nei.»<br />
«Har du skrevet til dem?»<br />
«Nei.»<br />
«Hvorfor ikke? De må jo være urolige når de ikke vet hvor du<br />
er og hvordan du har det?»<br />
«Jeg tror ikke det.»<br />
«Hør, Torkel, jeg skal ikke presse deg til å fortelle meg noe du<br />
ikke ønsker å snakke om, men jeg føler at det er galt at du ikke<br />
har kontakt med de morløse barna dine.»<br />
Torkel satt lenge og så ut i luften. «Før jeg reiste, lovet jeg<br />
meg selv at jeg ikke skulle komme tilbake før det var blitt gode<br />
tider i Norge. Det er det ennå ikke blitt. Jeg forespeilte barna at<br />
her i Sør-Afrika ville jeg kunne slå meg opp på det inntektsnivået<br />
som jeg hadde den gangen jeg reiste ute som kaptein. Det<br />
har jeg ikke klart. Skulle jeg så skrive til dem og si at jeg har<br />
omtrent det samme arbeidet som jeg hadde de siste årene som<br />
nødsarbeider i Stavanger? Selv om lønnen ikke er så verst etter<br />
sør-afrikanske forhold, er den ikke høy nok til å sende penger<br />
hjem?»<br />
«Sannheten er vel den beste, uansett hvordan livet er», sa Johanna<br />
mildt.<br />
«Ikke tale om», svarte Torkel hardt. «Når sannheten bare vil<br />
gjøre dem triste over deres mislykkede far, er <strong>tausheten</strong> bedre.<br />
Jeg skriver ikke hjem før jeg har noe positivt å skrive om.»<br />
- 14 -
Når <strong>tausheten</strong> <strong>taler</strong> <strong>III</strong> / LUFTEN<br />
«Det høres galt ut for meg, men det er du som kjenner dine<br />
barn best.»<br />
Torkel så lenge på henne. Så reiste han seg brått opp og gikk<br />
mot rommet sitt. På veien snudde han seg mot Johanna og sa:<br />
«Takk for teen».<br />
- 15 -
else skranefjell<br />
J<br />
1929 – Cape Town<br />
og Stavanger<br />
ohanna var en god kokk og laget tradisjonell norsk mat, slik<br />
den ble laget i Norge før hun reiste hjemmefra rett før århundreskiftet.<br />
Siden hennes fire losjerende mannfolk var norske alle<br />
sammen, satte de stor pris på dette. Johannas barn, derimot,<br />
syntes at moren var håpløs gammeldags som tviholdt på matretter<br />
som ingen av deres bekjente hadde hørt om. Ikke desto<br />
mindre spiste de med god appetitt når de var på besøk.<br />
Denne søndagen hadde de spist lammefrikassé med karamellpudding<br />
til dessert. Kaffen og fyrstekaken nøt de etterpå ute på<br />
verandaen. Sigarer ble tent for de røkende. Fred og harmoni<br />
senket seg over dem alle.<br />
Disa og Olaf Tafelberg var de eneste av barna som var på besøk.<br />
Torkel var etter hvert blitt godt kjent med dem begge. Pensjonærene<br />
var foruten Torkel selv, herrene Urrang, Albrigtsen og<br />
Nielsen. De to siste var relativt nyinnflyttet, så Torkel kjente dem<br />
ikke noe særlig. Halvor Urrang hadde bodd her i flere år. Han var<br />
en god venn av Jacob, var murmester og på alle måter en «likandes»<br />
kar. Torkel måtte le da Halvor første gang fortalte ham historier fra<br />
livet sitt. For å brødfø familien hadde han reist til San Francisco og<br />
hjulpet til å bygge opp byen etter det store jordskjelvet. Nå var han<br />
i Cape Town og bygget hus, men hadde snart spart opp penger nok<br />
til å klare seg noen år i Norge. «Vet du», sa Torkel, «jeg hørte om<br />
deg i Stavanger i 1925, og din historie var et viktig bidrag til at jeg<br />
tok beslutningen om å reise ut. Verden er sannelig liten.»<br />
- 16 -
Når <strong>tausheten</strong> <strong>taler</strong> <strong>III</strong> / LUFTEN<br />
Jacob og Halvor var nesten inne i middagsluren sin, da Olaf<br />
Tafelberg spratt opp. Han hentet fotografiapparatet og ville ta<br />
bilde av hele selskapet.<br />
Det tok sin tid å få alle på plass. Disa satte seg foran, oppe på<br />
gelenderet, der hun satt som en havfrue. Torkel sto i bakgrunnen.<br />
Han likte ikke så godt å bli fotografert. De ble beordret til<br />
å smile, før det lød et tydelig klikk fra apparatet, og den døsige<br />
ettermiddagen kunne fortsette.<br />
Noen uker senere hentet Johanna de fremkalte bildene i fotoforretningen.<br />
Spesielt ble hun sittende og betrakte bildet fra verandaen<br />
den søndagsettermiddagen. Kanskje hun skulle kopiere<br />
akkurat dette bildet, slik at de losjerende kunne få et eksemplar<br />
hver til minne om den tiden de hadde bodd hos henne og Jacob?<br />
Kopiering var kostbart, men hun syntes det var verdt det.<br />
Nielsen og Albrigtsen tok vel imot hver sin kopi. Urrang var<br />
begeistret og lovet å sende det hjem til sin kone i Haugesund.<br />
«Så kan hun se hvor bra jeg har det hos deg,» sa han til Johanna.<br />
Torkel så lenge på bildet og sa til slutt. «Takk skal du ha, Johanna,<br />
men det er jo så vidt jeg vises på bildet. Gi det heller til Disa, du.»<br />
«Men, Torkel, du kan sende det hjem til barna dine, så de får<br />
et livstegn fra deg.»<br />
«Nei takk, Johanna.»<br />
Johanna gikk og tenkte på Torkels kopi. Hun likte Torkel, det<br />
var ikke det, men sannelig var han steil og sta. De stakkars barna<br />
fortjente å få et livstegn fra faren sin etter fire år, men hun,<br />
Johanna, hadde jo egentlig ikke noe med å blande seg inn. Hva<br />
om hun gjorde det likevel? Det kunne vel ikke være noe galt i<br />
det? Johanna fant en penn og skrev på baksiden av fotografiet:<br />
Fra venstre til høire<br />
Fru Thorsen, Albrigtsen, Nielsen, Disa Thorsen,<br />
Strømberg, Thorsen, Urrang.<br />
Hilsen fra Claremont<br />
March 1929<br />
- 17 -
else skranefjell<br />
Hun puttet fotografiet inn i en konvolutt. Adressen visste<br />
hun ikke så nøyaktig, men hun syntes å huske at de bodde på<br />
Storhaug. Stavanger var ikke så stor, så det burde holde. Noen<br />
avsender var det ikke nødvendig å ta med. Dagen etter ble brevet<br />
postlagt.<br />
Ordin, Torkels eldste sønn på 25 år, satt ute i hagen på Storhaug<br />
og nøt forsommeren. Syrintreet var i full blomst, og han kunne<br />
kjenne duften der han satt og leste avisen. Han så at postmannen<br />
nærmet seg, og Ordin hilste blidt.<br />
«Brev til dere», ropte postmannen. «Det brevet har reist<br />
langt. Siden det ikke er flere familier som heter Strømberg på<br />
Storhaug, antar jeg at det skal til dere.»<br />
Ordin reiste seg og fikk brevet. Han satte seg ned igjen i fluktstolen<br />
og så på konvolutten. Utenpå sto det «Familien Strømberg,<br />
Storhaug, Stavanger, Norway». Han snudde konvolutten.<br />
Ingen avsender. Deretter så han på poststempelet og skvatt til.<br />
Cape Town, sto det, og South Africa sto det trykket på frimerket.<br />
Kunne det virkelig være fra far? Etter fire år? Men skriften var<br />
jo ikke fars. Skulle han åpne brevet? Nei, familien, det betydde<br />
dem alle sammen og ikke bare ham. Han fikk ta med brevet opp<br />
til Anna og høre hva hun syntes.<br />
Anna, 23 år, sto på kjøkkenet og strøk tøy. Hun tenkte på<br />
hvor lett strykingen gikk nå når de hadde kjøpt seg elektrisk<br />
strykejern. Hun jobbet jevnt og trutt med duker og servietter,<br />
sengetøy og undertøy. «Du behøver da ikke stryke undertøyet<br />
vårt», hadde søsteren, Torborg, sagt. Men Anna syntes det ble<br />
så mye penere når det lå nystrøket tøy pent sammenbrettet i<br />
skapene. «Det går jo så fort», hadde Anna svart.<br />
Ordin kom inn og viste Anna brevet. Hun kjente på det. «Det<br />
er i hvert fall ikke noe langt brev. Kjenn her på den ene siden er<br />
det noe, kanskje et lite kort. På den andre siden kjennes det ut<br />
som om det er tomt. Vil du åpne det?»<br />
«Nei», sa Ordin. «Siden det er til oss alle sammen, synes jeg<br />
- 18 -
Når <strong>tausheten</strong> <strong>taler</strong> <strong>III</strong> / LUFTEN<br />
vi skal vente til i ettermiddag når alle er hjemme. Så åpner vi<br />
det sammen.»<br />
«Det er ikke fars håndskrift», sa Anna.<br />
«Nei, det er det avgjort ikke.»<br />
«Tror du far kan være syk eller død og at det er en som skriver<br />
og informerer oss om det?»<br />
«Jeg velger å ikke tro noen ting. Vi venter og ser.»<br />
For Anna og Ordin kvernet tankene rundt det mystiske brevet<br />
hele dagen. Da de fire andre søsknene var kommet hjem<br />
fra arbeidet, hentet Ordin brevet, og de sto fulle av spenning<br />
rundt ham mens han åpnet det med brevåpneren. Han kikket<br />
ned i konvolutten. «Et fotografi», sa han og tok det ut, «men<br />
ikke noe brev.»<br />
«Få se på bildet», sa Mimmi, den yngste på 19 år, oppspilt.<br />
Ordin kastet et blikk på det før han ga det videre. «Jeg kjenner<br />
ingen av de personene som er på bildet», sa han. Det ble<br />
sendt rundt til dem alle sammen, men ingen dro kjensel på<br />
noen kjente.<br />
«Det står noe på baksiden», sa Lisa, den eldste, mens Junior<br />
på 25 år holdt bildet opp for å studere personene nøyere. Junior<br />
snudde det og leste høyt<br />
«Strømberg? Tror dere at far er med på bildet?»<br />
«Få se! Få se!» Nå var de alle blitt ivrige.<br />
«Rolig nå», sa Ordin og overtok bildet. «Hvis far er nummer<br />
tre fra høyre, betyr det at det er han som står helt bakerst, rett<br />
bak den unge damen. Ikke klarer jeg å se at det er far, for halve<br />
hodet hans ligger jo i skyggen.»<br />
«Hva i all verden er vitsen med å sende oss et bilde av far, der<br />
det ikke er mulig å se ham og sammen med mange andre som<br />
vi ikke kjenner i det hele tatt?» spurte Anna.<br />
«Kanskje for å fortelle oss at han lever og har det bra», sa Torborg,<br />
som var et å¨r yngre enn Anna.<br />
«I så fall kunne han jo skrive til oss og fortelle det selv. Det er<br />
det minste han kunne gjort.»<br />
- 19 -
else skranefjell<br />
«Hvem tror dere at Claremont er? Tror dere det er en dame?<br />
Kanskje han har funnet en kjæreste og har fortalt henne om<br />
oss?» undret Mimmi.<br />
«Tull», sa Junior. «Det er jo skrevet på norsk, og ingen norsk<br />
dame heter Claremonth. Jeg tror at det er stedet hvor far er og<br />
at det ligger i Cape Town, på samme måte som Storhaug ligger<br />
i Stavanger.<br />
«Vel, vel, det får vi nok aldri vite», sa Lisa. «Da var ikke dette<br />
brevet så spennende som vi trodde, likevel. Jeg bryr meg ikke<br />
om å gjemme på bildet og foreslår at vi kaster det. Eller er det<br />
noen av dere andre som vil ha det?»<br />
Ingen svarte, og så kastet Lisa både bildet og konvolutten i<br />
papirkurven.<br />
Dagen etter gjorde Anna rent i stuen. Da hun skulle tømme<br />
papirkurven, så hun at bildet fra Cape Town lå aller øverst med<br />
baksiden opp. Det er for galt bare å kaste det, tenkte hun, og<br />
plukket det opp. Noe senere tok hun frem albumet sitt, fant<br />
en ledig plass og limte inn bildet. Hva skulle hun skrive som<br />
undertekst? Ikke noe morsomt i alle fall. Hun tok fyllepennen<br />
og skrev «Cape Town». Ikke noe mer.<br />
Tirsdag 29. oktober 1929 kom børskrakket på Wall Street, og<br />
denne dagen ble senere stående som Black Tuesday. Børskrakket<br />
var innledningen til Den store depresjonen, som skulle prege mesteparten<br />
av 1930-årene. USA ble hardest rammet, men følgene<br />
var merkbare over hele verden, særlig i europeiske industriland.<br />
Norge var svært avhengig av eksport, så krisen rammet hardt<br />
da andre land sluttet å kjøpe norske varer. I 1933, da krisen<br />
herjet som verst, var arbeidsløsheten oppe i over tretti prosent.<br />
I Sør-Afrika hadde depresjonen en sterk økonomisk og politisk<br />
effekt, fordi eksporten av sørafrikanske jordbruksprodukter<br />
og mineraler sank drastisk.<br />
Stavanger, med sin høye arbeidsledighet og fattigdom gjennom<br />
1920-årene, ble rammet enda hardere, fordi byen bare<br />
- 20 -
Når <strong>tausheten</strong> <strong>taler</strong> <strong>III</strong> / LUFTEN<br />
hadde sine ensidige, eksportrettede næringer – hermetikk og<br />
sjøfart.<br />
Torkel hadde opplevd økonomiske kriser tidligere, både i 1880-årene<br />
og i 1920, så han forsto raskt at dette ville bli verre enn noe han<br />
hadde opplevd før og at det ville gå flere år før krisen var over. Han<br />
måtte derfor innse at han med sine 57 år, ti av dem i Norge som<br />
arbeidsledig eller nødsarbeider, ikke ville ha noen mulighet til å få<br />
stillinger i arbeidslivet verken i Stavanger eller her i Cape Town,<br />
som tilsvarte den utdannelsen han hadde. Da denne erkjennelsen<br />
hadde sunket inn hos ham, følte han til sin forbauselse en viss<br />
lettelse. Livet var ikke blitt slik han en gang drømte om og strevet<br />
så hardt for, men nå kunne han ikke gjøre noe mer med det. Han<br />
fikk nyte de gledene i livet han ennå kunne få.<br />
Torkels barn i Avaldsnesgaten var for unge til å forstå krisens<br />
fulle omfang, men de forsto i hvert fall at livet ikke var lett. For<br />
de fire som arbeidet, Lisa, Torborg, Junior og Mimmi, gjaldt<br />
det å gjøre alt det de kunne for å beholde jobbene sine.<br />
- 21 -