Sagaen om Ragnarok_leseprøve

LINE MØLLEROP
© Publica Bok AS 2017
Publica Bok AS
Gamleveien 87
4315 SANDNES
www.publicabok.no
ISBN: 9788282515535
Omslag: Andrej Misina
Sats: CF Media
Materialet i denne publikasjon er omfattet av
åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt
avtale med Publica Bok er enhver
eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring
bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i
lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan
medføre erstatningsansvar.
- 2 -

SAGAEN OM RAGNAROK
Line Møllerop
Sagaen om Ragnarok
Forræderen fra Åsgard
2017
- 3 -

LINE MØLLEROP
- 4 -

SAGAEN OM RAGNAROK
PROLOG
Tor lukket døren lydløst bak seg. Den store kroppen
fikk så vidt plass i den smale trappegangen. Han stønnet
oppgitt for seg selv mens han forsiktig forsøkte å vri seg
rundt uten å dunke borti veggen. Han var en gigantisk
skikkelse der han sto med det lange, krøllete skjegget,
never på størrelse med kampesteiner og en brystkasse
bredere enn en bjørns. Likevel smøg han seg elegant
nedover trappetrinnene i hurtig tempo. Et lite knirk
hørtes plutselig bak ham halvveis ned i trappen. Han
stoppet brått opp og snurret rundt, mens hånden grep
etter hammeren i beltet. En liten mus pilte mellom
beina hans.
«Jotunpakk!» freste Tor irritert idet han fikk øye på
musen, og sparket halvhjertet etter den. En flau rødme
spredde seg i ansiktet.
Tordenguden, skremt av en mus.
Heldigvis hadde ingen sett ham, tenkte han lettet. I
så fall ville det vært lenge til neste gang han kunne vist
ansiktet sitt i Valhall. Han kastet et raskt blikk oppover
- 5 -

LINE MØLLEROP
trappen. Døren sto på gløtt lenger oppe. Hadde han
ikke lukket den allerede? Med raske skritt var han på
toppen av trappen igjen og lukket døren. Treverket
knirket, og han bannet lavt. Beskjeden fra Odin hadde
vært tydelig:
«Kom nå. Sørg for at ingen ser deg.»
Han skyndte seg nedover. Tiden var knapp, og han
var sent ute allerede. Han stoppet brått opp i enden av
trappen. Det siste trinnet var borte. Han tok sats og
hoppet ned. Beina landet lett på de store, flate steinene
som lå langs bakken. Bestemt gikk han bort mot veggen
foran seg. Den var dekket av stein og strakk seg helt opp
til taket. Han førte den ene hånden forsiktig langs den
ruglete overflaten. Der! Hånden hans stoppet brått opp
ved den ene steinen og fant en liten sprekk formet som
et tre. Han førte fingeren langs glipen mens han lente
kroppen imot. Han dyttet hardere, og en liten åpning
kom til syne. Forsiktig begynte han å åle seg gjennom
den korte tunnelen til han kom ut på andre siden.
Luften var tung, og støvet lå som et tykt teppe over
gulvet. Grove, ruglete steiner strakk seg fra bakken og
opp til taket. Tor kjente nysgjerrigheten vokse i seg mens
- 6 -

SAGAEN OM RAGNAROK
han reiste seg raskt opp. Det var lenge siden han hadde
vært nede i dypet av Valhall. Ikke siden Dragedreperens
tid hadde Odin kalt inn til møte her nede. Han rettet
blikket mot skikkelsene som sto samlet i enden av
rommet og gikk mot dem med bestemte skritt.
«Jeg visste ikke at du var hjemme», sa Frigg idet han
kom opp ved siden av henne. Det lange, mørke håret
hennes hang løst nedover skuldrene, og de brune,
alvorstyngede øynene lå dypt i ansiktet.
«Jeg kom for noen dager siden», svarte Tor. Blikket
hans sveipet raskt over de andre rundt henne. Hodet
til Mime den kroppsløse var plassert på en stein ved
siden av Frigg. Tyr sto bredbent på den andre siden og
skulte bort på Loke, mens han holdt et fast grep rundt
sverdskaftet i beltet. Loke gjespet høylytt og lente seg
søvnig mot veggen. Til slutt så Tor bort på Odin. Det
gråhvite håret til gudenes konge hang ned langs kappen,
og øyet over den krokete nesen var noen ganger blått og
andre ganger svart, som det mørkeste uvær.
«Er det fremdeles noen jotner igjen i Utgard?» spurte
Loke mens han ga fra seg et stort gjesp.
«Det må vel være noen igjen enda, siden Tor alltid er
- 7 -

LINE MØLLEROP
ute og reiser», sa Tyr kjapt før Tor rakk å svare.
«Kanskje han heller har andre grunner til å farte
rundt.» Loke flirte. «Jeg har hørt at kvinnene i Utgard
kan være svært så …»
«Noe nytt fra Utgard?» spurte Mime. Den kroppsløse
hadde latt det hvite håret vokse fritt siden sist Tor hadde
sett ham, og nå lignet han på en hårete ball. Loke himlet
med øynene. «Det har ikke vært noe nytt fra Utgard på
flere år. Jotnene har endelig forstått at slaget er tapt.»
«Ikke vær så sikker. Jotunkongen Jokul virker skarpere
enn mange av hans forgjengere», svarte Tyr.
«Jokul?» spurte Frigg. «Han høres ut som de fleste
andre jotner fra Utgard. Dum som et brød og glad i
mjød.»
«Kanskje, men han har overlevd lengre enn noen av
de andre. Vanligvis blir de drept etter kun noen vintre»,
svarte Tor.
«Kanskje de bare har begynt å kalle kongene for det
samme? Da slipper de bryet med å spre ordet hver gang
en ny overtar», svarte Loke med et skøyeraktig glimt i
øyet. Mime humret. «Ja, det høres ut som noe de kunne
ha funnet på.»
«Var det du som tok knekken på Bauge og Boltorn,
- 8 -

SAGAEN OM RAGNAROK
kongebrødrene i Jotunheimen?» Tyr kikket nysgjerrig
bort på Tor.
«De traff vel egentlig på Mjølner.» Tor strøk hånden
ømt over hammeren i beltet, og Tyr brast ut i latter.
«Det er nok nå!» Odin stirret alvorlig på gudene som
sto rundt ham. «Når guder og jotner møtes til slag på
Åsgards jord vil Ragnarok starte. Brødre vil sloss. Venner
vil bli fiender, og det siste slaget vil vare til denne verden
tar slutt.» Odin lente seg tungt til den lange runestaven
han alltid bar på. Tyr dro frem sverdet fra beltet. «Hør,
hør! Vi skal kjempe mot jotnene. Frem til seieren er vår!»
Tor løftet hammeren. Mjølner veide tungt i hånden.
Han kjente kraften bruse gjennom kroppen.
«Vent, mine venner. Jeg har mer å fortelle dere», sa
Odin. Øyet hans mørknet faretruende. «Dere kjenner
alle til spådommen fra volven Heid. Den som forteller
oss hva som vil skje helt frem til Ragnarok begynner.»
Alle nikket stille. «Det dere ikke vet, er at Heid også
fortalte meg noe annet.»
Loke hevet øyenbrynene spørrende mens de andre
holdt pusten. «Det er ikke gudene og jotnene som
kommer til å avgjøre slaget, men et menneske.»
«Et menneske?» Tyr stirret forferdet på Odin. «I kamp
- 9 -

LINE MØLLEROP
med de mektigste og sterkeste gudene og jotnene. Så er
det et menneske som skal avgjøre?»
«Hva vet vi om dette mennesket, Odin?» spurte
Loke. De smale katteøynene hans virket plutselig enda
smalere.
«Ikke mye utover at barnet er født.» Tyr holdt på å gå
i bakken, mens Lokes øyenbryn forsvant så langt opp i
pannen at de forduftet helt.
«Hvordan finner vi dette barnet?» spurte Frigg.
«Ifølge volven vil hun komme når tiden nærmer seg»,
svarte Odin.
«Hun?» utbrøt Tor vantro. Frigg sendte ham et
advarende blikk.
«Er det virkelig en sjanse vi kan ta? Hun kan bli drept,
eller i verste fall havne i hendene på jotnene», sa Loke.
«Barnet har ikke levd sin første vinter enda, og jotnene
kjenner ikke til henne. Vi har derfor tid til å forberede
oss», svarte Odin. Tor nikket nølende.
«Forberede oss på hva? At en jentunge skal bestemme
vår skjebne? Hva som skal skje med gudene? Det er
ikke en sjanse vi kan ta!» Tyr skalv i stemmen mens han
snakket.
«Men hvis vi finner henne og tar henne vekk fra
- 10 -

SAGAEN OM RAGNAROK
Midgard. Hva skjer da? Vi kommer til å sette henne
i mer fare ved å bringe henne til Åsgard», svarte Frigg.
«Ja, alle vil lure på hvorfor gudene beskytter et
menneskebarn», sa Loke. «Ryktene vil spre seg fort, og
ikke bare i Åsgard. Det vil ikke gå lang tid før jotnene
også hører om dette.»
«Kan vi virkelig ta en slik sjanse?» spurte Tor mens
han møtte Odins blikk.
«Hun blir i Midgard foreløpig», svarte Odin bestemt.
Tor fikk frysninger nedover ryggen. Ragnarok nærmet
seg, den siste kampen med jotnene var bare noen vintrer
unna.
- 11 -

LINE MØLLEROP
VEDDEMÅLET
Jenta sto på tuppen av klippekanten. Under henne
gled den mørke fjorden stille forbi. Den nakne, hvite
kroppen skalv. Hun kjente blikkene som brant seg inn
i ryggen.
Jeg er ikke redd.
Nervøst så hun ned. Det måtte være minst et steinkast
ned til de mørke bølgene. Hun trakk inn et siste pust
og tippet utfor kanten. Et kaldt sjokk gikk gjennom
kroppen da hun traff vannet. Hun kavet seg opp til
overflaten og gispet etter luft. Heiaropene kunne
høres fra strandkanten. Hun hørte seg selv le mellom
hakkende tenner, mens hun svømte inn mot land.
«Sigrid! Sigrid!» messet vennene hennes rytmisk.
Hun forsøkte å smile tappert mens beina falmet etter
sandbunnen. Hun gikk de siste meterne inn mot
stranden.
«Du klarte det!» ropte Aud. Frid hoppet opp og ned
i barnslig fryd. Hun smilte lettet mot de andre jentene
mens hun løp hutrende bort til klærne og trakk linkjolen
- 12 -

SAGAEN OM RAGNAROK
raskt på seg. Den kalde vinden fikk hårene til å reise seg
på kroppen.
«Nå er det din tur, Tjalve!» ropte Frid. De andre
jentene fniste høyt. Sigrid festet den siste bronsespennen
i den mørkegrå kappen før hun rettet blikket opp mot
Tjalve. Han hadde vrengt av seg alle klærne. Morgenen
hadde så vidt startet, men de var oppe alle sammen. Til
og med Gisle hadde tatt fri fra gårdsarbeidet og heiet
entusiastisk på lillebroren.
«Kom igjen, Tjalve! Du klarer det!»
Sigrid så granskende opp på sin største fiende. Tjalve
virket liten der han sto nå. Den tynne, hengslete kroppen
krympet seg i den kalde vinden og det askeblonde håret
hang ned i ansiktet.
«Nå kommer han til å slite, Sigrid!» ropte Aud. «Jeg
har aldri sett ham svømme», sa Gunhild mens hun
sendte Sigrid et nervøst blikk. Tjalve sto urørlig, med
hodet bøyd ned mot vannet.
«Kylling!» gaulet Frid høyt. Sigrid kjente et stikk av
skyldfølelse. Hun hadde regnet med at han ville trekke
seg. Finne på en eller annen unnskyldning. Hadde han
bare ikke sagt det …
Farløs. Utskudd.
- 13 -

LINE MØLLEROP
Raseriet fylte henne, og hun knyttet nevene hardt.
«Din feiging!»
Det rykket gjennom kroppen til Tjalve med det
samme ordene hennes forlot munnen, nesten som et
slag mot ansiktet. Han tippet utfor kanten. Sigrid holdt
pusten mens hun så kroppen hans falle nedover mot
fjorden. Guttene jublet like bak henne.
«Hva var det jeg sa, Sigrid. Tjalve er ikke redd!» ropte
Gisle. Sigrid ignorerte ham. Blikket hennes var låst på
Tjalve, som nå kom til syne mellom bølgene.
«Kom igjen», hvisket hun mens hjertet dunket hardt.
Armene til Tjalve viftet opp i luften, mens hodet forsvant
under en bølge.
«Han kommer ikke til å klare det», kom det fra noen
bak henne.
«Kom igjen, Tjalve. Vis dem hvem du er!» ropte Gisle.
Han vasset ut i vannet helt til bølgene nådde ham opp
til brystkassen før han la på svøm ut mot broren.
«Han kommer til å drukne.» Gunhild stirret skremt
ut mot Tjalve, som nå var helt under vann igjen.
Sigrid så seg rådvill rundt. Hva skulle hun gjøre?
Båtene! Hun fikk øye på de små trebåtene som lå fortøyd
i enden av stranden. Uten å tenke seg om la hun på
- 14 -

SAGAEN OM RAGNAROK
sprang. Etter to spydlengder var hun fremme ved den
nærmeste båten og slet den løs fra fortøyningen med et
kraftig rykk. Gunhild kom springende opp ved siden av
henne. «Jeg blir med.»
Sigrid ristet bestemt på hodet. «Jeg klarer det fint
alene.»
«Tull! Jeg blir med.» Gunhild tok tak i båten på den
andre siden og dyttet den mot vannet. «Dessuten, hvem
skal da holde årene mens du fisker opp Tjalve fra vannet?
Eller klarer du kanskje det også?» Hun hoppet trassig
om bord i båten og tok tak i årene med begge hender.
Sigrid ga et lite nikk til svar og hoppet etter henne.
Tiden var for knapp til å begynne å krangle, slik de
pleide å gjøre. Tjalve kunne snart være død, tenkte hun.
Den vonde klumpen i magen begynte å vokse. Hun
grep tak i den ene åren til Gunhild.
«Kom igjen. Vi har ingen tid å miste.»
«Vi kommer med båten!» ropte Gunhild, men guttene
så ikke ut til å høre henne. Tjalve hadde grepet panisk
fast rundt halsen på Gisle, og de forsvant begge under
vann. Sigrid kjente svetten piple frem i pannen mens
de rodde taktfast utover. Til slutt var de bare noen
kroppslengder unna idet guttene kom gispende opp til
- 15 -

LINE MØLLEROP
overflaten igjen. Gisle var sprengrød i ansiktet, og Tjalve
veivet vilt rundt seg med armene.
«Ta åren! Gisle og Tjalve. Ta åren!» ropte Sigrid mens
hun strakk den så langt hun klarte ut mot guttene.
Gisle forsøkte å svømme mot dem mens Tjalves armer
strammet seg rundt halsen. De sank under vann igjen i
et voldsomt basketak.
«De kommer til å drukne!» ropte Gunhild.
«Ta åren min», kommanderte Sigrid.
«Hva mener du? Du har vel ikke tenkt …?»
Sigrid hev av seg kappen uten å svare. Bølgene fikk
hele båten til å gynge, og hun veivet med armene for å
holde balansen. Deretter hoppet hun over båtkanten.
Det kalde vannet trakk seg inn i klærne, og de tykke
skinnskoene ble fylt med vann mens hun sank nedover
mot bunnen. Hun svømte alt hun orket og dro seg
oppover med kraftige armtak.
«Tjalve! Slipp Gisle. Han får ikke puste», ropte Sigrid
idet hun kom opp til overflaten. Guttene var like ved
siden av henne. Tjalve virket fjern i blikket mens han
klamret seg til broren. Det er bare en ting å gjøre, tenkte
Sigrid. Hun knyttet neven og kjørte den hardt inn i
ansiktet på Tjalve. Han hylte av smerte idet hånden
- 16 -

SAGAEN OM RAGNAROK
smalt inn i haken. Sjokkert slapp han tak i broren. Gisle
grep muligheten og svømte de korte takene bort til åren
som Gunhild strakte mot ham. Tjalve kjempet panisk
mot bølgene som skylte over ham, og før Sigrid hadde
fått summet seg, var han over henne. De kraftige armene
presset kroppen hennes under vann. Hun lot seg synke
ned i fjorden og forsøkte å få kroppen til å slappe av.
Hun var like lang som Tjalve, men hun visste at han var
sterkere. Panikken begynte å stige i henne mens trangen
etter luft vokste.
Jeg må komme meg unna.
Hun blåste ut de siste boblene av luft i kroppen og
kjente hun sank, vekk fra grepet til Tjalve. Det brant
i lungene, og mørke flekker danset foran øynene mens
hun svømte opp. Bare litt til! Hun brøt vannoverflaten
og pustet inn alt hun klarte på en gang.
«Sigrid! Går det bra?» ropte Gunhild fra båten. Sigrid
nikket gispende til svar. Hun grep tak i båtkanten og
deretter den ene åren med en skjelvende hånd.
«Ta tak!» Hun strakk åren videre mot Tjalve. Han lå
fortsatt og kavet i vannet, og grep desperat i åren. Gisle
var om bord i båten og drog inn åren sammen med
henne, før han deretter hjalp Tjalve over båtkanten.
- 17 -

LINE MØLLEROP
Sigrid sukket lettet og kravlet om bord like etter.
«Se», utbrøt Gunhild. Hun stirret nervøst inn mot
land. Det hadde samlet seg en stor gruppe av mennesker
nede ved stranden. «Vi kommer til å få kjeft for dette.»
Sigrid rettet blikket mot stranden og så mor stå der
sammen med flere av de andre kvinnene i bygden. Et
lite stikk av engstelse bredte seg i kroppen.
«Jeg klarte det», utbrøt Tjalve plutselig. «Jeg klarte
hoppet.» Et selvtilfreds smil spredde seg i det bleke
ansiktet. Sigrid kjente latteren komme.
- 18 -

SAGAEN OM RAGNAROK
URO
«Tankeløse småbarn!» Gunhilds mor stilte seg opp foran
dem på stranden. Det runde ansiktet var rødsprengt, og
den store kroppen dirret av sinne. Sigrid skottet bort på
de andre. Gunhilds blikk var som låst i sanden. Tjalve
himlet med øynene mens Gisle flirte til broren.
«Mor …» begynte Gunhild mens hun tvinnet fingrene
nervøst sammen.
«Må jeg passe på deg som et spedbarn?» Ansiktet til
Gunhild ble rødere enn håret. Gisle nappet broren i
armen.
«La oss komme oss vekk herfra», hvisket han lavt.
Tjalve nikket, og de rygget langsomt bakover. Sigrid
sendte ham et drepende blikk. Han flirte tilbake igjen.
Etter alt hun og Gunhild hadde gjort for ham, så våget
han å stikke av! Usling, tenkte hun bittert.
«Ikke et skritt til!» En skarp stemme skar gjennom
luften. Tjalve og Gisle kvakk forskrekket til. Husfruen
på den største gården i Dragvoll kom marsjerende mot
dem. Det brungrå håret hang bak ryggen i en stram
- 19 -

LINE MØLLEROP
flette. Nøkkelknippet i beltet klirret for hvert skritt hun
tok.
«I alle de vintrer jeg har vært mor, har jeg aldri trodd
at jeg skulle fostre så dumdristige barn.» Hun tok et
kraftig grep i det ene øret til Tjalve.
«Mor, det var ikke min feil», protesterte han
unnskyldende. Hun ristet bare på hodet til svar og drog
ham etter øret oppover mot gårdstunet.
Frid og Aud fniste høyt, mens Tjalves klaging hørtes
langt oppover dalen. Sigrid kjente smilet spre seg. Hun
kunne ikke tro at den vanligvis så stolte gutten kunne
bli så stakkarslig da husfruen kom.
«Så dere synes dette er morsomt?» Gunhilds mor
stirret strengt på dem.
«Jeg har en oppgave som kanskje vil få dere på andre
tanker. Møkkahaugen bak langhuset trengs å bli spadd
opp i dag.»
«Men …» utbrøt Gunhild.
«Det gjelder dere også, Sigrid, Frid og Aud.»
«Jeg trodde jeg skulle hjelpe mor med …», begynte
Sigrid.
«Flott, jeg tenkte meg at dere hadde lyst», svarte
Gunhilds mor bestemt.
- 20 -

SAGAEN OM RAGNAROK
«Men jeg har på meg den fine kjolen», utbrøt Frid.
«Du kan jobbe i bare serken.»
Frid sukket og trakk motvillig av seg den grønne
linkjolen slik at hun sto igjen i den fotside grå serken.
De andre jentene gjorde det samme, og Gunhilds mor
nikket fornøyd.
«Det er uansett ingen som vil se på dere to ganger
etter at dere er ferdig med dette arbeidet», sa hun og
bjeffet ut en kort latter.
Sigrid rynket på nesen mens hun gikk hjemover.
Stanken av møkk satt enda godt i huden. Hun hadde
nesten skrubbet seg til blods i det kalde vannet i fjorden.
I flere timer hadde de spadd møkk opp i hestekjerra like
ved, helt til Gunhilds mor endelig hadde vært fornøyd
med arbeidet og gitt dem et lite såpestykke på deling.
De hadde sprintet ned til fjorden like etter og skrubbet
seg røde før de hadde våget seg opp av det kalde vannet.
Dagen var nesten over idet hun passerte det siste
langhuset i utkanten av bygden og la på vei oppover
gjennom skogholtet. Etter kort tid var hun hjemme og
gikk inn gjennom den smale inngangsdøren. Lukten av
kokt kjøtt kom mot henne, og magen rumlet. Mor rørte
- 21 -

LINE MØLLEROP
med tresleiven i den store gryten. Håret hennes sto ut
til alle kanter. Rødt og hvitt. Det vanligvis så muntre
ansiktet hennes var nå stivt som en maske. Sigrid bet
seg nervøst i leppen.
«Kan du fortelle meg hva som skjedde?» Mors blikk
var anklagende.
«Tjalve druknet nesten, så vi forsøkte å redde ham»,
svarte Sigrid. Mens hun hadde gått hjemover, hadde hun
tenkt at det var lettere å fortelle den korte versjonen.
Mor hadde ikke behov for å vite at hun var uvenner
med storbondens minstesønn.
«Hvorfor var han i vannet?»
«Vi hadde et veddemål», svarte hun forsiktig.
«Hvor lang tid tror du det vil gå før husfruen eller
storbonden på Dragvoll bestemmer seg for at dette er
din skyld?»
«Men, han ba om det! Du skulle hørt hvordan han
snakket om meg og …»
«Stopp, barn! Har du ikke lært noen ting. Hvem er
det som hindrer oss fra å sulte hver vinter?»
Hun stirret sjokkert på mor. Eide hun ingen skam?
Visste hun ikke hva mange i bygden sa om dem? Hun
kjente trassen vokse i henne.
- 22 -

SAGAEN OM RAGNAROK
«Så da får vi bare sulte!» Hun hev seg rundt og stormet
ut døren. Vekk fra morens brennende blikk. Hun kjente
raseriet storme i henne, mens hun løp opp til starten
av Dragnuten. Det mørke fjellet var omkranset av
store kampesteiner. Hun smøg seg inn bak den største
kampesteinen hun kunne finne. Den sto lent mot fjellet
og skapte et lite, tørt hulrom som skjermet henne mot
vind og regn. Det var hennes hemmelige sted. I timevis
kunne hun sitte der og se utover fjorden. Hun kjente
skyldfølelsen komme tilbake i takt med at sinnet avtok.
Hun burde kanskje ikke ha utfordret Tjalve, men den
sniken hadde bedt om det …
- 23 -

LINE MØLLEROP
- 198 -