Cabal - leseprøve

CBjørn Tore Langeland
ABAL
Livet mellom
to evigheter
2016

© Publica Bok 2016
PUBLICA BOK
Gamleveien 87
4315 SANDNES
www.publicabok.no
ISBN 978-82-8251-498-9
Sats og omslag: Andrej Mišina
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt
avtale med Publica Bok er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt
i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre
erstatningsansvar.

Takk
Det finnes noen mennesker der ute som jeg ikke kunne levd
foruten. Dere vet selv hvem dere er.
Takk for at vi deler dette streif av tid mellom to evigheter!
Alle historier i denne boken er et rent produkt av forfatterens fantasi.
Alle likheter mellom virkelige personer eller hendelser er tilfeldig
og utilsiktet.
Bjørn T. Langeland
2016

Innhold
PROLOG 9
LIVETS TILFELDIGE SPILL 11
Det siste måltid 12
I samme båt 22
Mesteren 30
To for mye 37
DEN MØRKE SIDEN 41
Smilet i den gamle mannens øyne 42
Et steg frem og to tilbake 48
Seksjon 3, Avdeling B 55
Dødelig begjær 60
ENIGMA 63
En søknad til besvær 64
Drømmekvinnen 69
Mer vin i mitt glass 83
PÅ GALSKAPENS RAND 85
Hvor timene fødes 86
Mitt navn er Ethan Hall 91
Med nebb og klør 105
Svart måne 110
DE SMÅ TING 119
En skjebne verre enn døden 120
Herrens veier er uransakelige 128
Sibylle 137
Et skjell i sanden 148
IDEEN BAK HISTORIENE 151
Epilog 160
En hilsen til avskjed 161

PROLOG
«Vil tiltalte reise seg!»
Stemmen er kald og slepende. Jeg forsøker å reise meg, men
kroppen min nekter å lystre.
Det er bitende kaldt, og hånden hennes er hvit med blå negler. Den
skjelver når hun legger den støttende på min. Det stikker i huden når
hun rører ved meg. Jeg snur meg langsomt og stirrer inn i øynene
hennes. De er fulle av tårer. Smilet hennes er ment for å trøste, men
blir bare til et skjærende grin. En manifestasjon av min egen angst.
Jeg har reist meg uten å være klar over det. Kroppen svaier svakt,
men jeg klarer å feste blikket på ham. Blek, fet og allmektig bak det
tunge mahognibordet. De mørke øynene skuler frem fra et ansikt
uten synlige øyenbryn. Som en barbert gribb, klar til å rive kjøttet
fra kroppen min før den er død. Han lar øynene hvile på et punkt
rett over øynene mine, og et lite sekund fatter jeg håp. Så møter han
blikket mitt, og jeg forstår at det ikke er noe håp.
«Har juryen kommet fram til en kjennelse?» Stemmen hans
skjærer ubehagelig i ørene mine.
Den lille damen på benken reiser seg og nikker. «Ærede dommer!
Juryen har kommet fram til en kjennelse.»
De smale leppene hans krummer seg nedover. «Hva er juryens
kjennelse?»
Hjertet mitt dunker så høyt at jeg ikke hører hva den lille damen
sier, men jeg ser det. Ser det så altfor godt. Hånden som heves.
Ringen med det svarte merket!
Så stopper alt opp, og det blir helt stille. Ikke en lyd kan høres.
Klokken over døren har sluttet å tikke. Hjertet mitt har sluttet å slå.
Ingen i salen beveger seg eller puster. Tidløshet.
Så skjærer et skrik gjennom stillheten, og jeg kjenner den lille hånden
hennes gli ut av min. Som i en tåke ser jeg dommeren brekke
klubben i to med et tordnende slag mot bordet.
‹ 9 ›

CABAL
«Stille i rettssalen!»
Jeg er fastlenket og klarer ikke å se hva som foregår bak meg,
men jeg hører rasende rop og kropper i bevegelse. Jeg rykker det jeg
kan i lenkene, men de låser meg bare i en forvridd og ydmykende
positur. Halvt knelende over bordet.
Dommerens stemme skjærer gjennom kaoset igjen. «Før ham til
Stolen!»
Jeg vil skrike, men får ikke nok luft ned i lungene til å klare det.
Så griper sterke armer meg bakfra, låser meg fast og trekker den
svarte hetten ned over hodet mitt.
Det er helt mørkt, og jeg er redd. Jeg bryr meg ikke om hva som
skjer med kroppen mer. Jeg vet hva jeg er dømt til. Jeg kommer aldri
mer til å se dagens lys.
Klærne rives av kroppen min, og jeg løftes opp i luften. Jeg vet
hva som skjer. Jeg vet at rommet er hvitt. Jeg vet hvordan den ser
ut. Stolen. Bakhodet smeller i stål da en kraftig dytt sender meg
ned i den. Så låses kroppen fast til Stolen. Ben, mage, bryst, rygg og
venstre arm. Det stikker i høyre arm. Den vet hva som venter. Jeg
ser det ikke, men kjenner det. Speilet som plasseres noen centimeter
fra ansiktet mitt. Jeg holder pusten. Venter. Jeg kniper øynene igjen
sekundet før hetta rives av. Jeg har lukket øynene for siste gang.
Jeg kan aldri åpne dem igjen. Den venter på meg, men så lenge det
finnes pust igjen i meg, skal jeg stå imot den.
Cabal
Jeg venter halvveis på å få flere slag mot kroppen, men vokterne vet
at de ikke kan skade meg mer nå. En penn presses inn i hånden min.
Den brenner i fingrene mine. Jeg svelger tungt og kjenner blodet
suse i ørene mine. Så setter jeg pennen på arket og begynner å skrive.
Jeg skriver med tre fingre. Jeg skriver med lukkede øyne. Jeg
skriver for å overleve.
Som en veiviser i grenselandet mellom håp og mørke.
Denne bok er skrevet blott til lyst.
‹ 10 ›

LIVETS TILFELDIGE SPILL

CABAL
Det siste måltid
Den magre hånden strakte seg ut etter pakken. Den var varm, og
duften fikk det skitne ansiktet til å sprekke opp i et tannløst smil.
«Jeg vet ikke hvordan jeg kan få takket deg, Ben,» sa han.
Ben smilte tilbake. «Ta vare på deg selv. Ser deg på lørdag.»
Så svingte han sekken tilbake på ryggen. Bare ett sted igjen. Suppekjøkkenet
var et av de stedene han likte best å besøke. Ben var en
kortvokst mann på noen og seksti. Nokså lubben og med strålende
hvitt hår og skjegg. Til tross for tyngden gikk han med forbausende
lette steg bortover gaten. Ved første øyekast kunne han minne om
en julenisse med litt loslitte klær, og få beskrivelser kunne vel passe
bedre. Som en av hans gamle naboer pleide å si: «Ben er den inkarnerte
godhet. Et av disse fantastiske menneskene som Gud sender for
å glede menneskeheten.» I over tjue år hadde han drevet virksomheten
sin. Han kalte den “Matens misjon”. Før han ble enkemann, hadde
han ikke forstått kraften som lå i mat. Den hadde bare vært et middel
for å stille sulten. Da han ble alene, hadde han derimot selv fått erfare
dens legende kraft. Dens evne til å bringe folk sammen, og til å vekke
håp hos de venneløse. Det hadde derfor vært naturlig for ham å spre
gledesbudskapet videre til de mennesker som trengte det mest. Det
hadde hjulpet ham til å komme seg videre med livet, og var nå blitt
en uatskillelig del av ham. For hans voksende venneskare var han et
fenomen som aldri sluttet å overraske og begeistre med sine utsøkte
retter. For byens uteliggere var han en engel med sekk, som til faste
tider kom med livgivende matpakker som varmet både kropp og sjel.
Ben skrådde raskt over gaten og gikk inn den velkjente porten.
Banket forsiktig på den slitte døren og ventet tålmodig på svar.
«Kom inn.» Stemmen var høy og pipete.
Ben åpnet døren og gikk inn. «Hei, Agnes,» sa han. «Godt å se
deg igjen.»
Agnes var en høy og tynn kvinne på nærmere sytti. Klærne var
gammeldagse, og det grånende håret var satt opp i en stram knute.
‹ 12 ›

De tykke brilleglassene fikk øynene til å se unaturlig store ut, og
sammen med de tynne lemmene minnet hun mest av alt om et stort
insekt. Da hun fikk øye på Ben, sprakk ansiktet opp i et hjertelig
smil. «Ben!» sa hun. «Så velsignet godt å se deg.»
Ben hadde kjent Agnes i snart tjue år nå. Hun var en av hans
kjæreste venner, og han hadde en enorm respekt for denne aldrende
frelsessoldaten som brukte mer enn femten timer hver dag på å hjelpe
andre mennesker. «Listen er klar,» sa han og rakte henne en lapp.
I fem år hadde Ben jobbet med å verve butikker som var villige
til å donere matvarer til de vanskeligstilte. Han jobbet også fast en
gang i uken på en av Frelsesarmeens suppestasjoner. Det siste hadde
nær blitt et problem, for ryktet om Bens fantastiske supper hadde
spredt seg som ild i tørt gress, og på disse dagene kom det alltid
minst tre ganger så mange som på de andre dagene. Løsningen ble
som alltid at Ben måtte tilberede tredobbelt porsjon, og intet kunne
glede hans gamle hjerte mer. Ansikter, merket av jakten på alkohol
og narkotika, som i noen små øyeblikk lyste opp og fylte ham med
en glede han aldri kunne få nok av. Agnes grep lappen, leste raskt
igjennom og smilte fornøyd.
«Jeg vet virkelig ikke hva vi skulle ha gjort uten deg,» sa hun.
«Fornøyelsen er på min side,» sa han, bøyde seg fremover og kysset
det magre ansiktet på kinnet. Til tross for hennes naturlige sjenanse,
visste han at hun satte stor pris på slike små kjærtegn. «Jeg kommer
som vanlig i morgen.» Han strøk henne over skulderen og gikk ut
døren. Han følte seg rastløs. Han hadde ikke hatt en slik følelse på
mange år. Det var som om noe ubestemmelig lå og dirret i luften.
Han så trikken stoppe ved holdeplassen, men ristet på hodet. En
liten spasertur ville bare gjøre godt.
Å se Ben jobbe på kjøkkenet var en ren fornøyelse. Hendene beveget
seg hurtig og nøyaktig, på en måte som ville få profesjonelle
kokker til å nikke anerkjennende. Dette var Bens store interesse
og glede. Helt siden hans kone hadde gått bort hadde han vært
lidenskapelig opptatt av å komponere lekre, smakfulle retter. Til
‹ 13 ›
Livets tilfeldige spill

CABAL
stor glede for både ham selv og alle hans venner. Denne kvelden
hadde han valgt å gi måltidet en gresk karakter. Av en fisker som
han hadde hjulpet noen uker i forveien, hadde han fått en helt unik
gresk krydderblanding. Blandingen var komponert av fiskerens
tippoldemor, og egnet seg fantastisk til både fisk og kjøttretter. Ben
hadde bestemt seg for fiskesuppe til forrett. Til hovedrett hadde han
valgt marinerte lammekoteletter, tomater fylt med pinjekjerner,
hvitløksbakte poteter, tzatzikifylte oliven, rødløk med timiansmør
og en steinsoppsaus. Til dessert hadde han valgt baklava med nøttefyll.
Den delikate desserten fra Middelhavet var en perfekt avslutning
på ethvert greskinspirert måltid. Av en annen venn hadde han
fått en flaske god rødvin som nå stod til lufting i vinduskarmen.
Ben visste ikke hvorfor, men han hadde en spesiell forventning
til dette måltidet. Som vanlig gjorde han først ferdig desserten,
deretter de viktigste ingrediensene til hovedretten. De greske krydderurtene
fylte hele kjøkkenet med en fristende duft som gav ham
vann i munnen. Han gledet seg som en guttunge til resultatet. Han
hadde akkurat balansert smaken på fiskesuppen med en skvett fløte
da han kjente stikket i venstre arm. Det var en ubehagelig følelse
som spredte seg fra albuen, opp til skulderen og videre ut i brystet.
Blodproppen nådde hjertet så raskt at han ikke rakk å rope, og
med et overrasket uttrykk i det skjeggete ansiktet seg han ned over
kjøkkenbenken med et uhørlig sukk.
Smerten var over like raskt som den var kommet, og fem sekunder
senere banket det på døren. Ben rettet seg opp. Hvem kunne det
være? Han ventet ikke besøk før i morgen ettermiddag. Det var også
noe med bankingen som fikk ham til å føle seg urolig. Den hadde
vært lav, men samtidig umulig å overhøre. Han nølte et øyeblikk
før han gikk bort til døren og åpnet den. Utenfor stod en høy og
tynn mann. Han hadde et værbitt ansikt med øyne som satt dypt
over en kraftig nese. Det var noe fugleaktig over hele utseendet.
Han var kledd i sort, og hadde en lang, flagrende kappe som rakk
nesten helt ned til gulvet. Til tross for det dystre utseendet var det
‹ 14 ›

noe uttalt vennlig over hele skikkelsen, og Ben kjente at han ble
rolig og varm i hele kroppen.
«Benjamin Hayes?» sa mannen. Stemmen var dyp og hørtes ut
som om den kom fra et sted langt borte.
Ben nikket. «Det stemmer. Hva kan jeg hjelpe deg med?»
Mannen smilte skjevt mot ham. «Jeg er kommet for å hente deg,
Benjamin. Kan jeg få komme inn?»
Ben ristet forvirret på hodet. Han kunne ikke huske at han hadde
noen avtale i dag? Til tross for at det var noe kjent med mannen,
kunne han ikke helt plassere ham. Kanskje en av kundene fra suppestasjonene?
«Hente meg?» sa Ben forsiktig. «Er du sikker på at du
har kommet til rett person?»
Mannen snudde seg mot Ben og gransket ham. «Jeg forstår godt
at det kan virke forvirrende,» sa han. «De færreste aksepterer det
når deres time er kommet.»
Ben rynket pannen. «Deres time er kommet?» Han var mer forvirret
enn noen gang.
«Mitt navn er Gabriel,» sa mannen. «Jeg er kommet for å hente
deg hjem, Benjamin.»
Blandet med medfølelse kjente Ben et snev av irritasjon. Den
ukjente mannen var åpenbart sinnsforvirret. «Jeg er ikke sikker på
hvor jeg har deg fra,» sa han prøvende, «men jeg tror jeg ville husket
det om vi hadde en avtale i dag.»
En følelse av ubehag skyllet gjennom Ben da den fremmede løftet
blikket og stirret på ham. Det var som om han var blitt gjennomsiktig.
Som om den fremmede stirret rett inn i sjelen hans. Han
følte seg naken og sårbar og ønsket seg langt bort.
«Du er død, Benjamin,» sa den fremmede. «Jeg er kommet for
å ta din sjel med til himmelen. Du skal møte din Skaper og skue
ditt hjem for evigheten.»
Ben ble stående med åpen munn og stirre på Gabriel. Hvis dette
var en spøk, var det en usedvanlig dårlig en. Å påstå overfor fremmede
mennesker at man var død og skulle hentes, var ikke Bens
‹ 15 ›
Livets tilfeldige spill

CABAL
oppfatning av god humor. Ben overvant fristelsen til å skjelle ut den
fremmede, og prøvde å beherske stemmen. «Jeg er redd for at du har
kommet til feil sted,» begynte han. «Om du er sulten, kan jeg godt
lage en matpakke til deg. Jeg tror ellers du kunne ha stort utbytte
av å snakke med en venninne jeg har nede på Krisesenteret.» Ben
prøvde å få setningen til å virke minst mulig provoserende.
Gabriels ansikt sprakk opp i et smil som blottet en rad med store,
hvite tenner. «Jeg skjønner at du tror jeg er gal. De fleste tror det.
Men gjør meg en tjeneste og ta en titt på deg selv i speilet der borte.»
Full av motvilje gikk Ben bort til speilet i entreen og stirret inn i det.
Et lite rop av forbauselse glapp ut av ham. I speilet foran ham så han en
tretti år yngre utgave av seg selv, og til tross for at det var ganske lite, var
det også umulig å overse et lysende kors oppe ved den høyre tinningen.
Ben var målløs. Han hadde de siste par tiårene bevisst fortrengt tanken
på hvordan døden måtte fortone seg, men dette var likevel så langt fra
det han hadde forestilt seg som overhode mulig. Han hadde i det minste
antatt at en form for sjel skulle forlate kroppen før den dro videre.
Det var som om Gabriel kunne lese tankene hans. «Sjelen skiller
lag med kroppen først om en liten stund. Du kan vel nærmest se på
det som et siste frynsegode om det er noe du vil avslutte.»
En boblende lyd gjorde Ben oppmerksom på fiskesuppen som stod
og småkokte. Han gikk bort til komfyren og slo av varmen. «Jeg kan
i det minste sørge for at ikke hele blokken brenner ned,» sa han stille.
Suppen gav fra seg en uimotståelig duft. Det var i grunn forbasket
ergerlig at han ikke fikk smake på denne middagen som han hadde
hatt så store forventninger til. Han snudde seg mot Gabriel, som
hadde satt seg på en av kjøkkenstolene.
«Det er kanskje et tåpelig spørsmål,» begynte han, «men jeg synes
det er trist å la så mye mat gå til spille når det ellers er så mye sult i verden.»
Ben fuktet leppene og fortsatte. «Om det er mulig, ville jeg se
på det som en ære om du ville spise et siste måltid sammen med meg.»
Gabriel stirret forbauset på ham. Uttrykket i ansiktet minnet Ben
om en ugle som akkurat hadde våknet.
‹ 16 ›

«Men det er kanskje ikke tid til det?» fortsatte Ben.
Gabriel så ut som om han kom til hektene igjen. «Tid er faktisk
det minste av alle problem, siden den egentlig bare er en funksjon av
hvor raskt man oppfatter hendelsessekvenser,» sa han. «Spørsmålet
kom bare litt bardus på meg. I all min tid i tjeneste har aldri noen
kommet med et slikt forslag.» Gabriel reiste seg fra stolen og gav seg
til å trave rundt på kjøkkenet. Så snudde han seg brått mot Ben og
smilte hjertelig. «Jeg sier takk for tilbudet,» sa han. «Det må være
centier siden jeg spiste jordisk mat sist.»
«Ikke det at den himmelske kost er til å klage over,» la han raskt
til. Han svingte seg ned på stolen igjen og stirret forventningsfullt
på Ben. «Hva står på menyen?»
«Jeg tenkte vi skulle starte med en fiskesuppe,» sa Ben og fant frem
to dype skåler. «Jeg har gitt den en smak av det greske kjøkkenet.
Håper den faller i smak.»
Ben satte skålene på bordet og dekket på med servietter og bestikk.
Han hadde egentlig tenkt seg vann til forretten, men så ikke noen grunn
til å spare på kruttet nå. En avkjølt halvflaske av hans beste hvitvin
havnet i glassene. Så tente han to stearinlys og nikket mot Gabriel.
«Spis mens det er varmt,» sa han.
Gabriel førte en skje til munnen, og lukket øynene. Et tilfreds sukk
unnslapp leppene hans da suppen traff smaksløkene. Ben tok også en
skje. Fantastisk smak, måtte han innrømme for seg selv. Perfekt balanse!
Gabriel spiste flere skjeer, og tok en solid slurk av hvitvinen. Øynene
lyste av begeistring.
«Mine komplimenter til kokken,» sa han. «Jeg har ikke smakt
maken til fiskesuppe siden Peter serverte meg sin.»
«Peter?» Ben stirret spørrende på Gabriel.
«Du kjenner ham vel bedre som St. Peter,» sa Gabriel. «Du må
ikke glemme at han var fisker før han traff Mesteren. Han var riktignok
en skikkelig villstyring, men en rev til å lage suppe.»
Gabriel smattet fornøyd og fortsatte å spise. Ben satt med en
følelse av uvirkelighet. Her satt han og spiste fiskesuppe sammen
‹ 17 ›
Livets tilfeldige spill

CABAL
med en erkeengel. Gabriel tømte resten av hvitvinen i en slurk og
klappet seg på magen. «Aldeles utsøkt,» sa han.
Ben smilte og ryddet vekk skålene. Han sjekket de bakte potetene
og begynte å anrette hovedretten på to store middagstallerkener.
De trenede fingrene komponerte raskt et mesterverk av en rett, med
sjenerøse mengder av rød og grønn basilikum, oregano, timian og
agurkurtblomster. Tallerkenenes utseende var alene nok til å viske
ut grenseskillet mellom mat og kunst, og Gabriel ble sittende og
måpe over synet. Ben nøt reaksjonen, og skjenket opp to glass
med god rødvin. «Håper det smaker,» sa han og stakk gaffelen i en
kotelett.
Gabriel nikket og løftet glasset med rødvin til nesen. Han snuste
inn duften, tok en god slurk og smekket med tungen. «Superb!» sa
han. «Jeg forstår at du ikke overlater noe til tilfeldighetene.» Han tok
noen biter av retten og nikket anerkjennende. «Skulle ikke forundre
meg mye om dette er en rett Mesteren selv ville satt stor pris på.»
Ben blunket. «Mesteren? Du mener …»
Gabriel smilte og nikket bekreftende. «Ja! Jeg mener Sønnen selv.»
Gabriel humret lavt da han så uttrykket i Bens ansikt. «Om du leser
det som er skrevet om Ham, vil du se at han var svært interessert og
glad i mat da han vandret her på jorden,» sa han muntert. «Se for
en storeter og vindrikker, sa Han om seg selv, om jeg ikke husker
helt feil.» Han stappet en ny bit i munnen, tygget og fortsatte. «Da
skulle det bare mangle om Han ikke var en meget habil kokk også.
Så vidt jeg vet, er spesialiteten Hans to fisker og fem brød.»
Gabriel brast i latter over sin egen morsomhet. Latteren minnet
Ben om lyden av tørt løv som blåser bortover asfalten, men han kunne
ikke la være å le med. På tross av det absurde i hele situasjonen,
begynte Ben å sette pris på det uvanlige selskapet. Maten smakte
også fortreffelig, og han begynte å forstå hvorfor han hadde hatt så
store forventninger til måltidet. Søken etter perfekt balansert mat
hadde alltid vært et mål hos ham, og her hadde han virkelig truffet
innertier. Snakk om å treffe blink på aller siste skudd.
‹ 18 ›

«Jeg vet at du har forstått det, Ben, men jeg synes det er forbasket
trist at ikke flere mennesker innser hva slags fantastisk gave fra Gud
mat egentlig er,» fortsatte Gabriel. «Det burde være innlysende at
det å dele sin mat med de som ikke har, er menneskenes beste sjanse
til å skape Paradis her på jorden.» Han ristet oppgitt på hodet. «Men
det er vel egentlig typisk mennesker å fornekte de enkleste av alle
sannheter. Alle mulighetene som ligger der og bare venter på at
menneskene skal åpne øynene.» Gabriel så ned i bordet.
Så ikke Gabriel plutselig litt eldre ut, og var det en tåre Ben kunne
se i den ene øyekroken? Stemningen ble en tanke dyster, og Ben
følte at han var nødt til å gjøre noe.
«Skål for den dagen det skjer,» sa Ben og løftet glasset. Han syntes
med ett at det hørtes litt tåpelig ut, men det hadde den ønskede
virkningen. Gabriel løftet blikket og skålte tilbake.
«Ja, skål for den dagen!» Glasset ble tømt, og fylt igjen.
Ben begynte å bli forsynt, men det fantes alltid rom for dessert.
Han gikk bort til kjøleskapet og tok ut baklavaen. «Håper du har
spart plass for en liten avslutning,» sa han og tok ut et par dessertskåler
fra skapet.
Gabriel lo. «Som deg, har også jeg en egen dessertmage,» sa han.
«Hva er det til dessert?»
«Min egen lille favoritt,» sa Ben. «En gresk dessert som heter
baklava.»
«Baklava?» ropte Gabriel begeistret og slo seg på låret. «Skulle tro
du hadde planlagt dette på forhånd. Det er min absolutte favoritt.
Med nøttefyll?»
«Valnøtter og mandler,» bekreftet Ben og helte avkjølt sirup med
nellik og kanel over desserten. Han toppet det hele med en kandisert
ringblomst.
«Vet du at det i originaloppskriften var førti lag med filodeig? Ett
lag for hver dag i fastetiden,» sa Gabriel og puttet en bit i munnen.
Han tygget lidenskapelig og humret. «En dessert for guder, bokstavelig
talt.»
‹ 19 ›
Livets tilfeldige spill

CABAL
Ben kunne ikke la være å tenke på hvor forandret Gabriel var blitt
fra han først banket dystert på døren, til hvordan han nå satt og
spøkte og lo om hverdagslige ting. Det var tydelig at selv erkeengler
lot seg påvirke av gledene ved et godt måltid.
Gabriel gomlet videre på desserten og pratet som en foss. «Vet
du?» sa han. «Kjærligheten til denne retten holdt på å koste en av
de store, greske herskerne makten en gang. Jeg husker det som om
det skulle ha vært i går. Han gav befaling om at …» Gabriel stoppet
brått og rettet seg opp i stolen.
Ben løftet blikket og kunne forundret se en kjegle av hvitt lys
sveve over Gabriels hode. Den vibrerte i et par sekunder, før den
forsvant med et lite blaff. Gabriel løftet hodet, smilte litt brydd mot
Ben og svelget den siste biten. «Vel, vel,» sa han. «Den historien kan
vi ta en annen gang. Nå er det visst på tide med oppbrudd.» Han
reiste seg og børstet bort et par smuler med hånden. «Et fulltreff av
et måltid, Benjamin,» sa han. «Jeg kan nesten ikke vente til neste
anledning byr seg.»
Ben reiste seg og så forundret på Gabriel. «Neste gang …? Jeg
trodde du var kommet for å ta meg med?»
«Det var jeg også,» sa Gabriel, «men jeg fikk akkurat beskjed om
at det er fattet en ny beslutning. Tapet verden ville lide ved din
bortgang, ville bli for dramatisk, mente man, og uten ditt arbeid
ville mange mennesker miste sitt siste håp. Etter i dag må jeg si meg
aldeles enig. Det er til og med satt en åpen dato for neste avgang.»
Gabriels ansikt var nå et eneste stort smil. Han humret og rakte Ben
neven. «Det har vært en fornøyelse å treffe deg, Benjamin.» Med en
feiende bevegelse snudde han seg og skrittet mot døren. Han åpnet
den og løftet hånden til en avskjedshilsen. «På gjensyn!»
Den særegne latteren hans gav gjenlyd mellom betongveggene
da han la av gårde. Ben ble stående i døren og se etter Gabriel
som skrittet bortover gangen med lange steg, før han forsvant ned
trappen. Så lukket han stille igjen døren. Han følte seg hensatt til
følelsen av å være midt mellom drøm og våken tilstand. Han trengte
‹ 20 ›

Livets tilfeldige spill
en kopp kaffe. Han gikk bort til komfyren og satte på en kanne
med kruttsterk italiensk espresso. Han trengte trippel dose i dag.
Kannen og espressokoppen ble satt på et elegant lite sølvbrett. Det
så litt nakent ut. Han supplerte med en liten skål med delikat belgisk
sjokolade, og pyntet med litt frisk sitronmelisse. Perfekt! Han
plasserte brettet på et lite bord ved siden av yndlingsstolen og satte
seg. En av Mozarts adagioer ville passe bra. Den myke musikken
strømmet ut og fylte ham med en ro det var lenge siden han hadde
kjent. Han smilte for seg selv og tok en dyp slurk av espressoen.
Den smakte himmelsk.
‹ 21 ›