Når tausheten taler - lang leseprøve

NÅR
Else Skranefjell

© Bokforlaget Publica 2016
PUBLICA BOK AS
Gamleveien 87
4315 SANDNES
www.publicabok.no
ISBN: 9788282515047
Omslagdesign: Hana Costelloe
Sats: Hana Costelloe
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens
bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica Bok er enhver
eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den
utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller
avtale kan medføre erstatningsansvar.

NÅR
Else Skranefjell
2016

Til Savannah,
mitt første oldebarn

Når tausheten taler
Forord
I
mange familier har det skjedd hendelser som det senere ikke
snakkes om. Tausheten kan være pålagt, fordi den er forbundet
med skam eller sorg, eller simpelthen fordi ingen har fortalt
noe til sine etterkommere, som muligens heller ikke har spurt.
Har barn rett til å kjenne sannheten om sine foreldres og
besteforeldres liv? Kanskje ikke. men uten å kjenne sannheten
vil ofte etterkommerne lage seg sin egen «sannhet» ut av all
tausheten.
Jeg fant et brev fra 1988, der det sto følgende om min morfar,
skipsføreren, skrevet av hans yngste datter:
Året etter mors død i 1924 fikk han sjansen til å
føre en båt til Syd Afrika, Cape Town. Der ble han
i 20 år. Han var syk da han kom hjem og døde på
Stavanger Sykehus kort tid etter.
Min nysgjerrighet var vekket. Hva hadde han gjort i Cape Town
i tyve år? Hva skjedde med hans seks barn som var mellom 15
og 25 år da han reiste, som aldri hadde fortalt noen om farens
liv i Sør-Afrika, eller hvordan de selv hadde det under hans
lange fravær?
Jeg visste ingenting, og det var heller ingen andre slektninger
som kunne fortelle meg noe. Var det riktig å begynne å grave i
en fortid som ingen hadde villet snakke om? Ville det være mulig
for meg å skrive en bok om min morfars liv?
- 7 -

Else Skranefjell
Jeg startet en omfattende kildeundersøkelse, både i Norge og
Sør-Afrika. Etter hvert som jeg levde meg inn i historien, dukket
det opp i hodet mitt kommentarer som var blitt sagt eller
som jeg hadde overhørt gjennom min barndom og voksne
liv, og som syntes å ha ligget gjemt i hjernen min i påvente av
denne anledningen.
Da jeg begynte å skrive, følte jeg at jeg ikke hadde nok stoff til
annet enn en tynn bok. Etter hvert skjedde det forunderlige at
hele min mormor og morfars familie ble «levende» for meg og
på en måte «medvirkende» i skrivingen. Den tynne boken jeg
hadde i tankene, har derfor blitt en trilogi.
Mye av det som er skrevet, er sant. Resten er fiksjon. Trilogien
som helhet avspeiler ikke den fulle og hele sannheten, men jeg
mener den gir uttrykk for historien slik den kan ha vært.
De feil og usannheter som leseren måtte kunne avdekke, er derfor
fullt og helt mitt ansvar.
Dette er den første boken i trilogien om livet til Torkel og hans
familie.
- 8 -

Når tausheten taler
Prolog 1946
H
an lå i sengen og slumret mellom søvn og våken tilstand.
Når han lukket øynene, kunne han se for seg den lille gaten
i District Six, yrende av liv. Han kunne høre musikken, kjenne
alle luktene, føle varmen og fellesskapet. Det hadde vært et godt
sted å være, og han hadde hatt gode mennesker rundt seg i alle
disse tyve årene.
Han åpnet øynene forsiktig der han lå i sykehussengen. Grå
og slitt maling på veggene. Gardinene hadde sett bedre dager.
Linoleumen på gulvet hadde avslitt mønster. Alt han hadde sett,
fra de bar ham i land fra båten ved kaien i Stavanger og til nå,
var preget av grå slitasje og manglende vedlikehold etter den
lange krigen i Norge.
Det banket på døren, og søster Liv stakk hodet inn. «De får
besøk, kaptein Strømberg.»
Han ville ikke ha besøk, han orket ikke snakke med noen.
Han var så syk, han ville bare få ligge her og dø i fred, men han
sa ikke noe.
Ny banking, denne gang mer forsiktig. Han så at Torborg
kom inn, og sammen med henne, en halvstor gutt på 10–11 år.
«Hallo, far», sa Torborg og smilte. «Nå skal du få hilse på det
eldste barnebarnet ditt. Kjell, gå bort til morfar og hils pent på
ham.» Kjell så bort på mannen i sengen. Han så veldig gammel
ut og liksom så inntørket. Var dette morfar, som han visste
hadde vært kaptein på store båter, og som hadde reist rundt i
- 9 -

Else Skranefjell
hele verden? Han hadde vært så spent på hvordan han var, for
han hadde jo aldri møtt ham før. Selv om han visste at morfar
var veldig syk, hadde han tenkt seg at han kunne sitte forsiktig
på sengekanten, og småprate hyggelig med ham om alt det
spennende han hadde opplevd ute i verden.
Kjell gikk forsiktig bort til sengen og rakte ut hånden for å
hilse. Morfar så på han med et alvorlig blikk, ikke en trekning
viste seg i ansiktet hans. Så lukket han øynene og vendte ansiktet
vekk mot vinduet.
Kjell senket armen og så forvirret på moren. Hun var blitt
helt stiv i ansiktet og sa fort, og litt strammere enn med den
vanlige myke stemmen sin, «Kom, Kjell, morfar er trett og syk
og orker ikke å snakke med oss. Nå går vi hjem og koser oss.»
Så tok hun Kjell i hånden og lukket døren til sykeværelset med
et lite smell. Det ble aldri senere snakket et ord om Kjells sykehusbesøk
hos morfar.
To uker etter døde skipsfører Torkel Cornelius Strømberg
av langt fremskredet nyrekreft. Til stede i begravelsen var de
voksne barna, Lisa, Torborg, Junior og Mimmi. De av barna
som ikke var til stede, var Anna, som bodde i Oslo, og Ordin,
som døde i 1934. Det var en lettelse blandet med bitterhet hos
de etterlatte barna da det hele var over. Skjønt, «etterlatte», det
hadde de jo vært i over tyve år allerede.
- 10 -

Når tausheten taler
1872
D
en lille byen hadde alltid vendt mot sjøen. De små hvite husene
lå tett omkranset rundt Vågen og strakte seg litt utover
langs sjølinjen. Folk som kom langveisfra med båt, sluttet aldri
å forundre seg over den store, eldgamle domkirken som lå rett
bak. Den kneiste over alle trehusene og sto slett ikke i forhold
til byens beskjedne størrelse.
Rett utenfor bybebyggelsen strakte jordene seg så langt øyet
kunne se. Her bodde de som drev jordbruk, og langs sjøen hadde
fiskerne sine små hjem. Og her, ikke mange minutter å gå
utenfor bygrensen, lå på en liten høyde enda en kirke, ikke så
gammel som domkirken riktignok. Den var vigslet bare noen
tiår tilbake, og hadde fått navnet Vår Frue Kirke. Den dekket
prestegjeldet som besto av landområdene rundt byen sammen
med øyene innenfor. Menigheten var stolt over å ha fått sin
egen kirke, en vakker kirke, som strakte sitt tårn mot den blå
himmelen denne søndagen i strålende maisol.
Gudstjenesten var over, kirkerommet sto tomt, og menigheten
hadde samlet seg utenfor. I dag hadde det vært barnedåp, fire
små barn var blitt døpt, og nå ble gratulasjoner gitt til foreldrene.
Midt blant gratulantene sto Peder Torkel Larsen og hans kone
Anne Elisabeth med det nydøpte barnet, Marie Dorthea, bare
fem uker gammel. Den lille hadde sovet seg gjennom hele seremonien
og så vel fornøyd ut. Deres førstefødte, Samuel på
fire år, sto høytidelig ved siden av med hånden sin trygt gjemt
i farens.
- 11 -

Else Skranefjell
Det var ingen faddere sammen med dem. Peder hadde ingen
nære slektninger i live. Elisabeths far var død. Moren var gift
på ny og bodde for langt borte til å komme på besøk. Elisabeth
hadde mange søsken, og to av disse var skrevet inn i kirkeboken
som faddere, men ingen av dem var til stede denne dagen. Hun
hadde selv båret lille Marie Dorthea til dåpen.
Så derfor var det ikke blitt noen å holde selskap sammen med
på dåpsdagen. Elisabeth syntes det var trist og så litt misunnelig
bort på de andre dåpsbarnfamiliene, som åpenbart var omgitt
av slektninger i flere generasjoner. Hun hadde likevel dagen før
bakt en kake, så fikk de holde selskap og feire dåpsbarnet, hun
og Peder sammen med lille Samuel.
«Se, Elisabeth», sa Peder, og nikket mot et par som sto litt
utenfor de andre. «Der borte står den nye gårdbrukeren på en
av de mindre Husebø-gårdene. Jeg har hørt at han satser på å bli
jektefører ved siden av gården.»
«Unnskyld meg», sa Elisabeth smilende, «men kan du fortelle
meg hva en jektefører er for noe?» Peder lo og klappet henne
på armen. «Det er tydelig at du er en ekte bondepike fra
Randeberg. En jekt er en bred, liten seilskute med en mast, som
benyttes til frakting av varer langs kysten. En jektefører er den
ansvarlige om bord, gjerne han som eier båten.» Peder sto og
tenkte litt før han sa: «Jeg kan tenke meg å bli kjent med ham.
Muligens kan han ha bruk for en matros? Dessuten er det sikkert
ikke så lett å være helt ny på Husebø.»
«Nei, det er det nok ikke», sa Elisabeth. Så fulgte ett litt nølende:
«Vi kan jo invitere dem inn på en kopp kaffe og et kakestykke
på hjemveien.»
Peder lo. «Det var liksom det som var tanken min, da! Om vi
ikke har familieselskap i dag, så kunne det jo være veldig hyggelig
om vi hadde besøk av noen som ville være med og smake på
den gode kaken din.»
De gikk sakte bort til de fremmede, kona holdt et lite barn
på armen. Peder rakte frem hånden og sa: «God dag, vi hører
- 12 -

Når tausheten taler
at det er kommet nye på Husebø. Jeg er Peder Larsen og har en
husmannsplass på Buøen.»
«God dag», sa den fremmede mannen, «mitt navn er Aanen
Strømberg. Dette er min kone Nora, og her ser dere vår førstefødte,
Torkel Cornelius, som ble født i januar.»
«Ja så», sa Peder og smilte lunt, «den lille der er jo min navnebror,
for jeg heter egentlig Peder Torkel. Det var en kjekk liten
kar!» De voksne håndhilste på hverandre, og Aanen fortalte at
dette var deres første kirkebesøk etter at de var kommet flyttende
fra gården Straumberget i Ryfylke.
Så gikk praten, litt nølende først, slik den gjerne gjør mellom
fremmede, men snart livligere. De to mennene hadde
begge røtter i jordbruk, men det var uten tvil sjøen som sto
deres hjerter nærmest, så det var mye å snakke om. Elisabeth og
Nora følte umiddelbar sympati for hverandre. De hadde jo også
spedbarna felles, hvilket alltid er et uuttømmelig samtaleemne
for mødrene.
De begynte å gå ned kjerreveien fra kirken mot bryggen, der de
hadde hver sin robåt liggende. Foran gikk de to mennene i sine
sorte søndagsdresser, Peder med Samuel på armen. Rett bak
fulgte kvinnene med sine lange sorte skjørt, og med sjal som de
hadde bredt rundt spedbarna, slik at bare en liten nesetipp stakk
opp fra hver bylt.
Det var søndagsstillhet i de små fiskerhjemmene som lå nede
ved bryggen. Peder sa: «Jeg antar at båten din har plass ved
bryggen på Buøen, og at dere går derfra til Husebø?» Jo, det
stemte det. «Huset vårt ligger rett ved bryggen. Hvis dere ikke
forsmår, vil vi være takknemlige dersom dere vil være med inn
til oss til en kopp kaffe og et kakestykke?»
Nora og Aanen så på hverandre. Så nikket de samstemt og sa
at det ville de svært gjerne.
Den korte roturen fra fastlandet over sundet til Buøen gikk
raskt. Etter at båtene var fortøyd, gikk de til det lille hvite huset,
- 13 -

Else Skranefjell
som lå oppe på knausen over bryggen. Elisabeth fortalte at de
bodde i første etasje med kjøkken, stue og et lite kammers. I
andre etasje bodde en gammel fisker som gikk på fattigkassen,
hans kone, deres datter, som dels var i tjeneste, dels bodde
hjemme hos foreldrene, samt datterens nyfødte, «uekte» barn.
«Så det er ikke så greit for dem», sukket Elisabeth.
Nora nikket samtykkende: «Det er mye nød rundt omkring.
Det er forferdelig at de som ikke klarer å holde sulten fra døren,
må føle skammen ved å utbre hele sin elendighet for fattigkassen
for å få noen kroner til mat eller brensel, eller kanskje varme
vinterklær. Det verste er at alle vet hvem som får slik hjelp, og
mange som har mer enn nok selv, ser ned på dem istedenfor å
hjelpe. Vi er heldige som kan klare oss selv og som har en far til
barna våre.»
«Å, for en koselig stue», sa Nora da de kom inn. Den var ikke
stor, og møblene var enkle, men det var rent over alt og helt
tydelig at her stelte en kvinne som maktet å gjøre det hyggelig
rundt seg. Elisabeth smilte glad over rosen og gikk deretter ut
på det lille kjøkkenet og satte på kaffen. De to spedbarna ble
lagt på kammerset, der de begge sovnet.
Bordet i stuen ble dekket med hvit duk, og snart satt de benket
alle sammen mens praten gikk. Aanen fortalte om planene sine.
Han var født og oppvokst på husmannsplassen Straumberget,
som ble frikjøpt av faren i 1860. Faren hadde vært jektefører
ved siden av gården, og da han døde for noen år siden, hadde
Aanen arvet nok til å kunne bosette seg på Husebø.
Aanen hadde hele sitt liv lengtet etter å skaffe seg et levebrød
på sjøen. Nå hadde han på hånden en jekt og hadde planer
om å bruke denne til å frakte last mellom Stavanger og Bergen.
Markedet var godt, så han regnet ikke med å få noen problemer
i så måte. Dessuten mente han at det måtte være penger å tjene
på sildesalting som biinntekt. Nora var fra gård, og vel vant med
gårdsarbeid, så hun skulle ha ansvaret for gården mens han var
på sjøen. De hadde allerede festet en dreng og en tjenestepike,
- 14 -

Når tausheten taler
så hun skulle ha nok hjelp. Gården på Husebø var jo heller ikke
så stor.
«Og så sant jeg klarer det», avsluttet Aanen mens han kastet
et blikk på sin lille, sovende sønn, «skal Torkel Cornelius her få
seg en skikkelig sjømannsutdannelse, slik at han kan reise ut på
de syv hav.»
«Du verden», sa Peder. «Jeg er imponert over hvor godt du har
planlagt og hvor langt du har kommet. Jeg har jo bare denne
husmannsplassen, og den er ikke mye å leve av. Så jeg tar hyre
som matros når anledningen byr seg. Dermed får vi litt ekstra
i tillegg til at hyren også dekker leien for plassen vår. Men vi
håper nå på at vi en dag skal kunne eie jorden vår selv, så vi
arbeider så mye vi makter og sparer det vi kan. Elisabeth er også
vokst opp på gård, og vi arbeider godt sammen, hun og jeg. Så
vi klager ikke!»
Så gikk praten videre, fra vær og vind til utvandringen til
Amerika. Mange var dratt av gårde, men ennå ingen fra deres
familier, men de kjente alle noen som hadde reist. Det kunne
nok virke forlokkende på dem når de fikk referert innhold
fra andres Amerikabrev, eller så emigrant-annonsene i avisen.
Emigrantagenten, som hadde gått fra hus til hus både på Buøen
og på Husebø i vinter, hadde nok fått det til å krible hos de
fleste. Men alle fire var enige om at de ville holde seg til fedrelandet
så sant det var mulig å brødfø seg her hjemme.
Mens de voksne snakket, hadde lille Samuel vært ute i boden
og lekt med de små kattungene sine. Nå var han lei av det
og ville inn igjen til mor. Samtidig kom det noen «grynt» fra
Torkel Cornelius, som åpenbart syntes det var på tide med litt
mat. Han satte deretter i å skrike, hvilket vekket Marie Dorthea
som også ga lyd fra seg. De voksnes samtale fikk derfor en helt
naturlig avslutning.
«Takk for kaffe og god kake», sa Nora smilende og reiste seg,
«men nå ser det ut til at Torkel Cornelius vil ha seg litt mat.»
«Ja, det gjelder nok Marie Dorthea også, det», sa Elisabeth.
- 15 -

Else Skranefjell
«Hvis du vil sitte på kjøkkenet, Nora, så går jeg inn på
kammerset.»
Peder og Aanen fortsatte praten mens spedbarna ble ammet.
Etter en stund kom de to mødrene inn i stuen igjen, og Nora sa:
«Nå er det vel best at vi kommer oss hjem.»
«Ja, takk for laget», sa Aanen. «Om ikke så lenge må dere
komme over til oss og se hvorledes vi har det.» Så ble det tatt
farvel. Aanen og Nora, med lille Torkel Cornelius, forsvant
oppover veien mot Husebø. Peder og Elisabeth sto og så etter
dem. «Så fikk vi en hyggelig dåpsfeiring likevel», sa Peder.
- 16 -

Når tausheten taler
«
J
eg
1887
er så nervøs for overhøringen. Tenk, nå er det bare en måned
til konfirmasjonen», sa Marie fortvilet og lukket katekismen
igjen med et lite smell, slik at den falt ned på gulvet. «Jeg
klarer aldri å huske de rette svarene på alle disse spørsmålene!»
«Marie Dorthea, det du sier er tøv, nå fortsetter vi med kapitlet
Om loven og Guds bud», sa Torkel med tilgjort «voksen»
og bestemt stemme, samtidig som han blunket til henne. De to
satt inne i stuen hjemme hos Torkels foreldre på Husebø, slik de
hadde sittet så mange ganger opp gjennom oppveksten. Marie
måtte le. Torkel tok opp boken fra gulvet og begynte, fremdeles
med stort alvor:
«22. Hvorom handler den første part i katekismen?»
«Det vet jeg», smilte Marie. «Om Loven, Guds bud og befalinger,
Guds vilje.»
«Bra, Marie. 23. Når vi handler mot Guds vilje, kan vi da
unnskylde oss med at vi ikke kjente Guds vilje?»
Marie tenkte før hun svarte: «Nei, for Gud har åpenbart oss
sin vilje.»
«24. På hvilken måte har Gud åpenbart oss sin vilje?»
«For det første gjennom vår samvittighet, for det andre ved
Moses og til slutt, gjennom Jesus.»
«25. Hvorledes kan Gud sies å ha åpenbart oss sin lov gjennom
vår samvittighet?»
«Jo, for samvittigheten sier oss hva som er ondt eller godt, hva
- 17 -

Else Skranefjell
Gud vil eller ikke vil. Samvittigheten er oss således en naturens
lov, eller en naturlig medfødt følelse av Guds vilje.»
«Bravo, du kan det jo så godt! Nå tenker jeg at vi legger hele
katekismen fra oss for i dag og fortsetter i morgen», sa Torkel
fornøyd.
Marie tittet opp på ham og lo: «Jammen, kan du alt sammen,
da? Det er jo så veldig mange spørsmål!»
Torkel ble alvorlig, satt litt og tenkte før han sa: «Jeg må klare
det, så jeg leser i hvert eneste ledige øyeblikk til jeg blir ganske
surrete i hodet. Hva tror du far ville sagt hvis jeg ikke kom
igjennom, og hva skulle jeg så gjøre? Jeg får jo ikke hyre som
førstereisgutt dersom jeg ikke er konfirmert. Nå har jeg ventet
lenge nok, og jeg vil ut i verden.»
«Du er heldig, du», sa Marie, og så trist ned på hendene sine.
«Jeg blir bare sittende her hjemme, jeg.» Da plutselig oppdaget
de at Nora, Torkels mor, var kommet inn i stuen. Hun hadde
nok hørt Maries kommentar, for hun sa:
«Nå Marie, hva har du lyst til å gjøre hvis du kunne velge helt
fritt?»
«Men det kan jeg jo ikke.»
«Men hvis du kunne?»
Marie nølte og sa mens hun rødmet litt: «Hvis jeg var gutt,
ville jeg også reise på sjøen og se litt av verden. Men gutt er jeg
jo ikke. Så hvis jeg kunne velge helt fritt, som pike, altså – da
tror jeg kanskje at jeg ville reist inn til Stavanger og forsøkt å få
tjeneste et par år som barnepike hos noen snille mennesker som
hadde et stort og hyggelig hus. Og så har jeg en liten drøm for
meg selv om å få opplæring i en hatteforretning, og lære meg å
sy pene hatter til byfruene, og kanskje en gang starte min egen
forretning. Så skulle jeg bo i byen i en liten leilighet med stue og
kammers.» Marie drømte seg videre: «På søndagene skulle jeg
møte mor og far i kirken, og etterpå skulle vi ro hjem til Buøen
for å spise middag og kose oss. Men …» Marie sukket tungt,
- 18 -

Når tausheten taler
og Nora kunne godt se at øynene hennes ble blanke. «Det er jo
bare en drøm, og slik blir det jo ikke.»
«Hvorfor kan ikke det bli virkelighet, Marie?» spurte Nora
alvorlig. Torkel hadde satt seg opp i stolen og fulgte intenst med
i samtalen.
«Nei, for mor er ikke frisk, så far har sagt at jeg må hjelpe til
hjemme inntil hun blir god igjen.»
«Hva sier du? Er mor syk ennå? Jeg vet jo at hun følte seg
dårlig da jeg snakket med henne for en stund siden, men jeg
trodde at det var noe forbigående og at hun for lengst var frisk
igjen.» Nora satte seg ned ved siden av Marie og la hånden på
skulderen hennes. «Vet du hva som feiler henne?»
«Nei, hun vil ikke snakke om det. Men jeg ser at hun er svak
og legger seg ned så ofte hun kan. Hun klarer heller ikke å være
med ute på jordet lenger.»
«Dette visste jeg ikke», sa Nora, «jeg vil gå bort til henne i
morgen formiddag.»
«Ikke si at jeg har sagt noe, da blir hun sikkert sint på meg»,
sa Marie fortvilet.
«Nei da, jeg skal ikke si noe. Men nå lar vi dette hvile litt.
På kjøkkenet er det kaffe og litt kake, så nå skal vi hygge oss
sammen med de andre».
De gikk ut på kjøkkenet, der resten av familien allerede satt
og ventet. Ved enden av det store bordet satt far Aanen, mens
Nora satte seg på den motsatte enden. På sidene satt Laurentse,
Tomine, Amanda og Adolf. Lille Amanda var bare to år, og
Adolf var seks. Da de tre nyankomne hadde satt seg, ba Aanen
bordbønnen før de begynte å spise kake. Så gikk praten livlig.
Marie satt ved siden av Amanda, som var hennes lille yndling,
og fikk snart høre om hunden som hadde fått valper og som var
sååå søte. Så satt Marie litt i egne tanker, nøt å sitte med denne
store, hyggelige familien rundt bordet. Slik ville hun også ha
det når hun ble voksen! Hjemme hos henne var det så stille
- 19 -

Else Skranefjell
bestandig etter at storebror Samuel var reist til sjøs rett etter
konfirmasjonen. Det var bare henne og foreldrene rundt bordet.
Nå når mor ikke var helt frisk, ble det ekstra stille, det var
liksom ikke så lett å finne på noe å si.
Marie fikk dårlig samvittighet og skammet seg. Hun hadde de
beste foreldrene i verden!
«Vet dere hva?» sa plutselig Laurentse, den eldste av pikene.
«På Østbøe-gården skal de ha stort middagsselskap for Caroline
på konfirmasjonsdagen, og hun skal få gaver.»
«Sier du det», sa Aanen. «Jeg har da aldri hørt at det er noen
som har selskap på konfirmasjonsdagen.»
«Jo da», sa Tomine, som for tiden var svært opptatt av hva
de mer bemidlede familiene foretok seg. «Jeg har hørt at det er
mange som har slike selskap hos de rike familiene inne i byen.»
«Men vi er ikke rike, så dette er ikke noe mer å snakke om
for oss.» Aanen var blitt skarp i stemmen. Det kom et hørbart
lettelsens sukk fra Torkel. Han syntes det var mer enn styr nok
rundt konfirmasjonen som det var og hadde absolutt ikke noe
ønske om i tillegg å være midtpunkt i et selskap.
Det ble helt stille rundt bordet. Marie måtte nesten smile ved
den merkelige tanken at de skulle ha selskap hjemme hos henne,
det ville ikke bli rare selskapet av henne og foreldrene. Samuel
var ute på sjøen. Andre slektninger hadde de ikke i nærheten.
For øvrig var det knapt med penger og absolutt ingenting til
overs til å holde selskap. Nei, hun fikk være mer enn fornøyd
dersom moren var såpass bra at hun kunne være med i kirken
på konfirmasjonsdagen.
Så var kaken oppspist. Alle takket for maten, og det var tid for
Marie å komme seg hjem til Buøen. Med seg på veien fikk hun
en klapp på kinnet fra Nora, en hjertelig klem fra Amanda og
et oppmuntrende, «Vi sees snart!» fra Torkel. Så fulgte hun den
gamle kjerreveien over jordene og var snart hjemme.
- 20 -

Når tausheten taler
Neste formiddag vandret Nora den samme kjerreveien i regn
og skarp vind. Hun hadde tenkt hele kvelden før på Marie og
hennes foreldre, hvordan hun, Nora, kunne bidra i den triste
situasjonen spesielt Marie var i. Tankene sine hadde hun delt
med Aanen, som var enig i de forslagene hun ville legge frem for
Elisabeth og Peder. Men hun var litt nervøs, det kunne hende at
de ville synes at hun blandet seg for mye inn i livet deres.
Vel fremme banket hun på døren og hørte et svakt, «Kom
inn», fra Elisabeth. Hun åpnet døren og så Elisabeth i ferd med
å reise seg fra sofaen med et unnskyldende lite smil. «God dag,
Elisabeth, hviler du?»
«Jeg var bare litt trett. Men nå skal jeg sette på kaffen. Så
hyggelig at du kom innom, Nora.»
Nora så granskende på henne. Det var ikke tvil om at hun så
dårlig ut, blek og tynnere enn sist hun så henne. Men hun sa
ikke noe før kaffen sto på bordet og de begge hadde satt seg.
«Elisabeth, du ser ikke godt ut. Fortell meg nå hva som er
galt.»
«Jeg vet ikke, Nora. Men jeg føler meg så trett og sliten hele
dagen, og jeg orker ingenting. Peder sendte meg til doktoren,
men han fant ikke noe, så han sa at jeg skulle ta det med ro og
ga meg noen piller som jeg skulle ta.»
«Vi får håpe at de hjelper, slik at du blir bra igjen til Maries
konfirmasjon.» Nora smilte oppmuntrende, men da begynte
tårene å renne nedover kinnene til Elisabeth, og ordene kom
strømmende:
«Jeg er så lei meg for Maries skyld. Hun hadde så mange
planer, og ville så gjerne ta tjeneste i byen etter konfirmasjonen,
men Peder har sagt til henne at hun må hjelpe til hjemme inntil
jeg blir helt frisk igjen. Jeg klarer så lite nå, og Peder kan jo ikke
greie alt alene. Å ansette en tjenestepike har vi ikke råd til, vet
du. Selv om Marie ikke sier noe og er vennlig og snill, slik hun
alltid har vært, ser jeg jo at hun er lei seg. Ikke først og fremst
fordi hun ikke får reise til byen. Men alle pikene hun kjenner
- 21 -

Else Skranefjell
som skal konfirmeres nå, skal ut i «voksen» tjeneste, og da er det
liten stas å gå hjemme og hjelpe moren sin.»
«Det skjønner jeg godt», sa Nora, og formulerte seg slik
hun hadde planlagt. «Kunne det være en løsning at hun fikk
tjeneste her ute, slik at hun kunne bo hjemme og hjelpe deg om
morgenen og kvelden og i tillegg ha fredag, lørdag og søndag
fri for å hjelpe deg? Da ville hun bli mer likestilt med de andre
pikene og ville tjene like mye som disse, siden hun kun hadde
delvis kost og ikke losji?»
«Å ja», sa Elisabeth. «Det ville nok være stas for Marie. Spesielt
når hun vet at vi gjerne lar henne dra til byen når bare jeg blir
frisk nok. Men det er da ingen som kunne tenke seg å ta henne
i tjeneste på slike vilkår.»
«Jo, jeg.»
«Du?»
«Ja. Den tjenestepiken jeg har, er fullt opptatt med arbeid i
huset og med matlaging. Aanen gjør det ganske godt for tiden,
men er mer ute med jekten sin enn hjemme. Sildesaltingen kaster
også litt av seg. Så vi har funnet ut at vi har behov for, og råd,
til å feste en pike til å passe de to minste, slik at jeg får gjort mer
på gården. Vi har snakket om det og er helt enige om at Marie
ville passe godt til dette arbeidet. Hun kjenner både Amanda
og Adolf, og begge barna er allerede meget glade i henne. Bedre
barnepike enn henne kan jeg ikke få!»
Elisabeth la hånden på Noras. Nå rant tårene på nytt. «Du får
ha så mange takk, Nora. Dette vil gjøre Marie meget glad, og
være til stor lettelse både for Peder og meg selv.»
Så gikk praten videre over til de to konfirmantene. De forundret
seg over hvor fort tiden hadde gått fra den dagen spedbarna
hadde møtt hverandre første gang utenfor kirken på Maries
dåpsdag. Nå var Torkel fullt utvokst, kraftig og vel så høy som
sin far. Marie var liten og spedlemmet, men også hun fullt utvokst.
De to barna hadde alltid hatt god kontakt seg imellom,
til tross for at de hadde gått på hver sin allmueskole i syv år.
- 22 -

Når tausheten taler
Marie på den gamle Buøen skole fra 1861, mens Torkel gikk
på den noe yngre Hundvaag skole, der Husebø-barna holdt til.
Nå i konfirmasjonstiden møttes de jevnlig hos presten og hadde
mye kontakt i fritiden også.
«Du, Elisabeth», sa Nora, og smilte varmt til henne, «Aanen
og jeg har mange ganger snakket om den gangen vi sto utenfor
kirken etter Maries dåp, ikke kjente vi et menneske, og dere to
kom bort til oss. Vi har alltid vært så takknemlige for at dere
gjorde det og for den hyggelige stunden vi etterpå hadde her i
denne stuen.»
Elisabeth smilte tilbake. «Det er jeg også glad for at vi gjorde,
så mye hygge som våre to familier har hatt gjennom årene.»
«Nå tenkte Aanen og jeg at det kunne være hyggelig og passelig
om vi gjorde litt ekstra stas på de to unge på konfirmasjonsdagen
deres. Vi vil derfor invitere dere alle tre til middag hjemme hos
oss rett etter kirken. Det blir jo i all beskjedenhet, men sikkert
mye hyggeligere enn at hver familie sitter hjemme for seg selv.
Hva sier du til det?»
«Men, Nora, det blir altfor mye arbeid for dere. Nei, noe slikt
kan vi ikke ta imot.»
«Jo, det kan dere, for dette vil være en stor glede for Aanen,
meg og barna.»
«Hvis du virkelig mener det, kan jeg bare takke! Jeg vet at
dette vil glede både Peder og Marie også.»
«Så må du bare skynde deg å bli frisk igjen, Elisabeth.»
«Det håper jeg også, men uansett hvordan jeg har det, har jeg
bestemt meg for at jeg skal se Marie bli konfirmert, og da skal
jeg nok klare å komme til middag hos dere etterpå.»
«Bra», sa Nora. «Da er det bestemt. Vi gleder oss alle sammen.»
Ved kveldsmåltidet i det lille huset på Buøen var det langt fra
stille. Først fortalte mor om Noras forslag om Marie som barnepike
på Husebø. Peder var glad, og Marie strålte.
«Å, mor, jeg skal være så flink å hjelpe både deg og far her
- 23 -

Else Skranefjell
hjemme både morgen og kveld og de dagene jeg ikke skal på
Husebø, slik at dere ikke merker den tiden jeg er borte. Tenk
at jeg skal ut og ta tjeneste slik som de andre konfirmantene.
Jeg skal tjene mine første penger, og jeg kan hjelpe dere med
utgifter til mat og klær.»
«Ja», sa far, «og så kan du følge planene dine om å reise til
byen når mor har blitt helt frisk igjen.»
«Jeg tror moren til Torkel er den snilleste i hele verden», sa
Marie, og la fort til, «nest etter dere to, da. Det er ikke det at jeg
ville ha så mye imot å være her hjemme hele tiden, men det er
jo skikken å ta tjeneste ute, og det betyr mye for meg å kunne
følge den og være voksen pike, slik som de andre.»
«Det forstår vi så godt», sa mor og klappet henne på kinnet.
«Men nå skal dere få høre det andre forslaget som Nora
kom med i dag.» Så fortalte hun om selskapet på Husebø på
konfirmasjonsdagen.
Dette ble nesten for mye for Marie, først så hun helt himmelfallen
ut, så begynte tårene å renne. «Skal vi i konfirmasjonsselskap,
som holdes bare for Torkel og meg? Middagsselskap slik
som Caroline på Østebøe-gården skal ha? Åååååå, så morsomt!
Jeg gleder meg!»
Peder så også inderlig fornøyd ut. «Det blir en stor dag for
oss alle. Det eneste som er litt trist er at Samuel ikke får være
med oss.»
De to andre nikket. Samuel hadde vært på sjøen i snart fire år.
Han var ingen brevskriver, så det var ikke mye de visste om hans
liv ute i verden, men nå var det vel snart på tide at han kom en
tur hjem. De savnet ham alle tre.
«Vi har mye å være glade for i dag. La oss takke for det, og
ikke dvele ved det vi ikke kan gjøre noe med», sa Elisabeth.
«Denne dagen har gjort meg godt, men nå kjenner jeg at jeg
trenger å hvile.»
Kvelden kom, og Marie lå på divanen i stuen og forsøkte å
sove. Men det var visst helt umulig i kveld. Tankene kvernet
- 24 -

Når tausheten taler
rundt i hodet hennes om barnepiketjenesten og selskapet. Hun
hadde aldri vært i et ordentlig selskap før, men hadde lest og
hørt at det var litt høytidelig, og at det av og til ble holdt taler
for hedersgjesten. Det ville jo være henne og Torkel, det. Mon
tro om noen ville holde tale for henne? Da ville hun helt sikkert
føle seg veldig sjenert, så hun kom til å rødme, og kanskje ville
hun begynne å gråte også. Torkel ville i hvert fall ikke like å bli
holdt tale for, han kunne ikke fordra det å være midtpunkt for
alles oppmerksomhet. Men forresten, Nora hadde sagt til mor
at middagen ville være i all beskjedenhet, og slike taler ble nok
bare holdt i selskaper hos prester, leger og andre fine folk – de
kondisjonerte.
Hun tenkte på den fine kjolen hun skulle ha på seg. Mor
hadde sydd den, og nå hang den inne i skapet på kammerset.
Det var den første hele kjolen hennes, hittil hadde hun bare gått
i skjørt og bluse. Mor var veldig flink til å sy, så kjolen var nydelig,
helt hvit, langermet og fotsid med en rynket smal kappe
som gikk fra hver skulder og nesten helt ned. Helt nederst var to
tilsvarende kapper på tvers. I tillegg var det et skjerf av det samme
tynne stoffet som hun knyttet rundt livet med sløyfe bak.
Hun skulle ha det lange mørke håret strøket vekk fra pannen
med en stor hvit sløyfe festet bak på hodet. Å, det var en nydelig
kjole. Hun var inne på kammerset og så på den hver eneste dag.
Marie vendte blikket mot vinduet og så på stjernehimmelen
utenfor. Trodde hun på Gud? Hun var ikke sikker, men mor
hadde sagt at tvilen var en naturlig del av troen. Hvis man visste
sikkert, ville man jo ikke snakke om «troen», men om «vissheten».
I alle fall var det godt å tro at det var en som passet på dem
alle, på mor som ikke var frisk, og på Samuel som var ute på det
farlige havet.
Så sovnet Marie.
Elisabeth syntes å bli noe bedre i ukene som fulgte frem til
konfirmasjonsdagen. Hun var så lettet over at Marie skulle få
- 25 -

Else Skranefjell
begynne som barnepike for Noras barn. Dessuten var det som
den store middagen hadde gitt henne nye krefter, noe godt å se
frem til. Hun var like tynn, og hadde fremdeles et blekt og trett
drag over ansiktet, men hun sang av og til når hun var opptatt
med husarbeidet, slik hun alltid hadde gjort tidligere. Hun var
tydelig lettet over at alt hadde ordnet seg så bra for Marie.
Fredag før konfirmasjonssøndagen sto hun på kjøkkenet og
strøk finklærne. Den mørke dressen til Peder, skjorten hans
med stiv snipp og hennes egen sorte finkjole. Jaja, plaggene var
nok blitt slitte med årene, men som nystrøkne ble de brukbare.
Bare finværet holdt seg, slik at Peder ikke trengte frakk over
dressen, for den var avgjort ikke bra nok. Hun selv skulle ha det
tykke, sorte sjalet sitt, enten Vårherre velsignet dem med godt
vær eller ikke. Nå gjensto det bare å pusse skoene, og hun gikk
for å hente pussefillen. I det hun var på vei kastet hun et blikk
ut av vinduet.
«Hva i all verden …» utbrøt hun forbauset, og ble stående og
stirre ut. «Var det ikke … nei, det kunne det ikke være, jo, så
sannelig – Ååååå!» Der kom hennes kjære førstefødte, Samuel,
med lette skritt oppover stien og med skipssekken slengt over
skulderen.
«Samuel!» ropte hun, og var ute av døren og borte hos ham
på et lite blunk.
«God dag, mor», svarte han med det glade smilet sitt og rakte
frem hånden til hilsen.
«Å nei, du gutten min», sa Elisabeth leende og tok hånden
hans i begge sine. «Riktignok er det ikke vanlig at voksne mennesker
omfavner hverandre til hilsen, men nå skal du få en skikkelig
god klem av moren din.»
«Hvor kommer du fra?» spurte Elisabeth. Smilet ville ingen
ende ta. «Og hvorfor har du ikke gitt beskjed om at du skulle
komme? Så kunne vi møtt deg i byen.»
«Jeg ville overraske dere, skjønner du.»
«Ja, det var sannelig litt av en gledelig overraskelse.»
- 26 -

Når tausheten taler
«Jeg har jo vært ute i snart fire år nå, og det er lengre enn
vanlig for de fleste førstereisgutter. Så da styrmannen hørte at
min eneste søster skulle konfirmeres, mente han at jeg absolutt
burde mønstre av da vi kom til Christiania for en uke siden.
Han ga meg gode skussmål og sa at jeg var velkommen igjen.
Så hjalp han meg slik at jeg fikk være med som hjelpegutt på
en jekt, som dagen etter gikk fra Christiania til Stavanger. Og
her er jeg!»
«Du store min», sa Elisabeth. «Jeg gleder meg slik til å høre
hvordan du har hatt det, voksne gutten min. Men nå går vi inn,
og så må vi gi beskjed til far og Marie.»
«Hvor er de?» spurte Samuel.
«Begge to er oppe på jordet og setter poteter. Gå opp, du, så
får du gleden av å overraske dem også.»
Hun sto i vinduet og fulgte ham med øynene da han gikk
oppover stien. Han var nesten like tynn som før, men bredere
over skuldrene. Han var blitt merkbart høyere, helt sikkert høyere
enn Peder. En vakker ung mann, konkluderte hun stolt.
Elisabeth ble stående ved vinduet. Snart så hun dem komme,
far og sønn i ivrig prat. Foran kom Marie løpende så de lange
flettene flagret i vinden. «Mor! Mor!» ropte hun andpusten da
hun, skitten og full av jord fra åkeren, kom inn på kjøkkenet.
«Kan jeg løpe bort til Husebø og fortelle at Samuel har kommet.
Ja, for vi kan jo ikke la ham være alene hjemme på søndag!
Å, jeg er så glad!»
«Men skal du ikke prate litt med Samuel først?»
«Jeg skal snakke masse med Samuel, må du tro, men først må
jeg bare være helt sikker på at alt er i orden til søndagen.»
«Bare gå til Husebø, du, men så skitten som du er, må du
skifte først. Hils så mye til dem alle sammen. Ikke bli der lenge,
for det er snart middag, og da har vi god tid til å snakke resten
av dagen.»
- 27 -

Else Skranefjell
På Husebø satt den store familien rundt bordet på kjøkkenet
og spiste. Marie banket på og åpnet forsiktig døren.
«Signe maten», sa hun beskjedent og neide. «Jeg skal hilse så
mye hjemmefra.»
«Det er vel ikke noe galt?» spurte Aanen.
«Nei», sa Marie, og nå brøt det glade smilet frem. «Det er
bare det at Samuel er kommet hjem i dag, og jeg ville så gjerne
fortelle dere det.»
«Så hyggelig at han kommer hjem til konfirmasjonen. Ja, han
blir vel med både i kirken og hjem hit til oss etterpå?» Aanen
smilte lunt.
«Tusen takk.» Marie neide og smilte. «Det vil han helt sikkert
gjerne.»
«Hils Samuel», sa Nora, «og si at han selvsagt er hjertelig velkommen
sammen med dere. Da blir begge familiene våre fulltallige,
og det betyr mye på en slik dag.»
«Tusen takk.» Marie neide på nytt og smilte strålende. «Nå
må jeg hjem igjen for å se at det ikke bare er en drøm at Samuel
er der!»
«Forresten, Marie», sa den praktiske Aanen. «Har Samuel
vokst mye på disse årene?»
«Ja, minst et hode. Nå er han høyere enn far.»
«Hm. Si til ham at hvis han ikke lenger kan bruke konfirmasjonsdressen
sin på søndag, så får han ta seg en tur til meg. Jeg
har skaffet meg ny dress nettopp, men den gamle henger der, så
den kan han godt få låne.»
Hjemme på Buøen satt mor, far og Samuel ved middagsbordet
og ventet på Marie. Hun satte seg straks, og de ba sammen den
gamle bordbønnen:
Gud signe maten på vårt bord,
og mette kvar ein munn på jord.
Gud signe oss med Faderhand.
Gud signe heim og folk og land.
- 28 -

Når tausheten taler
Og far la til: «Takk for at vi har fått Samuel hel og frisk hjem
igjen.»
«Amen.»
Så ble det spist i taushet før Samuel omsider ba om å få høre
hvordan de hadde det. Da fortalte Marie, sprekkeferdig av glede.
at de alle fire var bedt i konfirmasjonsmiddagen på Husebø
på søndag, og at Aanen hadde sagt at hvis Samuel hadde vokst
ut av konfirmasjonsdressen sin, kunne han låne den gamle hans.
Dressen til Samuel ble hentet, og han tok den på. Det var nok
godt at Aanen hadde vært så snartenkt, for både ermer og ben
var alt for korte, og skulderbredden strakk heller ikke til.
«Jeg vil jo ikke se ut som en klovn i kirken og i selskapet», sa
Samuel da alle hadde ledd godt av utseendet hans, «så jeg tar
meg en tur bort til Aanen i morgen formiddag. Det var snilt av
ham å tenke på dette.»
«Ja, de er snille», sa Elisabeth varmt, og fortalte at Marie skulle
være barnepike på Husebø det kommende året.
«Mot lønn, altså, slik som alle andre tjenestepiker», skyndte
Marie seg å legge til. Ingen sa noe om at Elisabeth ikke hadde
vært frisk den siste tiden, ikke noe skulle få ødelegge gleden i
dag.
Far sa: «Nå må du fortelle, Samuel, om hvorledes du har
hatt det i disse årene. Vi vet ikke annet enn at du begynte som
dekksgutt på den store lastebåten Miranda.»
«Etter et år ble jeg jungmann», sa Samuel, «og da jeg mønstret
av, var det som lettmatros.» Samuel fortalte hvor godt han
hadde likt seg om bord på Miranda, der alle hadde vært snille
og hyggelige mot ham. Spesielt annenstyrmannen hadde vært
en god læremester, og fra første dag gitt ham råd og opplæring.
Så alt mens han ennå var dekksgutt, hadde han lært litt navigasjon,
nemlig å ta solhøyden, foreta de nødvendige beregninger
og sette resultatet ut i kartet.
«Bevares», sa faren, med stolthet i stemmen. «Betyr dette at
du sikter på å ta gradene og gå på styrmannsskolen?» Jo, det var
- 29 -

Else Skranefjell
slik Samuel hadde tenkt det. Men først ville han reise ut en periode
til, forhåpentligvis som matros, for å tjene penger nok til
året på Stavanger Sjømandsskole. Men aller først ville han være
hjemme et par måneder, slik at han kunne hjelpe mest mulig
med det som var nødvendig.
«Takk, Samuel», sa Peder. «Det blir en stor hjelp for meg.»
«Det blir en glede for oss alle», sukket Elisabeth.
«Men mest for meg, som kan være sammen med storebroren
min hver eneste dag», sa Marie, så inderlig fornøyd.
De satt en stund helt stille, og hver og en kjente hvor godt det
var å være sammen.
Peder fant frem atlaset, og Samuel viste dem hvor han hadde
reist. Han fortalte små og store episoder om reisene sine, alle
byene han hadde sett og mennesker han hadde truffet. Han
fortalte så levende at Marie omsider utbrøt: «Å, Samuel, jeg
får liksom reist litt jeg også, i hvert fall i tankene. Dette var
spennende.»
Timene gikk fort mens de snakket om Samuels opplevelser.
Til slutt gjespet mor og mente at det var på tide å gå til sengs.
De redde opp en seng til Samuel i stuen. Da alt var klart, sa
Samuel:
«Du far, kan ikke du og jeg gå en liten kveldstur før vi sover?»
Ute var det kjølig, men klart og fint under stjernehimmelen.
De gikk ned på bryggen og satte seg på den gamle benken som
sto der.
«Nå, Samuel», sa far, som kjente sin sønn godt, til tross for det
lange fraværet. «Var det noe du ville snakke med meg om, siden
du foreslo at vi to skulle gå kveldstur?»
«Ja, det er det. Men aller først må jeg spørre om mor. Hun er
blitt så tynn og blek at jeg nesten ikke kjente henne igjen. Er
hun syk?»
«Hun har vært hos legen, men han fant ikke noe galt. Han ga
henne noen piller, så vi får håpe at hun kommer seg. Jeg synes
- 30 -

Når tausheten taler
nok at hun har virket noe bedre i det siste, så vi er ved godt
mot.»
Samuel satt og så alvorlig fremfor seg: «Uten mor ville vi ikke
klare oss særlig bra.»
«Så, så», trøstet faren, og la hånden sin varsomt over Samuels.
«Vi får vel tro at vi skal få beholde henne i mange år ennå og
ikke ta sorgene på forskudd. Vi får hjelpe mor så godt vi kan
med å gjøre hverdagen lettere for henne på alle måter.»
«Jeg skal gjøre hva jeg kan. Og kjenner jeg mor rett, vil hun
ikke at det blir noe snakk om at hun ikke er god?»
«Du kjenner jo mor», sa Peder. «Men nå vil jeg gjerne høre
hva du ville snakke med meg om.»
«Ja, det var nå det at jeg har spart mesteparten av hyren min i
disse årene. Jeg fikk oppgjøret da jeg mønstret av i Christiania.
Disse pengene vil jeg at du og mor skal ha til å frikjøpe
husmannsplassen fra Østbøe-bonden, slik at du blir selveier. Jeg
vet ikke om det er nok», skyndte han seg å legge til, «men det
er i hvert fall et stykke på vei.» Han nevnte beløpets størrelse.
Far ble helt stille. Så kremtet han et par ganger, før han med
vekt bak ordene sa: «Du er en god sønn, Samuel, jeg kunne ikke
ønske meg noen bedre. Men pengene er dine, og nå som du
er voksen, burde du vel tenke på din egen fremtid. Både styrmannsskolen
og eventuelt skipperskolen koster penger, vet du.»
«Å, pengene til styrmannsskolen tjener jeg opp når jeg reiser
ut igjen. Etter skolen blir det ny tur, så da får jeg penger til skipperskolen.
Far, det ville glede meg meget om du ville ta imot
disse pengene. Det ville gi meg en god følelse av at jeg bidro
med noe her hjemme. Du vet, som eldste, og eneste sønn, er det
jo på en måte også min egen fremtid jeg er med og skaper. Det
kan godt hende at det kommer en dag da jeg ønsker å være på
land, og da kan det være godt å ha sin egen jord.»
Far kremtet på nytt. «Det er sant. Men likevel er det et sjenerøst
tilbud du kommer med, gutten min. Jeg vet ikke hvor
mye Østbøe-bonden vil ha som vederlag, men jeg vil tro at dine
- 31 -

Else Skranefjell
penger utgjør en vesentlig del. Litt har mor og jeg klart å spare
opp, så det vil ikke være så mye som mangler. Jeg fyller dessuten
femti i år, og mor er disse fem årene eldre, så vi begynner å dra
på årene. Vet du, jeg sier takk til tilbudet ditt.» Et solid håndtrykk
ble utvekslet mellom far og sønn.
«Takk skal du ha», sa Samuel og smilte bredt. «Da får jeg en
far som er gårdbruker og selveier. Du slipper den årlige leien til
Østbøe, og det blir mer igjen for dere til det daglige. Det er en
god avtale for oss begge.»
«Det er nå jeg som skal takke. Jeg er dypt beveget over hvor
snill og omtenksom du er.»
Samuel smilte. «Hva synes du om at du og jeg går i sparebanken
på mandag og oppretter en konto i ditt navn? Der setter vi
inn pengene mine sammen med det du og mor kan avse av sparepengene.
Så kan vi spare videre til vi har hele kjøpesummen.»
«Banken?» utbrøt Peder forskrekket. «I de siste årene har det
ene handelshuset etter det andre gått konkurs, så det er vel bare
et spørsmål om tid før bankene ikke klarer det lengre de heller.
Nei, banken tror jeg ikke det er særlig lurt å satse på, selv om
sparebanken har som mål å hjelpe småkårsfolk til å klare seg
selv. Jeg har et bedre forslag: I morgen går vi til Østbøe og spør
bonden hvor mye han skal ha for den jorden jeg leier.»
«Hva tror du han sier til det?»
«Østbøe er en grei kar, så jeg tror nok vi kan få til en avtale
med å betale resten over de neste årene. Jeg vet at han er mest
interessert i den delen av eiendommen sin, den største, som ligger
på Hundvaag, og mindre i den delen som ligger på Buøen.
Det er flere av husmennene her som allerede har kjøpt seg fri,
og det har gått greit. Østbøe ser også med velvillighet på at tidligere
husmenn ønsker å utvide jordstykkene sine her på Buøen.
Det står en del ledig etter dem som har utvandret til Amerika,
og også etter de husmenn som reiser inn til byen for å arbeide
på fabrikkene, som det stadig blir flere av.»
- 32 -

Når tausheten taler
Dagen etter fikk de snakke med Østbøe-bonden og kom frem
med sin sak.
«Hvor mye har dere i kontanter», spurte bonden vennlig. Da
Peder oppga beløpet, ble Østbøe-bonden sittende litt i tanker
før han svarte:
«Det er greit. Jeg får den summen som du nå har, og jorden er
din, Peder. Jeg skal sørge for tinglysing.»
Peder og Samuel løftet samtidig på hodet og stirret forbauset
og nesten forskrekket på bonden. Peder sa: «Vi takker for
det. Men dette høres ut som en handel der du blir den tapende
part.»
«Jeg blir nok det uansett», sa bonden, og smilte litt vemodig.
«Jeg ser jo utviklingen med utvandringen både til Amerika og
til industribyene her hjemme. Snart er det ikke flere igjen som
vil være husmenn. Dette er etter min mening en god utvikling
for landet, men det betyr at bonden får mindre arbeidskraft
tilgjengelig og derfor må drive bedre. For meg vil dette si at jeg
beholder all min jord på Hundvaag, mens jeg selger jorden på
Buøen når det kommer en kjøper. Du har stelt godt med ditt
jordstykke, Peder, og har alltid vært en pålitelig og dyktig husmann.
Det betyr mye for meg at mine fedres jord på Buøen
kommer over på dyktige eiere, faktisk betyr det mer enn de
ekstra kronene jeg muligens kunne ha fått.»
Slik gikk det til at innen året var omme, var Peder Larsen ikke
lenger husmann, men gårdbruker og selveier. Som jordeier fikk
han også for første gang stemmerett.
Samuel ble odelsgutt.
Stavanger Sparebank, byens første bank etablert i 1834, gikk
konkurs i 1889.
Det var grytidlig om morgenen på konfirmasjonsdagen. Ute var
det begynt å lysne så vidt. For de fire som allerede lå våkne, løp
tankene fritt:
- 33 -

Else Skranefjell
«V o k s e n.» Torkel smakte på ordet. «I dag blir jeg voksen.»
Han kjente med ett at det var alvorlig og ansvarsfullt. I dag
skulle han svare «ja» til presten på de tre spørsmålene:
Forsager du djævelen og alle hans gjerninger og alt hans væsen?
Tror du på Faderen og Sønnen og den Hellige Aand?
Vil du ved Guds nåde blive i denne din dåpspakt indtil din sidste
stund?
Så skulle han gi presten hånden på det. Tenk om han ikke
klarte å svare på spørsmålene til presten ved overhøringen, slik
at han ikke ble konfirmert, og måtte gå om igjen til neste år?
Det ville være den største skammen, og han ville aldri fått tilgivelse
av far. Uten konfirmasjonsattest kunne han ikke tas ut
til militæret, ikke gifte seg, ikke være fadder til dåp eller vitne
i retten. Ikke at noe av dette var særlig aktuelt med det første,
men det var nå en del av det å bli voksen. Og uten attesten var
det tvilsomt om han fikk reise til sjøs, det ville være verre enn
alt. Jaja, han skulle nok klare det. Han hadde hittil klart det han
ville, både på skolen, i arbeidet på gården og i jekten med far.
Det var bare et spørsmål om å jobbe hardt, så gikk det meste
som han ville. Slik ble det nok også hvis han nå reiste ut på de
syv hav. Han så seg selv stå i skinnende hvit kapteinsuniform på
broen på et stort skip, skuende utover havet for å se om det var
land i sikte.
Tenk at eldstegutten min allerede er voksen, tenkte Nora. Hun
kjente så inderlig godhet for den store, kraftige sønnen sin.
Torkel var en snill gutt, til å stole på i alle oppgaver han ble bedt
om å utføre. Mon tro hva det ville bli av ham? Ambisjonene
hans var i hvert fall store, men hvor mye skyldtes hans egen
natur og hvor mye var blitt formet av farens ambisjoner på sønnens
vegne, samt hennes egen nedarvede «bondeslekt»-stolthet?
Hittil hadde alt gått lett for Torkel, kanskje for lett? Hvordan
ville han takle den motgang som livet nødvendigvis ville gi ham
og som han med egen viljekraft ikke kunne komme seg ut av?
- 34 -

Når tausheten taler
«Det går nok greit», ville Aanen sagt til spørsmålene hennes.
Han mente at hun alltid bekymret seg over minst ett av barna,
og det hadde han nok rett i. Nora så på klokken. Det var ennå
litt for tidlig å stå opp. Kokke-Marit skulle komme klokken ni,
og Nora hadde leid inn Olga fra nabogården til å servere. De
skulle ha fiskesuppe til forrett, oksestek til hovedrett og sviskegrøt
med fløte til dessert. Bordet sto ferdig dekket i bestestuen
med den gamle damaskduken, nypusset sølv og finserviset fra
hennes bestemor. Nora la seg på siden og bestemte seg for å
sove litt til.
Marie hadde våknet med hjertebank og en sterk følelse av skyld
og skam. Hun hadde drømt at hun ble plassert nederst av jentene
i kirken, aller nederst etter Kristine som aldri kunne svare
på noen ting. Da presten i drømmen endelig kom til Marie,
skjønte hun ikke spørsmålet hans og ble like stum som Kristine
hadde vært. «Du er usikker i din salighets sak og lære, Marie,
så du blir ikke konfirmert i år», sa presten i drømmen, med
høy røst så alle i kirken kunne høre det. Marie strakte seg etter
katekismen som lå på bordet ved siden av sengen. Kanskje
hun skulle lese gjennom de vanskeligste delene en gang til? Hun
hadde tid til det. Nei, det ble for dumt, hun visste jo at hun
kunne svarene. Nå ville hun bare være glad og nyte denne dagen
som hun hadde gledet seg til så lenge. Der på veggen hang den
fine, nye kjolen hennes ved siden av den nypressede dressen
som Samuel hadde fått låne av Aanen. Fra flatsengen i hjørnet
kom det et lite snork fra Samuel, som fremdeles sov. Tenk at
han var kommet hjem til denne store dagen hennes. Hun kjente
høytidsfølelsen fylle henne og visste at dette ville bli en dag som
hun kom til å huske med glede hele resten av livet.
Elisabeth hadde våknet av smerter i magen og satte seg opp med
et rykk. Smertene kom stadig oftere nå, og hun kjente en iskald
redsel når hun tenkte på hva det kunne bety. Doktoren hadde
- 35 -

Else Skranefjell
sagt at det skyldtes fordøyelsesproblemer og gitt henne piller.
Muligens burde hun slå seg til ro med det. Innerst inne visste
hun at det var mer, hele kroppen var i ulage, hun var så trett
bestandig, eide ikke matlyst og ble stadig tynnere. Kanskje kom
hun til å dø? Hun visste om mange som ikke hadde blitt eldre
enn hun var nå, og hvorfor skulle hun være heldigere? Uansett
hadde hun hatt et godt liv og hadde mye å være takknemlig for.
En god barndom og oppvekst på gården i Randeberg, og senere
over tyve års ekteskap med Peder. Bedre ektemann kunne ingen
få. Så kom de to barna, Samuel og Marie, som hadde vært til
glede siden den dagen hver av dem ble født. Med så mye lykke
i et menneskes jordeliv var det kanskje riktig at man ikke kunne
vente mer? Selvsagt hadde de slitt og strevet med hardt arbeid
og lite penger. Men de hadde ikke hatt det verre enn folk flest,
og fattigkassen hadde de ennå aldri måttet ty til. Tenk at lille
Marie skulle konfirmeres i dag. Så ville Elisabeth i hvert fall etterlate
seg to voksne barn, dersom hennes egne dager snart var
talte, og det var en trygghet i seg selv. Men hun ville så gjerne
følge dem videre inn i et voksenliv. Tenk å få oppleve å bli bestemor
til mange barnebarn! Hun selv og Peder omgitt av den
storfamilien de hadde ønsket seg. «Kjære Gud», ba hun, «jeg
overlater alt i Dine hender. Amen.»
Så ble det morgen denne syvende dag, konfirmasjonssøndagen,
og dagen tok dem alle i sitt grep. Til avtalt tid sto Peder,
Elisabeth, Samuel og konfirmanten Marie ferdige i sin fineste
stas, da drengen til Aanen kom kjørende med hesten, som for
anledningen var forspent høyvognen. Oppi vognen, som var fint
pyntet med bjerkeløv, satt de fire Strømberg-barna Laurentse,
Tomine, Amanda og Adolf. Bak kom Nora, Aanen og konfirmanten
Torkel gående. Storfamilien, alle i sine høytidsdrakter,
var et staselig skue.
«Signe dagen», ropte Peder med sin dype stemme og svingte
leende med luen. Barna ble løftet ut av høyvognen, og det ble
- 36 -

Når tausheten taler
hilsener og gratulasjoner med dagen til hverandre, spesielt til
de to unge. Så gikk de i samlet flokk ned til Aanens jekt. I dag
skulle ingen behøve å ro til kirken.
Jekten lå nyvasket og duppet i den svake vinden. Aanen hadde
spent fast en presenning for at de skulle komme tørrskodd
frem og tilbake, selv om det begynte å regne, men heldigvis
var det opphold. Det var lagt frem puter, slik at de skulle sitte
godt. Aanen hjalp alle med å finne seg en sitteplass. De små satt
bakerst sammen med Nora og Elisabeth, mens Samuel, Torkel
og Marie ble plassert lengre fremme. Selv sto han ved roret
sammen med Peder.
«Så fint vi kommer til kirken i dag», sa Marie til de to andre
ungdommene, «det er nesten slik at jeg glemmer å grue meg til
overhøringen.»
«Ikke vær nervøs, Marie. Når jeg klarte det i sin tid, klarer du
det helt sikkert utmerket. Du har nå alltid hatt et bedre hode
enn meg.» Samuel smilte betryggende.
«Er du nervøs, Torkel?»
«Ja, litt. Men kan du ikke fortelle oss om hvordan det var å
være førstereisgutt?»
«Gjør det», sa Marie, «så får vi noe annet å tenke på.»
Så fortalte Samuel om sine første inntrykk av livet til sjøs.
Marie syntes det var koselig å høre på ham. Torkel slukte hvert
ord Samuel sa.
På veien fra bryggen opp til kirken gikk Marie og Torkel foran
de andre. Kirkeklokkene ringte og lokket på dem begge, mens
alvoret og høytiden fylte sinnene deres. Så det ble ikke vekslet
mange ord. Oppe ved kirken fikk de et håndtrykk fra hver av
foreldrene sammen med lykkeønskninger. Også foreldrene var
preget av forventning, alvor og en liten angst for at deres barn
ikke skulle slippe gjennom konfirmasjonen.
Torkel og Marie gikk inn gjennom sideinngangen, slik de
hadde fått beskjed om. Der sto presten sammen med de andre
- 37 -

Else Skranefjell
konfirmantene. Denne søndagen var det åtte gutter og syv
piker. Da alle var samlet, kom det store øyeblikket da presten
skulle gi beskjed om hvilken plass hver av dem skulle få på kirkegulvet.
Torkel sto stiv av spenning. Marie kjente igjen frykten
fra nattens mareritt, å bli plassert nederst.
«Fordelingen blir som følger», begynte presten og raslet med
papirene sine: «Jeg begynner med guttene: Nr. 1 Jens Husebø,
nr. 2 Torkel Cornelius Strømberg, nr. 3 …» Torkel kjente at
han ble helt skjelvende i bena av lettelse og glede. Jens var sønnen
til den største Husebø-bonden, så hans plassering var nokså
selvsagt. Men at han selv skulle bli nummer to … Nå ville mor
og far bli glade.
«Og så pikene,» sa presten, «nr. 1 Caroline Østbøe, nr. 2
Marie Dorthea Larsen, nr. 3 …» Tårene fyltes i Maries øyne, og
hun kom med et langt sukk av glede. Hun hadde nok ventet at
Torkel skulle bli nr. 2, men at hun selv også skulle bli det, hadde
hun knapt våget å tenke på en gang. Aldri hadde hun følt seg
så stolt og glad.
Presten avsluttet: «Nå går vi inn i kirken etter den rekkefølgen
dere har fått beskjed om. Gjør meg tilfreds ved at dere lytter
godt til de spørsmålene jeg stiller og svarer høyt og tydelig med
de rette svarene ifølge katekismen. Altså, ingen mumling, men
så høyt at alle i kirken kan høre det.»
Med bøyd hode og foldede hender fulgte de presten inn i
det fullsatte kirkerommet, der stillheten var mettet av høytid.
Ritualet for overhøringen kunne begynne.
Både Torkel og Marie svarte riktig og med høye og klare stemmer
på prestens spørsmål ved overhøringen. Det var heller ingen
i kirken som under den etterfølgende konfirmasjonsgudstjenesten
hadde problemer med å høre deres klare «ja» på de tre
spørsmålene:
- 38 -

Når tausheten taler
Forsager du djævelen og alle hans gjerninger og alt
hans væsen?
Tror du på Faderen og Sønnen og den Hellige Aand?
Vil du ved Guds nåde blive i denne din dåpspakt
indtil din sidste stund?
Så var det hele over, og denne gangen hadde alle konfirmantene
klart seg. Marie og Torkel møtte familiene sine utenfor kirken.
Med seg hadde de hver sin konfirmasjonsattest, det viktige beviset
på at de nå var voksne.
På vei til bryggen og med jekten tilbake til Buøen var stemningen
høy, bortsett fra hos lille Amanda som sov tungt etter
den lange tiden med bevegelses- og snakkeforbud i kirken. Ved
bryggen på Buøen var drengen på plass med hesten og høyvognen.
Elisabeth og Nora kjørte sammen med de små, mens de
andre gikk etter. De passerte noen gårder og flere husmannsplasser
underveis til Husebø, der folk kom ut og gratulerte med
dagen. Torkel bukket alvorlig mens han takket, det krevde sitt
å se voksen ut. Marie kjente at hun endelig kunne slappe av og
nyte det å være midtpunktet i den fine, nye kjolen.
Kokke-Marit kom ut på trappen da de kom til Husebø og
gratulerte de to konfirmantene, som hun hadde kjent siden de
var små. Hun meddelte også Nora at maten var klar til servering
når som helst.
Snart satt de rundt spisebordet alle sammen. Torkel og Marie
midt på hver langside mellom sine respektive foreldre, de andre
jevnt fordelt rundt resten av bordet. Aanen ønsket alle velkommen
og ba om at de istedenfor bordverset sang en konfirmasjonssang,
og han stemte i:
Altid frejdig, når du går
veje, Gud tør kende,
selv om du til målet når
først ved verdens ende.
- 39 -

Aldrig ræd for mørkets magt!
stjernerne vil lyse;
med et fadervor i pagt
skal du aldrig gyse.
Else Skranefjell
Kæmp for alt, hvad du har kært;
dø, om så det gælder,
da er livet ej så svært,
døden ikke heller.
Fiskesuppen smakte utmerket, og oksestek var Kokke-Marits
spesialitet. Både voksne og barn var sultne og spiste godt. Etter
at annen servering av oksesteken var fortært, reiste Nora seg og
sa smilende:
«Dette er en høytidelig anledning som krever en tale, så jeg
sier derfor:
Kjære Torkel og Marie!
Gratulerer så meget med dagen! Nå er dere konfirmerte og
voksne. Det var en stor glede å se dere i dag i kirken, og våre
hjerter er fylte med stolthet over hvor godt dere begge svarte på
prestens spørsmål. Dere kan deres katekisme, og nå gjelder det
å holde fast ved den og å bruke deres kristne kunnskap gjennom
resten av livet i pakt med de løfter dere har avgitt.
Marie, først noen ord til deg, som vi er så glade i, både
Aanen, jeg og barna. Vi gleder oss til å ha deg her som barnepike
en stund fremover. Vi vet alle at du har gode foreldre
og en storebror som vil hjelpe deg så godt de kan gjennom de
vanskeligheter som du muligens kan få gjennom livet. Men jeg
vil likevel at du i fremtiden skal huske at du alltid har Aanen og
meg, hvis du skulle ha behov for det.»
«Takk, Nora», sa Elisabeth, og tørket øynene. Marie satt med
bøyd hode og blussende røde kinn, tenk at Nora også tok med
henne i talen sin. Så fortsatte Nora:
«Og til deg, Torkel, vil jeg si at du er en god sønn og en kjekk
- 40 -

Når tausheten taler
gutt, som far og jeg er meget stolte av. Du har satt deg et stort
mål som skipskaptein, og vi føler oss sikre på at du med din
utpregede viljestyrke vil nå både dette og andre mål du setter
deg. Jeg vil imidlertid gi deg noen ord med på veien: Sterk viljestyrke
og hardt arbeid kommer du langt med. Men som de
fleste mennesker, vil du kanskje oppleve vanskelige situasjoner,
som du ikke klarer å komme deg ut av verken med vilje eller
hardt arbeid. Da er det viktig at du aksepterer livet som det er
og prøver å gjøre noe positivt ut av det. Det handler om å gjøre
snublesteiner om til trappetrinn, slik at du rent menneskelig
vokser på vanskelighetene og ikke lar ditt sinn forkrøples av
dem. Lykke til, gutten min.»
Torkel satt med bøyd hode. Han forsto hva mor sa og at
det hun sa nok var riktig. Men det var vanskelig å høre på når
hun snakket slik. Han likte ikke å være midtpunkt. Men Nora
fortsatte:
«Torkel, far og jeg vil gjerne gi deg et minne om denne dagen.
En voksen gutt og fremtidig skipskaptein bør ha et eget lommeur
for å følge med tiden. Derfor får du min fars sølvur, som
jeg arvet da han døde for mange år siden. Bruk det hver dag.
Og uansett hvilket hav du ferdes på, så glem aldri dine røtter.»
Nora gikk bort til Torkel og overrakte uret med kjede. Torkel
reiste seg litt forfjamset og bukket for moren med et knapt hørbart
«Takk». Dette var stas, ikke mange konfirmanter hadde et
eget lommeur.
Deretter sendte Nora de to minste, som lenge nok hadde
vridd seg på stolene sine tross formaninger om å sitte musestille,
ut på kjøkkenet til Olga med løfte om å rope på dem når
de skulle spise dessert. Barna pilte lykkelige av sted.
Peder kremtet mer enn vanlig høyt, både en og to ganger, før
han reiste seg og stilte seg bakom stolryggen. Han takket Nora
og Aanen for deres bidrag til denne store dagen og fortsatte:
«Dette er den første talen jeg holder i mitt liv til tross for at jeg
nå er femti år. Men denne talen ble planlagt for fem og tredve
- 41 -

Else Skranefjell
år siden og bestemt for femten år siden, så man kan vel si at den
er godt forberedt.
Dere vet alle at jeg vokste opp i fattige kår. Min far har jeg
aldri sett, og min mor mistet jeg i unge år. Jeg hadde ingen søsken.
Men livet har gitt meg Elisabeth, Samuel og Marie, og det
er jeg uendelig takknemlig for.
Min mor hadde ett eneste smykke, som hun gikk med bestandig.
Det var et vakkert, gammelt sølvkors, som hun var meget
glad i. Da hun lå på dødsleiet, hadde hun og jeg en lang samtale,
som ble avsluttet med at hun sa:
‘Dette sølvkorset er det eneste av verdi som du arver etter
meg. Jeg fikk det av din far før du ble født. Jeg vet ikke hvor det
kommer fra, om han kjøpte det selv eller om han hadde arvet
det. Men vakkert er det. Nå er det mitt ønske at dersom du
en gang får en datter, kaller du henne Marie etter meg, og gir
henne sølvkorset på hennes konfirmasjonsdag til minne om sin
bestemor.’ Det lovet jeg henne, og nå holder jeg løftet mitt. Ta
godt vare på det, Marie.»
Så gikk Peder bort til Marie, og han la smykket rundt halsen
hennes før han satte seg igjen.
Det var fullstendig stille. Ikke et øye var tørt rundt bordet.
Tårene rant fritt nedover Maries kinn, dette var større enn hun
trodde hun kunne bære. Men så ble stillheten brutt av en åpnet
kjøkkendør og Adolfs barnestemme:
«Mor, kan Amanda og jeg komme inn og spise dessert nå?»
Alle lo, Marie tørket tårene, og alvoret i talen til Peder ble
gradvis erstattet med en inderlig hjertevarme mellom menneskene
som satt rundt bordet.
Senere var det kaffe og kaker, og praten gikk livlig. Samuel
og Torkel satt i et hjørne for seg selv og snakket sjømannsliv.
Amanda vandret fra fang til fang og underholdt med sine
små pussige kommentarer. Aanen fortalte Marie om livet på
Straumberget da han vokste opp. Elisabeth og Nora småpratet
om smått og stort fra dagliglivet. Laurentse og Tomine
- 42 -

Når tausheten taler
diskuterte i detalj hvem av pikene som hadde hatt den fineste
kjolen i kirken i dag. Og lille Adolf var fornøyd med å sitte på
gulvet og klappe katten, mens han fulgte med i samtalene litt
her og litt der.
Slik fortsatte det helt til Amanda mente at nå var det hennes
tur til å klappe katten, hvorpå Adolf protesterte sterkt og
dyttet Amanda bort, så hun slo seg på den ene armen, med et
etterfølgende hyl. All annen samtale stilnet. Peder reiste seg og
sa leende:
«Vi får ta dette som et tegn fra de små om at nå er festen slutt!
Det er nok ikke bare de minste som begynner å bli slitne etter
denne lange, gode dagen. Vi takker hjertelig for alt sammen.
Dette har vært en dag vi alle vil huske resten av livet.» Så ble det
alminnelig oppbrudd og glade hilsener til farvel.
Noen timer senere satt Marie på trappen hjemme og var så
inderlig glad. Hun kjente på sølvkorset som hun hadde på seg.
Kanskje farmor Marie kunne se henne fra himmelen nå? Det
var trygt og godt å tenke på.
Slekt skal følge slekters gang …
- 43 -

Else Skranefjell
1888
S
amuel var til god hjelp for Peder gjennom sommeren, far og
sønn arbeidende side om side. I begynnelsen av september
reiste Samuel inn til byen og hyrekontoret. Han fikk ønsket sitt
oppfylt og ble hyret som matros på gode, gamle «Miranda»,
som i første omgang skulle seile mellom England og New York.
Et par uker etter reiste Samuel og lovet både mor og far at
denne gang skulle han ikke la det gå nesten fire år før han kom
hjem igjen. Far rakte ham hånden til avskjed, takket ham for all
hjelp både økonomisk og praktisk, og minnet ham på at han
måtte være flink til å skrive. Mor sto tynn og blek mens tårene
rant, og holdt ham tett inn til seg, mens hun stille sa: «Gud
velsigne deg i all din ferd, gutten min.» Marie gråt så hun ristet,
det hadde vært så godt å ha Samuel hjemme.
Det var gode tider for sjøfolk, og Torkel fikk hyre som dekksgutt
på en ganske stor seilskute i utenriksfart. Det ble imidlertid
satt som betingelse at han måtte være fylt 16 år, så derfor fikk
han ikke reise ut før i januar 1888. Det var helt greit for ham.
Han hadde brukt sommeren og høsten til å arbeide med far
på jekten. Så lenge Samuel var hjemme, hadde Torkel vært så
mye som mulig sammen med ham i fritiden for å lære mer om
sjølivet.
De siste dagene før Torkels avreise var det hektisk aktivitet
i det Strømbergske hjem. «Det er en stor dag når den første
fuglen skal fly ut av redet», sa Nora. Hun var så stolt av den
- 44 -

Når tausheten taler
voksne gutten sin, men på den andre siden var hun full av bekymring,
årene hadde gått så fort, og hun syntes ikke det var
lenge siden han hadde ligget som spedbarn i armene hennes.
Men nå var skipssekken funnet frem, klærne nyvasket og presset,
og alt var klart. Aanen gikk litt rundt seg selv og var stort
sett i veien når han ikke holdt på med jekten.
Dagen før avreisen, da Marie skulle gå hjem etter barnepikearbeidet
på Husebø, sa Torkel: «Marie, jeg tror jeg slår følge
med deg et stykke på hjemveien.»
Marie så litt forundret og litt glad opp på ham. Jo, det var
bare hyggelig. Så gikk de nedover veien ved siden av hverandre,
alvorlige og litt høytidelige. Ingen av dem kunne finne på noe å
si. Endelig brøt Marie stillheten:
«Gleder du deg til å reise?»
«Ja, men akkurat nå, når det er rett før, er det litt skremmende
også. Det blir jo et helt nytt liv, som jeg ikke vet noe om.»
«Du skriver vel?»
«Kan skjønne det», sa Torkel.
«Jeg mener, vil du skrive bare til meg? Du skjønner, jeg har
aldri fått et brev noen gang.»
«Ja, det vil jeg, men da må du skrive til meg også.»
«Det lover jeg», sa Marie. De smilte forsiktig til hverandre og
gikk videre i taushet.
Der veien svingte ned til Buøen, stoppet de. Torkel rakte frem
hånden, og Marie tok den forsiktig. «Far vel, Marie. Du … du
glemmer meg vel ikke, selv om jeg blir lenge borte?»
Marie rødmet og så ned: «Nei, det gjør jeg ikke. Det er nok
heller du som kommer til å glemme meg når du reiser rundt i
den store verden.» Hun tok hånden til seg, vendte seg raskt, og
løp halvveis ned bakken. Der stoppet hun og snudde seg mot
Torkel som var blitt stående å se etter henne.
«Far vel», ropte hun, og vinket med begge armene høyt utstrakt
over hodet.
Torkel vinket tilbake, snudde seg, og gikk hjemover.
- 45 -

Else Skranefjell
Med alle konkursene som hadde vært i byen de siste årene, var
arbeidsledigheten høy og fattigdommen stor. Også i de fine husene
ble det knepet inn der man kunne, og Marie var mer enn
glad for at hun hadde fått tjeneste som barnepike hos Nora. Det
var ikke godt å si om hun ellers ville fått noen plass i byen, slik
hun opprinnelig hadde ønsket seg. Flere av pikene som ble konfirmert
samtidig med henne, hadde ennå ikke fått seg tjeneste.
Maries hverdag gikk inn i et fast mønster, med arbeid hjemme
morgen og kveld, og dagene sammen med barna på Husebø.
Det var en tidlig morgen i februar, klokken var bare halv seks.
Marie strakte seg søvnig i sengen, så kastet hun teppet til side
og sto opp i det mørke og kalde rommet. Hun så ut av vinduet,
der snøen lavet ned i tykke, hvite filler. Uff, kaldt, men vakkert.
Marie famlet seg ut på kjøkkenet og fikk tent lampen. Deretter
tente hun i vedkomfyren og kjente på tøyet som hang til tørk
over komfyren. Jo, det var tørt. Hun fikk sikkert tid til å stryke
det før hun skulle gå, og hun satt strykejernet oppå komfyren
til oppvarming. På de to bøttene med vann på benken var det
et tynt lag med is, som hun slo i stykker med øsen, slik at hun
kunne få vann til å vaske seg med. Marie grøsset, kaldt rom,
kaldt vann. Mor forlangte full kroppsvask. Hun kledde på seg
og satte opp det lange, brune håret. Ett av godene med å bli
konfirmert og voksen, var at hun slapp de evinnelige flettene,
nå kunne hun sette opp håret som hun ville. Etterpå redde hun
opp sengen sin på divanen i stuen og forsikret seg om at alt var
pent og ryddig der inne. Da ble mor glad.
Etter at det rene tøyet var strøket og lagt sammen, dekket
Marie frokostbordet til mor og far og spiste selv en brødskive.
Til slutt la hun et par vedskier inn i komfyren og så etter at det
var nok både av ved og vann inne, før hun tok på seg støvlene
og det store tykke vintersjalet og gikk ut i vintermorgenen.
- 46 -

Når tausheten taler
På Husebø begynte dagen med morgenstell av de to små, Adolf
og Amanda, begge to fulle av liv etter en god natts søvn. Denne
dagen var de ute og laget snømann, som fikk øyne av steiner,
nese av gulrot og en gammel lue på hodet.
«Snømannen er fin», sa Amanda.
«Den fineste snømannen i hele verden», sa Adolf.
«Han er min og Adolfs, ikke sant Marie?»
«Jo, det er han», sa Marie smilende.
Men ut på ettermiddagen gikk snøen over i regn, slik den ofte
gjør på den kanten av landet, og snømannen begynte sakte å
synke sammen. Amanda hulket for den stakkars snømannen,
hun var overtrett, fordi hun ikke hadde fått middagsluren sin.
Av og til når Amanda sov og Adolf var opptatt med sitt, satte
Nora seg ned sammen med Marie. En dag sa hun:
«Leser du noen gang bøker, Marie?»
«Nei, det blir ikke til det nå når skolen og konfirmasjonen er
over.»
«Det bør du absolutt begynne med, slik at du utvikler deg
videre. Dessuten er en god bok alltid en god venn.»
«Men vi har ikke noen bøker hjemme utenom bibelen og
katekismen.»
«Har du ikke hørt om folkebibliotekene? Det finnes et inne
i byen. Der kan du låne så mange bøker du vil, og det koster
ingenting.»
«Å, det visste jeg ikke», sa Marie.
«Du kan også låne bøker av meg. Jeg skal finne en bok som
du kan begynne med.»
Slik åpnet bøkenes verden seg for Marie.
En kveld spurte Marie om hun skulle lese høyt for moren.
Så ble det en fast vane at når Maries plikter var unnagjort, og
lampen var tent om kvelden, startet høytlesingen. Etter hvert
begynte også Peder å høre etter, slik at det ble en felles hyggestund
for dem alle tre.
- 47 -

Else Skranefjell
Marie står ved kjøkkenbenken og lager middag. Mor sover inne
på kammerset. Det var en hyggelig dag på Husebø, tenker hun.
Solen hadde begynt å varme, det var nesten vår i luften. Hun
hadde tatt med begge barna og gått en lang, fin tur. Nå steker
hun sild til middag samtidig som potetene koker. Far har
nettopp kommet tilbake fra jordet. Han sitter på trappen og
nyter de siste solstrålene. Han er sikkert sulten etter en lang
arbeidsdag og venter på middagen. Marie kaster et blikk ut av
vinduet og ser at landpostbudet kommer oppover fra bryggen.
Så sent på dagen, mon tro hvor han skal hen? Det må være noe
spesielt, postbudet pleier alltid å komme tidligere. Men hva er
dette, han går rett bort til far og gir ham en hvit konvolutt? Så
rekker han far hånden, sier noe og går med bøyd hode ned til
bryggen igjen.
Marie setter stekepannen og potetgryten til side og går ut til
far, som allerede er i ferd med å åpne konvolutten. «Hva er det?»
spør hun forsiktig. «Det er et telegram til meg», svarer han fort,
og begynner å lese. Marie ser at han blir helt forstenet i ansiktet,
et hulk tvinger seg frem og han dekker ansiktet med begge hendene
i det han gir telegrammet til Marie.
MIRANDA SUNKET I SNØSTORM UTENFOR NEW
YORK 12. MARS STOP INGEN OVERLEVENDE STOP
KONDULERER STOP
Marie leser, en gang. to ganger – hva er det som står der?
Noe med snøstorm, noe med Miranda, noe med ingen overlevende
… Så med ett oppfatter hjernen det som øynene ser:
Samuel er død.
Hun setter seg ned ved siden av far. Hun skjelver så hun rister.
Far legger hånden sin fast oppå hennes. Tause sitter de nær
hverandre og prøver å ta inn over seg sjokket. Vantro, det kan
ikke være sant? Å, Samuel … borte for alltid.
Til slutt reiser far seg og sier med rusten stemme: «Jeg må
fortelle det til mor, dette blir kanskje mer enn hun kan klare.»
Han går langsomt inn på kammerset. Marie blir sittende på
- 48 -

Når tausheten taler
trappen. Etter en liten stund hører hun et skrik fra moren, etterfulgt
av høy hulking. Hun holder hendene for ørene, klarer
ikke mer. Stakkars mor, som får dette i tillegg til sykdommen,
stakkars dem alle.
Noen dager etter står det om stormen i norske aviser: På østkysten
av Amerika hadde det de siste dagene før snøstormen
vært usedvanlig mildt til årstiden å være. Om ettermiddagen 11.
mars begynte det å styrtregne, og 12. mars stupte temperaturen,
regnet gikk over til tung snø, og det begynte å blåse kraftig. Slik
fortsatte det i flere døgn med en vindstyrke på opp til 80 km/
timen. Det falt omtrent 90 cm snø i New York. Ødeleggelsene
var enorme. 400 mennesker ble drept i snøstormen, av dem 100
sjømenn. Flere skip havarerte. Miranda var det eneste norske
skipet som sank. Ingen av mannskapet overlevde.
Snøstormen fikk navnet The Great Blizzard of 1888.
En måned senere kom det et brev med amerikanske frimerker
og Samuels ujevne håndskrift. Brevet var datert 10. mars 1888:
Kjære mor og far og Marie.
Nå ligger vi i New York. Det er en veldig stor by, og
noen av de bygningene som de holder på å bygge,
er så høye at de nesten går opp i himmelen. Det er
sommer her, så varmt er det. Vi har en kokk som
sier at han kan kjenne væromslag på gikten, og han
sier at nå er gikten uutholdelig, så det blir nok snart
kjøligere. Det er nok riktig, for styrmannen sier at
barometeret faller. I morgen ettermiddag reiser vi
videre sydover langs østkysten. Alt er bra med meg.
Hvordan går det hjemme? Jeg tenker mye på dere,
spesielt håper jeg at mor er bedre.
Hils alle, men mest være dere hilset fra deres hengivne
sønn og bror, Samuel
- 49 -

Else Skranefjell
Det var stille i huset i tiden etter at de hadde fått vite at Samuel
var død. Mor lå med åpne øyne i sengen sin og stirret på noe
som de andre ikke kunne se. Far gikk rundt med en ny stivhet
i ansiktet sitt og sa ikke noe. Marie selv følte at stillheten var
øredøvende. Hun skjønte med ett hvorfor det var verdifullt i
en slik situasjon å ha en begravelse å forberede, da var det travelt
med alt som skulle gjøres, og de etterlatte fikk tankene litt
bort fra sorgen. For dem var det bare stillheten, ingen kiste å
legge Samuel i, ingen begravelse skulle holdes, og de ville aldri
få noen grav å gå til.
En ettermiddag tok Marie far i hånden og trakk han inn på
kammerset, der mor lå.
«Jeg sørger like mye som dere over Samuel», gråt hun, «men
jeg orker ikke mer av stillheten. Vi tre går rundt hverandre som
om vi var døde, vi også. Kan vi ikke snakke sammen om det vi
går og tenker på?»
Slik løsnet det, de gråt sammen og snakket lenge om Samuel,
trakk frem gode minner fra han var liten og fra oppveksten
hans. De kunne til slutt smile litt over enkelte morsomme
barndomsminner.
«Takk, Marie», sa Peder til slutt, «for at du våget å ta opp dette
med oss. Vi har mye vi skal gjennom før sorgen og savnet etter
Samuel blekner, men nå skal vi prøve å klare dette sammen.»
«Ja, det skal vi», sa Elisabeth og minnet dem om bibelens ord:
Som dine dager er, skal din styrke være.
Det ble sommer, og det ble høst. Elisabeth ble stadig svakere.
Nå lå hun mest i en døs hele dagen, avbrutt av smerteanfall.
Maries barnepiketjeneste på Husebø opphørte, fordi Marie og
Peder skiftet på å sitte hos henne på dagtid og våket over henne
annenhver natt. Nora kom ned så snart hun hadde en ledig
stund for å gi de to andre litt avlastning.
Doktoren kom innom en gang i uken. En dag sa han til Peder:
«Det er dessverre ikke mer jeg kan gjøre for Elisabeth.»
- 50 -

Når tausheten taler
Peder bleknet. Han hadde lenge skjønt hvor alvorlig Elisabeths
sykdom var, men det ble en annen visshet når det ble sagt høyt
av doktoren. Det ble som en dom over all hans tvil, redsel og
bønner; Elisabeth kom til å dø.
«Vi bør kanskje få henne inn på sykehuset», la doktoren til.
Peder stivnet. «På Den kombinerede Indretning?»
Doktoren nikket.
«Aldri! Aldri skal Elisabeth inn der så lenge jeg lever», sa
Peder. «Jeg var der da min mor lå på dødsleiet, og det stedet er
helvetes forgård.»
«Jeg forstår deg», sa doktoren stille, «og jeg beklager at vi ikke
har noe annet å tilby henne. Det er en skam for byen vår.» Han
tok farvel og gikk.
Få måneder senere skrev redaktør for Stavanger Avis,
Alexander L. Kielland:
Lad os først prøve at give et Overblik over, hvad Slags Mennesker
det er, som kommer ind i denne Fælles – Indretning, hvilke høist
forskjellige Arter af menneskelig Elendighed, her pakkes sammen
inden fælles Mure og til dels fælles Styre. Først kommer der farlige
Lædiggjængere, voldsomme Slagsbrødre og rigtig forkomne
Existencer fra alle Kanter af Landet og fra Sverige; så sidder der
stakkels hjælpeløse gamle Kvinder i det såkalte Spindhus og venter
på Døden; saa er der i den kvindelige Del af Arbeidsanstalten
sinnesgalne Kjærringer, slette og umulige Mødre og Koner, samt et
uendelig Tog af galne Jenter som har holdt Leven og Ufred i Byen;
og i Hus med disse er der alle Byens Syge, som ikke kan forpleies
hjemme, Folk som er komne tilskade, smitsomt Syge, Tjenestepiger
og andre hjemløse, fattige Mænd og Kvinder med alslags Sygdom –
især en Overfyldning af Syfilis. Og saa opi alt dette en Daarekiste! –
ja hvorfor ikke? Det ene synes ikke galnere end det andet – altsaa et
ældgammelt ”Bevaringssted for Vanvittige”, som bestandig er overfyldt.
Læg saa hertil af mer eller mindre nødvendige Biindretninger:
Badeanstalt, offentlig Bespisningsanstalt med Røgeri, Vaskehus,
- 51 -

Else Skranefjell
Lighus og Stenhuggeri, saa har man Omridsene af Stavanger kombinerede
Indretning.
Peder satt ved sengen til Elisabeth. Han så på ansiktet hennes,
så magert det var blitt, innsunkne kinn og nesten gjennomsiktig
hud. Han tok den tynne hånden i sin egen og klemte den
forsiktig. Elisabeth slo øynene opp og så på ham med øyne som
var klarere enn han hadde sett dem på lenge.
«Tror du jeg møter Samuel igjen når jeg dør?» spurte hun med
hviskende stemme.
«Men Elisabeth, du skal ikke …»
«Jo, Peder, nå skal vi snakke åpent med hverandre. Jeg vet at
jeg skal dø, og det vet du også.»
«Jeg ber hver dag til Gud om at Han skal gjøre deg frisk igjen,
for jeg ser ikke hvorledes jeg skal orke å leve uten deg.»
«Jeg ber også, for jeg vil jo helst leve. Men vi vet begge at slik
blir det ikke.»
Stillheten senket seg mellom dem.
«Du, Peder?»
«Ja.»
«Jeg vil at du skal gifte deg igjen. Du trives ikke når du er
alene.»
«Jeg har jo Marie.»
«Ja, det har du, det velsignede barnet. Men det er ikke riktig
at Marie skal gå her ute på Buøen når hun egentlig ønsker seg
til byen for å ta arbeid der. Dessuten vil hun før eller senere
gifte seg.»
Peder la hodet ned på dynen til Elisabeth. Tårene rant. «Jeg
klarer ikke å tenke på at du skal være borte.»
«Nei», sa Elisabeth, «men det var viktig for meg å få sagt
dette.»
Peder satt hensunket i tanker, så sa han forsiktig: «Er du redd
for å dø, Elisabeth?»
«Nei, jeg tror ikke det. Jeg er mest fylt av takknemlighet for
- 52 -

Når tausheten taler
alt det gode som livet har gitt meg, der du er det aller viktigste.
På en måte har jeg akseptert at mine dager snart er talte.»
Stillheten senket seg igjen mellom dem. Om litt falt hun i en
rolig søvn. Peder ble sittende lenge ved sengen mens tankene
vandret tilbake til den dagen han så Elisabeth for første gang.
Peder var 22 år gammel. Denne søndagen var han invitert
til middag hos sin venn Rasmus på bruket Garmandslund i
Randeberg. Ved bordet satt også de to søstrene til Rasmus, den
noen år eldre Anne Elisabeth, og Dorthe som bare var 17 år.
Det var ikke det at han ikke så Elisabeth, der hun satt tvers over
ham ved bordet og uttrykte både vennlighet og verdighet. Men
øynene hans ble hele tiden trukket mot Dorthe, som med sine
smilehull og viltre krøller var et «blikkfang», og den som sørget
for en munter stemning under hele måltidet.
Året etter ble Dorthe og Peder gift. Dorthes mor mente nok
at det gikk vel fort, men hun likte Peder godt. Han syntes å
være en stødig kar, som kunne forsørge datteren, om enn på
beskjedent vis. Så var alle hennes barn gifte, unntatt den eldste,
Elisabeth, men hun var i tjeneste på en gård og klarte seg bra.
Så unge vi var, Dorthe og jeg, husket Peder, og så lykkelige
over å være sammen. Gleden ved å komme hjem til en som
ventet etter en hard arbeidsdag og finne Dorthe i full gang med
å lage middag, ikke alltid like vellykket, men for det meste
spiselig. Dorthe brydde seg ikke så mye om sine manglende
kokkeferdigheter, hun lo sin klokkeklare latter og sa at «øvelse
gjør mester», og prøvde like iherdig igjen neste dag. Det tok
ikke lang tid før Dorthe var blitt godt kjent med naboene, ikke
minst med alle barna i nabohusene.
Snart ventet de sitt første barn. Peder husket forventningen
deres etter hvert som fødselen nærmet seg, forberedelsene
til dette nye, lille mennesket, alle planene. Svangerskapet til
Dorthe gikk godt uten spesielle problemer av noe slag. Endelig
var ventetiden over, og jordmoren ble tilkalt.
- 53 -

Else Skranefjell
Peder ville aldri glemme de to døgnene fødselen pågikk,
før jordmoren kom ut av kammerset og fortalte ham at den
lille gutten deres var dødfødt og at Dorthe var død etter store
blødninger, som ikke stoppet før livet rant ut av henne også.
Peder husket tiden etterpå som i en tåke, det var som om han
ikke kunne ta inn over seg at Dorthe var borte. Ikke noe var
viktig lengre, det spilte ingen rolle om han sto opp eller ikke,
for han hadde ikke noen å stå opp til.
En formiddag et par måneder etter begravelsen satt Peder på
trappen foran huset og stirret tomt fremfor seg. Plutselig sto
Elisabeth, Dorthes storesøster, foran ham med en kurv på
armen.
«God dag, Peder.»
«God dag, Elisabeth. Hva gjør du på disse kanter?»
«Jeg skal besøke deg.»
«Meg? Hvorfor det?»
«Fordi jeg tror at du trenger noen å snakke med.»
«Det er ikke noe å snakke om.»
Elisabeth sto taus et øyeblikk før hun sa: «Skal du ikke by
meg på en kopp kaffe, når jeg har reist helt fra Randeberg. Jeg
har tatt med hvetekringle hjemmefra.» Så gikk hun opp trappen
og inn på kjøkkenet. Peder reiste seg og fulgte etter. Han satte
seg taus og motvillig på en av kjøkkenstolene mens Elisabeth så
seg rundt i rommet, som bar preg av at ingen lengre brydde seg
verken om vask eller stell.
«Er det slik du hedrer minnet om min lillesøster?» sa Elisabeth,
og slo ut hånden mot alt rotet.
Da brast det for Peder. Han la hodet ned over kjøkkenbordet
og hulket høyt: «Jeg har jo ingen i verden som bryr seg om hva
jeg gjør eller ikke gjør.»
Elisabeth satt seg ned på den andre stolen, lot han gråte ut
mens hun klappet ham forsiktig på armen. Etter en stund sa
hun med myk stemme:
- 54 -

Når tausheten taler
«Hva tror du Dorthe ville ha sagt til det?»
«Men det er sant, det jeg sier.»
«Nå går du og henter en bøtte vann, Peder. Så drikker vi kaffe
og spiser kaken. Deretter skal jeg hjelpe deg med å få skikk på
alt rotet her.»
«Som du vil», sa Peder lavt, tørket øynene og gikk ut med
vannbøtten.
Kaffen og kaken var fortært. Peder hadde ryddet i kammerset
og stuen, mens Elisabeth vasket opp og tok gulvvasken. Så satte
de seg ned med en ny kaffekopp.
«Mange takk for hjelpen. Men vil du hjelpe meg med en ting
til, Elisabeth?» spurte Peder og svelget.
«Så sant jeg kan», svarte Elisabeth.
«Vil du være med å rydde vekk Dorthes klær? Jeg vil gjerne at
du overtar det du ønsker å bruke, og at du tar med deg resten
og gir til noen som trenger det.»
Så ble det ordnet slik Peder ønsket det. Dorthe hadde vært
liten og spedbygd, mens Elisabeth var høyere og bredere, så det
meste av Dorthes klær ville gå til trengende.
Senere rodde Peder Elisabeth til byen, og da han satte henne
av ved bryggen, smilte han forsiktig:
«Takk for at du kom. Du har vært til god hjelp, bedre enn du
kanskje forstår selv.»
«Du må huske på», sa Elisabeth alvorlig, «at jeg sørger meget
over Dorthe. Denne dagen har hjulpet meg også.»
«Vil du komme igjen en annen gang, Elisabeth?»
«Jeg kan gjerne komme neste søndag? Da har jeg fri.»
«Du er mer enn velkommen, Elisabeth. God tur hjem.»
«Jeg kommer, Peder. Og det sier jeg», hun løftet pekefingeren
mot ham mens hun smilte forsiktig, «jeg har ikke tenkt å bruke
hele den dagen også til storrengjøring.»
Slik begynte det. Elisabeth kom etter hvert til Buøen på alle sine
fridager, så sant hun kunne. Peder så frem til disse dagene. Bare
- 55 -

Else Skranefjell
det å ha noen å vente på var en hjelp for å få leget sårene. Skritt
for skritt begynte den verste sorgen å gi seg. Ikke behøvde de å
være redde for nabosladder heller, det var fullt forståelig for alle
at Peder fikk hjelp av sin svigerinne.
En dag mens de satt og spiste middag, selvfisket av Peder
og tilberedt av Elisabeth, banket det forsiktig på døren. «Kom
inn», sa Peder. Døren ble åpnet, og inn kom en gutt på 5–6 år.
Han lukket etter seg og ble stående og se vekselvis på Elisabeth
og på maten.
«Hallo Laurits», sa Peder vennlig, «hvor har du gjort av storebror
Jacob i dag?»
«Han er oppe på haugen bak huset.»
«Er du sulten, Laurits?» Gutten nikket og så usikkert bort på
Elisabeth, som smilte til ham og sa:
«Jeg er Elisabeth, og jeg har laget middagen. Kom og sett deg
her på stolen, det er mer enn nok til at du også kan spise deg
mett.»
Men Laurits ble stående å se usikkert på Peder: «Jacob er også
sulten.»
«Hent Jacob, du, Laurits. Jeg tenker vi har nok mat til dere
begge.»
Laurits pilte av gårde. Peder fortalte Elisabeth om de to foreldreløse
guttene på seks og tolv år, som ikke hadde noen til å
ta seg av dem og mest gikk på legd mellom gårdene på Buøen.
Fattigkassen hadde tilbudt seg å betale dem som ville påta seg
pleieansvaret for de to guttene, men ennå hadde ingen sagt seg
villige.
«Det er to kjekke gutter», sa Peder, «og jeg prøver å hjelpe når
jeg kan. Og så gjør det meg nok godt å bli minnet om at det er
andre som har det mye verre enn meg selv.»
Guttene spiste i taushet. Det var tydelig at de var sultne. Så
takket de for maten og forsvant stille ut av døren.
- 56 -

Når tausheten taler
«Du Peder», sa Elisabeth noen uker senere. «Jeg har tenkt.»
«Har du tenkt?» sa Peder lunt, «og hva har du så tenkt på?»
«Jeg har tenkt på de to guttene og på deg og på meg selv.»
«Det var ikke lite, Elisabeth. Hva er så resultatet av all
tenkingen din?»
«Nå skal du høre: To foreldreløse gutter trenger sårt et hjem
og noen som tar seg av dem. Du mistrives veldig med å bo alene
og trenger å ha noen å leve for. Jeg er trett av å være kjøkkenjente
der jeg er nå, så jeg trenger noe nytt å arbeide med, noe som
krever mer av meg.»
«Ja vel», sa Peder, «det er nok riktig som du sier.»
«Så tenkte jeg at hvis du påtar deg pleieansvaret for de to
guttene og ansetter meg som tjenestejente her hos deg, så ville
vi alle fire få det bedre. Det som du får i betaling av fattigkassen
for de to guttene, ville dekke mer enn min lønn, slik at det ikke
ville bli vanskeligere for deg å klare det økonomiske. Dessuten
kunne begge guttene være deg til hjelp i arbeidet.»
«Det er et godt forslag du kommer med, Elisabeth. Men det
synes meg å være en ordning som du kommer dårligst ut av.»
«Der tar du feil, Peder. Jeg har nettopp fylt 30 år og er derfor
en gammel jente. Det er ikke store muligheter for at jeg blir gift.
Å stelle for deg og guttene ville gi meg en oppgave i livet.»
«Takk, Elisabeth, for alt du gjør for meg. Vi får se om vi ikke
kan klare dette.»
Fattigforstanderen var meget fornøyd over å få plassert Jacob
og Laurits hos Peder. Elisabeth sa opp som kjøkkenpike. Hun
var blitt enig med Peder om at guttene skulle sove i stuen. Selv
skulle hun sove i slagbenken på kjøkkenet, noe Peder protesterte
mot. «Du skal sove i kammerset, mens jeg sover på kjøkkenet»,
mente han. Men da lo Elisabeth og sa at hun aldri hadde
hørt om en tjenestejente som sov i kammerset, mens mannen i
huset lå på kjøkkenet. Det hadde ikke Peder heller, så han måtte
gi seg.
- 57 -

Else Skranefjell
Guttene sto usikre og sjenerte i stuen da fattigforstanderen
leverte dem og sa at heretter skulle de være pleiebarn hos Peder
Larsen.
«Jeg er ikke noe barn», sa Jacob trassig. «Jeg kan klare meg
selv og passe på Laurits i tillegg. Ingen behøver å synes synd på
oss og ta imot penger fra fattigkassen for å ta seg av oss.» Peder
gikk bort til guttene, la en hånd på skulderen til hver av dem og
sa: «Det er dere to som er snille mot meg, dersom dere er villige
til å bo her. For dette hjemmet trenger noen som dere.» Begge
guttene så forundret på ham.
«Skal vi bo her bestandig, sove her og spise her hver eneste
dag?» spurte Laurits.
«Det skal dere», sa Peder. «Og jeg tror at vi skal få det riktig
hyggelig sammen, dere to, Elisabeth og jeg.»
«Skal du være faren vår, da, og skal Elisabeth være moren vår?»
Laurits så forventningsfullt opp på ham. Peder så i det samme at
Jacobs ansikt mørknet og skyndte seg å svare: «Dere skal alltid
huske på deres egne foreldre, som var veldig glade i dere. Vi kan
ikke erstatte dem. Så dere kan kalle oss Elisabeth og Peder, hvis
dere vil.
«Da vil jeg si Peder og Elisabeth», sa Jacob lettet.
«Og jeg vil helst si mor og far, for alle barn jeg kjenner har en
mor og en far eller i hvert fall en av dem», sa Laurits glad. Men
så la han til nokså betenkt «Tror dere at vår ordentlige mor og
far i himmelen blir lei seg for det?».
Da tok Elisabeth den lille gutten opp på fanget og sa: «Jeg tror
at det som måtte bety mest for dine foreldre er at guttene deres
får det godt.»
Så begynte hverdagen. Lille Laurits tilpasset seg raskt. Den
eldre Jacob tok det lengre tid med. Peder ba ham være med i båten
for å fiske og også på åkeren for å arbeide der. Jacob gjorde
en iherdig og noe innbitt innsats for å gjøre nytte for seg, som
om han ville vise at han kunne «betale» for kost og losji. Men etter
hvert ble han tryggere, slappet mer av og åpnet seg for Peder.
- 58 -

Når tausheten taler
Fremdeles var han noe tilbakeholdende ovenfor Elisabeth, men
hun trengte seg ikke på. De hadde nok av tid, og Jacob hadde
mange vonde minner som måtte bearbeides.
Jacob og Laurits hadde bare de klærne de gikk og sto i.
Elisabeth reiste ut til Garmandslund og fikk ta med seg tilbake
en del av farens tøy, som hadde ligget nedpakket på loftet siden
han døde ti år tidligere. Hun sydde om de gamle plaggene,
slik at begge guttene fikk nytt tøy både til hverdags og til
søndagsbruk.
Den etterfølgende søndagen dro de alle fire til kirken. Guttene
hadde på seg de nye søndagsklærne, de to fattigguttene sto velkledde
og velstelte sammen med sine pleieforeldre.
Året etter satt de en ettermiddag inne i stuen, de to voksne, da
Peder kremtet og sa:
«Vil du gifte deg med meg, Elisabeth?»
«Gifte meg?» sa Elisabeth forbauset og ble rød, «men jeg er jo
fem år eldre enn deg.»
Da begynte Peder å le: «Kjære, snille Elisabeth, her har vi levd
sammen et helt år, vi og guttene, og vi har det så bra som noen
kan ha det, og så skulle det spille noen rolle om du var født
noen år før meg?»
«Jeg holder jo slik av deg, Peder, men jeg hadde egentlig forsonet
meg med at jeg aldri skulle bli gift og få egne barn.»
«Da får du begynne å tenke på nytt. Si at du vil gifte deg med
meg, Elisabeth.»
«Ja, Peder, det vil jeg.»
Så ble de gift i en enkel seremoni i kirken. Elisabeth i ny, selvsydd
kjole, Peder og guttene i søndagsklærne. Da de kom ut av
kirken etter vielsen, svingte Peder Laurits opp i luften mens han
sa: «Nå er moren og faren din ordentlig gift.»
Jacob rakte alvorlig hånden til Peder «Gratulerer, far!», og deretter
til Elisabeth «Gratulerer, mor!».
- 59 -

Else Skranefjell
Årene gikk, og guttene vokste opp som deres egne sønner.
De var imidlertid begge fylt av stor utreiselyst. Så da Laurits
var konfirmert, reiste de over til Amerika, der de slo seg ned i
Minnesota. Det var ikke mange brev Peder og Elisabeth fikk fra
dem gjennom årene, men alt tydet på at de hadde det godt med
hver sin gård, kone og barn.
Det gikk syv år før Peder og Elisabeth fikk sitt første barn,
Samuel, oppkalt etter sin morfar. Etter ytterligere fire år, i
Elisabeths 40. år, ble Marie Dorthea født, døpt Marie etter
Peders mor og Dorthea etter Dorthe.
Mens Peder satt inne hos Elisabeth og tenkte på fortiden, hadde
Marie ryddet kjøkkenet før hun satte seg ned for å lese videre
i boken sin. Men hun klarte ikke å samle tankene. Far satt hos
mor, men det var merkelig stille der inne. Vanligvis småpratet
far med moren eller sang for henne, det gjorde Marie også
når hun satt der inne, skjønt hverken far eller hun var sikre på
om Elisabeth i sin døsende tilstand oppfattet det som ble sagt.
Marie la boken til side og banken på døren til kammerset før
hun forsiktig åpnet den. Der satt far foroverbøyd i stolen ved
siden av sengen i dyp søvn.
Peder rettet seg opp med et rykk. «Jeg sovnet visst, jeg», sa han
litt forvirret til Marie. «Jeg satt og tenkte på den første dagen
jeg så Elisabeth og på alle de gode minnene vi har fra vårt lange
samliv. Det var som en reise i fortiden, en god reise.»
Marie smilte. «Nå må du ta deg en tur ut, slik at du får strukket
litt på deg etter å ha sittet så lenge. Du finner forresten kaffe
på kjøkkenet. Doktoren har jo vært her i dag. Hva sa han?»
«Kom, så setter vi oss inn i stuen, Marie.» Peder reiste seg, tok
Marie i hånden og passet på at døren til kammerset ble ordentlig
lukket. Så fortalte han hva doktoren hadde sagt. Men han
utelot å fortelle om Den Kombinerede Indretning.
De satt lenge helt stille. Det var liksom ikke mer å si. Endelig
sa Marie: «Tror du mor forstår at hun skal … skal dø?» Og så
- 60 -

Når tausheten taler
kom gråten. Peder lot henne gråte. Til slutt sa han: «Jeg er helt
sikker på at mor forstår det, og jeg tror også at hun har akseptert
det, så langt som det kan aksepteres av et menneske.»
«Jeg har jo skjønt det, far, men det blir så virkelig og fælt når
vi sier det høyt til hverandre.»
«Ja, det gjør det. Men det vi skal tenke på nå, er å pleie mor så
godt vi kan den tiden hun har igjen.»
Peder og Marie sitter ved sengen til Elisabeth og holder i hver
sin spinkle hånd. De har sittet slik lenge, begge føler på seg at
det går mot slutten. Marie har med lav stemme sunget alle de
salmene som hun vet at mor holder av, Peder synger med der
han kan teksten. Nå synger de sammen på nytt, den salmen
som moren er aller mest glad i:
Deilig er jorden,
prektig er Guds himmel,
Skjønn er sjelenes pilgrimsgang!
Gjennom de fagre
riker på jorden
Går vi til paradis med sang.
Tider skal komme,
tider skal henrulle,
slekt skal følge slekters gang,
aldri forstummer
tonen fra himlen
i sjelens glade pilgrimssang.
Englene sang den
først for markens hyrder;
skjønt fra sjel til sjel det lød:
Fred over jorden,
menneske, fryd deg!
Oss er en evig frelser født!
- 61 -

Else Skranefjell
Da åpner plutselig Elisabeth øynene, ser på dem begge og
hvisker: «Jeg takker for livet.»
Så er det slutt.
- 62 -

Når tausheten taler
1889
V
interen ble lang og trist, både for Peder og Marie. Begge
gjorde sine daglige plikter, men det var ingen glede å spore
hos noen av dem. Peder var blitt lut i ryggen og grå i håret, 52 år
var jo også en høy alder for en som hadde slitt og arbeidet hele
sitt liv. Marie var blitt så tynn, og det var sjelden hun smilte.
Den ene uken gikk lik den andre, det samme trøstesløse været,
de samme pliktene, ingen å snakke med. Fra mandagens klesvask
til fredagens rengjøring var det nok å gjøre med matlaging,
baking og stopping. Det var som en endeløs rundgang i en grå
hverdag.
Sorgen og savnet etter Elisabeth og Samuel lå bak alt de gjorde
og alt de snakket om. En dag sa Peder: «Jeg har vært og snakket
med presten i dag om gravsteinen til mors grav.»
«Ja vel», sa Marie og stivnet.
«I den forbindelse har jeg spurt presten om vi på graven til
mor også kan sette opp en minnesten for Samuel.»
«Går det an, da?»
«Presten sa først nei. Kirkegården er for dem som er begravet
her og ingen andre. Men jeg forsøkte å forklare ham hvor mye
det ville bety for oss. Så til slutt sa han ja, om enn noe tvilende.»
«Det var snilt av ham, far. Så kan vi besøke gravstedet til både
mor og Samuel hver søndag etter at vi har vært i kirken.»
Så en dag var steinene satt opp på graven, den store stående
bak, den lille liggende foran:
- 63 -

Else Skranefjell
Her hviler
Anne Elisabeth Samuelsdatter Larsen
Født 1832 – død 1888
Minnested for
Samuel Larsen
født 1868, død 1888
Han fikk sin grav på havet
«Nå er mor og Samuel sammen», sa Marie høytidelig den første
søndagen de besøkte den ferdige graven.
Med vårsolen var det som om livet så smått vendte tilbake
igjen. I begynnelsen av mai fikk Peder tilbud om å være fløttmann.
Da ville han få faste vakter, der han fraktet personer
mellom Buøen og Stavanger mot betaling. Det hadde blitt stadig
større etterspørsel etter en slik ordning ettersom mange på
Buøen skaffet seg arbeid på de nye fabrikkene i byen. Ikke alle
ønsket å ro selv i all slags vær, og heller ikke var det mange som
hadde en båt ekstra, som kunne ligge ubrukt ved kaien i byen
hele arbeidsdagen.
Peder likte å være fløttmann. Det meste av arbeidet ble utført
grytidlig om morgenen og etter at arbeidsdagen på fabrikkene
var slutt. Så vanligvis hadde han hele resten av dagen til rådighet
som gårdbruker. Det hendte at det kom noen som ville over
sundet i løpet av dagen, og Peder sa sjelden nei. Betalingen var
fast for hver voksen person, og Peder var mer enn fornøyd over
å få denne ekstra inntekten.
En lørdag morgen i juli da han hadde satt av arbeidsfolkene
ved bryggen i byen og skulle til å reise tilbake igjen, så han en
kone som sto ved bryggen og så på ham. Hun bar en bylt på
armen, det måtte være et lite barn.
«Skal du være med til Buøen?» ropte Peder opp til henne.
«Ja», sa konen alvorlig.
- 64 -

Når tausheten taler
«Du får bare komme», sa Peder blidt. Han hjalp henne ned
i båten. Hun satte seg bakerst og la sjalet godt rundt den lille.
Peder begynte å ro. «Det var ikke store karen», sa han og nikket
mot den lille.
«Nei, han er ikke mer enn to måneder gammel», svarte konen.
«Så dere skal på besøk til Buøen i dag?»
«Ja, vi skal besøke Hans Haldorsen. Det er morbroren min.»
«Å ja, gamle Hans, han har det ikke greit på sine gamle dager,
helt alene som han er.»
«Nei, så jeg tenkte at jeg skulle lage litt mat til ham og gjøre
rent. Det kan nok trenges.» Så satt hun litt i tanker før hun
føyde til: «Jeg arbeider på den store hermetikkfabrikken. Der er
det lite å gjøre nå, for tiden er vi permittert på lørdagene. Så jeg
har tenkt å reise ut og stelle litt for onkel Hans hver lørdag så
lenge permitteringen varer.»
«Det var en vakker tanke.»
«En får hjelpe der en kan.»
Snart var de fremme på Buøen. Peder hjalp henne opp på
bryggen, og de tok farvel etter å ha avtalt tidspunktet for når
han skulle ro henne tilbake.
Lørdagen etter sto konen med barnet på bryggen som sist og
skulle ut til Buøen. Begge hilste.
«Jeg får vel presentere meg», sa Peder, da hun var vel plassert i
båten. «Jeg heter Peder Larsen.»
«Jeg heter Gurine Trævland og kommer egentlig fra Nordre
Fogn på Finnø. Og den lille her er nettopp døpt Lars.»
Så småpratet de videre på den korte roturen over sundet.
Lørdagspermitteringen ved hermetikkfabrikken fortsatte ut
over ettersommeren. Etter hvert oppdaget Peder at han begynte
å se frem til den ukentlige turen sammen med Gurine. De snakket
så godt sammen både om stort og smått, og de var enige i
det meste.
En lørdag sa Marie, da Peder kom hjem etter å ha rodd Gurine
- 65 -

Else Skranefjell
tilbake til byen: «Du ser så blid ut, far. Har du opplevd noe hyggelig?»
Så fortalte Peder om Gurine.
Marie satt og tenkte litt. «Kan du ikke be Gurine på en kopp
kaffe neste lørdag, så får jeg hilse på henne?»
«Men jeg kjenner henne ikke så veldig godt.»
«Så blir vi bedre kjent med henne. Dessuten trenger vi litt glede
her i huset, og det er tydelig at denne Gurine gjør deg glad.»
Gurine ville gjerne komme. Hun skulle tilbringe dagen hos sin
onkel, men Peder skulle ro henne tilbake litt senere enn vanlig,
slik at det ble tid til en kaffestund. Marie bakte kake.
Gurine kom med barnet på armen. «God dag», sa hun til
Marie, og de håndhilste. «Så det er du som er Marie og din fars
beste støtte.» Marie rødmet og så på Gurine, den rakryggede
skikkelsen, det varme smilet og det direkte blikket. Marie likte
henne umiddelbart.
«Kan jeg få holde den lille?» spurte hun etter at de hadde satt
seg ned ved kaffebordet.
«Selvsagt, han heter Lars», sa Gurine og la ham til rette i
Maries armer.
Marie hadde aldri før holdt et så lite barn, det duftet så godt
av ham, der han lå og sov i armene hennes. Kanskje jeg selv
om noen år har en slik liten en, tenkte hun, og strøk ham over
kinnet.
De pratet om løst og fast inntil Gurine sa: «Din far har fortalt
meg litt om hvordan dere har hatt det de siste årene, Marie, og
det kan ikke ha vært lett. Men ingen av dere vet noe om min
bakgrunn, og dere lurer nok på hvorfor jeg er ganske alene med
lille Lars.»
Så fortalte Gurine om sin barndom på det lille bruket på
Finnø, der hun vokste opp sammen med foreldrene og søsteren.
Hun fortalte at begge søstrene hadde drevet med karding
og spinning både til hjemmebruk og mot betaling til andre.
Slik bidro de til at familien klarte seg. Men ut i 1870-årene ble
- 66 -

Når tausheten taler
tekstilfabrikkene etablert i byene, og disse erstattet raskt etterspørselen
etter slik hjemmevirksomhet som Gurine og søsteren
drev. I 1880 tok derfor Gurine tjeneste på en gård på Finnø,
men etter noen år var begge foreldrene hennes døde, og det
var ingen sønn som kunne overta bruket. Søsteren var gift, og
Gurine reiste inn til byen. Siden hadde hun bodd på et lite
kvistværelse i «Varmen», det raskt voksende fabrikkområdet i
Stavanger.
Hun fikk arbeid på en av hermetikkfabrikkene. Det var et
greit arbeid, men dårlig betalt og lange dager. Hun likte bylivet
og fikk flere gode venner. En av dem var Anton, som hun holdt
sammen med i flere år. Det var en hyggelig mann, men han var
litt for glad i flasken. Etter hvert ble det mer og mer drikking, så
til sist brøt hun fullstendig med ham. Rett etter bruddet skjønte
hun at hun skulle ha barn, men bestemte seg for at hun ikke
ville oppgi den fordrukne Anton som barnefaren, men oppdra
barnet alene. Hun hadde en gift venninne som også hadde et
lite barn og som mot en billig penge passet lille Lars, mens
Gurine var på fabrikken.
«Så slik er det altså», smilte Gurine. «Det er ikke så lett å bli
ansvarlig for et nytt liv når man er 41 år gammel, men jeg er
takknemlig for å ha fått oppleve det å bli mor. Jeg skammer
meg ikke over å ha et «uekte» barn. Jeg har tak over hodet og et
arbeid som gir meg penger til hus og mat, så jeg skal ikke klage.»
«Du er en sterk kvinne, Gurine», sa Peder.
Utpå høsten ble tilgangen til råstoff igjen som normalt, slik
at det ble full arbeidsuke på hermetikkfabrikkene. Så ble kaffestunden
med Gurine og lille Lars flyttet til søndagen, kombinert
med Gurines besøk hos sin onkel.
En tidlig høstmorgen banket det hardt på døren til Peder
og Marie. Peder skulle akkurat gå ut for å ta den første fløttmannsvakten
inn til byen. Han åpnet døren, og utenfor sto den
halvvoksne sønnen til naboen. «Jeg skulle si fra mor at da hun
- 67 -

Else Skranefjell
nettopp nå var innom Hans Haldorsen, fant hun ham død i
sengen. Hun lurte på om du kunne sende bud til Gurine når du
skal ro inn til byen.»
«Du kan skjønne at jeg skal ordne det», sa Peder. «Hils din
mor og si at jeg kommer opp til henne når jeg er tilbake igjen.»
Det var usedvanlig mange som skulle til byen den morgenen,
så Peder måtte ro i to omganger for å få alle over. Men da han
la til bryggen i byen etter å ha rodd de siste inn, fortøyde han
båten og gikk i land. «Stakkars Gurine», tenkte han. «Hun har
jo ingen andre enn sin onkel Hans nå når søsteren var død i
barselseng. Og onkelen hadde ikke hatt andre enn henne. Men
han var gammel og var blitt stadig svakere i det siste, så dette
ville ikke bli noen stor overraskelse for Gurine. Hvordan skulle
han få gitt henne beskjed? Aldri hadde han vært hjemme hos
henne, og han visste ikke hvor venninnen bodde, hun som passet
barnet. Han fikk gå opp til hermetikkfabrikken og spørre
om det var mulig å få gitt henne en beskjed, det måtte vel gå an
når det var dødsfall, og Gurine var den nærmeste pårørende?»
Med luen i hånden gikk han inn døren på fabrikken, der han
visste at Gurine arbeidet. Innenfor satt en vakt. Peder hilste.
«Kunne jeg få snakke med Gurine Trævland, som arbeider her?»
«Gurine, hva skal du snakke med henne om nå midt i
arbeidstiden?»
«Jeg skal gi en beskjed.»
«Er det viktig?»
«Hennes onkel døde i morges, og Gurine er hans eneste
pårørende.»
Vakten så opp på Peder. «Jeg skal hente henne, men vær rask.
Vi arbeider på akkord, vet du.»
Gurine ble meget forbauset da hun kom ut. Aldri hadde noen
kommet for å snakke med henne i arbeidstiden. Peder fortalte
om onkel Hans. «Jeg har nok skjønt at han ikke hadde lenge
igjen», sa Gurine, «og gammel var han. Men det er nå trist
likevel.»
- 68 -

Når tausheten taler
«Ja, det er trist.» Han klappet henne på armen, men så i det
samme at vakten fulgte godt med på samtalen. «Gurine, ta med
deg Lars og kom ned på bryggen rett etter at du er ferdig her
i dag, så skal jeg være der og ro deg over. Middag kan du spise
hos oss.»
«Takk, Peder.» Gurine forsvant inn igjen til arbeidet.
Begravelsen ble gjennomført i all enkelthet en stormfull høstdag.
Onkel Hans hadde levd et ensomt og fattig liv, og det
var ikke andre som fulgte ham til graven enn noen naboer og
Gurine og Lars, Peder og Marie. Den lille leiligheten hans eide
Østbøe-bonden, og innbo var det lite av, så det var ikke mye
jordisk gods som måtte flyttes.
«Du, Marie», sa Peder noen dager etter begravelsen. Så kremtet
han dypt og ble helt stille.
«Ja, far?»
«Har du …», ny pause og nytt kremt, «har du noe imot at
jeg spør Gurine om hun vil flytte her til oss nå når sørgeåret er
over? Du vet, det er ingen jeg har vært så glad i som din mor,
og hennes minne skal vi alltid verne om. Men jeg trives så mye
bedre i et ekteskap.»
«Det vet jeg, far. Jeg synes Gurine er både snill og hyggelig, og
jeg ser jo at hun gjør deg glad. Men hva med lille Lars?»
«Han skal selvfølgelig også være med.»
«Har du spurt Gurine om hun vil ha deg?»
«Nei, jeg ville først høre hva du mente.»
«Jeg har ingen ting imot at du gifter deg med Gurine, far.
Tvert imot syns jeg det er hyggelig at det skal bli et mer normalt
familieliv her hjemme.» Så la hun til: «Men nå vil jeg spørre deg
om noe som jeg har gått og tenkt på en stund.»
Peder så på henne: «Spør i vei.»
«Jeg vil gjerne flytte til byen og forsøke å få meg en
- 69 -

Else Skranefjell
begynnerstilling som syerske, aller helst i en hattebutikk. Hva
sier du til det?»
«Jeg husker jo at dette var den gamle planen din, allerede før
mor ble syk. Tidene begynner å bli bedre nå når det har gått en
stund siden alle konkursene, så jeg tror nok at det skulle være
mulig for deg å få arbeid.» Han sukket litt vemodig. «Det er
visst på høy tid at du får begynne å tenke på ditt eget liv. Jeg har
visst bare tenkt på meg selv. Men du har vært til stor trøst for
meg de siste årene. Jeg kommer til å savne deg veldig.»
«Og jeg vil savne deg. Men jeg skal jo ikke akkurat til verdens
ende, og søndagen vil jeg fremdeles være her.»
«Hvordan vil du gå frem for å få deg arbeid?»
«Jeg spør Nora. Hun har flere bekjente som driver butikker i
byen, så hun kan kanskje hjelpe meg.»
«Ja, Nora vet nok råd. Hils henne fra meg når du går opp til
Husebø, og spør samtidig etter nytt i brevene fra Torkel.»
Gurine svarte et klart og tydelig «Ja» på frieriet fra Peder, som
lød som så: «Kjære Gurine, vil du gifte deg med meg og la meg
få være far til Lars?»
- 70 -

Når tausheten taler
1890
D
et banket på døren til Strømberg-huset, og Nora gikk for
å se hvem som var ute denne iskalde januardagen. «Er det
deg? Så hyggelig», sa hun smilende da hun åpnet. Utenfor sto
en litt forblåst og forfrossen Marie. «Kom inn, her er det godt
og varmt. Amanda er borte på nabogården og de andre er på
skolen, så nå skal vi få oss en fredelig hyggestund.» Etter at de
hadde satt seg i hver sin gode stol med en glovarm kopp te og
nystekte boller, spurte Nora: «Nå, hvordan går det hjemme med
deg og far?»
Marie smilte: «Det går bra, Nora. Far skal gifte seg med
Gurine, og lille Lars blir stebroren min.» «Hva syns du om det,
Marie?»
«Jeg synes det er hyggelig.»
«Ja, jeg har jo tenkt at det vil gå den veien. Du vet, forholdene
her ute er ikke større enn at de fleste får med seg det meste. Men
det er virkelig hyggelig å få det bekreftet, og jeg unner Peder alt
det beste. Ikke kjenner jeg Gurine, men hun har ord på seg for
å være et fint og dugelig menneske. Hils faren din og si at jeg
snart kommer ned og hilser på dem begge.»
De satt litt i tanker, begge to, så sa Nora: «Men du da, Marie,
hva med ditt liv? Hvilke planer har du nå når du ikke lenger
trenger å være her for å stelle for far?»
«Jeg vil til byen. Jeg har fått løfte om at jeg kan overta det
rommet Gurine har leid, så den siden av saken er i orden.»
«Det høres bra ut. Men hva vil du leve av? Jeg husker godt du
- 71 -

Else Skranefjell
en gang fortalte at din drøm var å bli hattesyerske. Har du den
fremdeles?»
«Ja, det har jeg. I hvert fall vil jeg gjerne bli syerske, men aller
helst vil jeg sy hatter. Jeg har ikke lyst til å arbeide på en av
hermetikkfabrikkene.» Nora fylte på tekoppene og nødet Marie
til å ta en bolle til.
«Du vet, Marie, jeg har noen forbindelser i byen. Min
venninne Malene har sin lille hatteforretning, og kusinen min,
Karoline Krog, driver en systue. Hvis du vil, kan jeg snakke
med dem.»
Marie reiste seg opp, gikk bort til Nora og klemte henne.
«Tusen takk, Nora, du er den snilleste jeg vet om. Alltid har du
hjulpet oss når vi trenger det.»
«Jeg vet jo ikke om de har noe ledig, Marie, og hvis det er
noen muligheter, blir du i så fall yngstepike med ganske lav
begynnerlønn.»
«Selvsagt blir jeg det», sa Marie. «Men jeg skal nok klare meg,
for rommet jeg får overta etter Gurine koster ikke så veldig
mye.»
«Jeg skal inn til byen en av dagene til uken. Da kan jeg snakke
med begge to.»
De ble sittende i taushet en stund. Noen kraftige stormkast
fikk det til å knake i husveggene.
«Mon tro hvordan Torkel har det når det stormer slik som
dette?» sa Marie stille.
«Tenker du mye på ham?» spurte Nora.
«Jeg tar ham med i aftenbønnen hver kveld.»
«Det gjør jeg også. Han er flink til å skrive, syns jeg. I det siste
brevet var han i Durban i Sør-Afrika. De hadde hatt en skrekkelig
storm da de rundet Kapp det gode håp, men der stormer det
visst nesten bestandig. Men det hadde gått bra, og fra Durban
skal de videre til India.»
«Kapp det gode håp, det er et rart navn på en odde», sa Marie.
«Torkel skrev at den først ble kalt Stormodden, da den ble
- 72 -

Når tausheten taler
oppdaget på 1400-tallet, og du kan jo tenke deg hvorfor. Men
så forandret den navn til Kapp det gode håp, fordi sjøfolk regnet
med at det var godt håp om å nå India når denne odden først
var passert. For det var til India og andre kolonier i Østen europeerne
skulle for å kjøpe og selge varer».
«Tenk på alt det Torkel får oppleve og alt det han lærer om
verden», sa Marie.
«Han er heldig. Og etter hva han skriver, trives han veldig
godt som sjømann.»
Marie satt litt før hun sa rødmende: «Torkel skriver til meg
også.»
«Gjør han det? Så hyggelig. Skriver du tilbake igjen?»
«Ja, men det skjer jo ikke så mye her hjemme å skrive om, i
forhold til alt det spennende han får oppleve.»
«Bare fortsett å skrive, Marie. Nettopp for ham som opplever
så mye, er det viktig å få brev fra noen som representerer
tryggheten hjemme. Dessuten er det helt sikkert ganske lange
perioder i sjøen da det ikke skjer noe særlig.»
«Tenk, nå er det to år siden han reiste ut», sa Marie, «tror du
det er lenge til han kommer hjem igjen?»
«Det går nok et år til, tenker jeg. Tre år er ikke så uvanlig når
man seiler i langfart», sa Nora.
Marie sukket.
Uken etter kom Nora innom Marie etter at hun hadde vært i
byen.
«Hvordan gikk det, Nora?» spurte Marie.
«Nå skal du høre: Malene i hatteforeningen hadde ikke plass
til deg. Du vet, tidene er fremdeles ikke særlig gode, og salget
av hatter er ikke så stort. Men i Karolines systue var det en som
skal slutte når hun gifter seg i februar. Karoline ville gjerne hilse
på deg, og vi avtalte at du og jeg reiser inn på mandag. Hva sier
du til det?»
«Tusen takk, det blir spennende, men hva skal jeg ha på meg?»
- 73 -

Else Skranefjell
«Jeg vil foreslå at du tar på deg den blå kjolen med den hvite
blondekragen. Den er du så pen i. Dessuten har du sydd den
selv, slik at du får vist Karoline at du ikke er helt uerfaren når
det gjelder søm.»
Mandag morgen sto Marie klar i den blå kjolen. Håret var trukket
stramt bakover, men små krøller rundt ansiktet myknet
opp. De blå øynene hentet farge fra kjolestoffet. Den rette, litt
store nesen ga ansiktet fasthet og tyngde. Da hun så gjennom
vinduet at Nora kom nedover veien, tok hun på seg det tykke,
sorte vintersjalet og støvlene før hun gikk ut.
«Du ser virkelig ut som en ung dame som skal søke seg arbeid
for første gang», sa Nora.
«Tenk om hun ikke synes at jeg er bra nok?» sa Marie.
«Bare vær deg selv, du, så tenker jeg dette skal gå godt.»
Vintersolen lyste blekt over byen. Nora og Marie gikk gjennom
de smale gatene fulle av folk og måtte stadig gå til side for hestene
som skulle forbi med varer til butikkene. Det gjaldt å gå
forsiktig, hestemøkk på støvlene ville ikke gjøre seg så godt ved
første gangs møte i en systue.
Snart var de nede på torget, der handelen allerede var i full
gang. «Er det lenge siden du har vært her nede?» spurte Nora.
«Ja», sa Marie, «det er nok et år siden. Ellers er vi bare i byen
når vi er i kirken om søndagene, og da kommer vi jo ikke hit
ned.»
«Når vi er ferdige hos Karoline, tar vi oss en tur og kikker i
butikkene. Jeg har et par ting jeg skal kjøpe.»
Så førte Nora henne inn i en smal sidegate og stoppet foran et
av husene. Det var pent med smårutete vinduer, men malingsslitt
som de fleste andre husene. Ved siden av inngangsdøren
hang et skilt.
Systue
Fru Karoline Krog
- 74 -

Når tausheten taler
Nora åpnet døren, og de gikk inn i den lille entreen der de
hengte av seg yttertøyet.
«Hva er det som durer?» hvisket Marie.
«Det er symaskinene», sa Nora smilende.
«Å? Jeg har hørt om maskiner som kan sy, men jeg har aldri
sett noen.» Marie kjente at hun begynte å bli litt redd for alt
dette nye. Skulle hun sy på en maskin? Hvordan skulle det gå?
«Det blir du nok snart vant til», svarte Nora. «Opp med hodet,
og glem ikke å smile. Nå går vi inn.» Hun banket på døren.
«Hallo, Nora», sa damen som åpnet, «og der har vi Marie,
som har lyst til å lære å sy.» De håndhilste. Marie neide og så inn
i et smilende og vennlig ansikt. Karoline var omtrent på Noras
alder, en liten og sped skikkelse ikke høyere enn henne selv.
Inne i det store rommet satt det fire damer ved hver sin pult.
På alle pultene sto det en maskin, det måtte være symaskinene,
for det lå stoffer ved siden av. Tre av damene brukte høyre hånd
til å svinge rundt et hjul, mens venstre hånd styrte stoffet under
en «pendel» som gikk opp og ned i rasende fart. Den fjerde
damen sydde med nål og tråd på noe som så ut som en nesten
ferdig kjole.
«Har du sett en symaskin før?» spurte Karoline.
Nei, Marie måtte innrømme at hun hadde ikke det.
«Nå skal jeg forklare deg hvordan den virker.» Så tok hun
henne med bort til en av maskinene, og viste henne at det var
to tråder i maskinen, en overtråd og en undertråd. Overtråden
ble ført ned i stoffet ved hjelp av nålen og deretter hentet opp
undertråden, slik at det ble et sting. Karoline forklarte at de
brukte symaskinene til det meste av grunnarbeidet, men i tillegg
var det en god del håndsøm, spesielt til pynt og andre detaljer
på selskapskjoler. Så det var viktig å være god i håndsøm
også. Karoline viste henne et stort bord som sto i et hjørne av
rommet. Det var klippebordet, der stoffene ble klippet opp.
«Har du sydd mye, Marie?» spurte hun.
- 75 -

Else Skranefjell
«Jeg har bestandig sydd, for eksempel har jeg sydd denne kjolen
jeg har på meg», sa Marie beskjedent.
Karoline snudde henne sakte rundt og så nøye på kjolen, spesielt
på kragen, skuldrene og innsnittene i livet. «Dette er bra»,
sa hun anerkjennende. «Deg kan vi nok bruke.»
Hun fikk hilse på de fire damene. Det var en på hennes egen
alder og to som var middelaldrende. Den fjerde var heller ikke
helt ung, det var hun som skulle gifte seg og slutte. Alle hadde
like mellomblå forklær på seg.
«Nå går vi inn på bakrommet», sa Karoline til Nora og Marie.
Der hadde hun kaffen klar, og de satte seg ned.
«Nå, Marie», sa Karoline, «tror du at du kan trives hos oss?»
«Å!» utbrøt Marie, «får jeg virkelig lov å begynne?»
Nora og Karoline lo. «Jeg tror nok det skal gå bra», sa Karoline.
De ble enige om at Marie skulle begynne to dager før den andre
skulle slutte, slik at hun fikk litt opplæring. «Opplæringsdagene
er uten lønn», sa Karoline. «Og lønnen er kr 1,09 for hver arbeidsdag.
Arbeidstiden er fra klokken 7 til 18 fra mandag til fredag
og fra 7 til 14 på lørdagene. Det er en halv times spisepause
fra klokken 12 hver dag. Når det gjelder ferie, kan du ta fri to
uker i juli, men det er selvfølgelig også uten lønn.»
Marie nikket, og Karoline fortsatte: «Fra Buøen er du helt sikkert
vant til at alle sier fornavn til hverandre. Her i byen er det
annerledes. Det er stort sett bemidlede mennesker som har råd
til å få sydd klær her hos meg, så vi legger an på et dannet språk.
Jeg kommer til å si frøken Larsen når jeg snakker til deg, og du
kaller meg fru Krog. Den tynneste av de voksne damene er fru
Nilsen, hun er enke, og den andre er frøken Svendsen. Den lille
unge er frøken Berg. Hun som skal slutte er frøken Thomassen.
Vi sier alle «du» til hverandre, men kundene må alltid tiltales
med «De».
«Det skal jeg huske, fru Krog», sa Marie. «Kan jeg få spørre
om en ting?»
«Vær så god, bare spør.»
- 76 -

Når tausheten taler
«Jeg så at de fire damene hadde like forklær på seg. Skal jeg sy
meg mitt eget selv?»
«Jeg skal sy et nytt til deg, som er klar til den dagen du
begynner. Så kan du ha et par sorte sko stående her til innebruk.
Er det mer du vil spørre om?»
Marie ristet på hodet. «Det er så mye som er nytt for meg,
men jeg kommer ikke på noe mer å spørre om nå.»
Ute på gaten igjen gjorde Marie et lite hopp av glede og sa:
«Hurra, jeg skal bli syerske. Nora, er jeg ikke heldig?»
«Det er du virkelig», sa Nora, «men nå blir du med meg i
noen butikker og så går vi et sted vi kan få oss en kopp kaffe og
en kakebit». De gikk ned mot torvet og inn i manufakturforretningen,
der Nora kjøpte noen småting. Deretter gikk de noen
andre ærend før de fant et sted de kunne sette seg ned med kaffen.
De satt og så ut over torvet.
«Vet du», sa Nora, «i det store huset der borte med manufakturforretningen,
bodde det en gang en familie, som het Thesen.
Faren gikk konkurs i 1868, og året etter ville han emigrere med
familien helt til New Zealand med en båt som het ‘Albatros’.
Men underveis fikk de problemer med uvær rundt sørspissen av
Sør-Afrika, slik at de måtte være på land en stund i en kystby
som heter Knysna, som ligger et stykke øst for Cape Town. Der
likte de seg så godt at de slo seg ned for resten av livet. Den
dyktige faren klarte å etablere et stort firma, og nå er de en rik
og kjent familie i Sør-Afrika.»
«Tenk å være rik og så miste alt og attpåtil våge å reise rundt
halve jorden for å begynne helt på nytt igjen. Det er jammen
modig gjort», sa Marie. «Så rart å tenke på at Torkel nettopp
har seilt forbi der familien Thesen nå bor. Tenk om Torkel og de
andre nordmennene på båten hadde kommet på land og besøkt
dem. Det hadde nok vært hyggelig.»
«Så sant, så sant», smilte Nora. «Men de vet jo ikke om hverandre
en gang.» Hun drakk opp resten av kaffen og reiste seg.
- 77 -

Else Skranefjell
«Nå får vi begi oss på hjemveien. Kan vi gå forbi der du skal bo,
slik at jeg får se huset?»
«Ja, gjerne. Jeg vet hvor det er. På søndag etter kirken skal
far og jeg innom og hilse på vertinnen, så da får jeg se hvordan
rommet ser ut.»
«Er det møblert?» spurte Nora.
«Delvis, har Gurine sagt.»
«Du får bare si fra hvis du trenger noe. Vi har loftet fullt av
gamle møbler etter foreldrene mine.»
«Takk skal du ha, Nora», sa Marie smilende.
Bombay, 24de juni 1890
Til Marie.
Nå ligger vi ved kai i Bombay i India. Bombay er
en veldig stor by med nesten en million mennesker,
så når vi går inne i bygatene, går vi i kø hele tiden.
Heldigvis er jeg høyere enn de fleste indere, så jeg kan
se hvor jeg går. Vet du, kuene er hellige her, så de går
midt i gatene. Når det kommer en ku gående, går
folk til side, slik at dyrene lettere skal komme frem.
Vi er midt i monsunregnet nå, så det striregner
nesten hele tiden, og luften er meget varm og meget
fuktig. Jeg sitter nede i messen og skriver. Her er det
i hvert fall tørt.
I morgen setter vi kursen hjemover, men vi skal
innom flere havner på den lange veien til Norge, Jeg
har tenkt å mønstre av når vi kommer hjem. Da har
jeg vært ute i omtrent tre år.
Hvordan går det der hjemme? Jeg håper alle har
det bra. Trives du med arbeidet og med å bo i byen?
Skriv og fortell hvordan du har det.
Hils alle hjemme, men mest være du hilst fra Torkel
- 78 -

Når tausheten taler
Marie måtte lese gjennom brevet to ganger. Hun ble alltid
så glad når hun fikk brev fra Torkel. Vanligvis tenkte hun med
lengsel på alt Torkel fikk oppleve, men akkurat nå syntes hun
det hørtes lite fristende ut med pøsregn og kuer i overfylte gater.
Men forresten, hun så på datoen i brevet, som hadde blitt
sendt rundt halve jorden. 24. juni var det skrevet, to måneder
hadde det tatt før det nådde Marie. Så Torkel var nok kommet
et stykke på hjemveien. Hun ville skrive et svarbrev til ham en
av de aller første dagene. Hun hadde mye å fortelle om livet i
byen etter å ha bodd der noen måneder.
Marie satt på sengen og så seg om i rommet sitt. Det var ikke
så stort, så det måtte ha vært veldig trangt for Gurine å bo her
med et lite barn. Men for Marie alene var det akkurat passe. En
seng, et bord med en stol til, og et skap var det som hørte med
i husleien. Det beste av alt var et vaskestell i det ene hjørnet,
slik at hun kunne vaske seg uten å gå ut av rommet. En liten
vedovn i det andre hjørnet skulle nok bli god å ha når vinteren
kom. Vinduet over bordet ga godt dagslys og hadde utsikt mot
den lille bakgården.
Vertinnen hennes, fru Abrahamsen, var en middelaldrende
dame som alltid var kledd i en svart, sid kjole med et kors hengende
på brystet. Håret var grått og samlet i en stram knute i
nakken. Hennes mann var til sjøs og barna var flyttet hjemmefra,
så hun leide ut det ledige rommet i andre etasje. Fru
Abrahamsen var svært aktiv i en av byens mange misjonsforeninger.
Annenhver onsdag var det forsamling hos fru Abrahamsen,
og Marie hørte salmesang og bønner nedenfra.
Det første fru Abrahamsen sa til Marie etter å ha hilst på
henne, var at hun måtte sørge for at det til enhver tid var rent
og ordentlig på rommet, at hun hver fredag var ansvarlig for å
vaske trappen fra første til andre etasje, samt den lille gangen
utenfor hennes eget rom. Dessuten ville hun ikke ha noe av
at det var bråk på rommet om kveldene, og etter klokken ti
skulle det være absolutt ro. Besøk av mannfolk på rommet var
- 79 -

Else Skranefjell
under ingen omstendigheter tillatt og ville føre til at hun måtte
flytte. Det var kun hennes egen hjertevarme som hadde tillatt at
Gurine fikk bli boende der med barnet, ifølge fru Abrahamsen.
Husleien var fem kroner måneden, og den skulle betales den
siste dagen i hver måned.
«Ja vel, fru Abrahamsen», sa Marie og neide. «Det tror jeg skal
gå greit.»
Marie hadde brukt mye tid på å gjøre det hyggelig rundt seg.
Fra Noras loft hadde hun fått med seg et fint, gammelt nattbord,
en parafinlampe, hvite blondegardiner og et gulvteppe. I hver
ledig stund sydde hun på et sengeteppe, det var satt sammen av
små tøyrester fra systuen, som fru Krog hadde sagt at de bare
måtte forsyne seg av.
I systuen stortrivdes Marie. Hun ble raskt vant med å bruke
symaskinen, og etter noen uker kunne hun ikke forstå hvordan
man kunne klare seg uten. Hun fikk ros av fru Krog for håndsømmen
sin. Fru Krog tok seg stort sett av kundene, bestillinger
av nye plagg og prøvingen underveis før plagget var ferdig. Men
det var også en del omsying av brukte klær, og da hendte det at
syerskene fikk hjelpe kundene.
En dag kom det inn en dame som skulle sy om en hverdagskjole,
og Marie fikk beskjed om å hjelpe henne. Hun var
litt nervøs, men hørte etter hva damen ønsket og foreslo selv et
par endringer, som ble godt mottatt. Da damen skulle gå, smilte
hun vennlig til Marie og spurte:
«De er ny her, De?»
«Ja, eg har bare vært her någen uger.»
«Så. De er fra landet, kanskje fra Ryfylke?» sa damen.
«Nei, eg e fra Buøynå», sa Marie.
«Å, fra Buøen», sa damen, «trives De med å bo i byen?»
«Ja, det gjør eg.»
Så tok damen et smilende farvel og gikk ut døren.
Fru Krog overhørte samtalen. Dagen etter tok hun med seg
Marie inn i bakrommet. «Hør Marie», sa fru Krog vennlig til
- 80 -

Når tausheten taler
henne, «jeg overhørte samtalen du hadde med fru Madsen i
går.»
«Sa eg noge gale?» sa Marie forskrekket.
«Nei, vennen min, du var både flink og forekommende. Men
har du lagt merke til at du snakker annerledes enn vi andre her
på systuen og annerledes enn kundene våre?»
«Gjør eg det?» sa Marie, «det har eg aldri tenkt øve.»
«Du vet, her i byen snakkes det to språk, det pene og så
gatespråket, som er temmelig likt den dialekten som snakkes
i bygdene utenfor byen. Siden praktisk talt alle våre kunder
snakker pent stavangersk, er det nok en fordel om du modererer
dialekten din noe.»
Marie nikket og gikk tilbake til plassen sin. Når hun tenkte
godt etter, visste hun jo at det var forskjell på hvordan folk snakket,
men hun hadde aldri tenkt på at en dialekt skulle være
finere enn en annen. Vel, vel, hun fikk bare prøve.
Dagen etter satt alle de fire syerskene travelt opptatt ved hver
sin maskin da fru Krog kom inn: «God morgen, alle sammen»,
sa hun.
«God morgen, fru Krog», kom det firstemmig tilbake.
Fru Krog gikk bort til Marie og sa: «Nei, for en nydelig jakke
du har på deg i dag.»
Marie, intenst opptatt med arbeidet, utbrøt: «E det koftå mi
du meine?»
Alle symaskinene stoppet brått, og det ble helt stille i rommet.
Fru Krog smilte og sa:
«Marie Larsen, nå tar vi det hele om igjen: «Nei, for en nydelig
jakke du har på deg i dag.»
Marie så helt forvirret ut, men så plutselig klarnet ansiktet
hennes i et stort smil og hun sa med tilgjort «jåle»-stemme: «Er
det min nye strikkejakke De mener, fru Krog?»
Så brøt latteren løs, og Marie var den som lo aller mest.
Etter noen uker snakket Marie så pent som den fineste kunden
kunne forvente. Men hjemme på Buøen i helgene hadde
- 81 -

Else Skranefjell
både Gurine og Peder stor fornøyelse av å erte henne med knotingen.
Så etter hvert vennet hun seg til å snakke «pent» i byen
og dialekten sin med familien.
Det beste ved byen var Agnete, «den lille unge frøken Berg»,
som fru Krog hadde kalt henne. De to unge syerskene fikk god
kontakt med en gang. For først gang i sitt liv fikk Marie en «bestevenninne»,
en som hun kunne dele smått og stort med. De
kunne le og fnise sammen i det uendelige, de fortalte hverandre
om sine sorger og gleder og fremtidsdrømmer, alltid var det en
som ville høre og forstå.
Det var ikke få smil og blunk som ble delt på systuen når
Agnete sa «Vil du sende meg saksen, frøken Larsen», og Marie
svarte «Vær så god, frøken Berg.»
Agnete var fra et lite bruk på Tastad, og hun bodde til leie
på et rom rett i nærheten av Marie. De hadde samme inntekt
og samme husleie og følgelig det samme til å leve for. Men i
motsetning til Marie hadde Agnete vanskelig for å holde styr
på pengene, det var så mye som fristet. Agnete klaget sin nød
til Marie.
«Denne måneden har jeg ikke nok penger igjen til husleien.»
«Hvorfor ikke det?»
«Jeg har kjøpt litt forskjellig som jeg absolutt måtte ha.»
«Slik kan du ikke leve. Du må lage en plan for hva du har av
inntekter og utgifter hver måned», sa Marie, «og så må du ha en
reserve, som du kan bruke av dersom det kommer en uventet
utgift.»
«Lager du noe slikt?» spurte Agnete.
«Ja, det gjør jeg.»
«Men da kan vel jeg kopiere din plan, siden inntekten og
husleien vår er den samme?»
«Selvsagt, her skal du se, jeg kan det utenat. Og en slik plan
kalles for et budsjett.» Så skrev hun det ned og viste det til
Agnete.
- 82 -

Når tausheten taler
Månedsbudsjett for Agnete Berg
Inntekter Inntekter Utgifter
Månedslønn
30 kroner
Mat
17 kroner
Klær og sko
4 kroner
Bolig, lys og brendsel
5 kroner
Reserve
4 kroner
Sum 30 kroner 30 kroner
«Så fint», sa Agnete. «Når jeg nå til vinteren trenger nye støvler,
og jeg vet at de koster omtrent seks kroner, så kan jeg ta de to
kronene fra reserven.»
«Det er akkurat det du ikke gjør. Reserven skal bare brukes i
nødsfall, så de pengene legger du hver måned i en eske, som du
gjemmer godt på rommet ditt. Nei, det du gjør, er å sørge for
at du måneden før bare bruker to kroner til klær og sko, så har
du to igjen pluss de fire du får måneden etter til å kjøpe dine
støvler.»
«Det blir ikke lett», sukket Agnete.
«Nei, men det blir trygt», sa den fornuftige Marie.
Agnete kom fra et hjem der det ble lest mye, og Agnete ga
Marie mange nye tanker. En ettermiddag kom hun med en
bok. «Marie, her har jeg en bok som jeg gjerne vil at du skal
lese. Den er skrevet av Camilla Collett, som var født i 1813 og
ennå lever. Boken heter Amtmannens døtre.»
«Hva handler den om?»
«Den handler om kvinners rett til å bestemme over sitt eget
liv. Den er veldig god. Les den, så kan vi diskutere innholdet
etterpå.»
Amtmannens døtre ble ivrig lest, og etterfulgt av romanen til
Jonas Lie, Kommandørens døtre og Henrik Ibsens Et dukkehjem.
Agnete og Marie hadde mange samtaler om bøkene og den betydning
nye tanker og ideer kunne få for deres liv.
- 83 -

Else Skranefjell
En ettermiddag de gikk en tur rundt i gatene, oppdaget de
plutselig en plakat på en stolpe.
«Se der», sa Agnete. «Kitty Kielland skal holde foredrag i morgen
ettermiddag.»
«Hvem er Kitty Kielland?» spurte Marie.
«Vet du ikke det? Hun er søsteren til redaktøren i Aftenbladet,
han som skriver romaner, vet du, og hun er en kjent malerinne.
Se, hun skal holde foredrag om kvinners rett til utdannelse og
stemmerett. Det er i morgen klokken seks. Skal vi gå?»
«Tør vi det, da?» Etter en lang diskusjon ble de enige om at
det våget de ikke. Hva ville vel fru Krog sagt til det?
Da de to jentene var ferdige med neste arbeidsdag, kom
Agnete innom Marie for en ny ettermiddagstur i bygatene. På
veien ut ble de stoppet av fru Abrahamsen, som sa: «Dere skal
vel ikke høre på det forferdelige foredraget til Kitty Kielland?»
De bedyret at det skulle de ikke. Så la fruen til: «Husk at det står
i bibelen at kvinnen ikke skal tale i forsamlingen.»
«Huff og huff», sa Agnete leende da de var vel ute på gaten.
«Skal vi gå nedover og se hvem som går inn for å høre på?» De
fant inngangsdøren til lokalet og stilte seg skrått over på den
andre siden av gaten. Mange gikk inn og blant dem var flere av
byens mest prominente personer.
«Men se!» utbrøt plutselig Marie. «Der går jo Nora inn.»
«Hvem er Nora?» spurte Agnete.
«Hun er den snilleste og klokeste damen jeg kjenner», sa Marie.
«Hun er moren til Torkel, som jeg har fortalt deg om. Tenk at
hun skal høre på foredraget om kvinnesak og stemmerett.»
Så slo klokken i domkirketårnet seks slag, og dørene ble
lukket.
Nora trakk inn den friske kveldsluften da hun kom ut av lokalet.
Det hadde vært halvannen time fylt med nye tanker og
ideer. Nora hadde blitt revet med og kjente seg ung og begeistret
over alt hun hadde hørt.
Hun kikket bort på hjørnet, der hun hadde sett Marie og
- 84 -

Når tausheten taler
venninnen stå da hun kom, men nå var det tomt der. Det var
synd, for det hadde vært fint å snakke med noen om alt dette
nye, og hva ville ikke vært bedre enn å formidle inntrykkene
videre til to unge piker?
Nora forsøkte å huske alt hun hadde hørt på foredraget. Når
både dette med kvinners utdannelse og stemmerett kom opp
akkurat nå, var det ikke tilfeldig, men et resultat av blant annet
industrialiseringen med nye fabrikker og verksteder, ny teknologi,
modernisering i jordbruket og utvandringen til Amerika.
Det ble spådd at denne utviklingen bare ville fortsette. Stadig
flere ville ta seg arbeid på fabrikkene i byene, og på landet var
det ikke lenger bruk for så mange tjenestepiker og drenger. På
Husebø hadde de jo allerede merket at det var vanskeligere å få
dyktig hjelp, men hun hadde aldri satt dette i forbindelse med
en varig utvikling til et annerledes samfunn, et samfunn der det
ikke lenger ville være et helt sjikt av halvvoksne jenter som tok
tjeneste på nabogården mens de ventet på å bli gift og forsørget.
Fra nå av, hadde Kitty Kielland fortalt, skulle kvinner få adgang
til yrkesskoler, lærerskoler, middelskoler og gymnas, helt
på lik linje med menn. Det var fantastisk. På Stortinget var
det nylig fremmet forslag om at kvinner skulle få stemmerett.
Forslaget ble nedstemt, men det var i hvert fall en begynnelse.
De som gikk foran var enkelte modige kvinner og menn fra
embetsfamilier og det øvre borgerskap, men motkreftene var
sterke: Noen argumenterte med at kvinnenes «skjærende fistelstemme»
ville ødelegge enhver debatt, andre mente at kvinnene
ville forandre seg til «intetkjønn og vanskapte monstre». Både
hjem og familie ville lide dersom kvinnene fikk stemmerett,
mente mange. Tenk om kvinnene hadde en annen oppfatning
om de politiske sakene enn sine menn?
Nora oppdaget plutselig at hun var kommet ned til kaien, og
der satt en smilende Aanen og vinket til henne.
«Jeg tok robåten», sa han, «siden det er en så fin sensommerkveld.
Var det et kjekt foredrag?»
- 85 -

Else Skranefjell
«Ja», sa Nora, jeg har hodet fullt av nye tanker. Og så rant det
ut av henne alt det hun hadde hørt.
«Jeg har vel tenkt på noe av dette», sa Aanen, «men jeg har
heller ikke sett det i en større sammenheng. Rent praktisk betyr
det kanskje ikke så mye for oss to og heller ikke så mye for våre
barn, men for våre barnebarn og oldebarn vil nok tilværelsen bli
helt annerledes. Hva ville du blitt, Nora, dersom du hadde vært
ung nå og kunne ta den utdannelsen du ville?»
«Lærerinne», sa Nora uten å nøle.
«Det hadde du passet godt til. Du hadde jo også foreldre som
hadde hatt råd til å holde deg på skolen i så mange år.
«Og du, Aanen, hva ville du gjort, dersom du var ung i dag?»
«Jeg ville nok tatt styrmannsskolen og kapteineksamen, men
det som hindret meg var jo ikke at skolen ikke fantes, for den
kom da jeg var 21 år, men at jeg var sønn til en husmann, som
var fattig og trengte meg hjemme. Du vet, det er veldig fint at
kvinner får rett til å ta utdannelse, men like viktig er den nye
folkeskoleloven, som gir alle foreldre plikt til å la barna sine få
syv års skolegang. Det vil gi et stort løft for alle uavhengig av om
foreldrene er fattige eller rike.»
«Det har du nok rett i, Aanen, men er du tilfreds med livet
ditt som jektefører?»
«Jeg synes jeg har et godt liv, Nora, og det beste som ha hendt
meg er at jeg fikk deg.»
«Og jeg er meget tilfreds med at du i alle årene har vært
hjemme med meg og barna og ikke har seilt ute i den store
verden.» De smilte varmt til hverandre.
«Vi ventet lenge på å få hverandre, Aanen, åtte år var lang
tid», sa Nora. «Men så var jeg jo bare atten år da vi traff hverandre,
mor var nettopp død og far ville ha meg hjemme til å styre
husholdningen.»
«Nå, det var vel mest en unnskyldning han brukte mens han
gikk der som enkemann.» Aanen lo. «Erfjordbonden ville nok
- 86 -

Når tausheten taler
aldri gitt sin tillatelse til å la datteren gifte seg med den tidligere
husmannsgutten.»
Nora lo også: «Sikkert ikke. Husker du da han sa til deg at du
måtte bevise at du kunne forsørge meg før han sa ja? Og du dro
rett på sjøen og var borte i fire år, og jeg kjedet meg veldig ved
å gå som en annen gammel jomfru hjemme på gården mens jeg
lengtet etter å være gift med deg. Men så døde han jo rett før du
kom tilbake, og da var det ikke noe som lenger kunne hindre
oss. Det er godt at de tider er forbi, våre barn skal få gifte seg
med akkurat den de vil. Vi får bare håpe at de velger seg ut en
som er snill og skikker seg vel.»
Aanen var enig og la til: «Vi får vel prøve å hjelpe dem med
den utdannelsen de ønsker seg. Jeg tenker at Adolf vil på sjøen
slik som Torkel. Så får vi se hva det blir av de tre småjentene,
men uansett gifter de seg vel en dag.»
«Det er heldigvis veldig lenge til. Men Aanen, jeg har forresten
tenkt på noe.»
«Jeg er lutter øre», smilte Aanen.
«Nå er du 58 år. Du gjør det godt som jektefører, og
sildesaltingen gir også litt overskudd. Spørsmålet mitt er om vi
ikke bare skal selge gården før vi blir for gamle til å holde den
ved like?»
«Du store verden», sa Aanen, «hvor vil du da at vi skal bo?»
«Vi flytter til byen og kjøper en leilighet for de pengene vi får
for gården. Du kan være like mye jektefører fra Stavanger som
fra Husebø. Vi mister den lille inntekten fra jordbruket, men på
den andre siden slipper vi å lønne tjenestejente og dreng.»
«Hm», Aanen tenkte, «det var kanskje ikke så dumt. Det ville
bli lettere å få jekteoppdrag fra byen, og jeg vil ikke savne jordbruket.
Skolegangen er også bedre i byene enn på landet, tror
jeg, og det ville komme barna til gode. Sist, men ikke minst,
tror jeg nok at fru Nora ville trives med å være byfrue.»
«Det vil jeg helt sikkert. I byen ville jeg være nærmere alt
det som skjer, jeg kan høre flere spennende foredrag slik som i
- 87 -

Else Skranefjell
kveld, og jeg kan kanskje begynne i noen foreninger som driver
med sosialt arbeid.»
«Men Amanda er jo fremdeles ikke mer enn seks år, og Adolf
er ni. Vi kunne kanskje vente noen år? Dessuten må vi spørre
Torkel når han kommer hjem om det er helt sikkert at han
ikke vil ta odel på gården. Jeg er overbevist om at han ikke er
interessert, men det vil være riktig at han får svare selv på et så
viktig spørsmål.»
«Det er jeg enig i», sa Nora. «Men nå når vi først har bestemt
oss, kan vi begynne å venne oss til tanken. Vi bør kanskje være
enige om at vi holder dette for oss selv inntil Torkel kommer
hjem, slik at alle barna får vite det samtidig?» De befestet flytteavtalen
med et håndtrykk og en god klem i det de la til på sin
faste båtplass på Buøen.
På veien til Husebø gikk Nora og Aanen arm i arm og nøt
den gode kveldsluften. Solen hadde gått ned, og det begynte å
mørkne.
«Se på stjernene», sa Nora, «det er som å se inn i evigheten.
Du, Aanen, hvordan tror du verden vil være om hundre år?»
«Ja, den som kunne spå om fremtiden», svarte Aanen.
«Men tenk, Aanen, nå finnes det maskiner som kan lage stoffer
og maskiner som kan sy klær, det er oppfunnet noe som
heter telefon, tror jeg det er, der man kan snakke gjennom et rør
med noen som bor langt borte …»
«… og det snakkes mye om oppfinnelser i Amerika av jordbruksmaskiner.
Før eller senere kommer nok disse til Norge
også», fortsatte Aanen.
«Om hundre år, tror du da folk har maskiner for alt mulig?
Kanskje en maskin til å vaske opp, en annen til å vaske tøy og
kanskje en maskin som kan fjerne støvet også?» Nora lo hjertelig
ved denne umulige tanken. Aanen ble alvorlig.
«Men, Nora, hvis det blir maskiner for alt, hva skal da menneskene
arbeide med? Husk også på at når det nå blir mulig
- 88 -

Når tausheten taler
for kvinnene å få seg utdannelse, vil de nok etter hvert ønske å
bruke denne utdannelsen, i hvert fall når de ikke har små barn.
Det betyr at det blir dobbelt så mange mennesker som skal ha
seg arbeid, og i tillegg blir mye av arbeidet i dag erstattet av
maskiner. Det går jo ikke når vi tenker på hvor mange som er
uten arbeid allerede i dag.»
Nora sukket. «Kanskje menneskene i fremtiden skal arbeide
med andre ting enn det de gjør nå. Det som er mest spennende,
syns jeg, det er det som ikke er funnet opp ennå, det som vi ikke
vet om eller kan tenke oss.»
«Det er fint å tenke på, Nora, jeg er enig med deg, men hverken
du eller jeg lever om hundre år. Så jeg tror vi får konsentrere
oss om dagen i dag og om morgendagen.»
Det var natt. Aanen sov med små jevne snorkelyder. Nora likte
disse lydene, det var trygt og godt, syntes hun. Selv fikk hun ikke
sove, det var altfor mye å tenke på. Hun tenkte på faren sin, den
gamle stabukken, som hadde vært så opptatt av å videreføre sin
gamle, stolte slekt. I mørke vinterkvelder hadde de sittet i lyset
og varmen fra peisen, og faren hadde fortalt om solide bønder,
gammel adel og noen kongelige helt tilbake til Harald Hårfagre.
Gamle Torkel Klengson Erfjord var flink til å fortelle, og Nora
syntes alltid det var spennende å høre på farens historier. Mest
handlet det jo om mennene og deres liv. Men i foredraget i
dag hadde hun fått høre om noen av våre sterke norske formødre,
slike som hadde satt spor etter seg i ettertiden. Birgitte
Fartegnsdatter Bagge, Astrid Yngling Tryggvasdatter, Bergljot
Håkonsdatter, og ikke minst Inga Olafsdatter fra Varteig, som
bar glødende jern som bevis for at sønnen Håkon var sønn til
kong Håkon Sverreson og dermed rettmessig arving til tronen.
Nora smilte for seg selv i mørket. Hvordan hadde hun selv bidratt
til å bringe den norske kvinnes arv videre? Hadde hun
gjort noe? Nei, måtte hun innrømme for seg selv, hun hadde
- 89 -

Else Skranefjell
egentlig bare vært en bortskjemt datter og senere en tilfreds
hustru til en mann som alltid hadde vært snill og god. Men
barna da? Hadde hun, slik faren hennes hadde gjort, gitt dem
noe videre om generasjonene bakover og de forbildene forfedre
og, mødre kunne være for dem? Nei, det var nok blitt borte
underveis i småbarnsstell og det daglige husarbeidet i en travel
hverdag. Hadde hun ingen oppgave ut over det å være hustru
og mor i en verden som nå var i full forandring? Småbarn hadde
hun hatt så det holdt, misjonen var ikke noe for henne, og
å ta arbeid på en av hermetikkfabrikkene kunne hun absolutt
ikke tenke seg. Aanen var tretten år eldre enn henne, så etter all
sannsynlighet ville hun leve noen år som enke. Hva skulle hun
da ha å leve av? «Jeg får nok begynne å ta ansvar for mitt eget
liv», tenkte Nora. Så gjespet hun og sovnet.
- 90 -