Broer over tidens elv - Leseprøve

© Publica Bok 2017
PUBLICA BOK
Gamleveien 87
4315 SANDNES
www.publicabok.no
ISBN 978-82-8251-542-9
Sats og omslag: Andrej Mišina
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med Publica Bok er enhver eksemplarfremstilling og
tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse
i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Forord
Rundt forbi i verden snakker vi forskjellige språk. En ting er en ting,
og et ord er et ord. De hører sammen og beskriver hverandre. Eller
er det så enkelt?
Hva om vi flytter til et annet land og må lære et nytt språk?
Får tingene da bare nye merkelapper, nye ord til å beskrive
seg, eller endres tingene de skal beskrive og si noe om også?
Spesielt relevant blir dette når man skal beskrive minner. Hva
skjer med minnene – selve livet – når en tvinges til å erindre sitt
livs sjel – minnene – på et nytt språk – et språk man ikke hadde da
minnene oppsto?
Er det bare stemmen som forteller som lyder annerledes, på
et nytt språk; at det betyr det samme? Eller endres innholdet
også? Er minnene de samme i det nye språket? Skjer det noe med
minnene – selve livet – i overgangen til et nytt språk?
Disse spørsmålene stiller Zlatko i denne spennende boken om
språket – om «Broer over tidens elv». Om bestefaren som døde i
et land som ikke lenger finnes – på et språk som ikke lenger er det
samme. Og om jobben i byen delt i to av en elv, med å frakte varer
– ord – fra den ene siden av byen, over til den andre. Hva skjer med
varene – ordene, innholdet, meningen og betydningen – på veien
over broen som skiller de to bydelene fra hverandre?
Følger du nøye med og i tillegg kanskje er litt belest, er du, kan
hende, så heldig å oppleve den svært tilfredsstillende følelsen det
er å oppdage en av de mange små skattene som ligger gjemt rundt
forbi i teksten. Det gjorde jeg.
Ilieski, som har en mastergrad i tysk litteratur, har nemlig krydret
teksten med spor etter og referanser til verk av blant andre
Bachman, Novalis, Schnitzler og Améry.

Du er herved invitert til en spennende reise i språket og
litteraturen, i minnene og livet – over «Broer over tidens elv».
Hvem vet … Kanskje møtes vi etterpå, på den andre siden av
elven.
Trond Arne Ausdal, mai 2017

I

Da bestefar døde var det sommer. Det var tidlig på nittitallet,
få år etter at Jugoslavia gikk i oppløsning. En glovarm
sommerdag, med støv på den glohete asfalten og svaler på
telefonledningene. Jeg kan ikke huske at jeg var trist. Kanskje
var jeg for ung til å være trist. Skikkelig trist. Triste barn vokser
raskt, og de forlater barndommen. De blir fort voksne. Nei, jeg
kan ikke huske at jeg var trist, men jeg følte en tomhet jeg aldri
før hadde følt.
Alt virket så nytt, men likevel velkjent. Jeg var omgitt av
kjente ansikter – venner og familiemedlemmer som kom for å ta
et siste farvel med farfar.
En stor gul buss som skulle kjøre oss til kirkegården noen
mil unna byen. Etterpå, middag i kirken hvor vi skulle minnes
bestefar.
Solen skinte gjennom vinduet i bussen. Det minte meg om
skoleturen vi hadde til hovedstaden året før, da jeg kysset en
jente for første gang. Det skjedde i en gul buss på en like varm
dag som denne. Men nå skulle vi i begravelse.
Dagene gikk, og jeg merket ikke noen stor forskjell, bortsett
fra at vi skulle snakke om bestefar i fortid og ikke i nåtid.
«Husker du at dere sparket ball med farfar? Og husker du
lommeuret han hadde, som han pleide å trekke opp hver kveld?
Nøyaktig klokka 19.30, rett før nyhetssendingene begynte?»
Nå var det ikke lenger noen som trakk opp bestefars klokke,
der den lå helt nederst i en skuff, mens tiden fortsatte å gå
ufortrødent videre, uten å bry seg om at klokken sto stille.
Da bestefar døde var det sommer. Det var tidlig på
nittitallet, og noen år tidligere hadde Jugoslavia gått
i oppløsning. Jeg husker at noen var veldig glade, og at noen var
triste. Jeg var verken det ene eller det andre. Kanskje var jeg for
ung til å kunne forstå den store forandringen.
Alt virket så nytt, men likevel velkjent. Jeg bodde i den
samme byen, hadde de samme gule kortbuksene og sparket den
9

samme gamle ballen i hagen med bestefar. Vi hadde de samme
familiemedlemmene og vennene på besøk, men nå pratet de
med alvorlige ansikter om store, alvorlige ting, som vi barna ikke
skjønte noe særlig av.
Dagene gikk, og jeg merket ikke noen stor forskjell, bortsatt
fra at når vi skulle snakke om det gamle landet, snakket vi
i fortid og ikke i nåtid. Jeg syntes det var litt rart at det landet jeg
ble født i, døde. Et nytt ble født. Jeg ble født i et land som ikke
lenger fins, og vokste opp i et land som prøver å bevise at det
fins.
Mange år senere fikk jeg mitt første barn. En glovarm
sommerdag i august. Jeg kan ikke huske at jeg var glad. Jeg følte
ikke mye; det var ikke tid til følelser. Det var hastekeisersnitt, og
et nytt familiemedlem kom inn i livene våre seks uker tidligere
enn ventet.
Jeg var omgitt av kjente ansikter – venner og
familiemedlemmer med smilende ansikter kom for å gratulere.
Lange netter og bleieskift, og noen måneder senere, dåp
i kirken og en stor gul buss som kjørte oss dit. Dagene gikk, og
jeg merket ikke noen stor forskjell. Jeg jobbet fra åtte til fire
på hverdagene, drakk fortsatt på fredagene, og hadde fortsatt
tannlegeskrekk. Ingen forskjell, bortsett fra at hjertet mitt slo
litt raskere for hver gang jeg så meg selv i øynene hennes.
Dette er livet. Er dette livet? Livet er dette. Bare et spill
med rekkefølgen på ordene i setningene. Det er det som utgjør
forskjellen.
10

Klokken min skal gå
i mange år etter min død
Vi delte tiden sammen
min stille venn og jeg
Nå forlater jeg tiden
men tiden forlater ikke oss
Klokken er rund
for tiden er rund
Ingen begynnelse
og ingen slutt
Jeg dør ikke
Jeg går bare
på baksiden av tiden
Så kanskje jeg finner det ut:
Hva måler en klokke?
11

Hun slengte døra bak seg og forsvant. Man kunne høre skrittene
hennes, langt borte i gangen, på vei ut. Og det var hun som
valgte dette stedet. Dette feriestedet.
Lampa i taket var av gull. Han røykte, stirret på den lenge og
tenkte på Racins vers:
"Жолт – жолти прави лицата бледи
И жолта гостинка у градите носи * "
Han hostet, og slimet fylte munnen. Han følte at han måtte
spytte, men han hadde ikke noe sted å gjøre det i dette rommet
der han hadde sittet i timevis. Han var på ferie. Han hadde
leid et rom og satt der, sliten og tom. Han hørte stemmene til
turistene fra gågata under vinduet, og satt og så på den gule
lampa i taket. Han burde ikke ha kommet hit. Han burde ha vært
hjemme og kjøpt noen flasker øl, eller kanskje han skulle ha
hentet hjemmebrent fra kjelleren og drukket til han besvimte på
sofaen. Men nei, han skulle absolutt på ferie. Og nå var han der.
Han innbilte seg at han var på ferie i dette fremmede rommet
med denne stygge, dyre lampen i taket og slim i munnen.
Helvete, tenkte han og hørte en person på gata under
vinduet skrike det han hadde skreket inni seg.
Helvete, ropte mannen på gata.
Helvete, tenkte han mens han så på lampa.
Enda en full nordmann på gata som skriker uanstendige ord
og vingler med usikre skritt på brosteinen.
Enda et tomt menneske som tenker uanstendige ord inni
seg og vingler med usikre skritt gjennom livet.
*
Koco Racin «Beli mugri» (1939)
12

Kvinnene er vakrest når de forlater en.
Øynene glitrer,
en mulig fremtid dør
og portene stenges.
Kvinnene er vakrest når de forlater en.
De er som mødre
om morgenen,
på den første skoledagen
sender de barnet av gårde
og vinker lenge
mens avstanden øker.
Kvinnene er vakrest når de forlater en.
Stillheten tordner,
ingen vei tilbake.
en engel lager kjede av tårer,
vi nærmer oss slutten.
Hver avskjed er et skritt
nærmere meg.
13

Det var alltid kaldt i november. Han frøs på hendene og på
føttene, han frøs i ansiktet. I dag var det kaldere enn vanlig.
Han ventet på flytoget på Gardermoen. Han fulgte foreldrene
til flyplassen etter at de hadde vært på besøk hos ham i en uke.
Han kjente at kjeven skalv, så kaldt var det. Hele kroppen, hele
«jeg-et» frøs. Og det var ikke engang ordentlig vinter.
«De har forandret seg så mye.» Han tenkte på en juli måned
mange år tilbake, da disse to menneskene som nå var om bord
vinket til ham da han dro for å studere i utlandet. De vinket og
vinket hele veien, til bussen svingte til høyre, og de mistet den
av syne. Det var bra at han ikke kunne fatte det med ord hvor
trist denne opplevelsen var, ellers hadde den forsvunnet, fanget
i ordenes fengsel.
Årene gikk, og det som ble igjen var minnene, og de er et
morsomt forstørrelsesglass. De forstørrer de fine tingene fra
fortiden – det er derfor den virker så perfekt. Han fant Balaševič
på spillelisten og lette etter en bestemt låt.
Uansett hvor ofte de besøkte ham, uansett hvor ofte han dro
tilbake til hjemlandet, klarte han ikke å finne det han savnet. Du
kan ikke dra tilbake til hjemlandet ved å sette deg på flyet. Du
trenger en tidsmaskin for å kunne dra tilbake dit. Det fins ingen
vei tilbake.
Å komme tilbake til et sted, betyr aldri at du får tilbake den
tapte tiden. For bare fem minutter siden vinket han til disse to
fremmede foreldrene som gledet seg så mye til å treffe ham
igjen. Og nå? Nå drar de tilbake, etter at de har besøkt ham; den
ukjente sønnen. Ikke den samme personen som de vinket til for
mange år siden da han forlot dem. For alltid.
Disse mørke tankene svevet over ham mens han gikk til
butikken for å kjøpe bananer til å ha med på toget.
14

Han gikk sakte til fruktdisken og så den gule frukten han
hadde lyst på. Han tenkte å kjøpe to, og idet han hadde valgt
seg ut sine to bananer og løsnet dem fra bunten de var en del av,
skvatt han til og stoppet sin onde hensikt øyeblikkelig.
Han skulle aldri mer rive fra hverandre bananene i klasene
i butikken! Tenk på hvor mye de har overlevd sammen! Disse
fruktene vokste opp sammen på en plantasje i Ecuador. De levde
tett inntil hverandre, gledet seg over solen og vokste seg større
og større. Inntil de en dag sammen ble plukket, og de sammen
overlevde transporten til Europa, og til slutt til Norge. Nå ligger
de fortsatt sammen i denne butikken, helt til en vandal som
meg, med ti kroner i lomma, ønsker å kjøpe to av dem, og slik
splitte opp familien. Nei, aldri!
Skal man kjøpe én, må man kjøpe alle. Han satt på toget
med en pose full av bananer og gråt. Hadde han bare funnet ord
for det han følte, hadde det vært mye lettere.
15