Jeg som er ringest blant ringe - leseprøve

Nils-Petter Enstad
JEG SOM ER RINGEST
BLANT RINGE
Johan Halmrast – mannen, forfatterskapet og salmen

JEG SOM ER RINGEST
BLANT RINGE
NILS-PETTER ENSTAD

JEG SOM ER RINGEST
BLANT RINGE
JOHAN HALMRAST
– MANNEN, FORFATTERSKAPET OG SALMEN
NILS-PETTER ENSTAD
2016

© Commentum Forlag 2016
COMMENTUM FORLAG
Gamleveien 87
4327 SANDNES
www.commentum.no
ISBN 978-82-8233-404-4
Sats og omslag: Haveabook
Omslagbilde: Courtesy of the Pitts Theology Library, Candler
School of Theology, Emory University
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og
tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i
strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Nils-Petter Enstad har tidligere bl.a. gitt ut:
Gospelsangeren Elvis Presley. Commentum Forlag, 2015
«En liten slumsøster lå og skulle dø. Frelsesarmeen i nordisk
skjønnlitteratur». Frelsesarmeen, 2014
Døden i baksetet – og andre bakgrunnsfortellinger om gospelsanger
og -sangere. Commetum Forlag, 2013
Den lille GOSPELquizboka, Eide Forlag, 2013
Tåreflasken – Roman. Commentum Forlag, 2012
Den lille KRISTENquizboka. Eide Forlag, 2012
Vårherres sporhunder. Fortellinger om og fra Frelsesarmeens
ettersøkelsesarbeid. CappelenDamm 2012
Hærrens lette tropper. Muntre historier om Guds glade krigere.
Commentum Forlag, 2011
I milla seg og himlen – en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap.
Hovde forlag, 2010
Blikkfatet – Roman. Genesis Forlag, 1998
Dager som kom og gikk – Roman. Atheneum Forlag, 1995
Han leder meg – Oppbyggelse. Lunde Forlag, 1995
I ferdiglagte gjerninger – Biografi. Nye Luther Forlag, 1991
«... så fikk du den levende møte» – Biografi. Ansgar forlag, 1991
Påske rundt korset – Andakter. Ansgar forlag, 1991

INNHOLD
Forord 8
Innledning 10
I – En salme blir født 12
II – Fra Lillehammer til hovedstaden 15
Kristiania-skalden 18
III – Å måtte skrive for å leve 22
Journalisten 23
Romanforfatteren 27
Fabrikkgutten 30
Med i Frelsesarmeen? 34
Poeten 36
IV – Salmedikteren 41
V – Salmen 49
Melodien 56
VI – Den minste han kjenner på jord? 63
Litteratur/kilder 74

FORORD
Kort tid før påske i 1990 ga jeg ut mine to første bøker. De
handlet begge om påsken og var to hefter på 32 sider hver.
Det ene var et andaktshefte basert på Jesu sju ord på korset,
det andre handlet om Johan Halmrast og salmen «Å, salige
stund uten like». I 1990 var det 100 år siden salmen ble skrevet.
Første gang jeg hørte om Johan Halmrast var jeg en helt
ung frelsessoldat. Salmen hadde jeg nok lært allerede i folkeskolens
kristendomstimer, den gang både ungdomsoversettelsen
av Det nye testamente og en utgave av Landstads
reviderte salmebok var bøker vi fikk utlevert på skolen, med
beskjed om at de var våre til odel og eie. Jeg har dem fremdeles,
mer enn 50 år senere.
Det jeg hørte om Johan Halmrasts liv noen år senere,
gjorde inntrykk på meg. Det festet seg som en fortelling jeg
fortsatte å bære med meg.
Etter at det vesle heftet hadde kommet ut i 1990, innså
jeg fort at det var mer å fortelle om denne skalden og hans
forfatterskap enn det jeg hadde funnet fram gjennom min
lille «fritidsforskning». I årenes løp skrev jeg flere artikler om
ham, både for Krigsropet og Kristelig Pressekontor. Jeg skrev
også artikkelen om ham som står i Norsk biografisk leksikon.
Selv om min lille bok ble brukt som kilde også for andre som
skrev om Halmrast, visste jeg at her var det mer å fortelle.
Ideene fikk forskjellige former; en tid tenkte jeg at dette
kanskje hadde stoffet til en roman i seg? Senere tenkte jeg
at en bok til 100-årsdagen for hans død kunne være måten
8

å gjøre det på. Tid og andre oppgaver gjorde at det ikke ble
noe av den gang.
I februar 2016 er det 150 år siden Johan Halmrast ble født.
Det jubileet nevnes ikke andre steder i denne boka enn i
dette forordet. Jeg er mer og mer kommet til at fortellingen
om Halmrast ikke trenger noe jubileum for å begrunne seg
selv.
Men fortellingen bør tas fram igjen.
Dette er et forsøk på det.
Arendal, januar 2016
Nils-Petter Enstad
9

INNLEDNING
Det finnes diktere som har skrevet én eneste tekst, og den
blir stående i generasjoner etterpå. Det kan være en roman,
en novelle eller et dikt. I populærkulturen kalles de iblant for
«one hit wonders», men man finner dem også i så vel poesiens
som skjønnlitteraturens verden. Disse som traff blink
den ene gangen de – så vidt man vet – siktet seg inn, la an
og skjøt. Mange er de ikke, disse verdenslitteraturens stjerneskudd,
men de finnes.
Så har man de som skrev enorme mengder tekst, og ikke
noe av det huskes. De produserte dikt og fortellinger på
løpende bånd, korte og lange tekster, kanskje hele romaner.
Men alt de skrev er glemt, og i den grad de selv huskes, er det
nettopp fordi de skrev så mye, og fordi alt de skrev er glemt.
Den forfatteren som skal presenteres i denne boka faller
nok mer i den siste enn i den første av disse kategoriene. Han
skrev svært mye, men svært lite av det huskes, og enda mindre
av det han produserte lever videre. Han skrev hundrevis
av dikt, fortellinger og artikler, og han ga ut et trettitalls
romaner. Det meste er glemt for lengst, og mye av det kan
knapt skaffes fram lenger. Etter at han var død, fant man
to sekker med upubliserte manuskripter på loftsrommet der
han bodde. Alt sammen ble brent ulest.
Men han huskes for én enkelt tekst. Det er en sang –
en salme – som synges i norske kirker, bedehus og frikirker
hver eneste første påskedag. Teksten er på tre vers; hvert vers
er på åtte linjer. Med disse 24 linjene skapte en 24 år gammel
journalist og forfatter det som er blitt beskrevet som «en
reportasje fra påskemorgen».
10

Journalisten het Johan Halmrast. Han ble født i Lillehammer
i 1866 og døde i Kristiania i 1912.
Dette er et forsøk på å fortelle historien om ham og om
litt av alt det han skrev – det lille som huskes og den store
mengden av glemte ting.
11

I – EN SALME BLIR FØDT
Den klare vårluften slo imot ham da han kom ut av møtelokalet.
Han trakk den dypt inn i lungene. En gang. To ganger.
Sola var akkurat kommet opp, sola som de gamle sa danset
av glede når den sto opp påskemorgen. Han kunne ikke
se at den danset, men kanskje hadde den danset fra seg for
denne gang. Han smilte litt av sine egne tanker. Om ikke sola
danset, så hadde han lyst til å danse. Danse og juble. «Lov
Herren med dans!» Sto det ikke slik i Salmenes bok? Jo visst!
– Han lever!
Han sa de to ordene inni seg. – Johan! Han lever!
Så sa han dem høyt, men likevel lavt: – Han lever!
Høyere: – Han lever!
Enda høyere: – Han lever!
En mann som gikk forbi, snudde seg, så litt forbauset på
ham. – Ja visst, mumlet han, lettet liksom litt på hatten, og
satte opp farten.
Han begynte å gå selv også. Folk begynte å komme ut av
møtelokaler, og han ville ikke snakke med noen, ville ikke
snakkes til av noen heller. Han ville bevare – hva skulle han
kalle det – «seiersrusen», gleden, fryden ... Han ville bevare
det alt sammen – ublandet. Det hadde hendt før at inspirasjonen
var blitt borte fordi han – budbæreren – ble distrahert.
Han begynte å gå hjemover. Nikket bare til dem som
ropte: «Gledelig påske, Halmrast!» Nikket, og viftet litt med
den ene hånden. Smilte. Skulle han ikke smile? Han lever jo!
Han lever! Han lever!
Med hvert skritt han tok, slo han de to ordene fast for seg
selv. Han lever! Han lever! Slik måtte hun ha følt det, kvin-
12

nen det var blitt snakket om i prekenen. Maria. Maria Magdalena.
Hun som hadde ligget så dypt nede i synd, men som
Jesus hadde befridd. Henne var det engelen hadde betrodd
budskapet: Han er ikke her! Han er oppstanden.
For et øyeblikk det måtte ha vært! Å, salige stund uten
like, han lever, han lever ennu ...
Der hadde han ordene.
Han måtte ikke glemme dem. Måtte ikke glemme dem!
Nå var han straks hjemme, og da skulle han skrive dem ned.
Oppe på loftsrommet sitt satte han seg til bordet. Papir
lå der, og en blyant. Den var spiss, det var bra! Han tok den
i hånden. Han hadde mange års trening med å skrive nå. Til
tross for at hendene og fingrene var som de var – «vanskapte»
var et ord han hadde hørt noen ganger – lystret de ham. De
sørget for at tankene, ideene, ordene fant sin form.
Nå lå blyantspissen klar på papiret, øverst på arket:
«Maria Magdalenas jubel», skrev han.
Det var overskriften.
Det var ideen som hadde slått ned i ham. Tanken. Inspirasjonen.
Hvordan var den igjen, strofen som hadde kommet til
ham mens han gikk hjem fra møtet: «Å, salige stund uten
like ...».
Der var det. Han hadde det; det var slik han hadde tenkt:
«... han lever, han lever ennu.»
Nå kom resten: Linje føyde seg til linje, ord føyde seg til
ord, vers føyde seg til vers.
Ett vers – to vers – tre vers.
Det tredje verset avrundet han med de samme ordene
som han hadde begynt det første med. En sirkel. En jubel.
Møtet med en levende Frelser. Utfordringen til å fortelle
dette enorme: Han lever! Han lever!
13

Den gamle hilsenen: Han er oppstanden!
Og det like gamle svaret: Ja, han er sannelig oppstanden.
Han la fra seg blyanten. Leste over versene. Rettet en
skrivefeil. La det fra seg igjen. Så på det enda en gang. Reiste
seg og kjente at han var sliten. Men fornøyd. Dette var
ikke et dikt. Dette var en sang; en salme. En jubelsalme som
fortjente en melodi. En glad melodi! Han ville ha en glad
melodi! Dette var jo en jubelsang.
***
Kanskje var det slik det skjedde?
Kanskje var det slik påskedagssalmen framfor noen ble
født? Under inntrykket av den forkynnelsen en ung mann
hørte en påskemorgen?
La oss bli litt bedre kjent med den unge mannen:
Navnet hans var Johan Halmrast. Han var på dette tidspunktet
24 år gammel, og hadde om lag ti år tidligere kommet
til Kristiania fra Lillehammer.
Nå levde han av å skrive.
Små artikler til avisene, små dikt og fortellinger til magasinene.
Korrekturoppdrag.
Det ga mat på bordet, selv om det kunne være lite mat
på et dårlig bord.
Av og til tenkte han tilbake på den tiden da det var så
helt annerledes.
Da hadde det vært mat nok på bordet, og bordet var et
fint bord i et stort hus i hjemmet til en velstående og høyt
respektert forretningsmann.
Da var det annerledes. Den gang de bodde i Lillehammer.
14

II – FRA LILLEHAMMER
TIL HOVEDSTADEN
Johan Halmrast var født som sønn av en forholdsvis velstående
forretningsmann. Hans far het Andreas Halmrast. Han
levde fra 1823 til 1917. Moren het Hulda og var 20 år yngre
enn sin mann, født i 1844. Hun var bare 22 år da Johan ble
født 2. februar 1866, og han var hennes andre barn. I alt fikk
hun og ektemannen fem barn.
Selv om Andreas var en vellykket forretningsmann da
Johan ble født, hadde familien vært gjennom tøffe tak tidligere.
Slekten kom opprinnelig fra Søndre Land. Der hadde
de sittet på gården Nordre Halmrast i flere hundre år, men i
1840 måtte Andreas sin far, Gulbrand, selge den på tvangsauksjon.
Selv fikk han såkalt føderåd på gården og ble boende
der til sin død i 1897, men barna måtte forlate slektsgården.
Flere av dem dro til USA, mens Andreas og hans bror Gulbrand
dro til Lillehammer. Andreas var den tredje av sønnene
i barneflokken, og Gulbrand var enda yngre. Trolig var
begge i tenårene da de måtte flytte, og fikk seg arbeid hos
trelasthandleren Knut Morterud. De to guttene var arbeidsomme
og dyktige, og på 1850-tallet åpnet Andreas sin egen
trelasthandel.
Da Andreas var i slutten av 30-årene, giftet han seg med
den mye yngre Hulda, datter til en annen kjent forretningsmann
i Lillehammer: restauratør A.P. Johannesen. Han drev
kafé og utleie av festlokaler, og var nærmeste nabo til han
som nå ble hans svigersønn. I det som skulle bli kalt «Halmrast-gården»
hadde Andreas både sitt hjem og sine konto-
15

er. Huset var opprinnelig bygget av A.P. Johannesen, men
Andreas hadde kjøpt det av ham. Forholdet mellom de to
naboene må ha vært godt, siden Andreas etter hvert ble gift
med Johannesens datter.
«Johannesen-salen», som den ble kalt, var et kultursentrum
i Lillehammer på denne tiden. Her var det både konserter
og foredrag. Blant annet skal Bjørnstjerne Bjørnson
ha holdt foredrag for fulle hus her i januar 1877. Tre år før
hadde Bjørnson kjøpt gården Aulestad i Gausdal, og bodde
der med sin familie. Lillehammer var dermed den nærmeste
byen for den egentlig svært så urbane og globalt innstilte dikteren.
Man skal ikke se bort fra at gutten Johan var en flittig
gjest i bestefarens hus, og kan ha fått med seg mange slags
kulturinntrykk herfra: sang, musikk, dikt, drama og foredrag.
Halmrast-slekten var kjent som en livskraftig slekt der man
levde lenge. Johans far, Andreas, levde til han var 94 år, mens
bestefaren levde til han var over 100. Men hos Johan hadde
ikke denne livskraften slått inn på samme måte. Han var
både kortvokst og «vanskapt». Han er blitt beskrevet som
«nærmest en dverg», han hadde pukkelrygg, fingrene var
deformerte og hodet svært stort i forhold til kroppen. Dette
siste kan ha hatt sammenheng med at han faktisk var det
man i dag kaller kortvokst. Robust var han heller ikke.
Det er lite man vet fra Johan Halmrasts barndom. Som
sønn av en velstående forretningsmann var han nok ikke like
utsatt for mobbing som andre barn i hans situasjon ville ha
vært. Selv skal han ha fortalt at han gikk mye for seg selv, at
han ba mye til Gud og at han drømte om å bli dikter.
I 1878 inntraff så den sosiale katastrofen. Andreas, som
følte han hadde reist familienavnet igjen etter at slektsgår-
16

den gikk på tvangsauksjon nesten 40 år tidligere, gikk nå selv
konkurs. Det var flere kjøpmenn i Lillehammer som slet i
denne tida, men ikke sånn at man kan snakke om et generelt
konkursras. Men noen ble rammet, og Andreas Halmrast var
en av disse. Hans tidligere arbeidsgiver, trelasthandler Morterud,
hadde lidd samme skjebne noen år tidligere.
Årsaken til konkursen skal ha vært at Andreas hadde tatt
på seg kausjonsforpliktelser for andre kjøpmenn i byen, og
da det gikk utfor med disse, dro de den forholdsvis store forretningen
til Halmrast med i dragsuget.
I en alder av 55 år, og med fem barn der i hvert fall fire
var under konfirmasjonsalderen, valgte Andreas å bryte opp
fra Lillehammer og flyttet til Kristiania med sin familie. De
to yngste barna, tvillingene Hulda og Trygve, var bare fire år
gamle da faren gikk konkurs. Mellom Johan og tvillingene
var det en søster, Helene, som var født i 1868.
I folketellingen fra Kristiania i 1885 står hele familien
oppført med adresse i Rosenkrantzgate 16. Andreas står da
oppført med yrkestittelen «agent». Hans kone, Hulda, står
ikke oppført her, noe som kanskje kan bety at hun var død på
det tidspunkt. At den yngste datteren har fått morens navn
kan være en indikator på dette, og at Hulda døde i forbindelse
med den siste fødselen. Antallet kvinner som døde i
barsel var fremdeles svært høyt på 1870-tallet.
På en eller annen måte klarte Andreas å føre den eldste sønnen,
Gudmund, fram til en ferdig utdannelse som lege, men
de andre måtte klare seg selv. Igjen ble USA løsningen for
enkelte av dem. Gudmund var bare 22 år da han var ferdig
lege, og åpnet så praksis i Nord-Norge. Her døde han i forholdsvis
ung alder.
17

Noe skolegang for Johan, utover den obligatoriske folkeskolen,
ble det ikke snakk om. Så skulle han ut i arbeid, men
kroppsarbeid kunne det selvsagt ikke bli snakk om, heller.
Dermed måtte dikterdrømmen omsettes i barsk virkelighet,
slik at han kunne skaffe seg et levebrød.
KRISTIANIA-SKALDEN
Man kan vel knapt snakke om noen «Halmrast-forskning»,
verken når det gjelder Johan Halmrasts liv som voksen eller
hans forfatterskap. Både han og bøkene hans nevnes i noen
fotnoter her og der, men da bare som en av mange forfattere
innen folkelivslitteraturens ofte litt uoversiktlige saga.
«Folkelivslitteraturen» var et annet navn på det man i dag
ville kalle serieromaner eller kioskromaner. De litterære teknikkene
var de samme, og man holdt fortellingen gående så
lenge det var interesse for den.
En årsak til at ingen har brydd seg om å forske på Halmrasts
forfatterskap er nok at forfatterskapet som litteratur er
temmelig uinteressant. Litteraturprofessor Willy Dahl, som
har skrevet flere bøker om denne litteraturen, nevner for
eksempel ikke Halmrast med et ord i noen av sine bøker. Det
skyldes neppe at Willy Dahl vurderer Halmrast som «verre»
enn mange av dem han faktisk både skriver om og analyserer
nokså nøye. Men den politisk radikale Willy Dahl hadde et
nokså klart sikte med det han skrev om denne litteraturen:
Han ønsket å dokumentere at mye av den var preget av stokk
konservative holdninger både sosialt og politisk, at den var
preget av rasisme i sin alminnelighet og antisemittisme i særdeleshet,
og at de var litt lumre når det gjaldt skildringer av
kjønnsliv og erotikk.
18

Den kristne fromheten og troen på det gode i menneskene
som preget Halmrasts fortellinger passet dermed rett og
slett ikke inn i litteraturprofessorens prosjekt.
Den første som skrev noe om Johan Halmrast var en
annen Johan – forfatteren Johan Falkberget. Han skrev en
artikkel i bladet «Kirkeklokken», som var menighetsblad for
Røros, i bladets julenummer i 1936. Artikkelen heter «En
ukjent salmedikter». Det meste av artikkelen handler om
Halmrasts mest kjente salmetekst, men han skriver også litt
om Halmrasts biografi:
«Johan Halmrast? Vi slår op i litteraturhistorier og leksikoner
for å lese litt om salmedikteren. Hans navn står ikke.
Og i Landstads reviderte finner vi bare én linje – at han døde
1912. Hverken stiftsprost Gustav Jensen eller den øvrige
komité kan ha visst hans fødselsår.
Den reviderte er ellers sparsom på biografisk oplysning.
Hvilket er et savn for alle interesserte.
Halmrast var journalist i Kristiania – en av de mange
løs-journalister som tjente en femtiøring i ny og næ med å
skrive en notis om en ildebrand og andre intrufne ulykker.
Han forfattet dessuten en rekke bonderomantiske fortællinger
– á la Foss, Karen Sundt og Jon Flatabø – og som ble
solgt av omflakkende kolportører. Hans skjønlitterære forfatterskap
gir kanskje ikke anledning til mange bemerkninger.
Hvem vet, forresten?
En grå forstemmende høstkveld i 1908 møtte jeg ham på
Hammersborg (i Oslo). Han kom bærende med en stor bylt i
armene – det liknet en krukke. Klærne hans var blankslitte –
bar preg av en gavedress – kassert i en velstands familie. Hodet
fortonet seg i tåken og det grønne gassbluss uforholdsmessig
stort. Ansiktet blekt og alvorlig.
19

Imidlertid har denne forhutlede skribent fra hovedstadens
østkant efterlatt sig et dikterisk testament – om enn
litet i omfang – som i det minste burde ha berettiget ham
til å bli ’tellet med’ – det er salmen ’O salige stund uten like’
(i Landstad står det ’Å salige’)».
Slik forestiller tegneren Anders Færøvåg seg Halmrast som tilskuer
til møtet mellom Maria Magdalena og den oppståtte Jesus.
(Bilde: Anders Færøvåg laget for Kristelig Pressekontor)
Så langt Falkberget i denne omgang. Hans beskrivelse av
Halmrasts utseende er faktisk den eneste «øyenvitne-skildringen»
som finnes av ham. Forsøk på å spore opp fotografier
eller samtidige tegninger av ham har vært resultatløse.
Men det har vært gjort forsøk på å tegne ham i ettertid, med
utgangspunkt i Falkbergets beskrivelse. Kunstneren Anders
Færevåg laget en slik for Kristelig Pressekontor i sin tid for
å illustrere en artikkel denne boks forfatter skrev for dette
20

yrået i sin tid. Tegneren har forsøkt å skildre Halmrast som
et «øyenvitne» til møtet mellom Jesus og Maria Magdalena.
Han sitter skjult av noen busker, ansiktsuttrykket er litt
betatt; han er vitne til en vakker scene. I buskene har han et
skrivebord, et blekkhus, penn og papir.
Lenge var Falkbergets tekst det eneste som fantes av stoff
om Johan Halmrast. Hans salme ble sunget hver eneste påske,
men hans liv lå i mørke. Etter hvert var det flere som fattet
interesse for hans liv og skjebne: rektor Hermann Norendal,
kirkehistoriker Ivar Welle, Sigurd Heiestad og sokneprest
Nils Høimyr.
Både Norendal og Welle skrev om Halmrast i kronikker
som sto i avisen Vårt Land i 1956. Begge gikk bort i 1957.
Med utgangspunkt i disse arbeidet Nils Høimyr videre med
stoffet og publiserte en forholdsvis lang artikkel i tidsskriftet
«Fast Grunn» i 1965. I denne artikkelen referer Høimyr til
samtaler han har hatt med personer som kjente Halmrast i
hans senere år, og skriver at disse samtalene har vært nyttige.
Men han navngir ikke disse personene, og skriver heller ikke
noe om hva de har fortalt eller informert om.
Det som senere har vært skrevet om ham, har i hovedsak
vært basert på disse kildene.
21