Mer enn øyet kan se - leseprøve
Marius vanker i randsonen av hovedstadens kriminelle miljø og vikles inn i affærer han ikke kan komme ut av. Han søker tilflukt i Østfolds dype skoger. Men er de dype nok? «Kloke mennesker lærer av andres feil. Dumme mennesker lærer ikke en gang av sine egne», kunne faren til Marius si ved passende anledninger. Sånn sett var nok Marius en skuffelse. En treffende og annerledes kriminalfortelling.
Marius vanker i randsonen av hovedstadens kriminelle miljø og vikles inn i affærer han ikke kan komme ut av. Han søker tilflukt i Østfolds dype skoger. Men er de dype nok? «Kloke mennesker lærer av andres feil. Dumme mennesker lærer ikke en gang av sine egne», kunne faren til Marius si ved passende anledninger. Sånn sett var nok Marius en skuffelse. En treffende og annerledes kriminalfortelling.
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
© Bokforlaget Publica 2017<br />
PUBLICA BOK AS<br />
Gamleveien 87<br />
4315 SANDNES<br />
www.publicabok.no<br />
ISBN: 9788282515290<br />
Omslagsfoto: Baard Fiksdal<br />
Portrett: Aron Uno Larsson<br />
Omslagdesign: Hana Costelloe<br />
Sats: Hana Costelloe<br />
pundall@online.no<br />
Materialet i d<strong>enn</strong>e publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmel<strong>se</strong>r.<br />
Uten særskilt avtale med Publica Bok er enhver ek<strong>se</strong>mplarfremstilling og tilgjengeliggjøring<br />
bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttel<strong>se</strong> i strid med<br />
lov eller avtale <strong>kan</strong> medføre erstatningsansvar.
Pål Undall<br />
2017
Jeg vil takke min kjære kone, Liv-Unni,<br />
Marius, Tom, Erik, John Erik, Harald og<br />
Olav for støtte og bidrag.<br />
En spesiell takk til Baard, som ikke leste<br />
manus. Vi er fortsatt gode v<strong>enn</strong>er.<br />
• 5 •
• 6 •
Kapittel 1<br />
Svupp … svupp … Åra ga fra <strong>se</strong>g små smatt når den<br />
kom opp av vannet. Kanoen gled lydløst framover.<br />
Baugen reiste og vred <strong>se</strong>g litt for hvert tak, for så å<br />
falle lett tilbake. Ikke en sky, ikke et vindpust, ikke en<br />
lyd. Jeg la åra rolig fra meg i fanget, tok tak i tofta med<br />
begge hender og skrek så jeg følte at lungene vrengte<br />
<strong>se</strong>g: «FAAAAAEN!» Lyden rullet bortover vannflaten<br />
som et tordenskrall og ble borte i de skogkledde å<strong>se</strong>ne.<br />
Jeg tok tak i åra og padlet videre. Kjente meg faktisk<br />
litt bedre. Målet for padleturen var en øy på nordsiden.<br />
Innsjøen hadde jeg funnet på Google Maps ved<br />
å starte i Oslo og deretter trykke tilfeldig på retningstastene<br />
noen ganger, før jeg zoomet meg inn. Kanoen<br />
hadde jeg tjuvlånt av en kompis – han ville ikke<br />
engang merke at den var borte før den var tilbake.<br />
Villmarksutstyret var mitt eget. Jeg hadde proviant for<br />
tre-fire dager. Mobilen var slått av, og SIM-kortet lå i<br />
lommeboka.<br />
Inntrykket jeg satt igjen med fra mitt kjappe søk på<br />
Google var at innsjøen lå ganske øde til, men det viste<br />
<strong>se</strong>g ikke å stemme. Langs vannet lå det hytter, de fleste<br />
små og enkle, men også noen av nyere dato, med<br />
• 7 •
svære terras<strong>se</strong>r og parabolant<strong>enn</strong>er. Jeg stus<strong>se</strong>t over at<br />
folk hadde investert såpass mye i hytter langt inne i<br />
skauen. Da foretrakk jeg heller fjellet eller sjøen, men<br />
dem om det. Heldigvis var det ingen i hyttene. Alt så<br />
vinterstengt ut, med skoddene for, hagemøbler under<br />
pres<strong>enn</strong>ing og båter med kjølen i været. Det eneste<br />
tegn til liv var skrikene fra et tranepar på en holme og<br />
noen geværsalver i det fjerne. Elgjakta.<br />
Øya begynte å tre fram fra å<strong>se</strong>ne i bakgrunnen. Store<br />
grantrær ga øya først et dystert preg, men blottla en<br />
idyllisk liten vik med sandstrand da jeg kom nærmere.<br />
Fristende, men for åpent, <strong>se</strong>lv om jeg ikke trodde noen<br />
kunne finne meg her ute. Jeg padlet rundt øya og fant<br />
to andre teltplas<strong>se</strong>r. Jeg valgte den minst iøynefallende,<br />
den som lå lengst tilbaketrukket fra vannet.<br />
Etter å ha trukket <strong>kan</strong>oen helt opp og gjemt den bak<br />
noen busker, begynte jeg å pakke ut. Tremannsteltet<br />
hadde jeg fått av onkelen min i konfirmasjonspresang,<br />
med et bakenforliggende ønske om at jeg skulle få<br />
sunne interes<strong>se</strong>r. Hver jul i etter<strong>kan</strong>t kom det tilleggsgaver,<br />
som sovepo<strong>se</strong> og liggeunderlag, stormkjøkken,<br />
tur<strong>se</strong>kk, 101 Villmarkstips av Lars Mon<strong>se</strong>n og annet<br />
villmarksstæsj. Regnet vel egentlig ikke med å få bruk<br />
for det noen gang, men her var jeg altså, alene i ødemarken,<br />
nødt til å greie meg <strong>se</strong>lv noen dager. Varme<br />
tanker til onkel Odd.<br />
Ettersom teltet fortsatt lå i originalemballasjen, lå<br />
bruksanvisningen der også, noe jeg ignorerte. Med<br />
<strong>se</strong>dvanlig tro på egne ferdigheter begynte jeg å <strong>se</strong>tte<br />
det sammen etter innfallsmetoden. Før jeg resignerte,<br />
hadde jeg spjæret en søm og bøyd et aluminiumsrør.<br />
• 8 •
Så skumleste jeg bruksanvisningen og hadde teltet<br />
oppe i løpet av noen minutter. Det var fristende å<br />
legge <strong>se</strong>g nedpå, jeg hadde ikke sovet på over et døgn,<br />
men valgte heller å gjøre meg kjent på øya. Ved vika<br />
hadde noen pyntet et lite grantre med ølbok<strong>se</strong>r og to<br />
brukte kondomer, en idé jeg lovte meg <strong>se</strong>lv å kopiere<br />
på juleaften hvis det ble noe av. Ved en av de andre<br />
leirplas<strong>se</strong>ne fant jeg noen <strong>se</strong>kker med bjørkeved under<br />
en pres<strong>enn</strong>ing. Ble det uutholdelig kaldt til natten,<br />
kunne jeg vel alltids «låne» en <strong>se</strong>kk og fyre opp.<br />
Selv om jeg hadde med både øl og en flaske Jack<br />
Daniel’s, var kaffetørsten sterkest. Stormkjøkken var<br />
jeg godt kjent med fra studietiden, fra da jeg bodde i<br />
et kollektiv uten kjøkken. Jeg tok med liggeunderlag,<br />
kaffe og whisky ned til vann<strong>kan</strong>ten. Fant en god sittestilling.<br />
Sola var på vei ned og kastet lange skygger<br />
utover vannet. Slo en klunk oppi kaffen og kjente på<br />
den gode varmen som fulgte svelget nedover. Prøvde<br />
å kj<strong>enn</strong>e ekstra godt etter, prøvde å drøye den gode<br />
følel<strong>se</strong>n lengst mulig.<br />
Jeg lot meg raskt distrahere av et bjørketre nede ved<br />
vannet. Tenkte at akkurat nå, på d<strong>enn</strong>e tiden av året,<br />
kunne man <strong>se</strong> gj<strong>enn</strong>om de nakne grenene uten å kunne<br />
fastslå om det var vår eller høst, om dagene ville<br />
bli lengre eller kortere. Kun de brune bladene, som<br />
lå på vannspeilet som leverflekker, røpet at vinteren<br />
lå på lur. Langs stein<strong>kan</strong>ten jeg lente meg mot, krøp<br />
krokete røtter som klorte <strong>se</strong>g fast i det lille som var av<br />
jord. Jeg så opp. Det var røttene til et gammelt furutre,<br />
<strong>kan</strong>skje flere hundre år gammelt, <strong>kan</strong>skje eldre.<br />
Mens kriger herjet og folk sultet hadde det bare stått<br />
• 9 •
her, alene, og bare vært til … Så enkelt … Jeg så ned<br />
på hendene mine, håndflatene glin<strong>se</strong>t av svette, furene<br />
som små elver. Jeg gned dem mot buk<strong>se</strong>bena. Tok en<br />
slurk av flasken. Så fant jeg en liten kvist og begynte å<br />
ris<strong>se</strong> figurer i jorda, elger og mammuter og jegere, som<br />
helleristninger. Jeg var midt inne i en større jaktscene<br />
da jeg stivnet til, som om noen slo et isspett ned gj<strong>enn</strong>om<br />
ryggsøylen min.<br />
En lyd, en motor som startet. På landsiden dukket<br />
det opp en båt, så ut som en gammeldags pram,<br />
heldigvis på vei skrått bort fra meg, mot baksiden av<br />
øya. Med én person ombord. Jeg rasket med meg sitteunderlaget<br />
opp til teltplas<strong>se</strong>n. Kunne det være en<br />
av Åges m<strong>enn</strong>? Selvsagt en mulighet, uten at jeg helt<br />
kunne skjønne hvordan. Det eneste sporet jeg hadde<br />
lagt igjen, var søket på Google Maps, gjort på impuls<br />
fra en tilfeldig internettkafé i Pilestredet. Men hadde<br />
de først <strong>se</strong>tt meg der, ville de også tatt meg der. For<br />
sikkerhets skyld dro jeg reisverket ut av teltet og la det<br />
flatt. Båtmotoren ga fra <strong>se</strong>g en jevn dur, som en veps<br />
på tomgang.<br />
Hva skulle jeg gjøre hvis jeg ble oppdaget? Jeg hadde<br />
en kniv og en liten øks. Men mot tyrenakken som<br />
hadde jaget meg nedover Bogstadveien i går ville jeg<br />
være sjan<strong>se</strong>løs, hvis det var han som var der ute. Øya<br />
var stor nok til at jeg kunne gjemme meg en stund,<br />
men hva så? Han kunne bare ta <strong>kan</strong>oen og tingene<br />
mine og vente, eller tilkalle flere folk. Motorduren<br />
ble sterkere. Jeg tok med meg kniven og øksa og snek<br />
meg inn blant trærne, bortover mot vika. I det jeg<br />
knelte bak et kratt, så jeg båten midt utpå, på vei rett<br />
• 10 •
mot meg. Da den var <strong>kan</strong>skje femti meter unna, reiste<br />
mannen <strong>se</strong>g og speidet innover. Det var i hvert fall<br />
ikke fyren fra Bogstadveien. Han hadde vært glattbarbert,<br />
mens d<strong>enn</strong>e karen hadde både hår og skjegg.<br />
Men han kunne <strong>se</strong>lvsagt være en av Åges andre lakeier.<br />
Båten fortsatte oppover langs øya, før den krys<strong>se</strong>t<br />
tilbake til landsiden.<br />
Sola var taggete bak de høyeste trærne. Om en halv<br />
time ville det være mørkt.<br />
Inntil videre fikk jeg holde meg i ro. Kanskje jeg<br />
burde dra fra øya i ly av mørket? For å være på den<br />
sikre siden lot jeg teltet ligge nede og tok med meg<br />
stormkjøkkenet inn i skogen. Viktig å holde kroppen<br />
i gang. Jeg varmet opp et par kyllinglår. Drakk<br />
en lunken pils. Et par ganger så jeg lyskjegler ly<strong>se</strong> opp<br />
skogen på landsiden. Biler. Etter hvert kom det også<br />
lys i hytta på ne<strong>se</strong>t, der båten hadde dukket opp. Det<br />
kunne bare bety at mannen i båten var en vanlig hytteeier.<br />
En stor lettel<strong>se</strong> … men ikke helt. Det var noe<br />
som skurret. Det var tydelig at mannen i båten hadde<br />
tatt en inspeksjonsrunde. Men hvorfor? Det tryggeste<br />
var nok ikke å gi <strong>se</strong>g til kj<strong>enn</strong>e med verken lykt eller<br />
bål eller larm, i alle fall foreløpig.<br />
Med kaffe, whisky, liggeunderlag og sovepo<strong>se</strong> satt<br />
jeg meg nede ved vannet igjen. Sola var borte, varmen<br />
også, men månen og en vanvittig stjernehimmel<br />
ga tilstrekkelig nattlys. Det var vindstille. Jeg fulgte<br />
enda en lyskjegle tråkle <strong>se</strong>g gj<strong>enn</strong>om skogen, før den<br />
strakte <strong>se</strong>g langflat utover innsjøen idet bilen svingte<br />
inn foran hytta. Plut<strong>se</strong>lig var det fullt av liv der borte.<br />
Det pussige var, at <strong>se</strong>lv om det måtte være over fem<br />
• 11 •
hundre meter bort til hytta, fikk jeg med meg bruddstykker<br />
av det som ble sagt, som om jeg bare sto noen<br />
steinkast unna. Jeg hadde hørt om det før, at lyd bærer<br />
langt over stille vann, men å oppleve det var nærmest<br />
spøkel<strong>se</strong>saktig. En ny lyskjegle nærmet <strong>se</strong>g og ble tatt<br />
imot på tunet med høye bifall. Så ble det stille. De<br />
hadde sikkert gått inn i hytta. Det som skjedde der<br />
borte, hadde i hvert fall ikke noe med meg å gjøre.<br />
Jeg ble sittende der nede, tok runde slurker av whiskyen,<br />
stadig mer slumrende. Da jeg motvillig måtte<br />
ut av sovepo<strong>se</strong>n for å slå lens, var det igjen aktivitet på<br />
ne<strong>se</strong>t. De hadde tent et stort bål, flammer og gnister<br />
steg høyt til værs og blandet <strong>se</strong>g med stjernehimmelen,<br />
som også ble reflektert i vannspeilet. Jeg hadde<br />
aldri <strong>se</strong>tt noe liknende. Det var rett og slett vakkert.<br />
Selv om sprakingen fra bålet til tider dominerte, hørte<br />
jeg fremdeles en del av det som ble sagt. Gunnar, Jo<br />
og Kai var navn som ble nevnt. Og en kvinnestemme,<br />
Vibecke. Det ble snakket om en båttur, om harryturer<br />
til Sverige, tømmer, ulv og kreps, åpenbart dagligdag<strong>se</strong><br />
samtaleemner i indre Østfold. Stemningen rundt<br />
bålet steg ettersom timene gikk, mye skrål og latter.<br />
Jeg vurderte faktisk å ta en tur over og bli med på festen<br />
– kunne ikke tenke meg annet <strong>enn</strong> at en fremmed<br />
i <strong>kan</strong>o ville få en varm mottagel<strong>se</strong> – men hadde det<br />
egentlig litt for behagelig der jeg lå, halvfull, sammenkrøpet<br />
i en sovepo<strong>se</strong>, måpende opp mot nattehimmelens<br />
fantastiske skue.<br />
Og muligens derfor, på grunn av min dalende tilstedeværel<strong>se</strong>,<br />
fikk jeg aldri med meg hva som fikk stemningen<br />
rundt bålet til å snu. Men noe var det. Kjærlig<br />
• 12 •
forbrødring ble plut<strong>se</strong>lig til iltert munnhuggeri, med<br />
utbrudd som: «Faen. Stein, spill på lag for en gang<br />
skyld», «jævla stabukk», «jeg <strong>kan</strong> ikke» og «faen ta<br />
deg». Det var tydelig at han som het Stein var på defensiven.<br />
Jeg lå og ventet på neste salve, <strong>kan</strong>skje endatil<br />
en slåsskamp, da det istedenfor roet <strong>se</strong>g helt. Kun<br />
spraking fra bålet. Jeg konkluderte, litt skuffet, med at<br />
de hadde tatt til fornuften og gått og lagt <strong>se</strong>g, noe jeg<br />
også bestemte meg for å gjøre. Akkurat da, mens jeg<br />
stabbet meg opp til teltplas<strong>se</strong>n, ble stillheten avløst av<br />
et kraftig smell. Det tok et par <strong>se</strong>kunder før det demret<br />
for meg hva jeg hadde hørt. Men tvilen forsvant da<br />
jeg hørte skriket fra en kvinne, et skrik som kløyvde<br />
nattehimmelen i to.<br />
• 13 •
Change language