Smertens aveny - leseprøve

ROAR SØRENSEN
SMERTENS
AVENY

© Commentum Forlag AS 2013
COMMENTUM FORLAG AS
Gamleveien 87
4315 SANDNES
www.commentum.no
ISBN: 9788282332071
Forsideillustrasjon: Vidar H. Andersen
Omslagsdesign: DanStudio
Sats: DanStudio
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens
bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag AS er
enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i
den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov
eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

ROAR SØRENSEN
SMERTENS
AVENY
2013

Til Knut Roald, som aldri kom hjem
Dette er en fiktiv beretning. Navn, karakterer,
steder og hendelser er enten et
produkt av forfatterens fantasi eller så
er de brukt i en oppdiktet sammenheng.
Enhver likhet med virkelige personer,
levende eller døde, er helt
tilfeldig.
:: 4 ::

Første del
Bleke porer av lys
:: 5 ::

1
Når man skulle brenne et krater i sitt eget hode, var det få revolvere som
var mer effektive enn en Smith & Wesson .44 Magnum. Makeløs stoppkraft.
Garantert dødelig.
Revolverløpet skrapte mot tennene. Det hadde en søtlig lukt. Han visste
ikke om det skyldtes metallet, olja eller gammelt kruttslam. Diameteren
på munningen var så stor og siktet så massivt at han måtte gape mye
høyere enn han hadde ventet; han hadde vært nødt til å vri løpet sidelengs
for å få det inn.
Han fokuserte blikket på den glinsende tønna. Den virket enorm.
For at vinkelen skulle bli riktig, presset han skjeftet så langt ned mot
brystet han kunne, helt til det føltes som om fortennene skulle sprette ut.
Selv om man brukte en magnumrevolver, var det en fordel å vite litt om
hjernens anatomi, kjenne til de sårbare stedene som hulrommene bak
ørene, tinningene og den øvre delen av munnhulen – vite hvor man ikke
burde treffe. Abraham Lincoln hadde levd i ni timer med en Derringerkule
dypt begravd i skallen.
Vannet sprutet fra dusjhodet. Kaldt vann. Det var ikke varmt vann i
springen på Hotel Mahirap om natta når man kunne trenge det. T-skjorta
klistret seg til overkroppen hans og gjorde det vanskeligere å holde revolveren.
Men han hadde ikke lyst til å bli funnet naken heller. Ikke at det
ville ha spilt noen rolle; klær måtte klippes opp og fjernes uansett. Han
likte bare ikke tanken. Kanskje noen ville tro at han hadde hatt et ønske
om å blotte seg.
Noen hadde et slikt ønske. Det var ingen tilfeldighet at så mange som
hadde begått selvmord, ble funnet nakne i badekaret, iblant med en radio
eller cd-spiller som sto på i nærheten. Men det lå ingenting seksuelt eller
erotisk bak. De hadde bare et ønske om å bli sett: Før så dere meg ikke,
men nå må dere se på meg enten dere vil eller ei. Jeg var også et menneske,
jeg levde også på jorda.
Heldigvis var det ingenting i veien med sluket; vannet rant jevnt og fint
ned gjennom det mørke hullet i golvet. Mesteparten av blodet ville bli
skylt vekk. Ingen utslitt vaskehjelp med en lambanogpimpende 1 ektemann
som gamblet bort familiens inntekter på jueteng 2 og hanekamp i helgene
skulle behøve å tørke det av tepper eller møbler. Det var enklere å spyle
ned et bad. For sikkerhets skyld hadde han fjernet rista; den hadde vært tett
av hudfett, hår og skitt.
:: 6 ::

Han bøyde seg fram. Hjertet slo fortere.
Det mest praktiske med dusjen var at urin og avføring – vel å merke hvis
den ikke var for hard – også ville forsvinne ned i sluket. Når hjertet stoppet,
ble ring muskler og endetarmsmuskler slappere, de greide ikke lenger
å holde på innholdet i tarm og blære. Da Gamle Gnistens posterboy, Ted
Bundy, skulle gjøre opp for seg, gjorde de med ham som med alle andre
brukere av den elektriske stol; tettet rumpa hans med bomull.
Han strammet grepet rundt det våte skjeftet, stakk pekefingeren inn i
avtrekkerbøylen og la den varsomt rundt avtrekke ren. En brottsjø av adrenalin.
Det ble tyngre å puste. Det føltes som å sitte i et trykkammer der surstofftilførselen
var skrudd av. Double action. Tyngre avtrekk. Hanen
beveget seg langsomt bakover.
Han stirret på det innrammede fotografiet han hadde satt på kanten av
vasken. Guttens smale ansikt. De innsunkne kinnene. Det glattbarberte
hodet.
Ville noen høre skuddet? Selvfølgelig, spesielt i etasjene over og under,
sannsynligvis folk som gikk forbi ute på gata også. Alle ville snu seg og
prøve å finne ut hvor lyden hadde kommet fra; mennesker og dyr gjorde
slikt instinktivt. Men ingen av dem ville komme inn på hotellet og stille
spørsmål, ikke på Hotel Mahirap, ikke midt på natta. De andre gjestene
ville heller ikke våge å bry seg. Kanskje sikkerhetsvakten, Mario, hvis han
var våken, ville snu på hodet, rynke panna og kikke opp trappa. Kanskje
han til og med ville gå opp og banke på døra. Men noe mer ville han
neppe foreta seg; han var ikke betalt for å blande seg opp i hva gjestene
drev med på rommene sine. Når stuepikene kom på jobb om noen timer,
ville stanken av gryende forråtnelse eller lyden av rennende vann få innehaveren,
kuya 3 Butchoy, eller politiet til å bryte seg inn.
Han lukket øynene. De ville finne liket hans. De ville finne et Metrobankkort
med navnet hans på. De ville ringe ambassaden. Fikk attacheene
et ledig øyeblikk mellom kanapeene, ville de kontakte UD, som ville kontakte
Kripos, som ville kontakte lensmannen, som ville kontakte Grethe,
ekskona hans – dødsfall i utlandet hadde sine klare, byråkratiske rutiner.
Grethe ville ikke betale for hjemsendelsen av liket. I likhet med Bundy
ville han sannsynligvis bli kremert; ekskoner ønsket som regel å slette alle
spor. Kanskje kontantene i lommeboka hans ville dekke utgiftene, kanskje
ikke. Tjuefire tusen pesos var det billigste krematoriet han hadde funnet
på nettet – alt inkludert, Guds tilgivelse, romslig forbrenningsovn og
lekker aluminiumsurne. Asken oppbevart et par måneder i et kolumba-
:: 7 ::

ium «med god ventilasjon og nyreparert tak». Deretter antakeligvis drysset
ut blant søppelet på en ubebygd tomt i nærheten. Litt av ham ville
kanskje bli liggende noen timer i en blikkboks, og så ville det ikke være noe
igjen av ham i hermetikkboksen heller.
Den søte lukta var forsvunnet. Nå kjente han bare en sur smak av våpenolje
i munnen. Det sved i øynene. Tårene begynte å renne nedover
kinnene. De blandet seg med vannet fra dusjen.
Andre ting – løse tråder?
Jo, han hadde lovet å hjelpe Martin med noe, han hadde til og med
lovet å møte ham. Martin som hadde reddet livet hans, ikke bare én gang,
men to ganger, sist i Manila for noen år siden. Martin som hadde invitert
ham til Angeles City. Martin som hadde gitt ham et løfte, som han ikke
hadde holdt.
Noe mer?
Ingenting.
Han trykket hardere på avtrekkeren. Hanen beveget seg enda noen millimeter.
Ville han kjenne noe, føle smerte idet kula brøytet seg vei gjennom
hodet, sprengte bein og rev i stykker vev, nerver og blodårer? Ikke etter det
han hadde lest. De elektrokjemiske impulsene i hjernen ville bli nullstilt
med en gang, og hjernebarken ville ikke lenger motta noen signaler. Men
folk hadde levd i flere døgn med halve ansiktet blåst vekk.
Han stålsatte seg. Holdt pusten. Spente alle muskler. Nå.
Mobiltelefonen begynte å ringe. Den lå på vasken ved siden av bildet.
Han prøvde å stenge lyden ute. Presset pekefingeren mot det våte stålet.
Stirret vilt på den våte tønna. Hendene og underarmene hans dirret.
Telefonen ga seg ikke. Den hadde knapt ringt de ukene han hadde vært
i byen; bare en håndfull personer hadde nummeret hans. Det lysende displayet
kastet et blågrønt skjær mot veggene.
Langsomt slapp han avtrekkeren tilbake så hanen senket seg, vred revolveren
sidelengs og dro løpet ut av munnen. Han brakk seg. Vannet
førte spyet ned i sluket. Fortausmat – kjøttbiter, paprika og løk. Galle og
blod. Sikkel og spytt. Det så ut som om biter av ham selv var på vei ned i
dypet. Skuldrene hans ristet som om det skulle være tretti kuldegrader,
ikke tretti varmegrader, på det lille badet.
Telefonen ringte fremdeles.
Løse tråder.
Han rettet ryggen, karet seg opp på knærne og grep den. «Hallo.»
:: 8 ::

«Stingo?»
Han svarte ikke. Vannet rant over telefonen og dryppet ned på golvet.
«Stingo! Dette er Tess.» En hund bjeffet i bakgrunnen. En mann ropte
noe uforståelig. «Martin …» Hun begynte å gråte. «Stingo, noen brøt seg
inn i huset i natt. Martin er død. De drepte ham!» Det knitret i en radio.
Hunden gneldret igjen. «Kan du komme?»
2
Fremdeles liggende på knærne på de harde, sprukne golvflisene, fremdeles
med lyden av Tess’ gråtende stemme i ørene, skjøv han forhenget til
side og skrudde av vannet i dusjen. Noen langsomme bevegelser mot
høyre. Noen høye pip og hvin. Stillheten størknet mellom betongveggene
på det lille badeværelset.
En lang stund var hodet hans tomt. Ikke en tanke, ingen følelser. Vakuum.
Et sted der alt vippet.
Nyttårsfeiring på den svenske restauranten G-point i Manila sammen med
noen av Martins gamle kolleger fra Sjømannsskolen. I Padre Faura Street
på vei tilbake til hotellet, i kaoset av fontener, plystrebomber, raketter,
hjul, kinaputter, beljende balutselgere 4 , ringende sykkel klokker og tutende
bilhorn, mens jeepneyer 5 og tricycler 6 sto bom fast i trafikken og turister
med halvfulle ølflasker i hendene kastet konfetti og danset i gatene, hadde
en barbeint tigger uten noen som helst provokasjon reist seg fra fortauet
bak noen pappesker og prøvd å stikke ham i ryggen med en hjemmelaget
kniv. Han husket den fremdeles; det rustne bladet og de små tennene nær
tuppen, det smale skaftet inntullet i grå teip – et skittent våpen, sannsynligvis
fabrikkert i en av slummens mørkeste avkroker. Han husket også det
forvirrede uttrykket i tiggerens ansikt, øyne røde av shabu 7 , arret på kinnet
som hadde form av en «L», de store pupillene og de skjeve tennene, to
som gikk i kryss i overkjeven.
Martin, som hadde drukket mest, men som likevel var mest edru, hadde
snudd seg, sett tiggeren, løftet armen og parert angrepet som om han ikke
skulle ha gjort noe annet enn å parere angrep fra knivviftende gatebomser
hele livet. Likevel hadde han fått et dypt kutt i skulderen og et kne i
magen. Uteliggeren var kjapt blitt lagt i bakken av noen ungdommer som
var kommet til for å hjelpe. Martin var blitt fraktet til legevakten for å få
:: 9 ::

sydd igjen såret. Legen hadde gitt ham både smertestillende og antibiotika.
«Hva med stivkrampesprøyte?» hadde Martin spurt mens han hadde ligget
på undersøkelsesbordet i møkkete, blodige klær. «Sikker på at den jævla
apekatten ikke beit meg også?»
Han la telefonen på vasken og reiste seg. Det dryppet fra klærne og håret.
Vannet la seg i dammer på golvet og rant langs veggen, sildret ned i usynlige
sprekker og ble borte. Vann, akkurat som lykke, fant alltid en måte å
forsvinne på.
Nede fra gata hørte han den snatrende lyden av en tricycle som ble
startet. Lasarus, Mannys vakthund, gneldret. To kjappe bjeff. Stillhet. Så
to eller tre raske glam til. Han kunne sverge på at den fordømte bikkja var
opplært til å virke mest mulig irriterende.
Arnold var allerede våken. Den lyse stemmen hans hørtes over hele kvartalet.
En nattergal med ender i kurven: «Baluuut, baluuut, baluuut!»
Super Kicker, Pepes kamphane, gol.
Han la revolveren i Nike-bagen, dro igjen glidelåsen og kneppet igjen
hengelåsen. Han ble stående og stirre i den gråhvite veggen. Flere steder
hadde malingen falt av i små flak. De lå på golvet som skitten snø.
Noen brøt seg inn i huset.
Ran, eller noe annet?
Han lette etter en følelsesmessig reaksjon som kanskje kunne sies å være
normal: sorg, sinne, sjokk … tilfredshet, skadefryd – et eller annet. Ingenting
kom. Men Martin hadde sagt noe i går kveld. Hva var det?
Han stirret fremdeles mot golvet, lette etter svaret blant de grå malingflakene,
der han nå kunne se bitte små maur kravle langs sprekken under
veggen, fram og tilbake, en rast iblant for å sjekke feromoner, og så videre,
et lydløst, ubetydelig liv for alle andre enn dem som selv deltok i det. Bilder
begynte å ta form i hjernen hans. Lyder av musikk, stemmer og klirrende
glass. Lyden av Forbidden Pleasures.
Han hadde ventet på Martin ved et bord midt i baren. Han hadde drukket
hele kvelden, den ene drinken etter den andre; øl, whisky og vodka,
sprit i alle mulige farger, fasonger og lokale varianter – Dick Pleaser, Mama’s
Boy, Brass Monkey, Honey Ko, Cum With Me … Serveringsdamer,
danserinner og kunder hadde virret rundt ham, skubbet borti ham, strøket
seg inntil ham, smilt seg innpå ham. Hender, albuer, bryster og lår. En
pustende, svettende organisme.
:: 10 ::

Fra Kirót Avenue kom tre australiere veltende inn. Ivrige dørjenter med
harde grep om solbrente armer. «Denne vei, sir! Sige na 8 !» Jentene halte og
dro. «Sige na! Sige na!» Stramme sener. Svart og rosa neglelakk. «Føkk
denne baren, gutter!» «Nei, vi blir.» «Føkk Angeles City! Føkk Filippinene!»
Skramling i stoler. Klirring i glass. Tre øl på bordet. Føkk, føkk, føkk!
«Stingo!»
En mann ropte til ham gjennom baren: Martin Werner, Forbidden Pleasures’
innehaver, med en dobbel whisky i den ene hånda og en Rød Mixsigarettsneip
i den andre. Alltid Rød Mix, alltid dobbel whisky. Hånda
hans skalv så glasset skvulpet over, den gylne væsken rant over åreknutene
i håndbaken hans og dryppet fra de hårete, tynne fingrene som gift fra
beina på en tarantella. Han presset seg opp på krakken ved siden av ham.
Den magre kroppen dunstet av svette, tobakk og sprit. «Takk for at du
venta.»
«Hvor har du vært, Martin – var det ikke ti du sa?»
«Stasjon fire. Beklager. Noen som har anmeldt meg.»
«Hvem?»
Martin pattet på sneipen. Øynene hans var så røde og fuktige at det så
ut som om han gråt. «Jævla Nawac-aktivist. De er på hugget for tida.»
«Anmeldt deg for hva?»
«En av danserinnene. Forsvunnet. Tre dager siden. Onsdag. Kom ikke
hjem. Ingen har hørt noe fra henne siden.»
«Hva sier politiet til dette?»
«Reyes, stasjonskommandanten, sier at jenta sannsyn ligvis bare har stukket
av.»
«Men det er ikke det du tror?»
Martin sendte isbitene rundt i glasset. Rolexen skinte. Sekundviseren
hvilte over tolvtallet. «Nei, det er ikke det jeg tror, Stingo. Mora sier at
Cocktail kom hjem klokka halv tre hver natt. Drakk ikke engang alkohol.
Ingen av jentene har fått noen tekstmeldinger fra henne siden den kvelden
hun forsvant.»
«Vel, det er ingenting jeg kan gjøre med dette, Martin. Du får bare håpe
at … Cocktail dukker opp igjen – noe hun sikkert gjør.»
Martin så seg rundt i baren og dempet stemmen. «Det er nettopp det
som er problemet. Hun kommer ikke til å dukke opp igjen.»
«Hva mener du med det?»
En tåre rant nedover Martins kinn. Han tørket den raskt vekk som om
den skulle være et insekt. «Jeg trenger hjelp med noe, Stingo – det var én
:: 11 ::

av grunnene til at jeg ba deg komme. Noe jeg vil du skal undersøke for
meg hvis du har tid, noe som begynner å haste. Skulle snakka med deg om
det før, men det har vært så mye i det siste.»
«Hjelpe deg med hva? Jeg er ikke politimann lenger. Jeg kan ikke starte
noen etterforskning her.»
«Hjelpe meg med å finne noen. Har sendt deg noen greier. Men det er
noe annet jeg må vise deg først – noe du må se og høre. Lei for at jeg var
så hard forrige gang vi prata.»
«Kunne du ikke bare ha tatt det med deg i kveld?»
«Ikke her. For mye folk. Det er sterke saker, du vil garantert få bakoversveis.
Veit ikke helt hva jeg skal gjøre. Noe jævlig som foregår i denne
byen. Kan vi møtes igjen i morgen tidlig?»
«Hvor?»
«Astro Park. Paviljongen. Klokka elleve.»
Det var det han kunne huske fra samtalen med Martin kvelden før. Noen
hadde anmeldt ham. En barjente var forsvunnet. Martin trengte hjelp med
noe. Han hadde tenkt å vise ham noe. De hadde avtalt å møtes.
Et løfte. Som han ikke hadde tenkt å holde. Han hadde hatt andre planer.
En lysstripe kom gjennom myggnettingen i vinduet. Maske for maske,
millimeter for millimeter krøp dagen inn i rommet. Et ullent teppe av gråhet.
Noe jævlig som foregår i denne byen.
Han snudde seg.
I den andre enden av rommet: en skjev kommode. Tomflasker. En utlest
Morgan Kane-bok – Uten nåde. Pakker med Risperidone, Xanax, Valium,
Propranol og Cipralex. En pakke Rød Mix. Dorull. En krakk med et sete
der den svarte malingen for lengst hadde flasset av.
3
Korridoren på Hotel Mahirap luktet oppkast, døde rotter og såpemidler fra
vaskeriet i kjelleren. Rosa og Melinda hadde gode tider: Nesten alle de
fastboende utlendingene i gata kom til R&M Laundry Shop med skittentøyet
sitt. Han snek seg fordi resepsjons disken, forbi Mario, sikker-
:: 12 ::

hetsvakten, som alltid utførte sine plikter sovende, og ut av hotellet.
Kirót Avenue tok lydløst imot ham.
Asfalten var fremdeles våt etter regnet. Det dryppet fra ledninger og palmer.
Fuktig morgenluft. Tropevarme. Tropevekster. Nytt liv. Nye sjanser.
På den nattåpne carinderiaen 9 på hjørnet, rett overfor Pepes sari-sari-butikk
10 , var innehaverne Manny og Cherry allerede i gang med å tilberede
frokosten. Katter lusket under benkene og mjauet og slikket seg om munnen.
Glemt var nattas mislykkede rottejakt, nå var det gratis tuyo 11 og kanskje
til og med litt ris å få.
Manny vinket og smilte. «Magandang umaga 12 , Stingo!»
Han svarte ikke.
Den skarpe lukta fra de fresende grytene krøp over gata.
Han skrevet over Harleyen som sto på parkerings plassen ved siden av
bygningen og stakk nøkkelen i tenningen. Lyden fra V-motoren drønnet
mellom husveggene. Mekanikk. Man trengte sjelden å bekymre seg om
mekanikk. Litt bensin, strøm og en gnist, noen stempler og litt vedlikehold,
så hadde man et hjerte som ikke stoppet så lett.
Det gjorde vondt i munnen. Han spyttet blod.
«Kuya Stingo! Kuya Stingo!» Arnold kom sprintende nedover gata med
eggkurven hoppende på armen. De små beina hans gikk som trommestikker,
sandalene smekket mot asfalten. En nattergal i Flip-flops. «Kuya
Stingo! Balut! Balut!» Gutten stoppet, svett og andpusten. Han løftet
håndkleet av eggene, grep et av dem og rakte ham det.
«Salamat 13 , Arnold.»
Han kakket toppen av egget, la hodet bakover og slurpet i seg det to
uker gamle, varme andefosteret. Saft og slim rant nedover haka og halsen
hans. Skarp smak av salt, fostersaft, kokt egg og andelever. Balut – mørkets
egg.
Han kastet fra seg det tomme skallet. En ny sjanse. Alle fortjente en ny
sjanse.
I horisonten fødte sola et gulgrønt belte av rismarker, jungel og sukkeråkrer.
:: 13 ::

4
Han parkerte sykkelen under et papayatre bak en av politibilene som sto
utenfor Martins hus. Foran dem sto en ambulanse fra Angeles City University
Foundation Medical Center. AUFMC. Blå bokstaver. Skinnende,
hvit lakk. Nyvasket.
Han slo av motoren og så seg rundt. Noen av naboene hadde samlet
seg i gata. De fleste sto bak stengte porter og murer. Halve ansikter, nysgjerrige
blikk, mumlende stemmer, rastløse føtter. En løshund med brukket
bakbein reinslikket en Didi’s Pizza-kartong som lå midt i veien.
Pilfinker fløy fram og tilbake mellom trærne på ubebygde tomter og redene
sine under gesimser og gavler. Lavanderas 14 vasket klær og hushjelper
feide vissent løv ned i rennesteinen.
Veltede søppelspann. Kvist og grus.
Han hengte hjelmen på styret og steg av sykkelen. Bensin lukta fra forgasseren
fikk ham til å spytte i veikanten ved siden av en dvergpalme.
Fremdeles blod i spyttet. Blod i gresset. Siktet på revolveren måtte ha laget
en rift i munnhulen. Han reiste seg, tørket seg om munnen og gikk forbi
politibilene og ambulansen. Nikket til noen naboer han dro kjensel på.
Nikket til noen naboer han ikke dro kjensel på. Åpnet porten.
Kagat lå og sov i buret sitt. Kagat pleide aldri å ligge og sove i buret sitt.
Som regel lusket han rundt på tomta, eller så smøg han seg ut under porten
og hadde seg med tispene i strøket. Santa Marias Jack the Ripper. Santa
Marias Ted Bundy. Men nå lå han i buret sitt – og buret var stengt. Han
så på det. Hadde bikkja ligget der hele natta?
Ytterdøra sto på vidt gap. Han gikk inn i huset og hørte stemmer fra
Franks rom nede i gangen. Tess satt ved siden av ham i senga og holdt
hånda på stesønnens skulder.
Han stoppet.
Frank Werner. En blek og hengslet sekstenåring som virket så keitet og
mistilpasset at det var vanskelig å si hvor på kloden ungdommer som ham
hørte hjemme. Kanskje var de et genetisk resultat av den teknolo giske utviklingen;
ungdommer som utelukkende var pro gram mert til å sitte bak
dataskjermen og utkjempe intergalaktiske kriger. Han hadde kommet til Filippinene
i fjor for å bo sammen med faren et par år – ikke fordi Frank selv
hadde villet det, men fordi moren, Berit, nærmest hadde tvunget ham til
det. Den nye mannen hennes hadde også en sønn fra et tidligere ekteskap,
og Frank og han hadde ikke kommet særlig godt overens. En kveld hadde
:: 14 ::

en krangel utviklet seg til et blodig slagsmål. Ifølge Martin hadde det gått
så vilt for seg at politiet var blitt tilkalt. De hadde måttet legge Frank i golvet
og vridd hånda hans bak på ryggen for å få ham til å slippe kniven han
hadde stukket stebroren i armen med.
Franks øreringer skinte. De spisse skulderbladene hans sto ut som kjølene
på en båt.
Normalt var politiet veldig interessert i slike tidligere voldsepisoder i en
familie der det nettopp var begått et drap. Men hvem skulle fortelle det filippinske
politiet om denne episoden, og hvilken betydning hadde den
for det som hadde skjedd med Martin?
Det var ingen politimenn å se i første etasje. Ingen som holdt vakt. Ingen
som sikret åstedet. Ingen som ba ham legitimere seg. Ingen som kunne
hindre ham i å dra en Smith & Wesson .44 Magnum opp fra lomma og
myrde alt levende som befant seg i nærheten.
Han snudde seg og gikk opp trappa.
Martin lå på golvet i en blodpøl – eller, om han selv skulle ha skrevet politirapporten:
Liggende med armene utstrakt, på ryggen, samlede bein, med store
mengder blod under torso. Ingen etterforskningsleder likte ord som «blodpøl».
Halsen var skåret over. Kuttet var så dypt og langt at det så ut som
en ikke helt vellykket halshugging. Såret var «gapende». Eller, igjen, om
han skulle ha skrevet rapporten: Et femten centimeter langt og minst tre centimeter
dypt kutt, forår saket av en skarp gjenstand, sannsynligvis en kniv.
Men det var ikke alt. Nei, det var ikke på langt nær alt.
Han vendte blikket ut gjennom vinduet, mot vulkanen Mount Arayat
som lå øst for byen. Den hadde en perfekt, konisk form, og ifølge dem
som pønsket ut sagn og overtro i provinsen, var det her gudinnen Maria
Sinukuan holdt til. I tusener av år hadde Maria Sinukuan sørget for vulkanfolkets
ve og vel, som det het, beskyttet dem mot utbrudd og sørget for
gode avlinger. I vanskelige tider hadde hun lagt mangoer, bananer, appelsiner
og ananas foran husene deres og passet på at ingen var sultne. Så
hadde noen menn blitt grådige og klatret opp i fjellet og plukket mer frukt
enn de trengte. Som straff hadde Maria Sinukuan forvandlet dem til svin.
Hun hadde også sluttet å legge frukt foran hyttene og rasert alt som var av
frukthager og rismarker rundt vulkanen. Siden den gangen hadde ingen
sett noe mer til Maria Sinukuan.
Han stakk hendene i lommene. Kvinner hadde det med å hisse seg opp
over småting.
:: 15 ::

Han snudde seg mot liket. Hvem hadde hisset seg opp her? Martins pyjamas
var revet av ham. Han hadde minst ti stikksår i brystet, armene og
høyre lår – blodfylte sprekker i huden. Slagmerker og skrubbsår på kinnene.
Den venstre langfingeren var brukket. Han hadde blod på neglene
på den samme hånda. Rolexen var blitt revet av ham, den hadde endt opp
ved siden av tv-stativet. Så vidt han kunne se, gikk den fremdeles. Hundre
år etter at jordkloden var sprengt tilbake til prekambrium i et kjernefysisk
ragnarok, ville arkeologer fra rommet kunne finne kakerlakker og tikkende,
sveitsiske klokker i ruinene. Martins hår var sammenfiltret, stivt og klissete
av blod, noen tjafser var revet løs fra hodebunnen. Røde striper i issen. Utslett
dekket av hvite skorper på begge knær – det liknet psoriasis. Et tjue
centimeter langt operasjonssår på venstre side av kroppen. Fargen på
under buksa, og det brunsvarte som hadde samlet seg i den, var det ikke
like viktig å beskrive. En patolog ville kanskje likevel, pliktskyldigst, ha tilføyd
helt nederst på arket: Utskillelse, sannsynligvis spontan, av flytende og
faste avfalls stoffer registrert ved penis og rektum.
Fluer surret.
På den hvite, innsunkne magen var det skrevet et tall med blod: 79723.
Politibetjent Michael Soares fra PNP, det filippinske, nasjonale politiet,
studerte sårene på Martins hode som om de skulle være egyptiske hieroglyfer.
Soares var høy til å være filippiner, rundt en meter og nitti, hvis
han skulle gjette. Tynn og skallet, selv om han neppe kunne være over
førti. Den blanke issen skinte av svette – ørsmå perler i nakken. Muligens
basketball spiller på high school, en som hadde kunnet velge og vrake blant
de peneste jentene i klassen, og sannsynligvis gjort dem gravide i tur og
orden. Han virket utilpass i uniformen, som om han ville ha foretrukket
å skifte til et lettere antrekk – kortbukser og et par joggesko. Bevegelsene
hans var raske, nervøse, på grensen til uvillige. En frustrert basketballspiller
som var blitt draftet og tvunget til å spille på et lag han i all hemmelighet
hatet.
Kollegaen hans, politibetjent Celso Espinoza, var opptatt med å børste
etter fingeravtrykk langs kanten av skrivebordet. Han virket tryggere, roligere,
mer rutinert, som man sa, selv om han så ut til å være noen år yngre
enn Soares. Tettbygd – brede skuldrer, kraftige armer, kraftig brystkasse.
Muligens bokser. En som heller lot en morder få stikke av enn å gå glipp
av en av Pacmans kamper. Klassens bølle. Sannsynligvis utvist etter å ha
solgt metamfetamin i skolegården. Sannsynligvis proppet med steroider.
Huden over knokene på den høyre hånda hans var sprukket, fingrene
:: 16 ::

hovne og røde. Kanskje en kranglete arrestant som hadde fått seg en velfortjent
smell. Kanskje en vrangvillig kone som ikke hadde villet fortelle
ham hvor hun hadde gjemt spritflaskene.
Ingen av politimennene hadde spurt hvem han var da han hadde kommet
inn i rommet. De hadde ikke bedt ham legitimere seg. De hadde visst
hvem han var. De hadde regnet med at han skulle komme. De hadde fått
beskjed om å stå til hans tjeneste.
«Når?»
Soares så opp. «Mellom klokka halv fire og fire i natt, ifølge Mrs. Werner.»
«Ingen i huset våknet?»
«Nei.»
«Morderen fremdeles på frifot?»
«Ja, sir.»
«Innbrudd, ran?»
«Vi tror det.»
Ved siden av den veltede kontorstolen foran skrivebordet lå en skjærebrenner,
en propanflaske og sveisebriller. Hvor var gummi hanskene, finlands
hetta og matpakka? Penge skapet var åpnet, papir og penger lå strødd
på golvet. En papirkurv var veltet, innholdet fløt ut. I kroken lå et knust
fotografi. Rammen var knekt. Det var et bilde av Martin i kapteinsuniform
om bord på et skip som gikk mot en oljeplattform. MS «Frøya».
Sprekkene i glasset kunne tyde på at noen hadde tråkket på det. Ved veggen
lå et askebeger – aske, brente fyrstikker og fire sigarettstumper hadde
falt ned på teppet et lite stykke unna.
Han bøyde seg. Tre av sigarettene var nedrøykt; bare det oransje, krøllete
filteret var igjen. Men på én av de andre stumpene var to grønne ringer
synlige i enden av filteret. Det gikk også an å lese to lysegrønne, store bokstaver:
«HO». Han la hodet bakover. Men det var ikke lukta av sigaretter
han kjente. Det var en svak, en veldig svak duft av … sigar.
Han snudde seg. Blikket hans gled over skrivebordet – lampen, skriveren
og skanneren. «Hvor mye ble stjålet?»
«Halv million pesos, sir,» svarte Soares. «Kanskje mer.»
«Hvordan vet dere det?»
«Mrs. Werner.»
En halv million – litt over sytti tusen norske kroner. Et nytt og bedre liv
for mange på Filip pinene. Prisen på et nytt kjøkken i Norge. Hadde Martin
virkelig hatt så mye kontan ter liggende?
:: 17 ::

Han nikket. «Stolen – hvorfor ligger den foran skrive bordet?»
Espinoza så nesten ut som om han smilte. «Vi vet ikke, sir.»
Jo, han hadde sett lik før. Oslos narko miljøer produserte slike i en takt
som overgikk de fleste storbyer i Europa. Noe som ikke var så merkelig
som mange trodde: Pakistansk snø hadde lite å stille opp med mot norsk
vinter. En gang hadde de hatt tre dødsfall på samme skift – to overdoser,
ett udiskutabelt selvmord. Han husket fragmenter av sine egne rapporter,
klasket ned med valne fingrer på en grå Olivetti med en rettetast som ikke
virket. Mann på trettifire, Bogerud, under veibrua, liggende i det rimhvite
gresset noen meter fra gangstien, grønne terylenebukser, blå seilersko – i
januar – heroin. Sprøyta lå, av alle steder, mellom beina hans. Kvinne på
tjueto, Kringsjå, studentleilighet, naken i badekaret, musikk fra en reiseradio
som sto på vasken, Stayin’ Alive, Bee Gees – han hadde aldri likt Bee
Gees; det hadde ærlig talt ikke gjort ham så mye at Gibb døde – kokain i
såpeskålen, overskåret pulsåre. Jente på nitten, benk i Slottsparken, lyst
hår, bluse med snøring i halsen, jeans med hvite malingsflekker, heroin.
Men det hadde hovedsakelig vært personer han ikke hadde kjent, med
unntak av noen gjengangere de hadde tauet inn. Etter fire-fem arrestasjoner
hadde det hendt at man ble på fornavn, men de hadde likevel vært
fremmede. Skygger. Det hadde aldri vært ekte følelser involvert når de
døde, utmagrede kroppene deres ble båret vekk. Forresten skulle det dø et
bestemt antall personer av overdose i den norske hovedstaden hvert år.
Skjedde det ikke, klødde statistikerne seg i hodet og lurte på hva som var
galt.
Hvor mange norske barinnehavere skulle dø hvert år i Angeles City?
«Har dere snakket med naboene?»
«Ikke ennå.»
Han gikk bort til vinduet. «Her han kom seg inn?»
Soares nikket. «Sannsynligvis.»
Alt tydet på at morderen hadde kommet seg opp til vinduet ved hjelp
av den fem meter høye vanntanken som sto ved siden av huset. Først
hadde han klatret opp den rustne jernstigen som var montert til hjørnet
av tanken. Deretter hadde han krøpet bort til vinduet på to bambusrør
som var kilt fast mellom vanntanken og husveggen. Det ene bambusrøret
hadde falt ned på bakken og ble for øyeblikket undersøkt av to politimenn
og – han visste ikke om det var mulig å tro det han så – en ambulansearbeider
i hvit frakk. Etterpå hadde morderen skåret hull i myggnettingen,
:: 18 ::

kuttet over to av de horisontale metall stengene i sjalusivinduet og fjernet
sju av de rektangulære glassrutene.
En sirkusakrobat.
Det dryppet fra jerntrinnene på vanntanken.
«Ikke noe blod på karmen. Er drapsvåpenet funnet?»
«Nei, sir.»
Bokhyllene innerst i rommet var stinne av bøker. Han visste ikke hvorfor
folk som hadde utvandret leste så mye, om det var fordi de hadde
bedre tid, fordi det fungerte som et botemiddel mot hjemlengsel, eller om
det kunne være andre grunner, som at de ville vise de innfødte at man
tross alt kom fra et sivilisert sted på kloden der mennesker faktisk leste
bøker. Martin hadde til og med lest lyrikk – Rudolf Nilsen, Hans Børli og
en amerikansk forfatter med et snurrig, russisk eller polsk navn – hva var
det igjen? Bukowski? «Jeg foretrekker lyrikere som skriver så jeg skjønner
hva de mener,» hadde Martin forklart. «Bukowski gjør det.» Selv hadde
han aldri skjønt en døyt av et eneste dikt han hadde lest i hele sitt liv.
Morgan Kane skjønte han desto mer av.
Han stirret på golvet og det orientalske teppet. Hakk i parketten. Glassskår,
papir, penger og sigarettstumper. Blod og håstrå. Aske. Av alle ting en
gaffel innved den ene veggen – eller kanskje det ikke var så rart at det lå bestikk
på golvet: Martin hadde ofte inntatt måltidene sine på arbeidsrommet.
Han lette etter noe, uten helt å vite hva. Så gikk det opp for ham: Det
han lette etter, var ikke der. Det burde i aller høyeste grad ha vært der, spesielt
med tanke på været, men det var det ikke, og normalt – han så på de
to politimennene som finkjemmet rommet etter beviser – betydde det at
politiet kunne redusere tallet på mulige mistenkte betraktelig.
5
«Mr. Olsen?»
Han snudde seg. En tredje politimann hadde kommet inn i rommet.
Gråblå, nålestripet skjorte. Skinnende PNP-skilt. Chief Inspector Daniel
W. Reyes. Sjefen for Stasjon 4. Navnet og tittelen var sydd inn i tøyetiketten
over den høyre brystlomma. Én rødhvit galon. Én stjerne på klaffene.
Slik var det på Filippinene; det skulle ikke herske noen tvil om
politifolks navn eller rang.
:: 19 ::

«Mrs. Werner vil snakke med deg.»
«Ja vel.»
Han var på vei ut av døra da stasjonskommandanten tok ham i armen
og stoppet ham. Grepet var ikke spesielt hardt, ikke uvennlig, ikke på noen
måte truende; han følte ingen trang til å rive seg løs. Reyes liknet litt på
betjent Espinoza – de samme kraftige skuldrene, den samme stubbenakken
– men han var minst tjue år eldre, omtrent på hans egen alder. Kopparret
ansikt, gråhvitt hår ved tinningene. Manuel Noriega. En sliten
Noriega etter å ha hatt amerikanske styrker i hælene over hele Panama i to
uker. Avstanden til Reyes’ ansikt var bare noen centimeter. Han luktet
svette, etterbar beringsvann og … en stram stank av fermentert fisk – sannsynligvis
bagoong 15 og patis 16 som de innfødte elsket til tross for at lukta
kunne sende ti stinkdyr på flukt. Rykninger i øye kroken.
Tankene hans gikk til magnumrevolveren. Ikke fordi det bekymret ham
at han ville få minst fem års fengsel hvis politiet fant den, men fordi den
ville bli beslaglagt.
«Du er politimann, Mr. Olsen.»
«Pensjonert.»
Filippineren slapp armen hans langsomt. «Hva jobbet du med?»
«Narkotika.»
«Norge, Oslo?»
«Ja.»
«Store narkotikaproblemer der?»
«Et av de verste stedene i Europa.»
Han så på teppet igjen. Ifølge Martin var det håndknyttet. «Ikke min
idé,» hadde Martin forklart. «Jeg gir pokker i hva som ligger på golvet.
Men du veit, kvinnfolk og tepper.» Grethe hadde også elsket orientalske
tepper. De hadde hatt et på golvet på soverommet og et på veggen i stua.
Til og med Jørgen hadde et på rommet sitt foran senga. Blodet hadde trukket
inn i fibrene og gjort dem stive og klissete. Avføringen og urinen
skjemte det også. Men moderne vaskemidler gjorde underverker; det ville
sikkert ikke bli noe problem å rense det, og det ville bli så fint som nytt.
Det var likevel noe ved blodsølet på teppet som var rart – mønsteret,
mengden? Han greide ikke å sette fingeren på det.
Reyes nikket mot liket. «Hva er din profesjonelle mening, sir?»
En hane gol fra nabotomta. Ripper, en av Super Kickers konkurrenter.
Lyden skar gjennom det åpne vinduet som et instrument fra helvete. Fi-
:: 20 ::

lippinerne elsket hanene sine. De satt med dem på fanget i jeepneyene. De
hadde dem på soverommet. Hver lørdag sendte de dem ut i en skitten
arena der hundrevis av hylende mennesker så dem bli skåret opp av sylskarpe
tarier 17 og hakket i hjel av morderiske nebb. Det var nok ukjent for
mange at Abraham Lincoln ikke hadde fått oppnavnet «Ærlige Abe» fordi
han hadde vært en hederlig politiker, men fordi han hadde vært kjent som
en ærlig hanekampdommer.
«Min profesjonelle mening er at morderen bør finnes og arresteres så
fort som mulig.»
Ripper gol igjen.
Reyes smilte. «Selvfølgelig. Men hvilke tanker har du gjort deg basert på
hva du har observert?»
Han slo blikket ned. Martin hadde ikke vært en nær venn – alkoholikere
hadde ingen nære venner. Men etter episoden med tiggeren i Ermita utenfor
G-point hadde de holdt kontakten per tekst og e-post. For to år siden
hadde Martin kommet til Heartbreak Hotel 18 på Mactan. De hadde hatt
noen fine kvelder på byen, i Mango Avenue og på Club Amor. Martin
hadde spandert nesten hver eneste runde, det hadde ikke vært snakk om
at Stingo skulle betale. Og det var på en av disse kveldene Martin hadde
reddet livet hans for andre gang. I drosjen på veien tilbake til hotellet
hadde han fått vondt i brystet og problemer med å puste. Martin hadde
straks skjønt at noe var galt, mer galt enn vanlig, og hadde fått ham til å
legge seg ned i setet. Men smertene var bare blitt verre. Han hadde spydd,
vridd seg og sparket. Det siste han husket, var at Martin hadde sittet over
ham og gitt ham hjertemassasje mens han hadde skreket til sjåføren at han
skulle kjøre fortere.
Reyes sto fremdeles og ventet på svar.
Han kremtet. «Det er to porter i muren rundt Santa Maria Village,» begynte
han. «Den ene stenges klokka åtte om kvelden. Den andre, hovedporten,
er bevoktet døgnet rundt. Bil er derfor tvilsomt. Sannsynligvis har
morderen kommet og stukket av til fots. Hva med sporhunder? Morderen
kan være såret – har dere sjekket legevaktene? Gjerningsmannen kan være
sveiser eller snekker. Metall verkstedene i byen bør undersøkes, bygge firmaene
også. Har dere snakket med tricycle- og jeepneysjåførene i området?
Noen er nødt til å ha sett ham. Hva med Martins mobiltelefon? Alle tekstmeldinger
og oppring ninger det siste døgnet må sjekkes. Drapsvåpenet,
sannsynligvis en kniv, er kanskje blitt kastet et sted i nærheten. Det bør
startes et søk med en gang.»
:: 21 ::

Reyes ble rød. «Prøver du å fortelle oss hvordan vi skal gjøre jobben vår,
Mr. Olsen?»
«Langt ifra. Du spurte meg om hvilke tanker jeg har gjort meg. Jakten er
altså i gang?»
«Selvfølgelig. Vi kommer til å sette inn alle ressurser.»
«Alle?»
«De vi rår over.»
De ble stående og se på liket. En mager, innskrumpet kropp. Hule kinn,
knokler og framstikkende ribbein. Stygge utslett. Pistret, blodig hår. Arret
i skulderen etter knivstikket i Padre Faura. Martin så ut som en mann som
hadde falt etter en lang og hard kamp mot seg selv.
Alle ressurser?
Hva var én manns ære? En norsk barinnehaver i et fattig land der millioner
var tvunget til å selge kropp og sjel for å overleve. Et land der den
hvite mann gjennom hundrevis av år hadde kommet og tatt det han ville
og gitt blaffen i konsekvensene.
Se på meg, var det som om liket hvisket. Så langt ned i fornedrelsen er
det mulig å komme, så frastøtende og motbydelig kan et menneske bli i
døden, så blottet for ethvert forsonende trekk, så heslig og grotesk, så avkledd,
så skitten, så uverdig.
Det var noe rart ved måten Martin lå på: De utstrakte armene. Haken
som lå mot skulderen. De samlede føttene.
Reyes kremtet. «Du var på Forbidden Pleasures i natt. Du tok en drink
med Mr. Werner. Ved tolvtiden.»
«Ja.»
«Hva snakket dere om?»
«Han fortalte meg at han hadde vært på politistasjonen. En jente hadde
forsvunnet fra baren hans.»
«Sa han noe mer – var han opphisset, sint?»
«Jeg vil heller si bekymret. Noen hadde anmeldt ham.» Han sprikte med
fingrene. Iblant kjentes det som om leddene stivnet. Han visste ikke hvorfor.
Fingrer skulle være myke og følsomme, ikke stive og harde. En kvinne
skulle merke at de hadde kjærtegnet kvinner før. Hvor mange kvinner
hadde han kjærtegnet de siste årene? «Hva har skjedd med denne jenta …
Cocktail?»
«Vi vet ikke, Mr. Olsen. Det er det vi gjerne skulle ha visst. Vi gjør alt vi
kan for å finne henne.»
:: 22 ::

«Cocktail – hva er det virkelige navnet hennes?»
«Gina Parde.»
«Hva med Werners mobiltelefon?»
«Den er borte – vi kan ikke finne den.»
Han nikket mot det åpne pengeskapet – døra lå på golvet, begge hengslene
på høyre side var brent av. «Innbrudd, et ran som gikk galt – eller
noe annet?»
«Foreløpig har vi ingen grunn til å tro noe at det ligger noe mer bak.»
«Ingen sammenheng?»
«Med hva?»
«Den forsvunne jenta – Cocktail. Gina.»
«Det virker ikke særlig sannsynlig. Hun forsvant for flere dager siden.»
«Werner eide baren der hun jobbet.»
«Hva så?»
«Er ikke det en sammenheng?»
Det var så han kunne se kapillærene i Reyes’ hud utvide seg og bli fylt
av mer blod. Usynlige kjertler i halsen utskilte ørsmå dråper av svette som
skinte i sollyset fra vinduet.
«Hva med tallene på magen hans?»
Reyes stirret på dem. Antakeligvis hadde morderen brukt pekefingeren
og blodet fra Martins hals. Tallene var små, men tydelige. «Kan være et forsøk
på å villede oss, forvirre oss.»
«Og alle knivstikkene?»
«Vi vet ennå ikke hvor dype de er, om vitale organer er blitt skadet.»
Kagat halset utenfor.
Han snudde seg mot vinduet. «Hørte noen hunden i natt?»
«En nabo sier han hørte et par bjeff fra huset.»
Kagat gneldret igjen. Lyden kastet ekko mellom husene i gata. Hundeglam
kunne lett komme opp i hundre og ti desibel, det samme som en motorsag.
Det var derfor de fleste i landet hadde hunder luskende utenfor
huset sitt om natta. Martin hadde også hatt det.
Han stakk hendene i lommene. Så … et spørsmål selv den grønneste
politietterforsker måtte stille seg, uansett hva slags ressurser han rådde eller
ikke rådde over: Hvorfor hadde ikke Kagat bjeffet og advart dem som befant
seg i huset?
:: 23 ::

6
«Hva skjedde, Tess?»
Tess satt i sofaen i stua, fremdeles i morgenkåpen – magentafarget, mykt
silke stoff. Ekskona hans, Grethe, hadde hatt en liknende morgenkåpe.
Den hadde vært rosa med hvite ermer og falder. Hun hadde liknet en japansk
prinsesse. Han hadde kjøpt den til henne da de var på ferie i Thailand.
Etter Jørgens begravelse hadde hun ikke brukt den mer. Hun hadde
aldri fortalt ham hvorfor. Tess liknet ikke en japansk prinsesse. Hun så ut
som en alkoholisert firebarnsmor som nettopp var blitt enke.
«Herregud, Stingo.» Hun ristet på hodet. «Jeg … vi våknet. Vi hørte
lyder. Små smell. Først trodde vi bare det var rotter på loftet. Eller et vindu
som sto åpent. Martin gikk for å sjekke.»
Hushjelpen Amy satte en flaske øl, et glass og en kopp kaffe på bordet.
Hun hadde et plaster på høyre håndledd og mørke halvsirkler under øynene.
Den hvite uniformen så nyvasket ut, strøket og stivet. Hun tok med
seg brettet inn på kjøkkenet. Det klirret i bestikk. Kjøle skapet ble åpnet og
lukket. Dempet musikk fra en cd-spiller. Jessa Zaragoza, hvis han ikke tok
feil. Det var ikke bare ulemper ved å bo på et hotell som lå rett ved siden
av en karaokebar. I det blanke håndtaket til kjøleskapet så han at Amy tok
noen lette dansetrinn til musikken mens hun vasket opp.
Han nippet til kaffen. Slik var det. Ingenting mistenkelig ved at en hushjelp
danset cha-cha-cha noen timer etter at arbeidsgiveren hennes var
myrdet. Dagligdagse ting ble ikke endret av at noen døde. Folk gjorde det
de pleide å gjøre – laget kaffe, danset cha-cha-cha, spiste, vasket opp, danset
cha-cha-cha, bar ut søppel, dusjet, dro på jobben, danset cha-cha-cha,
gikk i butikken og så på tv. Når mennesker hadde mistet noe, klamret de
seg til rutinene sine, til det hverdagslige, det kjente og trygge. Ingenting
uvanlig ved det. Ingenting mistenkelig.
Han satte ned koppen og lente seg tilbake i sofaen. Rutiner. Hva ville ha
skjedd om Tess ikke hadde ringt? Han ville ha ligget i dusjen på Hotel Mahirap
med et krater i skallen. Kraniebiter i krokene. Litt hud, størknet blod
og hjernemasse klistret til flisene der vannspruten ikke hadde nådd. En
livløs, stiv, sammenkrøpet skikkelse. Enda en død cano 19 . Men Rosa og
Melinda ville fremdeles ha tatt imot skittentøy i kjelleren og satt vaskemaskinene
sine i gang. Manny og Cherry ville fremdeles ha servert trøtte
jeepneysjåfører ris, tuyo og pancit canton 20 på kafeen sin. Kattene ville
fremdeles ha lusket under bordene og mjauet og siklet og strøket seg mot
:: 24 ::

gjestenes hårete legger i håp om å få noen stinkende, slimete fiskeskinn
eller litt bagoong og patis på et skittent tefat. Og Arnold ville fremdeles ha
løpt omkring i gatene og solgt de ihjelkokte andefostrene sine. Menneskeheten
ville på et blunk, umerkelig, uten så mye som et skuldertrekk, ha
tilpasset seg den nye virkeligheten uten Stein Inge Olsen.
Som termitter i tuer med millioner av termitter på den afrikanske savannen,
brydde menneskene seg egentlig ikke når noen døde. Et lik av en
femtiåtte år gammel ekspolitimann i dusjen på et sjuskete hotell. Et lik av
en sekstiåtte år gammel go-go-barinnehaver på golvet foran en safe der en
halv million pesos var stjålet. To termitter som tua godt kunne klare seg
uten. To termitter den bare var glad for å bli kvitt. Ingen ville stoppe i de
mørke korridorene dypt under den afrikanske savannen og spørre: Hvem
var de? Hva gjorde de med livet sitt?
Han tente en sigarett.
«Jeg ble liggende og vente på at han skulle komme tilbake,» fortsatte
Tess. «Etter fem minutter la jeg meg til å sove. Jeg trodde han hadde satt
seg for å jobbe på datamaskinen. Han pleide å gjøre det om natta når han
ikke fikk sove.»
Nå merket han duften fra halsen hennes – sjasmin, roser og sandeltre.
Chanel No. 5. Grethe hadde også brukt den. Han hadde gitt henne den i
fødselsdagsgave to ganger. Tomsete menn hadde det med det; kjøpe den
samme gaven flere ganger. Mon tro hva han selv hadde følt hvis han fått
de samme stripete sokkene to bursdager på rad. Hun hadde ikke brukt parfymen
heller etter at Jørgen døde. «Du hørte ingenting av slagsmålet? Han
må da ha ropt på hjelp. Ting var knust der inne, møbler veltet. Hva med
naboene?»
Tess fingret med det lange, rette håret som lå over skuldrene hennes.
«Jeg hørte ingenting. Ingen andre heller. Vi hadde klimaanlegget på, det
bråker ganske mye.»
Han røykte. Jo, klimaanlegg bråkte ganske mye. Spesielt den gammeldagse,
veggmonterte typen. På Heartbreak Hotel var det som om hele
huset skulle ramle sammen hver gang termostaten sparket den slitne kompressoren
i gang. Vinduene klirret, veggene skalv, hunden hans, Rabies,
bjeffet og seismografene i byen hoppet to meter til værs. Hos Martin lå soverommene
i den andre enden av huset. Franks rom lå i første etasje, også
i motsatt ende.
Det freste i en stekepanne. Lukta av fisk spredde seg i huset.
Han nikket mot kjøkkenet. «Hva med Amy? Hun har ikke klimaanlegg
:: 25 ::

på rommet sitt, og det ligger rett under arbeids værelset, vegg i vegg med
garasjen.»
«Hun hadde fri i går. Jeg tekstet henne for en halvtime siden og ba henne
komme.»
«Hvor ofte har hun fri?»
«Et par ganger i måneden.»
«Ingen faste dager?»
«Nei.»
«Ba hun om å få fri i går?»
«Ja.» Tess snudde seg mot ham. Bevegelsen var så brå at hun nesten mistet
glasset. Noen dråper skvulpet over kanten og falt ned på marmorgolvet.
Hun hadde små, rosa flekker på leppene. «Du tror vel ikke at …?»
Hun slo det vekk. «Nei, det er umulig.»
Han slapp røyk ut av munnen og så seg rundt. Alle møblerte stuene sine
på forskjellig måte; stua var husets utstillingslokale, her var alt det som
gjestene skulle se, alt det man ville vise fram. Det mest iøynefallende i
Werners stue var et stort akvarium som sto langs den ene veggen. Martin
hadde påstått at bare fiskene var verdt over femti tusen pesos. Ved inngangen
til kjøkkenet sto en bred mahogniseksjon med glasskap, flatskjermtv,
bøker og pynte gjenstander. I krokene sto skulpturer av marmor – Jesus
og Maria. Alltid Jesus og Maria hvor man enn vendte blikket i landet.
Jesus, Maria og de sju små dvergene. På veggene hang origi nalmalerier av
filippinske kunst nere og et stort bilde av Tess da hun var seksten – for over
tretti år siden – med skulder bånd etter at hun hadde vunnet en lokal
skjønn hetskon kurranse. Langt, krøllet hår. En stor føflekk på underleppen
også. Den var borte nå – litt plastisk kirurgi i voksen og mer bemidlet
alder. Frøken Borongan. Martin pleide å spøke med det: «Min kone,
skjønnhets dronningen». Slik man, kanskje ikke helt uten bitterhet, spøkte
om noe som hadde mistet all skjønnhet.
«Det var du som fant ham?»
«Ja, jeg våknet igjen og gikk for å undersøke hvor det var blitt av ham.»
«Og så ringte du til politiet – til Reyes?»
«Ja.»
«Hva med tallene – noen anelse om hva de kan bety?»
«Nei.»
Han svettet. Det var enda varmere i stua enn på arbeidsværelset. En bloddråpe
dryppet ned på bordet. Han tørket den vekk med en serviett og
holdt den under nesa. Han hadde blødd mye i det siste. I doskåla lå det
:: 26 ::

iblant en rød grøt. Høyt blodtrykk, kanskje. Eller noe som var knust et
sted, noe som ikke greide å gro av seg selv. «Du ba meg komme, Tess – er
det noe jeg kan gjøre for deg?»
Tess tok en slurk av ølen. Tess drakk alltid øl om morgenen. Andre drakk
melk, juice, rødvin eller kaffe. Tess drakk øl. «Stingo, du snakket med Martin
i går kveld. Hva sa han?»
«Ingenting spesielt.»
Fotsteg i trappa. To ambulansearbeidere kom inn i stua. Han dro kjensel
på den ene; fyren i den hvite frakken, han som hadde hjulpet politiet
med etterforskningen ute i hagen. En ambulansearbeider med en Columbo
i magen. De hadde en sammenleggbar båre i hendene.
«Mrs. Werner, vi skal bære ut liket nå.»
Tess reiste seg. «Ja vel.»
Med skitne sko og støvler bega ambulansearbeiderne seg nedover gangen
mot arbeids værelset.
Tess sto med glasset i hånda og så etter dem.
Martin hadde fortalt ham at Tess’ familie eide en koprafarm og noen fiskebåter
på øya Samar. Familien hennes var slett ikke fattig. Tess’ fram tidsutsikter
hadde vært gode. Tess skulle gå på college. Hun skulle bli til noe.
Hun skulle hjelpe foreldrene og sikre alderdommen deres. Men på high
school ble hun gravid. Det hadde visstnok gått så hardt inn på moren at
hun døde før barnet ble født. Tess fikk aldri gått på college, hun var nødt
til å ta seg av ungen. Halvannet år seinere sparket faren henne ut av huset.
Han ba henne dra til Manila og finne seg en jobb der. Etter noen måneder
som hushjelp hos en familie i Parañaque 21 , ble hun en natt voldtatt og
slått halvt i hjel av arbeidsgiveren. Dagen etter ble hun kastet på dør av
kona hans, uten engang å få utbetalt lønna hun hadde til gode. Derfra
hadde veien vært kort til Ermita 22 som lå noen steinkast unna. I Ermita var
det menn som kunne ta seg av henne. I Ermita kunne hun få seg en framtid.
Så spikret borgermester Alfredo «Dirty Harry» Lim igjen alle nattklubbene
ved havna, og Tess ble med på flyttelasset til Angeles City – der
barene var fulle av amerikanske soldater hver kveld. Der Tess i løpet av de
neste tjue årene fikk tre barn til med tre forskjellige menn. Der hun for
noen år siden hadde truffet nordmannen og sjøkapteinen Martin Werner.
Nå drev hun et lite reisebyrå – mest for å ha noe å gjøre; det var lite å
tjene på å drive reisebyrå for tiden. Internett hadde gjort alt slikt overflødig.
Internett hadde gjort det å leve overflødig.
:: 27 ::

«Stingo,» sa hun uten å snu seg, «sa Martin noe i går om denne jenta som
har forsvunnet – Cocktail?»
«Nei.»
Amy kom og tørket av bordet med en fille. Bevegelsene hennes var langsomme.
Plasteret på håndleddet hennes hadde en svak rødfarge. Hun unnvek
blikket hans. Da hun var ferdig, tok hun med seg den tomme ølflaska
inn på kjøkkenet. Cd-spilleren var slått av. Ikke mer cha-cha-cha.
Ripper gol. Stemmer. Knirking og rasling. Ambulansearbeiderne kom
tilbake med båren og liket. Som på et avtalt signal, stoppet de ved siden
av Tess. Hun la hånda på Martins skulder. Og et øyeblikk trodde han at
hun skulle bøye seg og kysse ham, se det forslåtte ansiktet en siste gang.
De redde øynene. Det dype såret i halsen. Det koagulerte blodet. Knivstikkene.
Kloremerkene. De blodige tallene. Men hun tok ikke vekk lakenet
– hånda på skulderen hans var alt hun maktet. Hun klemte den svakt.
Bevegelsen fikk Martins høyre arm til å falle ned utfor båren. Tess tok et
raskt steg tilbake.
Ambulansearbeidere gikk videre.
«Vent!»
Mennene stoppet.
Han reiste seg og gikk bort til båren. Martins hånd hang fremdeles ned
utenfor kanten. Han løftet den opp og så nærmere på den. Hånda var
kald. Han kjente vekten av den, de tynne knoklene. Som å holde en vissen
blomst mellom fingrene.
«Ferdig, sir?»
Han la hånda under lakenet og presset den inntil den kalde hofta. «Ja.»
Ambulansearbeiderne bar liket videre gjennom stua og ned trappa til ytterdøra.
Lukta av Chanel No. 5, avføring, blod, kokt ris og stekt fisk fra
kjøkkenet ble hengende i lufta. Men det var ikke lukta som opptok tankene
hans. Det var det han hadde sett på Martins håndledd – kanskje var det
solskinnet på arbeidsværelset som hadde gjort at han ikke hadde lagt merke
til det før, noe han bare hadde sett på ofre for helt spesielle forbrytelser.
Rester av noe han var ganske sikker på at han visste hva var. Noe som
gjorde ham enda mer nysgjerrig på hva som egentlig hadde skjedd med
nattklubbinnehaveren, sjømannen og lyrikkelskeren Martin Werner.
:: 28 ::