Veimerker - leseprøve

2016

© Commentum Forlag 2016
COMMENTUM FORLAG
Gamleveien 87
4315 SANDNES
www.commentum.no
Oversatt fra svensk til norsk av Karin Bang og Aasmund Brynildsen,
varsomt språklig oppdatert.
Originaltittel: Vägmärken
Copyright © 1963
Dag Hammerskjölds rettighetsinnehavere og
Albert Bonniers Förlag AB, Stockholm.
Tidligere utgitt på norsk:
J. W. Cappelens Forlag AS i 1964 og 1990
Lunde Forlag AS i 2003
ISBN 978-82-8233-327-6
Sats og omslag: Andrej Mišina
Bilde på omslaget: UN Photo
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt
avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare
tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre
erstatningsansvar.

Bare den hånd som stryker ut
kan skrive det riktige.

Innhold
Forord 9
Av professor Janne Haaland Matlary
Dag Hammarskjölds egen autorisasjon av boken 11
Dagbokopptegnelser
1925–1930 15
1941–1942 18
1945–1949 22
1950 30
1951 42
1952 54
1953 59
1954 62
1955 67
1956 78
1957 93
1958 102
1959 107
1960 122
1961 125
Dag Hammarskjöld 137
Av forfatter Jørn-Kr. Jørgensen

Forord
«Vägen, du skal följa den –
smärten, du skal dölja den---»
Dag Hammarskjöld var opptatt av kristen mystikk. Dette
verken var eller er hverdagskost i Sverige, som sammen med
Norge er et av de mest sekulære land på kloden. Da Veimerker
kom ut posthumt i 1961, var reaksjonene sterke og negative
på hjemmebane. Her viser det seg at deres egen store mann,
generalsekretær i FN og internasjonalt respektert statsmann,
faktisk ikke bare var kristen, men også opptatt av den katolske
mystikken, fra Thomas à Kempis til Meister Eckhardt, Pascal
til Johannes av Korset. Det ble for mye. I en svensk avis 1 spurte
man om Hammerskjöld var så hovmodig at han trodde han var
en ny Kristus, og i Dagens Nyheter var kristendomsmotstanderen
Olof Lagercranz sikker på at han var overarbeidet og at
Jesus-identifikasjonen skyldtes psykisk ubalanse. 2
Sten Stolpe, den store katolske intellektuelle i Sverige som
var samtidig av Hammarskjöld, har skrevet en bok om dennes
mystiske vei. 3 De to var studenter sammen i Uppsala, hvor
den unge Dag vokste opp på Uppsala Slott fordi hans far var
landshøvding – på norsk tilnærmet fylkesmann, der. Faren,
1
Se Sven Stolpe, Dag Hammarskiølds åndelige vei, Cappelen, Oslo, 1964, s. 73
2 Ibid.
3
Se note 1
– 9 –

Dag Hammarskjöld
Hjalmar Hammarskjöld, var en kjent jurist og aristokrat, og
Dag kom altså fra de ledende kretser i Sverige. Det var meget
store forventninger til ham, og han studerte både jus og sosialøkonomi
– det siste faget tok han doktorgrad i. I Uppsala
leste han imidlertid også filosofi og ble venn av Stolpe, som
hadde den samme interessen. Men Dag var isolert og ganske
innesluttet, forteller Stolpe; det var knapt noen andre blant
studiekameratene som hadde interesse for slikt.
Uppsala på denne tiden var preget av det vi kaller positivisme
i vitenskapssynet, det vil si at det eneste som finnes, er
det synlige, det empiriske, det som kan måles og telles. Den
beryktede professor Axel Hägerström i jus argumenterte for
at etikk bare er følelser, derfor bare noe subjektivt, som aldri
kan ha noen betydning for jus, for jus er det som står i lovene
– verken mere eller mindre. Begrepet ‘rettferdighet’ er derfor
nonsense og har ingenting med jus å gjøre. Dette synet på jus
ble svært innflytelsesrikt i Norden og utover Norden, og blir den
dag i dag kalt ‘Uppsala-skolen’. Man kan lett se hvordan Dags
interesser for det metafysiske og etter hvert religiøse ikke fant
noen klangbunn i Uppsala.
Stolpe forteller hvordan Hammarskjöld holdt disse interessene
for seg selv, og at han var sterkt disiplinert og målrettet i all sin
omgang med mennesker. Han var det motsatte av spontan, og
han skriver selv om hvor ensom han var – både som menneske
og intellektuell. Stolpe skriver at før Hammarskjöld ble kristen
var han ganske arrogant og han hadde «en tendens til å oppkaste
seg til dommer, til å se ned på mennesker». 4
Det er liten tvil om at han drev en sterk selvtukt i den forstand at
han ikke var fornøyd med verken arbeid eller selvutvikling. Og
her kommer det klassiske dannelsesprogram inn, det som på en-
4
Ibid., 50
– 10 –

VEIMERKER
gelsk kalles ‘character formation’. Ser vi på notene til de svenske
utgavene av Vägmärken, er det en liste over Vestens store tenkere
– her siteres på fransk, tysk, spansk og latin fra litteraturens og
filosofiens mesterverker. Som den ambisiøse student han var
ville Hammarskjöld finne ut hva sjelen var, hva meningen med
livet var, rettere sagt, om det finnes en sjel og om det finnes en
mening. Han stilte de fundamentale spørsmålene og lette etter
svarene i klassikerne.
Han lette etter meningen med sitt liv – han var ensom, giftet
seg aldri, var annerledes enn sine medstudenter fordi han var
opptatt av sjel, av ånd, av metafysikk. Så ble han FNs generalsekretær
i 1953 og fant da et kall, en misjon, en mening, og
kastet seg helhjertet inn i arbeidet. Han skrev dagboken som
en slags monolog, den var et fristed for hans innerste tanker.
Ser vi på tekstene, er det helt klart at kristendommen blir den sentrale
vei for ham. Han ser sine dyder og laster – igjen det klassiske
program for dannelse – i lys av den kristne lære, og lider under
diskrepansen. Han er hovmodig, ja, og nå ser han det klart. Han
mener seg bedre enn andre. Han har ikke kjærlighet til noen – men
Kristus er kjærlighet. Han vil glemme seg selv, leve for Kristus, ofre
seg for kallet. Men det er hardt, ensomt, og Gud er den skjulte Gud
– selve hovedtemaet i mystikken. Gud er paradoksenes Gud, han
kan ikke nås direkte, ikke beskrives direkte, det er en dialektikk
mellom å være sterkt i seg selv og langt fra Gud, og omvendt.
Hammarskjöld skriver poesi, vakre dikt, aforismer, refleksjoner.
I Veimerker finner vi mye som pløyer dypt, mye å selv
reflektere over. Dette er en manns reise mot Gud, hans kamp
med seg selv og med Gud, hans forsøk på å overlate seg i Guds
hender, på å finne fred i å glemme seg selv og hvile i Gud. Dette
er den klassiske kristne via mystica, ikke ukjent for den som
søker Gud, men helt ukjent for den som aldri har prøvd. Det
siste forklarer motstanden mot Hammarskjöld – skulle denne
– 11 –

Dag Hammarskjöld
mannen som var ‘en av oss’ opplyste svenske rasjonalister,
egentlig være en som mente at sannheten finnes i den kristne
Guden og at veien dit er gjennom en erkjennelse som ikke er
rasjonell i vitenskapelig forstand?
Det skrives mye om døden i Veimerker. Hammarskjöld kretser
stadig om dette temaet. Han dør en dramatisk, voldsom død
da flyet han er i, styrter i krigens Kongo, på vei til Katanga i et
fortvilet meglingsforsøk. Min venn generalmajor Bjørn Egge,
som selv døde i 2007, fortalte meg at han var blant de første
på havaristedet og fant Hammarskjöld med kulehull i pannen.
Omstendighetene omkring hans død er aldri blitt oppklart,
men sannsynligvis var dette et attentat, både på fly og mann.
Han døde i sin gjerning, gjorde sin plikt, fullførte løpet. Det var
i tråd med det han forventet og det han var beredt på.
Dag Hammarskjöld var nok ‘for stor’ for Sverige i den forstand
at han gikk langt utover den rasjonalistiske og positivistiske
rammen som preget ånd og vitenskap i Uppsala og allment. Det
skal vi være ham takknemlig for. Veimerker er et vitnesbyrd om
menneskets søken etter svar på de virkelig store spørsmål, en
søken som ikke preges av tilfredshet eller overfladisk lykke,
men av lidelse og dypt alvor:
«Vägen, du skal följa den – smärten, du skal dölja den---»
Janne Haaland Matlary
– 12 –

Manuskriptet til Veimerker lå ved Dag Hammarskjölds bortgang
i hans leilighet i New York sammen med et udatert brev til
kabinettssekretær Leif Belfrage. Brevet lød slik:
Kjære Leif
Du husker kanskje at jeg engang fortalte deg at jeg tross alt førte
en slags dagbok som jeg ville at du en gang skulle ta hånd om.
Her er den.
Den ble påbegynt uten tanke på at noen skulle lese den. Men slik
som mitt liv i det senere har formet seg, med alt det som er skrevet
og sagt om meg, har situasjonen forandret seg. Disse opptegnelser
gir den eneste riktige «profile» som kan tegnes. Derfor regnet jeg
også i den siste tiden med offentliggjørelse, skjønt jeg fortsatte
å skrive for meg selv og ikke for noe publikum.
Hvis du finner at de fortjener å trykkes, har du rett til å gjøre det
– som en slags «hvitbok» angående mine forhandlinger med meg
selv – og med Gud.
– 13 –
Dag

1925–1930
Slik var det
Videre drives jeg
inn i et ukjent land.
Grunnen blir hårdere,
luften mer skjærende kold.
Rørt av vinden
fra mitt ukjente mål
skjelver strengene
ventende.
Ennå søkende
skal jeg være der fremme,
der livet klinger ut –
en klar enkel tone
i stillheten.
Smilende, åpen, ubestikkelig –
kroppen behersket og fri.
En mann som ble hva han kunne
og var det han var –
alltid rede til å samle alt
i ett eneste offer.
– 15 –

Dag Hammarskjöld
I morgen skal vi da møtes,
Døden og jeg –.
Han skal støte sitt sverd i en våken mann.
Men hvor bittert svir ikke minnet om hver stund
jeg sløser bort.
Skjønnheten var en tone som sjelens spente strenger skalv for
når den fløy forbi. Den var blodets skimmer under en hud gjennomlyst
av sol.
Skjønnheten var vinden som strøk svalende over vandringsmannen,
ikke den kvalmende varmen i mørke huler der tiggere
søkte dens rikdom.
Prøv ikke hvert enkelt skritt foran deg: bare den som ser langt,
finner frem.
Ta aldri imot det du vinner ved en innrømmelse. Livet gir bare
til erobreren. Lever du på tyvegods, vil du snart kjenne musklene
slappes.
Mål ikke fjellets høyde før du har nådd toppen. Da skal du se
hvor lavt det var.
«Bedre enn andre.» Av og til: det er jeg allikevel. Oftere: hvorfor
skulle jeg være det? – Du er hva du kan være, eller ikke – du
som alle andre.
Det du må våge – fremfor alt å være deg selv. Det du kunne
vinne – at livet speiler sin storhet i deg, i forhold til din renhet.
Stillheten er himmelrommet om hver handling og alt menneskelig
samliv. Vennskapet behøver ingen ord – det er ensomhet
befridd fra ensomhetens angst.
– 16 –

VEIMERKER
Er målet ikke vigslet av din innerste, uavvendelige skjebne,
vil endog seieren gjøre deg smertelig bevisst om din svakhet.
Målet på livets krav er bare din egen styrke. Og din eventuelle
seier består bare i dette ene: at du ikke deserterte.
Visst fekter du med florett. Men i gårsdagens ensomhet – var
det ikke da gift du lekte med?
Vi bærer på vår egen nemesis: gårsdagens selvbeundring er
den legitime fader til dagens fall.
Han bar nederlaget uten selvmedlidenhet og medgangen uten
selvbeundring. Når han selv visste seg å ha betalt til siste skjerv,
var det ham likegyldig hvordan andre bedømte resultatet. En
fariseer? Gud vet at han aldri var rettferdig i egne øyne.
– 17 –

1941–1942
Mellomspill
Han stod rank – som snurrebassen så lenge pisken hviner. Han
var beskjeden – i kraft av en solid selvtillit. Han var ikke fordringsfull
– hva han etterstrebet var bare frihet fra frykt, og
andres nederlag gledet ham mere enn hans egne seire. Han
berget livet ved det at han aldri satte det på spill. – Og beklaget
seg over at ingen forstod ham!
«Ulykkens armé» – hvorfor skal det alltid være «de andre»?
Menneskedyrets livskrav blir ikke til bønn ved at man setter
Gud som adressat.
Er ikke tomheten når larmen stilner av, den rettferdige belønning
for en dag som er gått med til å forhindre andre i å overse
deg?
Det som gir livet sitt verd kan du vinne eller tape. Eie det kan
du aldri. Først og sist gjelder dette «sannheten om livet».
Hvordan skulle du kunne bevare evnen til å høre når du aldri
vil lytte: At Gud skal ha tid til deg anser du visst som like selvfølgelig
som at du ikke kan ha tid til Gud.
– 18 –

VEIMERKER
Demonene kommer uinnbudt når huset står tomt. For andre
gjester må du pent åpne døren.
«På mine betingelser.» Å leve under en slik devise er å erverve
seg kunnskap om livet – og prisen er ensomhet.
Det finnes bare en vei ut av den dampende, ugjennomtrengelige
jungel der kampen står om ære, makt og fordeler – blant
snærende hindringer som du selv har skapt. Og den er: å akseptere
døden.
Jo mer trofast du lytter innover, dess bedre skal du høre alt som
lyder omkring deg. Og bare den som hører har rett til å tale. Så
er kanskje dette veien til å forene de to drømmer: I klarhet å få
speile livet – i renhet å få skape liv.
Åpenheten overfor livet gir en som i et lynglimt forståelsen av
andres livssituasjoner. Deretter blir kravet å føre problemet fra
det følelsesmessige over i en klart fattbar, intellektuell form –
og handle deretter.
Det er hjerteskjærende når man fullt ut forstår hvordan noen
har lagt hele sin sjel i et resultat hvis uhjelpelige utilstrekkelighet
og futilitet han selv som den eneste ikke innser. Men
er det ikke bare et spørsmål om gradsforskjell. Er ikke menneskelivets
patetiske storhet bundet nettopp til dette evige
misforhold mellom bestrebelsens ærlighet og resultatets ynkverdighet
– i denne det livsbevarende selvbedrags verden. At
vi alle, hver og en – tar oss selv alvorlig, er ikke bare komisk.
Han dyrker en have hvis grenser uten hans vitende er opptrukket
av hans egne evner. Hans følelse av å dyrke den godt, og
blindheten for alt som ligger utenfor dens grenser, gjør ham
en smule selvgod. Men skal det være en større feil enn den lett
irriterte forakt som den annen føler for ham, han som ikke kan
– 19 –

Dag Hammarskjöld
hengi seg til selvbedraget og derfor har valgt å kjempe utenfor
murene?
«Men ikke har kjærlighet.» Er pliktfølelsen overfor andre ikke
et uttrykk for vår innerste vilje, så får den fare: hvorfor skal vi
plage oss selv – for å såre andre?
Du blir kvalm av ros – men ve den som ikke innser ditt verd!
Den smale vei – å leve for andre for å redde sin sjel. Den brede
– å leve for andre for å redde sin selvaktelse.
Slik er det visst: At enhver ulykke betraktes som en svakhet hos
dem den treffer – en svakhet som blir til en fullbyrdet forbrytelse
om den ulykkelige ikke tier med sin skjebne!
Du kan ikke leke med dyret i deg selv uten å bli helt dyr, leke
med løgnen uten å forspille din rett til sannhet, leke med grusomheten
uten å tape sansenes friskhet. Den som vil holde sin
have ren, reserverer ikke rom for ugress.
At du ikke taler mere ondt om andre enn du gjør, skyldes ikke
mangel på vilje. Men du vet at baktalelsen gir deg albuerom
bare hvis den brukes i riktig avveide doser. Du er din egen gud
– og forbauses over at ulvekobbelet jager deg over ismarkenes
mørke øde.
«Helliget vorde ditt navn.» Der din kraft skulle samles til en
lysbunt opp gjennom mørket, går den isteden til spille i en jordild
hvor intet forbrenner, men alt liv kveles.
Når det blir stille omkring deg og du stanser i skrekk: ser at
arbeidet er blitt bare en flukt fra angsten og ansvaret, altruismen
en nødtørftig maskert masochisme; kjenner igjen steppe-ulvens
skadefro, onde hjerteslag – så søk ikke å døve det
– 20 –

VEIMERKER
i hverdagens jag, men hold billedet fast til du er kommet til
bunns i det.
Gud er en bekvem formel på livets bokhylle – alltid for hånden,
om enn sjelden i bruk. I fødselstundenes rene ro er han en jubel
og en frisk vind – hvis nærhet erindringen ikke orker å holde
fast. Men når vi tvinges til å se oss selv øye til øye, da reiser
han seg over oss i fryktelig virkelighet, hinsides all diskusjon
og «følelse», sterkere enn all beskyttende glemsel.
Veien til innsikt går ikke gjennom tro. Først igjennom den
innsikt vi vinner ved å forfølge det innerstes flyktende lys,
kan vi nå frem til å fatte hva tro er. Hvor mange er ikke drevet
ut i mørket ved den tomme tale om troen som forsantholden.
Vår innerste skapende vilje aner seg selv i andre, opplever sin
egen universalitet og åpner så veien inn til kunnskapen om den
kraft som den selv er en gnist av i oss.
– 21 –

1945–1949
Mot nye Strender – ?
Hvert eneste øyeblikk velger du ditt jeg. Men velger du – deg
selv? Kroppen og sjelen har tusen muligheter, nok til å bygge
opp mange «jeg». Men bare ett av dem gir kongruens mellom
velgeren og det valgte. Bare ett – som du først vinner ved å velge
bort alle de muligheter for noe annet som du nysgjerrig
famler etter, lokket av undring og lyst, for grunn og flyktig til
å bevare forankringen i opplevelsen av livets høye mysterium
og bevisstheten om det betrodde pund som er «jeg».
Våt, mørk ull. Vaktsomme, avvergende blikk. Trette munner.
Det er sent –.
Arbeidet går unna med ekspeditt likegyldighet. Ved skrankens
mørke, gravstenblanke marmor venter ennå mange. Det
kjønnsløse lyset fra hvite neonrør speiler seg i glass og emalje.
Utenfor står mørket. Døren går opp – og en trekk av rå fuktig het
skjærer inn i luftens kjemikaliemettede tørrhet.
«Liv du famnande rika, varma, välsignade ord –»
Da ser han opp bak vekten på en av de høye pultene, klok og
vennlig, fraværende i sin konsentrasjon. Dype furer i grå hud vitner
om erfaringens blide ironi og et langt liv innenfor fire vegger.
Her og nå –. Virkelig er bare dette:
en gammel manns gode ansikt,
– 22 –

VEIMERKER
nakent et ubevoktet øyeblikk
uten fortid og uten fremtid.
Hun visste at ingenting ville bli bedre, at det aldri kunne bli annerledes.
Han gjorde ingenting mere, hadde mistet interessen
for arbeidet. Fordi man ikke ville gi ham frie hender, sa han. Og
nå satt hun her og tigget om hans frihet, tigget fordi hun ville
tro at han var urettmessig bundet og virkelig skulle bli mann
igjen om han bare fikk sin frihet. Hun visste svaret, men måtte
likevel tvinge seg til å måtte høre det: han var så fri som noen
kunne være i et moderne samfunns økonomiske labyrinter, og
enhver ytre forandring ville bare by ham nye skuffelser, bare
føre til en gjentagelse når han oppdaget at alt var som før.
Ja, ja –. Og hun visste mere: at det ikke fantes, ikke kunne
finnes noen vei ut. Fordi det som skjulte seg bak hans rop om
frihet var et barns ønske om å overvinne døden, en likegyldighet
for alt arbeide hvis resultat ikke skulle være hans, endog
lenge etter døden. – Og likevel satt hun her og tigget.
Enda før det stod klart for oss hva som var hendt, var han allerede
langt ute. Vi kunne ingenting gjøre. Så bare hvordan
understrømmen stadig raskere trakk ham ut fra land. Så hans
nytteløse, utmattende anstrengelser for igjen å nå fast bunn.
Det var bare instinktet som drev ham til å kjempe, i sin bevissthet
hadde han allerede isolert seg fra virkeligheten. Når hans
stilling allikevel glimtvis tvang seg innpå ham, sa han til seg
selv at vi andre var enda verre stillet. Og når vi da kunne ta det
så rolig –. Sikkert ville han klamre seg til denne tanken selv
når den siste sydende virvelen trakk ham ned.
Slik hadde det alltid vært. Barnslig avhengig av beundring og
hengivenhet hadde han regnet med ukritisk vennskap selv
hos likegyldige og fiender. Han hadde handlet med dette som
utgangspunkt – skjønt ofte med en instinktiv tilbøyelighet for
– 23 –

Dag Hammarskjöld
andres interesser, både av frykt for en kollisjon med virkeligheten
som kunne sønderflenge illusjonenes slør, og en ureflektert
vilje til å skape et vennskap som kanskje ikke fantes. Brukte
man hans egne ord mot ham, kunne han i god tro fornekte dem.
Og ble fornektelsen kalt ved sitt rette navn, tolket han dette
som et symptom på kritikerens manglende likevektsans, etter
hvert ble «psykose» et av hans yndlingsord.
Hva følte vi i grunnen, da vi første gang forstod at han var
kommet for langt ut til noensinne å kunne gjenvinne fotfestet?
Hva annet kan man gjøre en råkald høstdag enn å drive en
stund i gatene – drive med strømmen?
Treg – med det livløses tyngde, med dvaske bakevjer og
langsomme, dorske virvler der strømdrag møtes. Treg – og grå.
Novemberdagen har nådd den time da lyset dør bak det lave,
frostsvangre skydekket, men skumringen ennå ikke har brakt
forsoning. Treg og grå –. Han leter i hvert eneste ansikt. Men
menneskene som uten mål strømmer gjennom gatenes grå kanaler,
er som ham selv – atomer hvor strålingen er utslukket og
kraften har knyttet sin evige sirkelbane omkring et nullpunkt.
«– att få i ljus försvinna och bli till sång». Å slippe grepet omkring
den skikkelse som for verden har et navn. Som er bevisst
bygget opp gjennom sosial ærgjerrighet og under en formende
viljes faste grep. Å slippe taket for å falle, falle – i en blind
hengivelses tillit. Mot noe annet, en annen –.
Å våge –.
Han leter i hvert eneste ansikt. Men ser i det karrige lyset bare
evige variasjoner over sin egen fattigdoms tema. Slik ville Dante
ha utmålt straffen over dem som aldri våget. – I selvoppgivelsens
fullbyrdende død går hver og en ensom –. Og på
denne siden av den finner han aldri vei til noen som har gått
igjennom den.
– 24 –

VEIMERKER
I virkeligheten var det nok i tidligste laget for ruteliljer. Men
mai-himmelen stod høy over sletten. Lerketriller og lys forbandt
seg i sval ekstase. Og elvens leiregrå vann strømmet
ennå med sneløsningens hissige friskhet.
Midt ute i strømmen en mørk bylt som langsomt vrir seg. Et
glimt av et ansikt, en jamring, en egenbevegelse som igjen
presser ansiktet ned under overflaten –.
Det gikk ingen sky for solen. Lerkesangen tidde ikke. Men
vannet er med ett skittent og koldt – tanken på å trekkes mot
bunnen av den tunge kroppen som kjemper der ute for sin død,
avføder en rå motvilje. Og denne motviljen virker igjen lammende,
mere enn følelsen av fare. Feig? Ordet må jo allikevel
sies.
Hun gikk ut til endepunktet av promenaden og vasset så videre
ut i gjørmen til det ble dypt nok og strømmen rev henne med
seg. Men hun sank ikke. Vannet støtte henne bort, med åpen
munn tvang hun gang på gang, og alltid trettere, hodet ned
under vannet. Nå måtte det ikke klikke igjen. Hun hørte rop
inne fra stranden. Om de nå skulle –. Under opplivningsforsøkene
har de blottet hennes overkropp. Der hun ligger utstrakt
på strandbredden, hinsides all menneskelig nakenhet, i dødens
ugjennomtrengelige ensomhet – løftes de bleke, faste brystene
mot det hvite lyset: en heroisk torso av marmorblond sten i det
unge gresset.
Da skuddet falt, sank han om på siden i gruset under lønnetrærne.
Luften står stille i den sene julidagens regnmørke som
fortetter seg i løvets tunge skygger. Hodet hviler i profil, med
finskårne, ennå uferdige trekk – blekt mot sandens grå, med
et lite sår ved tinningen. Bare det mørke blodet som langsomt
veller fra nesen, har farve i dette døde lys. Hvorfor? Over den
voksende blodpølen når ingen spørsmål inn i det land du har
– 25 –

Dag Hammarskjöld
søkt. Og ingen ord kaller deg lenger tilbake. – Dette evige «hinsides»
– som kan skille oss fra dødens utvalgte lenge ennå før
kulen treffer tinningen.
Det må ha vært sent i september. Eller kanskje det var selve
situasjonen som i min erindring skapte seg den atmosfære som
best passet til dens vesen.
«Vi søsken var så lykkelige hjemme. Jeg husker julene da vi alle
var samlet. Hvem skulle den gangen ha trodd at livet kunne
bli så usselt –»
Jeg husker ordene og røsten som stilnet av, da – tredve år
senere – hennes datter skrev samme epitafium over sin barndom
og sitt liv.
I den siste kurven ned mot dalen mistet han herredømmet over
vognen. Da den ble slynget ut over skrenten, var hans eneste
tanke: Så har da jeg gjort mitt –.
Hans eneste, trette, lykkelige tanke.
Men det skulle ikke være slik. Han skulle fortsette livet. Men
ikke reisen. Da verden igjen tok form omkring ham, hadde han
vanskelig for å holde tårene tilbake – tårer av selvmedlidenhet
og skuffelse over at ferieplanen var slått feil.
Den ene reaksjon kan vel være like ekte som den andre. Vi
kan være rede til å vende livet ryggen, men klager likevel som
småbarn når det ikke oppfyller våre ønsker.
Han var umulig. Ikke på den måten at han ikke passet sitt
arbei de: tvert imot nedla han et uendelig strev i de oppgaver
man ga ham. Men hans væremåte brakte ham i konflikt med
alle, så det til slutt gikk ut over selve bedriften. Da krisen kom
og alt måtte for en dag, bebreidet han oss andre – hos ham
selv fantes det ingenting, absolutt ingenting å sette fingeren
– 26 –

VEIMERKER
på. Så sterkt som hans selvaktelse tydeligvis var avhengig
av bevisstheten om å være uten skyld, var det pinlig skritt
for skritt å demonstrere motsigelsene i hans forsvar, stykke
for stykke å kle av ham for hans egne øyne. Men hensynet til
andre forlangte det.
Da den siste løgnkluten var tatt fra ham, og vi kjente at her
ikke var mere å si, kom det under krampegråt:
Men hvorfor har dere aldri hjulpet meg, aldri vist meg til rette
–. Jeg har nok forstått at alle var imot meg. Og frykten og
usikkerheten har drevet meg lenger og lenger inn i det dere nå
bebreider meg for. Det har vært så tungt, alt sammen. Jeg husker
en dag jeg var så glad: en av dere hadde rost meg for noe –.
Og så var feilen til syvende og sist likevel vår. Vi hadde tidd
med vår kritikk, men latt den hindre oss i å gi ham den ringeste
anerkjennelse. Og på den måten stengt alle veier til bot.
Feilen er alltid den sterkestes. Vi mangler livets tålmodighet.
Vi søker instinktivt å eliminere et menneske fra vår ansvarlighetssfære
så snart utfallet av dette livets eksperiment ser
ut til å være mislykket. Men livet fullfører sine eksperimenter
langt hinsides grensen for våre vurderinger. Derfor synes livet
også ofte så meget vanskeligere enn døden.
Den står alene i tåken på moloens fuktig-blanke sten – fet
og tung i gumpen, dunene polstrer kroppens kosterbåtrunde
form, men halsen kneiser med reptilmuskulatur. Skamløse
ravfarvede øyne som ikke eier uttrykk for noe annet enn naken
glupskhet. Et gult, kraftig nebb skapt for rov, men uten
rovfuglens knappe, grusomme eleganse.
Jeg har sett dem drive med strømmen og kjempe om råtnende
matrester. Sett dem dukke for å undersøke kondomene som
etter weekenden driver rundt i havnebassenget. Jeg husker
dem slik de vagget tungt i de fete plogfurene på rå høstdager
– grådige markplukkere i de brede jordsnittene hvis sårsider
blinket oljeaktig glatt i væten.
– 27 –

Dag Hammarskjöld
Og på avstand:
Skarpe måkeskrik som flenger det siste nattemørkets hudmyke,
tynne hinne av stillhet –. Veves sammen med den rappe, hvite
leken over dønningen, saltet i luften og en våknende bris.
Hvilen hadde vært lett – som et dyrs i frihet. Og under søvnen
strakte sansene seg mot den nye dagen –.
Først når jeg kommer helt innpå, driver den med et slapt vingeslag
noen meter unna – en velnært åtselfugl som har funnet
seg vel til rette iblant oss.
Stille – som når en lang bitterhet brytes av gråt: Bar mark –
vidstrakte vanns våte glans i det milde lyset –.
Omkring meg mildværsdisens myke vegger og den lave himmelen
med glans som av hvite blomsterblad under en synkende
vintersol.
I vannets speilverden av blek oliven mot tinn, svaier oretrærnes
nakne grener langsomt for de umerkelige bølgeslagenes
langsomme vind.
Og senere:
Omkring den ensomme flammen et fang av varmt lys i det
myke mørket. Pinseliljens hvite sky over speilets dype brønn
av dunkelhet. Fjerne stammer i bøkenes hviskende skog.
Ikke for oss, kanskje aldri for oss:
Gjennom stillheten skjærer alltid telefonsignalet fra samtalen
vi har flyktet fra, men ikke kan unngå. Under roen hvisker erindringen
løfter om en delt byrdes samvittighetsfred.
Ingen hvile som ikke er alles, ingen stillhet før alt er fullbyrdet.
Å sørge for sin egen bekvemmelighet –
og belønnes med glimt av tilfredsstillelse etterfulgt av lang,
sugende, skamfull tomhet.
Kjempe for sin egen stilling –.
– 28 –

VEIMERKER
dårlig forskanset mot selvavsløringens kvalme bak snakket om
den nødvendige bakgrunnen for en innsats.
Hengi seg til oppgaven – men i tvil om oppgavens verdi og
derfor alltid i påvente av anerkjennelse: kanskje langsomt på
vei mot takknemlighet for at man ikke blir klandret, men langt,
langt fra å akseptere kritikken.
Ba om byrder å bære –. Og jamret når de ble lagt på deg.
Kanskje det var en annen byrde du hadde tenkt deg? Trodde du
på offerets anonymitet? Offerhandlingens offer er å bedømmes
som sin motsetning.
O Cesarea Filippi: å akseptere fordømmelsen som innsatsens
frukt og forutsetning, akseptere det når innsatsen innsees og
velges.
– 29 –