Ondskapens sæd - leseprøve

Del 1
1978–1995
Et menneske
Den gjennomtrengende lyden da døren brutalt ble revet opp på de
tørre hengslene, var voldsom, og Saroya bråvåknet mens hun kjente
den lammende følelsen av frykt innta hele kroppen. Hun hadde hatt
følge med den følelsen gjennom hele livet og var velkjent med den.
Men denne gangen var det ikke den voldelige ektemannen som kom
hjem etter en fyllekule; det var konturene av en helt annen mann
som fylte døråpningen. Og nå var hun alene, og hun visste at det
som kom, skulle ramme henne selv og sannsynligvis noen av de
andre kvinnene. Hun hadde sett dette før. Hun trakk pusten dypt,
hjerne og kropp var stålsatt. Vold og ufrivillighet hadde fulgt dem
i perioder hele livet, og hun kunne og ville bare gjøre én ting nå – det
som måtte til for å overleve.
Den oppadstigende morgensolen i bakgrunnen fikk silhuetten av
soldaten til å virke enorm idet han entret rommet, og kanskje var
det den umiddelbare trusselen han utgjorde, som også medvirket til
oppfatningen hun hadde av størrelsen. Intuitivt kunne hun fornemme
hva han var kommet for, hun hadde sett det før, men hadde alltid
greid å stikke seg unna, hadde alltid gått klar selv, helt til nå. Vagt
registrerte hun gjennom det forstyrrende mylderet av tanker som
jagde gjennom hodet, at lyset fra den lave morgensolen skinte mer
blendende enn noen gang tidligere; allslags detaljer la hun merke til,
som at støvet hang lett i luften, og det i en situasjon som denne. Ute
kunne hun høre bråk og rop. Det skulle ikke være noen krigshandlinger
her nå, de var inne i en fredelig periode der opprørsstyrkene
hadde inngått våpenhvile med regjeringen. En våpenhvile som hadde
vart i nærmere ett år. Ett år med fred, og for så vidt også en form for
trygghet, bortsett fra en og annen bande som rekte rundt. Man visste
aldri helt sikkert, spesielt her utenfor byene, der regjeringssoldatene
bare dukket opp sporadisk; de kunne aldri kjenne seg helt trygge.
7