Ondskapens sæd - leseprøve

Ondskapens sæd

Ondskapens sæd
Geir A. Molland
2016

© Publica Bok 2016
PUBLICA BOK
Gamleveien 87
4327 SANDNES
www.publicabok.no
ISBN 978-82-8251-481-1
Sats og omslag: Andrej Mišina
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt
avtale med Publica Bok er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring
bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale
kan medføre erstatningsansvar.

Jeg vil at du skal være her hos meg, her, nede i mørket
Der du velger sviket og horeriet, nederdrektigheten, og min vilje
Jeg er mørket i deg, det onde, din ene side
Jeg har alltid vært her siden lenge før den gang mennesket valgte
å gå sine egne veier
Og vit. Jeg vil være her, for deg, slik at du kan velge meg
Hva? Lurer du på hvem jeg er?
Menneske, spør deg selv om det, du vet det jo allerede
Jeg er jo i deg også
Men hør nå: ikke gå, hører du
Ikke gå mot lyset, hører du, bli her … hører du. Ikke …

Del 1
1978–1995
Et menneske
Den gjennomtrengende lyden da døren brutalt ble revet opp på de
tørre hengslene, var voldsom, og Saroya bråvåknet mens hun kjente
den lammende følelsen av frykt innta hele kroppen. Hun hadde hatt
følge med den følelsen gjennom hele livet og var velkjent med den.
Men denne gangen var det ikke den voldelige ektemannen som kom
hjem etter en fyllekule; det var konturene av en helt annen mann
som fylte døråpningen. Og nå var hun alene, og hun visste at det
som kom, skulle ramme henne selv og sannsynligvis noen av de
andre kvinnene. Hun hadde sett dette før. Hun trakk pusten dypt,
hjerne og kropp var stålsatt. Vold og ufrivillighet hadde fulgt dem
i perioder hele livet, og hun kunne og ville bare gjøre én ting nå – det
som måtte til for å overleve.
Den oppadstigende morgensolen i bakgrunnen fikk silhuetten av
soldaten til å virke enorm idet han entret rommet, og kanskje var
det den umiddelbare trusselen han utgjorde, som også medvirket til
oppfatningen hun hadde av størrelsen. Intuitivt kunne hun fornemme
hva han var kommet for, hun hadde sett det før, men hadde alltid
greid å stikke seg unna, hadde alltid gått klar selv, helt til nå. Vagt
registrerte hun gjennom det forstyrrende mylderet av tanker som
jagde gjennom hodet, at lyset fra den lave morgensolen skinte mer
blendende enn noen gang tidligere; allslags detaljer la hun merke til,
som at støvet hang lett i luften, og det i en situasjon som denne. Ute
kunne hun høre bråk og rop. Det skulle ikke være noen krigshandlinger
her nå, de var inne i en fredelig periode der opprørsstyrkene
hadde inngått våpenhvile med regjeringen. En våpenhvile som hadde
vart i nærmere ett år. Ett år med fred, og for så vidt også en form for
trygghet, bortsett fra en og annen bande som rekte rundt. Man visste
aldri helt sikkert, spesielt her utenfor byene, der regjeringssoldatene
bare dukket opp sporadisk; de kunne aldri kjenne seg helt trygge.
7

Ondskapens sæd
Døren hadde glidd sakte igjen, og rommet lå i halvmørke. Tankene
hennes ble avbrutt da han bevegde seg igjen. Hjernen hennes
var helt klar, og hun vendte ansiktet mot ham, deretter til side,
bort fra trusselen, og øynene klamret seg et øyeblikk til krusifikset
av jomfru Maria. Som en bauta hang hun der på veggen,
rett over puten hvor hodet hennes hadde hvilt bare noen sekunder
tidligere. Saroyas lepper formet en lydløs, kort bønn. Brått
reiste hun seg og ble stående med ryggen mot veggen. Soldaten
betraktet henne med en merkelig ro. Han kom stille fremover,
var nesten fremme ved henne, bevegde seg rolig og trygt, som
om han forsto at han hadde full kontroll og skulle gjøre noe helt
dagligdags. Hun kunne fornemme luktene fra ham. Svette, olje
og en svak eim av alkohol. Hjernen hennes registrerte og vurderte
alt i løpet av kort tid. Han hørte ikke til her, var verken fra
regjeringstroppene eller opprørerne, ikke en fra hennes eget folk.
Dette var en hvit mann, sannsynligvis en leiesoldat. Et vindpust
blåste døren opp igjen, og hun kunne se ham tydeligere. Hun
tenkte: Ansiktet hans er barskt, han er nesten vakker, og farlig.
På ny var hun overrasket av sine egne tanker. Øynene, blikket
hans, iskaldt, tungt og fjernt, og hun leste og tolket ham i løpet
av ett øyeblikk: overlevelse, forståelse …
Kroppen hennes var stiv av anspenthet, full av adrenalin som
pumpet rundt i hele systemet og gjorde henne ør, og hun fornemmet
så vidt presset av kantene i den harde steinveggen mot
ryggen, som om hun håpte på å kunne forsvinne inn i den minste
sprekk, bort, bort, men det var ingen steder å flykte. Hun
var fanget. Fornemmelsen av klaustrofobi var rystende. Og så:
Fornedrelsen, smerten, tomheten etterpå, historiene fra andre
kvinner … En innskytelse. Raskt lot hun kroppen gli ned langs
veggen mens hånden grep kniven som lå på nattbordet. Hendene
samlet seg om knivskaftet. Hun løftet kniven oppover, og så, i en
lang, buet bevegelse, hogg hun den mot sitt eget hjerte. Heller
dø enn …
8

Del 1 | 1978–1995 | Et menneske
Spissen på den store kniven var bare millimetere unna brystkassen
da soldatens geværpipe rammet henne over det ene håndleddet.
Det harde stålet traff med stor kraft og feide armene
hennes til side. Saroya registrerte med en umiddelbar følelse av
sorg at hun hadde mislykkes, samtidig som smerten fra håndleddet
meldte seg. Kniven smalt inn i veggen og ble liggende og
snurre på golvet til den stanset med spissen pekende mot henne,
som en bisarr form for «flasketuten peker på, og nå er det din tur,
Saroya». Soldaten stirret henne inn i øynene før han bøyde seg
ned og dro henne opp etter armen. Veltet henne ned på sengen.
I løpet av et øyeblikk hadde han strekt et tau under sengen og
surret hendene hennes fast slik at armene lå utstrakt over hodet.
Så bøyde han seg og tok frem kniven han hadde nede på leggen.
Hun la merke til at han ikke var brutal, heller rasjonell, brukte
bare den kraften som måtte til. Kanskje han bare var slik, egentlig
ikke voldelig for voldens egen del?
Med trygge, rolige bevegelser lot han kniven flå av henne den
tynne nattkjolen. Deretter betraktet han henne en stund før han
bøyde seg ned og kappet av henne trusen. Uten så mye som en
skramme på kroppen etter kniven, lå hun der, naken.
Soldaten vurderte henne med rolig blikk. Kvinnen foran ham
var vakker som få, ung, i begynnelsen av tjueårene, etter hans
umiddelbare vurdering, og dessuten fast og fin i kroppen. Den
mørkebrune kroppen var slank og muskuløs. Sikkert fra arbeidet
ute på markene. Om noen få år ville hun være en gammel og
inntørket kjerring, ødelagt av en altfor krevende tilværelse. Det
svarte håret. Han bøyde seg ned og grep det, lot det gli mellom
fingrene. Hun stirret tilbake på ham, fulgte med på hver bevegelse
han foretok seg. Hun hadde sett intenst inn i øynene hans flere
ganger nå. Mørke og kalde saumfor de hele kroppen hennes og
vurderte henne med et begjærlig blikk. Hun kunne tydelig se at
han var opphisset. Sløret han hadde over øynene, fortalte henne
9

Ondskapens sæd
at han ikke var helt til stede, enten han var ruset på dop eller fjern
av andre årsaker. Kanskje merket av opplevelsene og handlingene
han sikkert hadde deltatt i.
Han rettet seg opp, fant frem en lommelerke av stål, løftet den
til munnen og drakk. Så ned på armen, klokken. Han hadde
god tid. De andre karene, det var tre igjen av dem, var nok i ferd
med å ta for seg i de to andre husene som lå for seg selv i utkanten
av landsbyen. Det var helt tilfeldig at de oppdaget denne
bosettingen. Hadde ikke en av dem hørt hanegalet da de stanset
for å pisse, hadde de bare fulgt veien videre. Det hemmelige
oppdraget for en av landeierne hadde vært krevende. I over fem
uker hadde de vært tvunget til å oppholde seg ute i bushen i en
ulidelig varme, og nå når oppdraget var ferdig utført, trengte de
noe annet enn lemlestelse og død. De hadde måttet delta i handlinger
som han aldri hadde forestilt seg at han noensinne skulle
være med på. Handlinger som lå utenfor hans kontroll, som ville
definere ham for all ettertid. Han forble stående over henne,
betraktende. Solen var helt oppe nå, og lyset fra den nye dagen
strømmet inn gjennom den ene vindusåpningen rommet hadde.
Øynene hennes var uttrykksløse, ingenting der som han kunne
lese eller tolke, ingenting å forstå, ingen antydning til frykt. Han
likte henne umiddelbart. Stort sett var de en gjeng med hylende
krek alle her nede. Men ikke denne, hun hadde dette i øynene
som man bare fant hos helt spesielle mennesker. Han bestemte
seg der og da, hun skulle bare nytes, på hans vis, og forsiktig.
Hun var som en sjelden juvel, og nå var hun hans for en stakket
stund. På ny så han på klokken og bekreftet sine egne tanker
enda en gang. De hadde det ikke travelt. Hendene hans vandret
ned til beltespennen, og med rolige bevegelser lot han buksene
falle ned. Kledde seg helt naken foran henne. Hun skulle ikke
kastes bort på et kjapt nummer. Det kunne han få hvor som helst.
Hun ville bli et minne, noe han skulle ta med seg. Han trengte
gode minner, en motpol mot ondskapen han hadde blitt en del
10

Del 1 | 1978–1995 | Et menneske
av. Det var ikke dette han hadde forventet. Ren strid var en ting,
men kvinnene, og barna, det … Det var blitt så mange av dem,
de vonde minnene.
Saroya stirret. Det var en mann som sto der nå, han var ikke soldat
lenger. Ikke nå som han var naken. Tatoveringen han hadde
på innsiden av venstre underarm, brant seg fast, hun hadde ikke
sett noe tilsvarende. Tatoveringen og et særpreget fødselsmerke
oppe i overgangen mellom hals og kragebein var det eneste som
skilte seg ut på den muskuløse kroppen hans.
Da han la seg over henne, brøt han lett bena hennes til side og
tvang seg på plass. Idet han trengte inn i henne, stirret han henne
inn i øynene som om han forventet at hun skulle gi ham noe. En
respons? Det han fikk, var en fornemmelse av noe større enn ham
selv; en frysning strøk seg som et rullende bånd nedover ryggen.
Hva var det med henne?
Øynene han stirret inn i, var dype og intense, som å stå overfor
et dypt, kaldt sluk. Et øyeblikk kjente han seg som det han var, en
inntrenger, en som bare tok. «Fordømte kjerring.»
Ordene, disse to ordene. Det første som var sagt etter at han
kom inn. Språket hans var fremmed, totalt ukjent for henne.
Han måtte tøyle disse øynene, dette intense blikket. Han senket
hodet ned til hennes, til de lå tett, panne mot panne. Nå kunne
hun stirre det hun ville. Han trengte ikke blikket hennes, men
han ville beundre resten av det han tok, skulle ha …
En skygge fra døren fikk ham til å virvle rundt. Han kjente
tryggheten da hånden lukket seg omkring pistolskjeftet. Men
det var bare en av de andre soldatene.
«Kommer du?»
«Kommer når jeg er ferdig her. Dere får vente, eller gjøre noe
i mellomtiden. Gi beskjed om at jeg vil være i fred.»
Soldaten nikket kort og dro døren igjen etter seg da han gikk.
11

Ondskapens sæd
Den fremmede ble værende hos henne lenge, og da han var
ferdig, kuttet han henne løs, før han gikk sin vei med tomt blikk.
Saroya stirret konsentrert mens hun telte de hvite flisene langs taket
i soverommet for Gud vet hvilken gang. En lyd, en bevegelse, og hun
bøyde hodet og hvilte blikket på bylten som lå på brystet hennes.
Den nyfødte datteren sov stille. Lettelsen over å være i de trygge
omgivelsene her hos søsteren Elena og ektemannen var enorm, og
hun smilte mot søsteren idet hun kom inn på badet igjen.
«Hvordan går det?» Elena bøyde seg og strøk hånden over søsterens
panne.
«Det går greit nå. Takk for at jeg får være her.»
Elena rynket pannen. «Ikke snakk slik. Jeg vil gjøre alt for deg.
Du er min eneste søster, og alt har vært så urettferdig og feil hele
livet. Du vet det jo selv. Da vi var små, så fikk jeg alt hjemme. Jeg
fikk skolegangen. Jeg fikk de beste klærne. Jeg fikk dette da jeg
giftet meg med Jani. Jeg fikk vinnerloddet, mens du skulle være
den som tok deg av mamma og pappa når de ble gamle. Én datter
kunne de fostre opp, ikke begge to.» Hun ristet på hodet før hun
fortsatte. «Jeg har tenkt mye på dette i det siste, men det ble som
det ble. Du på din kant, i fattigdom og elendighet med en voldelig
ektemann, og jeg på min kant med så mye av det gode i livet.
I hvert fall når det gjelder den delen. Vi har jo hatt vårt vi også
når det gjelder hvordan myndighetene har forfulgt og behandlet
Jani.» Hun vendte blikket bort, fikk noe sorgtungt over ansiktet
et øyeblikk før hun vendte seg tilbake mot søsteren. «Og, Saroya,
jeg tror kanskje du og barnet må vurdere å bli her fremover.»
Hun holdt inne, ble om mulig enda mer alvorlig før hun fortsatte.
«Mannen din ringte i går kveld. Han hadde nok drukket, men sa
klart ifra om at hvis du viser deg hjemme med den hvite horungen,
så skulle han kverke dere begge to. Du vet at han er farlig, Saroya.
Vi har mer enn nok, vi kan gi dere alt. Der, hjemme i landsbyen,
venter det deg ingenting. Bare elendighet for dere begge.»
12

Del 1 | 1978–1995 | Et menneske
Saroya vendte blikket mot veggen. Alt det Elena hadde sagt,
stemte. Selv hadde hun alltid vært den som tapte. Huggestabben
som begge foreldrene bare utnyttet, mens den ti år eldre søsteren
var øyenstenen. Hun visste at hun ikke kunne vende hjem.
Hun vendte blikket mot datteren. Han er farlig, Gud vet hva
han kan gjøre mot deg. Hun la armene beskyttende rundt datteren
og knuget henne inntil seg. Kanskje dette var til det beste?
Tanken slo henne flere ganger. Hvis hun virkelig hadde savnet
ektemannen, så burde hun vel følt noe nå? En lengt? Egentlig
hadde hun aldri hatt følelser for ham. Det var foreldrene som
hadde arrangert det hele. Og hun hadde jobbet både mye og
gratis for svigerforeldrene også. Men å ta stilling til dette her og
nå, en ny tilværelse? Husrom og omsorg, ingen nedlatende eller
dømmende blikk og ord.
«Du bestemmer selv, vet du. Men vi vil dette begge to, både
Jani og jeg. Du kan jobbe som hushjelp, hvis du vil det, og oppdra
datteren din her. Du får lønn, og dere har det godt begge to.
Du vet at vi til tider har levd farlig her. Jani har vært fengslet og
torturert for meningene sine flere ganger. Men de rører ham ikke
nå, i hvert fall ikke slik situasjonen er for tiden. Dere får det trygt
her hos oss. Og, som sagt, vi vil dette begge to, både Jani og jeg.
Hva sier du? Da kan hun få vokse opp sammen med guttene våre.
De er jo bare fire og seks år eldre enn Safira.»
Saroya vendte blikket mot søsteren. Hverdagen her var en annen
enn hjemme, her var det velstand og nok av alt. Mer enn
nok, etter hennes målestokk. Søsterens ektemann, Jani, med det
krøllete håret og de korte bena, professor og en godt lønnet mann
som underviste ved universitetet. Politisk aktiv på venstresiden
i alle år. Intellektuell, og samtidig opposisjonell. Merkelig nok
hadde han greid seg til tross for at han hadde vært fengslet av
regjeringens sikkerhetsstyrker flere ganger. Men det var roligere
tider nå, og opposisjonen fikk holde på med sitt, delvis. Verdens
øyne var rettet mot landet, og regjeringen lot enkelte av de kjente
13

Ondskapens sæd
opposisjonelle være i fred mens andre som var mindre kjent, satt
fengslet, led under tortur, eller bare forsvant. Amnesty var som
en klegg på myndighetene, og det virket, først og fremst for dem
som var kjente, dem man kjente til og visste om. Og Jani var en
av dem som var på listene til Amnesty.
«Hvis det er greit for dere, så … Men da vil jeg jobbe her. Jeg
kan ta meg av ungene, stelle huset mens dere er på jobb. Oppdra
Safira. Hun skal hete det. Safira.» Hun knuget barnet inntil seg.
«Og hun må aldri nevnes utenfor disse veggene. Hun eksisterer
ikke i noe register, er usynlig for verden. Hvis hun blir oppdaget,
risikerer jeg å miste henne.» Hun nikket bekreftende til sine egne
ord. «Vi kan prøve det, en stund. Så ser vi. Er det greit?» Blikket
hennes var rolig.
Elena lyste opp i et smil. «Selvfølgelig er det greit. Alt sammen
er greit. La meg holde henne.» Hun løftet det lille barnet og bar
henne bort til vinduet. «Her skal du få vokse opp, Safira, så lenge
moren din vil. Velkommen til verden, velkommen til oss.»
Tiden gikk, og Saroya og datteren ble boende hos søsteren og
ektemannen. Safira, den hvite piken, uoffisiell og uten identitet,
ble hele tiden holdt i skjul for omverdenen. Morens frykt for hva
som kunne hende, gjorde at ingen nevnte henne utenfor hjemmets
vegger, og hun vokste for det meste opp inne i tantens og onkelens
store hus, totalt i skjul for omverdenen. Men en og annen gang,
og alltid på en søndag, tok onkelen Safira og sine egne gutter med
på en kjøretur, helst helt ut til havet, der de vasset rundt i timevis.
Etterpå stoppet de ved en eller annen fastfoodsjappe og spiste.
Dette var høydepunkt for dem alle, sjeldne, men verdifulle. Etter
at hun hadde fylt sju år begynte hun å være mer ute også. Men
ikke før hun var tydelig instruert av onkelen om hvor hun kunne
oppholde seg på den delen av eiendommen som var full av store
trær som ga skjul mot omverdenen. Hagen her var frodig og rik på
både planter og fugleliv. Saroya gledet seg over dette. Hun kunne
tydelig merke på datteren at hun var gladere når hun slapp å være
14

Del 1 | 1978–1995 | Et menneske
inne hele tiden. Jenta fant dyrebøker i bokhyllene, spurte og grov.
Etter hvert lærte hun seg navnene på både planter og fugler. Men
hun var mye alene. Hun kort og godt eksisterte ikke i noe som helst
register, ingen skolegang. Alle behov, som legetilsyn og tannlege,
kostet. Tausheten kostet. De tiet begge to, både legen og tannlegen,
bare de fikk pengene sine. Onkelen, Jani, betalte, han var en raus
og godhjertet mann. Elena jobbet som lærer ved en privat skole,
og la tidlig merke til den lille pikens kvikke blikk, og evner.
«Deg skal vi sannelig lære opp. Du skal bli til noe du, Safira.»
Hun mumlet stille for seg selv en kveld hun satt og observerte
jentungen der hun satt på golvet og holdt på med Rubiks kube. De
unge fingrene løp lett mens de vridde og løste oppgaven. Det var
åpenbart at hun hadde det i seg. Tanten tok en beslutning der og
da, og fra nå av underviste hun på skolen om dagene, og sørget for
å undervise den unge jenta om kveldene. Naturfag, matematikk,
samfunnslære og historie, kunst og kultur. Og språk, både fransk,
som for øvrig var deres eget språk, og engelsk. Om dagen jobbet
Safira med nye oppgaver som tanten hele tiden ga henne. Og om
kvelden hang hun som en klegg på de to eldre søskenbarna når de
gjorde lekser. Huset var fullt av bøker, og Safira var både vitebegjærlig
og interessert. Etter hvert forsto hun mer og mer av verden,
og verdens forskjellighet. Hun diskuterte mye med både tanten og
onkelen, og ønsket å lære stadig mer. Og etter som hun vokste til,
forsto hun også at en dag ville denne tilværelsen ta slutt. En dag
skulle og måtte hun ut. Ut der hvor verden rullet og gikk mens hun
foreløpig var innestengt her inne. Etter hvert la hun også merke til
morens fravær i de nærmest akademiske samtalene som ble ført.
Morens analfabetisme satte henne på sidelinjen, og til tider trakk
hun seg unna, som om hun var skamfull over sin egen identitet.
I 1994 oppsto det voldsomme opprør i befolkningen igjen. Regjeringen
innførte portforbud, og dødsskvadronene opererte
brutalt i sin hensynsløse jakt på dissidenter som både åpent og
15

Ondskapens sæd
i det skjulte agiterte mot regimet. Saroya sto ved kjøkkenbenken
en formiddag da Jani og Elena kom hastende inn.
«Saroya. Vi kan ikke bli her lenger. Vi må dra nå, med en gang.
Jani fikk en telefon i dag fra en kontakt som sa han står på dødslisten
denne gang. I verste fall tar de oss alle. Jani har forberedt
for denne dagen dersom den skulle komme, og vi har fluktruten
klar. Hvis du og Safira vil bli med, så må dere bestemme dere fort.
Her kan dere ikke bli. Politiet kommer uansett før eller siden. Og
hva de finner på, kan ingen vite.» Elena snakket fort og høyt, som
om hun var på grensen til hysteri.
«Jammen, jeg har ikke penger, hvordan?» Saroya rakte hendene
åpne frem foran seg.
«Ikke tenk på det, vi har alt vi trenger for oss alle. Bare pakk
det dere kan bære. Vi kjører nordover nå, et par timer, så må vi
gå over grensen og hele tiden holde oss i skjul. Kle dere i brunt
eller beige. Ingen sterke farger.»
Safira kom stille inn i kjøkkenet og ble stående og se fra moren
til tanten. «Jeg hørte hva du sa, tante, og hvis vi kan bli med, så
blir vi det. Ikke sant, mamma? Her er det ingenting for oss. Vi
må stole på onkel nå. Dette landet, det er bare elendighet. Og jeg
har ingenting i vente her. Gå her resten av livet og leve i skjul.»
Hun ristet på hodet mens stemmen gradvis økte.
Elena rettet seg opp. Med klar røst klargjorde hun at det var tid
for å ta en beslutning. «Bestem dere fort, men vi ønsker at dere
blir med. Men nå må jeg hjelpe Jani så vi kommer oss av gårde.
Guttene er allerede klare, de venter nede ved bilen.»
Safira stirret på moren med intenst blikk, klar til å kjempe for
sin egen mening. Saroya lyste opp og endret holdning i løpet av
et øyeblikk og utbrøt, mens hun løp mot soveværelset:
«Så pakker vi, da.»
Det grå skylaget hang lavt denne novemberkvelden da trailersjåføren
startet motoren, klar til å kjøre i land i den norske
16

Del 1 | 1978–1995 | Et menneske
havnebyen. Det hadde vært urolig under overfarten. Åpent hav
og tung sjø fra vest. Han ble aldri fortrolig med det. Nå, når han
satt her, var han mer usikker på om kvalmen han kjente, skyldtes
sjøgangen som hadde vært, eller nervøsiteten. Kroppen var spent
i hver eneste muskel, og med alle sanser i høyeste beredskap.
Underarmene begynte å verke, og det allerede nå. Han sukket,
og løsnet på det krampaktige grepet om rattet. Pustet dypt et
par ganger.
«Slapp av, mann, dette går bra.» Han hørte sin egen formanende
stemme, men merket ingen effekt. Bilene begynte å bevege
seg langs fergedekket. Noen minutter senere kjente han lettelsen
overta for den intense og nervøse følelsen i magen da han
ble vinket videre av tollbetjentene etter kontrollen. Han hadde
alltid vært overnervøs, visste med seg selv at han ikke egnet
seg til spenningen dette bød på. Men nå så det ut til å gå uten
problemer – enda en gang. De våte armhulene. Dette var mer
nervepirrende enn han egentlig satte pris på. Men innimellom
tenkte han at disse turene var verd pengene, og det var det dette
dreide seg om. Penger, og familien der hjemme. Han lukket øynene
ett øyeblikk og kjente isingen i den dårlige tanna idet han
pustet inn mellom hardt sammenpressede kjever. Han måtte se
til å komme seg til tannlegen en dag, dette økte bare på. Han
bøyde seg frem og sjekket kartet enda en gang. Destinasjonen
for disse der bak var markert med en rød ring. Jo da. Han hadde
kontroll nå. Deretter rettet han seg opp igjen og skrudde på
radioen. Musikken fikk tankene bort fra bekymringene, i hvert
fall delvis. Han kjørte rolig og snodde det store kjøretøyet med
drevne bevegelser. Trafikken gikk tregt, tidvis stoppet den helt
opp på det glatte føret. Køene løste seg opp når han svingte av fra
europaveien. En times tid senere stanset han traileren på et øde
industriområde. Stoppet motoren og ble sittende og vente. Etter
en stund gikk han ut og åpnet bakdørene på semihengeren. Det
hadde snødd jevnt hele tiden, og han kjente kladden av snø som
17

Ondskapens sæd
hang fast under kloggene da han steg opp på lasterampen. Den
ene foten forsvant plutselig under ham, og han greide å gripe tak
i kanten av en palle rett før han falt. Med en kjapp bevegelse som
fikk det til å verke i den gamle kneskaden, ble han hengende på
albuen. Sakte og stønnende dro han den overvektige kroppen
opp. Han sukket av anstrengelsen og klatret inn. Grep skrujernet
som hang i et feste på veggen. På ny måtte han stoppe, og ble
stående foroverbøyd og puste tungt. Pokker. Han rettet seg opp
og gikk innover i hengeren. Måtte bli ferdig her og komme seg til
overnattingsstedet. Han snodde seg frem mellom paller med last
som skulle leveres til fire forskjellige destinasjoner i løpet av neste
dag. Kort etter var skruene og deler av den løse veggen fremme
fjernet. Han betraktet de seks menneskene som stille kom frem
og gikk mot utgangen bak. Rolig fulgte han etter. Følget som
klatret ned på norsk jord for første gang, gjorde inntrykk på ham.
De gjorde alltid det, disse flykningene som de tjente gode penger
på. Den litt emne og ubehagelige smaken han fikk hver gang han
tenkte over hva han var med på, var noe han hadde vent seg til.
Men selv om den hadde avtatt med tiden, så forsvant den liksom
aldri. Han var en av dem som skodde seg på andres bekostning,
og han likte det ikke. Slitne og tydelig kalde stilte de seg opp og
ventet. Han nikket til dem med et stille smil, hadde ingenting å si.
Det hadde gått over to måneder siden det lille reisefølget på
seks forlot hjemlandet, og flukten hadde vært strabasiøs og tidvis
farlig. Usikkerheten på om de ville bli hjemsendt dersom de ble
arrestert underveis, var stor, og Jani kjente seg ikke noenlunde
trygg før nå når de var fremme i Norge. “Frihetens og håpets
land, vårt nye hjemland.” Dette mantraet hadde han gjentatt flere
ganger daglig mens de var underveis, som om det var den tanken
som lå lengst fremme i pannebrasken på ham. Holde motet
oppe, og holde seg i skjul. Alt som kunne medføre mulighet for
avslørende kontakt med andre, måtte unngås. Mange etapper,
og stadige perioder i skjul der han betalte, og så måtte de stole
18

Del 1 | 1978–1995 | Et menneske
på folk. De hadde krysset både hav og land og frosset og sultet
mye underveis. Men nå var de fremme, og de visste allerede mye
om det nye landet som de skulle bli en del av. Kunnskap som
de hadde lest seg til, noen rykter. Hver enkelt av dem med sine
forventninger. Og nå sto de her i den samme, vinterkalde virkeligheten.
Isnende vind og snødrev i luften. Men viktigst, de kom
til å få hjelp her. Og opphold på politisk og humanitært grunnlag.
Det var det de var forespeilt, det var det som utgjorde den første
delen av håpet. Trailersjåføren kremtet, nikket, smilte på nytt til
dem, stengte igjen dørene på hengeren og vinket dem etter seg.
Vabbet ustøtt foran dem på kloggene bort til brakken. Ble stående
mens de gikk forbi ham opp trappen og inn gjennom døren. Han
kunne kjenne varmen der innefra helt ut. Godt! Så slapp de i det
minste å få en kald første natt i dette kaldslige landet. Han nikket
fornøyd. Løftet hånden til hilsen og gikk. Hørte døren gli igjen
bak seg og hastet tilbake. Klatret inn i førerhytta, startet og kjørte.
Ingen ord, heldigvis. Han ville ikke under huden på noen av dem.
Ville ikke vite, bli sentimental og medfølende. Da strømmet bare
skyldfølelsen på. Egentlig så var han vel noe av det beste de kunne
komme ut for. Han hjalp dem jo. Det var ikke alle som gjorde det
etter at de hadde fått pengene. Det eneste som gjensto nå, var å ta
den telefonen han hadde fått diktert. Men det fikk vente et par
timer til han var fremme der han skulle overnatte. Der var det
telefon. Kontakten mot mannen fra myndighetene, det var han
som fikk ta seg av dem nå. Det snødde tettere. Veien nordover
var forhåpentligvis skikkelig brøytet.
Safira sto ved det ene av de to vinduene. Hun la ansiktet mot ruten
og nøt den svalende berøringen mot pannen. Panelovnen på den
gulnede panelveggen strålte god varme mot bena hennes. Hun
måtte lene seg utover for at varmen ikke skulle bli for intens. Den
varme ånden fra munnen lagde tåke på vinduet, og hun strøk hånden
mot den våte og kalde overflaten. Myste ut og holdt hendene
19

Ondskapens sæd
opp langs ansiktet. Skygget og myste. Det eneste hun så, var snøfnuggene
som reflekterte lyset fra vinduet. Plutselig la hun merke
til lukten. En ukjent lukt her inne som var verken behagelig eller
ubehagelig. Den hang i veggene, i hele rommet. Alt var annerledes
enn hjemme. Hun rettet seg opp og ble stående og stirre mot
seg selv i vinduet. Uansett hvor hun var, så var hun den samme.
Seksten år nå, og hun betraktet speilbildet sitt. Hun visste at hun
var en særdeles vakker ung kvinne. Den fordelen hadde hun hatt
i sin skjulte tilværelse; ingen hadde noensinne snakket henne ned
på noe vis. Tvert imot. Alt hun hadde blitt fortalt, hadde bygd opp
både selvkjensle og selvbilde. Og bekreftelsen lå også i likheten
med den høyreiste moren, både i kropp og fremtoning. Ansiktet
påtagelig vakkert. Symmetrisk og renskåret med lett markerte
kinnben. Det samme blikket, som i likhet med morens øyne, kunne
flamme opp i løpet av et øyeblikk og røpe en ild som kroppen
ikke nødvendigvis avslørte. Mens hun sto der stille, betraktende,
kom tanken igjen. Det som skilte henne fra resten av familien.
Hudfargen. Her i dette landet ville hun forsvinne i folkemengden.
Hun lot tankene vandre videre. Hørte de andre summe lavt
rundt seg mens de ordnet seg for natten. De var fremme nå, og
hun ville gjøre det hun måtte for å passe inn. Foruten onkelen var
hun den av dem som hadde lest seg mest opp på det nye landet.
Norge. Et ressursrikt land med et vennlig folk. Men navnet … Fra
nå av ville hun kalle seg noe helt annet. Et norsk navn som var
lett å uttale. Til tross for sin unge alder hadde hun forstått mye,
og spesielt en ting. Og det var at det var mye enklere å være hvit
i store deler av verden. Hun skulle tilpasse seg. Det var hennes tur
nå. Få en identitet, og et liv. Hvorfor hun var en hvit datter av en
mørk kvinne, visste hun ikke. Gjentatte ganger hadde hun spurt
moren om faren, men hun ville ikke snakke om dette. Avviste
alle spørsmål konsekvent. Men en dag, så, kanskje …
Hun hadde bestemt navnet allerede mens de gikk over ett av
fjellpassene. Elsa. Hadde smakt på det gang på gang for seg selv.
20

Del 1 | 1978–1995 | Et menneske
I bøkene sto det at Elsa var et navn som ble brukt i mange land,
også i Norge. Dessuten lett å uttale med hennes franskspråklige
bakgrunn. Og det var det hun skulle bli nå: norsk. Hun stirret ut
av vinduet mens leppene gjentatte ganger formet ordet hviskende,
dette navnet, Elsa. Etter en stund snudde hun seg mot de andre.
«Dere. Jeg er ikke som dere.» Det ble stille. De andre hadde all
oppmerksomhet rettet mot henne nå.
«Jeg er hvit og har aldri hatt papirer. Ingenting som viser hvem
jeg er. Fra nå av heter jeg Elsa. Safira er ikke mer. Er det forstått?»
De andre stirret tause tilbake. Autoriteten hun utstrålte, gjorde
dem usikker. Den første som reagerte, var tanten, som nikket
stille og bekreftende.
«Hvem er jeg? Mamma, hvem er jeg fra nå av?»
Saroya møtte blikket hennes. Rakte hånden frem mot henne.
«Kom, Elsa. Vi skal spise nå før vi legger oss.»
De seks menneskene kjente alle på den usikre følelsen av å være
fremmede i et fremmed land, og denne første kvelden ble de sittende
samlet rundt et forslitt bord i brakken som lå i utkanten
av industriområdet. Ute var det stille. Ingen mennesker, ingen
biler. I morgen tidlig ville de bli hentet, det var det de grugledde
seg til nå. De ble sittende ved bordet og prate. Først og fremst
om alle mulighetene, og alt det ukjente. Det utrygge. Men de var
sammen. De hadde hverandre. I en krok av rommet lå det madrasser
og tepper. Elsa krøllet seg sammen under teppet da hun
la seg på madrassen ved siden av moren, helt inntil panelovnen
som hang på veggen. I det svake lyset fra badet søkte hånden
hennes morens, grep den og holdt den fast i sin. Moren lå stille,
men plutselig snudde hun på hodet og så datteren inn i øynene.
Elsa hadde en forventningsfull følelse i magen, nå var alt åpent.
Nå skulle alt ordne seg. Her ville hun få papirer, bli et menneske
med identitet, hun også. Men … Hun vrikket seg nærmere og ble
liggende tett inn mot morens ansikt.
‹«Fortell meg hvem jeg er. Hvorfor er jeg hvit?»
21

Ondskapens sæd
Moren så på henne en stund. Hun merket det intense uttrykket
i datteren. Behovet for å vite, forstå. Et kort nikk med hodet, og
så begynte hun å fortelle. Om den hvite soldaten, om voldtekten.
Om den voldelige ektemannen som kastet dem ut. Om frykten og
usikkerheten, men det gode i at de hadde hverandre. Om tanten
og onkelen som tok dem imot og lot dem bo der år etter år, og som
på toppen av det hele tok dem med hit til dette landet.
«Hvem var han, soldaten, faren min?»
«Jeg vet ikke. Han kom og forsvant. Det eneste jeg vet, er at
han hadde en tatovering på innsiden av venstre underarm, og
så hadde han et fødselsmerke, formet nøyaktig som et lite hjerte
på halsen.» Hun rotet litt i vesken som lå ved siden av henne, og
holdt opp et utrevet bilde av en tatovering: et flagg, og et banner
med noen bokstaver. «Han voldtok meg, ja. Men til tross for det,
han behandlet meg egentlig bedre enn det den mannen jeg var
gift med, gjorde. Et vondt råskinn …» Hun holdt inne, rakte frem
bildet før hun fortsatte. «Du kan bare beholde det. Jeg har uansett
både ham og tatoveringen inne i hodet mitt.»
Elsa stirret på bildet i det svake lyset, dette ville hun kunne
kjenne igjen hvor som helst. Moren var ferdig med å snakke, det
var ikke mer å si, og Elsa la seg på ryggen og stirret opp i mørket.
En hvit soldat. Nå visste hun noe, selv om det gjorde vondt. Et
voldtektsbarn. Det var det hun var. Lenge lå hun og stirret ut
i mørket mens hun trykket morens hånd i sin, lyttende til de
rolige åndedragene. Hun beundret moren for roen hun alltid
oppviste. Selv nå, i et fremmed land med mye ukjent foran seg,
sov hun med rolig åndedrett og et avslappet ansikt.
Det var fremdeles mørkt ute da det banket på døren neste morgen,
og en mann steg inn i brakken. Elsa lente seg fremover på
stolen, som for å dempe den sitrende spenningen i magen. Dette
måtte være representanten fra de norske immigrasjonsmyndighetene.
Onkelen hadde sagt i går kveld at det ikke kom noen
22

Del 1 | 1978–1995 | Et menneske
før nå i morges. Med alle sanser intenst til stede fulgte hun med.
Det var nå det skjedde. Dette var mannen som var deres første
møte med det nye landet. Det var han som skulle ordne opp nå,
hjelpe dem i gang med noe nytt. Han nikket til dem alle og ble
stående bredbent på golvet.
«God dag. Mitt navn er Hammer. Jeg beklager at jeg kommer
alene, men kollegaen min ble akutt syk i morges og havnet på
legevakten. Men nå er jeg her.» Han snakket et elendig fransk,
men de forsto det som ble sagt. Han lot blikket vandre, smilte til
dem alle, en etter en.
Elsa gløttet bort på onkelen, det var tydelig at han var nervøs.
Han satt på en av pinnestolene ved bordet da denne Hammer steg
inn. Han hadde reist seg opp nå og gikk Hammer i møte. De to
mennene håndhilste før onkelen rakte ut en bydende hånd. «Vær
så god og sitt.»
Elsa fulgte dem begge med øynene. Bøyde seg enda mer forover
for å prøve å få med seg det som ble sagt. Onkelen overleverte
papirene til fem av personene som denne Hammer, mannen fra
de norske myndighetene, snart skulle ta med til asylmottaket. Etter
en stund snudde onkelen seg og stirret på Elsa. Så vendte han
blikket tilbake mot Hammer. Det var åpenbart at han snakket
om henne nå. Forklarte at hun ikke hadde noen form for identifikasjon.
Innimellom snudde han på hodet og nikket mot Elsa og
så henne inn i øynene mens han snakket. Hun lyttet intenst, de
hadde gått over til engelsk nå, det var tydelig at Hammer var mer
komfortabel med det. Men avstanden til de to lavmælte mennene
var for stor til at hun fikk med seg mer enn ett og annet ord. Hun
reiste seg og gikk bort til vinduet, ble stående rett bortenfor de
to mennene. Etter en stund nikket Hammer. Reiste seg og gikk
bort til det motsatte vinduet, der han ble stående. Det var tydelig
at han tenkte. Et lite øyeblikk gled et smil over leppene hans, og
han snudde seg og betraktet den unge kvinnen med interessert
blikk gjentatte ganger. Deretter gikk han tilbake og satte seg ved
23

Ondskapens sæd
bordet. Da han var ferdig med både formaliteter og informasjon,
trakk han onkelen til side. Han nikket mot Elsa, og med korte,
enkle setninger forklarte han at siden hun ikke hadde papirer, så
måtte han ta henne med seg inn til kontoret og registrere henne
med en gang. De andre ville bli hentet i løpet av et par timer
av en minibuss og fraktet til registrering før de ble kjørt videre
til mottaket, der de etter hvert ville bli gjenforent med piken.
Onkelen ble stående tenksom før han gikk bort og forklarte det
hele for Saroya, som stirret på datteren med engstelig blikk. Hun
likte ikke tanken på å skilles fra henne i det hele tatt, om enn
bare midlertidig. Men alt tatt i betraktning, så var vel dette den
eneste muligheten.
Stille gikk Saroya bort til Elsa og satte seg. Med velvalgte ord
forklarte hun hva hun måtte gjøre. «Uansett, vi møtes igjen senere
i dag. Vi må stole på denne mannen nå.»
Elsa stirret uutgrunnelig fremfor seg. Magefølelsen var ubehagelig,
men hun var sterk, vant til å tåle. Etter noen minutter med
frem og tilbake nikket hun.
Hammer vendte seg mot onkelen igjen. «Jeg må fylle ut dette
skjemaet først. Hvor gammel er hun?»
«Seksten, hun nærmer seg sytten år nå. Du kan få datoen også,
den har vi i det minste.» Hammer nikket og noterte. «Hårfarge?»
Han vendte blikket mot henne. «Vi sier svart. Øyefarge?»
«Mørk, brun.» Onkelens svar kom kontant.
«Og høyde?»
Onkelen vendte seg mot Elsa og spurte. Hun svarte stille, og
onkelen gjentok svaret til Hammer. «En meter og syttiseks.»
«Da er det bare vekten igjen.»
På ny snudde onkelen seg mot henne. «Sekstifem kilo.»
Hammer la skjemaet inn i mappen og reiste seg. Hun lignet på
moren. Han nikket med et uttrykk som tydelig bekreftet at han
likte det han så. «Da går vi.» Han vinket på Elsa, som tok på seg
jakken og fulgte etter ut i bilen.
24

Del 1 | 1978–1995 | Et menneske
Han hjalp henne inn i baksetet, smilte tillitvekkende og hjalp
henne med å feste sikkerhetsselen. Ga henne en flaske vann.
Deretter satte han seg inn bak rattet og møtte blikket hennes
i speilet. «Everything is ok. Yes?»
Hun nikket forsiktig. Det var vel det da. Ok. Det hørtes så
beroligende ut, dette ene enkle omsorgsfulle spørsmålet. Forventningen
ble forsterket idet han startet bilen, nå var de underveis
mot det nye, og hun var først. Snart var de alle fremme. Alt det
onkelen hadde beskrevet som farlig, var lagt bak dem. Hammer.
Han virket som en trygg mann, det første mennesket de møtte
i dette nye landet. Om noen timer ville hun være sammen med
de andre igjen. Hun slappet av og lot blikket gli over omgivelsene
da han begynte å kjøre.
Hammer pustet ut. Han kjente suget i mellomgolvet da han svingte
av fra hovedveien og kjørte sørover på en av de mindre veiene.
Tankene gikk i allslags retninger. For en mulighet, og han var
mann for å gripe den. Det var helt tilfeldig at han hadde kjørt
direkte ut hit i dag i sin egen bil etter at kollegaen ringte og meldte
avbud. Han fulgte fartsgrensene langs hovedveien. Ville unngå
å vekke oppsikt. Kort etter kjørte han av og inn på en vei som var
smalere og dårligere brøytet. Han merket at bilen slingret innimellom
på det glatte føret, tok det med ro. Han var lommekjent
her. Holdt seg til de mindre trafikkerte veiene. Elsa fulgte med
på omgivelsene. Det snødde fremdeles. Det virket nesten som
om det var tett av røyk der ute. Sikten var blitt kort. Det hvite,
kulden der ute, den lune varmen her inne i bilen. Mannen, denne
Hammer, virket vennlig og pålitelig. Han ville sikkert gi dem alle
et nytt og godt liv. Et sted å bo, klær, etterhvert kanskje skole og
arbeid. Og mat. Tankene gikk hjemover igjen, og hun ble døsig
av motorduren. En stund senere kjørte bilen inn på en avsides
skogsvei som endte ved en hytte i et øde skogholt. Hammer var
fornøyd, ingenting spesielt hadde skjedd på turen. Dessuten var
25

Ondskapens sæd
han ofte her ute ved hytta si, bilen hans var kjent av de få som
bodde her. Han steg ut og åpnet bakdøren, vinket henne ut. Da
han gikk mot inngangsdøren, fulgte hun etter, men han merket
seg blikket hennes. Øynene hadde fått noe utrygt over seg. Det var
ikke dette hun hadde forventet, de skulle vel inn til noe større enn
dette? Han stoppet opp og snudde seg. Smilte og løftet armene.
Tillitsfull fulgte hun etter ham inn gjennom inngangsdøren. Vel
inne opptrådte han korrekt og hjelpsomt, han var stille og sa bare
noe når det var helt nødvendig.
«Bare sett deg i lenestolen der, så skal jeg finne frem noe mat.»
Han serverte saft og noen brødskiver med fårepølse.
Elsa så på den uvante maten med et undrende blikk. Suget
i magen fikk henne til å gripe den ene brødskiven. Det smakte
annerledes og godt! Hun åt og drakk av det som denne trygge
mannen hadde satt frem til henne. Etter en stund la hun fra seg
servietten og kjente at noe var galt. En utrolig trøtthet seg innover
hele henne, en slags nummenhet hun ikke klarte å kjempe mot,
og som hun bare seg dypere og dypere ned i. Hun ville protestere,
noe var galt. Øyelokkene, tunge som bly, hele kroppen totalt
viljeløs og avslappet. Kort etter sov hun som en stein.
Hammer nikket fornøyd. De var så tillitsfulle disse jentene. Gi
dem noe, smil litt. Han studerte henne en stund før han reiste
seg og gikk frem. Grep henne rundt håndleddene og dro henne
opp over skulderen. Bar henne bort til en dør som han åpnet, og
gikk ned i kjelleren og videre inn på et av rommene der nede.
Bøyde seg frem og la den slappe kroppen i sengen. Med varsomme
hender kledde han av henne. Lot henne beholde bh-en og
trusen. Deretter tok han noen bilder med et kamera som skrev ut
motivene direkte. Etter at han hadde tatt bildene, la han henne på
siden slik at hun ikke skulle bli kvalt dersom hun skulle bli dårlig
av sedativet. Han hadde brukt det samme dopet tidligere også,
det var ikke alle som tålte det like godt. Hun kom forventelig til
å sove en god stund nå. Han låste døren og gikk opp igjen.
26

Del 1 | 1978–1995 | Et menneske
Han hadde fullført første del av planen. Han kledde seg, gikk
ut og låste ytterdøren omhyggelig før han gikk ned til bilen. Da
han var tilbake på kontoret, ringte han først og meldte fra om
de fem som ventet på å bli transportert til mottaket. Han fikk
bekreftet at en transport ville være underveis for å hente dem
i løpet av kort tid. Deretter ringte han til politiet og sa ifra om
at han skulle melde en hendelse. Etter en stund fikk han snakke
med en polititjenestemann og meldte at han hadde hatt med seg
en kvinnelig asylsøker uten identitetspapirer, og hvordan hun
hadde forsvunnet for ham. Hun hadde kort og godt hoppet ut
av bilen i et lyskryss og blitt borte. Han var sjanseløs, hun bare
forsvant i løpet av et øyeblikk. Han oppga signalementet hennes,
var nøye med det slik at det ikke skulle avvike når de helt sikkert
snakket med familien hennes senere. Han smilte fornøyd, klar
over at dette ikke hadde noen som helst prioritet. Han hadde gjort
et prosedyrebrudd både når han hadde valgt å transportere henne
selv, og når han hadde etterlatt de andre alene uten tilsyn. Men
han måtte gripe anledningen og ta denne sjansen. Dette ble det
nok ingen sak av. Mennesker med ulik bakgrunn ble behandlet
ulikt. Det var ikke noe han bare kunne påstå. Han visste det,
var en del av det selv. Etter at han var ferdig med papirarbeidet,
lente han seg tilbake i kontorstolen og drakk av kaffekoppen. Han
lukket øynene; tankene vendte tilbake til hytta. Han så henne
for seg. Lot hånden gli ned i lommen og hentet frem bildene.
Uvanlig velformet og vakker. Han kjente hvordan hun vekket
begjæret så han ble ør i hele kroppen. Og hun var hans. I hvert fall
for en stund. Og hun var verdifull. Mye mer verdifull enn noen
av de andre han hadde solgt videre. Han bøyde seg og tok frem
en konvolutt. La bildene oppi og skrev et navn på konvolutten.
Puttet den ned i jakkelommen. Han fikk levere den på avtalt sted
når han skulle ut et ærend. Tankene vendte tilbake. Hun hadde
kalt seg Elsa, det var greit nok for ham. Han ville beholde henne
frem til over helgen, deretter ville han levere henne fra seg. Hun
27

Ondskapens sæd
var verd førti, femti tusen, kanskje mer, og han trengte pengene.
Tanken på pengene irriterte ham. Hvis det ikke var for de fordømte
pengene, kunne han beholdt henne selv. Et kvinnfolk som
ingen andre visste om, tenk, alle mulighetene.
«MAMMA. MOOOOR!!!» Ropene var mer som skrik i fistel der
ordene revnet. Hun stirret med vidt åpne øyne, intenst søkende
over mot den andre siden av elven. Sakte løftet hun den lange,
slanke armen, strakte den frem i et famlende forsøk på å gripe
tak i en vag skikkelse der fremme, mens hun hvisket «kom». Ville
klamre seg fast til det tryggeste festet hun hadde hatt gjennom
livet. På ny runget ropet gjennom luften, slengt ut mot denne
skikkelsen som svevde der borte på den andre siden. Plutselig
kom skodden sigende. Skikkelsen der borte ble utydeligere, forsvant
til slutt helt i den tette, grå, altoppslukende massen.
«Mamma. Jeg har bare deg. Jeg er så redd, vær så snill!!!» På
nytt ropte hun langs den utstrakte armen. Plutselig en skygge,
en bevegelse. Hun kunne skimte noen som … ja, den kom mot
henne, denne skikkelsen der ute. Registrerte at den kom svevende
gjennom det tette skoddeteppet. Stemmen var blitt hes, og
hun kjente håpet og gleden strømme inn i kroppen og fortrenge
den vonde fortvilelsen. Hun kom nå, kom for å være hos henne.
Skikkelsen nærmet seg. Men … det lignet jo ikke på …
«Mamma? Er det deg?» Usikkerheten og frykten var tilbake.
Skodden lettet, og brått sto Hammer foran henne.
Elsa våknet med et rykk. Den vonde opplevelsen fra drømmen
satt i hele innmaten som en vond pine. Hun satte seg sakte opp,
registrerte at hun var i et rom hun aldri hadde sett før. Alle de fire
veggene var blåmalte og tomme. Kun en lampe i taket, som lyste
svakt. På nattbordet sto det en annen lampe. Hun bøyde seg frem
og slo den på. Satte seg opp igjen. I det ene hjørnet sto et skap.
Utenpå skapet hang det en lapp der det sto MAT OG DRIKKE. Et
kraftig tak i magen fikk den spede kroppen til å brekke seg flere
28

Del 1 | 1978–1995 | Et menneske
ganger. Etter en stund slapp krampene taket, og hun satt stille med
øynene lukket til det gikk over. Da hun kjente at det var greit, steg
hun ut av sengen og gikk bort til døren. Låst, hun var innestengt.
«Hallo?» Hun hvisket det mer enn hun ropte. «HALLO!!! Er
det noen der?» Høyere nå, noen måtte jo høre? Lyden virket så
død her inne, som om hun var i en tett boks. Hun fant en bryter
ved døren og vred på den. Lyset i taket ble sterkere, og da hun
snudde seg igjen, fikk hun øye på toalettet som sto borte i det
andre hjørnet. På ny ropte hun noen ganger mens hun dro i dørhåndtaket.
Hun ga opp og gikk bort til skapet og åpnet de doble
dørene. Det sto noen pakker med forskjellige sorter kjeks der
inne, et par poser med chips og noen sjokolader. To store flasker,
en med vann og en brusflaske. Hun åpnet den ene kjekspakken
og spiste. Merket sulten som en hul klump i magen. Drakk både
brus og vann. Kjente at hun måtte tisse, og gikk bort og åpnet
toalettlokket. Da hun var ferdig, trykte hun på knappen på veggen.
En svak summing noen sekunder, og så ble det stille. På ny
så hun seg rundt. Rommet: Seng, mat, drikke, toalett. Brått gikk
det opp for henne; hun var ikke bare i ett rom. Hun var i en celle.
Var det det han hadde gjort etter at hun sovnet, denne Hammer?
Kjørt henne til politiet, og nå var hun arrestert? Kom de til å sende
henne alene hjem igjen, bort fra moren og de andre? De andre
hadde jo papirer. Hun la seg på sengen igjen. Fortvilelsen slo ned
i henne igjen med en voldsom styrke. Fra å ha levd et skjermet
og beskyttet liv i alle sine barne- og ungdomsår, lå hun nå her
uten noen av dem hun var glad i. Borte fra alle. Og det eneste
hun kunne gjøre, var å vente, og håpe. Men håpet kjentes fjernt,
nå var det kun frykten og fortvilelsen som rådde. Dette stemte
ikke. Tankene kvernet, og tårene rant. Hendene lukket og åpnet
seg som i harde tak, pusten gikk hivende. Og tiden gikk.
Hun våknet av lyden da døren gikk opp. Det var ham igjen,
Hammer. Hun satte seg opp og svingte bena ut over sengekanten.
«Hvorfor er jeg her, og hvor er mor og de andre?»
29

Ondskapens sæd
Hammer ble stående og se på henne med en alvorlig mine. Etter
en stund nikket han. «De andre er reist til mottaket, du må være
her en stund før du kan reise etter dem. Bare noen få dager. I mellomtiden
får vi gjøre det beste ut av det. Ikke sant?» Han smilte og
satte seg ved siden av henne i sengen. «Har du spist noe?»
Hun nikket.
«Bra. Du har det du trenger her.»
Hun merket hånden hans i nakken. Den strøk nedover langs
ryggen, og en brå fornemmelse av kulde og avsky raste gjennom
henne. Noe ekkelt og ubehagelig var i ferd med å skje. Hun ristet
på overkroppen og bøyde seg fremover. Hånden hans grep henne
i håret og dro henne rolig opp igjen.
«Så, så. Slapp av. Du bestemmer selv hvor vanskelig dette må
bli.» Fransken hans var påtagelig elendig, men hun forsto meningen
med hvert ord. Han la den andre hånden på det bare låret
hennes, lot den gli mot skrittet. Hun vred seg løs og bråsnudde.
Hånden hans stoppet slaget, grepet var hardt og fast rundt håndleddet.
«Ja vel, da blir det som du vil. Jeg prøvde nå i det minste
med det gode.» Han reiste seg igjen, dro henne etter seg mot
døren og ut i en korridor. Da de sto foran en annen dør, tuklet
han en stund før han fikk frem nøkkelen og låste opp. Dro henne
inn og låste igjen. «Sånn. Her er vi nå, og her blir du når jeg er
til stede.»
Smerten fikk tårene til å sprette da han dro henne etter håret
bort til sengen og veltet henne oppi. Mens han presset henne ned
i sengen, låste han hender og ankler fast med lærreimer slik at
hun ble liggende utstrakt i stjerneform. Hun løftet hodet da han
var ferdig. Frykten satt i hele kroppen. Dette hadde han tydeligvis
gjort før. Et stykke borte sto det to kamera på hvert sitt stativ,
begge rettet mot sengen. Et lite rødt lys fortalte henne at de sto på
opptak. Hun ble filmet! Her, naken! Fortvilelsen hun hadde kjent
på tidligere, var tilbake for fullt, og nå skrek hun. Ropte ut, ba om
hjelp. Og hele tiden sto han et par meter unna ved fotenden og
30

Del 1 | 1978–1995 | Et menneske
bare så på. Da hun omsider roet seg litt, kom han frem til henne.
La hånden på låret hennes igjen. Hun spente kroppen, vred seg
over til den ene siden. Men de stramme lærremmene holdt henne
hjelpeløst fast.
«Slapp av, det er ikke noe du kan gjøre fra eller til. Hele denne
kjelleren er isolert, så du kan bare hyle og skrike. Det er ingen som
hører deg allikevel.» Han smilte på sin spesielle måte og fortsatte.
«Du er visst ei lita jomfru, du, ei som ingen vet om. Bare du og
jeg. Og det er verd sin pris. Jeg kunne nok fått noen tusener mer
for deg hvis du var helt urørt, men noe skal man jo unne seg her
i livet». Han trådte tilbake et par skritt og begynte å kle av seg.
Hjertet hamret i brystet på Elsa, og idet han kløv opp i sengen og la
seg over henne, begynte hun å vri seg. Han la den ene armen over
brystet hennes og presset kroppen ned i sengen. Han lo og flyttet
hendene nedover, grep tak i hoftene hennes. Hun merket lemmet
hans mot skrittet. Hendene grep tak i remmene og dro kroppen
oppover. Unna, unna!!! Remmene rundt anklene strammet. Hun
kjente presset av ham der nede, og med en villskap som overrasket
ham, kastet hun på seg så han holdt på å ramle av. Han lo rått og
krøp over henne igjen. Lårene hans bendte bena hennes fra hverandre
med så stor kraft at hun ble dradd nedover mot ham. Armene
ble strukket stramt oppover mot hvert sitt hjørne av sengen. Hun
freste, spyttet og kavde. Plutselig grep han en pute med den ene
hånden. Holdt den over ansiktet hennes et øyeblikk før han la den
ned og presset. Panikken da hun ikke fikk puste, var overveldende,
men han var sterk. Det prikket for øynene, suste i tinningene, og
så merket hun at hun begynte å gli bort. I samme øyeblikk fjernet
han puten, og hun gispet inn luft. Da presset han seg inn i henne.
Smerten var intens, og hun begynte å stritte imot igjen. På ny kom
puten, og så resignerte hun. Lå stille. Kjente bare smerten mens
han pumpet inn og ut til han stønnende ble liggende stille. Etter en
stund krøp han av den unge kroppen og ble stående. Låste henne
fri og kastet et håndkle opp på magen hennes.
31

Ondskapens sæd
«Tørk deg.»
Hun grep håndkleet og dro det over skrittet. Den intense rødfargen
fra blodet mot det hvite stoffet. Hun ristet og skaket i hele
kroppen og satte seg opp. Ble sittende som i transe og stirre på
blodet. Han hadde kledd seg og kom tilbake til sengen.
«Kom. Det er ikke farlig, det er gjerne slik første gang. Det går
over. Du skal tilbake til det andre rommet. Og husk, du bestemmer
hvordan dette blir. Hvis det er slik du vil ha det hver gang, så …» På
ny grep han tak, denne gang i overarmen, og dro henne ut av sengen.
«Merk deg det, du bestemmer selv hvor hardt dette skal være.»
Hun hadde vært her i flere dager. Her nede i disse to rommene
som hun nærmest pendlet mellom, tilbrakte hun en vekslende
tilværelse. Enten for å sove og spise, eller for å tilfredsstille behovene
til denne mannen. Og alt ble filmet. Hva brukte han det
til? Så han på det selv, eller solgte han det til andre? Hammer. En
mann som de alle hadde lagt livene sine i hendene på. Et liv i total
uvisshet. Han snakket nesten ikke til henne lenger, bare gjorde
det han ville, men sist da han kom, hadde han nevnt noe om at det
var weekend, og at han ikke skulle dra igjen før den var over. Hun
grøsset da hun forsto at han skulle bli her så lenge helgen varte. Et
par ganger i døgnet tok han henne med opp i hovedetasjen og inn
på et bad og lot henne dusje. Hun fikk til og med komme opp og
spise middag sammen med ham to dager på rad. Den ene kvelden
de satt ved bordet, skålte han med løftet vinglass og pekefingeren
rettet mot henne mens han stirret henne inn i de trassige øynene.
«Du bør skjerpe deg og være glad over hvor storsinnet jeg er.
Hadde det vært noen andre, så hadde du fått bank til du lærte
å adlyde. Du burde ha lært nå at det ikke er noe du kan gjøre fra
eller til. Du bestemmer selv. Jeg håndterer deg uansett.» Han
nikket langsomt mens han snakket. «Skål, frøken. Nå spiser vi,
og senere … ja, jeg har mer på repertoaret, så du burde sette pris
på det du lærer her. Det blir uansett nyttig for deg senere i din
32

Del 1 | 1978–1995 | Et menneske
nye tilværelse.» Han spiste rolig videre. «Og du burde spise, du
også. Du trenger næring så du holder deg i stand.»
Hun foldet armene over brystet. Aldri. Ikke med ham. Han
skulle ikke få noe frivillig.
Han strammet lenken som var festet til lærklaven hun hadde
rundt halsen. Nappet i den noen ganger mens han lo. Hver gang
han tok henne med opp, satte han på henne denne klaven med
en lenke som han festet til sin egen arm. «Bare så du ikke finner
på noe tull.»
På ny dette ekle gliset som hun hadde lært seg å avsky så inderlig.
Han fulgte med henne hele tiden der oppe, og så, når han
var fornøyd, dro han henne ned i kjelleren igjen. Over helgen
forsvant han igjen, tidlig om morgenen. Før han gikk, kom han
nedom og så til henne.
«Nå er det arbeid, men jeg kommer tilbake i kveld. Det blir
en forandring da, jeg kommer ikke alene. Du får tenke over det.
Snart finner du nok ut at det kanskje ikke var så verst her hos meg
allikevel.»
Timene gikk. Han hadde sagt at han kom tilbake igjen om
kvelden, og da kom det også flere. Hva skulle skje? Hun hadde
lest om gruppevoldtekter i hjemlandet. På ny vokste frykten seg
stor. Det kvalmende, tunge suget i magen forplantet seg som en
lammende fornemmelse gjennom hele kroppen.
Kroppen hennes våknet og skvatt til da døren gikk opp og
hun hørte ukjente stemmer. Søvnen hadde gitt henne hvile, og
umiddelbart steg frykten på ny opp i kroppen; denne gangen
var han ikke alene. Hammer steg inn, tett etterfulgt av to andre
menn. Grovbygde menn som så brutale ut. Hammer grep armen
hennes og dro henne ut på golvet, lot henne stå der naken til fri
beskuelse og forklarte hvilke posisjoner hun skulle stå i, slik at de
fikk vurdert henne. Med følelsesløse blikk tok de henne i øyesyn.
Hammer klemte til rundt armen hennes og sa:
«Hun er stri som få, men dere får nok skikk på henne.»
33