SINTEF RAPPORT - Norsk Industri

nevner også Arena-programmet, som støtter en rekke regionale klyngeinitiativ. Relevante her er
bl.a. IKT (Grenland), offshorefartøy for dypt vann (Haugaland og Sunnhordland), brønnteknologi
(Stavanger), integrerte operasjoner/Edrift.
Etterspørselen fra oljeselskapene på norsk sokkel er som tidligere nevnt i endring, fra bygging av
de tunge, bunnfaste produksjonsplattformene til mer vekt på undervannsinstallasjoner, Edrift og
modifikasjoner på felt i produksjon.
Maritime næringer
Skipsfarten har dype røtter i Norge, og med utgangspunkt i rederiene er det bygd opp betydelig
skipsindustri, i form av verft og produsenter av motorer og utstyr. Rederiforbundet oppgir på sine
hjemmesider at det er mellom 90 -100 000 ansatte i de maritime næringene. Den maritime
kompetansen anses som svært viktig for at Norge lyktes innen offshore petroleumsvirksomhet, og
store deler av sektoren er i dag innrettet mot denne næringen: oljeborings- og produksjonsfartøyer
og rigger, seismikk, supply, gasskip som LPG og LNG utgjør en vesentlig del av de maritime
aktivitetene. Norske riggselskaper har bl.a. ekspertise på oppjekkbare rigger (jack-up). Den
maritime klyngen har sitt tyngdepunkt i Møre og Romsdal.
I Reve m.fl. (1992) ble den norske maritime klyngen karakterisert som den sterkeste og mest
dynamiske næringsklyngen i Norge. Ti år etter omtaler Reve og Jacobsen (2001) fortsatt klyngen
som relativt sterk og komplett, samtidig som man påpeker noe svake koblinger til forskning og en
viss fare for over tid å miste noe av innovasjonsevnen. Det er i dag etablert to NCE-er innen
maritime næringer. Den ene er NCE Maritime, med utgangspunkt i det maritime miljøet på Møre.
Verftene her skiller seg fra de fleste andre i verden ved at de ikke driver masseproduksjon, men
skaper avanserte og høyteknologiske skip, og dette ønsker man å bli enda bedre på. Skrogene
bygges gjerne i andre land, mens skipene designes og utstyres i Norge. Det er fortsatt mange
teknologiske utfordringer å løse, bl.a. for å hjelpe oljeselskapene til å utvinne mer marginale felt.
Den andre er NCE Subsea, med utgangspunkt i Hordaland. Undervannsteknologi får stadig
økende betydning innen olje- og gassvirksomheten. Hordaland har et av de sterkeste og mest
komplette undervannsteknologimiljøer i verden.
Bransjen er konjunkturavhengig, og særlig verftene har en del ledig kapasitet nå. Norske verft har
også tidligere vært igjennom flere tøffe omstillingsrunder.
Vannkraft inkl. kabelindustri
Norge har lange industrielle tradisjoner innen utbygging og drift av vannkraft, herunder lang
erfaring med å bygge kraftnett. Kraftnæringen omtales bl.a. i Reve m.fl. (1992) og Reve og
Jacobsen (2001). Statkraft hadde lenge monopol på utbygging og drift av det nasjonale
hovednettet, og prisene var politisk satt, noe som gav manglende incentiv til effektiv drift. Med
Energiloven i 1991 innførte Norge som et av de første landene i Europa markedsbasert omsetning
av kraften. Statnett har i dag ansvaret for overføringsnettet og det er konkurranse både på
produsent- og distributørleddet. Statkraft er fortsatt en dominerende aktør i Norge, men med et
stadig mer integrert nordisk (nord-europeisk) kraftmarked er evnen til å utøve markedsmakt
betydelig mindre.
Norske leverandører har vært representert med de aller fleste produkter og tjenester som skal til
for å bygge og drive vannverk: entreprenører (demninger, tunneler, anlegg mv), kabler,
IKT/fjernstyring, generatorer, transformatorer og annen elektronikk, i en tidlig periode også
vannturbiner, men dette ble raskt kjøpt opp. Tidligere ble norske aktører i stor grad favorisert
gjennom konsesjonslovgivningen. Slik er det ikke lenger, og en del leverandører har lyktes
relativt godt med å kutte kostnader og øke eksporten. Andre har funnet nye innenlandske
50