SINTEF RAPPORT - Norsk Industri

Det må påpekes at det Norge spesielt har gode forutsetninger for er vindkraft på dypt vann.
Dermed vil f.eks. flytende konstruksjoner egne seg godt utenfor norskekysten. Vi har relativt
begrensede havområder med grunt vann (her vil det dessuten lett kunne bli konflikter med annen
kystaktivitet). Til sammenlikning har f.eks. havområdene utenfor Danmark typisk en dybde på
under 15 meter selv 20 km fra kysten.
Med stor aktivitet innen skipsfart og offshore petroleumsvirksomhet har Norge bygd ut god
havnekapasitet. Dette vil være viktig ved en satsning på produksjon av store komponenter til
offshore vindkraft. I tillegg er infrastruktur i form av kraftnett selvsagt helt avgjørende, og på kort
sikt også tilgang til testfasiliteter og demoanlegg. I World Economic Forums årlige analyse av
lands konkurransedyktighet (se Porter og Schwab, 2008) scorer Norge generelt lavt på
infrastruktur (spesielt veinettet), men kommer noe bedre ut mht kvalitet på havneinfrastruktur og
elektrisitetsnettet. En eventuell satsning på offshore vindkraft vil kreve en betydelig oppgradering
og utbygging av dagens kraftnett. I tillegg til at det må bygges eget kraftnett til havs, må
sentralnettet forsterkes og det må bygges flere og sterkere overføringskabler til utlandet. Mange
andre land vil også ha disse utfordringene – her vil mye avhenge av myndighetenes vilje til å
satse.
Innkjøp utgjør en stor del av parkutbyggers produksjonsverdi. Parkutbygger er derfor kritisk
avhengig av leverandørindustrien. Det er også her mye av teknologiutviklingen skjer. En del
komponenter kan kjøpes i det internasjonale markedet, mens hovedelementer som vindturbin og
understell bør utvikles i samarbeid med leverandør. Tilsvarende vil det være naturlig med en viss
nærhet til tilbydere av installasjonstjenester samt analyse- og rådgivningstjenester i forbindelse
med vindparkutvikling. Konkurranseevnen i offshore vindkraftproduksjon vil derfor avhenge mye
av leverandørnæringenes effektivitet.
Når det gjelder arbeidskraft, har Norge en kostnadsulempe i form av høyt lønnsnivå og da særlig
for ”industriarbeidere”. På den annen side har vi i gjennomsnitt et høyt utdanningsnivå, og høyt
utdannet arbeidskraft er relativt ”billig”. Vi har også lange industritradisjoner både i forhold til
kraftproduksjon og leverandørindustri, og vi scorer godt på on-the-job-training (Porter og
Schwab, 2008). Videre er det relativt lav arbeidskonfliktfrekvens i Norge sammenliknet med
mange andre europeiske land, og beslutninger implementeres raskt. Den norske velferdsmodellen
bidrar dessuten til et fleksibelt og effektivt arbeidsmarked gjennom å overvelte mye risiko på
staten.
Hovedproblemet mht arbeidskraft er mangelen på ingeniører. Menon (2008b) har gjennomført en
spørreundersøkelse (sommer 08) blant leverandørindustrien til olje og gass. Her fremgår det at 30
pst. av bedriftene mener at tilgang på relevant kompetanse i Norge vil være deres største
utfordring de neste 2-3 årene. Færre mente at tilgangene på kapital var like kritisk 12 . Også
Konkraft-rapport nr. 4 bekrefter dette inntrykket. Rekruttering og utvikling av kompetanse er
gjennomgående en stor utfordring for petroleumsnæringen. Knapphet på mennesker fører
dessuten til økt lønnspress som kan svekke lønnsomhet og konkurranseevne over tid. Mye tyder
nå på at utenlandsk arbeidskraft også blir en stadig større del av den norske ingeniørstanden,
melder Offshore.no. Energirådet (2008) påpeker at når industrietableringer må konkurrere med
annen virksomhet, blir også ringvirkningene begrensede.
En kilde til problemet er at det utdannes for få ingeniører i Norge. Norge scorer dessuten lavt på
utdanningen innen realfag, selv om vi for øvrig har et relativt godt system for høyere utdanning
(Porter og Schwab, 2008). Kvalitet og volum på realfagsutdanningen bør derfor være et viktig
satsningsområde. En må i tillegg se på hvilke muligheter vi har for å tiltrekke flere utenlandske
12 Dette var riktignok før finansmarkedene kollapset
46