Den glemte ulykken

Den glemte ulykken 

Side 1 av 87

Fra 

Støttegruppen 

”De glemte” 

etter 

«Deep Sea Driller» 

ulykken 

Ingunn Vier Gabrielsen 

Postboks 1562 

4093 Stavanger 

Tlf.: 51533989 

Mob.: 95805248 

Side 2 av 87

«Deep Sea Driller» 1 mars 1976 

Livbåten tilhørende «Deep Sea Driller». Båten ble skylt i land på et svaberg i Aurihopen 3-4 kilometer sør for ulykkesstedet. 

Side 3 av 87

« Walvis 8 », ex. « Georgturm » supplybåt for « Deep Sea Driller » 1 mars 1976. 

« Kalimera S », ex. « Inger Lise » Standby båt for « Deep Sea Driller » 1 mars 1976. 

Side 4 av 87

Etterlatte «Deep Sea Driller» 1 mars 1976 – Norge 

Fornavn Etternavn Adresse Postnr Poststed Mobilnr/Telefon 

Aksel Gabrielsen 22 år 

Ingunn Vier Gabrielsen Åkragt. 48 4015 Stavanger 95805248/51533989 enke 

Ronny Gabrielsen Storgata 33 4010 Stavanger sønn 

Mona Ommer datter 

Bjørn Gunnar Petterson 32 år - ikke funnet - 

Jane Petterson Maggevarden 15 5363 Ågotnes 90080194/ 6333144 datter 

Kim Petterson Botnafjellsvn. 35 5353 Straume sønn 

Johannes Tysnes 36 år 

Astri Tysnes Lunderhaugen 24 7081 Sjetnemarka enke 

Jarl Tysnes Sigurd Josalfars v. 28 A 7052 Trondheim 9244919/73931363 sønn 

Lise Tysnes datter 

Jens Gunnar Uglenes 37 år 

Liv Uglenes enke 

Arne Uglenes 5396 Vestre Vinnesvåg 56185643 sønn 

Jan Kristian Uglenes 5396 Vestre Vinnesvåg sønn 

Leif Uglenes 5396 Vestre Vinnesvåg sønn 

Klara Uglenes Sunde i Sunnhordaland datter 

Max Kjørlaug 39 år - ikke funnet - 

Eva Kjørlaug Lepsøyvn. 8 5200 Os 56306062 enke 

Thor Øystein Johannessen 30 år 

Anne Brit Tønnessen Holteveien 17 4639 Kristiansand 38040298 søster 

Omkomne «Deep Sea Driller» 1 mars 1976 – Norge 


Aksel Gabrielsen 

Bjørn Gunnar Petterson 

Johannes Tysnes 

Jens Gunnar Uglenes 

Max Kjørlaug 

Thor Øystein Johannessen 

Ombord på «Deep Sea Driller» 1 mars 1976 - Norge 


Einar Birger Enoksen død 

Leif Agnar Helgesen død 

Odd Johnsen død 

Kjell Løkken død 

Otto Kristian Søfteland død 

Side 5 av 87

Ombord på «Deep Sea Driller» 1 mars 1976 - Norge 

Fornavn Etternavn Adresse Postnr Poststed Mobilnr/ Telefon Født 

Lars Apelthun Ullensvang Asperudtoppen 2 1258 Oslo 23169682 101042 

Giorgio Benevoli Vollaveien 10 G 5261 Indre Arna 55240323 171137 

Jostein Agnar Bjørgan Marøya 7900 Rørvik 90527421 060346 

Atle Blomli V.Husebytun 25 7097 Saupstad 72581294 110740 

Knut Brattebø Rognsbakken 1 5700 Voss 48091931 / 120354 

56516461 

Reidar Dehli Gamle Rovenv.82 1900 Fetsund 90988006/63881113 141044 

Lars Drivenes 5397 Bekkjarvik 91694167/ 56184364 081135 

Knut Egil Fredriksen Aasen 5215 Lysekloster 56309150 140936 

Jan Willem Gundersen Ø.Nesttunv.6 5221 Nesttun 91765635 /55139484 030356 

Nils Martin Hole Lillehatten 422 5148 Fyllingsdalen 41663860/55165666 110348 

Bjørn Kirkeli Nordbødalen 6 4843 Arendal 90699947 /37011943 050241 

Tor Ivar Løvstakken Birkev. 25 5093 Bergen 90095411 /55203002 120637 

Alf Inge Martinsen A. Harestadsv.2.F 4070 Randaberg 51417681 010341 

Gunnar Matre Skarefjellet 55 5174 Mathopen 55266496 020745 

Kåre Munkejord Idlamyrvegen 16 4280 Skudeneshavn 52828760 180654 

Kjell Magne Oen 5336 Tjeldstø 56389034 220347 

Arnt Owe Oxaas Jan Petersensgt.19 4041 Hafrsfjord 90037672 /51551750 020354 

Olav Raunholm Lerumsvei 42 5178 Loddefjord 55269686 061023 

Alvin Edgar Severinsen Krokan 14.A 4640 Søgne 41474191 010643 

Olaf Skrivervik Bjergsted Terr.2 4007 Stavanger 97586972 /51535141 160646 

Kåre Spjeld Spjeld 5363 Ågotnes 93422948 56334649 041137 

Reidar Olaf Spjeld Koltveit 5353 Straume 99260198 /56334657 300838 

Ombord på «Deep Sea Driller» 1 mars 1976 – Norge 

Fornavn Etternavn Adresse Postnr Poststed Mobilnr / Telefon Født 

Malfred Telle 5381 Glesvær 56317940 130241 

Ole Martin Uglenes 5396 Vestre Vinnesvåg 56185505 160245 

Trygve Einar Ågotnes Maggevarden 18 5363 Ågotnes 56311074 170449 

Ombord på «Deep Sea Driller» 1 mars 1976 - Utenl. 

Fornavn Etternavn Adresse Nasjonalitet Født 

Elmer Dupuis Canada 070635 

Georg A. Ironside Box 76 RockyMtn.House Alberta Canada 160241 

Edward Marks Canada 221145 

Arthur Leslie Morrison Box 1680 Summerland BC VOH1ZO Canada 120135 

Allan Bruce Parson Canada 080443 

Louis Thomas Sylvestre Canada 060738 

Derick Peter Rouge Britisk 270146 

Edward Barry Snowling Britisk 040341 

Jean Andelein Frankrike 180253 

Pierre Louis Camilleri Frankrike 230153 

Dominique Dubois Frankrike 120353 

Pierre Kerrien Frankrike 140447 

Roger Lacome Frankrike 210144 

Andrè Polverini Frankrike 071248 

Side 6 av 87

Da oljå mistet uskylden 

Publisert 10. mars 2004 12:13 – Stavanger Aftenblad 

Deep Sea Drillers forlis natt til 1. mars 1976 har vært som visket ut av oljehistorien. Men denne 

natten mistet Ingunn Gabrielsen mannen sin. To små barn 

mistet faren. 

Line Noer Borrevik og Mari Horve 

På riggen kalte de ham Gabba. Hjemme var han Aksel og Pappa. 

Politiet i Hordaland kalte ham «Lik nummer 1». Da de fant ham. 

Etter at han hadde kjempet mot bølgene. Og tapt. Etter at Ruth 

Nilsen hadde pakket dynekåpen sin rundt ham i et fåfengt forsøk på 

å bringe liv til den døde kroppen. Etter den første, store 

dødsulykken i norsk oljehistorie. 

Deep Sea Driller var litt av en rigg. To år gammel, og et strålende 

eksempel på at norske verft ikke sto tilbake for noe, heller ikke den 

gryende oljevirksomheten på norsk sokkel. At riggen ikke var særlig 

manøvrerbar i urent farvann med orkanen hylende i boretårnet, var 

aldri noe tema. Riktignok skulle den kunne flyttes, men oppgaven 

var å stille seg opp på feltene og gjennombore havbunnen, slik at 

Norges nye velstand kunne strømme opp i sin svarte velde. Nei, det 

var ingenting å si på boreriggen Deep Sea Driller. 

Lørdag 28. februar 1976 forlot riggen Friggfeltet sørvest av Lista, 

med femti mann om bord. Bare en håndfull av disse var å betrakte 

som mannskap på det fartøyet som Deep Sea Driller nå var, der det 

gikk for egen maskin over stille hav. Målet var Bergen Mekaniske 

Verksted - BMV, der overhaling skulle starte mandag 1. mars, klokka sju blank. Det burde la seg gjøre 

å komme fram i tide. 

Aksel Gabrielsen skulle reise hjem fra Bergen. Han hadde latt seg overtale til å ta noen ekstra dager 

om bord i friperioden sin. Rederiet trengte folk, og det var ingen tvil om at den 22 år gamle 

småbarnsfaren trengte pengene. 

Skuddårsdagen kom og gikk, uten at været varslet skifte. Riktignok hadde den lave barometerstanden 

mer enn antydet uvær i mange dager, men det fredelige havet avfeide stormen som et ubekreftet 

rykte. 

- Vi sto midt i forberedelsene til nattens kaffemåltid da ting begynte å skje. Jeg hadde akkurat laget 

wienerbrød, de sto til kjøling da vi syntes det begynte å bli vel mye liv i riggen, husker Gunnar Matre. 

Nattkokken på Deep Sea Driller mener han overlevde det vanviddet han snart skulle oppleve, for å 

kunne fortelle om hvordan det var. Egentlig. Hva de opplevde, de femti oljearbeiderne som så døden i 

hvitøyet denne vinternatten. Hva de gikk gjennom da det speilblanke havet gjorde seg om til et 

piskende inferno. Om livet etterpå. Om å overleve når seks kamerater satte livet til. Om å bli behandlet 

som et problem av arbeidsgiveren. 

Gunnar Matre var nærere døden enn de fleste som overlevde Deep Sea Driller-forliset. Forliset der 

norsk oljeindustri mistet uskylden. 

Hjemme i Nymannsveien 62 lå Ingunn Vier Gabrielsen og sov. 

Ingunn Vier Gabrielsen mistet sin mann 

da Deep Sea Driller forliste i 1976. 

Kanskje hun var oppe et par ganger i løpet av natten, hun husker ikke. Mona på to og Ronny på tre og 

et halvt var som unger flest, de våknet for å tisse, drikke, kanskje hadde de drømt noe. Hjemme i 

Nymannsveien visste 21 år gamle Ingunn ingenting. Det skulle gå 26 år før hun fikk vite noe som 

helst. Blant annet at hun ble enke fordi mannen hennes var en helt. 

Side 7 av 87

Ennå følte ikke mannskapet at det var fare på ferde. Riggen hadde med seg med seg et 

forsyningsskip - tyske «Georg Turm» - og et hjelpefartøy - «Inger Lise», en ombygd, norsk fiskebåt. 

Riktignok var det bare «Georg Turm» som var sterk nok til å slepe riggen, og for sikkerhets skyld 

hadde slepebåten fått beskjed om å gjøre klar til slep, hvis det skulle bli nødvendig. Ingen trodde det, 

heller ikke de som glemte å utstyre riggen med rep til skytelinene. 

- Sjøen slo mot byssevinduene, og slepebåten heiv så kraftig på seg at baugpropellene ble blottlagt. 

Jeg ba byssegutten fjerne seg fra vinduene, for sikkerhets skyld, husker Gunnar Matre. 

På broen var det nå hektisk aktivitet. Riggen var på vei inn Fedjeosen, og det var vanskelig å 

manøvrere. Vinden kom som ut av sekk. Tok fatt i det gigantiske vindfanget Deep Sea Driller var. 

Forsøk på å komme tilbake på kurs hadde mislyktes, riggen hadde mistet verdifull styrefart, og den 

ene av maskinene var ute av drift. Nå var det vinden og strømmen som bestemte ferden, og 

pålandsvinden var passert storm i styrke, med orkan i kastene. 

Losen kom ikke om bord. Rederiet hadde avvist forespørselen, av kostnadshensyn. 

- Det skulle vært los om bord. Barometeret sto lavt i døgnvis. En los ville aldri tatt riggen inn mot 

Fedjeosen, der det er fullt av undervannsskjær og sterke strømmer. Her er det forhold som bare 

lokalkjente kan noe om, forteller Kristoffer Karlsen. Han er pensjonert los på Fedje, og snakker nødig 

om den vanvittige natten til 1. mars 1976. I politiforklaringen sin dagen etter forliset sa Karlsen at 

Odfjell Drilling avviste kapteinens forespørsel om los, fordi de ville spare de 10.000 kronene det ville 

koste å sette ham om bord med helikopter. 

- Det jeg sa den gang, står jeg for i dag. Det eneste riktige ville vært å ta riggen ut på havet for å vente 

på været. Som de gjorde med seilskutene. I stedet for å drepe seg i fjæresteinene, sier han. 

Å vente på været ville innebære å komme for seint til avtalen på BMV klokka sju. De rakk det ikke. 

Aksel Gabrielsen rakk ingenting. 

Siden gikk det fort. «Georg Turms» forsøk på å få sleper om bord i riggen, mislyktes. Da folkene om 

bord i Deep Sea Driller gikk for å skyte line over til slepebåten, var det ingen liner til geværene. 

Fartøyene danset og heiv på seg, og de kom aldri nær nok til at det gikk an å kaste liner. Et desperat 

forsøk på å få slep over ved hjelp av kranen på riggen mislyktes også, og da mannskapet skulle hive 

ankerne, var det allerede for seint. 

Alarmen gikk om bord i Deep Sea Driller. Klokka var like før fire. Riggen sto på grunn og hadde 

allerede slagside. Gunnar Marte raste rundt for å purre dem som sov. Det skreik i riggen. Folk samlet 

seg på helikopterdekket i det av varme klær de klarte å raske med seg. Redningsvestene var på, og 

Gunnar Matre serverte kaffe og wienerbrød. 

- Kapteinen takket meg for det. Vi trengte noe varmt i kroppen mens vi ventet på helikoptrene som 

skulle redde oss. 

Det ble klart at også «Georg Turm» hadde gått på grunn. Slepebåten tok inn vann og hadde nok med 

seg selv. Tiden gikk. Helikoptrene uteble. Ryktene begynte å svirre: Tror de det er en øvelse? En 

spøk? Hvor blir de av? 

Riggen krenget ytterligere, mens bølger på opptil ti meter slo over dekket. Containere, borerør og 

andre tunge, løse deler suste nedover dekk. 

Ingen opplevde det som noe annet enn livsfarlig å bli værende på riggen. Selv om det var lite fristende 

å gå ut i livbåt i det frådende havet, var det ikke godt å si om riggen kom til å kantre. I så fall ville de 

være ferdige. Kaptein og plattformsjef Tysnes var i tvil, men lot seg overbevise. 

- Han beordret oss om bord i den fremre livbåten, men jeg nektet. Vi ville låret den ned på skjæret 

riggen sto på. Da han så det, ble vi sendt bakover til akter livbåt. 

Side 8 av 87

To timer var gått siden alarmen gikk. Riggen krenget igjen. Batteriet i livbåten var flatt, det lot seg ikke 

gjøre å starte motoren, men mannskapet fikk båten på sjøen likevel. De fikk prøve å ro. 

- Det gikk jo ikke. Det var jo storm, mann! 

Folkene om bord klarte å sveive i gang motoren i livbåten. Sju mann satt ute, oppå den overbygde 

båten. Rormannen så ingenting annet enn snøstormen, bølgene og den svarte natten. De sju på taket 

var øyene hans. Kapteinen satt i baugen med en lommelykt. De andre satt inni, beina på hverandre 

mens de klamret seg til rekkverket og sendte kommandoene fra baug til akter, der beskjedene gikk 

videre inn i båten. Det gjaldt om å komme seg vekk fra de livsfarlige skjærene. 

- Ingen ble beordret til å sitte oppe. Jeg ville det selv, fordi jeg visste hvor grisete farvannet er. Jeg 

følte meg tryggere når jeg så skjærene og båene. Noen måtte sitte oppe, uten oss ville det gått mye 

verre. Vi var ingen apekatter, sier Gunnar Matre. 

En rekke av vitneavhørene bekrefter det. Siden har også rederiet medgitt at Aksel og de seks andre 

gjorde en heltemodig innsats. Men det var først etter 26 år. 

Flere redningsbåter hadde kommet til, men ingen klarte å komme nær nok til å få slep om bord i 

livbåten. Så skjedde det. 

- Vi gikk på en grunne, og livbåten gikk rundt. Gabbaen klamret seg til meg, og da vi kom opp igjen, så 

jeg ingen andre enn oss oppe på båten. Så bar det ned i havet igjen, og jeg kjente at grepet til Gabba 

løsnet. Jeg var over på den andre siden, der nede. Først tenkte jeg på bilen jeg hadde kjøpt, som min 

kone ikke visste om var betalt. Så kom de vakre fargene, og lyset, og en skikkelse som strakte 

armene mot meg. 

Øyeblikket etter var nattkokk Gunnar Matre ute av det hvite skummet. Beinet hans hang fast i det 

istykkerslåtte rekkverket, og han klarte å dra seg opp og inn i livbåten. Der satt mannskapet lamslått, 

til knærne i spy, diesel og sjøvann. 

Motoren var død og umulig å starte igjen. Vind og strøm avgjorde retningen. Helikoptrene dukket opp, 

men hadde problemer med vinsjene. Matre fikk tak i en line. - I stedet for å dra meg opp, slapp de ut 

linen. I neste øyeblikk satt jeg på havets bunn: Over meg så jeg lysene fra helikopteret og baugen på 

livbåten, fra undersiden. 

- Det tok ti år før jeg begynte å snakke om dette. 

Livbåten drev sørover langs vestsiden av Fedje, og inn i en liten vik. Der klarte flere av mannskapet å 

hoppe i land. 

Nyheten om forliset hadde nådd land og Nymannsveien på Midjord i Stavanger. Mens folk på Fedje 

gikk manngard langs sjøen, ventet Ingunn på telefonen fra Aksel om at alt var i orden. 

To år gamle Mona pludret rundt i leiligheten, sammen med storebror Ronny på tre og et halvt. Da det 

ringte på døren i ett-tiden, gikk 21 år gamle Ingunn Vier Gabrielsen ut for å åpne, med Ronny tuslende 

etter. 

- Han sa ikke hvem han var, bare at han var presten. Ronny husker hylet mitt ennå. 

Den morgenen gikk Ruth Nilsen manngard, sammen med alle andre voksne på Fedje. På vestsiden 

av øya møtte hun en mann som mente han hadde sett en skikkelse i stranden, men han klarte ikke å 

ta seg ned til ham. 

- Han lå på magen i vannet, og da jeg prøvde å dra ham opp, falt jeg bakover, slik at jeg ble sittende 

med ham i fanget. Slik ble jeg sittende, mens vi hoiet og skrek til helikoptrene. Jeg tok dynekåpen min 

rundt ham, han hadde så lite på seg. 

I halvannen time satt hun der med Aksel Gabrielsen i fanget. Det gikk mange uker før Ruth Nilsen fikk 

tilbake nattesøvnen. 

Side 9 av 87

- Det hjalp å høre at han var druknet allerede da vi fant ham. Jeg lukket øynene hans. Det var så fælt 

å se inn i de mørke øynene. Han var jo så ung. 

Ruth Nilsen var den siste som holdt rundt Aksel Gabrielsen. Den 21 år gamle enken fikk aldri se ham 

igjen. Et brev fra rederiet beklaget det inntrufne. Aksel kom hjem i en lukket kiste. 

- Jeg fikk aldri tilbud om å komme til Bergen, eller til Fedje. Jeg ble ikke spurt om det var greit å 

obdusere Aksel. Jeg fikk bare sitte der og vente til de ble ferdige med ham. Jeg var så ung, hva viste 

jeg om å stille krav, spør hun. I brevet lovet Odfjell å stille opp for den unge enken. Det ble med løftet. 

På Haukeland Sykehus var det hektisk aktivitet. Flere av de overlevende var skadet, og gangene var 

fulle av journalister. Ryktet om Gunnar Matres dramatiske historie gikk, og journalistene svermet om 

ham. 

- Det var som å spille i en film. Klart jeg ble smigret av all oppmerksomheten. Men rederiet likte dårlig 

at jeg fortalte om det jeg hadde opplevd. Det fikk jeg betale for, sier han. 

Ifølge Matre var det ingen grenser for hva rederiet skulle gjøre for de overlevende. Det skulle ikke gå 

mange dager før Matre skjønte at det løftet ikke gjaldt ham. 

- Vi ble sendt ned på Kløverhuset for å få oss klær. Jeg hentet ut det samme som folkene på 

Kløverhuset sa at amerikanerne på riggen hadde fått. 

Siden fikk han regningen på tøyet. Arbeidsforholdet var over. - De slo hånden av meg, jeg trodde det 

var fordi jeg hadde uttalt meg til journalister. Jobben jeg var lovet på Deep Sea Saga fikk jeg ikke, og 

ingen andre jobber heller. 

Ingunn Gabrielsen holdt det hele for seg selv. Fra hun fikk brevet i 1977 til 1996 snakket hun lite om 

Aksel, ulykken og det som hendte etterpå. Ingen andre sa noe heller. 

Da Deep Sea Driller dukket opp som Byford Dolphin, ble ulykken så vidt nevnt. Siden mistet sju 

mennesker livet på riggen, men ingen så ut til å huske den aller første ulykken. Den aller første som 

ble drept. Lik nummer 1. Aksel Gabrielsen, 22 år, Nymannsveien, Stavanger. 

- Det var særlig faren min som mente jeg måtte ha krav på en erstatning. Vi hadde mistet forsørgeren 

vår, og jeg var jo bare en jentunge, med to små. 

I brevet som kom fra rederiet i november 1977, heter det at Ingunn og ungene har fått det hun har 

krav på. 120.000 kroner til ungene fra ulykkesforsikringen og 65.000 kroner til enken fra 

gruppelivsforsikringen. Pluss renter. Odfjell peker på at Aksel ikke befant seg på riggen, men i 

livbåten, uten å forklare nærmere hvorfor det er viktig. «Stikk i strid med alle regler oppholdt avdøde 

seg utenbords, i stedet for å være innenfor», skriver rederiet. 

- Jeg ble skrekkslagen. Jeg trodde jo Aksel hadde gjort noe galt. 

Umiddelbart etter ulykken fikk Ingunn oppgjør fra rederiet. En månedshyre, pluss en dødshyre på 

samme beløp. Det var trukket for velferdspenger, og de tusen kronene Ingunn hadde fått til 

begravelsesklær var også trukket fra. Ingenting for overtiden Aksel jobbet da han ble drept. 

Den første julen fikk Ingunn en sjekk på 1000 kroner. Og en pakke med julemat. Året etter ble det med 

sjekken. Siden kom det ingenting. 

Rederiet understreket at det var helt klart at eierne av riggen, kommandittselskapet Deep Sea Drilling 

Company, ikke kan påta seg noe erstatningsansvar. Et moralsk ansvar følte nok eierne allikevel, da 

de to og et halvt år etter grunnstøtingen ble enige om å tilgodese de faderløse. Ifølge et internt notat 

fra møte i kommandittselskapet vedtok man å bevilge til sammen 50.000 kroner til barna. 

I notatet heter det at det var ni barn, men tallet er rettet til ti, med blyant. I notatet understrekes det at 

pengenes bevilges i dypeste hemmelighet, og pengene ble anbefalt overlevert gjennom besteforeldre 

Side 10 av 87

eller prest, mot taushetsløfte om pengenes opprinnelse. 

Ingen vet hvor store beløp kommandittselskapet har betalt ut til barna til de omkomne. 

I 1996 tok Ingunn omsider kontakt med Odfjell. Ungene hennes ville vite. Selv visste hun ingenting, 

annet enn at Aksel døde fordi han brøt sikkerhetsreglene. 

- Rederiet sa da at ingen av de overlevende eller etterlatte ville ha kontakt med noen. Jeg trodde jeg 

var den eneste som ville snakke om dette. 

Gunnar Matre og flere andre av de overlevende fikk samme beskjed. Da nattkokken med englevakt 

fortalte sin dramatiske historie til Vi Menn i 2001, var det Aksel og Ingunns datter Mona som leste. Og 

reagerte. 

- Datteren til Gabba ringte meg. Hun ville vite hva som skjedde da faren døde. Jeg visste jo alt. 

Ingunn torde ikke ringe selv. Da Mona, som var blitt 27 år og selv hadde fått barn, fortalte om 

samtalen med Gunnar, var det en ballong som sprakk. 

Det var så mange spørsmål. Ingunn Vier Gabrielsen kunne bare ett eneste svar: Aksel hadde brutt 

reglene. Derfor ble han drept. Derfor sto hun alene der i Nymannsveien, 21 år gammel, med to små 

barn. Derfor var det livet ble snudd på hodet natten til 1 mars 1976, et liv som aldri klarte å snu seg 

tilbake igjen. 

Tårene, 28 år etter, har i seg både sorg og bitterhet. Tapet av ektemannen har hun aldri kommet over, 

og et forsøk på å etablere et nytt samliv etter noen år, gikk dårlig. Hver eneste av de sju dødsulykkene 

på Byford Dolphin, slo opp gamle sår. Det var jo Aksels rigg. Han var den første. Lik nummer 1. 

Da Oljemuseet åpnet, var Alexander Kielland-ulykken viet stor oppmerksomhet i utstillingen. Ingunn 

lette, men måtte bare innse at hennes katastrofe, som fant sted fire år tidligere, var glemt. Som i 

bøkene om norsk oljehistorie. Det føltes som et slag i ansiktet. 

- Mitt tap er like stort som alle andres. 

Aksels enke tok kontakt med riggeieren etter den trettende dødsulykken på riggen, i 2002. Dolphin 

kjøpte Deep Sea Driller av Aker Verdal, som overtok den kondemnerte riggen fra 

forsikringsselskapene. Nå het den Byford Dolphin. 

- Jeg ble invitert om bord. De fløy meg til England og lot meg komme om bord i riggen der Aksel 

hadde jobbet. Det betydde mye, sier hun og viser bilder fra besøket. 

Ennå vet hun ikke hvorfor det tok over to timer fra riggen grunnstøtte til helikoptrene kom. At de kom 

for seint, er det liten tvil om. Bare halvparten av de overlevende ble reddet av helikoptre, de andre 

hoppet i land selv. Når Deep Sea Driller nevnes i en fersk utredning om redningshelikoptertjenesten i 

Norge som en vellykket redningsoperasjon, rister hun på hodet. 

- Hvor vellykket er det når seks mennesker blir drept mens de venter på hjelpen? Da de omsider kom, 

hadde flere av dem problemer med vinsjene som skulle redde folk ut av havet. Er det vellykket? 

Problemene med batteriet på livbåten var kjent for rederiet. Ladesystemet var en av tingene som 

skulle repareres på Bergens Mekaniske Verksted den morgenen. Riggens sikkerhetssertifikater var 

utløpt, blant annet med henvisning til det defekte ladesystemet. Tre uker før ulykken fikk rederiet 

pålegg fra Sjøfartsdirektoratet om sju utbedringspunkter. Ingen var gjennomført. 

Rapporten fra ulykkeskommisjonen sier lite om hvorfor det manglet skyteliner. Heller ikke påleggene 

fra sjøfartsinspektøren, nevner dem. Hvem hadde ansvaret? 

Ingunn Gabrielsen leser seg kvalm på ulykkeskommisjons rapport. Den omkomne kapteinen får det 

meste av skylden. Kanskje det var derfor hun fikk beskjed om å kreve erstatning av hans etterlatte? 

Side 11 av 87

Deep Sea Driller ble kondemnert, forsikret for 200 millioner kroner. To år tidligere hadde 

kommandittselskapet betalt 150 millioner for riggen. I polisen lå 35 millioner kroner til dekning av tapt 

fortjeneste. 

Tapet av ektemann, far og forsørger ble summert opp til 185.000 kroner. Pluss renter. Deler av 

beløpet tok overformynderiet hånd om. Flesteparten av de overlevende mistet jobben og fikk med seg 

tre månedshyrer. Noen fikk fratrekk for klærne de fikk da de ble utskrevet fra sykehuset. 

- Jeg har aldri sett papirene på ulykkesforsikringen. Overformynderiet etterlyste dem også, da de 

skulle avgjøre hvordan pengene skulle fordeles, men dokumentene dukket aldri opp. Hvilken rolle 

spilte det at de ikke var om bord i riggen da ulykken skjedde? 

I dag er Ingunn Gabrielsen uføretrygdet. Hun har astma og allergier. Dagene går med til å grave i 

gamle papirer etter ulykken som drepte mannen hennes. 

- Jeg har ikke engang penger til å dra til Fedje. 

Men det er ikke erstatning og oppgjør hun er ute etter. Støttegruppen etter Deep Sea Driller vil ha den 

oppmerksomhet oljås første store dødsulykke fortjener. Det er ikke for sent for myndighetene å 

komme med de beklagelser og kondolanser som aldri kom for 28 år siden. 

For to år siden reiste rederiet et minnesmerke på Fedje. 26 år etter at Ruth Nilsen bredde dynekåpen 

sin rundt Ingunns store kjærlighet. 

- Hun gråt så mye da vi møttes. Jeg tror det hjalp litt. Tenk hvordan hun har hatt det i alle disse årene. 

Helt alene med to små barn. Ingen hjelp å få, sier Ruth Nilsen. 

- Jeg setter blomster ved minnesteinen på årsdagen for ulykken, og når han har bursdag. Lyngen jeg 

satte i høst har stått hele vinteren. Utrolig, når du tenker på hvordan det blåser oppå der. 

. 

Aksel Gabrielsen, 22 år, Stavanger 

Bjørn Gunnar Petterson, 32 år, Bergen, ble ikke funnet. 

Johannes Tysnes, 36 år, Skjetne i Trøndelag. 

Jens Gunnar Uglenes, 37 år , Vinnesvåg i Hordaland. 

Max Kjørlaug, 39 år, Bergen, ble ikke funnet. 

Tor Øystein Johansen, 30 år, Bergen. 

Side 12 av 87

- Som om alt blei viska ut 

Publisert 1. mars 2004 07:27 – Bergens Tidende 

- Eg får meg aldri til å seie at han blei drepen. Han sette livet til, seier Eva Kjørlaug, enka etter 

Max Kjørlaug, kran-operatør om bord på «Deep Sea Driller». 

Marit Eikemo 

Dei fann aldri Max. Leitinga etter han og Bjørn Gunnar Petterson frå Bergen blei innstilt etter tre dagar. 

Fjorten dagar etter ulykka blei det arrangert minnestund for dei to som ikkje blei funne. Eva likte det 

dårleg. 

- Eg syns det var altfor tidleg. Det kunne vel hende at dei fann han. 

Etterpå har det vore stilt. 

- Som om alt berre blei viska ut. 

Framleis bur Eva i det vesle huset i Lepsøyvegen i Os. Som nygift reiste ho og Max til sjøs saman i tre 

år for å tene pengar til tomta. Og fordi Eva alltid har vore i arbeid, greidde ho å behalde huset også 

etter at ho blei enke. 

Dei første dagane etter ulykka gjekk ho mekanisk til verks for å ordne praktiske ting. Ho hugsar 

spesielt ein tur til lensmannskontoret der ho overhørte ein telefonsamtale mellom lensmannen i Os og 

ein lensmann frå eit anna distrikt. Dei diskuterte sjansane for å finne dei omkomne dersom dei kom ut 

i eit visst farvatn med visse straumar. 

- Då søkk dei som tømmerstokkar, sa lensmannen. Det var mannen til Eva han snakka om. 

I utklippsboka som Odfjell gav dei pårørande i høve minnestunda for to år sidan, er Max Kjørlaug og 

Bjørn Gunnar Petterson berre namn utan ansikt. Reiarlaget tok seg aldri bry med å skaffe bilete av dei 

to som ikkje blei funne. 

- Eg har limt det inn sjølv, seier ho, og peikar på eit lite foto av mannen sin som ho har plassert saman 

med dei andre omkomne. 

Nokre månader etter ulykka kom eit brev frå Odfjell: «(...) ved gjennomsyn av våre bøker, ser vi at det 

gjenstår kroner 2000 på et lån Kjørlaug tidlegere hadde tatt opp gjennom ODCC, og vi tillater oss 

derfor å trekke dette beløpet fra forsikringssummen» (120.000 kroner, red anm.). 

Det var stort sett det ho hørte frå reiarlaget etter at mannen hennar sette livet til utanfor Fedje 1. mars 

1976. 

Bergens Tidende/Aftenbladet 

Side 13 av 87

- Far var en helt 


Jarl Tysnes var åtte år gammel da han leste overskriften som han aldri kommer til å glemme. 

Lett å gi en død mann skylden 

Av: MARI HORVE 

Faren til Jarl Tysnes var en av de seks som mistet livet da Deep Sea 

Driller forliste ved Fedje 1. mars 1976. I tillegg var tobarnsfar Johannes 

Tysnes, plattformsjef og kaptein, og den som fikk skylden for ulykken. 

- Jeg var bare åtte år da ulykken skjedde. Jeg husker ikke så mye. 

Men jeg fikk med meg at far fikk skylden, sier Jarl Tysnes. 

sønnen: Jarl Tysnes' far, 

Johannes, var kaptein om bord 

I 26 år trodde han at faren hadde skylden i forliset. Helt til minnestunden på Fedje i 2002, da han fikk 

møte farens arbeidskolleger - de som overlevde. 

- De sa at far var en helt. Hadde det ikke vært for ham, ville flere ha mistet livet, forteller Jarl Tysnes. 

Det siste faren til Jarl Tysnes gjorde var å sitte på taket av livbåten sammen med seks andre. 

Kapteinen satt i baugen og bestemte hvilken vei livbåten skulle ta i mørket. Kommandoene ble ropt 

bakover til han som styrte livbåten. Redningsskuta «J. M. Johansen» var like ved. 

- Jeg snakket med en av de overlevende. Inni livbåten var det fullt av spy. Han orket ikke mer av lukta 

og bestemte seg for å gå opp for å få litt luft. Han åpnet den fremste luka. Far sa at han måtte vente 

litt med å komme opp, så han gikk ned i båten igjen. Sekundet etter gikk båten rundt. Etterpå var det 

tomt på dekk. 

Undersøkelseskommisjonen mente det var unødvendig å ha så mange folk på taket av livbåten. 

Kapteinen burde visst bedre. Gjennom hele rapporten står det at kapteinen burde visst bedre. Han 

burde staket ut en kurs lengre fra land. Han burde senket anker. Kaptein Tysnes gjorde mye feil, 

mente kommisjonen. Rederiet fikk ikke påpakk for det som manglet på riggen. Heller ikke for pengene 

som skulle spares ved å nekte kapteinen los. 

- En av de overlevende jeg snakket med under minnestunden sa at vi ikke måtte bry oss om rapporten 

fra undersøkelseskommisjonen. Det er mye som ikke henger på greip i den rapporten. For eksempel 

intervjuet aldri kommisjonen de overlevende. Hvis de hadde gjort det, hadde kanskje skyldfordelingen 

blitt en annen, mener Tysnes. 

Fremdeles er det tungt å snakke om ulykken. Men det går bedre nå. I 26 år visste Jarl Tysnes 

ingenting om omstendighetene rundt farens død. 

- Odfjell har lagt lokk på alt som skjedde. Da jeg tok kontakt med rederiet for noen år siden, fikk jeg 

vite at ingen andre ønsket kontakt. De ville ikke gi meg noe informasjon om ulykken. 

Nå snakker Jarl Tysnes ofte med andre etterlatte og overlevende etter Deep Sea Driller-ulykken. Men 

det er mange som sliter med å snakke. 

- Flere av de overlevende møtte ikke opp på minnestunden på Fedje. Det er mange som ikke orker å 

fortelle noe. Tenk så mye lettere alt hadde vært dersom vi hadde fått snakket ut med en gang. 

Jarl Tysnes har en to år yngre søster som ikke makter å snakke om forliset. I 26 år var ulykken et ikketema 

i familien Tysnes. Nå, 28 år etter er den en viktig del av Jarl Tysnes sitt liv. 

Side 14 av 87

- Det går ikke en dag uten at jeg tenker på ulykken. Slik blir det når så mye er usikkert. Jeg har mange 

spørsmål, men det er tungt å ta opp telefonen og ringe rundt. Jeg er forbanna over måten rederiet har 

behandlet oss på. Minnestunden på Fedje hjalp mye, men den var veldig kaotisk og alt gikk så fort. De 

lovte oss at vi skulle få møtes igjen på Fedje, men det har ikke skjedd. Det blir nok ikke noe av. Jeg 

skulle så gjerne ha snakket mer med de overlevende. Det gjør godt å prate med dem. 

Stavanger aftenblad/fædrelandsvennen 

Side 15 av 87

Jane bærer forliset med seg 

Publisert 01.03.2006 07:54 – Stavanger Aftenblad 

Jane Petterson har lett lenge nok etter farens grav. Livet har gått videre etter «Deep Sea 

Driller»-ulykken, men hun bærer den likevel alltid med seg. 

TRAUMER: I nesten 20 år fantaserte Jane Petterson om å møte faren igjen. Han forsvant 

da «Deep Sea Driller» forliste og ble aldri funnet. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen. 

Line Noer Borrevik 

30 årsdag. Mens Justisdepartementet vurderer om «Deep Sea 

Driller»-ulykken fortjener ny granskning, er det opp til etterlatte og 

overlevende å markere 30-årsdagen for den første store ulykken i 

norsk oljehistorie. 

Jane Petterson bærer «Deep Sea Driller»-forliset på kroppen, 

bokstavelig talt. Spiseforstyrrelsene hun utviklet i året etter forliset, har 

utviklet seg til et medisinsk problem. Nå håper hun at helsevesenets 

mangeårige løfter om operasjon og behandling for overvekten, blir 

innfridd. 

- Jeg har gått inn og ut av ventelister siden 1992, forteller hun. 

Petterson var 10 år da faren forsvant i bølgene i Fedjeosen. I likhet 

med de andre fem som mistet livet da boreriggen grunnstøtte og 

havarerte, satt han på utsiden av livbåten for å holde utkikk. En 

brottsjø skylte ham vekk. I motsetning til fire av de seks, ble 32 år 

gamle Bjørn Gunnar Petterson aldri funnet. 

- Det ble veldig vanskelig for meg. Alle døde folk hadde jo en grav, 

men min far hadde ikke det. Jeg ble 29 år før jeg klarte å slippe tak i 

en fantasi om at han levde et eller annet sted med hukommelsestap, 

og at han kom til å dukke opp før eller siden, sier Petterson. 

Et voldsomt preg 

Hun ler litt av seg selv. Jane Petterson framstår ikke som et offer. Den 

40 år gamle kvinnen er selvstendig næringsdrivende, driver butikk for 

vordende mødre i Bergen sentrum. Hun forteller nøkternt og 

udramatisk om tragedien som har preget livet hennes så sterkt. 

Seks omkom 

1976: 1. mars grunnstøter 

boreriggen «Deep Sea Driller» i 

det urene farvannet i Fedjeosen 

utenfor Bergen. Mannskapet går 

i livbåtene, og seks mann 

omkommer i den grove sjøen. 

1977: Ingunn Vier Gabrielsen, 

som ble enke 21 år gammel, får 

beskjed fra rederiet om at 

mannen hennes forårsaket sin 

egen død. 

1978: Styret i 

kommandittselskapet som eide 

riggen vedtar at barna som har 

mistet faren sin skal tilgodeses 

med penger som overleveres i 

hemmelighet. 

1980- 2000: Flere av de 

etterlatte og overlevende 

kontakter Odfjell for å få 

adressene til andre ofre for 

ulykken. De blir avvist, fordi 

«ingen andre ønsker kontakt». 

2001: Nattkokken om bord, 

Gunnar Matre, forteller sin 

dramatiske historie i Vi Menn. 

Ingunn Vier Gabrielsen får 

kontakt med Matre og etter hvert 

flere andre ofre for ulykken. 

2002: 25-årsdagen markeres, ett 

år forsinket, med avdukingen av 

en minnestein på Fedje. Jane 

Petterson registrerer at alderen 

på faren hennes er feil. 

2004: Et stort oppslag i 

Aftenbladet og Bergens Tidende, 

der det blant annet kommer fram 

at riggen hadde store 

sikkerhetsmangler, fanger 

interessen til flere 

stortingspolitikere. 

2004: I statsbudsjettet for 2005 

vedtar stortingsflertallet at 

ulykken skal granskes på ny. 

2006: Justisdepartementet, som 

har ansvaret for granskningen, 

har lite nytt å meddele 

utålmodige stortingspolitikere. 

- Ulykken har satt et voldsomt preg, i form av vektproblemer og 

forferdelige mareritt. Men det er viktig for meg å understreke at jeg ikke lever i ulykken og mitt tap. Mitt 

liv har gått videre, men jeg bærer konsekvensene med meg, forklarer hun. 

Side 16 av 87

Det var ingen politimann, prest eller representant for rederiet som oppsøkte Jane Petterson og 

lillebroren da faren forsvant. Moren deres, som var skilt fra faren, måtte lete opp all informasjon selv. 

For å få bekreftet at faren til barna hennes var blant de savnede, måtte hun ringe avisene. 

Minnegudstjenesten like etter ulykken hørte de om ved en tilfeldighet. 

10 år gamle Jane Petterson ville ikke snakke med moren om ulykken. Så hun fikk slippe. 

- Ingen grep fatt i meg, selv om det var åpenbart at jeg slet. Det er bare å se på karakterboken min for 

det første året etter ulykken. Jeg var en spikertynn 10-åring som spiste alle trøstesjokoladene 

nabokonene stakk til meg, og jeg la på meg 20 kilo på et drøyt år. Mens vekten økte og 

skoleresultatene raste, drømte Jane Petterson om faren som bodde på en holme i Fedjeosen, uten å 

huske hvem han var, hvor han bodde eller at han hadde en liten datter som savnet ham så sårt. Da 

hun som 11-åring reiste over Nordsjøen med englandsbåten, satt hun oppe hele natten og holdt 

utkikk, i tilfellet han svømte rundt der ute. 

- De fant aldri et spor etter ham. Det er lett å tenke at de burde gjort mer for å finne ham, sier hun. 

Løgn 

I midten av 20-årene henvendte hun seg til Odfjell, «Deep Sea Drillers rederi», for første gang. - Jeg 

ble servert den samme løgnen som alle andre - at ingen ønsket kontakt. Først for fire år siden fikk vi 

møtes, og da oppdaget vi at mange hadde ønsket kontakt i årevis, men rederiet hadde satt en stopper 

for det. Det var en fryktelig skuffelse. 

Hun påpeker likevel at hun alltid har vært godt mottatt hos Odfjell. Deler av behandlingen for et 

posttraumatisk stressyndrom ble påkostet av rederiet, og for noen år siden satte rederiet sammen en 

mappe med presseklipp til henne og broren, for at de skulle få mer informasjon om ulykken. 

Skuffet 

Hun er skuffet over at rederiet ikke vil markere 30-årsdagen. - Det ble så travelt da vi reiste 

minnesteinen, det var så mye følelser og det ble så intenst. Odfjell burde invitert oss ut dit, de vet at 

det er mange av oss som ikke har råd til å reise ellers. Jeg kan godt tenke meg å reise ut på 

minnedagen, men jeg er redd for å føle meg altfor alene, sier hun. 

Hun er svært glad for at Stortinget har vedtatt at «Deep Sea Driller»-forliset skal få en ny 

gjennomgang, og hun håper det blir åpnet full granskning. Men hun synes det går sakte. 

- Jeg er overbevist om at min far ville vært i live hvis rederiet hadde spandert de 10.000 kronene det 

ville kostet å ta en los om bord. 

Jeg er også overbevist om at en ny granskning vil renvaske kapteinen, som fikk all skyld for ulykken, 

og ikke minst de fem andre som satt utenpå livbåten og «forvoldte sin egen død». Rederiet har aldri 

tatt ansvar, selv om det var mange sikkerhetsmangler ved riggen og livbåten, sier hun. 

Jane Petterson er ikke ute etter erstatningspenger. 

- Folk lurer sikkert på hvorfor vi ikke kan legge dette bak oss etter 30 år. Jeg vil det, men jeg vil ikke at 

«Deep Sea Driller» skal være slettet fra historien. Ulykken skjedde og mange ble drept. Enda flere 

sliter fortsatt med traumer, og det er så mange spørsmål som ikke er besvart. 

Det ble veldig vanskelig for meg. Alle døde folk hadde jo en grav, men min far hadde ikke det. 

traumer: I nesten 20 år fantaserte Jane Petterson om å møte faren igjen. Han forsvant da «Deep Sea Driller» forliste og 

aldri funnet. 

Side 17 av 87

Kjenner stormen på kroppen ennå 

Publisert 28. februar 2004 11:00 Stavanger Aftenblad 

Rundt halvparten av de 44 som overlevde «Deep Sea Drillers» forlis, mistet jobben etter 

ulykken. Mange kom seg aldri offshore igjen på grunn av traumer fra forliset. Noen har mareritt 

ennå. 

Olaf Skrivervik, Alf Inge Martinsen og Arnt Ove Oxaas 

overlevde forliset for 28 år siden. 

Foto: Egil Eriksson 

Mari Horve 

OVERLEVDE: 44 menn satt igjen i livbåten etter at den slo kollbøtte to ganger i bølgene. Etter å ha 

sett døden i øynene, var det ikke like lett for alle å vende tilbake til hverdagen. 

- Rederiet behandlet oss dårlig etter ulykken. Det 

fantes ikke oppfølging den gangen, sier Alf Inge 

Martinsen. 

Martinsen, Olaf Skrivervik og Arnt Ove Oxaas bor i 

Stavanger, og har lagt ulykken bak seg. Men de 

har savnet bedre oppfølging etter forliset. 

- Vi måtte klare oss selv. Mangelen på oppfølging har nok gått mest utover de etterlatte. Heldigvis er 

forholdene bedre i dag, sier Olaf Skrivervik. Selv mener han at han har klart seg bra etter forliset. Men 

det tok lang tid før marerittene forsvant. 

- Jeg hadde posttraumatiske opplevelser i tre til fem år etter ulykken. Jeg våknet om natta og var 

tilbake i livbåten. Vi regnet jo med at det var slutten da vi satt der. Jeg fikk mange sterke inntrykk, og 

fremdeles ser jeg alt helt klart for meg, sier Skrivervik. 

Han var ikke den eneste som hadde søvnproblemer etter forliset. 

- Jeg slet med mareritt de første ti åra etter ulykken. Fremdeles har jeg mareritt i ny og ne, der jeg 

gjenopplever det som skjedde, sier Jan Willem Gundersen. 

Traumer 

Noen av de overlevende sliter fremdeles med senskader etter det dramatiske forliset ved Fedje for 28 

år siden. Flere har aldri vendt tilbake til oljevirksomheten i Nordsjøen. 

- De første årene etter ulykken, var jeg redd for å ta fly, tog og båt. Jeg måtte bare kutte ut 

offshorearbeid. Jeg greide ikke å være i et helikopter, sier Alf Inge Martinsen. 

Mange av de overlevende har likevel kjempet seg tilbake til livet i Nordsjøen. 

- Det var tøft de første årene. Særlig om vinteren når det var mørkt og jeg bare så bølgene. Da la jeg 

meg ofte med klærne på, for å være forberedt dersom det samme skulle skje igjen, sier Atle Blomli. 

Kåre Munkejord fra Vedavåg var 21 år da «Deep Sea Driller» forliste. Han forsøkte å klare seg som 

offshorearbeider i fem år etter forliset. 

- I 1981 måtte jeg melde pass. Det ble bare verre og verre, fastslår han. Senere har han slitt med 

angstproblemer som han knytter direkte til ulykken. 

Side 18 av 87

- Det hadde vært mye enklere for alle parter dersom vi hadde blitt samlet på et tidligere tidspunkt. 

Måten rederiet behandlet oss på etter ulykken, har gjort det vanskelig for alle, mener Munkejord. 

Fikk sparken 

Omtrent halvparten av de overlevende opplevde å miste jobben bare noen måneder etter forliset. For 

noen var det å bli stående uten jobb svært tøft. 

- Mangelen på behandling etter havariet var verre enn selve ulykken. Jeg hadde jobbet i Odfjell i tre 

år, og risikert mye i jobben. Bonusen var at jeg ble bedt om å mønstre av, forteller Reidar Dehli. 

Oppsigelsen kom som et sjokk på flere av de overlevende. 

- Vanskelig å snakke 

- Jeg var på ferie etter ulykken, og da jeg kom hjem, ble jeg sagt opp. Jeg fikk panikk da jeg sto uten 

jobb. Heldigvis fant de fleste seg nytt arbeid etterpå, sier Tor Løvstakken. 

Minnestunden på Fedje i 2002 fungerte som en sluttstrek for de fleste som overlevde «Deep Sea 

Drillers» forlis. Men helt fram til i dag er det vanskelig for noen å snakke om natten til 1. mars 1976. 

- Jeg har ikke snakket så mye om ulykken. Jo mer en snakker om det som skjedde, jo verre blir det. 

Jeg prøver å glemme, sier Ole Martin Uglenes. Han møtte opp på minnestunden for to år siden. Men 

det var flere som ikke orket å dra til Fedje. 

- Det er ikke særlig moro når ulykken blir tatt opp. Vi fikk aldri noe hjelp etter ulykken, så traumene 

vedvarte. Det blir som en vegg. Alt annet stopper opp, og tankene begynner å fare. Det er vanskelig å 

snakke om det som skjedde. Jeg ble ikke med til Fedje på minnestunden. Det hadde blitt for mye. For 

nært, sier Bjørn Kirkeli. 

«Rocknes» 

Selv om ulykken er langt tilbake i tid, er minnene fra den hektiske turen i livbåten svært levende for 

dem som overlevde. 

- Jeg blir alltid minnet på det som skjedde. Da «Alexander Kielland» sank, var jeg tilbake i livbåten. Og 

nå da «Rocknes» gikk rundt, kjente jeg det i kroppen, sier Reidar Dehli. 

- Jeg kjenner stormen på kroppen hver gang det er en ulykke i Nordsjøen, samstemmer Arnt Ove 

Oxaas. 

De fleste greier seg bra 28 år etter «Deep Sea Driller». Men ulykken har satt en støkk i livet til de 44 

som overlevde. 

- Da livbåten gikk rundt, sto jeg i akterluka. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ikke ville dø på 35-årsdagen 

min, sier Olaf Skrivervik. 

- Jeg glemmer aldri det som skjedde. Jeg døde i tankene den natten, sier Reidar Dehli. 

- Ulykken har gjort noe med meg. Jeg så døden i øynene, sier Arnt Ove Oxaas. 

- Det var veldig tøft. Jeg var110 prosent sikker på at jeg ikke skulle komme fra det i live. Det var noen 

flotte typer som døde, sier Reidar Spjeld. 

- Jeg tenker nok på ulykken ganske ofte. Men det har gått bra med meg, konstaterer Lars Drivenes. 

Side 19 av 87

kan aldri glemme. 

Innsendt 28.2.2004 16:08 av Jane Petterson 

jeg mistet min pappa i den ulykken. Han er en av de to som aldri ble funnet. Det har påvirket meg hele 

livet,jeg var bare 11 år og fikk vite gjennom tv at faren min var vekke. Ikke funnet, hva betyr da det ? 

som 11 åring laget jeg meg en fantasi at han var på en av øyene rundt med hukommelse tap. Mine 

venninner tok meg flere ganger med på gravplassen i nabolaget for å lete blant de nye gravene etter 

min pappas navn. Ingen av oss ungene i gaten kunne forstå at noen var død når det ikke var noen 

grav. Dette er like sårt i dag. Alle julaftene der andre gikk og tennte lys på gravene var tøff, hvorfor 

akkurat min far ?? Jeg ønsker fremdeles å få en gravsten/minnesten hvor jeg kan la tankene og 

følelsene flyte fritt. Legge blomster på bursdagene og andre merkedager. Fy til rederiet for dårlig 

håndtering. Tilogmed i dag er de lite villig til å hjelpe oss etterlatte til å få sammles noen ganger, vi 

som var små har behov for å snakke med de andre barna fra den gang. Men det synes visst ikke 

Odfjell er viktig. Etter å få presset på noen år for å få igang minnesmerke og et felles treff har de gjort 

mere enn nok....mener de. når skal noen ta hensyn til hva vi som mistet våre forsørgere og pappaer 

ønsker og TRENGER. Jeg bare spør.Hilsen datter av Bjørn Petterson- ikke funnet. Jane Petterson 

Sterkt å lese 

Innsendt 28.2.2004 15:39 av Lone Rasmussen 

Det var sterkt å lese om denne ulykke. Men for oss som nå jobber på Nordsjøen er det viktigt å høre 

om sådanne hendelser, og lære av deres erfaringer. 

Heldigvis tror jeg, at dere har rett i, at firmaerne har lært å håndtere hendelse bedre, dvs. gir 

nødvendig oppfølging til både ansatte og familie. 

Takk for denne artiklen. 

SV: kan aldri glemme. 

Innsendt 28.2.2004 18:44 av Michael Holmboe 

Kjære Jane Petterson - 

Det er mitt håp om at dine ord kan skape større omtanke, ikke bare for de oljearbeidere som lever og 

deres pårørende, men for alle de norske sjøfolk og oljearbeiderne. 

Dine egne ord er den største honnør til både din far, og alle som kjenner seg igjen i det som blir fortalt. 

Min gode venn, Einar Henriksen (1921-1995), var både krigsveteran og senere oljearbeider. I 

forbindelse med en annen ulykke i Nordsjøen, skrev han en diktsamling. 

Han var den gang sikkerhetsmann, og beskrev hvor utrolig tungt det var det føltes 27. mars 1980 i 

forbindelse med Alexander Kielland ulykken. 

Jeg vet Einar ville dedikert dette diktet til deg. 

Med vennlig hilsen 

Michael Holmboe 

The Guard`s Lament 

Side 20 av 87

She is standing here before me 

a baby at her side. 

The only thing that`s carrying her 

the old Norwegian pride. 

The big blue eyes are begging 

for answers I can`t give. 

It seems like she is asking 

for a reason just to live. 

"My husband, he was out there 

on that rig that fell. 

Is he among the saved, guard? 

I have to know, please tell." 

My throat is tightly closing up 

and I have trouble speaking. 

What I mumble I don`t know 

I see that she is breaking. 

Her head is bent, she walks away 

the tears are freely spurting. 

I feel as if I cheated her 

Oh, God, how that is hurting. 

Hentet en av de omkomne 

Publisert: 29.02.2004 Bergens Tidende 

ATLE PEDERSEN 

Det var hektisk aktivitet i BT-redaksjonen om morgenen ulykkesdagen. 

Redaksjonssekretær Odd Strand organiserte ulike team til å dekke saken. Strand rekvirerte også 

helikopter, uvanlig på den tiden, dyrt som det var. Men det tok en tid før det fikk lette fordi 

presseaktivitet ikke skulle forkludre redningsaksjonen. 

Ut på formiddagen fikk vi ta av, fotograf Arne Nilsen og undertegnede var med. 

Vi hadde ordre om å holde en viss avstand fra søksområdet, vi måtte ikke gå for lavt og ikke lande. Vi 

sirklet over Fedje, og Arne Nilsen brukte kameraene sine flittig. 

Plutselig fikk vi melding fra flygeren om at vi var anmodet av redningsledelsen om å gå ned og hente 

en av de omkomne. Dermed var vi innlemmet i selve redningsaksjonen. 

Det var et sterkt syn som møtte oss da vi landet. 

Side 21 av 87

En klynge mennesker sto alvorlige rundt en dame i 40-årene som holdt en mann i fanget. Da vi kom 

nærmere så vi at personen åpenbart var død. Men kvinnen strøk ham med kjærlig hånd over håret, 

igjen og igjen. 

Det ble ikke sagt stort, hva skulle man egentlig si? 

Jeg måtte snu meg vekk, synet av den avdøde som lå en i unaturlig stilling, og ikke minst kvinnen som 

holdt ham, var uvirkelig og satte følelsene i sving. 

Arne Nilsen trakk ned mot en vik til stranden og fotograferte. Ute i havet lå Deep Sea Driller på kant. 

Den omkomne var skylt i land like ved. Arne Nilsen hadde diskret tatt bilder av folk og helikopter, nå 

kunne han konsentrere seg om å ta flere dramatiske bilder av den havarerte riggen. 

Flygerne og folkene fra Fedje bar den omkomne inn i maskinen og han ble plassert på dørken. Vi 

skulle ta av, og Arne og jeg fant våre plasser og spente oss fast. Vi satt mot flyretningen, rett foran oss 

lå den omkomne. 

Det var ikke til å unngå at blikkene våre hele tiden streifet mannen som lå der. Følelsene tok 

overhånd. Jeg spurte flygerne om de ikke hadde noe de kunne dekke ham med, men det hadde de 

ikke. 

Turen tilbake til Flesland føltes lang, uendelig lang. 

Glemt i 26 år 

TV2 - 14.04.02 22:46 

Først 26 år etter at boreriggen "Deep Sea Driller" havarerte ved Fedje nord for Bergen, blir det 

opprettet en støttegruppe for etterlatte og overlevende. 

Av Torgeir Foss 

Tilrettelagt av Kari Austefjord 

Ingunn Vier fra Stavanger mistet mannen sin i "Deep Sea Driller"-ulykken i 1976. 

Seks personer mistet livet i det frådende havet da "Deep Sea Driller" havarerte i 1976. På tross 

av at pårørende og overlevende gjentatte ganger har tatt kontakt med Odfjell Drilling som eide 

riggen, har oljeselskapet aldri stilt opp. 

Hørte aldri noe 

Ingunn Vier fra Stavanger var 21 år og hadde to små barn da mannen omkom. 

Side 22 av 87

- Det ringte på døren, og utenfor sto det en mann som presenterte seg som prest. Jeg begynte å hyle, 

men presten var hos meg i bare 10 minutter. Odfjell hørte jeg aldri noe fra, sier hun til TV 2. 

I dag var Vier sammen med Jane Petterson og en annen pårørende for første gang på ulykkestedet. 

Petterson var 10 år da faren forsvant i Deep Sea Driller-ulykken. Han ble aldri funnet. 

- Som barn kunne jeg ikke forstå at vi ikke hadde noen grav å gå til. Alle andre døde lå på 

kirkegården, men det gjorde ikke pappa, sier hun. 

Skrev brev 

De pårørende føler seg sviktet av Odfjell Drilling, og for mer enn ett år siden skrev Jane Petterson et 

brev til oljeselskapet. Der ba hun selskapet om å få i stand en minneseremoni og en gravplass. 

- Selv om det er lenge siden ulykken er smerten der hver dag, sier Petterson. 

26. april blir det endelig en minnestund på Fedje i regi av Odfjell. I tillegg er de etterlatte i gang med å 

etablere sin egen støtteforening, med hjelp av Roy Erling Furre som leder en tilsvarende forening etter 

Sleipner-forliset. 

Blåste på grunn 

Seks mennesker omkom da boreriggen "Deep Sea Driller" grunnstøtte like utenfor 

Fedje 1. mars 1976. 

22:41-TV2 14.04.02 Austefjord Kari 

Svikt i den ene hovedmotoren var årsaken til den til da største plattformulykken i Norges 

tid som oljenasjon. 

Et forferdlig uvær med orkan i kastene og kraftig pålandsvind, gjorde at mannskapet ikke 

klarte å holde riggen opp mot vinden. Katastrofen var et faktum, og "Deep Sea Driller" 

gikk på grunn og senere helt opp på land ved Fiskeholmene på utsiden av Fedje i 

Nordhordland. 

Brottsjø 

Uværet gjorde også redningsarbeidet svært vanskelig, men 44 av mannskapet på 50 ble 

likevel reddet. De overlevende selv ga den overbygde livbåten de satt i mye av æren for 

dette. Livbåten ble kastet rundt i den ekstremt sterke sjøen, og ble til slutt skyldt på 

land. De omkomne satt på dekket av livbåten og ventet på linen fra redingsfartøyet, da 

den ble tatt av en brottsjø. Av de syv som satt oppå livbåten, var det bare en person 

som overlevde. 

Side 23 av 87

Den alvorlige ulykken førte til at det ble reist krav om bedre sikkerhet i Nordsjøen. 

Satte fokus på sikkerhet 

Deep Sea Driller-tragedien førte til at det ble reist krav om bedre sikkerhet i Nordsjøen. 

Ulykken ble en vekker for myndighetene og førte til en rekke endringer av sikkerheten 

innen oljeindustrien. Plattformen ble etter en tid brakt til Bergen hvor den ble reparert. 

I media ble det spådd nye og større ulykker i Nordsjøen dersom ikke sikkerheten ble 

kraftig skjerpet. Fire år senere var Aleksander Kielland-ulykken der 123 mennesker 

omkom et faktum. 

Vil møte etterlatte 

Sturla Johannessen 19:05 15.04.02 19:05 15.04.02 19:05 15.04.02 19:05 - TV2 15.04.02 

Odfjell Drilling tar ikke kritikk for at de etterlatte føler seg glemt etter Deep Sea 

Driller-ulykken i 1976. TV2 

Selskapets ledelse innrømmer likevel at oppfølgingen kunne vært bedre og vil nå, etter 

26 år, møte de etterlatte for å svare på kritikken. 

- Jeg innrømmer oppfølgningen kunne ha vært bedre, og vi vil nå møte de etterlatte, 

bekrefter Ketil Lenning, administrerende direktør i Odfjell Drilling til TV 2. 

Seks omkom 

Odfjell Drilling som eide plattformen der seks mennesker omkom, mener de etterlatte 

har fått den oppfølgingen de hadde krav på etter ulykken for 26 år siden. Det mener 

imidlertid ikke de etterlatte. 

Ingunn Vier var 21 år og småbarnsmor da hun mistet mannen i Deep Sea Drillerulykken. 

I 26 år har hun ikke hørt noe fra Odfjell Drilling: 

- Vi etterlatte føler oss glemt, det er ikke mye vi har hørt fra ledelsen, sier Vier til TV 2. 

Neste uke vil Odfjell Drillings ledelse møte de etterlatte for å svare på kritikken for første 

gang siden ulykken i 1976. 

Side 24 av 87

- Vi er proffere i dag 


Odfjell Drilling levnes liten ære av de overlevende og etterlate etter Deep Sea Driller-forliset. 

Riggens nattkokk, Gunnar Matre, sier det slik: 

- Behandlingen jeg fikk av rederiet etter ulykken, overgår hele ulykken. 

Personaldirektør Bengt A. Olsen uttaler seg på vegne av Odfjell Drilling i Bergen. Selv jobbet han ikke 

i selskapet i 1976, og ingen av dem som hadde ansvaret, er i selskapet lenger. Bernhard Larsen, som 

ledet Odfjell Drilling i 1976, og som hadde andeler i rigge gjennom kommandittselskapet Deep Sea 

Driller, er død. 

- Det er ikke så lett å si i ettertid hva som ble gjort fra rederiets side overfor dem som overlevde og 

dem som mistet noen. Jeg har ikke behov for å forsvare det vi gjorde. Hvis de involverte synes at vi 

var for dårlige, så er det en riktig oppfatning for dem, sier Olsen. 

Olsen var sentral da Odfjell for to år siden inviterte etterlatte og overlevende etter ulykken til en 

minnesamling på Fedje. En stein ble reist til minne om ulykken 26 år tidligere. 

- Barna til de to vi aldri fant, trengte et sted å gå til. Vi skjønte også at mange av barna som mistet 

faren sin, ønsket å vite mer om det som skjedde den marsnatten i 1976, sier Olsen. 

En videofilm og en solid mappe med presseklipp ble delt ut ved samlingen. De som delte dødsangsten 

fikk møtes og snakke om minnene. De som mistet noen fikk vite mer om det som skjedde. 

- Vi har prøvd å bøte på det som historiebøkene mangler. Dette var en forferdelig tragisk hendelse, 

som ikke ble bedre av at de som sitter igjen føler de ikke har fått den hjelpen de trengte. Vi er nok 

proffere på dette i dag, men det er en mager trøst for dem som sto i situasjonen for 28 år siden, sier 

Bengt Olsen. 

Tanker om «Deep Sea Driller»-ulykken 

Etter å ha lest om den forferdelige ulykken med «Deep Sea Driller» i 1976 og fått innsikt i de 

etterlattes liv etter ulykken, er jeg overrasket over hvordan en såpass stor ulykke her på 

Vestlandet, ikke er mer kjent enn den er. 

Publisert: 05. mar. 2004, 06:00 – Bergens Tidende 

Oppdatert: 04. mar. 2004, 17:46 

Også tanken på hvor kynisk og lite medmenneskelig ledere i en slik bedrift kan være når profitt er det 

overordnede mål, er skremmende. 

Etter selv å ha jobbet på Odfjells rigg «Deepsea Trym» i noen dager, med montering av nødbelysning, 

ble jeg veldig provosert av personaldirektør Olsens uttalelser om at «vi er proffere nå». Jeg er selv 

automasjonsingeniør uten noen erfaring fra elektrisk installasjonsarbeid, noe jeg heller ikke har 

nødvendige sertifikater for å utføre. Likevel ble jeg gjennom et vikar-/rekrutteringsselskap tilbudt tre 

dagers arbeid med å utbedre nødbelysning på «Deepsea Trym». Tankene på hvilke konsekvenser 

dette ikke-autoriserte/ufaglærte arbeidet kan få på en tilsvarende ulykkesnatt, skremmer meg. Det er 

av denne grunn jeg skriver innlegget og stiller spørsmålet, er det før eller etter ulykken har inntruffet, 

at dere nå er proffere? 

TORD-M. SOLHEIM 

Side 25 av 87

Den mørkeste natten på Fedje 

Publisert 1. mars 2004 07:29 

Med nesten femti år som fyrmester, har Augun Antonsen sett mye uvær. Men skuddårsnatten 

1976 var en av de verste i denne mannens minne. 

Christina Pletten 

Du sto han ikkje på mark. 

Slik beskriver Augun Antonsen (80) natten til 1. mars 1976, da riggen Deep Sea Driller gikk på grunn. 

Antonsen var fyrmester på Hellisøy, fyret på Fedje. 

- Det var orkan med en vindstyrke på 87 knop den natten. Bølgene var 12-18 meter høye, og du 

kunne ikke se en meter foran deg. 

Vi står oppe ved minnesmerket for Deep Sea Driller og ser utover det blågrå havet. Kjenner på den 

bitende, iskalde vinden. Augun, i små seilersko og lett boblejakke, ser ikke ut til å kjenne vinden i det 

hele tatt. 

Han peker ut skjæret der boreriggen gikk på grunn, på nordvestsiden av øya. 

- Riggen var så stor at de kunne se den fra fastlandet, ruvende over øya. 

Skjæret er bare noen meter fra land. Livbåten med mannskapet på 44 om bord, havnet i dønningene 

foran de svarte klippene som dypper ned i Nordsjøen på Fedjes vestkyst. Det var her seks mann falt 

over bord og druknet. 

- Livbåten ble kastet rundt i dønningene. Seks av de sju som sto oppe på taket, ble slynget over bord i 

de ville bølgene. Den sjuende mannen ble reddet fordi han hadde slag på buksen som hengte seg fast 

i båten, forteller Augun. 

Grunnstøtingen skjedde på morgenkvisten. Så snart det lysnet, samlet øyfolket seg for å gå 

manngard. 

Augun forteller at de fant skipperen lenger sør på øya. 

- Livbeltet var i ferd med å falle av ham, og det var vanskelig å få tak på ham nede på klippene. 

Heldigvis kom et helikopter og dro ham opp i siste liten, sier Augun. 

Livbåten var en overbygget plasthull av typen «Harding». Etter at man hadde fått ut mannskapet ved 

hjelp av helikopter, ble livbåten overlatt til elementene. 

- Bølgene slengte den cirka 60 meter inn på land, forteller Augun. 

Der ble den liggende. 

Etter mange henvendelser begynte det å bli klart at Odfjell ikke kom til å ta seg av vraket. 

- Til slutt fikk jeg en telefon der de tilbød meg og to andre karer 10.000 kroner hvis vi fjernet livbåten. 

Augun og vennene tok på seg oppgaven. Augun beholdt livbåten, selv om hele bunnen hadde blitt 

revet av. Han kontaktet produsenten i Hardanger, og fikk en ny bunn. I to år jobbet han med å bygge 

om vraket til privatbåt. 

- Vi har hatt mye glede av båten. Vi har vært til Molde, oppover alle fjordene, ja, vi har seilt den helt til 

Göteborg, forteller han, mens han viser oss arbeidet han har gjort. Han klapper på den ene benken. 

- Denne er fra et forlis i Atlanterhavet, enten fra Andrea Dorian eller Stockholm, sier Augun. 

Side 26 av 87

- Den kom drivende forbi fyret en dag. 

- Fikk dere noen gang pengene fra Odfjell? 

- Nei, vi så aldri noe til det. Siste gang jeg oppsøkte dem, sa jeg at det bare fikk være. De fikk velge å 

sitte igjen med skammen. Og det gjorde de. 

Bergens Tidende/Aftenbladet 

Redningsmann under Deep Sea Driller-ulykken: 

- Det verste jeg har vært med på 

Publisert 12. mars 2004 07:31 Stavanger Aftenblad 

Arthur Eide har plukket folk opp av sjøen siden Sea King-helikoptrene ble kjøpt inn i 1972. 

Deep Sea Driller-ulykken var den aller verste. 


To Sea King-redningshelikoptere var i sving under 

Deep Sea Driller-ulykken for 28 år siden, Arthur 

Eide var redningsmann på et av dem. De ekstreme 

værforholdene og utstyr som gikk i stykker, gjorde 

operasjonen til den vanskeligste han har vært med 

på. 

- Jeg var med på Alexander Kielland og den første 

Sleipner-ulykken, men det var langt enklere enn 

dette. Der plukket vi opp tretti mennesker, men det 

foregikk jo i åpent hav, sier han. 

- Kom så fort vi kunne 

Han vil gjerne fortelle om hvordan redningsarbeidet 

under Deap Sea Driller-ulykken foregikk, fordi han 

mener det har festet seg et feilaktig inntrykk hos de 

etterlatte etter ulykken, av at redningsarbeidet kom 

unødig seint i gang. Det tok to timer fra riggen 

sendte ut nødsignalet, til helikoptrene kom. Like før de nådde havaristen, mistet seks menn livet i det 

frådende havet. 

- Alle sto på 

- Jeg skjønner at det er lenge å vente på hjelp, sier han. 

Arthur Eide var ikke på vakt, men rykket likevel ut da Deep 

Sea Driller gikk på grunn. Det ble den mest dramatiske 

redningsoperasjonen han har vært med på i hele sin Sea Kingkarriere. 

(Foto: Egil Eriksson) 

Bare et av helikoptrene hadde beredskap, men allerede en halv time senere var Eide og kollegaene 

hans i luften med det andre helikopteret. 

- Både de som var på vakt og vi andre, måtte vekkes hjemme da alarmen gikk. Det tar tid å komme 

seg ut til helikoptrene og få dem klargjort for redningsoperasjonen. Også vi som ikke hadde vakt, var 

tilgjengelig, for sånn var det i denne pionertiden: Alle sto skikkelig på, både helikoptermannskap og 

bakkemannskap, selv om vi ikke fikk betalt for det, sier Eide. 

- Dette går galt 

En direkte konsekvens av Deep Sea Driller-ulykken var at redningshelikoptrene ble utstyrt med to 

heiser. Begge Sea King-helikoptrene fikk nemlig store problemer med heisemekanismen, og ingen var 

i stand til å hente folk opp av havet. 

- Det var et vanvittig syn som møtte oss. Bølgene var enorme, og den overbygde livbåten så ut som et 

skjær med en flokk skarver på. Min første tanke var at «dette klarer vi ikke, dette går galt». 

Side 27 av 87

Det gjorde det også, på sett og vis. Etter at redningsmannskapet hadde fått første mann om bord, 

kjørte heisen seg fast. 

- Vi endte med å feste styrelinen, et nylontau, rundt en stang i døråpningen på helikopteret. Så løftet vi 

folk inn på land. Da vi var ferdige, så stangen ut som en hestesko. 

Høyere makter? 

Eide forteller at tanken var å trekke en og en opp fra livbåten, og bruke helikopteret til å løfte dem inn 

på land. Men flere hengte seg på linen samtidig, og redningsmannskapet fikk store problemer med å 

holde tauet, på grunn av vekten. 

- Noen ganger tror man på høyere makter. Vi klarte ikke å holde tauet med fire-fem mennesker 

hengende, og jeg var sikker på at de ville gå i sjøen. Men så oppsto det en knute på tauet som sørget 

for at det ble hengende fast i stangen i døråpningen, forteller han. 

Mye har skjedd 

Eide er glad for at mye har skjedd både med utstyr og kompetanseutvikling siden den vanvittige natten 

for 28 år siden. 

- Utstyret er et helt annet, og nå må folk trene på å bli reddet før de får reise ut. Det er veldig viktig at 

vi tar lærdom av ulykkene, slik at sikkerheten blir bedre hele tiden. 

Ikke avhørt 

Eide ble ikke avhørt i forbindelse med granskningen av ulykken. Han vet heller ikke om noen andre av 

redningsfolkene ble det. 

- Jeg vet ikke hvor mye det har for seg å granske denne ulykken på ny. Det er jo så lenge siden. Men 

jeg skjønner godt de etterlattes behov for å få vite hva som skjedde, og jeg bidrar gjerne til det, sier 

han. 

Leder: 

Oljenasjonens glemte ofre 


Aftenbladets artikler om «Deep Sea Driller»-ulykken for 28 år siden fører til at saken nå tas opp 

i Stortinget. Behandlingen av de overlevende og de omkomnes etterlatte, framstår i dag som 

både urettferdig og uverdig. 

Aftenbladet.no 

SVs Hallgeir Langeland og Frps Øyvind Vaksdal krever nå ny gransking av ulykken, og at de etterlatte 

får kompensasjon og offentlig beklagelse av myndighetenes håndtering av saken. 

Dette skjer samtidig som Stortingets kommunalkomite omsider legger fram sin instilling i 

erstatningssaken fra pionerdykkerne i Nordsjøen. I likhet med «Deep Sea Driller»-saken går denne 

tilbake til oljealderens barndom, en perioden som hittil er framstilt som spennende og framgangsrik 

både for oljeselskapene og nasjonen. 

I den settingen var det ikke lett å få belyst skyggesidene, men de var der i fullt monn. Og som vi ser 

nå, har de preget og preger fortsatt et ganske stort antall mennesker både direkte og indirekte. 

Med en ufattelig rik stat mangler det ikke på krav om erstatning for mulige forsømmelser i fortida. Når 

Side 28 av 87

slike saker tas opp i media, er det heller ikke så vanskelig å få politisk støtte. Selv om det er 

problematisk å skille rettferdige krav fra de mer spekulative, kan ikke staten gjøres ansvarlig for alt 

som har vært galt i samfunnet. 

Men når det gjelder «Deep Sea»-saken og Nordsjø-dykkerne, er dokumentasjonen av uverdige 

forhold så klar at fellesskapet er forpliktet til å gjøre hva det kan for å hjelpe dem som ble rammet. 

Selv den omstridte Lossius-kommisjonen gjorde det helt klart at myndighetenes sikkerhetsinnsats for 

dykkerne ikke sto i forhold til kunnskapene. «Deep Sea Driller» dreier seg også om 

ansvarsfraskrivelse og usynliggjøring. «Den glemte ulykken» er fortsatt et levende mareritt for mange. 

Etter mange års kamp kan pionerdykkerne omsider få den oppreisningen de fortjener av et samfunn 

som overså lidelsene deres. Det gjør det enklere å ta ansvar for de etterlatte etter «Deep Sea Driller.» 

Men det haster. 

- Mye er uklart rundt forliset 


Lederen for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité vil ha ny granskning av «Deep Sea 

Driller»-forliset. - Statsministeren bør beklage, sier Ågot Valle. 


- Her er det mye som ser ut til å ligge i tåka, sier Valle (SV), som leder Kontroll- og 

konstitusjonskomiteen på Stortinget. Komiteen har tidligere tatt initiativ til nye granskninger, sist av 

Mehamn-ulykken, og Valle mener det er altfor mange ubesvarte spørsmål rundt «Deep Sea Drillers» 

grunnstøting og forlis for 28 år siden. 

En skam 

- Historiene til de etterlatte etter denne ulykken, gjør dypt inntrykk, og det en skam at de aldri er blitt 

møtt på en måte som har gjort det mulig å bearbeide tapet og sorgen. Dette må ordnes opp i, sier hun. 

Som svært mange andre stortingspolitikere, mener Valle at regjeringen bør komme med en 

beklagelse. Da ulykken inntraff, hørte de etterlatte aldri noe fra det offisielle Norge. 

Mange ministre 

Aftenbladet har spurt flere regjeringsmedlemmer om de ønsker å komme med en beklagelse eller en 

kondolanse til de seks familiene som mistet sine forsørgere natten til 1. mars 1976. 

Olje- og energiminister Einar Steensnæs (KrF) henviste til næringsminister Ansgar Gabrielsen (H), 

som også er skipsfartsminister. Gabrielsen følte seg ikke kallet, det gjorde heller ikke daværende 

arbeids- og administrasjonsminister Viktor Norman (H), som ledet departementet med ansvar for 

sikkerheten i oljå. Statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) har gjennom en av sine statssekretærer 

avvist å beklage, fordi man risikerer å innrømme et ansvar som kan medføre erstatningsplikt. 

Statsministeren 

- Statsministeren bør komme med denne beklagelsen, sier Valle. 

Ågot Valle mener mangler ved riggen er et av forholdene som bør sjekkes nærmere. 

- Riggen hadde fått pålegg fra sjøfartsmyndighetene som ikke var fulgt opp. Det var heller ikke los om 

bord. Dette og andre ting vil jeg gjerne at vi ser nærmere på, sier hun. 

Sikkerhetsarbeid 

Valle er opptatt av at de som mistet sine i ulykken, skal få en sann og riktig historie å forholde seg til. 

Side 29 av 87

Men det er ikke eneste årsak til at hun vil ha ny granskning: 

- Det er helt avgjørende for utviklingen av sikkerhetsarbeidet at de riktige opplysningene kommer fram 

etter en ulykke. Det er dette vi lærer av, sier hun. 

- Nå vil jeg vurdere mulighetene for å få dette opp gjennom den komiteen jeg leder. Hvis ikke det går, 

vil jeg prøve å få til et felles løft med næringskomiteen og energikomiteen, sier hun. 

Flertall for Deep Sea-granskning 


SV, Frp og Ap vil ha en ny gjennomgang av Deep Sea Driller-ulykken, også med tanke på 

erstatning. 


Mindre enn to måneder etter at Deep Sea Driller grunnstøtte utenfor Fedje ved Bergen, forelå den 

offentlig oppnevnte granskningskommisjonens rapport. Den konkluderte i det store og det hele med at 

det var plattformsjef og kaptein Johannes Tysnes som hadde skyld i grunnstøtingen. 

Rederiet, Odfjell Drilling, viste til kommisjonens rapport da forespørsler om erstatning kom fra de 

etterlatte. Det var kapteinens dødsbo man eventuelt måtte saksøkes. Riggens ansvarsforsikring ble 

ikke brukt. 

Ny konklusjon? 

En ny granskning kan komme til en annen konklusjon, og kan endre på forutsetningene for erstatning 

og kompensasjon til de overlevende og etterlatte etter denne ulykken. SVs Hallgeir Langeland vil ha 

fram et forslag om det i Stortinget. 

- Hvilken form dette forslaget kommer i, vet vi ikke ennå, men vi vil ha en ny gjennomgang, der et 

erstatningsspørsmål hører med, sier han. 

Frps Øyvind Vaksdal er av samme oppfatning, han og partifellene har forsøkt å bringe Deep Sea 

Driller-ulykken opp tidligere. Nå ser det ut til at det foreligger et flertall i Stortinget, ved at 

Arbeiderpartiets Olav Akselsen og Tore Nordtun begge mener at det er nødvendig å se på ny på 

hvordan de etterlatte etter ulykken ble behandlet. Ti barn mistet sin far i denne ulykken og fem kvinner 

ble enker. 

Granskningsrapporten nevner at riggen manglet nødvendige sertifikater, og at det var flere mangler 

ved sikkerhetsutstyret om bord, men det er plattformsjefens manøvrering som får mest 

oppmerksomhet. Konklusjonen, som går ut på at Tysnes' disposisjoner førte til grunnstøtingen, dveler 

i liten grad ved at han ba om los, noe rederiet avslo av kostnadsårsaker. Det er også gjort et poeng ut 

av at de aktuelle kartene manglet, noe lokalkjente sjøfolk mener er irrelevant, fordi det urene farvannet 

og strømforholdene ikke var tilstrekkelig beskrevet i noe kart den gangen. 

Helter 

Kommisjonen er heller ikke tydelig på situasjonen som førte til at seks mennesker mistet livet, nemlig 

at livbåten ikke lot seg navigere, uten at det satt folk på taket av den. Seks av de sju som bisto ved 

navigeringen, mistet livet. Rederiet beskrev dem opprinnelig som regelbrytere, mens ettertiden har 

anerkjent den heltemodige innsatsen til de sju. 

Kommisjonen bygger rapporten på avhør av 13 av de 44 overlevende fra riggen, sammen med andre 

vitneforklaringer, etterforskningsmateriale og tekniske beskrivelser av riggen og utstyret. 

Side 30 av 87

Vil granske «Deep Sea» på ny 


Rogalandspolitikere mener at «Deep Sea Driller»-ulykken bør granskes igjen, også med tanke 

på kompensasjon til de etterlatte. 


SKAMFULLE: Samtidig kreves det at statsministeren beklager 

ulykken, 28 år etter. Flere av Energikomiteens medlemmer på 

Stortinget hadde sterke reaksjoner på Aftenbladets reportasje om 

«Deep Sea Driller»-ulykken i fredagens utgave av Stavanger 

Aftenblad Pluss. Ulykken fant sted utenfor Bergen for 28 år siden. 

- Jeg skjems av norske myndigheter, sier SVs Hallgeir H. 

Langeland. 

- En stor skam, sier Øyvind Vaksdal (Frp). 

Felles for de to er opplevelsen av at Norge har høstet av 

oljerikdommen, uten å sørge skikkelig for de etterlatte etter dem 

som ofret livet i oljås tidligste år. 

- Jeg blir trist og lei når jeg tenker på hva de har gjennomgått etter 

ulykken. Og jeg blir fryktelig irritert på at det ikke er ryddet opp, 

Deep Sea Driller-ulykken er nærmest 

glemt i norsk oljehistorie. 

særlig når jeg tenker på den rikdommen vi har fått fra oljevirksomheten, og at de ikke engang har fått 

en beklagelse eller en erstatning for sitt offer, sier Langeland. 

Kontrollkomiteen 

Han har allerede bedt sin partifelle Ågot Valle, som leder kontroll- og konstitusjonskomiteen, se på 

saken. 

- Jeg synes det er naturlig at vi får en granskning av hendelsesforløpet her, ikke minst for å være sikre 

på at tilsvarende ikke kan skje igjen, sier han. 

Tapte dokumenter 

En eventuell gransking kan vise seg å være vanskelig å gjennomføre. I arbeidet med å rekonstruere 

hendelsene natten til 1. mars 1976, og tiden etter, kontaktet Aftenbladet flere tiltalls ulike institusjoner i 

jakten på blant annet forsikringsdokumentene. Vanligvis er aktørene pålagt å oppbevare 

informasjonen i 10 år, i særlige sammenhenger er fristen 25 år. Flere av de involverte virksomhetene 

er borte, og sammen med dem alle dokumenter fra den tiden. 

Frp har allerede sendt inn en merknad til Stortingsmeldingen om dykkerne, som er til behandling nå. 

- I september i fjor fikk jeg høre om hvordan de etterlatte hadde det etter denne ulykken, og har jobbet 

for å få saken opp. Det er sterkt å vite at folk lever i den ytterste nød etter denne ulykken når vi er 

Side 31 av 87

verdens rikeste land på grunn av oljå, sier Øyvind Vaksdal. 

Statens ansvar 

Vaksdal mener at det juridiske ansvaret kan være vanskelig å plassere så mange år etter, men han 

mener staten, som den største aktøren på norsk sokkel, bør ordne opp. 

- Dette kan vi ikke ha, i verdens rikeste land. 

Begge mener at statsminister Kjell Magne Bondevik bør beklage offisielt overfor de etterlatte. 

- Den jobben er ikke gjort, og selv om det ikke er Bondevik som gjorde feilen, så er det han som har 

ansvaret i dag, sier Langeland. 

- Det beste ville være at Bondevik kommer med en offentlig kondolanse, og at man innser at vi har en 

plikt til å hjelpe de etterlatte økonomisk. Vi kan ikke leve med dette, legger han til. 

Høyre og KrF 

Også Høyres Siri Meling mener en offisiell kondolanse er på sin plass. Hun uttaler seg på vegne av 

Høyre og KrFs energipolitikere: 

- I 2004 er det vanskelig å forstå hvordan forløpet til ulykken i det hele tatt kunne skje, men at 

forholdene er bedre i dag enn i 1976, er en mager trøst for de etterlatte. Jeg forstår at man ønsker 

oppmerksomhet rundt den første store dødsulykken i vår oljehistorie. Å be om en kondolanse fra 

offentlige myndigheter, anser jeg for å være et berettiget ønske som bør kunne innfris, sier Meling. 

Arbeiderpartiets energipolitikere ble invitert til å kommentere saken, men har ikke latt høre fra seg. 

Side 32 av 87

Bondevik vil ikke beklage 


Regjeringen finner ikke grunn til å komme med noen offisiell beklagelse overfor de etterlatte 

etter «Deep Sea Driller»-ulykken. 

Jarle Natland 

OSLO: Energi- og miljøpolitikere på Stortinget etterlyste i 

Aftenbladet mandag en offisiell beklagelse fra statsminister Kjell 

Magne Bondevik (KrF), 28 år etter ulykken ved Fedje. 

Enken etter Aksel Gabrielsen, Ingunn Vier Gabrielsen, har også 

etterlyst en offisiell kondolanse fra norske myndigheter. 

Næringsdepartementet og Statsministerens kontor har vurdert 

saken og blitt enig om at dette i første rekke er statsministerens 

bord. Men regjeringen ønsker ikke å komme med en unnskyldning til 

Gabrielsen og de andre etterlatte. En slik unnskyldning kunne i 

neste omgang danne grunnlag for et økonomisk ansvar. 

- Det er ikke vanlig at regjeringen ber om unnskyldning for ulykker 

som inntreffer eller har inntruffet, sier statssekretær Gunnar Husan 

(KrF) hos Bondevik. 

De etterlatte får ingen beklagelse fra 

regjeringen etter Deep Sea Drillerulykken 

i 1976. 

Nestleder i energi- og miljøkomiteen på Stortinget, Hallgeir H. Langeland (SV), mener at tiden er inne 

til å granske «Deep Sea Driller»-ulykken på nytt. Husan viser til at Justisdepartementet opprettet en 

granskningskommisjon etter ulykken i 1976. 

- Ifølge opplysninger fra Sjøfartsdirektoratet ble anbefalingene fulgt opp. Arbeidet for å forebygge 

arbeidsulykker er viktig. Det er nedlagt betydelig arbeid i dette både når det gjelder offshoreaktiviteter 

og virksomhet til sjøs, til lands og i luften, sier Husan. 

For å styrke koordineringen i evaluering av større ulykker, har regjeringen også besluttet å etablere en 

felles kommisjon for større ulykker. 

Ingunn Vier Gabrielsen er inderlig skuffet over at hennes og de andre etterlattes bønn om en offisiell 

kondolanse ikke blir hørt. 

- Jeg hadde håpet i det lengste på en annen holdning hos statsministeren. Men det var kanskje ikke 

annet å vente. Vi gir oss uansett ikke med dette. Vi slipper ikke denne saken nå, lover hun. Hun har 

fått enorm respons siden hun sto fram med sin historie i Aftenbladet fredag. 

- Jeg føler at vi i alle fall har fått fortalt om en ulykke som syntes glemt av alle, sier Ingunn Vier 

Gabrielsen. 

SV, Frp og Senterpartiets representanter i kommunalkomiteen ber regjeringen om å vurdere å utvide 

erstatningsordningen for pionerdykkerne til også å gjelde etterlatte eller overlevende etter ulykker på 

kontinentalsokkelen 

Side 33 av 87

Forstår bitterhet etter «Deep Sea» 


Det er en sterk kontrast mellom velstanden oljevirksomheten har skapt, og det at de etterlatte 

ble sittende igjen uten å få hjelp og uten å oppleve at ulykken fikk oppmerksomhet. 


OSLO: Olje- og energiminister Einar Steensnæs sier at han forstår den bitterheten enken etter Aksel 

Gabrielsen ennå føler. I mer enn to tiår trodde Ingunn Vier Gabrielsen at mannen hennes omkom på 

livbåten til «Deep Sea Driller» fordi han brøt sikkerhetsreglene. 

Det var først da hun fikk snakke med de overlevende, noe rederiet aktivt hindret henne fra i mange år, 

at hun skjønte at hun var enken etter en helt, som bidro til at 44 mann overlevde møtet med uværet. 

- Jeg forstår den bitterheten som kommer fram, når hun først etter så mange år får vite at han var en 

helt, sier Steensnæs. 

Han er berørt av Ingunn Vier Gabrielsens historie, men mener hans rolle som energiminister ikke 

omfatter den offisielle beklagelsen hun etterlyser. 

- Vi må respondere samlet i regjeringen, sier han. 

Han mener hans oppgave er å lære av sikkerhetstabbene som ble begått forut for «Deep Sea Driller»havariet. 

Riggen kom ut for et forferdelig vær i ureint farvann, men likevel mener Steensnæs det er 

viktig å ta med at mye kunne vært annerledes hvis sikkerhetsutstyret hadde vært i orden. 

- Disse ulykkene og tragediene må jo føre til bedre sikkerhet, og det er myndighetenes ansvar å ta 

lærdom av dem, konstaterer han. 

I hvilken grad «Deep Sea Driller»-ulykken har bidratt til bedre sikkerhet på sokkelen, er uklart, all den 

tid ulykken ikke er nevnt i oljehistoriske sammenhenger. Oljedirektoratet har ingen papirer på ulykken i 

sine arkiver. Heller ikke Sjøfartsdirektoratet har spart på dokumentasjon etter ulykken som krevde 

seks menneskeliv. 

Side 34 av 87

Statsråd Norman glemte «Deep Sea Driller» 


spørsmål: I forbindelse med et spørretimespørsmål redegjorde Victor Norman for alle 

ekstraordinære undersøkelseskommisjoner som har vært nedsatt på norsk sokkel. Men han 

glemte at «Deep Sea Driller» hadde en egen kommisjon. 


Da Frps stortingsrepresentant Øyvind Vaksdal stilte spørsmål i Stortinget om «Deep Sea Driller»ulykken 

i september i fjor, valgte statsminister Kjell Magne Bondevik å sende spørsmålet over til 

arbeidsminister Victor Norman. Norman har ansvaret for sikkerheten på sokkelen, ettersom 

Petroleumstilsynet er underlagt hans departement. 

I sitt omfattende svar viser Norman til en rekke ordninger innenfor forvaltning og rettsvesen som skal 

sikre at alle forhold knyttet til en ulykke kommer for en dag. Han skriver: «Lovverket gir i dag i tillegg 

adgang til at det offentlige kan nedsette særskilte undersøkelseskommisjoner for gransking av 

enkeltulykker. Siden oppstarten av petroleumsvirksomheten har det vært nedsatt fire slike 

kommisjoner for henholdsvis Bravo-utblåsningen i 1977, Alexander Kielland-ulykken i 1980, 

dykkerulykken på Byford Dolphin i 1983 og West Vanguard-utblåsningen i 1985.» 

Det ble nedsatt en ulykkeskommisjon etter «Deep Sea Driller»-ulykken, bare få dager etter at den 

hadde funnet sted. 

- Det bekrefter jo virkelig at «Deep Sea Driller» er ute av alle historiebøker, sier Vaksdal. 

Side 35 av 87

Stortinget har sjansen tirsdag 


Ap er skeptisk til forslaget fra Frp, SV og Senterpartiet om å gi kompensasjon til de «glemte» 

etterlatte og overlevende etter ulykker på norsk sokkel. 

Jarle Natland 

Aps støtte ville ha sikret flertall for forslaget, som Stortinget skal stemme over tirsdag. 

- Vi vil vurdere saken nærmere fram til da, sier Sigvald Oppebøen Hansen (Ap) i kommunalkomiteen. 

Forslaget startet som en merknad fra Fremskrittspartiets Per Sandberg og er nå et fellesforslag fra 

SV, Ap og Senterpartiet. Det kommer i forbindelse med at Stortinget vedtar å gi Nordsjødykkerne en 

kompensasjon på mellom 400 og 500 millioner kroner 9.mars. 

Falt mellom to stoler 

Stortingsmindretallet vil gjerne rette søkelyset også på andre etterlatte, overlevende og skadde fra 

ulykker i oljås pionertid. Noen har mottatt erstatning fra forsikringsselskaper eller arbeidsgiver. Andre 

igjen har falt mellom to stoler og har ikke fått oppfølging verken økonomisk eller på annen måte. 

- Vi viser til at det i dag finnes etterlatte og overlevende som føler seg helt glemt av samfunnet og som 

sliter med svært vanskelig økonomi, sier leder av kommunalkomiteen, Magnhild Meltveit Kleppa (Sp). 

Komiteens mindretall bruker «Deep Sea Driller»-ulykken som et eksempel og vil ha belyst samfunnets 

moralske ansvar overfor disse og andre i samme situasjon. 

- Aftenbladets artikler om «Deep Sea Driller» har gjort sterkt inntrykk. Jeg er overrasket over at 

statsministeren så kategorisk nekter å se nærmere på saken, sier Magnhild Meltveit Kleppa. 

Texas-tid i oljå 

Den tidligere sosialministeren viser til at Norge nå har en helt annen ryddighet og oppfølging etter 

ulykker i oljevirksomheten enn på 1960- og 1970-tallet. 

- Stortinget får muligheten til å begynne å rydde opp allerede tirsdag, hvis flertallet vil. Men vi tenker 

bare på de glemte ulykkene, ikke mer penger til dem som har fått kompensasjon tidligere, 

understreker Magnhild Meltveit Kleppa. 

Sigvald Oppebøen Hansen (Ap) understreker at han kan ha forståelse for sakens innhold og selve 

kjernen i forslaget. 

- Men vi følte at vi hadde for dårlig grunnlag til å begynne å trekke inn andre ulykker rett over bordet. 

Dykkernes sak er grundig belyst, blant annet av en granskningskommisjon, sier Sigvald Oppebøen 

Hansen. 

Side 36 av 87

Her døde seks menn 

Sist oppdatert 6. juli 2004 10:34 Stavanger Aftenblad 

Øynene er vendt mot storhavet og klippene utenfor Fedje. Her mistet seks menn livet i bølgene 

i mars 1976. 

Mari Horve 

FEDJE: Nå tilbringer de etterlatte og overlevende sommerferien på 

øya i havgapet. De har vært her en uke. 

Vinden er mild på Fedje i juli. Den bare øya vest i havet er dekket av 

smørblomster og strandnellik som bøyer seg i sommerbrisen. Nå 

tørker vinden tårene til dem som har kommet her for å forstå. 

På Fedje i begynnelsen av juli er det vanskelig å forestille seg 

dramaet som utspant seg her 1. mars 1976. Øyas befolkning våknet 

opp med boreriggen Deep Sea Driller utenfor dørstokken. Tidlig om 

morgenen gikk de langs stranden og lette etter lik. Ruth Nilsen fant 

Aksel Gabrielsen, Ingunn Vier Gabrielsens mann i en bukt sør for den 

forliste boreriggen. 

- Han lå på magen i en dam. Jeg holdt ham på fanget i over en time 

før et helikopter fra Bergens Tidende kom og hjalp meg. Det tok lang 

tid før jeg kunne lukke øynene uten å se ham for meg. 

Nå har Ruth Nilsen adoptert den to år gamle minnesteinen som er 

satt opp like ved ulykkesstedet. Hun har vært Ingunn Vier Gabrielsens 

hjelp og støtte siden de to ble introdusert for to år siden i forbindelse 

med minnestunden. 

Steinen bærer navnene til ektemenn, 

fedre og kolleger. Ute i bølgene 

kjempet Kåre Munkejord, bak fra 

venstre, for livet. Eva Kjørlaug mistet 

mannen, Jane Petterson, foran fra 

venstremistet faren, Ingunn Vier 

Gabrielsen ble enke. 

Foto: Mari Horve 

- Jeg sender Ruth lys og gir henne penger så hun kan kjøpe blomster til Aksels bursdag. Det var en 

tilfeldighet at vi møttes for to år siden. Før det visste jeg ikke hvem som fant Aksel. Det var veldig 

befriende å få møte Ruth. Jeg hadde med bilder av Aksel. Ruth kjente ham igjen med en gang, sier 

Vier Gabrielsen. 

Grine og forstå 

Sammen med andre medlemmer i støttegruppa for de etterlatte og overlevende etter Deep Sea 

Driller-forliset har hun lagt sommerferien i år til Fedje. Sammen skal de snakke ut, gråte, bearbeide og 

prøve å forstå hva som skjedde da seks menn døde i uværet utenfor Fedje. 

- Å være her gir meg en helt annen forståelse av det som skjedde. Denne ulykken har vært tabu i så 

mange år. Det gjør godt å snakke med andre som har opplevd det samme, sier Eva Kjørlaug. Mannen 

hennes forsvant i bølgene og ble aldri funnet igjen. 

- De fant hjelmen og sertifikatet hans i bukta der Ruth fant Aksel. De lette i noen dager. Etter to uker 

ville presten holde minnestund for Max. Jeg sa at det var for tidlig. De kunne jo ha funnet ham. Jeg 

pleier å tenke at han er her på Fedje ennå, sier Kjørlaug. 

Første gang de etterlatte og overlevende etter forliset fikk komme til øya, var ved minnestunden i mars 

for to år siden. Da hadde det gått 26 år siden forliset. Ingen av de etterlatte visste hva som egentlig 

hadde skjedd da de mistet sine kjære. 

- Det var kaos under minnestunden. Vi hadde så tett program, og inntrykkene og følelsene var mange. 

Vi fikk ikke nok tid. Odfjell lovte oss at vi skulle få komme tilbake, men ingenting har skjedd. Nå tar vi 

av vår egen lomme for å få være her, sier Vier Gabrielsen. 

Hjertet på Fedje 

Lørdag hadde støttegruppa sitt første årsmøte. Søndag kom nordsjøpresten til Fedje kirke for å holde 

Side 37 av 87

minnestund. Det har aldri skjedd før. 

Onsdag var den lille gruppa ute i losskøyta og fikk se ulykkesstedet på nært hold. Det er mange på 

øya som har historier fra det dramatiske forliset. 

- Først nå kan jeg begynne å bearbeide det som skjedde, sier Kåre Munkejord, som ble heist opp av 

bølgene av et helikopter. 

- Det er her oppe de forstår oss. Jeg føler en tilhørighet til Fedje. Halve hjertene våre ligger her oppe, 

sier Vier Gabrielsen. 

Støttegruppas viktigste mål er å få en ny gransking av ulykken. Den opprinnelige granskingsrapporten 

inneholder mange feil og mangler. 

Krever gransking 

- Det viktigste av alt er at de som mistet livet ikke blir syndebukker. Kapteinen fikk skylden for alt. De 

døde må heves opp, sier Kjørlaug. 

Flere stortingspolitikere har engasjert seg i saken, og spørsmålet om ny gransking kan bli tatt opp i 

Stortinget til høsten. 

- Jeg kommer aldri til å gi meg i denne saken. Vi må få en ny gransking, om det så tar 20 år å få det til, 

sier Vier Gabrielsen. 

Side 38 av 87

Det er lett å skylde på dem som er døde... 

18 mai 2005 – OFSA 

Mette Møllerop 

Å lese brevene som Odfjellrederiet har skrevet til enka Ingunn Vier Gabrielsen 

etter at mannen hennes ble drept da Deep Sea Driller havarerte for 29 år siden, 

får en til å lure på om dette er en del av manus i en kriminalfilm. 

Tekst: Mette Møllerop Foto: Mette Møllerop og private bilder 

- Det var pappa som til slutt fikk meg til å forstå at jeg måtte gjøre noe, sier Ingunn. 

- Han gikk fram og tilbake på gulvet slik, Ingunn spretter opp av stolen og viser hvordan 

faren vandret over stuegolvet med hodet tenksomt på skrå og hendene på ryggen, mens 

hun sier: - nei Ingunn, dette stemmer ikke, her er det mye rart, du må ikke finne deg i 

disse beskyldingene. De skjuler noe, kan du skjønne, de må være redde for at sannheten 

skal komme fram. 

Det tok mange skritt før far klarte å gi meg mot nok til å gjøre noe og stå fram, men jeg 

er glad jeg gjorde det. For Aksel sin skyld og for alle de andre sin skyld. 

Da Ingunn satt igjen som enke, 21 år gammel, med to små barn, var hun totalt i sjokk. 

- Hun bare satt der uten å si et ord, sier Kåre Munkejord og Gunnar Martre, begge 

overlevende fra ulykken og med i støttegruppen for Deep Sea Driller. 

- Ingunn var jo nesten bare jentungen selv, og det tok lang tid før rekkevidden av det 

som hadde skjedd, gikk opp for henne. 

- Det var ikke så rart at jeg bare satt der. Jeg trodde jo at Aksel hadde gjort noe fryktelig 

galt og at det var derfor han døde. Det var det de skrev til meg, rederiet: 

"Vi henviser til undersøkelseskommisjonens rapport angående årsak til grunnstøtning. 

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at det ikke var på "Deep Sea Driller" vi mistet 

våre medarbeidere, men om bord i en livbåt. Stikk i strid med alle regler oppholdt 

avdøde seg utenbords, i stedet for å være innenfor." (brev av 22. november 1977) 

- Hvordan skulle jeg tolke det? Jeg hadde mistet mannen min og satt igjen som 21-åring 

med to små barn. I tillegg til sorgen og fortvilelsen, forsto jeg at Aksel hadde gjort noe 

fryktelig galt ved å ikke være inni livbåten. I tillegg virket det som om rederiet ikke 

hadde noe ansvar så lenge de ikke var på riggen, men som de sier, "om bord i en livbåt". 

I forhold til erstatning, måtte jeg bare være takknemlig for at jeg i det hele tatt fikk en 

liten sum fra forsikringsselskapet, og mellom linjene følte jeg at jeg burde være glad for 

at Aksel og de andre som døde ikke var anmeldt. 

Hva skal en med fiender når en har sånne venner?" 

Utsagn, problemstillinger og konklusjoner fra Høyesterettsadvokat Tor N. Rekve ved 

advokat Ulf-Einar Staalesen som representerte Ingunn og barna, gjorde ikke saken 

enklere. I et brev til rederiet skriver han: 

"Jeg viser til Deres brev av 25. 11.1977 samt telefonsamtale 10. d.s. På bakgrunn av den 

lovgivning som var gjeldende på ulykkestidspunktet er jeg enig i at det klare 

utgangspunkt er at rederiet ikke kan gjøres erstatningsansvarlig for Ingunn Gabrielsen 

og hennes tap av forsørger. Derimot vil et krav kunne rettes mot kapteinens dødsbo." 

- Bare å tenke slike tanker er jo helt forferdelig. Å skrive dem i tillegg…! Stakkars fru 

Tysnes var jo i samme situasjon som meg. Hun satt igjen som enke med sorgen og tapet 

av ektemannen, og på toppen av det hele skulle hun leve med at mannen ble beskyldt 

for å være årsaken til både forliset og medansvarlig for de seks som døde. Jeg begriper 

ikke hvordan advokaten kunne finne på å skrive noe slikt. 

Da jeg fikk greie på det i etterkant, ble jeg sjokkert. Det er jo helt umenneskelig! 

I brevet ser det ut til at advokat Staalesen nærmest skyver Ingunn foran seg i forhold til 

Tysnes sine etterlatte: 

"Hvorvidt det blir aktuelt å rette noe krav mot kapteinens dødsbo, har fru Gabrielsen 

ennå ikke tatt endelig standpunkt til. Å rette krav mot dødsboet er naturlig nok noe som 

byr på store motforestillinger ut fra rent menneskelige betraktninger. Ut fra juridiske 

betraktninger er jeg imidlertid av den oppfatning at det er store muligheter for at en 

Side 39 av 87

eventuell domstol vil karakterisere kapteinens handlemåte som grovt uaktsom." 

- Tenk å skrive noe sånt uten en gang å diskutere det med meg! Dessuten legger 

advokaten seg helt flat for Odfjell og forsikringsselskapet sin ansvarsfraskrivelse. Han er 

aktivt med på å frata Odfjell hele ansvaret og i stedet legge det på kaptein Tysnes. Han 

ser helt bort fra de feil og mangler som rapporten inneholder. Han bryr seg ikke om å 

stille spørsmål ved kommisjonen sin konklusjon. Alle andre mennesker som har lest 

rapporten gjør det, men ikke min advokat! 

Advokaten går enda lenger. Ettersom han fratar Odfjell og forsikringsselskapet ansvaret, 

fraskriver han seg og en erstatning på vegne av Ingunn og barna. I stedet ber han om en 

såkalt ex gratia eller kulansebetraktning, det vil si en utbetaling uten å erkjenne ansvar: 

"Dersom selskapet ut fra en totalvurdering kan tenke seg å utbetale en erstatningssum 

til fru Gabrielsen, vil dette nær sagt – uten hensyn til utbetalingens størrelse – ha en 

vesentlig beroligende psykologisk betydning. Hun vil da slippe å ta det ytterst vanskelige 

standpunkt til om hun bør saksøke kapteinens dødsbo eller ikke. Her har hun ikke bare 

eget tarv, men også barnas tarv å ivareta. Et krav mot kapteinens dødsbo vil imidlertid 

uten videre bli frafalt dersom en minnelig ordning kan oppnås med deres selskap." 

Vi har ikke ansvar for noe 

Enten Odfjell og Assuranseforeningen Skuld hadde andre motiv enn barmhjertighet i 

forhold til fru Tysnes, anbefaler de ikke at det reises erstatningskrav ovenfor henne. 

Blant annet sier de at "Vi tror en domstol i et slikt tilfelle svært vanskelig vil kunne finne 

kapteinens handlemåte så uansvarlig at hans enke blir erstatningsansvarlig. Dessuten er 

det vel i realiteten svært lite "å hente" fra enken selv om en domstol skulle finne henne 

erstatningsansvarlig, også fordi rederiets ansvarsassurandør (Skuld) ikke står bak 

mannskapets personlige ansvar." 

Sannsynligvis var verken rederiet eller Skuld særlig interessert i en rettssak. Uten å 

påstå noe, men i hvert fall tenke tanken, er det et faktum at rederiet har svært lite 

dokumentasjon igjen, eller tilgjengelig fra ulykken. Etter hvert som de etterlatte begynte 

å grave i papirer og årsakssammenhenger, forsvant stadig mer av den opprinnelige 

dokumentasjonen. Det gjaldt for så vidt også offentlig dokumentasjon. 

Sammen med en lengre argumentasjon fra Assuranseforeningen Skuld hvor en forklarer 

hvorfor verken rederi eller forsikringsselskap er ansvarlige, påpekes det igjen at Aksel 

Gabrielsen var skyld i sin egen død: "Under enhver omstendighet vil skadelidtes egen 

uaktsomhet være av vesentlig betydning i denne saken. Vi skal ikke heretter begi oss inn 

på noen videre eller dypere juridisk vurdering av denne for alle parter tragiske ulykke. 

Enhver heretter omtalt "erstatning" vil utelukkende bli sett på som ex gratiaytelser. 

Idet slike ytelser nødvendigvis vil involvere rederiet, må vi kontakte dette samt vår cassurandør 

Gard. Vi skal komme tilbake etter å ha forelagt spørsmålet for disse parter, 

og vil på dette tidspunkt overhodet ikke antyde at noen slik ex gratiaytelse vil gis. Det er 

vel ingen stor overraskelse at noen ex gratia-ytelse aldri ble gitt. 

Losens forklaring 

Av vitneforklaringene er det god grunn til å tro at kaptein Tysnes trodde rederiet hadde 

bestilt los til riggen. Kristoffer M. Karlsen, statslos og bosatt på Fedje, var en av dem 

som avga forklaring: 

"Han har loset flere rigger og det vanlige er at hvis supplybåten er fast i riggen, er det 

los både på riggen og supplybåten. Norske rigger har ikke losplikt, (på daværende 

tidspunkt red. anm.) men utenlandske fartøyer har det. Hvis supplybåten er utenlandsk, 

må den følgelig ha los, men det er vanlig at norske rigger også bruker los. Når en rigg 

skal ha los fra Fedje, settes losen om bord med helikopter. 

Om formiddagen lørdag den 28. februar fikk losstasjonen henvendelse fra Odfjells rederi 

som bestilte los til supplybåten "Georgturm". Det ble sagt at riggen og supplybåten var 

ventet innunder kysten mandag morgen i 0300-tiden, og at den ville vente med å gå til 

0700-tiden. 

Mandag morgen ca. kl. 0230 var vitnet på Mongstad hvor han nettopp la en båt til kaien. 

Det var da radioforbindelse mellom losskøyten og kapteinen på "Deep Sea Driller". Det 

ble avtalt at losskøyten skulle gå til Fedje og deretter ta en annen los ut til "Gorgturm" i 

Side 40 av 87

0330-tida. Kapteinen på "Deep Sea Driller" sa at han ville gå inn i le av Nordøya og vente 

der. Ut i fra situasjonen på dette tidspunkt, mener vitnet at dette var en fornuftig og 

riktig disposisjon. Vinden var sydvestlig, av styrke 7. Vinden øket på og da losskøyten 

gikk ut i 0330-tiden, var den kommet opp i storms styrke, og hadde samtidig dreiet 

vestlig. 

Skøyten gikk da ut med los Salvesen som skulle om bord i "Georgturm", hvoretter 

skøyten skulle komme tilbake og hente vitnet, som skulle om bord i en annen båt. Da 

losskøyten kom fra Mongstad kunne man se riggen. Den lå da i en posisjon noe lenger 

syd enn hvor den nå står, men det var ikke mulig å avgjøre hvor stor avstanden var fra 

land. Losskøyten bordet "Georgturm" et stykke syd for Hovden lykt. 

Vitnet var i mellomtida gått hjem og kunne fra sine stuevinduer se riggen. Vitnet syntes 

at den beveget seg sydover, og tenkte med seg selv at den gjorde liten fart. Han fikk en 

oppringning fra losbåten om at riggen antakelig hadde grunnstøtt. Vitnet dro straks til 

loshytten. Her hadde han telefonforbindelse med redningssentralen i Stavanger og 

avtalte med den å skaffe biler, som med sine lyskastere kunne belyse en landingsplass 

på taket av en gammel tyskerbunker. Været hadde da økt ytterligere på. Vitnet vil påstå 

at det var full orkan. Samtidig hadde vinden gått mer nordlig, slik at den nå var av 

nordvest. 

På spørsmål svarer vitnet at han ikke kjenner til at noen rigg har gått inn Fedjeosen eller 

Holmengrå uten los på riggen. Vitnet påhørte telefonsamtalen mellom kapteinen på 

riggen og losbåten da kapteinen spurte når de kunne få los om bord. Vitnet tror derfor at 

kapteinen hadde regnet med å få los. Av losbåten fikk han opplyst at det bare var bestilt 

los til supplybåten. Det ville være umulig for losen å borde riggen uten helikopter før den 

kom inn i Hjeltefjorden. Losen på supplybåten ville da sikkert være villig til å gå over på 

riggen, men da ville ikke supplybåten lenger ha los, hvilket den antakelig var pliktig til." 

Prisen for å føre los ut med helikopter ville ha kostet rederiet 10.000 kroner. 

Ville bedt om los 

"Deep Sea Driller" hadde en kaptein til, Bjørnulf Heggen, som hadde sin friperiode da 

riggen havarerte. Heggen kjente plattformen, han kjente farvannet, han kjente kaptein 

Tysnes og han kjente mannskap og kultur om bord. Han var en opplagt mann å kalle 

inne til vitneavhør, likevel ble det ikke gjort. I følge Odfjell var årsaken at man ikke fikk 

fatt i Heggen. I virkeligheten satt Heggen klar hjemme i sin bolig og ventet på å telefon. 

- Jeg tror ikke de ønsket min vitneforklaring, slår Bjørnulf Heggen fast. 

– Dersom saken skal granskes på nytt, er jeg klar til å avgi vitneforklaring. 

Et av ankepunktene i denne saken, er mangelen på los om bord på riggen. 

Ville du ha bedt om los i en slik situasjon? 

- Ja, uansett farvann med så kraftig vind, ville jeg ha forlangt los. Norske rigger har ikke 

plikt til å ha los, det er riktig, men det vil alltid være en vurderingssak om en har 

losbehov. Ved farvannet rundt Fedje, 

ja, der ville jeg hatt los. 

Hva med kaptein Tysnes, tror du han ville ha bedt om los? 

- Ja, det finner jeg svært naturlig. Slik jeg kjente ham, ville jeg tro det. Jeg vet jo 

selvfølgelig ikke hva han gjorde denne gangen, men jeg ville anta det. 

I følge statslos Kristoffer Karlsen som overhørte en telefonsamtale mellom Tysnes og 

losbåten, mener han at det virket som kapteinen trodde han skulle få los ombord. 

- Ja, det stemmer godt med min oppfatning av Tysnes. Selv om han var lommekjent i 

farvannet og kunne fortelle meg i detalj om dette, tviler jeg på om han ville gått inn uten 

los i det været. 

Hvem bestiller los? 

- På skip er det kapteinen, men i Odfjell var kommandolinjene spesielle. Jeg har aldri sett 

noen prosedyrer på dette i rederiet, men det var stort sett rederiet som bestilte los. 

Hva ville du ha gjort hvis rederiet hadde nektet deg los? 

- Hvis jeg hadde blitt nektet los, ville jeg ført det inn i loggboka. 

Hva hvis du tror du får los da? 

- Da hadde jeg selvfølgelig ikke ført det inn. 

Dersom en i dette tilfellet bare fikk en los, hvordan ville du prioritert da, riggen eller 

Side 41 av 87

supplybåten Georgeturm? 

- Georgeturm hadde ikke samme behovet for los. Kapteinen der hadde lang erfaring og 

båten var atskillig mer sjødyktig enn riggen. Det er klart det derfor er riggen som har 

behov for los. 

Når det gjelder loggboka som sannsynligvis ville ha bekreftet spørsmålet om los, forsvant 

den bare plutselig. 

Ansvarslinjer 

I noen av vitneforklaringene råder det en viss usikkerhet i forhold til de reelle 

kommandolinjene. Knut Egil Fredriksen, 1. styrmann/derrickman: "Da det ble kjent at 

riggen skulle forlates, gikk det greitt å komme i båten. Morrison kontrollerte at alle kom 

med, og vitnet hadde her det inntrykket at det var Morrison som hadde størst autoritet." 

- Når riggen er i bevegelse er det kapteinen som har kommandoen, forteller Bjørnulf 

Heggen. - Under boring er det boresjefen som er plattformsjef. Begge de to boresjefene 

om bord på Deep Sea Driller var typer som likte å ta kommandoen, og særlig pekte 

Morrison seg ut som en fyr som ville bestemme alt selv. Det er derfor absolutt sannsynlig 

at Morrison har tatt kommandoen om bord. 

Kan en gå så langt som å si at det er mytteri? 

- Det er vanskelig å si. Av vitneforklaringene går det jo fram at Morrison hadde kontakt 

med både rederi og operatør. Dersom han har fått klarsignal 

fra en eller begge om å overta kommandoen, kan en ikke kalle det mytteri. 

Brev til skipsinspektør Einar Røsvik: 

"Jeg har lest gjennom kopiet De sendte meg av brev fra NSF til Sjøfartsdirektoratet 

angående undersøkelseskommisjonens rapport i anledning "Deep Sea Driller" forlis, og 

som konkluderer med at NSF gjerne ser at det blir foretatt en videre gransking av 

myndighets- og kommandoforholdene om bord i boreriggene. Dette på bakgrunn av 

rapportens innhold. Rent formelt er ansvars- og kommando- forholdet klarlagt i 

"FORSKRIFTER OM BEMANNING AV NORSKE FLYTTBARE BOREPLATTFORMER osv. av 

28/2-75. imidlertid er nok praksis i virkeligheten noe annet. 

Som kjent kom vi her til lands sent i gang med oljeboring, og har derfor måttet benytte 

oss av utenlandske eksperter, og da mest amerikanske. Amerikansk teknologi er 

dominerende innenfor denne bransjen, og man kan kanskje si at det er amerikansk 

innflytelse som dominerer både på kontraktor- og operatørsiden. 

Ser vi på organisasjonen på både en amerikansk og fransk borerigg, vil vi se at det er 

"toolpusher" som har øverste myndighet ombord. På en norsk borerigg er det som kjent 

den maritime sjef som har høyeste myndighet om bord. Dette er en norsk regel basert 

på tradisjonelle ledelsesformer i vår handelsflåte. 

Det er ikke lett for en amerikansk superintendant/ toolpusher å innordne seg våre regler. 

De er vant til å være den suverene leder om bord i amerikanske rigger. De vil derfor når 

mulighetene byr seg opponere mot den maritime sjef. Oljeselskapets eller operatørens 

representant om bord i riggen er også som oftest en tidligere toolpusher. Det er da en 

lett sak for toolpusher å "undergrave" riggsjefen overfor oljeselskapets representant. 

Slik markedssituasjonen er i dag for store flytende borerigger ser det ut som om 

riggeierne vil ha en "samarbeidsvillig" og "rund" riggsjef som er lydig overfor ledelsen i 

land og viser en ettergivende holdning overfor boresjefen. Jeg har blitt fortalt at hvor det 

oppstår konflikter så er det riggsjefen som går ut som den tapende part. 

Under mitt arbeide i undersøkelseskommisjonen for "Deep Sea Driller" hadde jeg 

bestemt inntrykk av at det var Morrison som var den virkelige sjef om bord. Jeg tror 

derfor det ville være nyttig om de virkelige kommandoforhold om bord i norske 

borerigger kunne bli noe nærmere 

undersøkt. 

Med hilsen 

Karle Teige 

Side 42 av 87

Mangelfull rapport 

- Rapporten viser mange feil og mangler, sier Ingunn. - Vi sitter igjen med mange 

ubesvarte hull. Det er for eksempel ikke lagt noe særlig vekt på at batteriene i livbåten 

ikke fungerte, eller at linene som skytes ut for slep, manglet. I rapporten står det at det 

sannsynligvis ikke hadde spilt noen særlig rolle for resultatet. Rapporten mangler referat 

fra kommunikasjonen mellom rigg og rederi. Det står i en bisetning her og der at 

superintendent Arthur Leslie Morrison var i kontakt med rederiet, men hva som ble sagt 

eller avtalt der, står det ingen ting om. I Karle Teige sitt brev beskriver han 

kommandolinjene om bord, altså de virkelige kommandolinjene. Hvorfor er ikke dette 

blitt nøyere gransket. Dersom det er Morrison og Odfjell som sammen har avgjort 

hvordan de skulle forholde seg, så har Odfjell ikke bare ansvaret, men også 

skylden, fastslår Ingunn. 

I dag… 

- Jeg er glad for at jeg har brukt så mye tid og krefter på å samle inn dokumentasjon på 

alt som har med ulykken å gjøre. Når den nye kommisjonen som nå blir oppnevnt 

begynner å arbeide, er den faktisk avhengig av oss og våre papirer. Ettersom stadig mer 

dokumentasjon bare forsvant, er arkivet mitt ikke bare viktig for oss som har behov for å 

få mest mulig kunnskap om årsaken til ulykken og hva som skjedde med dem vi mistet, 

men også for granskingskommisjonen. Hver en stein skal snues, sier Ingunn. 

- Om det så er det siste jeg gjør på jorda, så kan jeg ikke leve med konklusjonen fra den 

første kommisjonen. 

Hva reagerer du mest på i dag? 

- Det er vanskelig å si. Det er så mye. I 2002 oppdaget jeg for eksempel at Aksel var 

blitt obdusert. Ingen hadde spurt meg om lov, ingen hadde en gang brydd seg med å gi 

meg beskjed i etterkant. Det var et sjokk. Å lese obduksjonsrapporten så lenge etterpå, 

rev på en måte alt opp igjen. Det dreier seg om å bearbeide vonde tanker. Her blir vi 

liksom aldri ferdige, vi får ikke anledning til å starte på nytt. Ja, det er fælt å forholde 

seg til vonde fakta, men det er bedre å vite, enn ikke å vite. Vi har aldri fått sjansen til å 

bli ferdig med dette. 

Har det hjulpet noe at dere etterlatte og overlevende nå er sammen i støttegruppen? 

- Ja, det har hjulpet kolossalt. Hadde vi fått samlet oss rett etter at ulykken skjedde, slik 

som støttegruppen etter Sleipner, Åstaulykken, Aleksander Kielland og lignende har fått 

gjort, hadde vi sluppet en rekke senskader blant de etterlatte og overlevende. Mange har 

i dag problemer med å snakke om ulykken og hvordan de opplevde tida etterpå. Det 

verste er ikke myndighetenes rolle og uforstand oppi dette, selv om de burde visst bedre. 

De hadde jo kunnskap om krisepsykiatri, og kjente til hvilke mekanismer som settes i 

gang hos folk i forbindelse med ulykker allerede på den tida. Det verste er Odfjellrederiet 

som bevisst løy og hindret oss i å få kontakt med hverandre. Å si til hver enkelt av oss 

som ba om navn og adresselister til familiene som var berørt av ulykken, at ingen ville 

ha kontakt, alle ville være i fred, det er både ondskapsfullt og kriminelt. Hvor stygg går 

det an å være med familiene til de etterlatte for å redde sitt eget skinn? 

En lykkelig slutt? 

"Den eneste helten som overlevde". Ordene er Ingunns, og rettes mot kokken Gunnar 

Martre. 

- Vi hadde ikke mye valg, sier Gunnar Martre. – Med det farvannet og det fryktelige 

været, var noen av oss nødt til å sitte oppå båten for å prøve å ha kontroll. Jeg fikk for 

øvrig høre i ettertid at noen mente Aksel hadde klaustrofobi og at det var derfor han ikke 

var inni livbåten. Du snakker om å lage negative bilder av folk etterpå. 

- Aksel var sveiser, han sveiset i de trangeste rom og på de høyeste tårn, sier Ingunn. – 

Han hadde verken klaustrofobi eller høydeskrekk. Dessuten var han sjøvandt og en 

usedvanlig dyktig svømmer. Han gjorde det han mente han måtte gjøre. Sammen med 

de andre satt de på rad og rekke oppå båten for å sende beskjeder videre ned til ham 

som skulle styre båten innenifra, og for å ta imot skyteline fra redningsbåten. 

- Denne ulykken er den galeste oljehistorien som finnes, sier Martre. - Vi har brukt 

Side 43 av 87

enormt med energi for å rette opp det verste. 

Hva håper du for framtida? 

- Jeg håper de skyldige får den behandlingen de fortjener. Jeg håper de som døde 

forgjeves, får den oppreisningen de fortjener. Jeg håper historien får en lykkelig slutt. 

På gode dager med sol og stille sjø, ser bukten der Aksel ble funnet idyllisk ut. 

Det er viktig å treffes for å prate om ulykken. Ingunn Vier og Gunnar Martre 

bruker både humor og ironi for å orke "gravearbeidet" med saken. 

Endelig fikk etterlatte og overlevende en minnesten å gå til. Skår i gleden er det likevel. 

- Vi fikk ikke være med på utformingen. Da vi ba om å få komme med våre ønsker, fikk 

vi beskjed om at vi måtte ta hensyn til Odfjell og kunstneren. Når skal de ta hensyn til 

oss, tro? Vi fikk heller ikke lese korrektur på navn og alder. Det resulterte i feil alder på 

fem av de seks omkomne. 

Side 44 av 87

- Eg døydde litt då Deep Sea Driller forliste 

Strilen 6 juli 2004 

– Me kom eit steg vidare i dag, seier Reidar Dehli etter at dei omkomne frå Deep Sea Drillerulykka 

1. mars 1976 vart minna under ei gudsteneste på Fedje søndag. Sjølv trudde han ikkje 

han skulle overleva forliset. 

Av Kristian Hovstad 

kristian@strilen.no 

Reidar Dehli og Kåre Munkejord frå Deep Sea Driller var mellom dei overlevande etter den tragiske 

ulykka som krov seks menneskeliv like utom Fedje i 1976. Søndag var dei og fleire av dei pårørande 

etter omkomne samla under ei gudsteneste på Fedje. Dei hadde vore saman mykje av veka før, og 

mellom anna vore på rundtur i ulykkesområdet med losbåten. Fleire av dei pårørande kjenner framleis 

trongen til å møtast og dela sorg og glede med andre som veit kva dei snakkar om, og som kan forstå. 

– Det er godt å få snakka om det som hende. Det gjekk alt for mange år før det vart ei skikkeleg 

markering for to år sidan her på Fedje. Men det er framleis viktig for oss å få koma att og få utløp for 

nokon av kjenslene. Me kom eit steg vidare i dag, og det er betre seint ann aldri, seier Dehli til Strilen 

etter gudstenesta søndag, 28 år etter ulykka. Dei pårørande og overlevande etter ulykka synest det 

var godt å vita at ulykka slett ikkje er gløymt på Fedje. Under gudstenesta fekk dei også tenna lys for 

sine kjære, og dei seks omkomne vart nemnd med namn og minnast under forbønshandlinga. 

– Eg stod på vakt på brua den dagen det hende. Me trudde aldri me skulle overleva, men me hoppa 

på land og berga livet. Eg døydde litt den dagen, fortel Dehli. 

Mellom fleire av dei pårørande og overlevande er det også ein bitter undertone. Dei er svært kritiske til 

handsaminga av dei etterlatne og tilsette frå eigarselskapet Odfjell si side. No er det starta ei 

støttegruppe for dei pårørande, som mellom anna har som mål å få til ei ny gransking av ulykka. 

Ingunn Vier Gabrielsen, som mista mannen sin på Deep Sea Driller, seier dei ønskjer den heile fulle 

sanninga kring ulykka og kven som stod med ansvaret. Ifølgje Stavanger Aftenblad har eit fleirtal på 

stortinget uttrykt at Deep Sea Driller- ulykka bør få ei ny gransking, og at det bør koma ei orsaking til 

dei etterlatne og overlevande frå det offisielle Noreg. 

Gabrielsen synest også det var godt å treffast på Fedje denne helga, og det å møtast er også eit viktig 

mål for mange av medlemmene i støttegruppa. 

– Det er godt å vera her på Fedje. Her er ikkje ulykka gløymt, slik den er alle andre stader, seier 

Gabrielsen. Ho opplevde at nokon av dei bølgjande kjenslene vart rolegare under samlinga på Fedje. 

Fleire av dei etterlatne etter omkomne som aldri vart funne var også med på samlinga på øya denne 

helga. 

MINNA PÅ GUDSTENESTE: Fleire pårørande og overlevande etter Deep Sea Driller-ulykka 1. mars 

1976 var samla på Fedje sist veke, og søndag vart hendinga minna i gudstenesta på øya. Mona 

Ommer (mista far), Ingunn Vier Gabrielsen (mista mann), Eva Kjørlaug (mista mann), Kåre Munkejord 

(overlevande), Reidar Dehli (overlevande), Jane Petterson (mista far) og Kim Petterson (mista far). 

Side 45 av 87

Et stormfylt mareritt 

Fanaposten 03 01-2006 

Bitende kaldt, sludd, enorme bølger og vind i orkans styrke var naturkreftenes innspill da 

oljeriggen "Deep Sea Driller" grunnstøtte på vestsiden av Fedje 1. mars 1976. 

Av Gustav Gundersen 

gustav@fanaposten.no 

1. mars 1976, to dager før sin 20 års dag, opplevde Øvsttungutten Jan Willem Gundersen sitt livs 

mareritt ombord i oljeriggen Deep Sea Driller. 

- Offshoreaktiviteten har alltid fascinert og tiltrukket meg og høsten 1975 dro jeg som førstereisgutt ut 

med Deep Sea Driller. Jeg trivdes med arbeidet ombord, men da riggen havarerte 1. mars, trodde 

jeg min siste time var kommet. 

Jan Willem Gundersen er rolig og sindig i stemmen. 

Han forteller at en nitten åring egentlig er for ung til helt å fatte alvoret i den skrekksituasjon som 

oppsto. 

- Det var dårlig vær om natten og riggen ristet nokså mye, sier han og legger til at hadde vondt for å 

sove. Han gikk derfor inn i "skifterommet" der folkene ifører seg arbeidsklær. Her tok han en kopp 

kaffe. Overfor de andre som var der ga han uttrykk for en viss redsel og ble mobbet for det av en av 

veteranene. Kapteinen ombord, Johannes Tysnes, kom inn og fortalte at de ville forsøke å skyte en 

slepeline over til supplybåten. Alle gikk på dekk, bortsett fra Gundersen som gikk tilbake til lugaren for 

å forsøke å få seg litt søvn. 

- Jeg sovnet, men våknet brått ved at riggen kastet seg fra side til side. Like etter gikk alarmen. På 

den tiden fantes ikke overlevelsedrakter, bare vanlige livbelter, sier han. 

Hentet mer klær 

Han forteller at han sammen med andre gikk opp på helikopterdekket. Imidlertid fant han ut at han 

trengte mer klær i den intense kulden. Han gikk derfor ned i lugaren igjen. 

- Det var kanskje dumdristig, men jeg frøs virkelig. Vindstyrken var 75 knop og vinden var bitende, 

dessuten sluddet det mye, sier han. 

På vei opp igjen og alene i korridoren, merket han at riggen begynte å legge seg i akterkant. Det ga 

ham en rar og ubeskrivelig følelse. Den forsterket seg da han kom på dekk og leste panikken i 

manges øyne. Han gikk opp på broen der han møtte styrmann Max Kjørlaug, en av de personene 

han hadde hatt mest kontakt med ombord og som alltid ga vink og råd. Nå forsøkte Kjørlaug å fortelle 

og vise ham på draftet hvor de hadde drevet. 

- Vi så at krengningsmåleren begynte å løpe løpsk, og han ba meg gå ut og vente på nærmere ordre. 

Riggen la seg ned mer og mer akterut. Den gang var det bare en livbåt forut og en akterut. Hadde vi 

brukt den forut ville vi havnet under riggen, så vi ble beordret akterut og gå ombord i livbåten. Vi gikk 

opp på "boksdragerne" . Det er en bygning på hver side av riggen. De rommet blant annet verksteder 

og lager som kunne stenges automatisk og forbli vanntette, sier Gundersen. 

Gjenstander kom fykende 

Han forteller at etter hvert som riggen krenget mer og mer ble dekket et farlig sted å være. Oljefat og 

andre gjenstander som ikke var surret fast kom fykende og når som helst kunne noen bli truffet og 

most i stykker. De kom seg imidlertid velberget ombord i livebåten som ble låret. Senere viste seg at 

der de hadde stått på aktedekket var nærmest alt knust til pinneved. 

Krokene som holdt fast livbåten til davitene, løsnet da den tok vannet. Motoren fungerte som den 

skulle, men den grove sjøen kastet livbåten rundt som en ball. Selv hadde Gundersen plassert seg 

på dørken og festet seg med stropper. Det var påbudt, men ble ikke fulgt opp av alle. Mange satt 

rundt om på benkene over ham. På grunn av den voldsomme sjøen ble noen kvalme og måtte kaste 

opp. De åpnet luken til den overbygde livbåten og det resulterte i at vannet fosset inn og blandet seg 

med oppkast i bunnen av båten. 

- Det var ubehagelig, men jeg følte likevel en viss ro da jeg la meg på siden med redningsvesten og 

forsøkte å slappe av. Utrolig nok klarte jeg det. Noen av folkene gikk på taket av livbåten, blant dem 

Max Kjørlaug som ville forsøke å få slepeline over til redningskrysseren som lå like i nærheten. Med 

øks kuttet han over linen med drivankeret. Det var det siste jeg så av ham, sier Gundersen stille. 

Han forteller at seks mennesker mistet livet den natten. Blant de omkomne var fire fra Hordaland, Tor 

Øystein Johansen fra Bergen, Max Kjørlaug fra Os, Jens Gunnar Uglenes fra Austevoll, og Bjørn 

Gunnar Petterson fra Bergen. 

Side 46 av 87

- Da Kjørlaug kuttet tauet hørte jeg et gaul og livbåten ble kastet rundt av en brottsjø. De seks som 

satt på dekket havnet i vannet. 

Ifølge kaptein Ingvald Viksøy på redningsskøyten J. M. Johannessen var hans skip bare fem-seks 

meter fra livbåten da den gikk rundt. Hadde man klart å få ombord line fra redningsskøyten ville de 

seks sannsynligvis vært berget, ga han uttrykk for til VG tirsdag 2. mars. Han kunne fortelle at han 

gikk så nær opp til havaristen som mulig. Sjøen var imidlertid så enorm at grunner som lå på seks 

meters dyp ble slått tørre. 

Hang opp ned 

- Da livbåten gikk rundt hang jeg plutselig opp ned i taket, sier Gundersen. 

Han forteller at mange kavet omkring under ham. Vannet kom fossende inn og han var overbevist om 

at hans siste time var kommet. En ny brottsjø sendte imidlertid båten på rett kjøl igjen og det oppsto 

en situasjon som ble en forferdelig opplevelse. Vannet bølget over ham og han fikk mange 

mennesker over seg. 

- Jeg lå faktisk under vann og mer ante enn så mennesker rundt meg som kavet for å komme seg på 

bena. Det var det mest grusomme øyeblikket av det mange timer lange marerittet, sier han. 

Han forteller at han lå en god stund under vann før han fikk løsnet stroppen som holdt ham fast. 

Deretter gikk han ut på dekket av livbåten. 

- Det eneste jeg så var en mur av vann som kom mot meg. Jeg jumpet ned gjennom luken igjen og 

spente meg fast. Bølgen løftet oss høyt og turen ned skjedde i fritt fall. Det føltes som kraftige slag 

mot kroppen. 

Etter en stund bestemte vi oss for å komme oss ut på dekk. En av karene sto med kroppen utenfor 

luken mens han forsøkte å spenne bena fast innunder den. Via walkie talkie holdt han hele tiden 

kontakt med redningshelikopteret over oss. Evakueringen tok etter hvert til, men vi nærmet oss 

skremmende land. Bølgene løftet oss himmelhøyt opp, og på vei ned igjen var vi overbevisst om at 

båten ville bli knust mot land. Mange tok sjansen å hoppe på bølgetoppen og kom seg utrolig nok 

velberget i land. Hvordan jeg selv klarte å redde meg husker jeg lite av. Jeg er senere blitt fortalt at 

jeg klarte å hoppe i land og begynte å løpe innover. En bølge tok meg imidlertid igjen og jeg ble 

kastet tilbake i sjøen. Linen fra helikopteret hang over meg. Jeg fikk grepet rundt den og helikopteret 

dro meg innover til fast grunn. Jeg var fullstendig i ørske, men ble tatt hånd om og brakt i sikkerhet. 

I følge avisenes reportasjer etter ulykken ble livbåten kastet på land i Aurihopen på Fedje, like ved 

Hellesøy fyr, bare tre-fire kilometer fra havaristedet. 

- Sammen med noen andre gikk jeg oppover berget, men på grunn av sterk vind og isnende sludd 

måtte vi legge oss ned. Da oppdaget vi at et helikopter lander litt lenger borte. Jeg maktet å reise 

meg, men flere av de andre var for utmattet til å klare det. Ved felles anstrengelser fikk vi stablet alle 

på bena og sjanglet mot helikopteret. Da redningsmannen kom ut sviktet bena totalt under meg og 

jeg falt sammen. Men en ting sto tindrende klart for meg: jeg var reddet. 

Har ikke tatt skrekken 

Gundersen kan fortelle at de ble fraktet til Haukeland Sykehus der de fikk pleie og omsorg. 

- Jeg glemmer aldri den suppen vi fikk. Den varmet godt og er noe av det beste jeg har smakt. Han 

ler hjertelig og forteller at behandlingen og oppfølgingen på Haukeland var enestående. De ble 

fraktet til Terminus hotell der de fikk mat og nye, varme klær, før politiforklaring måtte avgis. Det ble 

en lang dag før de sent på kveld kunne sendes hjem. 

- En ting må jeg nevne. Han som mobbet meg da jeg viste redsel ombord i Deep Sea Driller kom bort 

til meg på Haukeland Sykehus og ba innstendig om unnskyldning. Det satte jeg pris på. Forøvrig 

reiste jeg i mai ut igjen på Deep Sea Saga, søsterriggen til Deep Sea Driller. 

- Du tok ikke skrekken? 

- Nei, heldigvis ikke. Du har valgt et yrke og da må du bare skjære gjennom. Siden har jeg arbeidet 

på de fleste riggene fra nord til sør i Norge. Jeg har dessuten jobbet i Danmark, i Holland, England 

og Scotland. Offshorearbeid er blitt min livsstil. Men skjer det ulykker, som eksempelvis det som 

skjedde med Roknes, får jeg reaksjoner som resulterer i vonde drømmer og mareritt. 

Deep Sea Driller-haveriet 

Etter katastrofen 1. Mars 1976 uttalte daværende direktør Bernhard Larsen i rederiet Deep Sea 

Drilling Company A/S, at svikt i en av propellene noen minutter før haveriet, trolig var årsak til at 

boreriggen gikk på et skjær utenfor Fedje. 

Riggen kunne ikke gå i indre led og passere Sotrabroen på grunn av sin store høyde. Den var 

Side 47 av 87

underveis til Bergen for reparasjoner ved BMV etter et avsluttet boreoppdrag for oljeselskapet Elf i 

blokk 11/9, sør for Lista. 

Så langt var dette den andre plattformulykken på den norske sektoren på to år. Året før omkom tre 

mann under Alpha-katastrofen. 

Andreas Ophaug, en av losmennene på losstasjonen på Fedje uttalte til Morgenavisen dagen etter 

ulykken: "Jeg kan ikke huske at jeg noensinne tidligere har sett sjøen slå over Fiskeholmen, men det 

gjorde den i går natt da vi kom frem til havaristen. Dette var en av de verste uværsnettene vi har hatt 

på Fedje i manns minne." 

Hele befolkningen på Fedje ble alarmert da oljeriggen grunnstøtte og folk ble oppfordret til å dra ned 

til strandkanten for om mulig være til hjelp dersom overlevende fra havariet skulle forsøke å komme 

seg i land. 

Takket være den overbygde livbåten ble 44 mennesker reddet. Tross de store påkjenningene ved å 

bli kastet rundt, forsere store brottsjøer og slått mot bratte fjellvegger, besto den prøven. 

Totalt deltok syv helikoptre, en redningsskøyte, to losbåter og ett marinefartøy i redningsarbeidet. 

"Dette er den vanskeligste operasjonen jeg har vært med på, og kanskje også den mest 

nervepirrende fordi redningsheisene sviktet," uttalte løytnant Knut Skagestad, fører av et av 

Luftforsvarets Sea King helikoptere, dagen etter havariet. "Det mest fortvilte var å se livbåten fra den 

havarerte riggen drive hjelpeløst mot brenningene. Det var bare wireløkken som hang fastlåst under 

helikopteret som kunne bringe hjelp over bølgetoppene mot land, hvis de overlevende hadde krefter 

og mot nok til å henge seg fast i den. Heldigvis klarte mange det og ble reddet". 

HAR MARERITT: Når det skjer store ulykker på sjøen vet Jan Willem Gundersen at marerittene står 

for tur igjen. 

GIKK PÅ SKJÆR: Deep Sea Driller havarerte 1. Mars 1976 ved Fedje og seks mennesker omkom. 

ILLE MEDFART: Den istykkerslåtte livbåten havnet på land, like ved Hellesøy fyr. 

Side 48 av 87

Nye opplysninger etter «Deep Sea Driller»ulykken 

i 1976. Krever ny granskning. 

Fredag 22. Juli 2005 Nyhet - Dagbladet 

29 år etter at oljeriggen «Deep Sea Driller» havarerte og seks personer omkom, krever de 

etterlatte ny gransking av ulykken. 

Tekst: Jostein Ihlebæk 

FAKTA: «Deep Sea Driller»- ulykken 

Natt til 1. mars 1976 gikk oljeriggen «Deep Sea Driller» med 50 mann på grunn. Den gikk for egen 

maskin fra Friggfeltet på vei til en overhaling. Ved øya Fedje møtte mannskapet på et voldsomt uvær 

og gikk på grunn. Slepebåten som fulgte riggen, gikk også på grunn. Redningshelikoptrene kom seint, 

og mannskapet måtte ta seg ut i en livredningssbåt. Batteriet på livbåten var flatt, og motoren ville 

ikke starte. Den startet omsider, men da tippet båten rundt. Seks menn mellom 22 og 39 år omkom. 

44 ble reddet. 

Krever ny granskning. 

– Jeg vil ha svar, og jeg gir meg ikke før jeg får det, sier Ingunn Vier Gabrielsen. Hun mistet sin 22 år 

gamle mann under «Deep Sea Driller»-ulykken. Seks familier mistet et familiemedlem denne natta i 

1976. Jarl Tysnes mistet faren, som var kaptein på riggen. Han ble i stor grad utpekt som syndebukk. 

– Nå vil vi at sannheten skal komme fram, og at navnet til faren min blir renvasket, sier Jarl Tysnes. 

– Overflatisk rapport 

Etter ulykken ble det opprettet en granskingskommisjon som skulle se nærmere på ulykken. 

– Granskingsrapporten de la fram, er altfor overflatisk, mener Gabrielsen og Tysnes. 

Derfor har de opprettet støttegruppa «De glemte», som har gravd i gamle dokumenter for å undersøke 

ulykken selv. Nå legger de fram det de mener er viktige, nye opplysninger i forhold til ulykken, for 

Justisdepartementet, og krever at granskingen av tragedien gjenopptas. Blant annet kritiserer 

granskingskommisjonen at kapteinen «ikke hadde rekvirert los» til å geleide riggen gjennom det farlige 

farvannet. 

– Men det ble bestilt los, sier tidligere statslos Kristoffer Karlsen, som var på vakt denne natta, til 

Dagbladet. 

– Men rederiet avslo kapteinens forespørsel, fordi de ikke ville spandere helikopter for å frakte en los 

ut til riggen, forteller han. 

Sikkerhetsmangler 

Granskingsrapporten tar også lite hensyn til sikkerhetsmanglene på riggen og livbåten. Tre uker før 

ulykken fikk rederiet Odfjell pålegg om sju utbedringspunkter som ikke var gjennomført. 

Blant sikkerhetsmanglene var flatt batteri på livbåten, slik at mannskapet ikke fikk startet motoren. 

«Vi fikk ikke tid til å bestille (nye batterier) før ulykken,» står det i et skriv fra rederiet. 

Gjennomgår saken 

Ifølge et dokument fra Sjøfartsdirektoratet beordret forsikringsselskapet til rederiet at livbåten skulle 

destrueres før direktoratet fikk gjort sine tekniske undersøkelser etter ulykken. Dette ble oppdaget idet 

Sjøfartsdirektoratet ankom for å gjennomføre undersøkelsen, og ble akkurat forhindret. Dette er bare 

noen av opplysningene støttegruppa nå legger fram for Justisdepartementet, som nå gjennomgår 

saken på nytt. Det er derimot usikkert om granskingen blir gjenopptatt. 

– Tragisk historie 

Rederiet Odfjell vil ikke kommentere noen av disse opplysningene. Talsmann Bengt A. Olsen var ikke 

ansatt da ulykken skjedde, og forteller at han derfor ikke har nok kjennskap til ulykken. 

- Men dette er en tragisk historie for selskapet, og for dem som led tapet. Ulykken har satt spor etter 

seg, sier Olsen. 

«Nå vil vi at sannheten skal komme fram, og at navnet til faren min blir renvasket.» 

Jarl Tysnes, mistet faren i riggulykken 

jih@dagbladet. 

Side 49 av 87

Ny gransking av «Deep Sea Driller» 

Publisert 11. mai 2004 07:07 Stavanger Aftenblad 

28 år etter boreriggen «Deep Sea Driller» forlis kan saken komme opp i Stortinget. Hallgeir 

Langeland (SV) og Øyvind Vaksdal (Frp) håper på 

vedtak om ny gransking før sommeren. 

Mari Horve 

MØTTES: Etterlatte og overlevende etter «Deep Sea 

Driller»-forliset i 1976 møtte i går politikerne for første 

gang. Øyvind Vaksdal (Frp) og Hallgeir Langeland (SV) 

lover å presse på for å få flertall for en ny gransking. Mye 

er fremdeles uklart etter ulykken, der seks mistet livet. De 

etterlatte og overlevende peker på flere usannheter og feil 

ved den eksisterende granskingsrapporten etter forliset. 

- Vi har for lite kunnskap om ulykken. SV og Frp kommer 

til å jobbe for å få flertall på Stortinget for ny gransking. Nå 

når jeg hører historiene til de overlevende og etterlatte, 

kjenner jeg det litt på pulsen. Det blir enda viktigere å få til 

et flertall nå, sier Langeland. 

Krever at deep Sea Driller-ulykken granskes på nytt: 

Advokat Torhild Skumlien Nilsen, Ingunn Vier 

Gabrielsen, Rene Petterson, Jane Petterson, Gunnar 

Matre, Jarl Tysnes og Mona Ommer 

Foto: Fredrik Refvem 

Skeptisk til Ap 

Han peker på Arbeiderpartiet som den mest naturlige samarbeidspartneren, fordi Tore Nordtun 

allerede har stilt seg positiv til en ny gransking. Men Langeland tar ikke Arbeiderpartiets støtte for gitt. 

- Jeg er litt skeptisk til Arbeiderpartiet. De hadde regjeringsmakten på den tiden, og da er det ekstra 

viktig at de ikke stikker av, men blir med oss andre i dette kravet, sier Langeland. 

Tore Nordtun var ikke tilstede på møtet, og vil heller ikke love noe på vegne av sitt parti. 

- Dette er en sak vi må forfølge. Men vi har drøftet denne saken for lite til at jeg kan komme med en 

uttalelse på vegne av partiet. Jeg kan ikke love noe på stående fot i en så avansert sak, sier Nordtun. 

Fornøyd 

De etterlatte og pårørende på møtet var svært fornøyde med politikernes planer. 

- Dette har vært en kjempefin kveld. Jeg er veldig fornøyd. Jeg håper at Vaksdal og Langeland kan 

bringe dette videre, slik at folk snart får øynene opp for hvilken katastrofe dette har vært, sier Ingunn 

Vier Gabrielsen, som mistet sin mann i forliset. 

Mange av de overlevende har lidd av senskader etter ulykken, og mangelen på oppfølging fra rederiet 

Odfjell blir beskrevet som det verste både av de etterlatte og de som overlevde. Blant annet mistet 

rundt halvparten av de overlevende jobben etter forliset. 

- Å bli sparket ut i kulden på den måten var ti ganger verre enn forliset. Det holdt på å ta knekken på 

meg, sier Reidar Dehli, en av de overlevende. 

- Glem Odfjell 

På tross av stor bitterhet overfor Odfjell, rådet Langeland de fremmøtte om å glemme Odfjell i det 

videre arbeidet. 

- Rederiet kan dere senke på havets bunn. Det som er viktig nå er å få en fast støttegruppe for de 

etterlatte og overlevende etter forliset, samarbeide med oljeindustriens fagforeninger og snakke med 

Arbeiderpartiet for å få til en ny gransking. Det skal vi også gjøre, lovet Langeland. 

Flere av de etterlatte har fått økonomiske problemer på grunn av dårlig forsikringsoppgjør fra rederiet. 

Ingunn Vier Gabrielsens advokat, Torhild Skumlien Nilsen, understreker viktigheten av en ny 

Side 50 av 87

gransking for en eventuell økonomisk kompensasjon. 

- De som er berørte i saken trenger visshet og avklaring. Jussen er avhengig av fakta, og hvis en 

gransking kan finne fakta for de etterlatte og overlevende, er de et godt stykke på vei, sier Skumlien 

Nilsen. 

Dersom Langeland og Vaksdal får flertallet de ønsker seg, kan et vedtak om gransking foreligge før 

sommeren. 

- Men vi venter til vi er helt sikre på å få flertall i Stortinget, sier Langeland. 

mari.horve@ aftenbladet.no 

Side 51 av 87

Fagforening gir penger til Deep Sea Driller-ofre 

Publisert 5. juni 2004 11:31 Stavanger Aftenblad 

Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) gir økonomisk støtte til ofrene etter Deep Sea 

Driller- ulykken. 


Fagforeningen OFS har bestemt seg for å gi tre kroner per aktivt medlem, til de overlevende og 

etterlatte etter Deep Sea Driller-ulykken i 1976. Pengene skal brukes til å finne fram til fakta om det 

som skjedde natten til 1. mars 1976, da riggen grunnstøtte i storm, og seks mann mistet livet i 

bølgene. 

- Det er snakk om 16.000 kroner. Vi har sendt stafettpinnen videre til Nopef, og bedt også dem støtte 

arbeidet Deep Sea Driller-ofrene gjør for å finne ut hva som egentlig skjedde med riggen, sier 

organisasjonssekretær Kari Bukve i OFS. 

- Skammelig 

Bukve er dypt sjokkert over behandlingen de etterlatte og overlevende fikk etter at riggen kantret 

utenfor Bergen. 

- De som har mistet sine nærmeste har rett på en synlig sorg, og det er åpenbart at det blant de 

overlevende finnes folk med senskader. Rederiet har opptrådt skammelig, ikke minst når de har 

hindret ofrene i å ha kontakt med hverandre, sier hun. 

Hun mener norske myndigheter har opptrådt pinlig, etter at Aftenbladet fortalte historien om Deep Sea 

Driller-ulykken. Blant annet har regjeringen avvist å kondolere eller beklage oljeeventyrets første store 

dødsulykke overfor ofrene, angivelig fordi man da ville åpne for erstatningssøksmål. 

- En vassen holdning, pinlig å være vitne til, sier Bukve. 

Taust fra politikerne 

Et flertall på Stortinget rykket umiddelbart ut etter Aftenbladets reportasjer om den glemte ulykken, og 

mente at en beklagelse fra det offisielle Norge er på sin plass. Flertallet mente også at ulykken burde 

granskes på ny, og det burde vurderes om de etterlatte og overlevende skulle få erstatning. Lite har 

skjedd på de tre månedene som har gått siden. 

- Vi er fantastisk glad for støtten fra OFS. Det koster penger å lete opp gamle papirer og få tilgang til 

arkivene, og Odfjell foretar seg jo ingenting. Mitt håp er at flere velger å støtte oss i vår kamp for å få 

sannheten fram om ulykken som drepte min mann og fem andre, sier Ingunn Vier Gabrielsen. 

Hun var 21 år gammel da hun ble enke i 1976, med to små barn. 

I juli samles de etterlatte og den av de overlevende som ønsker det, på Fedje utenfor Bergen. Det var 

ved denne øya riggen grunnstøtte, og det var her Aksel Gabrielsen drev i land. Det er reist et 

minnesmerke på øya. 

- Forrige gang vi møttes var det så hektisk og fullt av følelser. Nå håper jeg vi får litt mer ro til å snakke 

sammen, sier Vier Gabrielsen. 

Hun er primus motor i arbeidet for å finne sannheten om Deep Sea Driller. 

- Jeg har tenkt å invitere familien Odfjell til samlingen vår. Jeg tviler vel på om de kommer, sier hun. 

Side 52 av 87

Deep Sea Driller 

27 september 2004 OFSA 


Sentralstyret i OFS vedtok å støtte opprettelsen av en støttegruppe for overlevende og 

etterlatte etter Deep Sea Driller-ulykken med 16.000 kroner. OFS oppfordrer andre 

klubber, foreninger og forbund om å gjøre det samme. 

Initiativet til støttegruppen ble tatt av de overlevende og etterlatte selv. Det er også 

støttegruppen selv som har tatt kontakt med aktuelle støttespillere og politikere for å få 

forståelse for, og skape press på kravet om å opprette en ny undersøkelseskommisjon. 

Da gruppen møttes 10. mai på OFS-huset, var det første gang de samlet møtte 

politikerne, og første gang de som gruppe med nyvalgt interimstyre, la fram sin historie. 

Representanter for de overlevende og etterlatte hadde også kontaktet rederiet Odfjell for 

å be om støtte til stiftelsen av gruppen. Det ble avslag igjen. Sikkert ukjent for de fleste, 

gjaldt det første avslaget støtte til overlevende og etterlatte etter ulykken. Også den 

gang var det et ønske om å organisere seg som gruppe. Odfjell klarte å holde dem atskilt 

ved å fortelle den enkelte at han eller hun var den eneste som ønsket kontakt, de øvrige 

hadde ikke ønske eller lyst til å ha noe fellesskap. Alle dem som var rammet av ulykken 

på en eller annen måte, ble derfor sittende alene med sine tanker uten anledning til dele 

dem med andre i samme situasjon. 

Roy Erling Furre og Kari Bukve fra OFS, var tilstede på det første møtet. 

- Det var sterkt å høre de gripende vitnesbyrdene fra både de etterlatte og de 

overlevende, sier Furre. - De aller fleste ble oppsagt eller presset ut på en eller annen 

måte etter forliset. Flere er i dag uføretrygdet. Alle følte at de ble glemt veldig fort, aldri 

fikk de en hilsen, ikke engang et julekort var de verd. For flere av dem var den 

mangelfulle oppfølgingen og nærmest usynliggjøringen av dem i etterkant, nesten verre 

enn selve ulykken. Odfjell sin politikk var at alle som var rammet i ulykken skulle vekk. 

”Å bli sparket ut i kulden på den måten var ti ganger verre enn forliset. Det tok nesten 

knekken på meg”. Det sa Reidar Dehli, en av de overlevende på møtet. 

Dette er et av grunnlagene for å danne støttegruppen. For hver og en av dem er det 

viktig å få gjennomgått det som faktisk skjedde, få svar på de spørsmålene de har lurt 

på i 28 år. 

Vedtak om støtte 

Sentralstyret vedtok allerede dagen etter møtet å gi 16.000 kroner i støtte til etablering 

av støttegruppen. OFS sitt vedtak er ment som en 

stafettpinne. Organisasjonen oppfordrer dermed også andre klubber, foreninger og 

forbund om å gjøre det samme. 

Hva annet kan OFS bidra med? 

- Vi kan gi praktisk hjelp og rådgivning, sier Roy Erling Furre. – OFS har spisskompetanse 

i opprettelse og drift av støttegrupper. Etter flere år i støttegruppen for de som var 

rammet i Sleipnerforliset, vet vi en del om hva dette arbeidet vil kreve. 

Støttegruppe viktig 

Undersøkelsesrapporten inneholdt åpenbare mangler og feil. Roy Erling Furre trekker 

fram et eksempel. – Mannskapet oppdaget at batteriene i 

livbåten var flate. Dette ble rapportert til stedlig ledelse om bord før ulykken, og til 

kommisjonen i etterkant av ulykken. Likevel er dette utelatt i kommisjonens rapport. 

Dette er bare ett eksempel. Rapporten inneholder en hel rekke forskjellige mangler. Vi 

kan ikke leve med dette, ikke de som er berørt av ulykken og ikke næringen, 

myndigheter, eller samfunnet. Vi håper derfor at stortinget gjenopptar granskingen og 

setter ned en ny kommisjon, sier Furre. 

Også Torild Skumlien Nilsen som er advokaten til Ingunn Vier Gabrielsen var meget klar 

på dette punktet på møtet; ”de som er berørt i saken trenger visshet og avklaring. 

Side 53 av 87

Jussen er avhengig av fakta, og hvis en ny gransking kan finne fakta for de etterlatte og 

pårørende, er de et godt stykke på vei. ” 

- En ny granskingskommisjon som skal finne fakta nå, vil ha behov for kontakt med den 

enkelte som på etter eller annet vis opplevde forliset. I denne sammenhengen er ikke 

bare støttegruppen viktig, kommisjonen vil faktisk være avhengig av en slik gruppe. I 

tillegg kommer det formelle, det vil være nødvendig å ha en formell institusjon å forholde 

seg til, sier Furre. 

Side 54 av 87

«Deep Sea Driller»: 

Ber justisministeren om hjelp 

Publisert 14. oktober 2004 12:13 – Stavanger Aftenblad 

Ofrene for «Deep Sea Driller»-ulykken ber nå Odd Einar Dørum hjelpe dem med å få gransket 

oljås første, store dødsulykke på ny. 


Granskning: I disse dager går det et brev ut fra støttegruppen for ofrene etter plattformulykken, der de 

overlevende og etterlatte ber om hjelp. Adressaten er justisminister Odd Einar Dørum. Familiene til de 

seks som ble drept i forbindelse med grunnstøtingen, og flere av de 44 som overlevde ulykken, er 

utilfreds med granskningen som ble gjennomført i månedene etter ulykken. Nå håper de Dørum kan 

sørge for ny granskning. 

I brevet viser støttegruppen til at granskningskommisjonen blant annet ikke reflekterer over at 

kapteinen på plattformen ba om los, og fikk avslag fra rederiet. I granskningskommisjonens rapport er 

det kapteinen, som mistet livet i ulykken, som får ansvaret for hendelsene som ledet fram til den fatale 

grunnstøtingen. Støttegruppen peker også på flere forhold som ikke har vært vurdert av 

granskningskommisjonen, og involverte som aldri ble avhørt etter ulykken. 

Støttegruppen viser videre til at rederiet - Odfjell - ikke har tatt på seg noe som helst ansvar i 

forbindelse med ulykken, og at granskningskommisjonen gjennomgående støtter rederiets framstilling 

av hendelsesforløpet. Det er ikke lagt vekt på vesentlige feil og mangler ved sikkerhetsutstyret om 

bord på riggen. 

Da Aftenbladet satte søkelys på denne historien i vår, var det svært mange folkevalgte som rykket ut 

til støtte for ofrene. Umiddelbart etter Aftenbladets avsløringer, forelå det også et flertall på Stortinget 

for å få gjenopptatt granskningen. Imidlertid mener nå en av pådriverne på Stortinget at det flertallet er 

usikkert. 

- I ettertid er vi kommet i tvil om Arbeiderpartiet vil støtte et forslag om ny granskning. Vi vil gjerne det, 

og det samme vil SV, men vi må ha med Ap for å få til et flertall. Vi fremmer ikke noe forslag før vi vet 

at vi får gjennomslag, sier Frps Øyvind Vaksdal. 

De etterlatte etter plattformhavariet har også etterlyst en form for offisiell beklagelse eller kondolanse, 

noe de aldri fikk da ulykken fant sted. Også denne anmodningen har fått bred støtte blant de 

folkevalgte. Regjeringen har likevel avvist anmodningen, fordi man har ment at det langt på vei ville 

være å innrømme de etterlatte en rett på erstatning. 

ln.borrevik@aftenbladet.no 

Side 55 av 87

14 timer rettshjelp til Deep Sea-offer 

Sist oppdatert 9. september 2004 08:02 Stavanger Aftenblad 

- Dette er meningsløst lite i forhold til en så omfattende og komplisert sak, sier advokaten til en 

av enkene etter forliset. 


Mer enn 28 år etter den fatale grunnstøtingen utenfor Fedje i Hordaland kjemper de overlevende og 

etterlatte for en ny granskning av ulykken. Ingunn Vier Gabrielsen ble enke 21 år gammel, da mannen 

hennes forsvant i bølgene. I tjue år trodde hun at mannen hennes selv var skyld i sin død. 

Som Aftenbladet har vist gjennom flere reportasjer, forteller de offisielle rapportene etter ulykken en 

annen historie enn den som faktisk fant sted denne marsmorgenen i 1976. Gabrielsen og de fleste 

andre etterlatte og overlevende vil at hendelsen skal granskes på ny. 

- Gabrielsen har fått innvilget 14 timer, og det rekker ikke langt i denne komplisert og omfattende 

saken. For å kunne kjøre et eventuelt erstatningssøksmål, må vi få en ny granskning. Alt dette skal vi 

klare på 14 timer? Det går ikke, sier advokat Torhild Skumlien Nilsen, som er Ingunn Vier Gabrielsens 

advokat. 

I brevet fra fylkesmannen viser man til at saksområdet er prioritert, og at rettshjelpen innvilges med 

tanke på et eventuelt erstatningssøksmål. «Fylkesmannen har forståelse for at det kan være mange 

spørsmål som reiser seg i en slik sak, men finner at det ved innvilgelse av 14 timer rettsråd, er tatt 

høyde for at saken er komplisert og er gitt mulighet for å kunne vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig 

å fremme krav om erstatning,» heter det i brevet. 

Støttegruppen for de overlevende og etterlatte har sendt en egen søknad til fylkesmannen i Rogaland, 

og har fått blankt avslag. Avslaget begrunnes med at samlet inntekt og formue i gruppen overstiger 

maksimumsbeløpene for fri rettshjelp. 

- Vi fikk ingen hjelp da ulykken skjedde, ingen fortalte oss noe om hvilke rettigheter vi hadde og 

hvordan vi burde gå fram. Nå er de heller ikke særlig villige til å hjelpe, sier Ingunn Vier Gabrielsen. 

Side 56 av 87

SV: En stor skam! 

Innsendt : 9.9.2004 ,20:49 av Ingunn V. Gabrielsen 

En skam og skandale for Norge og norske myndigheter. Her har det skjedd en 

katastrofal ulykke uten at noen vedkjenner seg ulykken 

En stor skam! 

Innsendt 9.9. 2004 18:47 av Jan M. Lind 

Denne saken er en så stor skam at det finnes ikke ord som er dekkende. Her bør 

myndighetene rydde opp en gang for alle, og sende regningen til de ansvarlige for 

ulykken. 

Etter å ha vært involvert i 4 katastrofale ulykker - 2 i Nordsjøen og 2 til sjøs vet jeg 

hva jeg snakker om. 


Innsendt 11.9.2004 8:56 av Kurt Friestad 

Det er viktigere å ivareta Mullah Krekar og kriminelle sin interesse en de etterlatte 

i denne ulykken. En stor skam for Norge. 


Innsendt 9.9.2004 22:37 av Rolf Engebretsen 

Dette er også en av de kostnadene den Norske folket har måtte betale. Denne 

gjemte og glemte Deep Sea Driller ulykken , var faktisk en skam hele ulykken. Den 

Norske samfunnsrikdommen hadde ikke vært mindre hvis disse 

menneskeoffrenes etterfølgere og familier fikk en etisk og anstendig behandling 

for sine dyrebare kostnader i form av å miste en familieforsørger. 

Dagens politikere er ikke flaue engang og det viser at vi har politikere som ikke 

kan jobben sin! 

Det er bare partiprogram og egen karriere som teller , resterende ansvar for eget 

folk, det har de ikke greid. Hadde disse arbeiderne hatt ”ski på beina” eller 

vært medlemmer av NHO , da hadde innsatsen og kostnaden vært femdoblet i 

form av en erstatning tilå leve av, til og med fråtse i. De familier og etterlatte på 

denne DSD ulykken ble ikke bare avspist med smuler ! De ble regelrett lurte av 

Odfjell , en tåpelig granskningsrapport og mennesker som ikke tør å stå til ansvar 

for sine handlinger. Kapteinen er stigmatisert , men død , Vel en fluktgjeit skal alle 

ha , Det å misbruke en manns navn slik som Granskningen gikk og slik forhørene 

av mannskapet gikk , der sjefene satt og styrte intervjuene under forklaringer 

burde vise at noen og hver er tatt med buksene nede. 

Riggen hadde 19 mangler og gikk alene under full storm , uten los ( de sparte 

pengene skal en vite ) sikkerutstyret var svært mangelfullt og maskinen var 

det mye erfaringsmessig feil med , livbåtene startet ikke… osv…osv…osv… 

Jeg sier ikke mer ! men staten , de har igjen lurt seg unna med en helt klart 

Kompetentsløs granskningskommisjon , fordekkelse og hukommelsestap ! 

Velg heller politikere som vil INNBYGGERNE godt , ikke bare seg selv. 

Jeg har ingen andre ord for denne sakens behandling : Kyniske Politiske føringer 

er årsaken samt en gedigen innteressekonflikt ! 

Side 57 av 87

Kronerulling hos folk og organisasjoner! 


Jeg synes dette er en sak som organsisasjoner og valgte mennesker skulle 

starte en kronerullingskampanje for. Slik etterlatte er ”slengt bort i en krok” og 

nektet innsyn i dokumenter som helt klart viser at saken har totalt feil i 

konklusjonene og at konklusjonene er styrte av politiske føringer og 

ansvarsløshet. 

Industriledere og uansvarlige amerikanere på jobb teller mer en de som ” alt var 

døde” i ulykken. 

Mitt forslag som har gransket denne saken grundig er : Ta en krone rullings 

kampanje , nok til en dyktig advokat og en dyktig etterforsker , så skal jeg arbeide 

gratis med mine gode kontakter og den norske stat skal få et klart innsyn i sitt 

eget ansvar i denne saken. 

Vi starter med å ta kontakt med Stavanger Aftenblad for å promotere en 

Kampanje , avisen har gjentatte ganger stått på offrenes side og virkelig belyst 

galskapen som har rådet og som i dag er like kynisk men mer anonym. 

Oppfordring til LO ! TA ET TAK ! 

Oljedirektoratet ! 

Innsendt : 11.8.2004 0.25 av Rolf Engebretsen 

Er det muligheter for å kunne få en belysning av denne ulykkens dokumenter fra 

OD ? 

Oljedirektorate er der for å ivareta sikkerheten til mennesker innen staten Norge. 

Ta et tak for de første som omkom, priser i menneskeliv og etterlattes 

behandling i dette systemet. 

Muligheter for noe slikt ? 

Dere tør vel ikke som vanlig, men overrasker hvis dette er mulig og det i Posetiv 

retning ! 

Side 58 av 87

Ny granskning av «Deep Sea Driller» 

Publisert 08.12.2004 07:27 - Oppdatert 08.12.2004 07:27 Stavanger Aftenblad 

Det er flertall på Stortinget for å granske «Deep Sea Driller»-ulykken på ny. Politikere krever at 

regjeringen beklager overfor de overlevende og etterlatte. 


Ingunn Gabrielsen mistet mannen sin for snart 29 år siden. Like lenge har nun lurt på hva som egentlig skjedde da riggen Deep 

Sea Driller grunnstøtte. Nå får hun kanskje svar. 

Foto: Pål Christensen 

«Deep Sea Driller» 

FORLIS: 1. mars 1976 går riggen «Deep Sea Driller» på grunn i storm utenfor Bergen. 

PÅ DEKK: Den overbygde livbåten de 50 mannskapene reddet seg fra borde i, kunne ikke 

manøvreres sikkert innenfra. Derfor satt sju mann på livbåtdekket, blant dem kapteinen. 

OMKOM: Seks av dem ble tatt av en brottsjø og mistet livet. 

Sp, SV, Frp og Ap stiller seg bak merknaden til statsbudsjettet for neste år, der Stortinget ber 

regjeringen ta opp ulykken i sin fulle bredde. Det skal skje i forbindelse med revideringen av budsjettet 

i mai 2005. 

Seks menn mistet livet da plattformen grunnstøtte i Fedjeosen utenfor Bergen. Verken de etterlatte 

eller de 44 overlevende opplevde at de ble ivaretatt av samfunnet eller rederiet Odfjell, som eide 

riggen. 

Merknad 

Aftenbladet satte søkelyset på denne ulykken i februar i år, i en større reportasje i Aftenbladet Pluss. 

Siden har flere stortingsrepresentanter jobbet for å få fram det flertallet som nå stiller seg bak kravet 

om å snu hver eneste stein i forbindelse med denne ulykken. I merknaden påpekes det at «Deep Sea 

Driller» er den første store dødsulykken i norsk oljehistorie. Likevel har ulykken aldri blitt behandlet 

som en oljeulykke og er ikke engang nevnt i noen av de oljehistoriske verkene som er kommet ut i 

årenes løp. 

- Nå blir det jul! 

- Å så skjønt, utbryter Ingunn Gabrielsen. Hun mistet mannen sin Aksel i ulykken og har brukt mye tid 

de siste årene på å prøve å finne ut hva som egentlig skjedde da riggen grunnstøtte. Da Aftenbladet 

forteller henne at granskningen skal gjenopptas, er det som om en bør faller fra skuldrene hennes. 

- Er det sikkert?! Endelig skal verden få vite hva som skjedde i denne ikke-eksisterende ulykken. Nå 

blir det jul, jubler hun. 

Déjà vu 

Gabrielsen er blant initiativtakerne til Støttegruppen for offshoreofre. Hun er en av mange enker og 

etterlatte som har opplevd at staten og oljeindustrien har vist liten respekt for deres offer. Selv har 

Gabrielsen gravd i gamle dokumenter i flere år. - Det er ganske sterkt, jeg opplever at ulykken 

kommer tilbake til meg hele tiden. Det skal bli godt å få hjelp til arbeidet med å avdekke hva som 

virkelig skjedde da Aksel ble drept. 

Side 59 av 87

Uten los 

Riggen gikk for egen maskin fra Friggfeltet mot Bergen, der overhaling ventet. «Deep Sea Driller», 

med 50 mann om bord, gikk inn i et forrykende uvær til tross for at det forelå en rekke 

sikkerhetsmangler på riggen, noe den opprinnelige granskningen også viste. Flere av disse manglene 

ble avgjørende for mannskapets muligheter til å redde seg bort fra fjæresteinene i Fedjeosen, da 

stormen var et faktum. Aftenbladet har også dokumentert at riggens kaptein ba om los, noe rederiet 

avslo fordi man skulle spare de 10.000 kronene det ville ha kostet. Den opprinnelige 

granskningsrapporten ga den omkomne kapteinen all skyld for ulykken. 

- Riggen skulle aldri fått lette anker, konstaterer Ingunn Gabrielsen. 


Etterlatt i sorg ,med et familieliv i fattigdom ! 


Denne ulykken har jeg et meget godt kjennskap til etter å ha saumfart logger,rapporter 

,hendelser og alle forklaringer gitt etter ulykken. En ulykkesrapport som er så ,,nedrig``og 

ødeleggende forfalsket skal en leite lenge etter. Alle de omkommne , alle de innvolverte som enda 

lider av Post stress syndrom, ble stigmatisert og spesiellt kapteinen. 

Rapporten er missvisende og manipulert , ulykkeskommisjonens var å dekke arbeidsgiver , riggeigere 

, statens manglende sikkerhets tilsyn og hendelsesforløp. Viktige vitneutsagn av personell som 

oppholdt seg ,,på rett sted for å kunne gi en riktig beskrivelse av situasjonen ,, er IKKE medtatt men 

puttett underst i haugen og stigmatisert. Det er over 26 ankepunkt i denne saken som er direkte feil i 

konklusjonen og Kapteinen er pålagt skyld som han aldri skulle hatt i hans ettermele. 

Oddfjell,staten,kommisjonen har under avhør av medvirkende,,styrt avhørene,,av ansatte,der den 

avhørte sitter i sammen med aktuell arbeidsgiver og forklarer seg under press.Til alt overmål er det 

riggeiger og arbeidsgiver som er ,,tolk,, ved avhør av utenlandsk arbeidskraft. 

Jeg håper nå at de etterlatte , de medvirkende skadde personer,kapteinen og de omkommne får en 

hedersk oppreisning , både økonomisk og menneskelig. Jeg beundrer at Ingunn Gabrielsen som har 

så mye mot og sinne i seg til å ta opp og forfølge denne kampen. I gjennom 26 år , med en 

forsikringsøkonomi pålydene tot,beløp 65,000 kr for en tapt mann og eneforsørger for en hel familie 

med to barn. Ingunn Gabrielsen har med sin familie levd et meget sparsommelig liv etter ulykken 

mens de ansvarlige har danset kronedansen på de etterlattes grav å velter seg i luksus.Selv det 

overstiges av tiltaler for andre lovbrudd der korrupsjon er avslørt og sjefene i Oddfjell går i fengsel i 

Statene for pris sammarbeide.....mye vil ha mer`` men til hvilken menneskelig pris og 

fornedrelse.!Dette er en samfunnskam ! 

Side 60 av 87

- Bør beklage ulykken 


De etterlatte og overlevde bør få en offisiell beklagelse, mener stortingsrepresentant Magnhild 

Meltveit Kleppa (Sp). 


Magnhild Meltveit Kleppa leder Stortingets kommunalkomité, som har levert merknaden om «Deep 

Sea Driller» til statsbudsjettet for neste år. 

- Jeg er veldig glad for at et bredt flertall på Stortinget er enig om å ta et avgjørende skritt videre i 

denne saken, og at de motstridende opplysningene om dette forliset blir skikkelig gjennomgått og 

belyst, sier hun. 

Minister-nei 

Da ulykken skjedde hørte ingen av de rammede familiene, eller mannskapet, noe fra det offisielle 

Norge. Da Aftenbladet skrev om saken i februar, ville verken statsminister Kjell Magne Bondevik eller 

de aktuelle statsrådene gi ofrene for ulykken den offisiell kondolansen eller beklagelsen ofrene mente 

ville være på sin plass. Nå kan regjeringen bli tvunget til å tenke gjennom saken en gang til. 

- Jeg tar for gitt at når regjeringen nå får dette oppdraget, kommer den selv til å finne ut at en offisiell 

beklagelse er på sin plass, framholder Kleppa. 

Skamplett 

Stortingsrepresentant Øyvind Vaksdal (Frp) har jobbet for å få belyst dette forliset i mer enn halvannet 

år. Han er svært glad for at det nå blir gjort en jobb med den ulykken, og han mener en beklagelse kan 

være like viktig som at skyld blir plassert. 

- Denne skampletten kan vi ikke ha. Storsamfunnet må være villig til å se også de mindre heldige 

sidene av denne industrien, sier han. 

Viktig for sikkerhet 

I merknaden til statsbudsjettet påpeker flertallet at sakene som gjelder pionerdykkerne, har avdekket 

svak kompetanse både hos myndighetene og selskapene på håndtering av ulykker på sokkelen. 

- Det er viktig for helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet (HMS) i framtiden at vi har historien helt klart for 

oss. Jeg har fulgt denne saken lenge og er kjempeglad for at vi får dette til nå. Dette har de etterlatte 

krav på, sier Hallgeir H. Langeland i SVs stortingsgruppe. 

Gjennomgangen av denne saken vil vise ansvarsforholdene og hvilke beklagelser og oppreisninger 

som mangler. Det er viktig å få avsluttet saken på en verdig måte, sier Langeland, som også har hatt 

flere møter med ofre for ulykken. 

- Det er åpenbart at ofrene for denne ulykken fikk en slett oppfølging, og jeg har merket meg at de 

aldri fikk noen offisiell beklagelse. Det vi har fått til nå, er et første skritt i riktig retning, og jeg vil ikke 

her og nå slå fast at regjeringen bør beklage, sier Arbeiderpartiets Tore Nordtun. 

Aldri utlært 

Han har også møtt ofre for ulykken og er opptatt av at de skal oppleve å bli tatt på alvor, selv etter så 

mange år. 

- Vi skal vite at dette var tidlig i oljehistorien, og både rutiner og arbeidsforhold er blitt bedre. Samtidig 

blir vi jo aldri utlært. Her er det stilt så mange spørsmål som det er viktig å få belyst. 

Side 61 av 87

- «Deep Sea Driller» var ingen oljeulykke 


Høyre og KrF mener ulykken der boreriggen «Deep Sea Driller» grunnstøtte, var en 

skipsulykke. 


Til tross for at «Deep Sea Driller» var en borerigg, på vei fra boreoppdrag på Friggfeltet, mener Høyre 

og Kristelig Folkeparti at grunnstøtingen der seks mann mistet livet, var en skipsulykke. Dette kommer 

fram i en merknad de to partiene avga i Stortingets kommunalkomité på tirsdag. 

Merknaden kom i forbindelse med at et flertall i komiteen stilte seg bak et forslag om å kreve at den 

snart 29 år gamle ulykken blir gransket på ny. Det har flere ganger vært påpekt at riggen gikk for egen 

maskin inn i stormen og fjæresteinene, med fatalt utfall, og de to partiene viser til disse vurderingene. 

I forbindelse med Aftenbladets omtale av blant annet de mange sikkerhetsmanglene ved riggen, 

uttalte Høyres Siri Meling i mars i år: 

«I 2004 er det vanskelig å forstå hvordan forløpet til ulykken i det hele tatt kunne skje, men at 

forholdene er bedre i dag enn i 1976, er en mager trøst for de etterlatte. Jeg forstår at man ønsker 

oppmerksomhet rundt den første store dødsulykken i vår oljehistorie.» Den gang uttalte Meling seg på 

vegne av Høyre og KrF. 

I dag sier hun: 

- Ja, skal vi være veldig tekniske og spissfindige, så er dette en skipsulykke, og dermed er det 

næringskomiteen som burde jobbe med den. Men det viktigste må jo være å finne ut hva som skjedde 

i forliset, ikke minst av hensyn til dem som ble rammet, sier hun. 

Hun legger til at hun ikke har motforestillinger til at det blir en granskning. 

Aftenbladets undersøkelser rundt denne dødsulykken etterlot et sterkt inntrykk av at den falt mellom to 

stoler i etterkant. Skipsfartsmyndighetene betraktet riggulykken som en oljeaffære, mens 

Oljedirektoratet avskrev ulykken som en skipsulykke. Dermed er ulykken svært dårlig dokumentert, i 

motsetning til for eksempel Alexander Kielland-ulykken som fant sted bare fire år senere. 


Side 62 av 87

Respektløshetens dypeste uverdighet 

Innsendt 10.12.2004 21:29 av Lisbeth Olgadatter Wathne 

Dette er en uverdig og avskyelig meningsytring fra Høyre og Kr.f. Det er respektløst ovenfor etterlatte, 

skadde og ofre etter Deep Sea Driller-tragedien. Et definisjonsspørsmål gjør ikke deres situasjon 

bedre, og de har sannelig måtte tåle mye av ansvarsfraskrivelse, tildekking og fortielser. De har levd i 

uvisshet, blitt møtt med uforstand og lite forståelse. Deep Sea Driller er oljehistoriens første storulykke, 

og nå bør dette en gang for alle skrives inn i historiebøkene... Høyre og Kr.f. bør stå skolerett 

og lære denne historien. 

Statlig uansvarlighet.. 


Det er helt riktig at denne riggen var under ,, gange,, og på vei mot verft i Bergen. 

Hvis de velger å betrakte denne ulykken som en skipsulykke ,har de ansvarlige selskaper i denne 

ulykken et helt klart lovverk å forholde seg til.da er denne saken feilbehandlet og loverket er ikke 

oppfulgt. Da er det faktisk foretatt et ,,mytteri`` ombord etter det som er innrapportert vedrørende 

kommandolinjene utført av Riggsuperintendent i Odfjell. 

Hvis de velger å kalle dette en ,,oljeulykke,, så er enhver handling etter de lettet anker i havet bare en 

lang rekke lovbrudd og økonomibesparende bestemmelser fra Oddfjell. Ikke``fungerende 

sikkerhetsutstyr på alle kanter , pålegg fra tilsyn og sjøfart er ikke utført og de menneskene som ble 

beordret i båtene mistet muligheten til å berge livet med ødelagt reddningsutstyr og klare mangler av 

utstyr som kunne reddet deres liv. Dette er igjen et bilde av at ,,regelverk og sikkerhet,, der staten har 

pålagt et tilsynsansvar som IKKE fungerer og tilsynet blir en ,,part i saken,, gjennom og svikte ettersyn 

og følge opp pålegg som er sikkerhetsrellatert. 

Da tar staten og setter granskningsrapporten med konkluderende skyld på en måte som splitter all 

ansvar , splitter alle muligheter til å forfølge saken med å undra dokumentasjon fra innsyn , sette en 

direkte feil årsaks sammenheg i konklusjonen og dysse hendelsen ned. 

Men , rapporten og all den dokumentasjon det innehas her viser at staten er faktisk en av de som 

,,konstruerer,, en feil konklusjon som fremsettes som en ,,sannhet`` 

De etterlatte , de omkommne , de skadde og familiene til disse stakkars menneskene har ikke en 

eneste sjangse til å kunne påvirke resultatet eller kontrollere om det er riktig. 

Det er derfor en ikke kan ha et statlig kontroll/tilsyns apparat som er basert på ,,besteste bestevenn 

med operatørene`` 

Spesielt når de ikke har kompetanse engang til å kunne sitte å vurdere denne ulykken , noe 

kommisjonen uttrykte selv i rapport. 

Side 63 av 87

Ny granskning av «Deep Sea Driller 

08 desember 2004 – OFSA 


I følge Stavanger Aftenblad er det nå flertall på Stortinget for å granske «Deep 

Sea Driller»-ulykken på ny. Avisen skriver at Sp, SV, Frp og Ap stiller seg bak 

merknaden til statsbudsjettet for neste år, der Stortinget ber regjeringen ta opp 

ulykken i sin fulle bredde. 

Det skal skje i forbindelse med revideringen av budsjettet i mai 2005. 

I tillegg krever politikerne at regjeringen gir en beklagelse overfor de overlevende og 

etterlatte etter ulykken. 

Undersøkelsesrapporten etter ulykken inneholdt åpenbare mangler og feil. Roy Erling 

Furre, HMS-ansvarlig i OFS, sa i forbindelse med opprettelsen av støttegruppen, 

i mai/juni-nummeret av OFSA at ”Mannskapet blant annet oppdaget at batteriene i 

livbåten var flate. Dette ble rapportert til stedlig ledelse om bord før ulykken, og til 

kommisjonen i etterkant av ulykken. Likevel er dette utelatt i kommisjonens rapport. 

Dette er bare ett eksempel. Rapporten inneholder en hel rekke forskjellige mangler. Vi 

kan ikke leve med dette, ikke de som er berørt av ulykken og ikke næringen, 

myndigheter, eller samfunnet. Vi håper derfor at stortinget gjenopptar granskingen og 

setter ned en ny kommisjon, sier Furre. 

Også Torild Skumlien Nilsen som er advokaten til Ingunn Vier Gabrielsen var meget klar 

på dette punktet på møtet; ”de som er berørt i saken trenger visshet og avklaring. 

Jussen er avhengig av fakta, og hvis en ny gransking kan finne fakta for de etterlatte og 

pårørende, er de et godt stykke på vei. ” 

- En ny granskingskommisjon som skal finne fakta nå, vil ha behov for kontakt med den 

enkelte som på etter eller annet vis opplevde forliset. I denne sammenhengen er ikke 

bare støttegruppen viktig, kommisjonen vil faktisk være avhengig av en slik gruppe. I 

tillegg kommer det formelle, det vil være nødvendig å ha en formell institusjon å forholde 

seg til, sier Furre. 

Aftenbladet satte søkelyset på denne ulykken i februar i år, i en større reportasje i 

Aftenbladet Pluss. Den ene store artikkelen ”Da oljå mistet uskylden”, sto også på trykk i 

OFSA 2-04. 

I perioden etter dette, har flere stortingsrepresentanter tatt saken opp med den 

målsetting å få en ny gransking. 

Aftenbladet har også fått Ingunn Gabrielsen sin kommentar til den siste utviklingen: 

”- Nå blir det jul! Å så skjønt! Ingunn Vier Gabrielsen mistet mannen sin Aksel i ulykken 

og har brukt mye tid de siste årene på å prøve å finne ut hva som egentlig skjedde da 

riggen grunnstøtte. Da Aftenbladet forteller henne at granskningen skal gjenopptas, er 

det som om en bør faller fra skuldrene hennes. 

- Er det sikkert?! Endelig skal verden få vite hva som skjedde i denne ikke-eksisterende 

ulykken. Nå blir det jul, jubler hun.” 

”Gabrielsen er blant initiativtakerne til Støttegruppen for offshoreofre. Hun er en av 

mange enker og etterlatte som har opplevd at staten og oljeindustrien har vist liten 

respekt for deres offer. Selv har Gabrielsen gravd i gamle dokumenter i flere år. - Det er 

ganske sterkt, jeg opplever at ulykken kommer tilbake til meg hele tiden. Det skal bli 

godt å få hjelp til arbeidet med å avdekke hva som virkelig skjedde da Aksel ble drept.” 

Side 64 av 87

Ny «Deep Sea Driller» gransking 

Foto: NTB/Scanpix. 

Ulykken der borreplattformen «Deep Sea Driller» havarerte, skal granskes 

på nytt. Seks mennesker omkom i ulykken utenfor Fedje i 1976. 

Publisert 08.12.2004 12:06 NRK 

Av Tom Arne Moe 

Det er Stortinget som har bedt regjeringen granske ulykken på ny, og krever at de overlevende og 

etterlatte får en beklagelse, skriver Stavanger Aftenblad. 

Ny oppmerksomhet 

Avisen tok opp saken i en reportasje tidligere i år. Det vakte flere politikeres oppmerksomhet. 

I 1976 gikk riggen på grunn i en storm ved Fedje i Hordaland. Riggen var da på vei fra Frigg-feltet 

for overhaling i Bergen. 

Mannskapet på 50 reddet seg om bord i en overbygd livbåt, som ikke kunne manøvreres sikkert 

innenfra. Sju menn måtte derfor sitte på livbåtdekket. Seks av mannskapet ble tatt av en brottsjø, 

blant dem kapteinen. 

Første store ulykken 

Deep Sea Driller var den første store ulykken på norsk sokkel, men er ikke tatt med i oversikter 

over oljeulykker. 

Den opprinnelige granskningsrapporten ga kapteinen skylden for ulykken, skriver avisen. 

(©NTB) 

Side 65 av 87

Deep Sea Driller-ulykken granskes på nytt 

Opprettet: 09.12.04 09:58 - NOPEF 

Stavanger (NTB-Bodil Sandvik): Seks mennesker omkom da boreriggen 

Deep Sea Driller gikk på grunn utenfor Bergen i 1976. Nå skal ulykken 

granskes på nytt. 

Stortinget har bedt regjeringen granske ulykken på ny og krever at de overlevende og etterlatte får en 

beklagelse, skriver Stavanger Aftenblad. Avisen tok opp saken i en reportasje tidligere i år. Det vakte 

flere politikeres oppmerksomhet. 

– Granskningen som ble foretatt etter ulykken ser ut til å være mangelfull, sier nestleder i energi- og 

miljøkomiteen, Hallgeir Langeland (SV) til NTB. Et flertall på Stortinget med SV, Sp, Frp og Ap ber 

regjeringen nedsette en kommisjon for å granske ulykken på nytt. 

Hendelsesforløp 

Deep Sea Driller-ulykken var den første store ulykken på norsk sokkel, men er ikke tatt med i 

oversikter over oljeulykker. Den opprinnelige granskningsrapporten ga kapteinen skylden for ulykken, 

skriver avisen. 

– Vi må få en ny gjennomgang av hendelsesforløpet, sier Langeland. Han har over tid vært i kontakt 

med flere av de pårørende og overlevende fra ulykken. 

– I tillegg til artikler i Stavanger Aftenblad, har dette gitt meg et innblikk i hvordan saken ble håndtert 

av selskapet og myndigheter den gangen, sier Langeland. Deep Sea Driller var på vei fra Frigg-feltet 

for overhaling i Bergen da den gikk på grunn i Fedjeosen ved Bergen. 

– Det vil nok ta både tid og penger. Men vi må sørge for å rydde opp i denne næringens skyggesider, 

mener Rogaland-politikeren. 

Storm 

Det var et forrykende uvær da riggen forlot Friggfeltet for egen maskin med kurs for Bergen. Ifølge 

Aftenbladet skal rederiet Odfjell, som eide riggen, ha avslått kapteinens krav om å få en los om bord. 

Mannskapet på 50 reddet seg om bord i en overbygd livbåt, som ikke kunne manøvreres sikkert 

innenfra. Sju menn måtte derfor sitte på livbåtdekket. Seks av dem ble tatt av en brottsjø, blant dem 

kapteinen. 

– Ulykken er likevel utelatt fra oljehistorien, påpeker Langeland. I merknaden til regjeringen viser 

stortingspolitikerne til at Deep Sea Driller-ulykken var den første dødsulykken i norsk oljehistorie. 

Publisert av: Torill Moen 

Side 66 av 87

Deep Sea Driller-ulykken 

granskes på nytt 

08.12.2004 10:14 - OLF 

Stavanger (NTB): Seks mennesker omkom da «Deep Sea Driller» 

gikk på grunn utenfor Bergen i 1976. Nå skal ulykken granskes på 

nytt. 

Stortinget har bedt regjeringen granske ulykken på ny og krever at de 

overlevende og etterlatte får en beklagelse, skriver Stavanger Aftenblad. 

Avisen tok opp saken i en reportasje tidligere i år. Det vakte flere 

politikeres oppmerksomhet. 

I 1976 gikk riggen på grunn utenfor Bergen under en storm. Riggen var 

da på vei fra Frigg-feltet for overhaling i Bergen. Mannskapet på 50 reddet 

seg om bord i en overbygd livbåt, som ikke kunne manøvreres sikkert 

innenfra. Sju menn måtte derfor sitte på livbåtdekket. Seks av 

mannskapet ble tatt av en brottsjø, blant dem kapteinen. 

«Deep Sea Driller» var den første store ulykken på norsk sokkel, men er 

ikke tatt med i oversikter over oljeulykker. Den opprinnelige 

granskningsrapporten ga kapteinen skylden for ulykken, skriver avisen. 

(©NTB) 

OLF 

Side 67 av 87


offshore.no 08.12.2004 

Det er flertall på Stortinget for å granske «Deep Sea Driller» 

-ulykken på ny. Politikere krever at regjeringen beklager 

overfor de overlevende og etterlatte. 

Sp, SV, Frp og Ap stiller seg bak merknaden til statsbudsjettet for neste år, 

der Stortinget ber regjeringen ta opp ulykken i sin fulle bredde. Det skal skje i forbindelse med 

revideringen av budsjettet i mai 2005, melder Aftenbladet.no. 

Seks menn mistet livet da plattformen grunnstøtte i Fedjeosen utenfor Bergen i 1976. Verken de 

etterlatte eller de 44 overlevende opplevde at de ble ivaretatt av samfunnet eller rederiet Odfjell, som 

eide riggen, ifølge Aftenbladet.no. Seks mann mistet livet i ulykken. Riggen har siden skiftet navn til 

Byford Dolphin (bildet). 

Ny "Deep Sea Driller"-gransking 

Publisert : 09.12.2004 - 14:29 Oppdatert: 09.12.2004 - 14:30 - Avisa Nordhordland 

Seks menneske mista livet då «Deep Sea Driller» gjekk på grunn utanfor Fedje i 1976. No skal 

ulukka granskast på nytt. 

Av: Endre Hopland 

Stortinget har bedt regjeringa granska ulukka på ny, og krev at dei 

overlevande og etterletne får ei orsaking, melder Stavanger 

Aftenblad. 

«Deep Sea Driller» var den første store ulukka på norsk sokkel, 

men er ikkje tatt med i oversikter over oljeulykker her til lands. 

Den opprinnelege granskingsrapporten gav kapteinen skulda for 

ulukka, men no er det altså funne grunn til å ta opp att granskinga 

av havariet. 

Forferdeleg uvêrsnatt 

Det var i mars 1976 at den fatale ulukka skjedde. Riggen ”Deep 

NY GRANSKING: Deep Sea Drillerulukka 

utanfor Fedje skal no 

granskast på nytt. Stortinget krev at 

dei overlevande får ei orsaking. 

(Arkivfoto). 

Sea Driller” gjekk på Leirskjæret utanfor Fedje under ein storm, som den gong vart omtala som ”den 

verste i manns minne” av lokale losbåtførarar. Andreas Ophaug var los på Fedje for 28 år sidan. 

Under dramaet redselsnatta var han og kollegar på sjøen for å yta havaristane assistanse, men vêret 

gjorde arbeidet umogeleg. 

– Det var så sørgjeleg lite vi kunne gjera. Eg kan ikkje hugsa at eg nokon sinne tidlegare har sett 

sjøen slå over Fiskeholmen, men det gjorde han då vi kom fram til havaristen. Det må vera ei av dei 

verste uvêrsnettene i manns minne, fortalde Ophaug til avisene den gongen. 

Seks omkom 

”Deep Sea Driller” var på veg frå Frigg-feltet for overhaling i Bergen då riggen gjekk på grunn utanfor 

Fedje den redselsfulle marsnatta for 28 år sidan. Mannskapet på 50 fekk redda seg om bord i ein 

overbygd livbåt, men denne kunne ikkje manøvrerast sikkert frå innsida. Difor måtte sju menn måtte 

sitja på livbåtdekket. I ein brottsjø vart seks av desse skyld på sjøen, mellom anna kapteinen. Alle dei 

seks omkom. To vart aldri funne. 

Minneplate 

Den havarerte plattforma vart liggande ei god stund på Leirskjæret som eit grotesk minnesmerke som 

kunne sjåast frå store delar av Nordhordland, og den tragiske ulukka sette sitt preg på heile Fedjesamfunnet 

i lang tid etterpå. 

Side 68 av 87

26. april 2002 vart det halde ei minnemarkering for dei etterletne, plattform-mannskap og reiarlag. Ei 

minneplate vart avduka på Fedje, og det var kransnedlegging frå båt på staden der riggen gjekk på 

land. 

– Våre tankar går til dei som mista sine, men og til dei 44 overlevande og det traumatiske dei 

gjennomlevde i ettertid, sa nordsjøprest Tormod Woxen som leia minnestunda. 


Langsom ferd mot granskning 

Publisert 10.02.2006 11:46 - Oppdatert 10.02.2006 14:18 - Stavanger Aftenblad 

Justisdepartementets utredning av «Deep Sea Driller»-forliset går så sakte at politikerne er i 

ferd med å miste tålmodigheten. 


Oljeulykke: Først ett år etter at Stortinget vedtok at «Deep Sea 

Driller»-saken skal gjenopptas, tok Justisdepartementet kontakt 

med instansene som sitter på det lille som finnes av 

dokumentasjon etter forliset. 

- Jeg vet ikke akkurat når det ble bestemt at vi skulle ha denne 

saken, men vi begynte å jobbe med den da den kom til oss, sier 

ekspedisjonssjef Anne K. Herse i sivilavdelingen i departementet. 

«Noe tid» 

I april i fjor skrev to av hennes kolleger til en av de etterlatte etter 

ulykken: Gjennomgangen vil ta «noe tid», «grunnet sakens 

kompleksitet og omfang og den tiden som er medgått siden 

forliset», het det i brevet. Ordlyden er omtrent den samme som i 

meldingen fra regjeringen til Stortinget i fjor vår. 

- Det er vanskelig å si hva «noe tid» er, konstaterer Herse. 

Rød-grønt + Frp 

Det var de rød-grønne partiene, med støtte fra Fremskrittspartiet, 

som sørget for det nødvendige flertallet for gjenopptakelse av 

denne historien. Bakgrunnen er Aftenbladets oppslag i februar 

2004 om store mangler ved riggen, noe som førte til at 

mannskapet ikke fikk den hjelpen det trengte da riggen gikk på 

grunn utenfor Bergen. Flere stortingspolitikere har også festet seg 

ved at kapteinen ba om los, men fikk avslag fordi rederiet ønsket 

å spare 10.000 kroner. Kapteinen var blant de seks som mistet 

livet, og i 1976 utpekte granskningskommisjonen ham som ansvarlig for ulykken. 

Deep Sea Driller-ulykken er 

nærmest glemt i norsk oljehistorie. 

Gamle vitner 

Ingunn Vier Gabrielsen mistet mannen sin Aksel i ulykken, og hun har i de senere år engasjert seg 

sterkt for å få i stand ny granskning. 

- Jeg synes dette går for sakte, ikke minst når vi vet at mange av vitnene er gamle og kan dø før de får 

fortalt alt de vet, sier hun. 

Hun påpeker at det er viktig for de etterlatte å få klarhet i hva som faktisk skjedde og hvem som skal 

bære det endelige ansvaret for ulykken. 

Saken 

1. mars 1976 forliste boreriggen 

«Deep Sea Driller» i Fedjeosen 

utenfor Bergen, og seks mann 

mistet livet. Stortinget har bestemt 

at saken skal gjennomgås på nytt. 

Side 69 av 87

- Jeg mener det er helt nødvendig at denne ulykken granskes på nytt, sier hun. 

Vurdering 

Ifølge ekspedisjonssjef Anne K. Herse er dette blant de tingene Justisdepartementet skal vurdere. 

- Når vi har sett på materialet vi har fått, vil vi kunne si noe om hva som bør gjøres videre, og om det 

bør nedsettes en granskningskommisjon, sier hun. 

Hallgeir H. Langeland (SV) var blant pådriverne for å få saken opp i Stortinget: 

- Mitt utgangspunkt er at vi skal komme de etterlatte i møte i denne saken, og det er ny granskning de 

etterlatte ønsker seg, sier Langeland. 

Utålmodig 

Intensjonen bak vedtaket Stortinget fattet i desember 2004, er at ulykken skal granskes igjen, 

understreker han. 

- Jeg synes dette begynner å dra vel mye ut nå, og jeg er ikke den eneste som synes det. 

Regjeringsskiftet kan ha spilt en viss rolle, men nå er det tross alt over et år siden vedtaket, sier 

Langeland. 

Høyre på banen 

Høyre stilte seg ikke bak vedtaket for et drøyt år siden, men partiets engasjement i saken er blitt 

sterkere med tiden. Nå er også Børge Brende utålmodig og varsler at han vil etterlyse saken fra 

Stortingets talerstol. 

Aftenbladet har i flere dager blitt lovet en kommentar fra departementets politiske ledelse, inkludert 

svar på spørsmålet om det vil bli nedsatt en ny granskningskommisjon. I går meldte departementet at 

ingen i den politiske ledelsen kan gjøre seg tilgjengelig i denne saken. 

En sterk kvinne mot en svak politisk Nasjon. 


Mennesker og familier som blir livsvarig voldtatt av et politisk råttent spill, der årevis av offentl,kynisme 

skaper mennesker som Ingunn Gabrielsen. Hun er en kone" som rett å slett fikk nok" av et råttent 

politisk spill. Det er en fornedrelse av Ingunn ,hennes familie og andre rammede familier i 

oljebransjen. Denne og andre ulykker er konkludert på et hastig ansvarsfraskrivende feil grunnlag. De 

skjuler statlig og operatør Oddfjells store mangler i sikkerhet og mangler. Disse menn ble regelrett 

drept og fornedret,de hadde ikke en sjanse! Ulykken viser et politisk system som behandler familien 

hennes som verdiløse gjenstander i ettertid av tapt ektefelle. Kone og barn blir behandlet som 

problemfamilie i ettertid og det skjer et økonomisk ,,oppgjør" som savner sidestykke fra det 

kommunale og statlige system. Mannens siste hyre" blir til og med trukket med,,velferdsbidrag,,på 

dødshyren. Hun og barna må ned på den laveste stige i samfunnet der hun får et oppgjør på 120,000 

kroner som halveres merkelig og skal være til hjelp for familien videre restliv. Slike konsekvenser 

fortsetter i hele familiens historie fra 1976 til dags dato! Jeg skjemmes av Norske Politikere - jeg 

skjemmes i det heletatt. Nå har kommunen økt hennes husleie med flere tusen kroner så hun ikke 

klarer seg å må igjen flytte, denne gang til en hytte. Dette er en grotesk! Legge merke til at 

Fornedrelsen varer og varer på samme tid som politikere sitter å lurer på ,hvordan de fikk denne 

saken? når den skal behandles. Jeg har en skarp anelse av at politisk befolkningsansvar er basert på 

total mangel av virkelighet. Vi vil BRØLE på rettferdighet for etterlatte og skadde i dette meget gjerrige 

politiske system. Høykostlandet Norge betaler seg ut som et lavkostland fra Afrikas verste 

bananrepublikk. Alle med vett i hode bør bry seg, hjelpe familienes elendige kår med raseri mot 

gjerrigknarkene.Denne urett som skal" opp i dagen.Stå på Ingunn - du er aldri alene - selv om det 

føles slik! Aldri” Aldri gi deg! 

Side 70 av 87

Dokumentasjon! 


Til denne ulykken finnes det mye dokumentasjon. 

Det er et meget godt grunnlag og utgangspunkt. 

Det er mange uredde vitner som var med, det er bare staten og rederiet Odfjell som er redd. 

Langeland har helt rett holdning og har full støtte fra alle rammede. Det som er bekymringsfullt er om,, 

de skal granske seg selv igjen" 

Husk at ,, avdelings lederene som er ansvarlig for dykkerenes granskning er anmeldt og etterforskes 

av Politiet,, der Ekspedisjonsjefen og daglig leder har utført underslag av bevis og dokumentasjon på 

en kriminell måte ,, for dykkerene ikke skulle kunne få bevist et statlig ansvar. Da grep lederene av 

avdelingen som selv var ansvarlig for dykkerenes påførte skader 

til korrupte grep. Her satt allså ,,Overgriperen å valgte sin egen gransknings kommisjon - der 

Overgriperen( avdelinges ansvarlige ) gransket seg selv og BLE DØMT som ansvarlig" av egen 

kommisjons konklusjon!. Men lederene omgjorde konklusjonen til sin egen granskningskommisjon og 

dømte seg selv som ansvarsfri" ved underslag av bevis og dokumentasjon. 

Staten - departementene skal vokte seg vell mot en gjentagelse av dette. Edderkoppen i det statlige 

departements ledende nettspinning , i en vei til en selvfølgelig opplagt sti til inhabilitet , dengang 

statsråd Kosmo er gått av men det finnes mange edderkopper i skogen. Men de kan også ta,s - for 

nettet fanger alle til slutt! 

Ved en liten ,,inkurie" ble dykkerenes innleverte bevis pålagt 80 års hemmeligholdelse av avdelingens 

ledere,på statens vegne. 

Trenger det å sies mer ? 

Ingunn Gabrielsen og andre etterlatte, samt overlevende og skadde etter Deep Sea Driller har 

NordsjødykkerAlliansens fulle støtte og oppmerksomhet. 

Rettferdighet 

Innsendt 12.02.2006 01:16 av olga olsen 

Det er godt å se at fordi om politikerne svikter så finnes det noen som kjemper. 

håper at det finnes rettferdighet og at den kommer snart. 

Hvis vi skal lete etter lyspunkter i denne saken, så må det være pågangsmotet denne talskvinnen og 

hennes hjelpere har. 

STÅ PÅ VIDERE:) 

Side 71 av 87

Odfjell markerer ikke 


Rederiet: Dagen i dag er en helt vanlig onsdag i rederiet Odfjell Drilling. 


- Det foregår ingenting spesielt hos oss på 30- årsdagen, bekrefter personalsjef Bengt A. Olsen i 

Odfjell. 

Han har vært pressekontakt og har de siste årene hatt kontakt med ofrene for ulykken. 

Vi hadde en markering i forbindelse med 25- årsdagen, og da ble det reist en minnestein. Vi har ingen 

planer for 30- årsdagen. 

Minnesteinen ble reist 26 år etter ulykken, på Fedje utenfor Bergen, der livbåten og flere av de 

omkomne ble skylt i land den ulykksalige natten for 30 år siden. 

- Det må være opp til de etterlatte å markere dagen, og jeg har forstått det slik at de ønsker å lage sitt 

eget arrangement, sier Olsen. 

Han er ikke kjent med at støttegruppen for de etterlatte har bedt om økonomisk støtte til et 

arrangement på Fedje, og det har heller ikke vært vurdert å yte bistand. 

Rederiet har heller ikke, så vidt Olsen vet, fått noen henvendelse fra Justisdepartementet i forbindelse 

med arbeide mot en ny granskning. 

- Det er helt begrenset hva vi har av dokumenter fra den gang, men Justisdepartementet får selvsagt 

alt vi har, sier Bengt A. Olsen. 

Den som sitter stille...... 


Odfjell sitter stille , stille som mus. Alt annet belyser jo saken og det skal en ikke ha noe av, i Odfjell. 

Hva Odfjell ikke vil forstå er at på den ene siden sitter det etterlatte som enda sørger fordi deres side 

er enda urolig og full av sorg. Ulykkens dramatiske sider er forsøkt dekket og hemmeligholdt. Hvem vil 

akseptere å leve i uvisshet om deres nærmeste måtte bøte med livet pga svik i noe så banalt som ,, 

gitte og beskrevne påleggsmangler,, i sikkerhetsutstyret? da dette forhold på samme tid og uten tvil 

,kan dokumenteres i originaldokumentasjon. Det er rystende behandling disse etterlatte er presentert 

både i fra Odfjell og en partsammensatt og styrt granskningskommisjon, samt myndighetene som har 

en statsadvokat som også i myndighetenes ,,part - interresse,, henlegger saken. Bare for å presisere: 

Odfjell har mottatt 3 mail under forsøk fra de etterlatte om en eventuell plan for 30 års markering, det 

forteller meg at informasjon sjefen her er beleilig “u- informert. Ved siste minnestund skal det også 

bemerkes en viss holdning fra Odfjell sin side. Under minnestundens middag isolerte de som 

representerte Odfjell bort og vekk i fra de ,,etterlatte,, ved å sitte alene oppe i 2 etg, og det skaper 

heller ikke noen god tone i et slikt arrangemang. Arroganse er det verste en kan presentere en 

etterlatt under de rådende forhold og det ytterst skammelige er holdningene til Odfjell. De fikk et 

enormt erstatningsbeløp for den skadde riggen og erstatning for den tapte riggleien på samme tid som 

de etterlatte ble gitt en latterlig syltynn økonomisk kompensasjon. Justisdepartementet har mer enn 

nok dokumentasjon i de etterlattes arkiv til å kunne vurdere saken. Jeg tror ikke en kan komme til 

samme konklusjon denne gangen , der konklusjonen var at de omkomne var selv ansvarlig for sin død 

og befant seg ikke på sin arbeidsplass da de ble drept! Det er et meget godt motiv for å ,,sitte uskyldig 

muse - stille,, eller hva Odfjell? 

Side 72 av 87

Ventar på svar om Deep Sea Driller 

Avisa Strilen – tysdag 7 mars 2006 

KRANSENEDLEGGING: Onsdag la Fedje-ordførar Erling Walderhaug ned kransar på minnestøtta etter 

Deep Sea Driller-havariet, på dagen 30 år etter havariet. (Foto: Rose Øien) 

FEDJE: Så langt har staten gjort så godt som ingen ting for ein full gjennomgang av Deep Sea 

Driller-havariet. 30 år etter tragedia er Ingunn Gabrielsen ei av enkene som ventar på svar. 

Av Hans E. Storheim 

hans.egil@strilen.no 

- Det er ikkje tvil om at styresmaktene har brukt for lang tid på ein 

gjennomgang. 

Den gamle granskingsrapporten er etter vår vurdering full av feil og 

manglar, seier 

Ingunn Vier Gabrielsen (51) i Stavanger til Strilen. Ho var 21 år 

gamal då ho miste mannen Aksel på 22 i den første store ulukka på 

norsk sokkel. Dei hadde to små born. 

Onsdag var det 30 år sidan Deep Sea Driller havarerte og seks av 

mannskapet omkom. På dagen la ordførar Erling Walderhaug ned 

kransar ved minnestøtta over dei omkomne. Støtta står ved 

Trafikksentralen. Kransane kom frå kommunane Stavanger, Bergen 

og Fedje. 

NRK Hordaland melde førre veke at den varsla gjennomgangen av 

ulukka ikkje har kome i gang. Den bad eit samrøystes Storting om 

for to år sidan, etter opptakt frå Hallgeir Langeland i SV. Han er frå 

Rogaland, same fylke som blant anna enka Ingunn Gabrielsen. 

– Me må danna oss eit bilete av saka før me kan vita korleis ho skal 

handterast vidare, seier avdelingsinspektør Magnus Skar i 

Justisdepartementet til NRK. 

- Saka har gått frå departement til departement før det vart klart at 

Fakta: 

• 1. mars 1976 gjekk boreriggen Deep 

Sea Driller på grunn utanfor Vinappen 

på Fedje. Riggen var på veg frå Friggfeltet 

til overhaling i Bergen. 

• Av mannskapet på 50 omkom seks, 

etter at sju måtte sitja på dekket av 

ein overbygd livbåt. 

Desse omkom: 

Tor Øystein Johansen (30), Bergen, 

Johannes Tysnes (36), Skjetne i 

Trøndelag, 

Jens Gunnar Uglenes (37), 

Vinnesvåg i Hordaland, 

Aksel Gabrielsen (22), Stavanger, 

Bjørn Gunnar Pettersen (32), Bergen 

Max Kjørlaug (32), Bergen. 

Dei to siste vart aldri funne. 

• Ein granskingsrapport var klar alt i 

april same året, men den inneheld 

mange feil og manglar, hevdar dei 

etterlatte. 

• I 2004 bad eit samrøystes Storting 

om ein full gjennomgang av denne 

første store ulukka på norsk sokkel. 

justis skal gå gjennom ho på nytt. Nyleg måtte me informera dei om kor informasjon kunne hentast, 

fortel Gabrielsen. Det er særleg ho og overlevande Kåre Munkejord som har stått på for å få ei ny 

gransking. 

Svar viktigast 

Ingunn Vier Gabrielsen meiner det er fleire manglar ved den gamle granskingsrapporten. 

Side 73 av 87

– Rapporten omtalar ikkje at riggselskapet ikkje såg seg råd til å leiga helikopter for å få lokalkjend los 

ombord. Det ville kosta 10.000 kroner, men kunne kanskje ha endra forløpet av det som skjedde, seier 

Gabrielsen. Ho meiner og det er dokumentasjon for problem med eine motoren, samt at riggen hadde 

pålegg om utskifting av batteria i livbåtar som ikkje var gjort. 

– Det vart utbetalt forsikringssummar til dei etterlatte, men aldri eit øre i erstatning. Så 

langt har ingen vedkjend seg skuld. Det som går på erstatning 

kjem likevel i andre rekkje. Det å få vita kva som verkeleg skjedde er det viktigaste for oss etterlatte, 

seier Ingunn Vier Gabrielsen. 

– Må observera 

Administrerande direktør Ketil Lenning i Odfjell Drilling seier at han høyrde NRK 

Hordaland sitt innslag onsdag. Lenning tok initiativet til og fekk arrangert 

minnemarkeringa som fann stad for fem år sidan. 

– Frå selskapet si side må me berre observera at Stortinget har bede om ein 

gjennomgang av hendinga, seier Lenning. 

– Dei etterlatte peikar blant anna på at selskapet ikkje såg seg råd til å leiga helikopter for å få los 

ombord i riggen. 

Er det noko du vil kommentera? 

– Nei. Dette tek til å verta mange år sidan, og i vår administrasjon er det ingen no som var med den 

gongen, seier Lenning. Han forsikrar at selskapet så langt råd vil gje svar 

på spørsmål som måtte koma frå Justisdepartementet. 

Side 74 av 87

30 år gamal ulukke ikkje granska 

Arkivfoto: NTB/Scanpix 

Den varsla granskinga av «Deep Sea Driller»-ulukka på Fedje for 30 år 

sidan er framleis ikkje igong. 

Publisert 01.03.2006 14:55. Oppdatert 01.03.2006 15:04. NRK 

Av Kristian Hovstad og Eli Bjelland 

I dag er det 30 år sidan «Deep Sea Driller»-ulukka, der ein borerigg 

forliste ved Fedje og seks menn omkom. 

Ville ha full gjennomgong 

For to år sidan bad Stortinget om ein full gjennomgong av hendinga. 

Lite har skjedd så langt, og pådrivar Hallgeir Langeland i SV seier 

han har vore i kontakt med justisminister Knut Storberget om saka 

fleire gongar. 

Han meiner dei pårørande fortener svar. 

- Dei etterletne må få alle korta på bordet, seier Langeland. 

SE OGSÅ: 

Ny «Deep Sea Driller»gransking 

LYD OG VIDEO 

Høyr: Historia til Jane 

Petterson, som mista far sin i 

ulukka for 30 år sidan. 

Hjelp | Mer lyd og video 

ALT OM: 

Region - Nordhordland 

Hentar inn informasjon 

I dag seier avdelingsdirektør Magnus Skaar i Justisdepartementet at dei innhentar informasjon for 

å sjå nærare på kva dei skal gjera vidare. 

- Me må danna oss eit bilete av saka før me kan vita korleis saka skal handterast vidare. Det tek 

lang tid når me skal vera så grundige, fortel han. 

Side 75 av 87

Her livbåten der nokre av dei overlevande var. Båten blei skylt i land på eit svaberg i Aurihopen 

3-4 kilometer syd for ulukkesstsden. (Arkivfoto: NTB korr / SCANPIX) 

Første store ulukka 

Det var i 1976 riggen gjekk på grunn i ein storm ved Fedje. Riggen var då på veg frå Frigg-feltet 

for overhaling i Bergen. 

Mannskapet på 50 redda seg om bord i ein overbygd livbåt, som ikkje kunne manøvrerast sikkert 

innanfrå. 

Sju menn måtte difor sitja på livbåtdekket. Seks av mannskapet blei tekne av ein brottsjø, blant 

dei kapteinen. 

«Deep Sea Driller» var den første store ulukka på norsk sokkel. 

Side 76 av 87

– Endelig blir vi hørt 

LØRDAG 29. APRIL 2006 - DAGBLADET 

De etterlatte etter Deep Sea Drillerulykken har kjempet i 30 år for å få vite hva som egentlig 

skjedde under forliset. Nå er de kommet et langt skritt nærmere. 

BLIR HØRT: Sveiser Reidar Dehli, Deep Sea-enke Ingunn Vier Gabrielsen og advokat Torhild 

Skumlien Nilsen (til høyre), møtte Justisdepartementet for å argumentere for ny gransking. 

Foto: Sveinung Uddu Ystad 

FAKTA 

Tekst: Jostein Ihlebæk 

jih@dagbladet.no 

Fakta: 

Deep Sea Driller-ulykken 

Natt til 1. mars 1976 gikk 

oljeriggen «Deep Sea 

Driller» med 50 mann på 

grunn. Den gikk for egen 

maskin på vei fra Friggfeltet 

til overhaling i Bergen. 

Ved øya Fedje møtte 

mannskapet et voldsomt 

uvær, som førte til at riggen 

havnet på grunn. 

Seks menn mellom 22 og 39 

år omkom i ulykken. 

Både selve riggen og 

ivbåten som mannskapet tok 

seg ut i, hadde flere 

sikkerhetsmangler. 

I granskningsrapporten som 

fulgte, fikk kapteinen, som 

selv døde i ulykken, i stor 

grad skylda for forliset. Men 

de etterlatte etter ulykken 

har aldri slått seg til ro med 

det. 

De har dannet en 

støttegruppe som har drevet 

egen research av ulykken, 

og kjemper nå for å få 

gjenopptatt granskningen 

av forliset. 

– Endelig blir vi hørt. Det er helt fantastisk å være her, og få legge fram sin side av saken, sier Ingunn 

Vier Gabrielsen til Dagbladet. Hun mistet sin 22 år gamle mann i «Deep Sea Driller»-ulykken i 1976. 

Sveiser Reidar Dehli var om bord under forliset. Torsdag var de i møte med Justisdepartementet, for å 

argumentere for ny gransking av ulykken. 

Et langt skritt 

I 30 år har de etterlatte levd med usikkerhet om hva som egentlig skjedde ulykkeskvelden. De mener 

at Undersøkelseskommisjonens granskingsrapport etter ulykken var for overflatisk. 

– Vi vil bare at sannheten skal komme fram, og at kapteinens navn blir renvasket. Nå er vi et langt 

skritt nærmere, sier Vier Gabrielsen. 

Etter ulykken mistet seks familier forsørgerne sine. Mange av dem som arbeidet på riggen ble sparket, 

og har slitt med seinskader. 

– Det er blitt begått en stor urett mot alle som er berørt av denne ulykken, sier sveiser Reidar Dehli. 

Mange mangler 

Det er spesielt disse forholdene de etterlatte ønsker belyst i en ny gransking: 

Feil ved hovedmotorene i framdriftsmaskineriet, og manglende skyteliner til livbåten. 

Mangler ved livbåtene, blant annet flate batterier. 

I Granskingsrapporten står det at kapteinen ikke hadde bestilt los til riggen. Men losvakta den kvelden 

bekrefter det motsatte. 

Støttegruppa for de etterlatte ønsker at staten skal ta formelt ansvar for ulykken. 

Legger press 

Etter møtet i departementet besøkte Deep Sea-delegasjonen stortingsrepresentant Hallgeir Langeland 

(SV). Han lover å legge press på regjeringen. 

Side 77 av 87

– Problemet med slike gamle saker er at man helst ikke vil ta i dem. Jeg har fulgt opp denne saken 

overfor justisministeren, og skal fortsette å holde regjeringen i øra, sier han. 

Ekspedisjonssjef i Justisdepartementet Anne Kristin Herse sier at møtet med de etterlatte var positivt. 

– Vi holder på å samle inn det som finnes av materiale om ulykken. Nå skal vi ha en bred 

gjennomgang, sier Herse. 

På dette grunnlaget skal det avgjøres om granskingen av ulykken blir gjenopptatt. 

«Det er blitt begått en stor urett mot alle som er berørt av denne ulykken.» 

Reidar Dehli, sveiser på Deep Sea Driller 

Side 78 av 87


Støttegruppen møtte Justisdepartementet 

Publisert 02.05.2006 11:07 - Oppdatert 05.05.2006 13:56 – Stavanger Aftenblad 

30 år etter det fatale havariet har overlevende og etterlatte fått snakke med representanter for 

norske myndigheter. 


Saken 

For 30 år siden grunnstøtte boreriggen «Deep Sea Driller». Seks menn omkom. De etterlatte og overlevende har jobbet hardt de 

siste årene for å få gransket ulykken på ny. 

For halvannet år siden bestemte Stortinget at «Deep Sea Driller»-ulykken 1. mars 1976 skal få en ny 

gjennomgang og eventuelt granskes en gang til. Bakgrunnen var flere oppslag i Aftenbladet om blant 

annet alvorlige sikkerhetsmangler ved riggen i tillegg til motstridende forklaringer om 

hendelsesforløpet. En stor gruppe etterlatte og overlevende opplevde seg svært dårlig behandlet etter 

denne første store dødsulykken på norsk sokkel, av rederiet så vel som av staten. 

«Konstruktivt» 

To representanter for den relativt nystartede støttegruppen for riggens ofre møtte torsdag i forrige uke 

representanter for Justisdepartementet (JD). Det er JD som skal vurdere om det er grunnlag for ny 

granskning, og støttegruppen var invitert til å bidra med sine opplysninger. Gruppen har lagt ned 

betydelige ressurser i informasjonsinnsamling. 

- Vi fikk overlevert et stort materiale som vi vil gjennomgå sammen med annen informasjon vi har 

hentet inn. Møtet var svært konstruktivt, sier informasjonssjef Gunnar A. Johanssen i 

Justisdepartementet. 

- Et meget positivt møte, sier advokat Thorhild Skumlien Nilsen. Hun representerer støttegruppen. 

Målet for støttegruppen er å få gransket ulykken på ny. Granskningsrapporten som forelå i 1976 

konstaterte en rekke brudd på sikkerhetsbestemmelsene, men rederiet ble likevel aldri stilt til ansvar 

for den fatale ulykken. Granskningskommisjonen la den gang hele ansvaret for havariet på riggens 

kaptein, som angivelig feilnavigerte. Kapteinen omkom i ulykken. 

- Vi mener at en ny og uavhengig granskning kan peke på andre ansvarsforhold, ikke minst hvilket 

ansvar feilene på riggen kan gi rederiet, sier hun. 

- Saksøk kapteinen 

Det var Odfjell Drilling som eide riggen, og etterlatte som henvende seg til rederiet med 

erstatningskrav fikk den gang det råd å saksøke den avdøde kapteinens bo. 

- Vi vet at rederiet avslo kapteinens forespørsel om los, for å spare penger. Riggen manglet 

sikkerhetsutstyr og det var uklare kommandoforhold om bord da riggen ble evakuert. Dette er noen av 

forholdene vi vil ha belyst. I tillegg mener vi at statens ansvar også må vurderes, ikke minst med tanke 

på de statlige etaters tilsynsrolle, sier Skumlien Nilsen. 

Det er ikke klart om det var kapteinen som avgjorde at riggen skulle evakueres, en beslutning som fikk 

fatale konsekvenser. Motorene i livbåtene visste seg å være defekte, et forhold som var godt kjent for 

Side 79 av 87

ederiet. Støttegruppen mener granskningskommisjonen forsømte seg da den ikke vurderte 

mannskapets mulighet for å overleve hvis utstyret hadde vært i orden. 

Riggen manglet sikkerhetssertifikater og var utilstrekkelig bemannet da ulykken skjedde. Sju pålegg 

om utbedringer forelå fra Sjøfartsdirektoratet, og riggen var ikke sertifisert som selvgående fartøy. 

Snu alle steiner 

Redningsaksjonen denne marsnatten kom sent i gang, og det ble aldri sendt «mayday» fra riggen. 

Støttegruppen spør om rederiet unnlot å slå de nødvendige alarmer, og om det er en årsak til at 

redningshelikoptrene kom fram først etter flere timer. 

- Vi vet selvsagt ikke om en ny granskning vil endre konklusjonene. Men det er så mange ubesvarte 

spørsmål at vi mener alle steiner må snus før vi kan si at vi vet hva som skjedde da «Deep Sea 

Driller» havarerte. Ikke minst mener vi staten, som eier og forvalter av ressursene på norsk 

kontinentalsokkel, bør ta et formelt ansvar for saken, sier advokaten. 

Side 80 av 87

Danner støttegruppe for olje-ofre 

Publisert 19. april 2004 06:49 Stavanger Aftenblad 

Støttegruppen for offshore-ofre, som etableres i dag, vil ha høringsrett i saker som handler om 

sikkerhet i oljå. 


- Det er farlig å jobbe offshore, konstaterer Lisbeth Olgadatter Wathne. Det samme sa hun til Hydrosjef 

Egil Myklebust da han beskyldte henne for å spre skremselspropaganda om sikkerhetsforholdene 

offshore. 

Siden sønnen Rune ble drept i en løfteulykke julaften 2000, har Wathne jobbet med sikkerhet og 

sikkerhetskultur. Når den første støttegruppen for industriens ofre etableres i dag, står hun i front. Bak 

står det mange andre som har mistet en av sine nærmeste offshore. Blant dem er flere Aftenbladet 

har omtalt grundig; Ingunn Vier Gabrielsen, som mistet mannen sin i «Deep Sea Driller» ulykken i 

1976, og Lena Andersson, som mistet samboeren sin i en ulykke på «Byford Dolphin» i 2002. 

Gruppen skal omfatte både etterlatte og folk som er varig skadet offshore. 

- Teller man alle enkeltulykkene, er det snakk om svære tall. Vi er opptatt av å vise at selv om de store 

ulykkene får oppmerksomheten, rammer også enkeltulykker svært mange. Jeg mistet mitt eneste barn 

da Rune ble drept, men når jeg teller opp, ble 60 personer berørt av at han døde, sier Wathne. 

Hun understreker at «Deep Sea Driller» ulykken er et unntak fra regelen. Ulykken omfattet mange, 

men de overlevende og etterlatte fikk ingen hjelp, og ulykken fikk svært liten oppmerksomhet. 

Støttegruppen skal ikke minst rette sitt arbeid mot dem som har overlevd ulykker og som sliter med 

ettervirkninger. 

- Operatørene er pliktige til å ha en kriseberedskap, mens kontraktørene ikke er det. Flertallet som 

jobber offshore, er kontraktøransatte. Der er det ikke rare hjelpen man får, verken til å håndtere det 

tragiske eller til å finne ut av hva som faktisk skjedde, sier Wathne. 

Ambisjonene til Wathne og Vier Gabrielsen er å være en uavhengig høringsinstans når det skjer 

ulykker offshore. De ønsker ikke å knytte seg til andre organisasjoner, fordi: 

- Vi kan uttale oss om dette sterkt nok, vi har spisskompetanse som ofre, sier de to. 

De mener også at støtteforeningen kan spille en viktig rolle når ulykker skjer igjen. Wathne peker på 

det kontrastfylte i at hennes sønns kolleger, som var vitne til ulykken, fikk krisepsykiatri, mens familien 

fikk tre kvarter med en travel prest. 

- Vi vil at folk skal kunne ringe til en av oss, vi vet hva som skjer når ulykken rammer og kan forstå den 

situasjonen man som offer er i, sier Wathne. 

Vier Gabrielsen og Wathne peker på at det for enkeltmennesker er svært tøft å ta et oppgjør med en 

mektig industri, hvis man mener at urett er blitt begått. 

- Hvis du stiller med en advokat, så har de 30. Får du en til, så sitter det 60 advokater på andre siden 

av bordet, konstaterer Ingunn Vier Gabrielsen. 

Støtteforeningen har allerede nærmere 100 medlemmer, og Wathne mener det bør komme med flere 

hundre til uten større vanskeligheter. Stiftelsesmøtet finner sted i Nopef Stavangers lokaler i kveld. 

Side 81 av 87

Odfjell-båter slaktes for dårlig sikkerhet 

(Publisert 03.01.2006) 

Den amerikanske Kystvakta retter skarp kritikk mot sikkerheten om bord på Odfjell-båter i en 

rapport som ble offentliggjort i dag. For to år siden eksploderte kjemiske tankeren Bow 

Mariner, og i dag ble undersøkelseskommisjonens rapport lansert. 

Av Erik Hagen 

Norwatch 

21 av de 27 om bord omkom da den kjemiske tankeren Bow Mariner eksploderte utenfor kysten av USA i 2004. 

Båten var på vei fra Saudi-Arabia til New York. I den amerikanske Kystvaktas rapport om årsaken til katastrofen, 

rettes det skarp kritikk mot en lang rekke sikkerhetsforhold om bord i tankeren. Rapporten beskriver blant annet 

umenneskelige arbeidsforhold for de filippinske ansatte. 

Kvalitetssjef i Odfjell, Jan Didrik Lorentz, er kjent med innholdet i rapporten. Han sier Kystvakta har 

gjort et veldig grundig arbeid og selskapet ikke har noe grunn til å trekke i tvil innholdet i rapporten. 

Lorentz understreker at det er den greske operatøren som har ansvaret for sikkerheten om bord. 

– Vi var ikke kjent med disse forholdene på Bow Mariner før fartøyet sank. Vi hadde full tiltro til at den 

ble drevet i henhold til de rutinene som operatøren hadde, sier Lorenz til Norwath. 

– Sikkerhet på båtene våre er noe som opptar oss ekstremt mye, sier Lorentz til Norwatch. 

Han understreker at selskapet stiller store krav til sikkerheten om bord på båtene de eier. 

Giftig gass 

Rapporten presiserer ikke den nøyaktige årsaken til at to eksplosjoner fant sted i februar 2004. Men 

det nevnes en lang rekke alvorlige brudd på normale sikkerhetsforskrifter. Det skriver den 

amerikanske avisen The Viriginia Pilot dag. 

Blant annet skal tankene om bord ikke ha vært tilstrekkelig rengjort, og gassnivået i tankene var derfor 

langt over forskriftene. I tillegg var alle lukene ned til gasstankene åpne, slik at en liten gnist på dekk 

kunne være nok til å forårsake en kjempeeksplosjon. 

Ifølge rapporten har mannskapet vasket tankene mens båten var ute på havet, noe som regnes som 

et svært alvorlig brudd på sikkerhetsforskrifter. 

Livredde sjefene 

Rapporten påpeker også at mannskapet var dårlig trent, og at det var konflikter mellom de greske 

offiserene og den filippinske besetningen. Den greske kapteinen av fartøyet, som forlot det synkende 

skipet uten å melde fra over radio, og omkom, får en stor del av skylden for ulykken. 

Blant de mest kritikkverdige forholdene, er at de filippinske sjømennene skal ha blitt behandlet 

respektløst, og kontinuerlig ha blitt truet med å få sparken. 

– De overlevende var tydelig redd for sine greske sjefer, og alle sammen nevnte at de ville 

gjennomføre enhver ordre fra dem, selv de visste at det ville innebære en sikkerhetsrisiko, heter det i 

rapporten. 

Side 82 av 87

Som en del av undersøkelsene intervjuet etterforskningsteamet blant annet filippinske ansatte ved et 

annet tidligere Odfjell-fartøy, søsterskipet Bow Transporter. 

– Filippinerne fikk bare tillatelse til å snakke med etterforskningslederen og myndigheter fra Singapore 

mens deres sjefer var tilstede, noe som førte til tydelig nervøsitet, fremgår det av rapporten. 

Bow Transporter ble solgt av Odfjell i fjor. 

– Odfjell trenerte etterforskningen 

Årsaken til at det har tatt to år å fullføre rapporten, er at den forliste båtens eiere og 

operatører har hindret Kystvakta i å etterforske saken, gjennom et rettslig og politisk 

spill. Bow Mariner eies av Odfjell USA. 

Lorentz sier at dette er unyansert fra etterforskningsteamet. Grunnen til at det tok tid, var at de 

overlevende først måtte få immunitet som vitner for å beskytte seg selv. 

– Forsikringsselskapets jurister understreket at enkelte av de overlevende kunne bli stilt til ansvar for 

en amerikansk domstol hvis de hadde gjort noe galt i forbindelse med forliset. Derfor ble de rådet av 

advokatene i USA til å uttale seg kun med en advokat tilstede. 

– Derfor tok det veldig lang tid før disse menneskene fikk komme med vitneutsagn, sier Lorentz. 

Sist oppdatert: 05.01.05 

Side 83 av 87

Odfjell hevder at «Bow Mariner» er deres 

første store ulykke. Har de glemt at 

«Bow Reidun» eksploderte og sank i 1990? 

Av: Ken Andre Ottesen 

Mannskapet på kjemikalieskipet «Bow Reidun» begynte å rengjøre tankene. Så sa det 

pang. – Det første jeg tenkte da jeg hørte om «Bow Mariner» var: «Nå har det skjedd 

igjen», sier tidligere kaptein Roald Sjølstad. 

Den amerikanske kystvakten tok bilder av "Bow Mariner" idet skipet gikk ned. 

Den 59 år gamle sjømannen fra Stjørdal kommer aldri til å glemme dramaet som utspant seg 

60 nautiske mil sør for Taiwan klokken 0650 den 19. desember 1990. 

Sist søndag gjenopplevde han det på ny. 

– HELT LIK ULYKKE 

– Ulykkene med «Bow Reidun» og «Bow Mariner» har så mange likhetstrekk at det ikke kan 

være tilfeldig. Om bord i begge skip var man i ferd med å rengjøre tankene. Begge båtene 

eksploderte og brakk i to, sier Sjølstad til BA. 

– Alle som jobber på disse skipene vet at rengjøringen er kritisk. Vi hadde losset 

metanol, og skulle bare ventilere tankene. 

Sammen med 22 av mannskapet på 25 kastet han seg på sjøen da en kraftig eksplosjon 

omgjorde skipet til et brennende inferno, før det knakk på midten. Etter ti timer ble de reddet 

av en kinesisk fiskeskøyte. Maskinsjef Nils Edvart Hansen fra Greåker og en filippinsk 

matros ble aldri funnet. 

– Det var god temperatur i vannet. Det ble vår redning, sier Sjølstad. 

RINGTE FRA ARGENTINA 

De fire gjenlevende nordmennene ble spredd for alle vinder. Men «Bow Mariner» brakte to 

av dem sammen igjen. 

– For to dager siden fikk jeg telefon fra Argentina. Den norske maskinisten jeg ikke har 

snakket med siden ulykken i 1990 spurte om jeg hadde sett bildene fra «Bow Mariner» på 

CNN. Det er nøyaktig det samme som skjedde med oss, sa han. 

GNIST FRA EN VIFTE 

Sjøforklaringen etter «Bow Reidun» ble holdt i Bergen i januar 1991. Ulykkesårsaken ble 

aldri helt fastslått, men det antas at gasser fra ventileringen av tankene ble antent. 

– Det ble snakket en del om at en vifte kan ha gitt fra seg noen gnister, sier Sjølstad. 

Side 84 av 87

Den tidligere kapteinen ble værende om bord i kjemikalietankere til 1995. 

Hellisøy fyr - mektig landemerke 

Toppkategori Fedje Lokalhistorie 

Publiseringsdato: 08.07.2004 21:55 

Forfatter: Ove Olderkjær 

Sjølv om fyret er sløkt ein månad om sommaren, er Hellisøy vel verd eit 

besøk. Frå Bergen tek det knappe to timar i bil og på ferje å nå det mektige 

landemerket på Fedje. 115 trappetrinn fører deg opp i tårnet vel 30 meter 

over bakken. 

Noreg sin vestlegaste kommune kom med i fyrvesenets utbyggingsplanar alt i 1828, då 

fyrkommisjonen peikte ut Holmengrå som rette staden for eit nordre innseglingsfyr til Bergen. 

Fyrkommisjonen av 1851 hadde ei anna vurdering, og meinte at Hellisøy på Fedje sin sørvestpynt 

eigna seg best for plassering av både eit kyst- og innseglingsfyr. 

Til Gavn for Søfarten "Et Fyr ved Feje-osen vilde blive til langt 

mere Gavn for Søfarten, end om det sattes paa Holmengraa, da 

det søndre Løb er meget renere og sikrere end Fejefjord, hvorfor 

det ogsaa næsten utelukkende søges av Skibe der kommer fra 

Søen eller skulle tilsøes", oppsummerte 1851-kommisjonen. 

Fyrdirektøren var skeptisk til den utpeikte byggjestaden på den 

inste av dei to Hellisøyane. "... hvis ikke man skulle treffe på en 

ualmindelig god sommer, byr den på så mange vanskeligheter, at 

jeg ennu ikke har sett dens make i de år jeg har vært i 

Fyrvæsenets tjeneste", uttalte fyrdirektør Oluf Arntzen. 

Hellisøy fekk landets andre støypejerntårn etter Eigerøy. 

Nederste delen er laga av Bærums Verk, resten av Horten Mek. Verksted. Det 32,3 meter høge 

tårnet har innvendig mursteinsfôring. Utanom trappeoppgangen er dei to første høgdene kompakt 

fylt med gråstein, på midten er mursteinfôringa 2,5 meter tjukk. 

Enkelte stader i toppetasjane er det fylt gårstein mellom ytterveggen av jern og innerveggen av 

murstein. 95 mann var sysselsette med fyrbygginga på Hellisøy. 

Lykt frå Lista 

Etter at lyktehuset frå Nes Jernverk var levert saman med eit brukt fyrapparat frå Lista fyr, kunne 

Hellisøy fyr tennast 15.oktober 1855. Fyret var bemanna med fyrforvaltar, fyrassistent og ein 

fyrkarl som forvaltaren var forplikta til å engasjera gjennom eit avtalt lønstillegg. Fyrstasjonen 

hadde eit bustadhus, eit uthus, eit torvhus og to naust, eitt på kvar side av sundet som skil 

Hellisøy frå Fedje. 

4. januar 1902 brann fyrbustaden på Hellisøy ned til grunnen etter eit lynnedslag. Lynet forplanta 

seg frå lynavleiaren i tårnet via telefonleidningen til bustaden. Eit provisorisk hus blei oppført for 

fyrmannskapet medan familiane blei innlosjerte på land. 

I 1903 stod to nye bustader klare, ein for fyrvaktaren og ein for assistenten. Før Stortinget løyvde 

midlar til desse husværa, oppstod det ein heftig debatt i nasjonalforsamlinga om pengebruken i 

fyrvesenet. 

Ein av vestlandsrepresentantane, som også var sokneprest for Fedje, rådde Forsvarsdepartementet 

til å granska tilbodsrekninga i fyrvesenet. Han meinte det var grunn til å tru at det ikkje var dei 

Side 85 av 87

imelegaste tilboda som blei lagt fram. 

Minister i forsvar 

Forsvarsministeren, som den gongen hadde ansvar for fyr- og merkevesenet, gjekk i forsvar for 

undersåttane sine og sa at "fyrvæsenet administreres efter min mening i alle retninger paa en 

utmerket anerkjendende maate". Stortingsdebatten i 1903 var elles ikkje til hinder for at Hellisøy 

samme år også blei utstyrt med nytt lyktehus og eit nytt, 3. ordens fyrapparat til 23.000 kroner. 

Ljoset når 18,8 nautiske mil av garde. 

Fyrbetjeninga på Hellisøy var i mange år dels sjølvforsynt med ein del landbruksprodukt. På 

fyrstasjonen sin grunn på Fedje beita eit par statseigde kyr og nokre sauer. 

Ein elektrisk straumkabel blei lagt ut til Hellisøy fyr i 1954. I 1959 fekk Hellisøy status som "stasjon 

uten familiebolig" med fyrmeister, fyrbetjent og reservebetjent. Fyrmeisterbustaden blei innreidd 

med hyblar og fellesrom, fyrbetjentbustaden blei selt og fjerna frå øya. 

Fyret kom i 1982 med på lista over fyrstasjonar som skulle automatiserast. Ti år seinare var 

Hellisøy fyr avfolka. 1. mars 1976 var dåverande fyrmeister Augun Antonsen (f. 1923) og hans 

menn med på bergingsarbeidet i samband med 

boreplattforma "Deep Sea Driller" sitt havari utanfor Fedje. Seks menneske omkom i ulukka. I 

kraftig sjø blei ein av livbåtane kasta 50 meter inn på land ved Hellisøy fyr. 

- Livbåten gjekk på land eit par hundre meter nord for fyret. Vi plastra og sette båten i stand, og 

eg brukar han enno som fritidsbåt, fortalte Augun Antonsen 23 år seinare. Antonsen hadde elles i 

alt 48 års teneste i fyrvesenet, dei 24 første åra på Geita fyr i Sogn og Fjordane. Han fekk ved 

oppnådd pensjonsalder i 1991 Kongens fortenestemedalje i sølv for lang og tru innsats i etaten. 

Kultursatsing 

Hellisøy fyr er eit sentralt element i kystkultursatsinga i Fedje kommune, som omfattar rundt 700 

menneske, 200 fugleartar, 300 sauer og 125 låge øyar og holmar. I kommunal regi og i forståing 

med Kystverket blir det lagt opp turar over til fyrøya og utleige av fyrbustaden. 

Fedje-folket har tradisjonelt livberga seg av fiske, fiskeforedling og kvalfangst. Dei siste åra har 

industrien utvikla seg positivt. Handelsstaden Kræmmerholmen frå 1700-talet er restaurert og tek 

imot overnattingsgjester. Frå Sævrøy i Austrheim er det 4,5 km langt ferjesamband til Fedje. 

Reisetida frå Bergen med bil er 1 time og 40 minutt. 

----------------------------------------------------------- 

Utdrag frå Ove Olderkjærs bok : Norske fyr. Ei reise langs kysten. Samlaget 1999 

Side 86 av 87

Aktive www linker: 

Da oljå mistet uskylden 

- Som om alt blei viska ut 

- Far var en helt 

Jane bærer forliset med seg 

Kjenner stormen på kroppen ennå 

Glemt i 26 år 

Blåste på grunn 

Vil møte etterlatte 

Den mørkeste natten på Fedje 

- Det verste jeg har vært med på 

Oljenasjonens glemte ofre 

- Mye er uklart rundt forliset 

Flertall for Deep Sea-granskning 

Vil granske «Deep Sea» på ny 

Bondevik vil ikke beklage 

Forstår bitterhet etter «Deep Sea» 

Statsråd Norman glemte «Deep Sea Driller» 

Stortinget har sjansen tirsdag 

Her døde seks menn 

Det er lett å skylde på dem som er døde... 

Ny gransking av «Deep Sea Driller» 

Fagforening gir penger til Deep Sea Driller - ofre 

Deep Sea Driller 

14 timer rettshjelp til Deep Sea-offer 


- Bør beklage ulykken 

- «Deep Sea Driller» var ingen oljeulykke 

Ny granskning av Deep Sea Driller SAFE 

Ny Deep Sea Driller Granskning NRK 

Deep Sea Driller ulykken granskes på nytt Nopef 

Ny granskning av «Deep Sea Driller» offshore 

Ny granskning Nordhordland 

Langsom ferd mot granskning 

Odfjell markerer ikke 

30 år gamal ulukke ikkje granska 

Støttegruppen møtte Justisdepartementet 

Danner støttegruppe for olje-ofre 

Hellisøy fyr – mektig landemerke 

Side 87 av 87

Den glemte ulykken

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?