Tøffe gutter - Tøft valg

Prisen
gikk til
Fleinvær
SIDE 19
Kate
Vel-
satser med
klingende
Rosetten
samarbeid
SIDE 8 SIDE 12-13
MELØY, ONSDAG 22. MARS 2017
NR. 11 ÅRGANG 10 KR 35,-
TØFFE GUTTER
TØFT VALGSIDE
14-18
Sekstenåringene Kevin og Oliver fra Glomfjord har alltid følt seg som gutter. Nylig la de bort de gamle jentenavnene
sine og snart er de i gang med prosessen som skal gjøre dem til menn - fullt ut.
Bli med på
STEIKE TA-DAGEN
lørdag 25. mars
Vinn hovedpremien på
10.000 kroner
Eller en av fem ekstrapremier
på 1.000 kroner
Steike ta-tilbud og
regler, side 22-25

Det nødvendige va
- Vi har alltid sett to gutter i
speilet. De eneggede tvillingene
Kevin og Oliver Olsen
(16) ble født som jenter.
Nå starter de på veien mot
å bli menn – fullt og helt.
- Det aller beste blir å få hormoner. Testosterooon!
Kevin drar på ordet, gliser og retter på capsen.
Hodeplagget har vært fast følgesvenn
over den kort-korte sveisen helt siden han
som fire-femåring første gangen forkynte at
han egentlig var gutt. Nå gleder både han
og tvillingbroren Oliver seg til den første
hormonsprøyta kan settes. For dem er den
mørke stemmen etterlengtet. Skjeggvekst og
en mer markert kjeve. Muskler – og alt det
andre som gjør en gutt til mann.
Prosessen i gang
Det lille industrisamfunnet Glomfjord ligger
godt gjemt mellom fjellene. Det er i
dette, på godt og vondt, gjennomsiktige
miljøet de har vokst opp, Kevin og Oliver.
Så sent som i februar vinket de farvel til de
Klart jeg forstod, jeg
hadde egentlig bare
ventet på det. For selv om
«født i feil kropp» aldri ble
uttalt, visste vi jo det alle
sammen!
SIW
gamle navnene sine og tok den formelle beslutningen
om å korrigere sitt fysiske kjønn.
De velger samtidig å være helt åpne om prosessen,
ei beslutning det står det uhorvelig
mye respekt av!
- Det var ingen som leet på øyelokket da
mamma kom inn i klasserommet for å orientere
vennene våre, sier Oliver.
Selv syntes han kanskje det var litt «kleint»,
men samtidig ei nødvendig klargjøring. For
når man setter ord på ting, blir de virkelig,
det har han erfart…
Guttenavn har være klare i flere år allerede.
I skjul har Kevin og Oliver vært tvillingenes
kallenavn i dataspill og på Skype. I den virtuelle
verden var de alltid gutter, en frihet
som varte helt til pc ’en ble slått av.
Nå er det heldigvis over.
- Det var skikkelig kult da folk i skolegården
begynte å rope på oss i friminuttet, med de
nye navnene! Og lærerne, de kom bort og
gratulerte. Den følelsen, altså!
Det smiles fra øre til øre.
Intuisjon
Sommeren 2000. Siw er allerede mor til to
gutter, nå kjenner hun liv i magen igjen. En
mage som vokser langt raskere enn sist, og
som ved ultralyd-screening avdekker to eneggede
tvillingjenter. Tanya og Julie skulle
bli barneflokkens første feminine innslag.
Endelig kunne jenteklær og dukker handles
inn, hårpynt og jålesaker ta plass mellom lekebiler
og byggeklosser.
- Det ble lite av den slags.
Siw ler, og innrømmer at hun intuitivt
skjønte at noe var annerledes. Ja, lenge før
to trassige femåringer plent nektet å ta finkjolene
sine på til 17. mai.
- Det var Tanya som var mest steil, Julie
hakket mer føyelig. Men ingen av dem viste
begeistring for blonder og sukkersøte pastellfarger,
og motstanden - ja, den ble større
etter hvert som de vokste til, minnes moren.
Guttejenter
- Jeg har ikke tall på hvor mange forskjellige
kjoler jeg kjøpte. Selv ikke jenteklær i nøytrale
farger gikk an. Det hendte jeg tvang
på dem de feminine plaggene, eller bestakk
med penger for at de skulle ha klærne på,
bare for ei lita stund…
Etter hvert resignerte moren, hun forstod at
guttejentene hennes måtte få velge selv for å
være fornøyde. Etter hvert kjentes det helt
greit.
Tvillingene begynte i barnehage da de var
Jeg fikk en barbie-dukke en gang. Den røska jeg hodet
av og begravde i sanden. Jeg ble sååå skuffa!
KEVIN (16)
UKEMAGASINET 14

lget
UNGDOM OG PSYKISK HELSE
I en serie på tre reportasjer
vil Framtia sette søkelys på
ungdom og psykisk helse.
Utgave 10: Selvskading
Utgave 11: Kjønnsidentitet
- hvem er jeg og hvem vil jeg
være?
Utgave 12: Stressrelaterte
psykiske plager/ungdomskonferansen
i Meløy
"
Jeg ba til Gud om
at han måtte
gjøre meg til gutt
over natta, for jeg
ville ikke bli mer av
den jeg ikke var
KEVIN 16
IDENTITET: Å finne seg selv
og sin identitet er en av
ungdomstidas viktigste
oppgaver. Oliver og Kevin
er sikre på at det er gutter
de er og vil være. Nå tar de
første steg på veien mot
kjønnskorrigering. Alle foto:
Prikkenoverien.
fem år. Da var den maskuline stilen, og interessene,
allerede godt etablert. Siw fikk
sjelden kommentarer, hun kom heller andre
i forkjøpet ved å fortelle hvordan Tanya og
Julie var, og at de hadde full aksept for det.
- Jeg fikk en barbie-dukke en gang, skyter
Kevin inn.
- Den røska jeg hodet av og begravde i sanden.
Jeg ble sååå skuffa! Actionfigurer derimot…
- Mitt minste problem
Siw sitter avslappet og komfortabel i sofakroken,
omgitt av tre av sine i alt fem sønner.
To av dem født i kropper de ganske
snart forstod de ikke passet til å ha, og som
de vanskelig kunne identifisere seg med.
- Dette er barna mine, mitt største ønske er
at de skal ha det bra. Og dét har man ikke
dersom man er gutt i en jentekropp! sier
hun med ettertrykk.
- At jeg må kalle dem Kevin og Oliver framover,
er mitt minste problem, selv om jeg
skjønner at navnebytte og kjønnsskifte er en
stor greie for andre!
Det er en egen styrke i morens stemme.
- Vi har brukt mye tid på internett. Lest, sett
Jeg spurte Kevin hva han trodde mamma ville si
om også jeg sa jeg ville være gutt. Da ble han sint
og frarådet meg å gjøre det. Mamma fortjente ikke et
dobbelt sjokk, liksom.
OLIVER (16)
videoer. Hentet inspirasjon og litt pågangsmot,
rett og slett, forteller Oliver og ramser
opp navn som Sam Collins og Justin Blake.
Kjente amerikanske gutter som forbilledlig
har banet vei.
- Jeg kjenner meg litt sjalu på de som allerede
har fått testosteron, sier Kevin ærlig og
forklarer hvordan kroppen hans vil forandre
seg når det blir hans tur.
Han gleder seg intenst. Hormoner må han
fortsette med livet ut, også etter kjønnskorrigerende
operasjoner.
Fortsetter...
15
UKEMAGASINET

HAR LÆRT Å BLI TRYGGE: Moren Siw har hele veien stått støtt ved tvillingenes side og hjulpet
dem til å fronte sin egen personlighet.
IT TAKES A VILLAGE TO RAISE A CHILD: Aksept i nærmiljøet har vært til uvurderlig hjelp for
Kevin og Oliver, og venneflokken er i dag gode støttespillere.
Kom ut hver jul
Tidspunktet for når tvillingene kom ut av
skapet første gang, er litt ullent.
- Hver jul fra jeg var sju -åtte år sa jeg til
mamma at jeg ønsket å være gutt.
Kevin smiler over brillekanten.
- Men for å ikke såre henne, la jeg alltid til
«jeg bare kødder». I flere år var det slik, men
da jeg ble 13 lot jeg ønsket mitt henge i lufta,
uten å avfeie det som tull. Og mamma
forstod.
- Klart jeg forstod, jeg hadde egentlig bare
ventet på det. For selv om født i feil kropp
aldri ble uttalt, visste vi jo det alle sammen!
sier Siw.
Oliver holdt lengst igjen.
- Jeg spurte Kevin hva han trodde mamma
ville si om også jeg sa jeg ville være gutt. Da
ble han sint og frarådet meg å gjøre det.
Mamma fortjente ikke et dobbelt sjokk, liksom.
Så overhørte henne snakke om at som
eneggede ville det være umulig om bare en
av oss var slik. Da tok jeg mot til meg, sier
Oliver forsiktig.
Erkjennelsen bare måtte ut.
Vennene forstår
Aksepten i bekjentskapskretsen har vært
god, selv om enkelte kommentarer sårer.
- Men jeg bare ler når småunger på skolen
slipper uvitende kommentarer, for de forstår
ikke bedre, sier Kevin voksent og lar forsidebildet
sitt på Facebook fortelle hva han
mener: «Fuck What People Think»
For de virkelige vennene støtter. Godtar.
Dette er barna mine, og
jeg vil bare at de skal
ha det bra. Og det er klart
at man ikke har det bra om
man er en gutt i en jentekropp!
MAMMA SIW
Kevin og Oliver forstår at de to er annerledes,
men synes det blir feil og unaturlig
å spille skuespill. Nå bruker de heller sin
avslappede, inkluderende væremåte til å ta
brodden av skepsisen.
- Det har vi lært av mamma: Å være oss selv,
ikke late som vi er noen andre!
Siw smiler, blank i blikket. Hun er synlig
stolt av motet, og ikke minst empatien, de
to guttene viser verden. Derfor er de godt
likt, ofte er familiens stue full av venner som
skal se film, spille data eller bare «chille»
sammen.
- I tillegg til nære vennskap, har de hverandre.
Jeg tror det må ligge en enorm støtte i
nettopp dét, sier moren, som selv har fått
gode tilbakemeldinger etter at hun fortalte
om sønnenes valg.
- En kropp som ikke er meg
Kevin og Oliver fremstår mer åpne enn sekstenåringer
flest. Derfor kjennes det ufarlig
og enkelt å snakke om det aller mest private.
Det de fleste lurer på, men ikke våger å
spørre om.
Å oppleve pubertet, at kroppen forandres til
et kjønn man ikke vil være, har vært vanskelig
og sårt:
- Jeg ba til Gud om at han måtte gjøre meg
til gutt over natta. For jeg ville ikke bli mer
av den jeg ikke var, forteller Kevin og ser
bort et øyeblikk.
Å følge brorens kroppslige forandringer
gjorde ham redd. Deretter utrygg for at hans
egen kropp ikke fulgte etter i samme fart.
Men det kom til slutt, alt sammen. Og det
kjennes fremmed og ubehagelig. De romslige
hettegenserne klarer å skjule noe.
- Vi har ikke gym. Ikke svømming. Det
oppleves bare som stress og ubehag, synes
de to.
Å skulke unna garderoben etter gymtimene
ble de ganske tidlig eksperter på.
- Vi snek oss ut, skvetta vann i håret, og vips
så var lærerne lurt! I hvert fall trodde vi det...
I dag har vi tilbud om egen garderobe på
skolen, men vi bruker den aldri, røper Oliver
og titter bort på broren.
Det er en styrke å være to.
- Når top surgery er tatt, skal jeg løpe. Bade.
UKEMAGASINET 16

UNGDOM OG PSYKISK HELSE
"
Når top surgery er
tatt, skal jeg løpe.
Bade. Stupe. I shorts og
med bar brystkasse, som
da vi var barn. Det var så
herlig og befriende!
KEVIN 16
BURSDAG: Her feires det seksårsdag i Glomfjord barnehage.
Julie (Oliver) til venstre, Tanja (Kevin) til høyre. Foto: privat
FORVIRRENDE: Egen usikkerhet og andres forventinger. Det er mange tanker som skal sorteres på veien til å bli den
man egentlig er. For Oliver (t.v) og Kevin ble det en lettelse å fortelle at de var gutter, født i jentekropper.
TRANSSEKSUALISME:
Stupe. I shorts og med bar brystkasse, som
da vi var barn. Det var så herlig og befriende,
sier Kevin ærlig og slår ut med armene.
Han kan nesten kjenne smaken av triumf
på tunga, vet at et sted der framme venter
friheten.
- For jeg kan jo ikke det…
Som andre tenåringer kjenner tvillingene
ofte på de varme følelsene. Gryende forelskelse
og beundring ovenfor søte jenter.
Hjerter som slår i dobbel takt hver gang den
beste av de beste streifer forbi.
- Alle de jeg har likt, bare forsvinner, sier
Oliver og ser tankefullt ned i fanget sitt. Der
ligger en kjælen pus som overøses med omsorg.
Den er født blind.
Oliver synes det er irriterende å bli forelska
når kropp og hode spriker i hver sin retning.
Kevin nikker, er enig:
- For ei stund siden fortalte jeg ei jente at jeg
var forelska i henne, og det aksepterte hun.
Men det er sårt at jeg ikke kan spørre henne
om vi kan bli sammen. For jeg kan jo ikke
dét liksom, selv om jeg er gutt inni meg…
Han er temmelig lei kommentarene om at
jenter som vil finne på å velge han, må være
lesbiske.
- Blir det lettere å ta steget mot en potensiell
kjæreste den dagen den fysiske forandringen
er i gang?
- Kanskje…
De drar på det. Håper flere brikker vil falle
Vi snek oss ut,
skvetta vann i
håret, og vips så var
lærerne lurt! I hvert
fall trodde vi det…
OLIVER 16
på plass etter hvert. I fremtiden vil de gjerne
leve et vanlig liv, ha en familie med kone og
barn.
Den møysommelige prosessen er det Rikshospitalet
som tar seg av. Det kan ta mange
år, for en rekke avklaringer må og skal gjøres
framover. Guttene håper de kan kjøre parallelle
løp.
Det er et faktum at ikke alle får diagnose og
innvilget behandling og operasjoner.
- Er jeg skikkelig teit om jeg spør om dette
er hundre prosent veloverveid? Dere er helt
sikre nå?
Det veksles blikk. Nikkes iherdig.
Den saken er tydeligvis ferdig snakka for
mange år siden.
- Jeg vil ikke ha noen bekymringer lenger,
sier Kevin med høy og klar stemme.
- Jeg vil bare være en helt vanlig gutt!
Anne Mette Meidelsen
annemette@framtia.no | tlf. 97 47 67 51
Mennesker med diagnosen transseksualisme
opplever fra barndommen eller
puberteten at de psykisk tilhører det
motsatte kjønn, dvs. motsatt av hans
eller hennes kroppslige kjønn. Følelsen
og ubehaget ved å leve i feil kropp
blir for mange så sterkt at de før eller
siden må søke hjelp.
Om lag 500 personer har siden 1963
gjennomgått en kjønnskorrigerende
behandling på Rikshospitalet i Norge,
som har landsfunksjonen for behandlingen
av personer med diagnosen
transseksualisme. De siste årene er det
blitt utført omtrent 20 kjønnskorrigerende
operasjoner i året. Det er like
mange biologiske kvinner som blir
menn, som det er biologiske menn
som blir kvinner. Gjennomsnittsalder
er i dag cirka 20 år for operasjoner.
Hvert år er 15 - 20 barn til utredning
og behandling på Rikshospitalet.
Kilde: Harry Benjamin Ressurssenter
17
UKEMAGASINET

UNGDOM OG PSYKISK HELSE
- Åpenhet er nøkkelen
- Å være åpne er noe disse
guttene vil vinne på framover,
sier Mikael Scott
Bjerkeli i Harry Benjamin
ressurssenter i Oslo.
Bjerkeli er styreleder i pasientorganisasjonen
for kvinner og menn med kjønnsdysfori *
og har selv gått gjennom prosessen Kevin og
Oliver skal ta fatt på. I dag bruker han sin
erfaring til å hjelpe og veilede andre.
Krevende
- Media framstiller ofte et kjønnsskifte som
enkelt. Vi erfarer at den mentale belastinga
gjerne er større enn mange tror, derfor er
vi opptatte av å forberede mennesker som
skal inn i en slik prosess. For noen går det
ganske knirkefritt, men mye avhenger av
omgivelsene rundt. Livet faller slett ikke på
plass ved et fingerknips, selv om det fysiske
fikses på. Prosessen er krevende, både fysisk
og mentalt, og depresjon etter operasjoner
er ikke uvanlig. Nettopp derfor er støtten fra
mennesker rundt deg så viktig, for dette er
ikke noe man gjør helt alene. Det er også en
prosess for menneskene rundt.
Mye avhenger av omgivelsene
rundt. Livet
faller slett ikke på plass
ved et fingerknips selv om
det fysiske fikses på.
MIKAEL SCOTT BJERKELI,
HARRY BENJAMIN RESSURSSENTER
GIR RÅD: I dag er Mikael Scott Bjerkeli lykkelig gift og har en datter på fire år. Han bruker sine erfaringer som kjønnsoperert til å hjelpe
andre i sin prosess. Foto: Privat
Sårt å bli avvist
Noe av det som kan kjennes ekstra sårt, er å
bli avvist i kjærlighetslivet. For kjønnsopererte
blir utvalget gjerne mindre, for ikke
alle mennesker klarer å se forbi det faktum
at man har gått gjennom et kjønnsskifte.
Det må alltid respekteres.
- Et kjærlighetsforhold må bygge på forholdet
til deg som person, ikke bare til kropp.
Så gjelder det å være trygg, og tørre å stå i
det, sier Bjerkeli.
I dag er han lykkelig gift og har en datter
på fire år.
- Om man aldri tar en sjanse, er det vanskelig
å noen gang vinne! sier han og smiler.
Nylig kunne vi se og høre hans historie på
«God Morgen, Norge».
Fremdeles skam
Selv var Bjerkeli bare 13 år første gangen
han i all hemmelighet sendte brev til Rikshospitalet.
På den tiden var det fremdeles
slik at mennesker med kjønnsdysfori skulle
«gjemmes og glemmes», og det skulle gå
flere år før ungguttens sak ble tatt tak i. I
dag opplever Bjerkeli og ressurssenteret en
formidabel økning av mennesker som tar
kontakt.
- Foreningen vår hadde ved utgangen av
2016 hele 450 medlemmer. TV2- serien
«Født i feil kropp» skal nok ha mye av æren
for at flere kommer ut, sier han.
- Er det fremdeles knyttet mye skam til det
å føle en mismatch mellom kropp og identitet?
- Det har skjedd store endringer, men mange
sliter fremdeles med skam og flytter til
nye steder der de kan bli sett fullt og helt
som den nye personen de blitt. Skam setter
nok ennå grenser ved at vi har fordommer
mot andres fordommer mot oss.
Støtte avgjørende
- Har du noen råd til Kevin og Oliver framover?
- Jeg tror det er avgjørende å ha støtte, slik
de to guttene har i sin familie og sitt nærmiljø.
Synlighet gir alltid større forståelse,
for spesielt i små samfunn er hemmeligheter
spennende. At de to nå kan være åpne om
sin prosess, skyldes at de har et aksepterende
miljø rundt seg som forstår at disse skrittene
må tas. Det vil være en klar styrke i tiden
framover, sier Bjerkeli.
Han råder guttene til «å skynde seg langsomt»
i prosessen, slik at både hode og
kropp kan henge med.
- Ofte kjenner man på utålmodighet og vil
fortest mulig bli ferdig, men alt har sin tid
og man skal kunne leve livet sitt underveis.
Og utfordringer, ja de vil man fremdeles ha,
for det er en del av å være menneske!
Anne Mette Meidelsen
annemette@framtia.no | tlf. 97 47 67 51
* Kjønnsdysfori betegner ubehag ved at kroppens kjønn
og egen opplevelse av kjønnsidentitet ikke stemmer.
LENGTER TIL KROPPSLIG FRIHET: - Vi vet at det er et stykke fram, men gleder oss til
den dagen vi er menn fullt ut, sier Oliver (t.v.) og Kevin Olsen.
UKEMAGASINET 18