meninger om museer - Norsk kulturråd

elever fra Tromøya, for der
pleier lærerne å bruke en god
del tid på Fredensborg siden
båten ble funnet der. Dykkerne
kom derfra, og den ene
av dykkerne er pensjonert
rektor fra en av barneskolene
på øya. Tromøyskolene bruker
minnevarden som er satt opp
ved forlisstedet som utfluktsted
med klasser, for eksempel.
Hvordan.fungerte.metoden?
På ett vis støttet det nok elevene
at de ble intervjuet i grupper.
Samtidig ser jeg en mulig fare
i at de svarer for å tekkes de
andre i gruppa, i alle fall hvis det
er andre der som er mer toneangivende
enn de er selv.
Jeg har behandlet intervjuene
her som om det var tre intervjuer,
men det var jo 9 personer som
var involvert, derfor er ikke alle
svarene representative for hele
gruppa. Ofte sitter de andre og
nikker når en sier noe, men det
kommer jo ikke fram.
Jeg ser en veldig stor fare i at
jeg som intervjuer snakker altfor
mye. Jeg er så redd for å ikke
stille spørsmålene presist nok,
så jeg stiller dem ofte flere ganger,
fra flere sider.
Det var en stor hjelp å bruke
digitalt opptaksutstyr, slik at jeg
barn og unges meninger om museer
ikke behøvde å notere underveis.
Det innebar at jeg kunne
ha fokus på elevene, og også
fange opp mer av ansiktsuttrykk
og kroppsspråk.
Andres.funn,.mine.funn.og.veien.
videre..
En av bøkene jeg leste før jeg
satte i gang med undersøkelsen,
var «Det var ganske gøy faktisk»
som er Lisbeth Skregelids hovedfagsoppgave
fra Høgskolen i
Oslo. Jeg ser at metoden jeg har
brukt, har mange fellestrekk
med den som Skregelid brukte
når det gjaldt kunstformidling.
Imidlertid forutsatte kunstformidlerne
at lærerne hadde forberedt
elevene før besøket og
opplevde at de ikke gjorde det.
Jeg forutsatte at de ikke var særlig
forberedt, men opplevde at
de var det. Jeg tror det har noe
med det å gjøre at dette føles
viktig for læreren også. Sannsynligvis
er det fordi de også
tenker lokalhistorie, fordi de
føler seg trygge på å formidle
det, og fordi læreplanen sier at
de skal ha om triangelfart og
slavehandel.
Det jeg faktisk har gjort som
følge av undersøkelsen, er at jeg
snakker enda mer med læreren
før besøket om hva filmen
inneholder, og om læreren tror
elevene skjønner det. Når elevene
har samlet seg i foredragssalen
og vi setter filmen på,
forteller jeg hva de skal se, for å
gjøre dem enda mer oppmerksomme
på at det er to deler, og
at den ene handler om nåtid!
Dessuten forbereder jeg dem på
at de første minuttene er med
ungdommer som snakker om
menneskerettigheter, og at de
er litt vanskelige å forstå siden
de snakker en spesiell dialekt.
Etterpå er det en skuespiller
som snakker, og da blir det mye
enklere. Dette gjør jeg for at de
ikke skal gi opp og dette av lasset
i starten.
Elevene i undersøkelsen ville
ha omvisninger. Jeg tror ikke
de automatisk ville svart det
samme etter en omvisning i
Hesthaghuset og Langsæ gård
(husene vi brukte til rollespillet)
for eksempel. Det er bare det at
Fredensborg-historien starter
i den ene enden av historien
og avsluttes logisk i den andre
enden. Og den er spennende
både for meg som forteller den
og for elevene. Det betyr at jeg
behøver ikke vise fram 30 like
krittpiper som slavene brukte.
Det kommer indirekte fram
når jeg forteller hvordan de