Amy Carmichael - Kristne helter - Proklamedia

Andre bøker i
Kristne helter-serien:
Corrie ten Boom
Loren Cunningham
Gladys Aylward
William Booth
C.S. Lewis
Lillian Trasher
David Livingstone
George Müller
Jim Elliot

Amy
Carmichael
Kvinnen som reddet
dyrebare skatter
Janet og Geoff Benge

Kristne helter – Amy Carmichael
Originalens tittel: Christian Heroes: Then and now
Amy Carmichael – Rescuer of Precious Gems
Copyright © 1999 YWAM Publishing
P.O. Box 55787, Seattle, WA 98155, USA
Norsk copyright: © 2016 Proklamedia
Oversatt av: Andreas Kristiansen
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Forsidefoto: Givaga, Istockphoto.com
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk: DH Printing House, Latvia
1. opplag 2016
ISBN 978-82-7199-511-9
Proklamedia
Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad
Tlf: 62 57 43 43
E-post: post@proklamedia.no
www.proklamedia.no

Innhold
1. Når det stormer ..................................................................................... 7
2. Skygger på loftet ................................................................................. 11
3. En stemme fra fontenen ............................................................... 19
4. Hermetikk-teltet ................................................................................ 27
5. Som lyn fra klar himmel ............................................................. 35
6. Latter i regnet ...................................................................................... 45
7. Ferdig med engelske klær ............................................................ 53
8. Få hodet ut av Japan ....................................................................... 63
9. En fisk på land .................................................................................... 69
10. Bli som lokalbefolkningen .......................................................... 79
11. Stjernehopen ........................................................................................ 89
12. La meg få være i lyset ..................................................................... 99
13. Barnerøver-amma .......................................................................... 107
14. Bundne føtter .................................................................................... 113
15. Små tempelskatter .......................................................................... 119
16. En merkelig fornemmelse av glede ..................................... 125
17. Jenta er en gutt! ............................................................................... 137
18. Amma ..................................................................................................... 145
Bibliografi ...................................................................................................... 151
Om forfatterne ............................................................................................ 153

6 Kristne helter – Amy Carmichael

– 1 –
Når det stormer
Bølgene skylte over baugen på SS Yokohama Maru så store
mengder vann traff dekk. Ingen av passasjerene om bord la
merke til det. De var altfor sjøsyke. De fleste var samlet i
skipssalongen, for redde til å være under dekk siden skipet
skalv og vugget så voldsomt fra side til side. Det luktet oppkast
overalt.
Den unge irske kvinnen Amy Carmichael satt i et hjørne.
Hun hadde aldri vært så syk i hele sitt liv. Det føltes som om
hun hadde vært på dette skipet en evighet, selv om det i virkeligheten
bare dreide seg om fire dager. Overfarten fra Shanghai
til Japan hadde gått så greit. Men halvveis over Gulehavet
hadde de støtt på en tyfon, og derfor ble skipet nådeløst kastet
omkring på det opprørske havet. Det eneste Amy drømte om
var å sette føttene på fast grunn, så fort som mulig.
Akkurat da hun trodde hun ikke klarte mer, kom kapteinen
snublende inn i salongen iført oljehyre. Først sa han
noe på japansk, korte, skarpe setninger som rullet av tungen.
Deretter snudde han seg mot Amy og kunngjorde de gode
nyhetene på gebrokken engelsk. Yokohama Maru befant seg
Når det stormer 7

like utenfor Shimonoseki, målet for reisen. Amy trakk et lettelsens
sukk. Men så kom de dårlige nyhetene. På grunn av
vinden og de store bølgene var det umulig for skipet å legge
til kai. De var rett og slett nødt til å bli på havet og vente til
tyfonen la seg.
Kapteinen forlot salongen, og Amy kastet opp i bøtta ved
siden av seg nok en gang. Hun lurte på hvor lenge de måtte
vente før stormen løyet. Hun følte seg så usigelig syk, men
hun håpet at en kort spasertur kanskje kunne hjelpe. Dessverre
visste hun at det ikke var til noen nytte. Det hadde
ikke hjulpet noe de andre gangene hun hadde prøvd. Men
hun måtte få en pause fra den kvalmende luften i salongen.
Hun la ullsjalet om skuldrene og stavret seg på beina. Hun
snublet ut på dekk og trakk pusten dypt. Hun tok et godt
tak i relingen mens vannet skylte over anklene hennes og
sprutet henne på kinnet. Hun kikket med lengsel i retning
av Shimonoseki og håpet det ikke ville ta lang tid før vinden
løyet og havet la seg.
Da hun speidet mot Shimonoseki så Amy noe svært uvanlig,
i hvert fall midt i en tyfon. En dampslepebåt dukket opp
midt i de frådende bølgene. Den la seg på styrbord side, seks
meter fra SS Yokohama Maru, og der lå den og duvet opp og
ned med bølgene. En av sjømennene tilkalte kapteinen, og
snart var en stor forsamling passasjerer og mannskap på dekk
for å få med seg utviklingen.
Kapteinen på Yokohama Maru og kapteinen på slepebåten
ropte og gestikulerte til hverandre. Amy skjønte ikke ett ord
av hva de sa, men hun håpet det handlet om at SS Yokohama
Maru skulle geleides inn til en trygg havn. Men snart ble
det klart at det ikke var snakk om å slepe det store skipet. I
stedet kunngjorde kapteinen at passasjerene skulle overføres
til slepebåten og kjøres inn av den. Lastebommen på styrbord
8 Kristne helter – Amy Carmichael

side ble senket og et nett ble festet til vinsjen. Amy så til sin
skrekk at den første passasjeren ble hjulpet opp i nettet og løftet
til værs. Jo da, hun ønsket å sette sine føtter på fast grunn
i Shimonoseke så snart som mulig, men ikke for enhver pris.
Lastebommen svingte over ripa på Yokohama Maru i retning
slepebåten. Mannen i nettet så helt vettskremt ut der han
dinglet over det frådende havet før han havnet på dekket av
den duvende, vuggende slepebåten. En av mannskapet hjalp
passasjeren ut av nettet, som deretter ble svingt tilbake til
Yokohama Maru og den neste passasjeren.
En etter en ble passasjerene fraktet over i slepebåten, helt
til det bare var Amy igjen. Før hun rakk å protestere, trakk
mannen som styrte lastebommen i en spak, og nettet la seg
rundt Amy. Plutselig hang hun og dinglet høyt over dekket.
Det rykket i lastebommen da den svingte ut over skipssiden.
Amy følte seg som en pendel i regnet. Hun kikket ned på de
sinte bølgene som snerret mot henne. Skumsprøyten gjorde
klærne søkkvåte. Så var hun kommet over akterdekket på
slepebåten og ble langsomt senket mens hun svingte fra side til
side. En av mannskapet grep nettet idet Amy landet pladask
på dekket. Han hjalp henne ut, og hun stilte seg sammen med
de andre passasjerene.
Da alle passasjerene omsider var over i slepebåten, var det
bagasjen sin tur. Samme prosedyre ble fulgt. Etter litt mer
roping mellom de to kapteinene og en lang tut fra slepebåten,
skilte de to båtene lag.
Hvis turen med Yokohama Maru hadde vært en prøvelse,
var innfarten med slepebåten direkte livsfarlig. Amy ba inderlig
hele tiden. Den lille slepebåten skar ikke gjennom de store
bølgene, som det digre skipet, men fulgte bølgenes dans opp
og ned. På hver bølgetopp tippet slepebåten så kraftig forover
eller sidelengs at Amy var sikker på at den ville kantre.
Når det stormer 9

Omsider fikk passasjerene øye på konturene av den japanske
kysten, og de brøt ut i jubel.
Snart hadde Amy fast grunn under føttene igjen. Mens
regnet dryppet fra filthatten og rant i små bekker nedover
bomullskjolen, trakk hun pusten dypt inn før hun slapp
den langsomt ut. For første gang på flere dager var hun ikke
kvalm. Hun var fremme i Japan. Hun hadde reist halvveis
rundt jorden, og nå var hun endelig her. For et eventyr hun
hadde opplevd! Det hadde vært så mange utfordringer på
veien. Men utfordringer og eventyr var ikke noe nytt for Amy
Carmichael. Hun hadde alltid vært villig til å ta store sjanser
for å oppnå det hun ville.
10 Kristne helter – Amy Carmichael

– 2 –
Skygger på loftet
«Amy? Amy Carmichael! Hører du etter?» Amy kikket opp på
lærerinnen og prøvde å fokusere på matten. Hun hadde hatt
tankene et helt annet sted. Hun hadde nemlig viktigere ting
å tenke på. Datoen var 12. september 1882, og i dag skulle
det skje noe superviktig som Amy ikke ville gå glipp av for
alt i verden. Det hadde vært ganske dårlig gjort av astronomilæreren
å fortelle elevene om den fantastiske septemberkometen,
når han visste at ingen av jentene ved kostskolen
Marlborough House fikk lov til å være oppe og se den. Amy
hadde prøvd alt mulig for å bli fritatt fra regelen som sa at
jentene på internatet ikke fikk være oppe etter klokken ni.
Men ingenting nyttet. Hun hadde til og med gått til frøken
Kay, skolens rektor, og tryglet henne om å la jentene få være
oppe. Men frøken Kay hadde ingen planer om å tøye reglene
bare for en skarve komet.
Amy hadde ikke ønsket å spørre frøken Kay, men som vanlig
var det hun som fikk oppgaven. Mange av jentene var eldre
enn fjorten år gamle Amy, men hun var en naturlig leder. De
andre jentene beundret motet hennes. Hun hadde ikke vært
Skygger på loftet 11

det spor redd da hun banket på døra til frøken Kay. Og da
rektoren avviste det Amy mente var en fornuftig forspørsel om
å få tillatelse til å være oppe og se kometen, hadde Amy gått ut
av kontoret med hevet hode. De andre jentene trengte henne,
og hun var fast bestemt på at hun skulle finne en løsning.
Det var dette hun satt og grublet på i mattetimen. Og snart
hadde hun klekket ut en plan. Hvem kunne hindre dem i å
snike seg opp og se på kometen fra takvinduet på loftet? På
den måten trengte de ikke å gå ut, og hvis de var musestille
ville ikke internatbestyreren høre dem. Amy var sikker på at
planen ville lykkes. Det eneste som gjensto var å klare å holde
de andre jentene våkne til midnatt. Amy visste at hun ville
klare det selv; hun var så spent på å se kometen at hun ikke
ville klare å sovne. Men hvis noen av de andre jentene sovnet,
ville det bli vanskelig å vekke dem. Da ville det kanskje bli
for mye bråk.
Da jentene var kledd i sine lange, hvite nattkjoler av flanell,
klare til å legge seg, visste Amy nøyaktig hvordan de skulle
gjøre det. Hun kremtet, la det lange, brune håret sitt bak hodet
og fortalte jentene om det skuffende besøket hos frøken
Kay. Flere av jentene hang med hodet. Amy ventet litt for å
skape en dramatisk effekt, før hun tok frem en snelle med
sytråd hun hadde tatt med fra håndarbeid. «Her er løsningen»,
sa hun triumferende og løftet snellen opp i luften. Jentene så
forundret på henne.
Amy tok en ny dramatisk pause før hun forklarte. «Alle
får en lang tråd. Når lampene blåses ut, binder dere den ene
enden til stortåa.»
Jentene begynte å fnise.
Amy fortsatte: «Når dere har gjort det, lister dere dere bort
til meg og gir meg den andre enden. Så kan dere legge dere.
Jeg holder i alle trådene og drar i dem med jevne mellomrom
12 Kristne helter – Amy Carmichael

så dere ikke sovner. Når klokken slår tolv slag, drar jeg to
ganger i tråden. Det er signalet. Da står vi opp og sniker oss
opp på loftet for å se på kometen gjennom takvinduet. Men
ikke tråkk på det tredje trinnet i trappa, for det knirker.»
Jentene fniste litt mer, før de nikket og begynte å binde
trådene fast i stortærne. Etter at lampene ble blåst ut, rykket
Amy i trådene med jevne mellomrom for at ingen skulle
sovne. Endelig slo klokken tolv, og Amy rykket to ganger i
trådene. Alle jentene satte seg opp i senga og bandt av seg
tråden. Så stilte de seg opp på rekke ved døra så stille som
mus. De tenkte ikke over det engang, for de var vant til å gå
i rekke, hver gang de skulle til kapellet eller til spisesalen. De
listet seg ut av døra, forbi rommet til internatbestyreren og
opp trappene. Alle var omhyggelige med å unngå det tredje
trappetrinnet. De gled opp til loftet som en taus rad med spøkelser.
Amy tok kjempeforsiktig i messinghåndtaket til den
digre eikedøra øverst i trappen. Døra knirket ikke. Hun skjøv
den opp og gjorde tegn til at jentene skulle gå inn. Da døra
var lukket bak dem, samlet de seg stille under takvinduet.
Da øynene hennes vente seg til det svake månelyset som
fylte loftet, fikk Amy en underlig følelse. Hun så seg rundt.
De var mange konturer der oppe. Hun så gamle møbler og
hauger med bøker, men borte i hjørnet var det noen andre
former også. Amy stirret inn i mørket, og plutselig så hun
at det var mennesker. Til sin skrekk og gru gjenkjente hun
frøken Kay og tre andre lærere.
I samme øyeblikk tente frøken Kay et stearinlys. Flere av
jentene skrek. Amys hjerte sank. Frøken Kay ville skjønne at
det var Amy som hadde planlagt alt sammen. Det var tross
alt Amy som sto bak mesteparten av påfunnene på Marlborough
House.
Heldigvis skulle kometen passere på himmelen hvert
Skygger på loftet 13

øyeblikk, så frøken Kay bare viftet med hånden og sa strengt:
«Stille!» Slik gikk det til at Amy og alle jentene på sovesalen
hennes fikk sett kometen, selv om det ikke ble helt som de
hadde tenkt.
Da kometen hadde passert, så frøken Kay på Amy. «Du
møter opp på kontoret mitt rett etter frokost i morgen.»
«Ja, ma’am», svarte Amy og neiet høflig.
Jentene trasket tilbake til sovesalen. Denne gangen brydde
de seg ikke om å unngå det knirkende tredje trappetrinnet.
Amy sov ikke særlig mye den natten. Hun tok gjerne straffen,
det hadde hun gjort mange ganger før. Men hva om jeg
blir utvist og sendt tilbake til Irland? Hva kommer foreldrene
mine til å si? Hun hatet tanken på å måtte reise hjem i vanære.
Foreldrene ville bli så skuffet over henne, og hun hadde seks
yngre søsken som så opp til henne. Hvis hun bare ikke hadde
vært irsk. Det var problemet. Hun passet ikke inn på en engelsk
pikeskole, med sine mørkebrune øyne og sin livlige fantasi.
Hun følte seg så begrenset. Alt handlet om ringeklokken
og timeplanen. Hun fikk nesten aldri vært ute. Hvis det ikke
hadde vært for esken med krysantemum moren, Catherine
Carmichael, hadde sendt henne og den hvite liljen en av de
eldre jentene hadde lagt igjen, ville det ikke blitt mye natur
på Amy. Det var ikke rart hun hadde vært så innbitt på å se
kometen. Hjemme i Irland ville hun ha sett den fra barnerommet
i andre etasje, der Irskesjøen bølget mot steinene ved
Millislie i bakgrunnen.
Å, som hun savnet havet og alle skattene hun fant på stranden
ved lavvann. Og hun savnet kjæledyrene. Ved Marlborough
House var det bare en gretten hannkatt som spyttet
hvis Amy så mye som så på ham. Hjemme i Irland hadde hun
collien Gildo som tilbrakte dagen med å ligge ved inngangsdøra
og vente på at noen ville komme ut og leke. Dessuten var
14 Kristne helter – Amy Carmichael