Beretninger Westermith

Beretninger fra
slaget om Westermith

Mira tok general Gruumsh i hånden. Av gammel vane neiet hun,
litt for dypt for én som skal fremstå som en likekvinne.
Tiden som stuepike i familien Kalios’ tjeneste hadde satt dype spor.
Hun hatet underdanigheten hun var så vant med å vise,
men klarte ikke å motstå den når hun møtte sterke skikkelser.
Håndtrykket markerte at blodhøvdingen,
på vegne av alliansen som bar det fengende navnet Pax Morania,
aksepterte Linneagarden som Stalias representanter i krigen.
Milla Tosverd hadde vært krystallklar da hun etterlot garden i Miras hender;
Linneagarden skulle, om mulig, sørge for at Stalia ikke tapte ansikt utad,
og skulle bidra til at den nykronede kongen av Stalia fikk arve et rike uten
heksedronningens trussel hengende over seg.
Hun hadde ingen planer om å ta lett på tilliten Milla hadde gitt henne ved å
overlate garden under hennes kontroll på fronten. Milla hadde tatt henne med seg
da hun forlot sin mann for å danne Linneagarden, og gitt henne et helt nytt liv
som en fri kvinne. Nå var hun hærfører for Stalias tropper på fronten, en ære
ingen kvinne av lavere rang i Stalia hadde hatt på over tusen år.

Moranus veltet over den siste tønna med Maalt- øl, spratt korken og fylte tre krus.
Det første ga han til Anarnis, det andre til Elias. Det tredje fylte han til seg selv.
De tre så på hverandre, og husket første gang de hadde skålt som dette;
den skjebnesvangre natten for 33 år siden.
Den gang var de knapt tørre blant øra, nå var de alle tre egentlig pensjonerte.
De burde sitte hjemme i sine villaer og leve ut sine siste dager i luksus, men
trusselen fra heksedronninga og hennes lakeier gjorde en slik tilværelse umulig.
I stedet satt de her, på fronten, og så solen stige over horisonten og strekke seg
over den store sletta som snart ville flyte av blod.

Tallas kjente en dårlig følelse bre seg gjennom magen når han så fienden marsjere
mot dem over sletta. Fienden var i undertall, men deres tropper var potente
magikere og godt utstyrte soldater, og de bar en mørk storm på skuldrene.
Tallas var redd for at tallene ikke ville ha noe å si i dette slaget.
Var det én ting Tallas hatet så var det når tall og taktikk ikke spilte noen rolle.
Hans mor hadde alltid hevdet at dette var et trekk han hadde arvet fra sin far.
Bortsett fra det, og at han het Dalang, visste Tallas ingenting om sin far.
Kanskje stod han her i hæren sammen med ham et sted.
Kanskje skulle de nå dø side om side på slagmarken.
Eller kanskje var han en del av hæren som nå marsjerte mot dem fra Westermith.
Uansett ville Tallas ikke vise noen nåde.
Han var bare 14 år,
men skulle han kjempe og dø skulle han gjøre det med ære,
men uten nåde.

Gruumsh likte ikke synet av hæren som kom mot ham.
Han visste at i en ærlig kamp ville ikke fienden hatt en sjanse,
men med heksedronningens krefter hengende over dem var det ingenting ærlig
over kampen som var nært forestående.
Gruumsh tenkte for seg selv at om Nagazh hadde vært der
ville han kommet med det svært upopulære rådet om å trekke troppene tilbake,
og vente på en bedre anledning.
Å angripe en udødelig fiende ville være å bringe hele hæren til slaktehuset.
Dessverre var ikke Nagazh der,
og fienden var for nære til at slaktehuset var unngåelig nå.
Fienden ville jakte dem ned én etter én, uten at de ville kunne gjøre motstand.
Herfra var det kun én vei å gå; til hva enn skjebnen hadde i vente.
Gruumsh tok steget frem foran hæren, snudde seg mot dem og hevet sverdet.
Hæren svarte som forventet, med et enormt kampbrøl.
Gruumsh snudde seg mot fienden, og pekte sverdet mot dem,
før han stormet frem med sine tropper like bak.
I front, like bak ham, var Mira av Linneagarden, Atlas Ava’Luteth, Harod
Strafferen, Farn Gladiolus, Eiko Svartvik og Rupert Rotte,
alle i front for hver sin tropp.
Hærene kolliderte, og ganske snart var sletta badet i blod.

Ava Gildendorf satt bøyd over Waise Schmied. Da hennes nyforlovede,
kaptein Farn Gladiolus, ba henne bli med ham til fronten for å bidra,
hadde hun aldri sett for seg at det var slik som dette krig så ut på nært hold.
Farn hadde lovet henne at ingen skade ville komme til henne.
Hun skulle være i trygghet bak hæren til enhver tid, men da hun så Waise bli
truffet av et lyn fra stormen over dem, og falle livløs til jorden,
hadde hun stormet frem på slagmarken for å se til ham.
Nå satt hun der, midt på sletta, med en døende Waise i fanget sitt.
Han hvisket noen utydelige, siste ord til henne før han døde.
Ava satt der med en tåre trillende nedover kinnet,
og så utover kampen som herjet rundt henne. En ung gutt som minte henne om
Teos lå rett ved hennes side. Ved hans side lå hodene til både Moranus Maalt og
Anarnis Svartvik. Orken Ruzh lå på magen med et spyd gjennom ryggen.
Hun så sin forlovede storme over slagmarken i hennes retning med sverdet hevet,
og hun så ansiktet hans vri seg om til fortvilelse da han innså at han ville nå frem
for sent.
Først da hun så fortvilelsen i ansiktet hans forstod hun hva som var i ferd med å
skje. Bak henne stormet én av heksas menn mot henne med øksa hevet.
Hun lukket øynene, og en tåre trillet nedover det andre kinnet i det øksa traff
henne i bakhodet.

Gruumsh trakk den bevisstløse Atlas Ava’Luteth ut av blodbadet
og bort til en feltlege.
Han så på kampen som raste, og så at av Alliansens hærførere var det kun
Mira, Eiko og ham selv igjen uskadd på slagmarken.
Halvparten av hæren var falt,
og fienden virket å være på bena igjen kjappere enn man klarte å hugge de ned.
Gruumsh innså at et mirakel måtte til for å snu slaget i alliansens favør.
Soldatene begynte å miste motet,
og ganske snart ville de få panikk og legge på flukt.
Gruumsh gjorde det eneste han visste han kunne gjøre
for å styrke moralen til soldatene en liten stund
–
Han hevet sverdet og stormet brølende inn i mengden igjen.