signofolk nr 1 2016 yumpur enkeltsider

| Nyheter fra Signo - nummer 1 - 2016 | 

En 

annerledes 

konfirmasjon 

i Tomaskirken. 

side 5 

Maja 

har fått et nytt liv 

på Signo grunn- og 

videregående skole. 

side 14 

Maximus 

har gått til filmen. 

side 30

Nærhet 

Signo kom inn i livet mitt 

med våren og sommeren 

2016. Siden 2.mai har jeg 

besøkt alle virksomhetene, 

mange samarbeidspartnere og hatt 

flere møter enn jeg bør forsøke å 

telle. 

Jeg har blitt pepret med inntrykk, 

og disse har gitt et utall ideer, 

tanker og 

refleksjoner. 

Foreløpig 

er mye 

usortert, og 

jeg bruker 

sommeren og 

høsten til å systematisere, spille ball 

med andre, prioritere – og få nye 

inntrykk. 

Jeg skal nemlig på sommerjobb 

rundt omkring i Signo i sommer. Jeg 

vil invitere meg selv rundt på besøk 

til en del virksomheter, rusle rundt, 

drikke kaffe og møte ansatte og 

brukere. 

Jeg har tenkt mye på verdiene til 

Signo; nær, kommuniserende, åpen, 

lekende og nytenkende. 

I år er det særlig fokus på at Signo 

skal være nær. Det betyr at vi skal 

være nær brukere, oppdragsgivere, 

hverandre, oss selv, våre nærmeste. 

Nærhet betyr også at vi skal være 

lydhøre, interessert i andre og utvikle 

en forståelse for andres situasjon. 

I de siste ukene har jeg møtt en 

Signo-kultur der smil og klemmer 

deles generøst. Vi skal holde den delen 

av kulturen høyt, og ikke ta den som 

en selvfølge. Også denne delen av 

kulturen må pleies. 

Men vi skal også ta på alvor når 

brukere og ansatte ikke opplever 

en god Signo-kultur. Vi skal ikke bli 

selvgode, men åpne på at også vi har 

områder det må arbeides med for at 

det skal være godt å være i Signo. 

Det er mange måter å være nær 

på. I sommer skal vi også være nær 

hverandre og nær oss selv, både på 

arbeid og på ferie. Ha en riktig god 

sommer, og velkommen tilbake til 

høsten! 

Berge-Andreas Steinsvåg, 

generalsekretær 

SignoFOLK 

er utgitt av stiftelsen Signo. 

Ansvarlig redaktør: 

Berge-Andreas Steinsvåg 

Redaktør: Øyvind Woie 

Opplag: ca 1300 

Trykk: Grøset. 

Stoff og tips: signofolk@signo.no 

Flyttet? Adresseendring til 

stiftelsen@signo.no 

Forsidefoto: Sigmund Woie Aarhaug 

Grafisk formgiver: John Herfindal 

Dette er Signo 

Vi er en ideell stiftelse med 

sju virksomheter og mer enn 

1000 ansatte. Våre brukere får 

bo- og omsorgs tilbud, kulturog 

fritidstilbud, undervisning i 

grunn- og videre gående skole og 

voksenopplæring. 

Vi gir også arbeidstilbud i egne 

bedrifter og bistand til døve i 

det ordinære arbeidsmarkedet. I 

tillegg gir vi eksterne tjenester som 

utredning, veiledning og kurs. 

Vi har bistandssamarbeid i flere 

land. «Grenseløs tro på menneskets 

muligheter» er visjonen vår. Signo 

betyr «jeg tegner». Det under streker 

hvor viktig tegnspråk er hos oss. 

I Signo er det ikke hvilket språk 

man bruker som er det viktigste, 

men å forstå og bli forstått. Med vår 

spisskompetanse har vi et særlig 

samfunns ansvar å ivareta. 

www.signo.no 

Følg oss på Facebook www.facebook.no/stiftelsensigno 

SignoFOLK nr 1 - 2016 side 2

Som en fuktig 

ullgenser 

- Et kjapt intervju med den travle nytilsatte generalsekretæren, 

Berge-Andreas Steinsvåg, om hans nye 

Signo-liv. 

Tekst: Elisabeth Moe Foto: Christine Kjøs 

– Først, Berge-Andreas, hvorfor ville 

du bli generalsekretær i Signo? 

– He, he… dette har jeg svart på 

mange ganger, men altså: Jeg vil 

gjerne arbeide i et miljø der jeg kan 

bruke tegnspråk. Brukerfokuset er 

viktig. 

– Du begynte i jobben 2. mai. Hvordan 

har starten vært? 

– Intens! Mange lange dager med 

masse hyggelige mennesker. Jeg 

prøver å ta meg med både det skrevne 

og det uskrevne. 

god måte. Menneskene og tilbudet er 

veldig ulike. Det er forskjellige typer 

synspunkter, faggrupper og tilbud. 

Det gir oss flere bein å stå på. 

– Hva har du lært? 

– Det å være general sekretær er som 

å ta på seg en fuktig ullgenser. Lett 

ubehagelig. Man trenger det ubehaget 

for å gjøre så godt man kan. Alltid 

spørre seg: ”Burde jeg gjøre det 

bedre?” ”Er det flere vi kan nå?” Det 

er nyttig med dette lille ubehaget for 

ikke å bli selvgod og selvtilfreds. 

 

– Hva har gjort størst inntrykk? 

– Møtet med døvlindfødte brukere. 

De har en annen måte å leve livet 

på - en fin måte. Engasjementet og 

dedikasjonen jeg ser hos de ansatte 

gjør også inntrykk. 

– Ble det annerledes enn du trodde? 

– Vel, mangfoldet var enda større enn 

jeg trodde, så Signo spriker på en 

– Hvordan blir høsten? 

– Den blir travel. Jeg skal fortsette å 

sette meg inn i enda mer. Jeg skal 

levere planer og dokumenter. Vi skal 

bli mer brukerfokusert og vi skal 

ha en bedre arbeidsplass. Så skal 

vi være i enda bedre dialog med 

oppdragsgivere. 

1. På tur med hele hovedkontoret. 2. Anne-Mette Øvrum på Signo Conrad 

Svendsen senter. 3. På Signo Grantoppen AS med Anne Anker, Synnøve Hårr 

Dahle og Kjersti Waal Hansen. 4. På Signo Rycon AS med Pia Schreder og Hilde 

Astrup. 5. På Signo Konow senter med virksomhetsleder Kjell Frydenlund 

Moldestad. 

 

 

 

 


Hjelp døvblinde 

barn i Malawi 

Hvis 200 norske familier eller personer gir 500 kroner hver, kan vi 

hjelpe 100 familier gjennom en alvorlig sultkatastrofe i Malawi. 

Tekst og foto: Øyvind Woie 

Mange i Signo kjenner til 

Chisombezi Deafblind 

Centre, og søster Emma 

som har besøkt oss flere 

ganger. 

Nå trenger barna og familiene 

som er knyttet til senteret en ekstra 

innsats, og vi vil utfordre deg til å 

hjelpe! 

En sultkatastrofe er under opptrapping 

og myndighetene har 

erklært nasjonal krise i landet. 

Siden 2004 har Signo bidratt til å 

bygge opp et tilbud til døvblinde barn 

og familiene deres i Malawi. Mye av 

dette er pionerarbeid. Men nå truer en 

alvorlig sultkatastrofe barna og deres 

familier. 

Myndighetene i Malawi har 

allerede nå varslet at det kommer til 

å bli stor mangel på mat i oktober. 

Mais-avlingene har slått feil og 

prisene på mat går rett til værs. 

Kenneth Verngård jobber med 

bistandsarbeid i Signo. Han er svært 

bekymret etter sin siste reise til 

Malawi. 

– Det vil ikke ta lang tid før svært 

mange familier i Malawi kommer til å 

kjempe enda hardere for å overleve. Vi 

vet at vi kan hjelpe minst 100 familier 

gjennom den utfordrende tiden som 

kommer, men vi trenger din hjelp for 

å få det til, sier Verngård. 

Malawi er et jordbruksland. De 

aller fleste er helt avhengige av å 

dyrke den maten de trenger for å 

overleve. I år har avlingene med mais 

feilet. 

– Familier som vanligvis kan 

høste mais som sikrer mat for et helt 

år, forteller nå at de kun har nok mais 

for 1-3 måneder. 

Internasjonal avdeling på hovedkontoret 

ved Knut Rune Saltnes 

og Kenneth Verngård har dratt 

i gang en spontan og kortvarig 

innsamlingsaksjon. 

– Vi vil oppfordre deg til å 

vise solidaritet og dele litt av ditt 

med noen som trenger det. Et par 

hundrelapper for oss er lite, sier leder 

Knut Rune Saltnes. 

Vi vil også oppmuntre deg til å 

invitere venner og dine nettverk til 

å bidra. I løpet av sommeren blir 

aksjonen tilgjengelig på Facebook og 

www.signo.no 

Prisene stiger fort, men fremdeles 

er det tid til å gjøre noe. Og du kan 

være med å hjelpe de 100 familiene 

som Chisombezi Deafblind Centre har 

kontakt med. Alle disse familiene har 

barn med døvblindhet, og Chisombezi 

kjenner hver av familiene godt og vet 

at de trenger hjelp gjennom vinteren. 

Først i april neste år kan ny mais 

høstes. Nå koster en sekk ca. 120 

kroner, men prisene stiger raskt når 

flere og flere skal kjøpe. I oktober vil 

en sekk trolig koste ca. 240 kroner. 

Kommende sultkatastrofe: De aller fleste er helt avhengige av å dyrke 

den maten de trenger for å overleve. I år har avlingene med mais feilet. Mange 

forteller at de nå kun har nok mais for 1-3 måneder 

Hjelp oss å hjelpe 

Du kan gi 500 kroner nå eller fler 

mindre beløp over flere måneder 

til den nyopprettede gavekonto 

med nummer: 1503.77.01200. 

Aksjonen kommer også på Vipps. 

Merk gaven din med ”Mat til 

Malawi”. 


Konfirmasjon i Tomaskirken 

På hellig 

grunn 

Lysene på alteret i Tomas kirken 

er tent. Kirke rommet er nyvasket 

og klargjort til August Bragdø 

Hodnemyrs konfirmasjon. 

Gjestene går inn, i bunader og 

dress, slips og lakksko. Innenfor 

må pensko og stilett av. 

Tekst: Øyvind Woie 

Foto: Sigmund Woie Aarhaug 

Se neste side 



På vibrasjonsgulvet står 

en ring av stoler, i midten 

ligger puter. De fleste 

blir sittende på stolene. 

Så kommer konfirmanten med 

tvillingbror Teodor bak rullestolen. 

Signopresten Marco Kanehl viser 

vei, alle følger bak konfirmanten. 

Først lystenning ved engleveggen, 

så vannveggen der dråpene pipler 

ut og deretter kommoden med det 

rare i. 

Fremme ved alteret løftes August 

ut av stolen. Så legges han ned rett 

foran alteret. Tvillingbroren legger 

på venstre side og presten til høyre, 

August i midten. 

Musikken flyter inn i rommet, 

tonene tenner lysorgelet og setter 

50 høyttalere under eikegulvet 

i bevegelse. Små vibrasjoner 

forplanter seg opp stolbena og inn i 

kroppene våre. 

Etter en stund reiser Kanehl seg 

halvveis opp, snur seg og sier: 

«Dette er Augusts dag, dette er 

slik han ønsker å ha det. Hvis dere 

legger dere på gulvet vil dere forstå 

hans opplevelser bedre. Det er noe 

helt annet å kjenne det selv på 

kroppen, være med, dele øyeblikket. 

Vi skal ikke bare forstå det som 

skjer i kirken intellektuelt, dere må 

kjenne det og føle det.» 

En dresskledd 

mann sklir ned fra 

stolen. Deretter to 

bunadskledte og noen 

søskenbarn i sommerlett kjoler. 

En etter en. Noen ler og smiler når 

musikken kiler i ryggen, andre 

holder øynene lukket. 

Så blir vi ett. Deler dette 

øyeblikket. Gjør de samme 

erfaringene. Det blir en smak av noe 

annet, av Gud, fellesskap, ånd, liv. 

Og den som førte oss sammen var 

August. 


Viktig å delta i den hverdagslige praten på tegnspråk. 

Ny direktør på Signo 

Conrad Svendsen senter 

Anne-Mette Øvrum har alltid villet jobbe for å bedre vilkår for utsatte 

grupper. Hun er opptatt av mennesker og skal lære seg å skynde seg 

langsomt. Tegnspråket er allerede på vei inn. 

Tekst og foto: Elisabeth Moe 

Anne-Mette Øvrum er ei 

innlandsjente med tæl. 

Hun liker lukten av skog 

og ferskvannstjern bedre 

enn havbris, saltvann og tang. Hun 

har vokst opp på Nes i Akershus 

med blant annet håndball som 

fritidssyssel. 

Som nyansatt direktør på Signo 

Conrad Svendsen senter i Oslo pendler 

hun mellom Skarnes i Sør-Odal, 

på grensen mellom Akershus og 

Hedmark, til Nordstrand. Det løser 

hun ved å stå tidlig opp. 

Nyavgått ordfører 

Før hun kom til oss jobbet hun som 

Sør-Odals første kvinnelige ordfører. 

Og ikke nok med det; første ordfører 

fra et annet parti enn Arbeider partiet 

på nesten 100 år. Vi aner at hun kan 

lage vei i vellinga. 

– Du er vant til å ”slå med klubba”. 

Kommer du til å gjøre det her også? 

– Jeg liker i alle fall å være en 

tydelig leder, men detaljstyring driver 

jeg ikke med. Tillit er viktig for meg. 

Elsker mennesker av alle 

slag 

Øvrum velger ikke arbeid med hodet, 

men med magefølelsen. Hun har et 

hjerte for mennesker og ser at jobben 

som direktør passer på mange måter. 

– Jeg elsker mennesker i alle 

størrelser, utgaver og fasonger og er 

opptatt av mangfoldet. Etter noen 


”Det tok ikke lang tid før jeg fant 

ut at Signos gode menneskesyn og 

verdiene her, passet meg godt. ” 

Anne-Mette Øvrum 

dager her ser jeg at jeg må lære meg å 

skynde meg litt saktere, for jeg kan bli 

veldig ivrig. 

Hvorfor søkte du denne jobben? 

– Jeg ble tipset. Jeg hadde aldri 

hørt om Signo før, men det tok ikke 

lang tid før jeg fant ut at det gode 

menneskesynet og verdiene her 

passet meg godt. 

Står opp for de svake 

– Jeg har alltid likt å jobbe med 

mennesker, og har ressurser til å 

jobbe med utsatte grupper. Hun har 

selv tett familie med et syndrom 

innenfor autismespekteret. Det har 

gitt meg en styrke til å stå opp for de 

som er trenger hjelp. 

Nå er Øvrum opptatt av at Signo 

skal bli bedre kjent. 

– Det kommunale og statlige 

helsetilbudet skal være det beste 

i verden, og ideell sektor, som 

Signo, skal ha en likeverdig plass i 

velferdssamfunnet. 

Og for å få det beste i fremtiden er 

vi avhengig av hverandre. 

– Hvilke drømmer og visjoner har du 

for Signo Conrad Svendsen senter? 

– Drømmen er at beboerne våre 

skal ha gode og meningsfulle liv, både 

nå og i fremtiden. De ansatte skal ha 

arbeidshverdager som gir glede både 

på vegne av brukerne og seg selv, 

faglig og personlig. Vi skal preges av 

god kvalitet. Vi skal være kjent av alle, 

nettopp på grunn av kvaliteten på 

tjenestene våre. 

– Ja, så må jeg si at vi faglig – og 

kompetansemessig er av de beste. Jeg 

kjenner allerede en stolthet. 

Det er utfordringer 

– Vi må bli flinkere til å fortelle om 

spesialkompetansen vår på døve, 

hørselshemmede og døvblinde til de 

som har ansvar for anbudsprosesser 

og som skal bestille. Ja, fortelle hva 

som faktisk trengs. 

Den nye direktøren har hatt fem 

dager på jobb i skrivende stund. 

– Hva er førsteinntrykket ditt? 

– Hjerteligheten, ektheten og 

imøtekommenheten. Dette er et godt 

sted å være. 

Tegnspråk 

En halv time hver dag setter 

Anne - Mette seg ned med en tegnspråklærer. 

Hun har allerede en 

del gloser på plass og viser villig 

frem tegnene for: ”sees i morgen” 

”avdeling” og ”hovedstyret”. 

– Jeg skal også på sommerkurs, 

sier hun og viser tegnet for ”sommer” 

og ”kurs”. 

– Målet er at jeg skal kunne delta i 

den hverdagslige praten med ansatte 

og brukere. Det er viktig å bruke tid 

på det. For meg er det helt naturlig å 

sette seg ned og snakke med folk. 

Det er ulike tegn for ordet skolebolle, forklarer miljøterapeut Kine Vik til Anne-Mette. 


Ungdommelig språkmangfold i 

bokollektiv i Bergen 

De kan knapt tenke seg å bo noe annet sted enn i bokollektivet til Signo Dokken AS 

i Bergen. – Nå kan jeg lage litt mat og vaske klær, sier en av gutta. En bra start på 

voksenlivet. 

Tekst: Øyvind Woie Foto: Sigmund Woie Aarhaug 

Inn ei dør og opp ei trapp. Der 

venter Frida Haukenes, Hege 

Kyte, Johanne Tofte Grønseth, 

Marte Hove Haugen, Jonas 

Vestengen og Alexander Kvalheim 

med nystekte fiskepinner etterfulgt 

av sjokoladekake. 

– Vi lager ofte middag eller 

annen mat sammen, men vi er litt 

bortskjemte også, for de som jobber 

her står ofte med middagen klar når 

vi kommer fra skolen, forteller Marte 

Hove Haugen. 

Knutepunktelever 

Det er avslappet etter-skoletidstemning 

i bokollektivet til Signo 

Dokken AS på Eikelund i Bergen. De 

fleste kommer nesten rett fra skolen 

og noen skal ut på en fritidsaktivitet 

etter middag. Her er det plass til ni 

elever som går på knutepunktskoler 

i Bergen. Signo driver til sammen 

fem ulike botilbud for døve elever i 

videregående skole. De er plassert i 

Sandefjord, Andebu, Oslo, Trondheim 

og her i Bergen. 

En bra start på voksenlivet 

Signos bokollektiv er mer enn mat og 

tak over hodet. Her lærer du deg selv 

bedre å kjenne, samtidig som du får 

de første erfaringene med å bo for deg 

selv. Å bli kjent med andres og egne 

meninger, er en viktig del av det å bo 

sammen. De har bodd sammen i et 

år nå. For noen er det første året, for 

andre det tredje. Alle har sitt eget rom 

og deltar i dagliglivet i bokollektivet. 

– Jeg har lært mye jeg ikke kunne 

før om det å bo alene og ordne opp for 

meg selv, sier Alexander Kvalheim. 

– Nå kan jeg både vaske klær og 

lage litt mat. Det er en bra start når 

jeg skal flytte for meg selv. 

– Hva kommer du til å savne mest? 

– Fellesskapet, det er alltid noe 

å finne på her. Du føler deg sjelden 

alene, det er alltid noen her, sier 

Alexander. 

Språk og identitet er viktig 

for ungdommen 

Praten går livlig, med og uten tegnspråk, 

på tegn til tale eller helt uten 

tegn. Språkvariasjonen er stor. Man 

bruker det man kan, men de ansatte 

bruker ofte tegnspråk. 

Jonas Vestengen forteller at 

tegnspråk det beste for ham. 

– Jeg vil ikke bruke CI. Å være døv 

er en viktig del av min identitet. Jeg 

går på skole med døve og gjør ting på 

fritiden med døve, sier han. 

Tunghørte faller ofte utenfor 

språkfellesskapet 

Hege Kyte er tunghørt og mener at 

systemet diskriminerer henne. Hun 

forteller at det kan være tøft å falle 

utenfor både i miljøet med hørende 

og døve. Når en mister informasjon er 

det også vanskelig å kunne delta. De 

andre jentene er enige. 

– Jeg synes dette er litt vanskelig, 

vi som er tunghørte faller ofte mellom 

flere stoler. Jeg har ikke noe døv 


Fra venstre: Ida Haukanes, Hege Kyte, 

Johanne Tofte Grønseth, Marte Hove 

Haugen, Jonas Vestengen og 

Alexander Kvalheim 

Foto: SigmundWoie Aarhaug 

identitet, jeg er tunghørt. Vi er tre 

jenter her som har vært nødt til å 

skifte førstespråk for å få lov til å bo 

her, sier Hege. 

(I opplæringsloven paragraf 

3-9 er det et ufravikelig krav om 

at undervisningen skal foregå på 

tegnspråk. Man må velge tegnspråk 

som førstespråk for å få plass i 

bokollektivet. Red.anm.) 

Skulle ha lært tegnspråk 

før 

– Jeg er egentlig litt lei meg for 

at jeg ikke lærte tegnspråk da jeg 

var barn, sier Ida Haukanes. 

– Når Marte tar av seg CI-en må 

jeg bruke tegnspråk for i det hele 

tatt å kunne snakke med henne, 

så dette er et bra sted å lære seg 

tegnspråk, ler Hege. 

Føler seg ikke utenfor i 

kollektivet 

På hjemplassen følte Johanne Tofte 

seg stigmatisert, ville ikke være den 

som var annerledes. 

– Da jeg flyttet hit ble det lettere å 

bruke høreapparatet igjen, forteller 

Grønseth. 

– Her er vi flere som har de 

samme problemene, da er det lettere 

å forstå og støtte hverandre. 

Foran: Tine Brager Hynne, Knut Rune Saltnes og Karl- Arne Sjøhaug. 

På skjerm; Camilla Vigrestad og Sindre Markus Faugstad 

Hvem bestemmer hva? Brukerombudet 

har startet jakten 

I år skal brukerombudet først og fremst finne ut 

hvordan virksomhetene jobber sammen med 

brukerne. 

Tekst: Knut Rune Saltnes/Elisabeth Moe Foto: Øyvind Woie 

Vi ønsker å vite mer om 

hvordan selvbestemmelse 

ivaretas og hvordan 

vi legger til rette for 

brukermedvirkning, forteller 

ombudet, Knut Rune Saltnes. 

– Vi vil også vite hvilke 

utfordringer folk støter på. Og er på 

jakt etter gode ideer som andre kan 

benytte. Når informasjonen er samlet 

og systematisert, skal den spres 

videre ut i hele Signo. 

Brukerombudet forbereder 

besøk til alle avdelinger i hele Signo. 

Det sendes ut invitasjoner før 

sommerferien. Møtene skal være i 

september og oktober. 

Vi skal også lage et lite kurs og en 

spørsmålsguide som skal benyttes 

ved møtene. Dette kommer på 

Signos intranett senest i august. 

Selvfølgelig skal vi også møte 

brukerrådene ved Signo Conrad 

Svendsen senter i Oslo og Signo 

Vivo i Andebu, og elevrådet på 

Signo grunn- og videregående 

skole. 

Hvem er med? 

Prosjektgruppa til brukerombud: 

Leder/koordinator er Tine Brager 

Hynne fra fagavdelingen på 

hovedkontoret, brukerombud: 

Knut Rune Saltnes. Camilla 

Vigrestad Grødem fra Signo 

Vivo, Sindre Markus Faugstad 

Carlsen fra Signo skole- og 

kompetansesenter og Karl-Arne 

Sjøhaug fra Signo Rycon AS. 


Anbudene tikker inn 

- hva har vi lært. 

Et intervju med 

organisasjons sjefen 

på hovedkontoret, 

Christine Kjøs. 


7 kjappe 

om anbud 

1. Hvordan får Signo vite om at 

vi er havnet i en konkurranse? 

– Åpne konkurranser blir publisert 

på Doffin.no, som er den nasjonale 

kunngjøringsdatabasen for offentlige 

anskaffelser. Alle virksomhetene 

våre har varslingstjeneste som 

melder fra når interessante 

anbud publiseres. Hvis det er en 

begrenset anbudskonkurranse 

inviterer oppdragsgivere konkrete 

leverandører, da blir vi vanligvis 

invitert via e-post. 

2. Hvor mange anbud leverer 

Signo i løpet av et år? 

Jeg antar at vi kan levere totalt 

fem tilbud til konkurranser av 

viktig størrelse i år. I tillegg 

har arbeidsmarkedsbedriftene 

mulighet til å levere flere 

tilbud på anbudsprosesser på 

fruktkasser, gjerne i samarbeid sin 

fruktdistributør. 

3. Hvem er det som jobber med 

anbud i Signo? 

– Egentlig alle. Fordi all den tid 

man legger ned i rutine- og 

dokumentasjonsbeskrivelse bidrar 

positivt inn i anbudskonkurranser. 

Men når anbudsprosessene er i 

gang er det viktig å etablere en 

prosjektgruppe som jobber dedikert 

med det. 

4. Hvordan jobber Signo med 

anbud? 

– Jeg opplever at Signos virksomheter 

legger ned mye målbevisst arbeid. 

I tillegg ser jeg at mange nesten 

daglig jobber med systematisering 

på forbedringsområder. Men vi kan 

fortsatt bli bedre på å skryte av oss 

selv, metodevalgene, og resultatene 

våre. Det er viktig i konkurranser. Jeg 

ser at det er noe uvant for oss. Vi liker 

best at andre selv ser hvor gode vi er, 

uten at vi må si det høyt. 

5. Hva er det viktigste å huske 

på når man skal lage et godt 

anbud. 

– I konkurranser må vi på jakte 

poengene; vi skal skryte ekstra av 

alt det vi er gode på. Også må vi 

beskrive hva fremtiden kan bringe, 

ikke kun nåsituasjonen. Det gir oss 

gode vekttall, og er faktoren for at vi 

vinner. 

6. Hva skjer hvis vi ikke vinner et 

anbud? 

– Det kan ha store økonomiske 

konsekvenser. Særlig om 

anbudet gjelder virksomhetenes 

kjerneaktivitet og hvor oppdragsgiver 

er en viktig kunde. I tillegg betyr 

det at vi «plutselig» ikke kan levere 

tjenester til de menneskene vi er til 

for. 

7. Tror du vi kommer til å vinne 

noe anbud? 

– Ja! Tre av virksomhetene våre 

allerede godt i gang. 


Signo-løypene 

i Andebu åpnet 

Nå er det mer attraktivt å besøke Sukkeområdet 

i Andebu i Vestfold. Du kan nemlig 

gå deg i skogen uten å gå deg vill. 16. juni 

åpnet løypene som er spesielt laget for Signos 

brukere, men de er åpne for alle. 

Løypene er merket etter nasjonal standard. Du slipper 

å tråkke rundt i områder som ikke er egnet. Og du kan du 

sikre deg en god naturopplevelse og kjenne at du mestrer 

det. 

Anita Øzbay fra Signo Vivo hadde ideen, hun fikk 

med seg frilufts-entusiast Gunnbjørn Tangen fra 

orienteringsmiljøet i Andebu. Med hjelp fra flere villige 

hender, åpnet de seks merkede turløyper 16. juni. 

– Vi har både korte og lange løyper, 

det viktigste er at beboerne våre 

kommer seg ut i skogen. Det er god 

medisin, mener Anita Øzbay. 

Alle skal ha mulighet til å gå på 

tur. August Bragdø Hodnemyr er i 

farta med ledsager. Løypene trenger 

fremdeles noe tilpasning til rullestol. 

Det er plassert ut flere poster underveis. 

Turgjengerne vise at de kan eller 

vil lære seg ulike ord på tegnspråk. 

Her viser en av deltakerne tegnet for 

ekorn. 

Til slutt fikk alle som gjennomførte 

Harasving-runden premie. En 

tur termos med et klart tegnspråkbudskap 

på: ”Opp med henda”. 

96-åringen Beda Natvik elsket å 

gå tur i skog og mark da hun var 

yngre. Hun har gitt 30.000 kroner i 

gave til merking av Signo-løypene. 

Hun har en slektning som bruker 

Signos tilbud. Her viser hun frem 

sin gamle turstokk til assisterende 

generalsekretær Ken Davidsen, og 

takker for gaven; en Signo-engel. 


Profiterer på den nye ordningen: Maja smiler mer og uttrykker seg bedre, sier foreldrene hennes. 

Den nye Maja 

Maja Strindler Wik (14) blomstrer. Grunnen er den fleksible 

ordningen Signo grunn- og videregående skole har. 

Tekst: Elisabeth Moe 

Foto: Sigmund Woie Aarhaug 

Jenta vår har fått et løft på alle 

måter etter at hun begynte 

full tid på Signo grunn- og 

videregående skole, forteller 

far, Bo Christer Wik som er psykolog. 

For første gang i historien har 

skolen laget et opplegget med to 

dager hjemmeskole og tre dager 

under visning i Andebu. De fant en 

åpning i privatskoleloven som virket 

ganske rigid ved første øyekast. Majas 

lærer gjennom 8 år i Oslo, Ellen Krogh 

Nilssen ble like godt ansatt på Signo 

grunn- og videregående skole. 

– Ingen sa noe om hvor undervisningen 

skulle foregå, sier mor 

Jenny Strindler, som også er 

statsviter. 

– Jeg har trålet privatskoleloven 

opp og ned. Kontaktet 

utdanningsdirektorat, departementet 

og snakket med advokater, forteller 

hun. 

Perfekt for Maja 

Ordningen med to dager hjemmeskole 

og tre dager skole med venner 

i Andebu, profiterer 14 år gamle 

Maja Strindler Wik på. Og ikke bare 

profiterer, hun blomstrer og har blitt 

en ”ny” jente, ifølge foreldrene. 

– Når du ser at jenta di blomster, 

kjører du med glede de milene det 

er fra Oslo til Andebu hver uke. Og 

ikke nok med det, Jenny Strindler 

og Bo Christer Wik har kjøpt seg en 

leilighet i Kodal i Andebu og bytter 

på å bo der sammen med Maja på 

dagene med undervisning i Vestfold. I 

dag møter vi dem på hjemmeskolen i 

Oslo. Vanligvis er det bare lærer Ellen 

Krogh Nilssen som er sammen med 

Maja i løpet av skoledagen. Men i dag 

er mor, far, journalisten og fotografen 

med og forstyrrer undervisningen. 


SignoLIV 

En fast spalte. Vi møter mennesker som får tilbud i 

Signo. Har du tips til hvem vi burde intervjue, så ikke 

nøl med å si ifra til redaksjonen: signofolk@signo.no 

Delt undervisningsopplegg 

Rektor ved Signo grunn- og videregående 

skole i Andebu, Sigurd Helgor 

bekrefter at det er første gang skolen 

har delt et undervisningsopplegg på 

denne måten, i skolen og i hjemmet. 

– Vi forstod at det dreide seg 

om ei ung jente med særlig behov 

for tilpasning av skoletilbudet. Da 

foreldrene mente at vårt skoletilbud 

var det rette for deres datter og vi så 

mulighetene, ble det enklere å si ja. 

Rektor Helgor forteller at det 

praktiske samarbeidet i hovedsak 

foregår mellom lærerne og er det 

viktigste for at det skal fungere for 

Maja. 

– Vi må være åpne for at det også 

kan være andre måter å samarbeide 

på etter hvert som vi får mer erfaring 

i dette opplegget. Det er helt avhengig 

av at lærere vil få det til, selv om det er 

en utradisjonell måte å jobbe sammen 

på. 

Glede av fellesskapet 

Hva vil skolen for Maja? 

– Først og fremst vil vi at hun skal 

ha rettighetene sine innfridd og 

mulighet til å utvikle seg faglig 

og sosialt. Vi vil være en skole der 

hørselshemmede elever lærer og 

utvikler seg sammen med andre 

”Når du ser at jenta di 

blomstrer, kjører du 

med glede de milene 

det er fra Oslo til 

Andebu hver uke.” 

Far til Maja 

barn og unge. At kom munika sjonsmiljøet 

blir utviklende for selvfølelse 

og identitet. Opplevelsen av å ha 

venner er viktig for alle barn og unge, 

det håper vi at Maja opplever hos oss, 

fortsetter rektor Helgor. 

Hva ønsker dere at Maja skal oppnå? 

– At hun skal komme så langt faglig 

og sosialt som hun har muligheter til, 

og bli best mulig rustet til å leve sitt 

liv. 

Hvordan skal Maja ha det på Signo 

grunn- og videregående skole? 

– Trygt og utfordrende. Erfare 

tilhørighet og deltagelse. Oppleve 

mestring i et fellesskap. Oppleve glede 

ved å delta i et fellesskap. 

Opplever vennskap 

Hjemme i Oslo blir vi møtt av Maja og 

mor Jenny i døra. 

– Hva liker du best med skolen i 

Andebu? spør mor. Maja gjør navnetegnet 

for en medelev etterfulgt av 

tegnet for venner. 

– Ja, der er du rett ved kjernen, sier 

mor. Vennskap og et miljø. 

– Når man er 14 år speiler man seg 

i sine omgivelser og er på jakt etter 

bekreftelser, sier far. I Andebu får 

Maja det. Og ikke bare fra medelever. 

– Alle på skolen ser Maja. 

De på kontoret, rektor, lærerne, 

assistentene, vaskehjelpen. Alle. Det 

er helt fantastisk. 

– Uten venner og bekreftelser 

på at du er noe, blir ungdomstiden 

et veldig dårlig utgangspunkt for et 

godt liv senere. Vi kan ikke få fullrost 

Signo. Det ligger i veggene der, og det 

merker du med en gang du kommer 

dit. 

Maja sammen med mor og far 

”Det viktigste for oss nå, 

er at Maja også skal få 

erfaringer og muligheter. 

Slik kan hun lettere bli 

forstått. ” 

Majas lærer i Andebu, 

Merete Asprusten 


Alle drar i samme retning 

Læreren til Maja i Andebu heter 

Merethe Asprusten. Hun forteller at 

Maja har flere trygge, gode voksne 

som klarer å møte henne på en god 

måte. 

– Grunnen til at det har fungert 

så godt er takket være Maja selv og 

alle de involvertes positive holdning 

til denne ordningen. Det gjelder både 

foreldre, lærer Ellen Krogh Nilssen 

og assistentene Kristine Skarpeid 

Wathne og Ida Aspenes i Andebu som 

er tett på Maja når hun er hos oss. 

Flere smil per dag 

I mange år og i mange 

sammenhenger ble Maja 

undervurdert, sier mor. 

– Dette går ut over det viktigste, 

vanskeligste og såreste for Maja, 

nemlig vennskap og tilhørighet. 

– Vi var i ferd med å få en 

deprimert datter, forteller far. 

– Ting fungerte veldig dårlig på 

den eksisterende skolen. Vi måtte 

gjøre noe. 

– Forandringen var nærmest 

total både fysisk og psykisk. Hun 

utrykker seg bedre, lager flere 

tegn, og antall smil per dag har 

økt, bekrefter mor. 

Forstår så mye mer 

Maja har vært innlagt på sykehus 

i til sammen fem år. Hun er døv 

på venstre øre og tunghørt på 

høyre, og utnytter sin hørselsrest 

maksimalt. I tillegg til store 

smerter og behov for blant annet 

sonde for å få i seg mat, har hun 

store problemer med å utrykke seg 

selv. 

”Forandringen var 

nærmest total både 

fysisk og psykisk. 

Hun utrykker seg 

bedre, lager flere 

tegn, og antall smil 

per dag har økt.” 

Mor til Maja 

– Men hun har en høy kognitiv 

evne til å oppfatte. Vi begynte med 

tegn til tale da Maja var baby, sier far. 

– Fordi vi var opptatt av tydelighet, 

som ethvert barn nyter godt av. 

– Etter to uker med tegnbruk, 

lagde hun sitt første tegn, forteller 

mor. 

– Det var tegnet for dusj. 

Kjent i Andebu 

– All den kompetansen og de gode 

tradisjonene som sitter i veggene 

i Signo i Andebu, tror jeg er veldig 

vanskelig å bygge opp, sier far. 

– Det krever en viss elevmasse og 

at spesialskoler ikke splittes opp og 

blir til små avdelinger. 

Fra Maja begynte på skolen i 6-7 

årsalderen, har hun vært deltidselev 

ved Signo grunn- og videregående 

skole. 

– Hun gledet seg veldig til hvert 

opphold. Vi var med henne hver 

gang. Jeg satt i biblioteket og var 

tilgjengelig hele tiden, forteller mor. 

Det var en uke av gangen. En uke 

med sosialt liv og opplevelser av det 

På skolen i Andebu har Maja har vært elev 

siden 6-årsalderen. 


Skole hjemme: Ellen Krogh Nilssen tilrettelegger undervisningen hjemme. 

spesielle miljøet der med ”hennes 

mennesker”. Hun følte seg sett og 

som et fullverdig menneske. 

Den gangen da Signo-skolen var 

en del av Staped og Maja gikk på 

barne skoletrinnet fantes det ikke 

noen mulighet for en slik fleksibel 

løsning som vi har fått til i dag, når 

skolen har blitt privatskole. 

Hjemmeskolen 

To dager i uken har Maja hjemmeundervisning 

i et eget rom i huset. 

Det er innredet slik at Maja kan få 

tilrette lagt undervisning av Ellen 

Krogh Nilssen. Da er det bare de to. 

På vinduene henger det plansjer 

med ulike temaer. Det handler om 

”hest”, ”melk”, ”tid”, ”dinosaurer”, 

”venner”, ”India”, ”måltider”. 

– Når et tema blir gjennomgått, 

så er vi innom alle fag, forteller mor. 

Samfunnskunnskap, matte, norsk og 

engelsk. 

Profiterer på samarbeidet 

– Jeg opplever samarbeidet mellom 

Signo og meg som godt, forteller Ellen 

Krogh Nilssen. Hun ble ansatt ved 

Signo-skolen da Maja ikke kunne 

flytte til Andebu på grunn av helsen 

og tilknytningen til familien og 

hjemmet sitt. Men hun jobber i Oslo. 

– Dette kom som en kjærkommen 

forandring inn i mitt yrkesliv også. 

Vi må se hele mennesket 

Majas lærer i Andebu, Merete 

Asprusten forteller at Signo sin visjon 

er ”grenseløs tro på menneskets 

muligheter”. 

– Så langt det er mulig, har vi 

elevene våre i fokus, og tenker 

på deres behov. Det er ikke bare 

undervisning som må tilrettelegges. 

For å kunne tilrettelegge for Maja sin 

hverdag, er det viktig å se hva hun 

trenger helsemessig. Slik blir det også 

mulig å få til god undervisning. 

– Maja forstår mye og er en 

ungdom som trenger å få uttrykt seg. 

Det er vel det viktigste målet for oss 

nå, at hun også skal få erfaringer og 

muligheter. Slik vil hun lettere bli 

forstått. 

– Hun er veldig tålmodig og gleder 

seg over å få være i et fellesskap. 

Dette håper vi kan være starten på 

en god ut vikling videre, både faglig 

og sosialt. 


Arrangerte OL 

for 100 deltakere 

Visste du at det var Verdens Aktivitetsdag 10. mai? 

Det tok Signo Vivo i Andebu på største alvor. 


Se for deg at du kommer til 

en liten bygd på Østlandet. 

Du passerer krysset i 

sentrum for å prøve å finne 

idrettsarenaen. Du har lurt litt på 

hvor du skal, men forstår at du 

ikke trenger å bekymre deg. Et lite 

tog av folk strømmer mot ett mål: 

Idrettsplassen i bygda. Den ligger 

rett bak barneskolen. 

Sentrum for begivenheten en av de 

første solrike dagene i mai er Andebu. 

Det er intet mindre enn et lokalt OLarrangement. 

Ivrige store og små med 

nummer på brystet sykler, hopper 

lengde, kulestøter, kastet erteposer, 

løper, leker og ler. Noen spiller fotball 

for ”Brasil” eller ”Tyskland”, eller for 

”landslaget”. Noen sitter i rullestol. 

Andre kommer på store sykler, noen 

går fort, andre sakte. 

Vi leker ikke OL 

Selv om OL er en lek, er dette tatt på 

største alvor og store høyttalere sørget 

for stemning med eggende rytmer 

styrt av egen diskjockey fra 7.klasse 

på Andebu skole. Scenen er bygget 

og pyntet med OL ringer og flagg. 

Derfra kan vi blant annet få med 

oss at Andebus siste ordfører, Bjarne 

Sommerstad, åpner arrangementet. 

– Vi har laget aktiviteter hvor alle 

kan prestere, sier han uten verken 

slips eller ordførerkjede. 

Samarbeid med kommunen 

Linn Therese Hynne er ansatt som 

fritidskonsulent. Sammen med 

frivillighets konsulenten, Linda 

Linnestad i Andebu kommune 

arrangerte de like godt OL, og 

inviterte beboere i Signo i Vestfold til 

å vise at deltakelse og aktivitet er gøy 

- og alle er vinnere! 

5. klasse fra Andebu skole er også 

med. 

– Det er jo OL i Brasil til sommeren 

så vi tenkte; hvorfor ikke bare kalle 

det for OL, sier Hynne. 

– Det er viktig for oss med et 

arrangementet der det er både glede 

og mestring. Her skal vi nyte det fine 

været og ha en fin dag sammen. 

Høytidelig 

Det er klart for åpning og Signobeboer 

Reidar Westland går halve 

idrettsbanen rundt med fakkelen 

hevet minst to meter over bakken. 

Etterfulgt av et langt tog med 

deltakere. Høytidelig tente han OLilden 

i en bålpanne ved scenen. 

Det var ikke noen problem å 

finne verken deltakerglede eller 

engasjement i denne lille skogsbygda 

på Østlandet. 

1. Reidar Westland står tålmodig og 

venter på at alle skal stille seg opp 

bak ham 

2. Når man spiller for ”landslaget” må 

ingen sjanser gå til spille. 

3. (F.V) Tegnspråktolk, Andebus siste 

ordfører og dagens konfransier, 

kommunalsjef for oppvekst og kultur, 

Bjørn Aamodt. 

4. En av postene hadde tegnspråkkurs 

for nybegynnere. 5. klassingene var 

ivrige elever. Thorbjørn Thomassen 

var tegnspråklærer. 

5. Premieutdeling: Anne Marthe 

Følsvik tok stolt imot diplom fra Linn 

Therese Hynne. 



FagNYTT 

Leker ulike 

barn best? 

Lill-Johanne Eilertsen fra Signo skole- og kompetanse senter forsvarte sin 

doktor a vhandling «Deltakelse i barne fellesskap mellom barn med og uten 

sammensatte vansker, der hørselsnedsettelse inngår» 19. april 2016. Disputasen 

gikk flott og Eilertsen kan nå bruke tittelen Ph.D. 


Hva skjer når et funksjonshemmet 

barn med 

hørsels vansker møter 

et funksjonsfriskt barn 

på samme alder i lekekroken i 

barnehagen? Det kan gå helt fint, 

barna er nemlig bedre utrustet til å 

finne ut av det selv enn vi kanskje 

tror. 

Ny forskning 

Avhandlingen er omfattende og 

omhandler en gruppe barn som hittil 

har vært lite synlig i forskningen. 

– Den opprinnelige motivasjonen 

for prosjektet var å beskrive hvordan 

samhandling og kommunikasjon 

mellom barn, med og uten sammensatte 

vansker, kan se ut. Underveis 

har ambisjonene blitt justert til å 

omfatte muliggjørende prosesser for 

deltakelse i barnefellesskapet, skriver 

Eilertsen i sitt forord. 

Doktorgradsarbeidet har blitt 

gjennomført med økonomiske 

støtte fra stiftelsen Signo og Signo 

kompetansesenter. 

Lek og læring 

Barn trenger å være sammen med 

barn på samme alder for å utvikle 

seg som mennesker, lære språk og 

samhandling. Eilertsen har sett 

nærmere på hva som skjer når 

barn med ulike kommunikative 

ressurser og funksjonsnivå møter 

hverandre. Hun har et spesielt fokus 

på de spontane, mer eller mindre 

tilfeldige, møtepunktene som kan 

oppstå i løpet av en dag når barn 

treffes i for eksempel lek. Det er 

forsket lite på denne spontane 

kommunikasjonen mellom barn med 

nedsatt hørsel i kombinasjon med 

flere funksjonsnedsettelser og deres 

lekepartnere. 

En rød tråd i hennes arbeid er 

teorier om intersubjektivitet. Det 

handler om hvordan vi forstår og 

oppfatter ord, objekter og ytringer. 

Om vi klarer komme frem til en lik 

forståelse og opplevelse. 

Strategier for læring 

Studier viser at selv små barn som 

snakker ulikt språk har evner og 

ressurser til å forstå og forestille seg 

hva den andres ønsker og behov er. 

Barn med nedsatt hørsel kan også 

ta i bruk ulike strategier i møte 

med barn med normal hørsel for å 

vise at de ønsker kontakt, dialog og 

samhandling. 

I praksis kan barnet vise dette 

gjennom berøring, ved å dele på 

leker eller å flytte seg nærmere den 

andre. Samtidig er det en risiko 

for at barn som har vansker med 

å forstå og oppfatte det som skjer 

som en følge av utviklingshemning 

eller nedsatt hørsel, kan stå i fare 

for å falle utenfor på grunn av 

kommunikasjonsvansker. 

Lill-Johanne Eilertsen har besøkt 

fem opplæringssteder; to barnehager 

og tre skoler. Gjennom en rekke 

observasjoner av fem fokusbarn, 

med flere funksjonsnedsettelser, 

i ulike situasjoner med minimal 


Det er stort alvor når det disputeres i universitetsverdenen. Her er doktoranden sammen med dekan og oponenter. Fra 

venstre: professor ved Institutt for spesialpedagogikk ved UiO Bente Hagtvedt, 1. opponent professor ved Institutt for 

sosialt arbeid og helsevitenskap NTNU Borgunn Ytterhus, doktorand Lill-Johanne Eilertsen, 2. opponent førsteamanuensis 

ved Institut for psykologi ved Københavns Universitet Jesper Herup Dammeyer og dekan og professor ved Det 

utdanningsvitenskapelige fakultet UiO Berit Karseth. 

tilstedeværelse av voksne, har 

Eilertsen forsøkt å finne ut hvordan 

disse barna samhandler med barn 

som er funksjonsfriske. 

Klarer det selv 

Resultatene av arbeidet viser blant 

annet at: 

• barna i de beskrevne situasjonene 

klarte å finne ut av hvordan 

de skal leke og kommunisere 

med hverandre uten bistand fra 

voksne. 

• barna uten funksjons ned settelser 

brukte et mer forenklet språk i 

møte det funksjonshemmede 

barnet, enn de brukte i andre 

situasjoner. 

• barnefellesskap kan være 

inkluderende og støttende for 

barn med sammensatte vansker. 

• voksnes nærhet til det funksjonshemmede 

barnet kan i noen 

tilfeller komme i veien for 

språkfellesskap og samhandling 

mellom barna. 

• undersøkelsen gir innsikt 

i interaksjoner eller samhandlinger 

mellom barn 

med og uten sammensatte 

vansker, der hørselsnedsettelse 

inngår. På dette feltet er det 

forsket lite og avhandlingen 

representerer ny kunnskap 

i det spesialpedagogiske 

forskningsfeltet. 

• økt kunnskap om hvordan barn 

løser utfordringer knyttet til ulike 

vilkår for kommunikasjon kan øke 

mulighetene for en inkluderende 

pedagogisk praksis. 

Dersom du ønsker å lese hele 

avhandlingen kan den kjøpes 

ved biblioteket på Signo skole- og 

kompetansesenter. Den koster 200 

kroner. 

Etterpå var det fest og moro. 

Forsknings leder og professor ved 

Institutt for spesialpedagogikk Øistein 

Anmarkrud overrekke gave til 

doktoranden. 


FagNYTT 

Tegnspråkkonferansen 24. mai 2016 

Inkluder, og gjør så 

godt du kan 

– Vi som bor i Norge omgir oss med norsk tale overalt. Det er 

annerledes med tegnspråk, som er litt mer tilfeldig og sårbart, sa 

Vibeke Bø som var førstemann ut på konferansen til Signo mai. 


Aller først inviterte Tine 

Brager Hynne de rundt 80 

deltakerne til å ha et åpent 

sinn. 

– Husk at hver av dere er tegnspråk 

ambassadører og Signo 

trenger akkurat deg! sa lederen av 

fagavdelingen på hovedkontoret! De 

fleste deltakerne var Signo-ansatte. 

Hva betyr full tilgang til 

språk? 

Vibeke Bø er lingvist og høyskolelektor 

på høyskolen i Oslo og 

Akershus. Hun snakket om: ”Full 

tilgang til språk- hva betyr det?” 

– Når en døv baby skal begynne 

å produsere eget språk, viser 

forskningen at de begynner med 

tegnspråk tidligere enn hørende barn 

starter med talespråk. 

– Det vi kaller for språkinput, er 

viktig i barndommen, fortsatte Bø. 

– Tegnspråk-barna får tegnspråkinput 

når foreldre snakker det 

hjemme, og så får de tilgang på talespråk 

for eksempel i barnehagen. 

Lingvister oppfordrer foreldre 

til å snakke sitt morsmål hjemme. 

Uansett om det er tale eller tegn. 

– Ikke prøv å tilpass deg noen 

andre og snakk et språk du ikke er 

komfortabel med. Barn stimuleres av 

flere språk samtidig, oppfordret Bø 

”Signo i endring” 

Hilde Haualand er postdoktor ved 

NTNU. For et år siden jobbet hun i 

Signo med temaet: Signo i endring. 

På tegnspråkkonferansen var hun 

invitert til å snakke om mangfold og 

privilegier. 

Hun påpekte at eldrebølgen er 

på vei og at også psykisk utviklingshemmede 

stadig blir eldre. Dermed 

kommer Signo til å gi tilbud til dem - 

også i fremtiden. 

Hvem er privilegerte? 

Haualand snakket om fortrinn og 

fordeler. 

– Definisjonen på å være 

privilegert er: ”Det er å være i en 

stilling hvor man ikke trenger å 

reflektere over egen hudfarge/kjønn/ 

språk eller tilhørighet i samfunnet/på 

arbeidsplassen/i skolen/i familien”. 

Si stopp, hvis du ikke forstår 

– Det er nyttig å se på seg selv når vi 

snakker om privilegier. Alle i salen i 

dag er hvite for eksempel. Vi tar alle 

våre egne privilegier som en selvfølge. 


- Ser dere at dette er skandinavia? 

Nei, dere synes jeg er en dårlig 

tegner, spøkte Paal Richard 

Peterson. 

Vibeke Bø oppfordret foreldre til å 

snakke sitt morsmål hjemme. 

Hilde Haualand utfordret salen på 

privilegier. Kanskje du er den som har 

fortrinn uten å tenke på det? 

Tine Brager Hynne ledet hele 

dagen 

– Undertrykker du døve kolleger 

ved at du tar dine egne privilegier 

som en selvfølge? Når en hørende 

ikke får med seg hva som blir sagt på 

tegn, er det lett å si: Stopp! Dette går 

for fort. Kanskje ikke den døve er like 

frempå og sier i fra?! 

Det samme vil gjelde for Signos 

tjenestemottakere. 

Neste foreleser var Pål Richard 

Peterson som er statsviter og blant 

annet jobber i tegnspråknyhetene. 

Han er også programleder i ”NRK TV- 

Snakkis”. 

Utenfor eller ikke 

– Har du følt deg utenfor noen gang? 

Jeg kan akseptere det om ”gutta” 

snakker om fotball og jeg ikke er 

interessert. Har jeg imidlertid rett 

til tilgang kan jeg ikke akseptere 

utenforskapet. 

– Vi døve må tåle å si i fra. Dere 

hørende må tåle å bli konfrontert. 

Rettigheter til besvær? 

– Det er en promille av Norges 

befolkning som ikke hører. De bruker 

tegnspråk, fortsatte Peterson. 

– Jeg kan for eksempel reise fritt i 

Norden fordi jeg har et norsk pass. På 

samme måte har jeg rett til å bruke 

mitt språk. Jeg bruker tegnspråk fordi 

jeg er mest komfortable med det. Som 

døv mister jeg ofte min rettighet til 

tolk. For eksempel på 17. mai fikk jeg 

ikke med meg aktivitetene på skolen 

til barna mine. 

Noe må jeg godta 

Vi ønsker et sted/arbeidsplass hvor 

folk skal føle at de er hjemme. Noen 

ganger føler jeg meg utenfor, og jeg 

kan ikke gjøre noe med det. 

Full likestilling en dag? 

Peterson snakket om respekt for 

hverandres språk. Flere i salen hadde 

ingen tro på full likestilling mellom 

norsk tale og norsk tegnspråk i 

fremtiden. 

– Selv om det kan føles som en 

evighet, så husk at vi alltid er på vei! 


Er døves rettsikkerhet 

god nok? 

14. april ble det satt strek for Fritz Moens forskningsfond. Selv om det 

er et par prosjekter som ikke er helt avsluttet, så markerte aprildagen 

på Litteraturhuset i Oslo en sluttstrek. Nærmere 80 mennesker deltok 

under presentasjonen av forskningsresultater fra fondet. 


Kommunikasjon 

De seks forskerne som deltok var 

Jane Dullum, Hilde Haualand, Terje 

Olsen, Patrick Kermit, Camilla S. 

Lundberg og Eva Simonsen. I tillegg 

var direktør Erik Nadheim fra Justisog 

beredskapsdepartementet og 

konstituert generalsekretær Ken 

Davidsen invitert. 

– Fundamentet i Fritz Moen-saken 

er kommunikasjon. Det er når det 

går galt i avhør, etterforskning og 

rettsak at det ender i uskyldig dom og 

justismord, sa dagens konferansier, 

kommunikasjonssjef Øyvind Woie 

fra Signo. 

Funksjonshemmedes 

stilling 

Fritz Moens forskningsfond 

ble etablert i 2008 av Signo og 

Justisdepartementet. Formålet var 


FagNYTT 

(f.v) Camilla S Lundberg, Patrick Kermit, Jane Dullum, Eva Simonsen, Terje Olsen og Hilde Haualand 

å bidra til forsknings- og opplysningsvirksomhet 

om funksjonshemmedes 

stilling i rettspleien med særlig vekt 

på hørselshemmede og døve- Fondet 

var en del av erstatningen etter 

frikjenneslen av Moen. Fritz Moens 

forskningsfond var på 4,0 millioner 

kroner og ble formelt avviklet i 2015. 

Faller utenfor 

Camilla Lundberg, prosjektleder FHI 

og forsker Eva Simonsen fra Statped 

har sett på hva kategorisering og 

kjønn kan bety i sammenheng med 

funksjonshemmedes rettsikkerhet. 

Deres hovedkonklusjon er at det 

er en relasjon mellom hvem man 

blir definert som og hvordan man 

møtes. Forskningen på dette feltet 

må styrkes og funksjonshemmede 

i strafferettsapparatet kan ha større 

fare for å fall utenfor. 

Varierende kunnskap 

Terje Olsen, seniorforsker Nordlandsforskning 

og Patrick Kermit, 

professor og seniorforsker ved NTNU 

samfunnsforskning, har sett på 

døves erfaringer fra møter med det 

norske rettsvesenet. Deres forskning 

viser at det fremdeles et store 

utfordringer når jussens språk skal 

videreformidles på tegnspråk og at 

det er varierende kunnskap om døve 

og funksjonshemmede i rettspleien. 

De stiller også spørsmål ved om det er 

for stor tiltro til at tolkene skal utligne 

språkbarrierene. 

Dømt til mer 

Hilde Haualand, postdoktor ved 

Fakultet for lærer- og tolkeutdanning, 

NTNU, har kartlagt situasjonen 

for døve og funksjonshemmedei 

norske fengsler. Hun har 

dokumentert at fengslene er lite 

eller dårlig tilrettelagte for døve 

og funksjonshemmede innsatte. 

Dette handler både om boforhold, 

deltakelse i tilbud og om kontakt 

med andre innsatte. «Jeg er dømt til 

mye mer enn det jeg er dømt for», 

er en formulering som ble brukt. 

På tross av kritikk fra Likestillingsog 

diskrimineringsombudet og 

sivilombudsmannen står fremdeles 

mye av utviklingsarbeidet stille. 

En ny Fritz Moen-sak? 

Det er fremdeles er mye upløyd 

mark. Noen av forskerne mener at 

situasjonen er såpass uavklart at man 

frykter at det som skjedde med Fritz 

Moen, kan skje igjen. 

Mye av forskningsmaterialet fra 

Fritz Moens fond er tilgjengeliggjort 

i en spesialutgave av tidsskriftet 

Scandinavian Journal of Disability 

Research, med tittelen «Disability 

and Justice». Denne er å få kjøpt på 

nettet. 


FagNYTT 

Tar kostholdet 

Kari Anne Nordmark viste frem treningsopplegget 

fra hennes bolig på Signo Vivo. 

Fargekoder og prikker for ulike aktiviteter 

brukes i «Svett i luggen»-prosjektet. 

på alvor 

– Det er for lite kunnskap om kosthold og utviklingshemming, 

trolig også i Signo, mener Svein Olav Kolset. 


Ernærings professoren 

fra Universitet i Oslo er 

ikke redd for å si fra. 

Dette har han personlig 

erfaring med. Sønnen, Torgeir, er 

utviklingshemmet. I april deltok 

Kolset på vår «Ernæring og helse»- 

konferanse i Asker. Salen var proppfull 

av lydhøre Signo-ansatte. 

– Utviklingshemmede er mer 

sårbare enn andre. Det er stor overvekts 

problematikk i denne gruppen 

og det er vanskelig å reversere 

problemene når de først har oppstått. 

Derfor er det veldig viktig å tenke 

forebygging og langsiktige tiltak i for 

eksempel boliger, sier Kolset. 

Farlig for helsen 

– Hva skjer hvis man ikke gjør noe? 

– Da kan det rett og slett gå 

utover helsa til brukerne. Vi må 

bygge kunnskap basert på offisielle 

anbefalinger og ikke hoppe på ulike 

bølger og dietter. Ernæring er et fag. 

Kolsets erfaring er at mennesker 

med utviklingshemming trenger 

talspersoner også på dette feltet. 

– Det har vært fokus på andre ting 

enn dette etter ansvarsreformen; 

medbestemmelsesrett, at man skal 

bo som andre folk og ha kontroll 

over sitt eget liv. Faglig sett har 

det kanskje vært manglende 

interesse og engasjement, og 

kanskje litt dårlig samhandling 

mellom kunnskapsmiljøene. En slik 

konferanse som dette gir håp, dette 

er et eksempel på en arena der vi kan 

snakke sammen. 

Kolset er opptatt at vi finner enkle 

praktiske og forståelige måter som 

gjør at brukerne blir involvert og 

forstår situasjonen. Han går ikke av 

veien for å trekke frem badevekta. 

– Vi har en tendens til å gjøre 

det for vanskelig. Her trenger vi 

gode markører som vekt og liv- og 

hoftevidde. Det kan være riktig å 

finne fram badevekten. I tillegg må 

man se på andre markører knyttet til 

kostholdet. Er det for eksempel mye 

sukkerholdige drikker og lite frukt 

bør varsellampene blinke. Det finnes 


Tre på konferanse: 

gode hjelpemidler, blant annet har 

Helsedirektoratet utgitt et hefte som 

kan være er arbeidsredskap for å 

jobbe skikkelig over lang tid. 

Kroppsfokus i samfunnet 

– Hva tenker du om at det så ekstremt 

høyt fokus på kosthold og livsstil blant 

funksjonsfriske og at det står så 

dårlig til med bevisstheten hos 

mennesker med utviklingshemming? 

– Det er tankevekkende, i den ene 

gruppa kan det bli litt for mye av det 

gode mens det hos den andre gruppa 

er det en mangelvare. Jeg håper en 

slik konferanse som dette kan danne 

grunnlag for mye godt arbeid, det er 

et lite, men viktig drypp i en stor dam. 

I tillegg til Kolset deltok også 

kostholdsekspert og kokebokforfatter 

Anne Gro Innstrand. Flere prosjekter 

fra ulike Signo-virksomheter ble også 

presentert. 

Laila Rød, kokk 

på internatet til 

Signo skole og 

kompetansesenter. 

– Jeg lager mat til 15-20 

ungdommer hver dag 

og den er like god og 

sunn som den jeg lager 

til ungene mine. Men jeg 

tenker noen ganger på 

hva som skjer når elevene 

slutter på skolen hos oss. Kanskje burde vi lære dem å lage 

enkle, sunne middag selv, så det ikke bare bli Fjordland. 

Overvekt er et problem for en del, kanskje vi skulle 

begynne og måle og veie. Målet mitt er at de får så mye 

grønnsaker at tarmen brukes til det en er tiltenkt; å knuse 

grønnsaker. 

Hilde Hansen, 

Miljøarbeider 

ved Signo Vivo. 

– Det er mye nyttig å lære 

her, helse og mat er viktig 

og vi kan bli bedre dersom 

vi finner verktøy og nøkler. 

En utfordring kan være 

å begrense og samtidig 

veilede. Vi har brukere 

som gjerne vil spise både 

frokost og middag tre ganger om dagen. Vi må ha fokus 

på hva vi klarer å påvirke. Hos oss har vi blant annet faste 

måltider som er felles for de flest. 

Line Renholt, fagkonsulent 

ved 

Signo Vivo. 

– Jeg tror nok dette kan 

være et forsømt tema også 

i en del boliger hos oss. Vi 

dekker oss litt bak det at 

brukeren selv bestemmer. 

Kanskje vi gir litt lett opp og 

ikke tør si nei! Men vi kan 

ha en kostholdspolitikk og 

si at dette er det vi tilbyr. Her har jeg fått mange gode og 

kreative innspill til hvordan vi kan gjøre dette til noe som 

ikke bare er negativt. 

– Du og dere på Vivo har laget «Så godt!»-lettlest 

kokebok, hvordan blir den mottatt? 

– Mange sier at det er et etterlengtet hjelpemiddel. 

Brukerne kan lage sunn og god mat selv eller sammen 

med venner og personale. 


Spilte inn sin egen brannfilm 

Ved Signo Konows senter er de godt forberedt når brannalarmen går. De 

ansatte har hatt hovedrollene i sin egen brannvernfilm. 


Bilde over - utdrag fra filmen 

Med midler fra 

arbeidsgiverorganisasjonen 

Virke 

og i samarbeid med 

Signo sentralt har de ansatte 

på senteret nå laget sitt eget 

undervisningsopplegg. 

Med egne krefter 

– Vi satser på E-læring, den gamle 

undervisningen holder ikke lenger 

mål, sier leder ved Signo Konos senter, 

Kjell Frydenlund-Moldestad. Det er de 

ansatte selv som har hovedrollene. I 

tillegg har de vaktmester, Svein -Ole 

Johansen, som har orden på brannsystemene 

sine. 

– Vi har akkurat kommet i gang 

med opplæringen, noen har allerede 

avlagt eksamen, forteller Johansen. 

På tegnspråk 

Filmen er laget av Nodus. Firmaet 

har spesialisert seg på å lage 

undervisning om brannvern. 

– Det unike med dette opplegget 

er at alle kan delta i opplæring, når 

de vil og hvor det. Alle filmene er 

nemlig tegnspråktolket. De ansatte 

bare logger seg på og har full kontroll 

over hvor langt de har kommet i 

opplæringen, forklarer Frydenlund- 

Moldestad. 

Spesielt tilrettelagt for døve 

arbeidstakere 

– For tegnspråkbrukerne i Signo 

Konows senter blir det visuelle 

viktigere enn for andre. Men den 

visuelle oppbygningen av kurset er 

vel så avgjørende for de som ikke har 

tegnspråk som morsmål. Det gjør det 

lettere for de ansatte å bli mer bevisst 

på faremomenter, spesielt på egen 

arbeidsplass, enn ved en tradisjonell 

brannvernopplæring, det er ofte 

lettere å lære av det man ser, enn av 

det man leser eller blir fortalt, sier 

Svein-Ole Johansen. 

Alle ansatte skal gjennom 

opplæringen, da oppfyller de kravet 

om brannvernopplæring. 


Da er Signos 

www.signo.no 

års rapport klar 

Årsrapport 2015 er ferdig trykket. Men 

les den helst på nett. 

Årsrapport 

2015 

Stiftelsen Signo 

Med glede kan vi nå vise frem fjorårets tall. Stolte har 

vi samlet tall og ord mellom to myke A4 permer. Du kan 

blant annet lese Berge-Andreas Steinsvåg sin første leder, 

hovedstyrets årsberetning, et forenklet konsern-regnskap 

og om hva hovedkontoret har drevet med i 2015. 

Fortsatt i papirformat 

Vi har trykket opp et lite opplag, for å holde det på et så 

miljøvennlig nivå som mulig. Det er altså nett som gjelder, 

men ønsker du denne i papirformat, ta kontakt med 

stiftelsen@signo.no. 

Grenseløs tro på menneskets muligheter 

Snurr Signo-film 

I vår fikk vi fire nye informasjonsfilmer om Signo. Det er Joakim Molteberg som har filmet og 

produsert disse i samarbeid med kommunikasjonsavdelingen ved hovedkontoret. 


Målet med filmene er å gi en liten smakebit 

av hva Signo er, og vekke interesse for våre 

tilbud. Det er en hovedfilm som forteller 

kort om hele Signo. De tre andre handler 

om våre arbeidstilbud, skole og undervisningstilbud og 

helse- og omsorgstilbud. 

Filmene handler ikke om en spesiell virksomhet men 

om hva det betyr for en døv/hørselshemmet å bruke ulike 

tilbud og tjenester i Signo. 

Seeren får møte Lizzie Aleksandersen, Ken Melbøe 

og Steffen Berge Kommedal. Alle filmene er tekstet og 

tegnspråktolket. Filmene er fra to til to og et halvt minutt 

i spilletid. 

Informasjonsfilmene ligger på Signos YouTube-kanal. 

Du finner den ved å søke på: Stiftelsen Signo, i søkefeltet 

på YouTube. Her ligger det flere filmer fra Signo. 

Bruk dem 

Vi ønsker at alle ansatte: 

• Deler filmene i ulike sosiale medier 

• Deler filmene med deres samarbeidspartnere eller 

kontakter via epost (send lenker). 

• Viser dem til våre brukere og deres pårørende. 

• Bruker filmene som en del av foredrag eller når man får 

gjester. 

• Bruker filmene i informasjons arbeid og ved 

rekruttering av nye brukere og avtalepartnere. 


Helt Maximus 

premiere 

 

I musikkgruppa Maximus er det nesten ingen som 

hører hva de andre spiller. Likevel har de spilt 

sammen i snart 30 år. Nå er det laget 

dokumentarfilm om bandet. 


Det vanket både sprudlevann 

og jordbær da Signo 

Vivo fra Andebu og Signo 

sentralt inviterte til lukket 

premiere på Kilden kino i Tønsberg. 

– Denne filmen dokumenterer 

hvordan man kan bruke og lage 

musikk sammen med mennesker 

med nedsatt hørsel, sa musikalsk 

leder og gruppens gründer, Jon 

Kirkebø Rosslund, og ønsket 

velkommen. 

Lyssignaler 

Rosslund har vært med fra starten av 

i 1988 og er fremdeles primus motor. 

– Filmen har vi laget til alle som 

vil bli bedre kjent med oss og som har 

lyst til å lære hvordan vi jobber med 

musikk, fortsatte Rosslund. 

Han har utviklet et samspillopplegg 

som blant annet bruker 

lyssignaler for å kommunisere med 

bandmedlemmene. Musikerne 

har ulike funksjonshemninger i 

kombinasjon med hørselsnedsettelser. 

Spenning i salen 

På første rad i kinosalen satt Ivar 

Bjerkenes, Linda Engen, Kjetil 

Eggen, Svein Arne Olsen, Alexander 

Prebensen, Lasse Bartnes, Kari Anne 

Nordmark og Tine Klowning. De åtte 

utgjør Maximus i dag. Da lyset ble 

slukket ble det knappenålsstille, men 

straks det dukket opp kjentfolk brøt 

«filmstjernene» ut i både latter og 

 

 

3. Ordfører Bjarne Sommerstad fra 

Andebu kommune var tydelig stolt 

over musikerne fra Andebu og 

hvordan filmen skildret en side av 

bygda på en flott måte. 

5. Alexander Prebensen var en av 

flere som fikk besøk av foreldre og 

familie. Her sammen med mamma og 

pappa. 

 

SignoFOLK nr 1 - 2016 side 30 

”Maximus får frem 

ting hos Alexander som 

vi ikke greier, de ser 

mulighetene vi ikke 

trodde fantes.” 

- pappa Chris Prebensen

1. Spenningen var stor på første rad. Det ble både tårer og latter - mest det 

siste. 2. Nybakt generalsekretær Berge-Andreas Steinsvåg takket for at 

musikerne delte av sitt eget liv i filmen. 

kom med tilrop. Et og annet lommetørkle 

måtte også opp i forsamlingen 

og da de 24 minuttene var over var 

det mange blide fjes å se. 

– Det var veldig fint å høre og se 

bandet på film, sa Kjetil Eggen etter 

forestillingen. Han er mannen bak 

sangen «God natt», som også ble 

presentert som musikkvideo. 

– Hvordan føles det å være 

filmstjerne? 

– Det er greit, svarte Eggen. 

Indre glede 

Tegnspråkvokalist Svein Arne Olsen 

tok også berømmelsen med knusende 

ro. 

– Jeg kjente meg veldig glad inni 

meg da jeg så filmen, sa Olsen. 

Alexander Prebensen var en av 

flere som fikk besøk av foreldre og 

familie. 

– Vi er usigelig takknemlige for at 

Alexander får bo hos Signo i Andebu 

og være en del av Maximus. Du får 

ikke makan til dette tilbudet noe sted 

i landet, mener Anne Prebensen. 

– Maximus får frem ting hos ham 

som vi ikke greier, de ser mulighetene 

vi ikke trodde fantes, sier pappa Chris 

Prebensen. 

Ambassadører 

Etter filmen takket Signos nye 

generalsekretær, Berge-Andreas 

Steinsvåg, for at musikerne ville dele 

så åpent fra livene sine. Han sørget 

også for at alle bidragsyterne fikk 

en blomsterbukett hver. Andebus 

ordfører, Bjarne Sommerstad fortalte 

hvor stolte han og bygda er av 

Maximus. 

– Dere er en del av oss og dere er 

fine ambassadører for kommunen 

vår, proklamerte Sommerstad og 

overrakte en blomsterbukett til Jon 

Kirkebø Rosslund. 

4. Maximus: (f.v) Monika Riise Nystuen, 

Ivar Bjerkenes, Linda Engen, Kjetil 

Eggen, Svein Arne Olsen, Alexander 

Prebensen, Lasse Bartnes, Kari Anne 

Nordmark, Tine Klowning og Jon 

Rosslund (bak) foran Maximus nye 

logo 

Lokale filmskapere 

Det er Gaute Rørvik Rosslund og 

Erling Vinje-Christensen fra det 

vestfoldbaserte filmselskapet 

Funken som har laget filmen. 

Dette er deres første offisielle 

produksjon. I dokumentarfilmen 

følger vi musikerne i Maximus 

i øvingsrommet og på scenen, 

publikum får følge musikerne på 

landeveien og kommer tett på 

utøverne. Jon Rosslund binder det 

hele sammen ved å fortelle hvordan 

døve har glede av musikk og hvordan 

han jobber med bandet. 

6. Lederen i Maximus, Jon Rosslund, 

bruker lyssignaler for å kommunisere 

med bandmedlemmene 

 


Retur: 

Signofolk 

Stiftelsen Signo 

Postboks 100 

Nordstrand 

1112 Oslo 

Glede 

over 

livet 

Se på smilet til denne 

fantastiske damen. Hun 

sitter med barnebarnet sitt i 

armene. Og gleder seg over 

livet. Men hold deg fast, resten av 

historien er rystende. 

Første gang jeg møtte henne var i 

Malawi i 2009. Da var hun enke med 

tre barn. Mannen døde av AIDS, og selv 

hadde hun HIV. 

Den eldste datteren er døvblind 

og fikk skoletilbud fra Chisombezi 

Deafblind Centre, men moren så ikke 

noe håp om en fremtid for henne. 

Datter nummer to har polio og 

utviklings hemmet. Sønnen er frisk. 

Kvinnen og hennes familie har 

likevel snudd fortvilelse til håp. 

Chisombezi har gitt råd og hjelp. 

Kvinnen giftet seg på nytt. En 

organisasjon i området gav familien en 

ku som kan gi inntekter. De har dyrket 

tobakk for salg, og i løpet av tre år fikk 

de nok inntekt til å bygge nytt hus. 

Dette året har imidlertid gitt 

familien noen tøffe prøvelser. For andre 

år på rad har avlingene sviktet, og 

familien går en usikker tid i vente. 

Signofolk nr 1 - 2016 

www.signo.no 

www.facebook.com/stiftelsenSigno 

Likevel gleder kvinnen seg over 

livet. 

Da jeg møtte kvinnen igjen i mai 

i år, var hun vår veiviser til hjemmet 

hvor gutten hennes bodde. Søster 

Emma Kulombe, leder på Chisombezi 

fortalte at kvinnen hadde blitt 

bestemor. 

– Gratulerer! Så flott!, sa jeg. 

– Nei, det er ikke flott sa søster 

Emma. Jeg forstod ikke. Det måtte da 

være fint at sønnen hadde fått et barn? 

– Dette er barnet til dattera med 

polio. Hun har blitt misbrukt, fortalte 

søster Emma. 

Jeg må innrømme at jeg ikke fikk 

så mye med meg da vi besøkte guttens 

familie. Mine tanker var andre steder. 

Foto: Kenneth Verngård 

Noen ganger er det vanskelig å se 

det, men dette er en historie om håp. 

Kvinnen med HIV, med en 

datter som har døvblindhet, med 

en annen datter som har polio og 

utviklingshemming, med et barnebarn 

som er for tidlig født og er et resultat 

av overgrep, og med matmangel som 

banker på døra. 

Signo skal samle inn penger for å 

bidra til at familien og mange andre 

familier i Malawi skal få hjelp til å klare 

seg gjennom de vanskelige månedene 

som venter. Der kan du bidra til å spre 

håp. 

SignoTANKER 

av Kenneth Verngård 

rådgiver, Internasjonal avdeling

signofolk nr 1 2016 yumpur enkeltsider

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?