billefjorden - NP-Geonet - Norsk Polarinstitutt

Recommendations

Info

fjelltopper og stedvis isfrie kystområder. Mye tyder på at vi nå befinner oss i en mellomistid, dvs. at den naturlige trenden vil i løpet av noen titusener år føre jorda inn i en ny istid, mens den globale oppvarmingen som vi dag opplever er et midlertidig og delvis menneskeskapt fenomen. Tunge ismasser på land fører til at jordskorpen presses ned isostatisk og havnivået stiger. Etter isavsmeltningen stiger landet igjen opp av havet. På Svalbard ligger kystlinjen nå 40 til 80 m lavere enn ved slutten av siste istid. Tilbaketrekningen av kysten skjedde i etapper, og mange steder er det bevart gamle strandliner og –terrasser med fossiler og annet avsatt materiale som gir oss opplysninger om klimautviklingen siden istiden. Så vet vi bl.a. at isavsmeltnigen for ca. 10 000 år siden gikk forholdsvis fort for seg, og allerede 2000-3000 år senere hadde Svalbard et mye varmere klima enn i dag (3-4° høyere temperatur i årsgjennomsnitt). Vegetasjon og fauna lignet den nåværende i Nord-Norge. Etterpå ble det gradvis kaldere igjen, og det toppet seg i den såkalte ”Lille istid” for bare 450-250 år siden. Den påfølgende oppvarmingen var en naturlig klimaendring, mens menneskelig påvirkning neppe kan regnes med før slutten av 1800-tallet. Nåværende geologiske prosesser på Svalbard er sterkt preget av permafrost og tilstedeværelsen av isbreer. Mye av sedimentasjonen som skjer i dag er knyttet til transport av erodert materiale i breelver, og den bærer preg av varierende isavsmeltning gjennom året. Videre bevirker permafrosten at det finnes typiske arktiske landformer: � Steinbreer er masser av stein, grus og sand som stammer fra forvitringen av fjellsider, og som er fylt med vann som er frossent hele året. Disse siger sakte nedover skrentene i mange av Svalbards daler og kystområder og kan kjennes igjen ved sine typiske bøyde landformer. Billefjordtrauet Billefjordtrauet er en av flere halvgrabenstruk- turer som oppstod i midtre karbon langs store forkastningssoner i Svalbardområdet. I disse trauene ble det avsatt mange hundre meter tykke sedimenter, mens det nesten ikke var sedimentasjon på de omkringliggende høydene. De kullførende, klastiske sedimentene fra underkarbon er ikke begrenset til Billefjord- trauet, men lå godt bevart i trauet, mens mye av dem ble erodert på de omkringliggende høydene. Hovedforkastningen som begrenser trauet i vest er Billefjordforkastningssonen. I øst finnes det bare noen mindre forkastninger og trauets bunn heller moderat mot aksen. Trauet ble dannet i serpukhov-alderen og utviklet seg for fullt utover bashkir or moskva. I trauets sentrum ble det avsatt nesten 1000 m sediment. I nærheten av forkastningen er det mest grove klastiske sedimenter. I trauets sentrum finnes flere sekvenser med en utvikling fra klastiske til evaporittiske og karbonatiske sedimenter. Mot øst kiler all lagene sakte ut. I påfølgende kasimov-alder opphørte innsynkningen etter hvert og det utviklet seg en karbonatshelf over det meste av Svalbard. Også på denne var det i tidligperm en periode med evaporittdannelse. I senperm tynntes karbonatsedimentasjonen ut og det kom på nytt inn klastiske sedimenter. Typisk for de senpermiske bergartene er at de er silica-sementert; kiselsyren kom fra enorme mengder kiselsvamper som levde på havbunnen. Figuren til venstre viser de midtkarbonske trauene på Svalbard. Fra ”Lithostratigraphic Lexicon of Svalbard”, <strong>Norsk</strong> <strong>Polarinstitutt</strong> 1999. � Polygonmark finnes ofte i flatmark i form av sekskantede steinringer eller jordsprekker som oppstår ved at det øvre jordlaget vekselvis fryser og tiner. � Pingoer er issvulster som oppstår i permafrosten i mange dalfører i sammenheng med vannkilder. De ser ut som grushauger, noen ganger med en tjønn på toppen eller med en periodisk aktiv vannkilde. De er innvendig full av frossent vann. � Termokarst er systemer av kanaler i permafrosten, hvor vannet kan sir- kulere. Der vaskes det gjerne bort løsmasse, slik at det oppstår hullrom og søkk på overflaten hvor det danner seg tjønner i. Dette sees best på Vardeborgsletta ved Isfjorden. Men det har i en periode i kvartær også vært aktiv vulkanisme på Nordvest- Spitsbergen. Den best bevarte vulkanen, Sverrefjellet, er et sted mellom 100 000 og 250 000 år gammel. Fremdeles tyder varme kilder ved Bockfjorden på at jordvarmen i området ennå er høy. I lyset av de globale klimaendringene og et generelt politisk fokus på Arktis er det kvartærgeologien som er med i mange internasjonale forskningsprogrammer. Berggrunnen derimot får mest oppmerksomhet i forbindelse med ressursleting som f.eks. etter olje og kull. I en tid hvor det nesten bare finansieres forskning som har en forut dokumentert anvendelsesverdi glemmer man ofte at det alltid har vært den frie grunnforskningen – å se hva som finnes og prøve å forklare det – som har oppdaget nye ting og økt vår viten om naturen mest. Svalbard byr ennå på utallige muligheter.
Billefjordforkastningssonen Billefjordforkastningssonen (BFZ) er en nesten nord-sør strykende svakhetssone i skorpen, hvor det har vært forkastningsbevegelser flere ganger i Svalbards geologiske historie siden sendevon. Noen geologer mener å se tegn etter duktile skjærbevegelser også tidligere i det metamorfe grunnfjellet, men dette er ikke uomstridt. Kraftige bevegelser skjedde i sendevon, midtre karbon og i tidligtertiær. Sendevon Midt i det devonske molassebassenget oppsto det en bratt reversforkastning. Grunnfjellet i øst (Nyfrieslandhøyden) ble skjøvet over devon med en forkastningshøyde på minst 4 km. Denne bevegelsen står i sammenheng med den såkalte svalbardiske fjellkjededannelsen BFZ i Odellfjellet, sør for Austfjorden. Lyst fjell i bakgrunnen: devonbassenget; svart fjell i midten: horst av prekambrisk grunnfjell (amfibolittiske gneiser); fargerikt fjell i forgrunnen: mellomkarbonske sandsteiner og konglomerater (Ebbadalsformasjonen), skjøvet opp mot BFZ i tertiær. Den bakre forkastningen er en sendevonsk reversforkastning, den fremre en karbonsk normalforkastning som ble reaktivert som reversforkastning i tertiær. som også heter Den ellesmeriske fasen lenger vest, i Nordøst- Grønland og Ellesmere Island. På Svalbard er dette ikke en gjennomgripende foldefase, men heller en foldings- og forkastningsaktivitet langs enkelt svakhetssoner i devonbassenget og i det metamorfe grunnfjellet lenger vest. Bevegelsen er karakterisert ved høye vertikale forkastningskomponenter med varierende, vanskelig målbare sidelengskomponenter. Jo høyere opp i den devonske lagrekken man kommer, desto mer folding og mindre forkastninger observeres. Dette skyldes antagelig at de øvre devonlagene ikke var like godt konsolidert. For BFZ ble det på 1960- og 1970-tallet postulert enorme venstrehånds-sidelengsbevegelser (sannsynligvis inspirert av Great Glen-forkastningen i de britiske Kaledonidene). Dette er BFZ i Cheopsfjellet, nord for Billefjorden. Forkastningen er en karbonsk, syn-sedimentær randforkastning til Billefjordtrauet. Til venstre ligger grunnfjellet. I tertiær ble forkastningen reaktivert i revers retning og mellomkarbonske sandsteiner og konglomerater (Ebbadalsformasjonen) ble skjøvet opp mot grunnfjellsblokken. det få som tror på i dag. Den vertikale komponenten er imidlertid so høy at all devon er fjernet på grunnfjellet øst for BFZ, mens grunnfjellet under devonbassenget i vest ikke synes. Midtre karbon Det prekambriske grunnfjellet til Nyfrieslandhøyden med overliggende tidligkarbonske klastiske, kullførende bergarter sank inn. I Billefjordområdet oppsto denne nye hovednormalforkastningen noe lenger øst enn den devonske reversforkastningen, slik at en langstrakt grunnfjellshøyde ble stående mellom de to forkastningene. Den gamle reversforkastningen samt noen flere, nye forkastningsgreiner viser bare mindre forskyvninger. Hovedforkastningen har et samlet offset av alle bevegelsesstadier gjennom midtre karbon på omtrent 1000 m. På liggblokken ble Billefjordtrauet dannet, som fikk sedimenttilførsel fra hengblokken (Nordfjordhøyden). I kasimov alder opphørte bevegelsene og det utviklet seg en karbonatshelf på tvers av BFZ. Utenfor Billefjordområdet er historien noe annerledes. Tidligtertiær Under den tidligtertiære tilblivelsen av Atlanterhavet og Nordishavet beveget Barentssokkelen med Svalbard seg forbi den grønlandske kontinentalsokkelen. Hovedforkastningen ligger ute i havet. I perioder eksisterte transpressive eller transtensive regimer. BFZ, en eksisterende svakhetssone som hadde omtrent samme orientering som transformforkastningen, ble reaktivert. Det vi kan se er hovedsakelig oblike reversbevegelser, men sannsynligvis forekom det periodevis også transtensiv deformasjon. Sedimentene i Billefjordtrauet og det overliggende ble fleksurert og skjøvet opp mot BFZ, mens mindre overskyvninger skjedde på østsiden av Billefjordtrauet. Sør i Billefjorden, hvor de bare finnes senkarbonske og permiske bergarter, er det en enkel reversforkastning. BFZ i Cowantoppen, østsiden av Billefjorden. Fjellsiden består av senkarbonske og permiske shelfbergarter, og her synes bare den tertiære reversforkastningen. De fargete lagene nederst til høyre er tidligkarbonske og ligger direkte på det prekambriske grunnfjellet i Nordfjordhøyden. Til venstre for forkastningen underst ligger i stedet lagrekken til Billefjordtrauet fra midtre karbon (her karbonatbergartene i Minkinfjellformasjonen) som mangler på Nordfjordhøyden til høyre.
Page 2 and 3: BILLEFJORDEN Geologisk oversiktskar
Page 6 and 7: Lokaliteter i Billefjorden Skansen
Page 8 and 9: Ebbadalen Tema: karbonstratigrafi i
Page 10: Kapp Ekholm Tema: glasialgeologi, k

billefjorden - NP-Geonet - Norsk Polarinstitutt

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?