MagaSigno 2016

MagaSigno 

ET MAGASIN OM&FRA 

STIFTELSEN SIGNO 

2016 

side 1 

Den nye 

Maja 

side 4

Sammen skaper vi 

muligheter 

Når Fredrik er hos Signo, er vi trygge, 

sier pappa Geir til MagaSigno. 

Familien til den døvblindfødte 

gutten benytter seg av et av våre aller 

nyeste tilbud; helge-avlastning ved Signo 

Conrad Svendsen senter i Oslo. 

Hadde det ikke vært for nettopp denne 

Conrad Svendsen, hadde kanskje ikke 

familien Løvlie kunnet kjenne på den 

tryggheten i weekendene nå i 2016. Vår 

kunnskap er deres trygghet. 

Det som startet i 1898 med at ett 

menneske så at en gruppe mennesker i 

Norge var forsømt, har vokst til et unikt, 

landsdekkende offentlig helse-, omsorgs-, 

arbeid-s og skoletilbud. Døveprest 

Conrad Svendsen grep inn, og 

Signo løftet opp et arbeid 

som stat og kommune 

ikke tok seg av. 

Samarbeidet mellom 

diakonale ideelle 

organisasjoner og det 

offentlige har bidratt til å få på plass noen 

av grunnstenene i den velferds staten vi har 

i dag. I samarbeid med det offentlige har 

vi utviklet et livs løps tilbud til døvblinde og 

døve/hørselshemmede. 

Jeg er helt ny i Signo. Nå overtar jeg 

stafett pinnen etter Conrad Svendsen. Jeg 

er ydmyk, men stolt. Frimodig går jeg inn 

i oppgaven med å bringe Signo videre i 

møte med de utfordringene vi står overfor 

nesten 120 år etter. Mitt mål er å lytte til 

hva brukerne trenger, og arbeide tett med 

kommuner, helseforetak, Nav og andre 

avtalepartnere. Bli med, bla om og bli bedre 

kjent med Signo-livet. 

MagaSigno 2016 

Utgiver: Signo 

Redaksjon: Signo 

Design: John Herfindal 

Forsidefoto: Sigmund 

Woie Aarhaug 

Besøksadresse: 

Solveien 119E, Oslo 

Postadresse: 

Postboks 100, 

Nordstrand, 

1112 OSLO 

Telefon: 23 16 75 50 

www.signo.no 

Berge-Andreas Steinsvåg 

generalsekretær i Signo 

side 2

Tegnspråk gir meg en 

tryggere alderdom. 

 

 

 

Nå våger han mer. 

Brukermedvirkning 

viktig i Signo. 

Avlastningstilbud skaper 

trygge foreldre. 

 

Blomstrer i nye skolehverdagen. 

 

Har troen på ideelle 

aktører som Signo. 

side 3 

Hvem er Signo til for? 

Signos hovedmålgruppe er døve 

utviklings hemmede og døvblinde i 

alle aldersgrupper. Vi gir blant annet 

tilbud om bolig, utdanning og arbeid 

i et livsløps-perspektiv. En del av våre 

brukere trenger mer tilrettelegging 

på grunn av at de har flere funksjonsnedsettelser. 

Mange er også innom Signo for en 

kortere periode; blant annet de som 

ikke kan nyttiggjøre seg det ordinere 

arbeidsliv, folk som har tegnspråk som 

førstespråk og er for unge til å flytte 

for seg selv, personer som har blitt 

døvblinde senere i livet, pårørende, 

lærere og omsorgs personer som vil ha 

kurs og veiledning. 

ALT INNHOLD: 

Den nye Maja side 4 

SNEKRER SEG EN FRAMTID SIDE 8 

Googlet Signo - fikk jobb side 10 

DE FRIVILLIGE HAR EKSTRA ENGASJEMENT 

SIDE 12 - Arild våger mer side 15 

TEGNSPRÅK GIR MEG EN TRYGGERE 

ALDERDOM SIDE 18 - Vårt mål er å sikre 

gode tilbud til døve og hørselshemmede 

side 20 - TEGNSPRÅKPATRULJEN SIDE 21 

Signo gjør Fredriks foreldre trygge side 24 

PIONERINNSATS FOR SØNNEN SIDE 26 

Signos tjenester og tilbud side 30 

LEMETS STORE DAG SIDE 32

Skole og utdanning 

Profiterer på den nye ordningen: Maja smiler mer og uttrykker seg bedre, sier foreldrene hennes. 

Den nye Maja 

Maja Strindler Wik (14) har blitt en ”ny” jente. Grunnen 

er den fleksible ordningen skolen hennes har. 

Tekst: Elisabeth Moe 

Foto: Sigmund Woie Aarhaug 

Jenta vår har fått et løft på alle 

måter etter at hun begynte full tid 

på Signo grunn- og videregående 

skole, forteller far, Bo Christer Wik som 

er psykolog. 

For første gang i historien har Signo 

grunn- og videregående skole laget et 

opplegget med to dager hjemmeskole 

og tre dager undervisning i Andebu. De 

fant en åpning i privatskoleloven som 

virket ganske rigid ved første øyekast. 

Majas lærer gjennom 8 år i Oslo, Ellen 

Krogh Nilssen ble like godt ansatt på 

Signo grunn- og videregående skole. 

– Ingen sa noe om hvor undervisningen 

skulle foregå, sier mor Jenny 

Strindler, som også er statsviter. 

– Jeg har trålet privatskoleloven opp 

og ned. Kontaktet utdanningsdirektorat, 

departementet og snakket med 

advokater, forteller hun. 

Perfekt for Maja 

Ordningen med to dager hjemmeskole 

og tre dager skole med venner i Andebu 

profiterer 14 år gamle Maja Strindler 

Wik på. Og ikke bare profiterer, hun 

blomstrer og har blitt en ”ny” jente, 

ifølge foreldrene. 

side 4


– Når du ser at jenta di blomster, 

kjører du med glede de milene det er 

fra Oslo til Andebu hver uke. Og ikke 

nok med det, Jenny Strindler og Bo 

Christer Wik har kjøpt seg en leilighet 

i Kodal i Andebu og bytter på å bo der 

sammen med Maja på dagene med 

undervisning i Vestfold. I dag møter vi 

dem på hjemmeskolen i Oslo. Vanligvis 

er det bare lærer Ellen Krogh Nilssen 

som er sammen med Maja i løpet av 

skoledagen. Men i dag er mor, far, 

journalisten og fotografen med og 

forstyrrer undervisningen. 

Delt undervisningsopplegg 

Rektor ved Signo grunn- og 

videregående skole i Andebu, Sigurd 

Helgor bekrefter at det er første gang 

skolen har delt et undervisningsopplegg 

på denne måten, i skolen og i hjemmet. 

– Vi forstod at det dreide seg om 

ei ung jente med særlig behov for 

tilpasning av skoletilbudet. Da 

foreldrene mente at vårt skoletilbud 

var det rette for deres datter og vi så 

mulighetene, ble det enklere å si ja. 

Rektor Helgor forteller at det praktiske 

samarbeidet i hovedsak foregår mellom 

lærerne og er det viktigste for at det skal 

fungere for Maja. 

– Vi må være åpne for at det også 

kan være andre måter å samarbeide 

på etter hvert som vi får mer erfaring i 

dette opplegget. Det er helt avhengig av 

at lærere vil få det til, selv om det er en 

utradisjonell måte å jobbe sammen på. 

”Når du ser at 

jenta di blomstrer, 

kjører du med 

glede de milene 

det er fra Oslo 

til Andebu hver 

uke.” 

Far til Maja 

Glede av fellesskapet 

Hva vil skolen for Maja? 

– Først og fremst vil vi at hun skal ha 

rettighetene sine innfridd og mulighet 

til å utvikle seg faglig og sosialt. Vi vil 

være en skole der hørselshemmede 

elever lærer og utvikler seg sammen 

med andre barn og unge. At kommunika 

sjons miljøet blir utviklende for 

selvfølelse og identitet. Opplevelsen av 

å ha venner er viktig for alle barn og 

unge, det håper vi at Maja opplever hos 

oss, fortsetter rektor Helgor. 

Hva ønsker dere at Maja skal oppnå? 

– At hun skal komme så langt faglig 

og sosialt som hun har muligheter til, og 

bli best mulig rustet til å leve sitt liv. 

Hvordan skal Maja ha det på Signo 

grunn- og videregående skole? 

– Trygt og utfordrende. Erfare 

tilhørighet og deltagelse. Oppleve 

mestring i et fellesskap. Oppleve glede 

ved å delta i et fellesskap. 

Opplever vennskap 

Hjemme i Oslo blir vi møtt av Maja og 

mor Jenny i døra. 

– Hva liker du best med skolen i 

Andebu? Spør mor. Maja gjør navnetegnet 

for en ”medelev” etterfulgt av 

tegnet for ”venner”. 

– Ja, der er du rett ved kjernen, sier 

mor. Vennskap og et miljø. 

– Når man er 14 år speiler man seg 

i sine omgivelser og er på jakt etter 

bekreftelser, sier far. I Andebu får Maja 

det. Og ikke bare fra medelever. 

– Alle på skolen ser Maja. De på 

kontoret, rektor, lærerne, assistentene, 

vaskehjelpen. Alle. Det er helt fantastisk. 

Maja sammen med mor og far 

”Det viktigste for oss nå, 

er at Maja også skal få 

erfaringer og muligheter. 

Slik kan hun lettere bli 

forstått. ” 

Majas lærer i Andebu, 

Merete Asprusten 

side 5


– Uten venner og bekreftelser på at 

du er noe, blir ungdomstiden et veldig 

dårlig utgangspunkt for et godt liv 

senere. Vi kan ikke få fullrost Signo nok. 

Det ligger i veggene der, og det merker 

du med en gang du kommer dit. 

Alle drar i samme retning 

Læreren til Maja i Andebu heter Merethe 

Asprusten. Hun forteller at Maja har 

flere trygge, gode voksne som klarer å 

møte henne på en god måte. 

– Grunnen til at det har fungert så 

godt er takket være Maja selv og alle 

de involvertes positive holdning til 

denne ordningen. Det gjelder både 

foreldre, lærer Ellen Krogh Nilssen og 

assistentene Kristine Skarpeid Wathne 

og Ida Aspenes i Andebu som er tett på 

Maja når hun er hos oss. 

Flere smil per dag 

I mange år og i mange sammenhenger 

ble Maja undervurdert, sier mor. 

”Forandringen 

var nærmest 

total både 

fysisk og 

psykisk. Hun 

utrykker seg 

bedre, lager 

flere tegn, og 

antall smil per 

dag har økt.” 

Mor til Maja 

– Dette går ut over det viktigste, 

vanskeligste og såreste for Maja, nemlig 

vennskap og tilhørighet. 

– Vi var i ferd med å få en deprimert 

datter, forteller far. 

– Ting fungerte veldig dårlig på den 

eksisterende skolen. Vi måtte gjøre noe. 

– Forandringen var nærmest total 

både fysisk og psykisk. Hun utrykker 

seg bedre, lager flere tegn, og antall smil 

per dag har økt, bekrefter mor. 

Forstår så mye mer 

Maja har vært innlagt på sykehus i til 

sammen fem år. Hun er døv på venstre 

øre og tunghørt på høyre, og utnytter 

sin hørselsrest maksimalt. I tillegg til 

store smerter og behov for blant annet 

sonde for å få i seg mat, har hun store 

problemer med å utrykke seg selv. 

– Men hun har en høy kognitiv evne 

til å oppfatte. Vi begynte med tegn til 

tale da Maja var baby, sier far. 

– Fordi vi var opptatt av tydelighet, 

som et hvert barn nyter godt av. 

På skolen i Vestfold: Maja har vært elev i 

Andebu siden 6-årsalderen. Her føler hun 

seg som et fullverdig menneske. 

side 6


Skole hjemme: Ellen Krogh Nilssen tilrettelegger undervisningen hjemme. 

– Etter to uker med tegnbruk, lagde 

hun sitt første tegn, forteller mor. 

– Det var tegnet for ”dusj”. 

skoletrinnet fantes det ikke noen 

mulighet for en slik fleksibel løsning 

som vi har fått til i dag, når skolen har 

blitt privatskole. 

Hjemmeskolen 

To dager i uken har Maja hjemmeundervisning 

i et eget rom i huset. Det 

er innredet slik at Maja kan få tilrettelagt 

undervisning av Ellen Krogh 

Nilssen. Da er det bare de to. 

På vinduene henger det plansjer med 

ulike temaer. Det handler om ”hest”, 

”melk”, ”tid”, ”dinosaurer”, ”venner”, 

”India”, ”måltider”. 

– Når et tema blir gjennomgått, 

så er vi innom alle fag, forteller mor. 

Samfunnskunnskap, matte, norsk og 

engelsk. 

Profiterer på samarbeidet 

– Jeg opplever samarbeidet mellom 

Signo og meg som godt, forteller Ellen 

Krogh Nilssen. Hun ble ansatt ved 

Signoskolen i Andebu da Maja ikke 

kunne flytte til Andebu på grunn av 

Kjent i Andebu 

– All den kompetansen og de gode 

tradisjonene som sitter i veggene i Signo 

i Andebu, tror jeg er veldig vanskelig å 

bygge opp, sier far. 

– Det krever en viss elevmasse og at 

spesialskoler ikke splittes opp og blir til 

små avdelinger. 

Fra Maja begynte på skolen i 6-7 

årsalderen, har hun vært deltidselev ved 

Signo grunn- og videregående skole. 

– Hun gledet seg veldig til hvert 

opphold. Vi var med henne hver gang, 

jeg satt på biblioteket og var tilgjengelig 

hele tiden, forteller mor. 

Det var en uke av gangen. En uke med 

sosialt liv og opplevelser av det spesielle 

miljøet der med ”hennes mennesker”. 

Hun følte seg sett og som et fullverdig 

menneske. 

Den gangen da Signoskolen var en 

del av Staped og Maja gikk på barnehelsen 

og tilknytningen til familien og 

hjemmet sitt. Men hun jobber i Oslo. 

– Dette kom som en kjærkommen 

forandring inn i mitt yrkesliv også. 

Vi må se hele mennesket 

Majas lærer i Andebu, Merete Asprusten 

forteller at Signo sin visjon er ”grenseløs 

tro på menneskets muligheter”. 

– Så langt det er mulig, har vi elevene 

våre i fokus, og tenker på deres behov. 

Det er ikke bare undervisning som må 

tilrettelegges. For å kunne tilrettelegge 

for Maja sin hverdag, er det viktig å se 

hva hun trenger helsemessig. Slik blir 

det også mulig å få til god undervisning. 

– Maja forstår mye og er en ungdom 

som trenger å få uttrykt seg. Det er vel 

det viktigste målet for oss nå, at hun 

også skal få erfaringer og muligheter. 

Slik vil hun lettere bli forstått. 

– Hun er veldig tålmodig og gleder seg 

over å få være i et fellesskap. Dette håper 

vi kan være starten på en god utvikling 

videre, både faglig og sosialt. 

side 7

Arbeid 

Kvalitet er viktig: - Kunden skal være 

hundre prosent fornøyd, derfor er jeg 

ekstra nøye, sier Kjartan Egge og viser 

fram en ny trekasse. 

Snekrer seg 

en fremtid 

– Jeg var alltid redd. Redd for å ikke høre hva de andre 

kom til å si. Jeg satt ofte bare og så ned i gulvet, for jeg 

var så redd for ikke å forstå. 

Tekst: Øyvind Woie 


Kjartan Egge er 58 år. Han bruker 

arbeidsmarkedsbedriften Signo 

Dokken AS sitt tilbud om varig 

tilrettelagt arbeid, i Bergen. 

– Her bruker alle tegnspråk. Det er 

helt supert, sier Egge og bøyer seg over 

kappsaga. 

En planke kuttes nøyaktig i 60 

centimeters biter. Langs veggene i 

snekkerverkstedet står stabler av trendy 

trekasser i rustikk design. 

– Du må være veldig nøye gjennom 

hele prosessen. Kunden skal være 100 

prosent fornøyd. Når vi forteller at det 

er døve og hørselshemmede som lager 

kassene, blir de enda mer fornøyd. 

Derfor er det ekstra viktig at vi er nøye, 

sier Egge med et stolt smil. 

Godt håndverk 

Snekring og håndtering av treverk har 

han drevet med siden han ble 

yrkesaktiv. Nå produserer Egge trekasser 

som lokale mikrobryggerier og 

andre kunder roser opp i skyene. Men 

det var ikke så lett før, for tømreren fra 

Jølster manglet et språk å gjøre seg 

forstått på. Det gjorde at det nesten gikk 

galt. Egge har vært døv siden fødselen. 

Som barn var han den eneste i bygda. 

”Jeg klarte jo ikke 

å kommunisere. 

Da ble jeg ofte 

veldig sint og 

drømte om å få 

en støttekontakt, 

noen som kunne 

tegn språk og som 

kunne lære meg 

det. ” 

- Kjartan Egge 

side 8 

Det førte til mange utfordrende 

situasjoner i oppveksten. 

– Vi fikk ikke lov å bruke tegnspråk 

på Bergen spesialskole for tunghørte på 

Møhlenpris. Slik var det den gang da. 

Jeg lærte å bruke stemme og prøvde å 

lese på leppene til folk. Det var ikke lett, 

folk snakket lavt og utydelig og ofte 

samtidig. 

Misforståelser 

Han var redd og ensom, klarte ikke å 

forstå omgivelsene og omgivelsene 

forstod heller ikke ham. 

– Jeg klarte jo ikke å kommunisere. 

Da ble jeg ofte veldig sint, drømte om å 

få en støttekontakt, noen som kunne 

tegnspråk og lære meg det. Jeg følte at 

jeg ble litt ødelagt. Var mye frustrert og 

hadde ikke ord. 

Folk sluttet å snakke til ham når de 

oppdaget at han var døv. 

– Hører du dårlig? spurte de. Ja, sa 

jeg. Og neste gang så gikk de bare forbi, 

hilste ikke på meg en gang. Jeg hadde 

noen kamerater som snakket tydelig, da 

forstod jeg. Men de var i mindretall. 

Etter skolegang bar det hjem til Jølster 

og utdannelse som tømrer.

Arbeid 

– Jeg gikk på en yrkesskole i Førde. 

Det var vanskelig med kommunikasjon 

for alle de andre var hørende. 

Det ble jobb i et tømrerfirma. 

Håndverket mestret han, men møtet 

med kundene var vanskelig. 

– Jeg våget ikke å ta på meg oppdrag 

alene. Var så usikker, det ble fort veldig 

stille rundt meg. 

Livet gikk i stå, han ble sykmeldt 

men fikk ikke sykepenger fordi 

han hadde jobbet som selvstendig 

næringsdrivende. 

Ål åpnet opp 

Han begynte på Ål folkehøgskole og 

kurssenter for døve og en ny verden 

åpnet seg. Som godt voksen lært han 

seg tegnspråk – sitt eget språk. 

– Vi brukte noe som lignet tegnspråk 

da jeg var barn. Når vi skulle slå ball 

viste jeg det med hendene, men jeg 

tenkte ikke på det som tegnspråk. 

I 2004 stiftet han bekjentskap med 

Signo Dokken AS. Den gang het det 

ASVO Bergen. 

– Alle hindringer var vekk her. Jeg 

kunne hilse på og snakke med alle. Her 

var det tegnspråk over alt, jeg kunne 

oppfatte alt som ble sagt. Det var så flott 

å kunne få jobbe sammen med andre 

døve og hørselshemmede. 

Først var han sjåfør. Fraktet 

frodige fruktkasser til forskjellige 

arbeidsplasser i Bergensområdet. 

– Men jeg liker denne snekkerjobben 

så godt. Jeg plukker ut materialer og 

passer på at alle som jobber her er like 

nøyaktige som jeg. Alle har forskjellig 

oppgaver. 

Høyere krav i dag 

Per Christian Ejankowski er jobbkonsulent 

på Signo Dokken. Han 

forteller at yngre, døve og hørselshemmede 

arbeidssøkere har høyere 

krav til hva slags jobb de ønsker seg. 

– Man tar ikke hvilken som helst jobb 

lenger, men ønsker å jobbe med noe en 

har utdannelse til eller et ønske om å 

drive med. Samtidig kan døve oppleve 

at de blir stående alene når de kommer 

ut i arbeidslivet i en hørende verden 

– Hva gjøre dere? 

– Vi prøver å komme kravet i møte. 

Alle vet at en ikke kan presse noen ut i 

et arbeid. Hvis det ikke blir jobbmatch 

så dropper vi det. 

side 9 

Signo Dokken har 24 plasser innen 

arbeid med bistand og tre ansatte som 

jobber med dette. 

– Arbeidsmarkedet har blitt tøffere, 

det merker vi. Det er vanskeligere å 

finne jobber. De som hadde høyere krav 

tar litt enklere jobber, og da skyves alle 

nedover slik at det blir færre jobber for 

de som ikke har en spesiell utdannelse. 

Han understreker at Signo Dokken 

gir bistand i hele prosessen på veien inn 

mot et fast arbeidsforhold. 

– Vi er der til deltakeren står 

på egne bein og føler seg trygge. 

Kommunikasjon på tegnspråk er 

bære bjelken i vårt tilbud. Vi innhenter 

informasjon om arbeidsoppgaver, 

kollegaer og miljø. Det skaper trygghet 

og trivsel. Noen trenger tolk i 

lunsj pausen, andre for å løse akutte 

situasjoner, sier Ejankowski. 

Signo Dokken har gode tall. 6 av 10 

som kommer til dem går videre i et fast 

arbeidsforhold. 

– Hva er mest utfordrende? 

– At vi ofte trenger mer tid til opplæring 

enn det vi får, fordi det tar mer 

tid for våre brukere og tilegne seg 

kunnskap.

Arbeid 

Døve Abdul Rehman ønsket 

seg praksis på en arbeidsplass 

der tegnspråk var i sentrum. 

Han fant frem til en av Signos 

arbeidsmarkedsbedrifter. 

Googlet Signo 


foto: Sigmund Woie Aarhaug 

– fikk jobb 

Før Abdul Rehman (23) begynte 

på Signo Rycon AS, jobbet han 

på Gardermoen som bagasjesjauer. 

Det var et par døve til der, men 

kommunikasjonen var ikke så god. 

– Da googlet jeg ”arbeid for døve” og 

så at Signo kunne finne jobb til meg 

på Ryen. Det er mye bedre her. Mer 

tegnspråk og bedre kommunikasjon. 

– Jeg er her bare midlertidig, men 

jeg trives godt. Tegnspråket og 

kommunikasjonen er bedre her enn på 

de andre stedene jeg har jobbet. 

Når vi treffer Rehman jobber han på 

den nye håndtverks bakeriet til Signo 

Rycon AS. Med store, oransje tykke 

votter åpner han stekeovnsdøra. Der 

inne venter 100 nystekte, glutenfrie 

brød. 

Foreldrene til Rehman er hørende 

og kommer fra Pakistan, selv er han 

født døv og oppvokst i Norge. Nærmere 

bestemt i Nannestad. Der ble han til han 

var seks, så flyttet han med familien på 

åtte til Vestli på Stovner i Oslo. 

– Jeg er den eneste døve i familien, 

men alle snakker med tegn til tale 

hjemme, så det går greit, forsikrer han. 

Tillitsvalgt 

En gang i måneden er det allmøter på 

Signo Rycon. Da tar de opp ting som 

ikke fungerer eller de vil endre på. 

– Jeg er tillitsvalgt for de som jobber 

på VTA, men jeg er den eneste, og vi 

trenger en vara. 

Han går tilbake til brødsteking og 

rydding i et arbeids fellesskap hvor 

tegnspråk er det naturlige. 

side 10

Fornøyd med Signo 

Arbeid 

Ifølge en undersøkelse blant døve deltakere i Signos 

arbeids markeds bedrifter gjort i 2015, er 80 til 100 prosent 

fornøyde med tilbudet. Signo har tre 

arbeidsmarkedsbedrifter. Disse ligger i Bergen; Signo 

Dokken AS, Oslo; Signo Rycon AS og i Andebu; Signo 

Grantoppen AS. Undersøkelsen viser at: 

• Brukerne blir møtt med respekt og forståelse. 

• De finner en kunnskap om døv og hørende kultur, 

identitet og språk som er avgjørende for dem. 

• Tett oppfølging fra konsulenter er viktig. Når en døv 

konsulent er med en døv deltaker til et praksissted, vil 

deltakeren for eksempel erfare hvordan konsulenten 

selv benytter tolken. 

• De fleste deltakerne kommer i kontakt med Signo via 

NAV. 

Sunn kost til tannlegene: I Bergen kjører Signo Dokken AS ut 

frukt til arbeidsplasser. 

NAV: Skal ikke koste 

ekstra å ansette døve 

Liten vilje til å 

ansette døve 

Døve som jobber på hørende 

arbeids plasser har utfordringer 

med det sosiale fellesskapet. 

Likevel er det færre som sier at de er 

alene på jobb i dag enn for f.eks. 10-15 år 

siden forteller avdelingsdirektør i NAV, 

Beate Lilleberg. 

Døve er forskjellige 

Det finnes ingen statistikk på hvor 

mange døve som er i arbeid og samtidig 

mottar ytelser fra NAV. 

Det er heller ingen kobling mellom 

ytelsen og hørsel eller andre helseplager. 

– Derfor er tallene for døve personer 

i yrkesaktiv alder svært mangelfulle, 

sier Lilleberg og understreker at det ofte 

går bra når man først har fått innpass i 

arbeidslivet. 

– Det er utfordrende å skulle si noe 

om døve som kategori, de har like 

forskjellige interesser og evner som alle 

andre. Men vi ser at mange døve søker 

seg til tegnspråklige arbeidsplasser 

og her er jo Signo en stor og viktig 

arbeidsgiver. 

Sosiale utfordringer 

– Døve som jobber på hørende 

arbeidsplasser, forteller oss om 

utfordringer med det sosiale 

fellesskapet. Det har likevel blitt bedre 

de siste årene takket være teknologi, 

tilgang på tolk og at flere døve har tatt 

høyere utdanning. Færre snakker om at 

de føler seg isolert i dag. 

Informasjon er nøkkelen 

– Hvorfor er det mange døve som ikke får 

jobb? 

– Vi må fortelle om mulighetene for 

tilrettelegging og at det ikke koster 

bedriftene noe ekstra. Vi har en jobb å 

gjøre overfor arbeidsgivere og fortsatt 

en lang vei å gå. Kommunikasjon er 

et viktig tema; hvordan kommunisere 

med døve når man aldri har møtt 

noen tidligere? Hva med sikkerhet på 

arbeidsplassen? 

NAV kan trygge arbeidsgiver 

NAV har en tilretteleggings- og 

oppfølgingsavtale som kan være med på 

å trygge arbeidsgiver. 

– Avtalen skal sikre at begge parter 

får regelmessig oppfølging, koordinert 

bistand og fast kontaktperson i 

NAV. Kontaktpersonen må være lett 

tilgjengelig, ha regelmessig kontakt 

og god oversikt over arbeids- eller 

tiltaksforholdet. 

Norges Døveforbund erfarer at 

arbeidsgivere er skeptiske til å 

anseatte døve. Julia Anh Thu 

Ølmheim er leder i arbeids livsutvalget 

i Norges Døveforbund og 

viser til en undersøkelse i magasinet 

Velferd, mai 2015. 

Den sier: ”Skepsisen til å ansette 

personer med nedsatt funksjonsevne 

er utbredt blant norske arbeidsgivere. 

Bare et lite mindretall har 

stor inkluderingsevne. 

– Mange arbeidsgivere vet for lite 

og setter døve i samme bås som 

funksjonshemmede. Derfor hører 

døve til gruppen personer med 

nedsatt funksjonsevne i denne 

undersøkelsen. 

Ølmheim er opptatt av å styrke 

kunnskapen og endre holdninger 

om døve blant arbeidsgivere. 

– Vi vil helst ikke være i samme 

kategori. Derfor skal vi blant annet 

utarbeide informasjonsbrosjyre 

til distribusjon som blant annet 

arbeidssøkere kan ha med seg 

på jobbintervju, men ressursene 

hos Norges Døveforbund er noe 

begrenset, sier Julia Ann Thu 

Ørnheim 

side 11

Helse og omsorg 

- De ideelle har 

ekstra engasjement 

Byråd Inga Marte Thorkildsen har troen på ideelle 

aktører som Signo. – Det er et ekstra engasjement 

når de ideelle kommer på banen. 

Tekst: Lisbet Jære Foto: Sigmund Woie Aarhaug 

side 12


Hvordan er det slagordet til Signo 

igjen, jeg synes det er så bra… 

Inga Marte Thorkildsen har 

det nesten på tunga, men må til slutt 

ta fram telefonen og søke på google. 

Det er mye nytt å huske på og sette seg 

inn i for henne som har blitt byråd for 

eldre-, helse- og sosialtjenester i Oslo 

kommune. 

– Ja, her er det: En grenseløs tro på 

menneskers muligheter. Det er det en 

bør ha! 

Agendaen er tettpakket og tiden 

knapp, men byrådet har sagt ja til et 

intervju med MagaSigno. Heldigvis 

kan Inga Marte Thorkildsen kunsten 

med å formulere seg raskt og konsist. 

Så har hun også sittet i 12 år som 

stortingsrepresentant (2001-2013), og 

vært nestleder i SV (2012-2015). 

Bort med de kommersielle 

Som nyvalgt byråd sa Thorkildsen til 

Aftenposten i november: «De 

kommersielle aktørene skal fases ut. Vi 

vil at de private ideelle og kommunen 

skal overta mer og mer». 

Dette holder hun fast på, og forteller 

hvorfor hun har troen på de ideelle: 

– Mange av de ideelle var der 

før kommunen kom og tilbød 

velferdstjenester. De har dekket 

et behov som kommunen ikke 

har tatt ansvar for. De har en unik 

spisskompetanse fordi de har jobbet 

med dette lenge, sier Torkildsen. 

Mange forbinder fortsatt Inga Marte 

Thorkildsen med Stortinget, men hun 

røk ut altså ut i 2013 når SV gjorde et 

historisk dårlig valg. I 2012 og 2013 var 

hun Norges barne-, likestillings- og 

inkluderingsministre. Siden i oktober 

i fjor har hun befunnet seg i et av 

Oslo kommunes kontorer like bak 

rådhuset som byråd for eldre-, helse- og 

sosialtjenester. Noen solstråler fra den 

vakre, klare vinterdagen strømmer inn 

på kontoret, og lyser opp Thorkildsens 

allerede lyse og blide ansikt. 

Når hun snakker om de ideelle, så gjør 

hun det med engasjement. Nettopp det 

med engasjement er noe hun verdsetter. 

– Det er et ekstra engasjement når de 

ideelle kommer på banen. De ideelle står 

friere og kan snu seg raskere og finne 

løsninger. Kommunen har jo en tendens 

til å være tungrodd. 

Ønsker mer samarbeid 

Det at ideelle organisasjoner har vokst 

opp nedenfra, gjør de spesielt egnet. 

Ofte er det frivillige som jobber for dem, 

noe som gjør de «mer jordet til 

virkeligheten», mener Thorkildsen. 

– Kan du si noe om samspillet som har 

vært mellom Signo og kommunen siden 

1898, og hvordan dette kan fortsette i 

framtiden? 

- Mange av de 

ideelle sitter 

på en unik 

kompetanse 

som er nyttig 

for kommunen. 

De har sterkt 

engasjement og 

er tett på folk. 

- Inga Marte 

– Generelt så er jeg opptatt av å ha 

et tett og godt samarbeid med ideelle 

aktører. Jeg har hørt mye bra om Signo 

selv om jeg ikke kjenner spesifikt til 

dem. Men jeg ser ingen grunn til at 

samarbeidet ikke skal kunne fortsette 

og utvikle seg til å bli bedre. 

Thorkildsen synes kommunen 

har hatt for lite samarbeid med 

de ideelle, at det har vært for mye 

enveiskommunikasjon der kommunen 

har vært bestiller. 

– Mange av de ideelle sitter på en 

unik kompetanse som er nyttig for 

kommunen. De har sterkt engasjement 

og er tett på folk. 

Morsom containerhistorie 

Thorkildsen er vokst opp i Andebu, der 

Signo har skole og kompetansesenter. 

Har Thorkildsen noen minner av Signo 

fra oppveksten? 

Hun drar litt på det, og sier: 

– Vel, det var jo en del myter. Blant 

oss barna ble de sett på som litt skumle, 

det var oss og så var det dem. Det 

var jo ganske lukket før, det er ikke 

sammenlignbart med slik det er i dag, 

det vet jeg. 

Men så kommer hun på glid, og deler 

en snodig historie fra oppveksten. 

– Jeg var ute og red. Like ved der Signo 

holdt til så jeg en gutt som hoppet ned 

i en container. Litt senere kom det en 

annen gutt som skulle til å kaste noe 

i samme container. Jeg skrek til dem, 

men så forsto jeg at de begge var døve. 

Da hadde det ikke hjulpet å kunne 

tegnspråk, det ble containerspråk. Det 

var en absurd opplevelse, sier Torkildsen 

og ler. 

Så blir hun med ett alvorlig igjen. 

- Når en har med svake grupper 

å gjøre er det en tendens til at noen 

høyere oppe i systemet helt tar over 

kontrollen. Men hvorfor spørre, de vet jo 

ikke hva som er best for dem? Dette er 

et menneskesyn jeg ikke kan stå inne 

for. 

side 13


Vil ikke snakke om brukere 

Byråden synes kommunen slik den 

fungerer i dag er for tungrodd. 

– Jeg er opptatt av at kommunen bør 

endres. Den kan ikke stivne og bli for 

tungrodd. Det må kunne skapes mer 

mangfold innen kommunens rammer, 

og det ønsker vi å stimulere til. 

Det er noe annet med Oslo kommune 

hun helst skulle ha endret så fort som 

mulig - New Public Management (NPM)- 

tankegangen. Hun lovpriser de ideelle 

for å være fri fra dette. 

– Oslo kommune er for preget av 

NPM-tenkning, med mye rapportering 

og detaljstyring. Det fungerer etter en 

bestiller- utførermodell med anbud. 

Systemet er basert på kontroll og 

mangler tillit. 

Bruker-begrepet står sentralt i NPM. 

Thorkildsen skulle gitt mye for å få 

skrellet bort akkurat det ordet. 

– De som mottar helsetilbud blir 

redusert til brukere av tjenester 

noen andre har gitt dem. Men vi må 

tenke på dem som innbyggere, som 

hovedpersoner og samarbeidspartnere. 

– Det trengs mer kreativitet, tillit 

til medarbeidere og innbyggerne i 

kommunen. 

Skeptisk til anbud 

– Hva tenker du rundt det at helse og 

omsorgstjenester for svake grupper 

settes på anbud? 

– Jeg kan ikke forså noe annet enn at 

anbud har en negativ innvirkning på 

kvaliteten. 

Thorkildsen har flere ganger ytret i 

media at de kommersielle aktørene skal 

fases ut. 

– Det er et stort tema. En ting er at det 

blir mer oppstykket og uforutsigbart, 

en vet aldri om en får anbudet på nytt. 

Dette skaper utrygghet for både ansatte 

og de som mottar tjenestene. Samarbeid 

og helhetstenkning kommer i annen 

rekke. 

– Samtidig som jeg er skeptisk til 

anbud mener jeg det er behov for 

mangfold. Vi må finne en balanse 

mellom valgfrihet, forutsigbarhet og 

helhetstenkning, avslutter Inga Marte 

Thorkildsen. 

”Samtidig som 

jeg er skeptisk til 

anbud mener jeg 

det er behov for 

mangfold.” 

Inga Marte Thorkildsen 

side 14


Arild Solem (41) bor og 

lever på Signo Conrad 

Svendsen senter. Han vet 

han kan bestemme hva 

han vil jobbe med, og 

oppgaven som postmann 

løser han med stolthet. 



Arild våger mer 

Ved posthyllene: Sammen med Marie Sjømyr blir posten sortert og delt ut. 

Utviklings- og hørselshemmede 

Arild Solem gikk blant annet på 

Signos skole i Andebu i Vestfold. 

Etter endt skolegang, og noen år i 

fødebyen sin er han ikke i tvil; Oslo og 

Signo er best! 

– Han har blitt mer sosial og glad og tør 

mer. Etter at han flyttet til Signo på 

Nordstrand har han utviklet seg veldig 

godt, sier mor Mette Solem på telefonen 

fra Fredrikstad. Hun kan ikke få fullrost 

tilbudet sønnen får i Oslo nok. 

– Før var mor og hjemme best og 

tryggest, nå vil han tilbake til Oslo etter 

en stund hjemme. 

Internpostbud 

Vi møter Arild Solem ved posthyllene i 

foajeen i hovedhuset på Signo Conrad 

Svendsen senter der han har bodd siden 

2010. Han har med seg en bunke med 

internpost. Hyllene sjekkes opp mot 

navn slik at fordelingen blir riktig. 

Inni den røde og grå post-jakka er det 

en litt beskjeden, men glad og spent 

mann. Den flotte uniformen har han 

fått av postbud Stein som leverte posten 

til Signo Conrad Svendsen senter i fjor. 

– Det var lett, sier Arild Solem lurt. 

– Jeg spurte bare om jeg kunne få 

en sånn, og postbudet sa ja. Uka etter 

kom han tilbake med alt dette og sa 

jeg kunne få det, sier Arild og peker på 

jakka og t-skjorta si. 

– I tillegg til å være postmann, skriver 

jeg selv mange brev i løpet av et år, og 

til jul blir det litt ekstra. Da sitter jeg 

på kontoret mitt med PC en og skriver, 

eller jeg skriver for hånd. Jeg har egen 

printer også. 

Alvorlige hjerteproblemer 

Mor Mette forteller at Arild er yngst i 

søskenflokken på fem. I tillegg var han 

veldig liten og kunne ikke gå før han 

var tre år. 

– Han ble født for tidlig med alvorlig 

hjertefeil og lå i kuvøse, mangelen på 

surstoff gjorde nok en del skade, men 

ingen fortalte meg at han fikk noen 

funksjonshemming av det. At han hørte 

dårlig oppdaget vi ikke før det hadde 

gått en stund. Som 21-åring fikk han 

endelig den hjerteoperasjonen han 

trengte, det førte til at også hørselen ble 

bedre. 

Arilds søster, Bente Meyer Sollien, 

forteller at lillebroren ble en ny gutt etter 

operasjonen. 

Stolt av familien sin 

Hørselsresten bruker han i en til ensamtale, 

da fungerer det. Hele familien 

har lært seg tegnspråk. 

– Han er veldig stolt av og glad i særlig 

storebrødrene sine og sykler på elfirehjulingen 

og besøker dem når han er 

hjemme, forteller mor. 

Inn og ut av en isolert 

tilværelse 

Arild Solem har bodd hjemme i 

Fredrikstad mesteparten av oppveksten 

og skoleårene. På Signos skole i Andebu 

i Vestfold gikk han i tre år. Han har også 

side 15


Trenger ikke noter: Med familiealbumet foran seg, blir det tryggere å spille for publikum. 

hatt ulike botilbud fra kommunen, men 

fant seg aldri til rette der. 

Kommunikasjons miljøet var dårlig til 

tross for at søsteren, Bente Meyer 

Sollien, holdt flere tegnspråkkurs for de 

ansatte. 

– Arild ble veldig isolert og frustrert 

der, forteller Sollien. 

Ingen fortalte om tilbudet 

Ved en tilfeldighet fikk Bente Meyer 

Sollien høre om Signo Conrad Svendsen 

senter, og at de hadde et tilbud som 

kanskje kunne passe for Arild. 

– Jeg traff en gammel klassevenninne 

på en fest som fortalte om hva de 

gjorde på Signo på Nordstrand. 

Da tok jeg saken i egne hender og 

fikk kommunen til å søke om et 

opphold for Arild på utrednings- og 

rehabiliteringsavdelingen. Siden 2010 

ble det fast bopel. 

Roser Signo 

– Vi kan ikke få fullrost de ansatte på 

Signo Conrad Svendsen senter nok. De 

er til for de som bor der. Det merker vi 

veldig godt, skryter mor og søster. 

– Husk at vi har vært vant til å kjempe 

for at Arild skal ha det godt mesteparten 

av livet hans. Nå ser vi at han er på 

rett sted og blomstrer. Han er en helt 

annen gutt nå. Et lite eksempel på det 

er at i jula hadde vi et stort juleselskap 

hjemme, og da lente Arild seg mot 

meg og spurte om han kunne få ønske 

velkommen, forteller søsteren hans rørt. 

– Er Arild er viljesterk mann? 

– Ja, ingen er i tvil om hva Arild vil, ler 

moren hans. 

Fin fyr 

Tilbake på Nordstrand og på vei ned den 

lille bakken fra hoved huset til Arilds 

leilighet, småprater han med miljøterapeut 

og primær kontakt, Maria 

Sjømyr. Om for eksempel Fredrikstad 

Fotballklubb (FFK). De er vinnerne 

uansett hvordan det går i Arild Solems 

øyne. 

– Nei, det er Hønefoss som er best! 

Erter Maria. Arild er en ekte supporter, 

men han er en fyr det er lett å spøke 

med. 

– Å nei, du lurer ikke meg, ler han 

tilbake. 

Maria Sjømyr forteller at alle brukere 

som mottar kommunale tjenester har 

rett til en individuell plan. Det har også 

Arild. 

– I planen har Arild flere ulike 

mål, men det overordnede er at Arild 

side 16 

skal oppleve mest mulig mestring. 

Det innebærer at tjenestene blir 

tilrettelagt etter hans behov og 

forutsetninger. På den måten øker 

livskvaliteten. Den individuelle planen 

evalueres fortløpende, og på ett årlig 

ansvarsgruppemøte. 

Vil ha ”møte” i stua 

I fellesstua på ”Utsikten 1” i Solveien 117 

C på Nordstrand setter vi oss rundt et 

bord. Det er nemlig ute i fellesrommet 

viktige møter holdes. Det vet Arild. 

Derfor har han bestemt stedet. Han har 

blitt varmere i posttrøya si nå, og 

snakker mer direkte til oss, og ikke bare 

via Maria. 

– I Fredrikstad kunne jeg sykle på en 

stor trehjulssykkel og besøke mamma, 

det blir litt langt nå. Men vi besøker jo 

hverandre likevel, forteller Arild. 

Hjerte for familien 

Ansiktet sprekker opp i en lun latter og 

øynene får et ekstra glimt når han 

forteller om familien sin. Det er så stor 

familie at han går helt i surr når han 

skal ramse opp navnene på alle onkelbarna 

sine. Med fire søsken blir det 

mange etter hvert.


Flink til å holde konteksten 

– Jeg skriver kort til ganske mange. I 

tillegg til familien har jeg mange venner 

som har jobbet her tidligere, og som 

jobbet i Fredrikstad. Adresselista er 

ganske lang, smiler han. 

Arild spiller teater 

– Ja, jeg er med i ”Panorama.” Det er 

teatergruppa her på Signo Conrad 

Svendsen senter. Vi øver hver onsdag. Så 

det er viktig å være klar presis halv fem. 

– Nå øver vi til sommerfesten her 

på Signo Conrad Svendsen senter. Der 

spiller vi hvert år. Det er Åge Homleid 

og Eva Øverås Singh som er sjefer for 

teateret. 

– Jeg har vært med på å spille Hamlet 

på Sundvollen hotell også. 

Åge Homleid sier det betyr mye for 

beboerne å spille teater. 

– Vi ser at teateret gir beboerne på 

Signo Conrad Svendsen egenverd og 

selvtillit. Det smitter over på deres 

daglige liv. 

– Jeg tror at Arild er stolt over å være 

med i gruppa. Han er flink og genuint 

glad i å spille teater. En av de største 

utfordringene er å prøve nye og ukjente 

ting, men utfordringer på øvelser og 

forestillinger styrker selvtilliten og 

selvfølelsen. 

Utviklende scenekunst 

– Vi startet denne gruppa for 20 år siden 

fordi Signo Conrad Svendsen senter 

ønsket flere aktiviteter for brukerne. 

I begynnelsen forsøkte vi å lage en 

så god som mulig forestilling og få 

brukerne til å trives. Etterhvert har jeg 

forsøkt med teatrale virkemidler, det 

utvikler dem på det personlige plan 

også. 

Mestringsfølelsen 

Maria Sjømyr, Arilds primærkontakt, 

sier at da han kom til Signo Conrad 

Svendsen senter og inn i et tegnspråklig 

miljø, ble han sett og ikke minst 

forstått. 

– De siste årene kan vi se at Arild har 

utviklet seg sosialt og kommunikativt. 

Her har han fått en stemme. 

– Målet et at Arild Solem skal 

oppleve mest mulig mestring. Han får 

tilrettelagt tjenester etter sine behov og 

forutsetninger og på den måten få økt 

livskvalitet. 

Inviterer til huskonsert 

– Jeg spiller keyboard også, røper Arild 

Solem. 

– Ragnhild, som jobber her, og jeg har 

startet band. Vi øver inne i leiligheten 

min. Mamma får tårer i øynene når hun 

hører meg spille. Jeg tror hun blir rørt. 

Han henter keyboardet, stativet, 

høreapparatet som kobles direkte til 

instrumentet og ”noteboka” som er 

familiealbumet. Med familien stilt opp 

foran seg, blir alt mye tryggere når han 

skal spille for publikum. 

I dag fikk tre ansatte, en fotograf og 

en journalist en minikonsert av Arild 

Solem. Hans egenkomponerte vare låter 

kommer trillende ut av tangentfjøla. 

Dette var noe av repertoaret som skal 

fremføres i niesens konfirmasjon til 

våren. 

Stolt skuespiller: Arild får på seg løsbart til dagens teateroppvining. Åge Homleid er instruktør og leder av teatergruppa Panorama. 

side 17


– Tegnspråk gir meg 

en tryggere alderdom 

Før hadde Annlaug Koppen 50 trappetrinn når hun gikk ut av døra hjemme. Det 

gikk ut over både knær og sosialt nettverk. Nå bor hun i borettslag for døve, har 

heis og egen hjemmehjelp som snakker tegnspråk. 

Tekst: Øyvind Woie Foto: Sigmund Woie Aarhaug 

For 15 år siden kjøpte Annlaug 

Koppen leilighet i toppetasjen på 

Signo Konows senter i Bergen. 

Dette er Norges eneste sykehjem for 

døve og døvblinde. 

– Her forstår de hvordan det er å være 

døv. Det er med på å gjøre meg trygg, 

sier 86–åringen. 

Koppen har ikke angret en dag. Med 

leiligheten følger tilgang på tegnspråklig 

hjemmehjelp, hjemme sykepleie 

og sosiale aktiviteter og nett verk med 

andre i samme situasjon. Akkurat det 

kan bety en stor forskjell for mange 

eldre døve i møte med alderdom og 

eldreomsorg. 

– Når vi bruker brukernes eget 

språk kan vi lettere avdekke hele 

hjelpebehovet. Vi har sett eldre døve 

som har vegret seg for å ta imot 

"Før de 

kommer hit 

har mange 

opplevd 

å ikke bli 

forstått." 

- avdelingssykepleier 

Kjersti Mossige 

Øverland 

hjelp av hjemmesykepleier fordi 

kommunikasjonen ikke foregikk på 

tegnspråk, men via lapper. Da kan 

det bli en dobbel problemstilling da 

den som skal hjelpe ikke forstår hva 

den som få hjelp egentlig ønsker, sier 

avdelingssykepleier Kjersti Mossige 

Øverlad 

Utfordrende med aldring og 

døvhet 

De ansatte ved Signo Konows senter har 

spesialkompetanse på aldring, døvhet 

og tegnspråk. 

– Eldre døve som kommer til oss har 

en forventing om å bli forstått på sitt 

eget språk. Vi representerer en trygghet. 

Før de kommer hit har mange opplevd å 

ikke bli forstått, sier avdelingssykepleier 

Kjersti Mossige Øverland. 

side 18


Vi sitter i Annlaugs leilighet. Koppen 

og Øverland snakker på tegnspråk. 

Omsorgsleilighetene er et borettslag 

med 10 leiligheter i sykehjemmets 3. 

etasje, med en egen avdeling for unge 

døve/hørselshemmede. De eldre mottar 

hjemmesykepleie og praktisk bistand 

fra pleiere som jobber på sykehjemmet, 

men klarer seg mest på egenhånd. 

En skam å være døv 

– Jeg tror foreldrene mine oppdaget at 

jeg var døv da jeg var ett år gammel, 

forteller Koppen. 

Årsaken var hjernehinnebetennelse. 

Den vesle jenta fra Voss merket ikke så 

mye før hun nådde skolealder. 

– Da skjønte jeg at jeg var annerledes. 

I feriene trakk jeg meg tilbake. Det ble 

vanskelig å snakke sammen. Jeg øvde 

meg på å bruke stemme, men oppdaget 

at barndomsvennene ikke forstod hva 

jeg sa. Stemmen min var nok uvant for 

dem. 

– Hva gjør det med et barn og oppleve noe 

slikt? 

– Det er sikkert litt forskjellig. Men jeg 

opplevde at det var en skam å være døv, 

forteller Annlaug Koppen. 

Foreldrene godtok henne. Likevel 

fantes det folk som mente det var 

morens skyld at Annlaug ble døv. Faren 

var gift for andre gang og det ble hevdet 

at det måtte være arvematerialet fra 

Annlaugs mor som var årsaken. 

– Det var skambelagt og jeg vet det 

plaget mor hele livet. Men senere kom 

det frem at det hadde blitt født et døvt 

barn i fars gren av familien også. 

tegnspråk. De skulle bare snakke. Men 

jeg hadde en bror og en søster som 

kunne litt tegn og da ble det lettere å 

forstå dem. 

Etter grunnskole satte Annlaug kurs 

for Stavanger. Med hjelp fra døvepresten 

i Bergen hadde hun fått hjelp til å få 

skoleplass på Yrkesskolen for døve 

piker. 

– Jeg blomstret opp. Vi brukte 

tegnspråk, vi forstod hverandre og jeg 

fikk venner. 

Lettere å forstå hverandre 

På Signo Konows senter kan Annlaug be 

om hjelp på tegnspråk og gi uttrykk for 

sine ønsker og behov slik at hun faktisk 

blir forstått. Det blinker i et lys, eller 

rettere sagt en isbjørn. Noen ringer på 

døra og leiligheten er utstyrt med ulike 

blinkanretninger. «Er det hjemme - 

hjelpen som kommer? Nei, bare en 

beskjed». 

I etasjene under ligger sykehjemsavdelingene 

og ikke langt unna 

Døvekirken i Bergen og Døveforeningen. 

Det er lagt til rette for 

aktivitet og fellesskap. Beboerne 

har fellesstue og terrasse for sene 

sommerkvelder. 

– For meg som døv kan det handle om 

noe så enkelt som at det er en mulighet 

til å snakke med noen på tegnspråk. Det 

får jeg bare her på Signo Konows senter. 

Leter etter språknøkkelen 

– Det er helt avgjørende å finne 

kommunikasjonsnøkkelen til hver 

enkelt person, forklarer avdelingsleder 

Kjersti Mossige Øverland. 

Ønsket er å gi helhetlig omsorg der 

både det fysiske, psykiske, sosiale og 

åndelige trekkes inn. For å klare det må 

vi kommunisere på dere språk, vi må 

kjenne døvekultur og historien til den 

enkelt. 

– I møte med eldre døve er dette svært 

viktig dersom en skal lykkes med å 

gjøre den totale livskvaliteten bedre, sier 

Mossige Øverland. 

– For meg som døv kan det handle om noe så enkelt som at det er en mulighet 

til å snakke med noen på tegnspråk, sier Annlaug Koppen. Her i samtale med 

avdelingssykepleier Kjersti Mossige Øverland. 

Tale var gull 

Ni år gammel dro Annlaug til Oslo på 

Skådalen døveskole. Her fikk hun 

beskjed om at tegnspråk ikke var lov, 

unntatt i friminuttene. 

– De mente det kunne ødelegge 

taleevnen. Da jeg skulle hjem og 

konfirmeres fikk foreldrene min 

beskjed om at det ikke var lov å bruke 

side 19

Signo er en ideell stiftelse. Vi 

har ingen eiere som skal ha 

aksjeutbytte til egen lomme. 

Tekst: Øyvind Woe 

-Vårt mål 

er å sikre gode tilbud til døve og døvblinde 

I 

2014 hadde stiftelsen Signo en 

driftsinntekt på 652 millioner 

kroner. Etter at utgiftene var 

trukket fra, ble resultatet et overskudd 

på 86 millioner. 

– Vi har ingen eiere eller aksjonærer 

som skal ha utbytte. Men vi må også 

ha profitt i den forstand at vi skal 

drive med overskudd, helst gode 

overskudd. De pengene skal ikke gå 

til noen eiere. Overskuddet vi sparer 

opp som egenkapital skal brukes til å 

utvikle nye tilbud og sikre driften, slik 

at både brukere og arbeidstakere kan 

ha det trygt hos Signo i et langsiktig 

perspektiv, sier Jens Barland, leder for 

Signos hovedstyre. 

Signo går ikke med like store 

overskudd hver år. I 2014 fikk vi 

endringer i regelverket for uførepensjon. 

Det medførte reduserte fremtidige 

forpliktelser og gav et overskudd som 

måtte inntektsføres. 

– Vi er en ideell stiftelse som utfyller 

det offentliges tilbud. Det har vi holdt på 

med siden 1898. Vi forvalter store midler 

og det skal vi gjøre på en skikkelig måte 

i tråd med vårt formål, understreker 

Barland. 

Stiftelsen drives som et konsern 

gjennom sju virksomheter med 

nærmere 1100 ansatte i 700 årsverk. 

Inntektene kommer gjennom avtaler 

med kommuner og enkelte statlige 

tilskudd. I tillegg mottar Signo noe arv 

og gaver. 

– I snart 120 år har Signo som 

ideell aktør vært en pioner innen 

utvikling og drift av helse, velferds 

og omsorgstjenester til døve/ 

hørsels hemmede og døvblinde i et 

livsløpsperspektiv, sier Barland. 

Jens Barland, styreleder i 

Stiftelsen Signo 

side 20 

Hvor blir det av overskuddet? 

Mye legges til egenkapitalen som i dag 

er på om lag 40 % for hele konsernet og 

utgjør cirka 600 millioner. 74 millioner 

er plassert i bank og aksjer, resten er 

virksomhetens anleggsmidler i form av 

eiendommer. I tillegg brukes midlene 

som buffer og til å videreutvikle og sikre 

Signo. 

Det nye håndverksbakeriet ved Signo 

Rycon er et eksempel der Signo gir 

startlån fra stiftelsens egenkapital for å 

utvikle en ny arena for arbeidstrening. 

Det samme er bygging av nytt internat, 

på Signo grunn- og videregående 

skole i Andebu, for elever som bor 

langt hjemmefra, og verdens eneste 

sansekirke, Tomaskirken i Andebu. 

Stiftelsen Signos formål: 

Stiftelsen Signo gir tilbud til døve og 

døvblinde, og til hørsels hemmede 

som har behov for tilrettelagte tiltak 

og tjenester i et tegn språklig 

kommunikasjonsmiljø.


Tegnspråkpatruljen 

– Jeg hadde ikke trivdes uten tegnspråk, og her i Signo har jeg det topp, 

sier Balas Kantor. Han er leder for brukerrådet ved Signo Vivo i Vestfold. 

Det har han vært i snart 10 år. 

Av Elisabeth Moe 

Balas Kantor (40) bruker flere av 

Signos tilbud i Vestfold. Han 

er akkurat ferdig med skoledagen 

i regi av voksenopplæringen 

på Signo skole- og kompetansesenter. 

Klokken er to og vi skal møtes i kafeen 

på gave/garnbutikken og aktivitetssenteret 

Vevkroken. Den ligger i 

Andebu i Vestfold og er en del av Signo 

Grantoppen AS. To dager i uka jobber 

Balas på kjøkkenet til kafeen her. Han 

har vært leder av rådsmøtet siden 2007. 

– Hei! Så hyggelig at du vil intervjue 

meg, smiler han. 

Innerst i kafeen står det en gammel 

toseter med koselige puter. Balas passer 

godt i den sammen med en kaffekopp. 

– Hvorfor har dere et brukerråd? 

– For å ivareta Signo-beboernes 

ønsker og interesser, sier Balas alvorlig 

med et tydelig tegnspråk som han er 

stolt av og glad i. Det er nemlig ikke en 

selvfølge for ham å bli forstått og selv å 

forstå. 

Godt i Norge 

Balas Kantor er født døv i Ungarn og 

kom til Norge sammen med foreldrene 

sine i 2-3 årsalderen. 

– Ungarn er et fattig land med lite 

tegnspråk. Jeg trives veldig godt i Norge, 

det er et godt og trygt land å bo i. 

I dag bor Balas i sin egen leilighet 

i Sandefjord. Har verdens beste jobb 

(ifølge ham selv) i et tegnspråkmiljø 

og får noen timer med samtaler og 

veiledning i løpet av uka fra Signo Vivo. 

På vegne av fler 

Mange av beboerne i Signo Vivo er også 

arbeidstakere i arbeidsmarkedsbedriften 

Signo Grantoppen AS. Der får 

de arbeidsoppmuntringspenger i tillegg 

til uførepensjon fra NAV. 

side 21


Balas har selv et varig tilrettelagt 

arbeidstilbud hos Signo Grantoppen, og 

lønnsforhandlinger stod på agendaen 

da han nettopp hadde møte med 

virksomhetsleder Bjørn Einar Islann. 

– Hvert år har vi lønnsforhandlinger, 

og i år gikk vi opp fra 16 til 17 kroner 

timen, eller 6,25 %, smiler Balas. 

En viktig arena 

Morten Borge er virksomhetsleder på 

Signo Vivo og forteller at brukerrådet er 

et råd som styres av brukerne, og at det 

ikke er et formelt møteorgan på Signo 

Vivo. 

– Det betyr at vi ikke setter agenda for 

møtene eller bestemmer hvem som skal 

være med eller ha hvilke roller. 

– Det er en viktig arena for 

brukerne våre, og nå har vi etablert en 

arbeidsgruppe som skal evaluere rådet 

og få det i aktivitet igjen, sier Borge. 

Tidligere har Signo Vivo holdt kurs 

i regnskaps føring, referatskriving og 

kurs i kasserer-jobbing for medlemmene 

i brukerrådet. 

Kjæreste med Niba 

Tilbake i kafekroken fortsetter praten 

og Niba Raja Rehman setter seg i en 

ørelappstol sammen med oss. Niba og 

Balas har vært kjærester i fire år. Hun 

syr blant annetskinnvesker på Signo 

Grantoppen. Mandag og fredag er det 

historie, norsk og teater på 

voksenopplæringen på Signo skole- og 

kompetansesenter. 

Niba bor i omsorgsbolig sammen med 

fire andre i Hystadveien i Sandefjord 

drevet av Signo Vivo. Paret bor i samme 

by, men deler ikke leilighet. Nå skal de 

snart ta bussen fra Andebu og hjem. 

Fant motivasjon likevel 

For ett år siden ville Balas trekke seg 

som leder av rådet. 

– Hva skjedde? 

– Rådet var veldig stille, og jeg 

tenkte at det var på tide med nye folk 

inn i ledelsen. Liten aktivitet gjorde 

at jeg mistet gnisten og ville at noen 

andre skulle ta over. Det var det ingen 

som ville, og flere overtalte meg til å 

fortsette. ”Vi trenger en som deg”, sa de. 

Niba Raja Rehman sa også at hun ville 

være med på å dra lasset sammen med 

meg. Det gav meg ny inspirasjon. Nå er 

jeg valgt frem til 2017, så får vi se. Niba 

og jeg drar blant annet fra hus til hus på 

Signo Vivo og jobber med holdningen 

til tegnspråket. Vi to skal jobbe videre 

sammen. Niba smiler og nikker 

bekreftende. 

En vaktbikkje for tegnspråk 

Balas Kantor er verdens mest imøtekommende, 

positive og blide fyr, men 

han blir frustrert når folk står og bare 

bruker stemmen når de prater. 

– Da går jeg bort til dem og sier at de 

ikke må glemme tegnspråket. ”Det er 

ingen unnskyldning”, sier jeg. ”Du må 

huske det.” I 2016 håper jeg vi blir bedre 

og bedre på tegnspråk. Men det tar tid, 

det vet jeg, smiler han. 

– Vi må bruke tegnspråk, sier han og 

slår neven i bordet. 

– Og det jobber vi to sammen om, 

sier han og peker med to fingre mellom 

seg og Niba, som betyr ”oss to” på 

tegnspråk. 

– Vi blir aldri ferdige med å minne 

ansatte på at de skal bruke tegnspråk. 

Det kommer jo stadig nyansatte også. 

Hvorfor er det så få med i rådet? 

– Det er vanskelig å motivere folk til 

å bli med. De bor spredt og har så mye å 

drive med på fritiden, det er svømming 

og fotballtrengning. Vi jobber med å 

bygge opp et nytt styre. Men det er 

vanskelig, sier han alvorlig. 

Eget brukerombud 

Våren 2016 opprettet Signo et sentralt brukerombud for hele 

stiftelsen. 

Knut Rune Saltnes er oppnevnt som ombud i en prosjektperiode. 

Han har jobbet i Signo siden 1993, er døv og 

jobber til daglig som leder av internasjonal avdeling på 

hovedkontoret. 

– Brukermedvirkning er viktig og interessant, sier Saltnes. 

– Samtidig kan det være vanskelig, fordi vi kanskje lett gjør 

de samme tingene i hverdagen uten å spørre etter brukernes 

behov, eller om det er dette de ønsker. 

Saltnes skal møte ansatte og brukere i virksomhetene og 

kartlegge behovet for opplæring. Dette er et prosjekt som 

skal vare fram til 30.juni 2017. 

– Vi vil møte brukere, ledere og ansatte åpent og 

lyttende. Samtidig kan vi kanskje gi noen tanker og ideer 

som andre kan bygge videre på. 

– Min oppgave blir å inspirere og informere. 

side 22


Hva jobber dere med i rådsmøte? 

– Til våren har vi lyst til å arrangere en 

egen tegnspråkdag i Signo i Andebu. 

Kanskje det blir noen tegnspråkkonkurranser 

og noe tegnspråkleker. Vi 

håper at alle ansatte og beboere vil være 

med. Vi jobber med at alle i Signo Vivo 

og i Signo Grantoppen skal være med. Vi 

har ikke satt noen dato enda, men 

håper det blir noe av til våren. 

Hjelper det å ha rådsmøter? 

– Ja, det er viktig at vi beboere trives 

der vi bor, jobber og går på skole. 

Mange hørende glemmer å bruke tegn. 

Vi må si fra om og om igjen. Det er 

mange hørende som ikke er så flinke 

i tegnspråk. De prater med stemme i 

stedet for med tegn, enig Niba? 

– Ja, men her inne på Vevkroken hvor 

jeg jobber er de flinke. 

– Men nå må vi rekke bussen. Det går 

bare en. 

Ute på holdeplassen står en gjeng 

unge voksne og snakker på tegnspråk. 

Noen har hatt en skoledag, andre har 

vært på jobb i Signo. Klokka er litt over 

tre og den hvite rutebussen stopper 

i Andebu sentrum for å ta dem til 

Sandefjord. 

”Vi blir aldri 

ferdige med å 

minne ansatte på 

at de skal bruke 

tegnspråk. Det 

kommer jo stadig 

nyansatte også.” 

- Balas Kantor 

Gemyttelig: Hvert år er det lønnsforhandlinger på kontoret til Bjørn Einar Islann 

side 23


Signo gjør 

Fredriks foreldre 

trygge 

– Når Fredrik er på Signo Conrad Svendsen senter er vi 

trygge og kan slappe av. 

Tekst: Øyvind Woie Foto: Sigmund Woie Aarhaug 

Ordene kommer fra Geir Løvlie. 

Han er pappaen til Fredrik (13). 

Sønnen er døvblindfødt. Det 

betyr at Fredrik har hatt en oppvekst 

så godt som helt uten syns eller 

hørselsinntrykk. All kommunikasjon 

må tilrettelegges og tilpasses Fredrik 

individuelt. Slikt tar tid og krever 

spesiell kompetanse. 

Lette etter tilbud 

– Da vi kom hit første gangen traff vi en 

dame som snakket med Fredrik som 

ingen hadde gjort det før. Da forstod vi 

at dette var akkurat det vi lette etter. 

Cirka annenhver helg bor Fredrik 

på Signo Conrad Svendsen senter på 

Nordstrand i Oslo. Da benytter familien 

seg av senterets avlastningstilbud. Til 

daglig er han elev på Skådalen skole i 

Oslo og bosatt i Nittedal. 

Trygg fremtid 

Akkurat som andre tenåringsforeldre 

har pappa Fredrik og mamma Carina 

begynt å tenke på hvordan det ville bli 

for Fredrik i fremtiden. Det er en stor 

bekymring. Sønnen deres har et 

omfattende bistandsbehov og 

hverdagen kan være svært krevende. 

Døvblinde trenger mye tid til å vende 

seg til et nytt sted og å være borte 

hjemmefra. 

– De sa at han nok ville overnatte i den 

flotte leiligheten på senteret allerede 

etter et halvt år. Vi var ganske sikre på 

at Fredrik måtte ha to år på seg før det 

ble aktuelt. Men de fikk rett, etter noen 

måneder så var han på plass, forteller 

Løvlie. 

Kommunikasjonsmiljø 

Nå bruker familien avlastningstilbudet 

annenhver helg og i ferier. 

– Når jeg kjører ham hit og vi kommer 

inn i leiligheten og treffer de ansatte, så 

dytter han meg bort, forklarer Løvlie. 

Tilbudet er rettet mot barn med 

behov for tilrettelagt kommunikasjon. 

Det kan være barn som er døve, 

barn med døvblindhet eller barn 

som ikke har hørselshemming, men 

trenger tilrettelagt kommunikasjon 

i form av tegnspråk, bilder og andre 

kommunikasjonsformer. 

Sanserom og svømmebasseng 

Seksjonsleder Annette Dave Sørhaug 

har vært med å etablere avlastningstilbudet 

ved Signo Conrad Svendsen 

senter. Det er to familier som bruker 

tilbudet, men det er plass til flere. 

– Det skal oppleves trygt for foreldrene 

å sende barna sine til oss. Vi skal kjenne 

godt til barnet og dets behov før vi 

setter i gang og sikre at gode rutiner 

side 24


Miljøterapeut Johanne 

Dybdahl (t.h) jobber i 

avlastningsleiligheten 

familien til døvblinde 

Fredrik Løvlie (t.v) kan 

bruke i helger og 

ferier. 

er på plass. Det skal være et opphold 

der barnet har gode opplevelser i et 

tegnspråklig miljø. 

– Hva skjer når barna er her? 

– Våre aktiviteter tilrettelegges etter 

barnets behov. Vi er så heldige å ha 

sanserom, svømmehall, trenings- og 

aktivitetsrom. Disse bruker vi mye. Vi 

har jo også tilgang til biler, slik at vi 

kan reise ut på tur. Utvikling av det 

kommunikative, spesielt i forhold til 

tegnspråk, er også en viktig faktor. 

Et fint sted å være 

Avlastningstilbudet betales av den 

lokale kommunen, i dette tilfellet 

Nittedal, og Løvlie synes kommunen har 

god vilje til å legge til rette for tilbudet. 

– De forstår at dette er viktig for 

oss. For oss og Fredrik er akkurat det 

tilbudet som Signo gir det vi trenger. 

– Når Fredrik har det bra, har vi det 

bra. Når Fredrik er trygg, da er vi trygge 

og kan slappe av, forteller Løvlie med et 

smil. 

Men tilbudet til Fredrik er mer enn 

avlastning for familien. Det er også en 

langsiktig tilvenning og forberedelse til 

den dagen han skal flytte hjemmefra. 

For familien Løvlie er ikke i tvil om hvor 

de mener det bør være. 

– Du ser det på ham, dette er et fint 

sted å være. Her er det dyktige og 

stabile folk med stor fagkunnskap og 

kompetanse på kommunikasjon med 

døvblinde. Når du har et døvblindt 

barn vet du at man ikke blir kjent 

med Fredrik på to dager. Det krever 

langsiktig og stødig oppfølging, sier 

Løvlie. 

side 25


Pionerinnsats 

for sønnen 

I 30 år har Signo gitt 

tjenester til voksne med 

med født døvblindhet. John 

Roger Jensen (51) var en av 

de første som flyttet inn. 

Av Elisabeth Moe 

side 26

Pappa Arvid og mamma Lillian 

Jensen var bekymret for sønnen, 

John Rogers fremtid på midten 

av 80-tallet. Han var en av fire elever 

med medfødt døvblindhet som var 

ferdig med obligatorisk skolegang på 

Signos spesialskole i Andebu. Men hva 

skulle de gjøre nå? Hvor skulle de bo? Og 

hvem hadde et tilpasset og verdig tilbud 

til dem som ikke hørte og ikke så? 

Skulle de flytte hjem til foreldrene 

sine igjen? Bo på sentralinstitusjoner 

for psykisk utviklingshemmede? Eller 

kanskje på aldershjem? Det ville gjort 

dem fullstendig isolerte. 


”Omsorgsflyktninger” 

MagaSigno møter mor og far Jensen 

hjemme i Holmestrand. Etter år i Bø i 

Vesterålen og Odda, flyttet de til 

Vestfoldbyen på 1970 tallet for å være 

nær John Roger. Sønnen bodde da seks 

uker på skolen i Andebu og var seks 

uker hjemme. 

Et årelangt, sterkt 

engasjement 

Arvid Jensen skrev seg inn i 

historiebøkene til Signo med sitt 

brennende engasjement for 

sønnen og de andre. 

– John Roger kunne 

ikke ha flyttet hjem 

fortsettet neste side 

”Det var så ille at jeg var 

inne på tanken om å kjøre 

inn til Oslo og sette fra meg 

gutten i Stortings salen.” 

- Arvid Jensen, far 

(Bilde over) John Roger bor fremdeles 

godt hos Signo i Andebu. Mor og far får 

album de ansatte lager fra ulike turer 

John Roger er på. 

side 27


igjen. Som alle andre måtte han få 

utvikle seg og bo et sted der de forstod 

han. Kampen hadde allerede vart 

i syv år da John Roger var klar for 

voksenlivet. 

– Du kan si at jeg brukte noen 

nordnorske gloser da jeg skrev brev til 

departementene, smiler Vesterålingen 

i dag. 

– Vi ble kastet rundt i systemet og 

tilslutt var jeg mektig lei. Det var så ille 

at jeg var inne på tanken om å kjøre 

inn til Oslo og sette fra meg gutten i 

Stortingssalen. 

– Vel, det protesterte jeg på, skyter 

Lillian Jensen inn. Der gikk grensen for 

en mor. 

Født døv og blind 

Mor forteller at den eldste sønnen er et 

såkalt ”rubella-barn”. 

– Jeg fikk en mild forkjølelse med 

utslett da jeg var gravid i fjerde måned. 

Legene kalte det bare for forkjølelsesutslett. 

Ingen sa noe om røde hunder, 

eller rubella, før gutten ble født. Da var 

han unormalt slapp. 

– Vi merket at synet hans var dårlig, 

og det viste seg at han var født med grå 

stær. I fireårsalderen oppdaget de at han 

ikke hørte heller, forteller far. 

Alle kampene, sykehusbesøkene, 

spesialistene, fagfolkene og ikke minst 

politikere og byråkrater er det helt 

umulig å snakke om nå. 

– Det var veldig fortvilende, for å si det 

mildt. Vi ble kastet rundt i fagmiljøene 

også. Døve- og synsfagfeltet er to vidt 

forskjellige fagfelt. 

Signo tok sjansen 

I 1985 hadde enda ikke Sosialdepartementet 

gitt klarsignal til 

bygging av et varig botilbud. Men 

Hjemmet for Døve, som det het den 

gangen, tok sjansen. 

– De regnet med å få støtte og startet 

opp et midlertidig botilbud for disse 

ungdommene høsten 1985, forteller 

Knut Johansen. I denne perioden jobbet 

Arvid Jensen intenst for at tilbudet 

skulle bli en realitet. 

Fra instruks til skape-godedager-sammen-tanke 

– I 1986 mente vi at beboerne trengte en 

stram struktur for å få oversikt over 

dagen. Struktur i tid, rom og person. 

Gjennomgang av dagkasser med 

gjenstander som symboliserte 

aktiviteter var starten på dagen for alle. 

Vi har gått fra ”instruks-tankegang” til 

”skape-gode-dager-sammentankegang”, 

forteller Knut Johansen om 

arbeidet han har ledet siden starten. 

Tre ”bautaer” 

MagaSigno har tatt turen til Andebu for 

å møte tre som har vært med på dette 

arbeidet fra begynnelsen. Til sammen 

har Knut Johansen, Anne Kristin 

Runnerstrøm og Grethe Ranheim 84 års 

erfaring i dette arbeidet. Johansen ble 

tilsatt i 1986 som leder for det nystartede 

botilbudet Solveigs Hus, det første i sitt 

slag i Norden. Han ledet Signo 

døvblindesenter frem til våren 2015, og 

– Å bistå den 

enkelte til å få 

sin egen stemme 

er det viktigste 

vi har oppnådd, 

sier Anne Kristin 

Runnerstrøm. 

er i dag døvblindfaglig seniorrådgiver 

ved Signo Vivo. 

I dag, etter omorganisering av driften, 

er Anne Kristin Runnerstrøm sjef for 

døvblindeavdelingen ved Signo Vivo 

og Grethe Ranheim er seksjonsleder 

for boenheten Solveigs Hus i samme 

avdeling. 

Trodde alle trengte det 

samme 

– Tidlig mente vi at vi hadde å gjøre med 

en gruppe mennesker som trengte lik 

tilnærming og kommuniserte på 

samme måte, fordi alle hadde medfødt 

døvblindhet. 

– Vi erfarte tidlig at dette ikke stemte. 

Det tok ikke lang tid før vi skjønte at vi 

måtte finne fram til den enkeltes beste 

kanal for å uttrykke seg, og da ble svært 

individuelle kommunikasjonsmåter 

avdekket. 

– Vi ble utfordret på ”normalitet” 

hver dag - tegnspråk var ikke 

tilstrekkelig, forteller seksjonsleder i 

døvblindeavdelingen til Signo Vivo i 

Andebu, Grethe Ranheim. 

Den viktigste lærdommen 

– Hva er det viktigste dere har lært på 

disse 30 årene? 

– Ydmykhet og respekt, sier de tre. 

Respekt for mennesket som er født 

med så store sansetap. Respekt for 

individet med sine egne interesser og 

sin egen væremåte. 

Ydmykhet i måten vi opptrer på når 

vi møter den enkelte. Fokuset på å få 

til den meningsfulle og gode dagen 

sammen med den enkelte beboer er 

ikke gjort i en håndvending. Det er 

brukt år på å få det til. 

Vi deler alle opplevelser med beboeren. 

Fra de våkner; opplevelser med varmt 

vann i dusjen, sola som varmer eller 

regnet som kjennes vått og kaldt på 

huden, vinden som puster deg i håret 

eller river deg i klærne. Gode relasjoner 

og godt samspill gjør at sanselige 

opplevelser blir gode å dele. 

side 28


Gode kolleger: – Det er jeg som har ansatt disse to (f.v) Grethe Ranheim, Knut Johansen og Anne Kristin Runnerstrøm. 

Utvikling av vår døvblindefaglige 

tilnærming 

– I den famlende første tiden kunne vi 

ha på dagsplanen: ”Nå skal vi lære tegn” 

eller: ”Kommunikasjon”. 

I dag ser vi et hvert samvær 

som en mulighet for å utvikle vår 

kommunikasjon sammen. Og 

beboerens uttrykk er likeverdig med 

vårt uttrykk. I dag vet vi at tegnspråk 

ikke er nok. Det blir alt for fattig å kun 

motta tegn i hendene. Når man er født 

døv og blind må hele kroppen sanse. 

Vi må være oppmerksomme på hele 

mennesket, ansiktsuttrykk, kroppens 

bevegelser, lyder og pust. Alt er med på 

å nyansere uttrykket. Vi må «tune» oss 

inn der de er. Det krever at vi har god 

tid og ro for å oppfatte hva beboeren er 

opptatt av. 

– Å verdsette å sitte stille og være 

sammen med en beboer er også viktig, 

selv om det utenfra synes som det ikke 

skjer noe. Da forstår vi hva det betyr å 

jobbe med tida i stedet for mot den, sier 

Ranheim. 

Vi er i en kontinuerlig utvikling. Det 

er fremdeles masse å lære. Beboerne 

utfordrer oss stadig. Deres stemme 

blir sterkere og vi må omstille oss 

etter deres behov. Denne kulturen har 

”satt seg i veggene». Personalets rolle 

overfor beboerne er ydmyk og søkende. 

Tenkningen har endret seg fra «vi vet 

best», til likeverdighet i samværet. 

Den utrolige beskjeden 

Tilbake i 1984, nærmere bestemt 

romjula, fikk Arvid Jensen en telefon fra 

Helsedirektoratet. De kunne fortelle at 

de støttet bygging av et botilbud i 

Andebu. I februar 1985 behandlet 

Vestfold fylkeskommune saken, og det 

ble flertall for tiltaket. 

side 29 

Sosialdepartementet bidro med 

budsjettmidler, under forutsetning av at 

Vestfold fylke påtok seg ansvaret for 

etablering og drift. Slik ble det. 

– Signo spurte oss om hva vi ønsket, 

og de ville bygge det, forteller Jensen. 

– Da ble jeg målløs. 

Kampen var over 

Da bygget stod ferdig og John Roger var 

flyttet inn, trakk faren seg ut av alt 

arbeidet. Da hadde han stått i spissen 

for å få på plass dette botilbudet i 7 år. 

Arvid Jensen gikk over til kun å bli 

faren til John Roger. 

I dag er John Roger 51 år. 

– Nå trives han bedre der enn her 

hjemme, forteller mor Lillian. 

– Ja, når han kommer hjem hit vil han 

til nød overnatte en natt. Aldri to, da 

skal han tilbake til Andebu.

Signos tjenester & tilbud 

- et tegnspråklig fellesskap for døve/hørselshemmede og døvblinde 

Signo skole- og kompetansesenter 

Molandveien 36 - 3158 Andebu - Telefon 33 43 86 00 - Telefaks 33 43 87 47 

- ssk@signo.no 

Grunnskole heltid/deltid, med/uten internat 

Videregående skole heltid/deltid, med/uten internat 

Voksenopplæring 

Konsultative tjenester: opplæring av foreldre, støtte og veiledning til 

kommuner og fylkeskommuner - både som systembaserte og 

individbaserte tjenester, kompetanseutvikling, kurs for elever, kurs for 

fagpersoner, kompetanseoverføringer 

Kommunikasjonskurs for voksne 

Kompetanseutvikling 

Kurs 

Regionsenter for døvblinde 

Barn/ 

Pårørende 

Barn (skolealder) 

Grunnskole heltid og deltid, 

med og uten internat 

Rehabilitering og utredning 

Kompetansetjenster, kurs, 

veiledning via regionsenter. 

Konsultative tjenester 

Signo Grantoppen AS 

Askjemveien 1 - 158 Andebu - Postboks 140,3162 - 

Andebu - Tel: 33 43 88 50 - grantoppen@signo.no 

Arbeidstilbud: 

- Varig tilrettelagt arbeid (VTA) 

- Arbeidspraksis i skjermet virksomhet (APS) 

- Arbeid med bistand (AB) 

Arbeidstiltak avklaring 

Dagsenter 

Tolk på arbeidsplass 

Eldre 


Foreldrekurs til førskolebarn 

Bo- og omsorgstjenester 

(hjemmetjenester) med/uten 

dagsenter/arbeidstilbud 

Dagsenter 



veiledning. 

Sykehjem 

Signo Dokken AS 

O.J.Brochsgt. 16 A - 5836 Bergen - Postboks 2649, Møhlenpris, 

- 5836 Bergen - Tel: 55 33 40 40 - post@signodokken.no 



- Arbeidspraksis i skjermet virksomhet (APS) 



Botilbud til elever på videregående skole 


Signo hovedkontor 

Postboks 100 Nordstrand N - 1112 OSLO 

Besøksadresse: Solveien 119E, 1170 OSLO 

Sentralbord: 23 16 75 50 

E-post: stiftelsen@signo.no 

www.signo.no 

side 30

Ungdom 

Signo Rycon AS 

Ryensvingen 11 b - 0680 Oslo - Postboks 118, Manglerud 

- 0612 Oslo - Tel: 23 24 45 20 - e-post: rycon@signo.no 


Varig tilrettelagt arbeid (VTA) 

Arbeidspraksis i skjermet virksomhet (APS) 

Arbeid med bistand (AB) 



Videregående skole heltid 

og deltid, med og uten internat 

Botilbud til elever på 

videregående skole 

Signo Vivo 

Postboks 100 - 3162 Andebu - Tlf: 33 43 88 00 

Mobil/SMS: 416 36 999 - Faks: 33 43 88 08 - post@signovivo.no 

Spesialisert botilbud for døvblindfødte 

Bo- og omsorgstjenester for døve/hørselshemmede 

og døvblinde 



Avlastning 

Bo- og omsorgstjenester med/uten 

dagsenter/arbeidstilbud 

Dagsenter 

Tegnspråktolk på arbeidsplass 


Avlastningstilbud 



- Arbeidspraksis i skjermet 

virksomhet (APS) 





veiledning via regionsenter. 

Voksenopplæring 


Kommunikasjonskurs for voksne 

Voksne 

Signo Conrad Svendsen senter 

Solveien 119A - 1170 Oslo - Postboks 160 Nordstrand - N-1112 Oslo 

Avlastningstilbud for unge 

Bo- og omsorgstjenester (hjemmetjenester) 

med/uten dagsenter/arbeidstilbud 

Dagsenter 


Tegnspråktolk på arbeidsplass 


Avlastningstilbud 

Signo Konows senter 

Kalfarveien 81 a–b - 5018 Bergen 

Sentralbord: 55 20 81 00 - E-post: kos@signo.no 

Bo- og omsorgstjenester (hjemmetjenester) 

med og uten dagsenter/arbeidstilbud 

Sykehjem 

Hjemmetjenester uten bo og 

omsorgstilbud i Signo 

side 31

Lemets store dag 

28 årer setter 15 tonn vikingskip i bevegelse. Døve 

og synshemede Lemet Ailo Eira ror en av dem. 

Tekst: Øyvind Woie og foto: Sigmund Woie Aarhaug 

Det er sommer i Norge, regnet 

siler ned. Saga Oseberg-skipet 

er lastet med døve og døvblinde 

deltakere. De er på PCN Nordisk 

kulturfestival. 

PCN er et nordisk nettverk for 

organisasjoner og fagmiljøer som gir 

tilbud til døve/hørselseshemmede 

med nedsatt funksjonsevne og 

døvblinde. I 2015 arrangerte Signo 

festivalen, da var det 140 deltakere fra 

Sverige, Danmark og Norge. Festivalen 

ble holdt i Tønsberg og hos Signo i 

Andebu. Midt i skipet sitter Lemet 

Ailo Eira. Foran seg har han søsteren 

Hilde, bak ham sitter mamma Gunhild. 

Lemet er døv, har cerebral parese, 

epilepsi og synsproblemer 

– Lemet elsker PCN-festivalene. Her 

er det mange andre ungdommer å 

dele fine opplevelser sammen med. 

Hjemme bruker han ofte ordet alene og 

ensom, forteller Gunhild Eira. 

– Denne båten er så stor, derfor blir 

dette også så sanselig, Ailo kan se at 

det er flere årer og at det sitter noen 

både foran ham og bak. Han elsker 

å gjøre ting sammen med andre, 

forklarer mamma Eira. 

- Ro, artig, ro, sier Ailo stille, på sin 

måte - og tar tak i det grove treverket 

som årene er laget av. Åra plasker ned 

i vannet. 

I luften henger duften av tjære 

fra skipet. Vikingskipet duver lett i 

kanalen. Lemet er førstereisgutt på 

Saga Oseberg, det er ikke tvil om at 

han trives. Her lærer han om vikingeliv 

og sjøfartsnasjonen Norge på en 

måte som er tilrettelagt for ham. 

- Ro styrbord, brøler kaptein Ole 

Harald Flatø. Tegnspråktolk Bjørg 

Aarøe oversetter, nye åretak blir tatt 

og Saga Oseberg skifter retning. 

– Vi har vært på mange av disse 

festivalene, det er slike opplevelser 

sammen med andre som er samme 

situasjon som Ailo som er det 

sterkeste. Til høsten 2016 flytter Lemet 

til Signo Vivo. 

side 32

MagaSigno 2016

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?