William Booth - Kristne helter serien

– Kristne helter –
William Booth

WILLIAM
BOOTH
Suppe, såpe og frelse
Janet og Geoff Benge

Kristne helter – William Booth
Originalens tittel: Christian Heroes: Then and now
William Booth – Soup, Soap and Salvation
Copyright © 2005 YWAM Publishing
P.O. Box 55787, Seattle, WA 98155, USA
Norsk copyright: © 2014 Proklamedia
Oversatt av: Andreas Kristiansen
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Forsidefoto: Wikimedia.org
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk og innbinding: InPrint, Latvia
ISBN 978-82-7199-438-9
Proklamedia
Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad
Tlf: 62 57 43 43
E-post: post@proklamedia.no
www.proklamedia.no

Innhold
En torn i foten .................................................................................................. 7
«Utnytt enhver situasjon til din egen fordel» ............................ 11
Williams folk ................................................................................................. 21
Predikant på heltid ..................................................................................... 31
En helt spesiell person .............................................................................. 39
Catherines talegaver .................................................................................. 47
Nok arbeid for et helt liv ........................................................................ 55
Arbeidet vokser ............................................................................................. 65
Frelsesarmeen ................................................................................................. 77
«Upassende og ekstremt» ....................................................................... 85
Skjelettarmeen ............................................................................................... 97
I mørkeste England ................................................................................. 107
Gjenklang over hele jorden ................................................................. 119
Alt Frelsesarmeen sto for ...................................................................... 131
Forfremmet til herlighet ....................................................................... 141
Lys over hele jorden ................................................................................. 153
Bibliografi ....................................................................................................... 157

6 Kristne helter – William Booth

– 1 –
En torn i foten
«Aiiiiiiiii! Aiiiiiiiiiiiiii!!!» Elizabeth Geikie, en pen kvinne med
blå øyne og solbrun hud fra Dundee i Skottland, sprang ut av
den lille jordhytta i jungelen i nærheten av den indiske landsbyen
Alady i Nagercoil for å se hvor den skrekkinngytende
lyden kom fra. Den måtte komme fra et sted langs stien som
gikk opp til hytta.
Snart kom en gruppe menn fra Alady til syne, bærende
på mannen som var kilden til bråket. Først tenkte Elizabeth
at mannen var gal og at de bare kom for å plage henne. Hun
merket at hun skalv da gruppen stanset og la mannen ned på
bakken rett foran henne.
«Det er noe galt med denne mannen, og vi vet ikke hva vi
skal gjøre,» sa en av mennene.
Elizabeth skjønte snart at mannen ikke var gal, men hylte
fordi han hadde det så ufattelig vondt. Men hva var galt?
Hadde han fått i seg gift eller blitt bitt av en kobra? Hun
knelte ned og begynte å undersøke ham. Da la hun merke
til at den venstre foten hans var hoven. Hun berørte den,
og mannen ga fra seg nok et skingrende hyl. Hun inspiserte
En torn i foten 7

foten så forsiktig hun kunne, og fant smertekilden: en liten
tagg stakk ut av fotsålen. Det var spissen på en diger torn som
satt fast i fotbladet.
Elizabeth hentet førstehjelpsutstyret sitt, men der var det
bare vaselin, salt-tabletter og lakserolje – verken tang eller
pinsett, som hun trengte for å trekke ut tornen. Hun ble nødt
til å improvisere.
Til mennenes forferdelse, knelte Elizabeth ned og la leppene
mot den skitne, harde fotsålen hans. Så bet hun de hvite
tennene sine rundt den utstikkende tornespissen og bøyde
hodet langsomt bakover. Sakte, men sikkert begynte tornen
å gli ut av foten hans, helt til hun gjorde et raskt rykk og den
kom løs. Mannen ga fra seg et lettelsens sukk da smertetrykket
lettet.
Deretter vasket Elizabeth såret med kokosnøttolje og la på
bandasje. Snart var alle mennene borte, like fort som de var
kommet. Men de kom igjen neste dag, denne gangen uten
noen som var skadet. De forsto ikke det hun hadde gjort:
«Hvordan har det seg at du, en hvit kvinne, er villig til å
redde en manns liv ved å legge den helligste delen av kroppen
– leppene – mot foten hans, den mest foraktede delen av
kroppen?»
«Fordi min Gud, som elsker og verdsetter alle mennesker,
ba meg om det,» svarte hun.
Dette var muligheten Elizabeth Geikie hadde bedt om, og
snart ville hele gruppen vite mer om hennes Gud.
Først ble mannen med tornen i foten kristen sammen med
kona, og snart fulgte andre fra landsbyen etter, helt til de var
blitt en liten menighet.
William Booth la rapporten fra India fra seg på skrivebordet
og gikk bort til kontorvinduet. Han så ut over alle Londons
8 Kristne helter – William Booth

ygninger i mur og stein med et tilfreds smil om munnen.
Elizabeth hadde vist evangeliet i praksis; det var en uselvisk
demonstrasjon av evangeliets kraft, som berørte mennesker
og forandret hjerter. Det hun hadde gjort talte mye sterkere
enn noen preken. Selv om Frelsesarmeens medlemmer i India
hadde opplevd fryktelig forfølgelse der nede, var Elizabeth en
kvinne som frimodig forkynte budskapet om Guds kjærlighet
i ord og handling.
Elizabeth hadde gjort det William og ethvert annet medlem
av Frelsesarmeen ville gjort: vist Guds kjærlighet i praksis.
Andre var ute i Londons gater og gjorde det samme akkurat
nå – de hjalp de fattige og trengende, trøstet de syke og
svake og brakte Guds kjærlighets lys inn i ellers håpløse liv
og situasjoner.
Det var det William Booth hadde prøvd å gjøre hele livet.
Helt fra første gang han møtte mennesker som var utenfor
samfunnet i hjembyen Nottingham, var han blitt dratt som
en magnet til vanskeligstilte og deres behov. Det var dem
Gud hadde kalt ham til å betjene med evangeliet, og nå var
en diger armé av mennesker spredt ut over hele jorden med
det som mål – for eksempel Elizabeth Geikie.
William lente seg bakover i skrivebordsstolen for å lese ferdig
rapporten fra India. Men før han kom så langt, hadde tankene
begynt å vandre tilbake til Nottingham, der alt startet.
En torn i foten 9

10 Kristne helter – William Booth

– 2 –
«Utnytt enhver situasjon
til din egen fordel»
William Booth sprang bortover brosteinene og tok sats over
en stor sølepytt. Det ringte akkurat da han kom til det første
trinnet foran Biddulphs skole for små gutter. Før han gikk
inn, sjekket han at jakken var ordentlig knappet og at han
ikke hadde gjørme på skoene. Det var da han fikk øye på en
liten skinnpung under hekken. Han gikk bort og plukket den
opp. Oppi lå det tre mynter – en shilling og to sixpence. William
plystret lavt, for det var mye penger. Han puttet pungen
og pengene i bukselomma. Han måtte tenke nøye gjennom
hva han skulle bruke dem på.
Alle de andre ti år gamle guttene i klassen sto oppstilt i
gangen da William omsider kom seg opp trappene. Han stilte
seg bakerst, i håp om at læreren ikke hadde sett ham. Det
skulle godt gjøres, for William var høy for alderen – et hode
høyere enn alle de andre guttene.
Snart satt de ved pultene sine. William klarte ikke å konsentrere
seg om de latinske glosene, så han kikket ut vinduet.
«Utnytt enhver situasjon til din egen fordel» 11

Det var en grå, overskyet dag i 1839, og Nottingham var grå
og ugjestmild. På den skitne, fuktige gata utenfor, gikk ei ung
jente med et gråtende barn forbi, etterfulgt av en kullselger
med en vogn trukket av en skranten, utmagret hest.
En linjal smalt i pulten. «Jeg tviler på om du har hørt ett
eneste ord av det jeg har sagt, herr Booth!» tordnet læreren.
«Elever som ikke følger med i klassen, klarer heller ikke å gjøre
leksene. I morgen skal jeg sjekke hjemmearbeidet ditt nøye.»
Og med de ordene var det storefri.
William puttet bøkene i sekken og satte fart mot utgangsdøra.
«Nå er jeg i trøbbel,» sa han og smilte til bestevennen
sin, Robert Powell.
«Det går fint. Det gjør det alltid,» svarte Robert og fikk
et dystert uttrykk i ansiktet. «Dessuten er det ingenting sammenlignet
med Harry og meg.»
«Hva mener du?» spurte William.
«I dag morges fikk jeg penger av mor til å betale for skolen.
Jeg vet at jeg la dem i lomma, men de var borte da jeg kom
hit. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Far kommer til å gi meg
ris når han får vite det.»
«Det ville jeg også fått!» sa William. Men så fikk han en
tanke. Han stakk hånden i lomma for å kjenne om den fremdeles
var der. «Lå pengene i noe?» spurte han.
«En liten skinnpung,» svarte Robert. «Men det hjelper ikke
å lete. Selv om jeg hadde visst hvor jeg mistet den, har noen
helt sikkert funnet den nå.»
William klemte neven rundt pengepungen, men han
trakk den ikke opp. I hodet hørte han farens stemme: «Utnytt
enhver situasjon til din egen fordel, gutten min, enhver
situasjon.»
Hva skulle han gjøre? Han visste at han ville gi pengene
tilbake til Robert. De tilhørte ham, og da kunne han ikke selv
12 Kristne helter – William Booth

eholde dem. Spørsmålet var bare hvordan han skulle gjøre
det. Skulle han si: «Vet du hva, jeg fant dem utenfor!» eller
pønske ut en annen måte å levere tilbake pengene, så han fikk
et lite overtak på Robert og broren Harry?
William slapp pengepungen og trakk hånden opp av lomma.
Så klappet han Robert medfølende på ryggen, og sa: «Ikke
vær redd. Vi finner en løsning. Jeg skal hjelpe deg.»
Da storefri gikk mot slutten, hadde William bestemt seg.
Han la fra seg suppeskjeen og snudde seg mot vennen: «Robert,
jeg har tenkt litt på hvor fælt det kommer til å bli for deg
å gå hjem og fortelle moren din at du har mistet pengene. Jeg
har tilfeldigvis to shilling på meg. Jeg har spart i over ett år.
Jeg hadde tenkt å bruke dem til å kjøpe et modelltog, men jeg
kan jo ikke gjøre det nå, når bestevennen min er i knipe.» Han
stakk hånden i lomma og tok opp myntene. «Bare ta dem.»
«Jeg kan jo ikke det,» sa Robert med store, overraskede
øyne. «Det er så mye penger. Jeg visste ikke at du hadde spart
så mye.»
«Du må ta dem,» sa William og la myntene på bordet mellom
dem. «Hvis ikke, får både du og Harry juling av faren
deres.»
«Jeg skal finne en måte å betale deg tilbake. Jeg lover!» sa
Robert og tok pengene.
William spiste opp resten av suppa med en tilfreds følelse.
Faren ville vært stolt av ham. Han hadde utnyttet situasjonen
til sin egen fordel, samtidig som han hadde gjort det riktige
og gitt tilbake pengene.
Før de gikk hjem fra skolen den dagen, la Robert noe i
hånden til William. «Her,» sa han. «Ta dette. Onkelen min
hadde det med fra India, men jeg vil at du skal ha det, som
en liten takk.»
William så ned. I hånden hans lå Robert Powells største
«Utnytt enhver situasjon til din egen fordel» 13

skatt – et flunkende pennal i sølv. Han nølte et lite øyeblikk.
Skulle han fortelle Robert hvordan alt hang sammen? Nei, det
var for sent nå. Dessuten hadde han alltid likt det pennalet.
«Tusen takk,» mumlet William, uten å se opp. «Men nå
må jeg hjem.»
Da William gikk over broen over elva Trent på vei hjem,
kastet han den tomme pungen uti. På den andre siden av
elva la han merke til at det var blitt satt opp en provisorisk
plattform med stillas. En stor menneskemengde sto rundt
den. Han stanset for å se hva som foregikk.
«Han fortjener det!» sa en gammel kone til en mann i
bakerlue og forkle.
«Det gjør han,» svarte bakeren. «Tenk at det går an å drepe
sin egen kone og barn. Ingen straff er for hard.»
William klatret halvveis opp i en gasslyktestolpe for å se
bedre. En mann ble ført ut på plattformen. Folkemengden
jublet, og mødre løftet småbarna sine så de skulle se bedre.
Mannen fikk en pose over hodet og ble ført bort til galgen.
Folkemengden kokte av begeistring, men William kjente seg
dårlig. Han ville ikke være der. Han ville ikke være vitne til
at en mann døde til enorm jubel.
William hoppet ned fra gasslyktestolpen og smatt inn ei
sidegate. Tårene rant nedover ansiktet hans mens han løp for
å komme så langt vekk som mulig. Han var sjeleglad da han
endelig var hjemme.
«Hva er i veien med deg?» spurte Mary Booth da han kom
inn døra. «Du er jo hvit som et laken!»
William satte seg ned ved kjøkkenbordet og begynte å
fortelle moren det han hadde sett.
«Hysj,» sa hun. «Ikke så smårollingene hører.» Deretter
snudde hun seg mot Williams to yngre søstre: «Emma, Mary
– gå opp og rydd bort dukkene deres.»
14 Kristne helter – William Booth

Da de var gått, fortalte William resten. Han var nesten
ferdig da den eldre søsteren, tolv år gamle Ann, kom springende
inn. «Mor, mor,» sa hun. «Har du hørt de forferdelige
nyhetene? Det var opptøyer ved hengingen i dag. Mengden
presset seg nærmere og nærmere plattformen, helt til hele stillaset
falt sammen. Tolv mennesker døde. Tolv stykker! De sier
at en av dem var herr Jamieson, skomakeren vår.»
Mary Booth reiste seg og la armene rundt datteren. «Gud
hjelpe oss,» sa hun. «Verden blir mer brutal for hver dag som
går. Tenk at tolv mennesker mister livet bare for å få bedre
utsikt til noe så fryktelig som en henging.»
Etter denne begivenhetsrike dagen, gikk livet sin vante
gang. På hverdagene gikk William på skolen, og i helgene
hjalp han faren, Samuel, med å bygge hus.
Året etter inviterte Williams lærer, herr Biddulph, alle elevene
med på et møte i Broad Street Chapel i Nottingham. Det
var en tre år gammel metodistkirke, startet i 1837. Alle snakket
om hvor stor den var inni. Det var sikkert plass til to tusen
mennesker der. Faren til William fortalte at det hadde kostet
astronomiske 11 000 pund å kjøpe tomta og bygge kirken.
William sto utenfor og stirret opp på de fire søylene ved
inngangspartiet. Han lurte på hvordan gudstjenesten ville
være. Han hadde aldri vært i noen annen kirke enn St.
Stephen’s anglikanske kirke med moren og de tre søstrene.
Faren var sjelden med, og det skjønte William godt. Presten
sto på en prekestol høyt hevet over forsamlingen og brukte
så mange store ord at William ikke forsto mye av det han sa.
Dessuten var stemmen så monoton at han måtte kjempe hardt
for å holde seg våken.
Gudstjenesten på Broad Street Chapel var helt annerledes.
Pastoren leste fra Bibelen og forklarte hva det betydde på en
forståelig måte, med enkle ord. Underveis i talen ropte folk
«Utnytt enhver situasjon til din egen fordel» 15

i forsamlingen «Pris Herren» og «Halleluja». William trodde
nesten ikke sine egne ører. Du kunne bli kastet ut fra St.
Stephen’s hvis du ropte til presten! Sangene var også fantastiske.
Han hadde aldri hørt sånne salmer før – så fulle av liv og
lyst. Han begynte nesten å marsjere rundt i rommet! Måten de
ba på var også fullstendig fremmed for William. I stedet for å
lese fra side 62 i bønneboken, fant de bare på sine egne bønner
der og da. Da gudstjenesten var over, var William sikker på
én ting: Dette var den beste gudstjenesten han hadde vært på,
og han ville komme tilbake så ofte han kunne.
William skulle aldri glemme sommeren 1842. Den sommeren
mistet faren alle familiens penger. Han som hadde
lært William å «utnytte enhver situasjon til sin egen fordel»,
ble selv utnyttet av andre, og familien ble fullstendig ruinert.
William ble til og med nødt til å slutte på skolen, for de kunne
ikke betale skolepengene. Dessuten var han blitt 13 år gammel,
og var gammel nok til å få seg jobb og spe på familiens
økonomi.
Noen dager senere pakket han sakene og reiste av gårde
for å jobbe for Francis Eames. Herr Eames var pantelåner i
Goosegate i Nottingham, og William skulle gå i lære hos ham
i fem år. Han skulle bo i annen etasje av butikken og lære seg
alt om yrket. Det var en kjempestor overgang, men William
skjønte at det var lite han kunne gjøre. Faren var sjefen, og
han måtte pent adlyde.
William lærte fort hvordan pantelåneryrket fungerte.
Prinsippet var enkelt: Kunder kom med gjenstander, og herr
Eames betalte 60 prosent av det de var verdt. Hvis kunden
ikke kom og kjøpte tilbake gjenstanden innen to uker, solgte
Eames dem til en høyere pris. De fleste av kundene var ganske
sikre på at de skulle klare å kjøpe tilbake tingene sine, men
det skjedde sjelden.
16 Kristne helter – William Booth

Williams første oppgave ble å feie gulvet og brette alle
klærne og alt sengetøyet som ble pantsatt. Det var ikke så
vanskelig, men han måtte hele tiden være på vakt for lopper
og lus. Snart skulle herr Eames lære William å vurdere verdien
på en gjenstand og vise ham hvordan han tjente mest mulig
på en handel.
Dette er midt i blinken for far – å utnytte folk når de er
langt nede, tenkte William mens han brettet og feiet. Men
William likte det ikke. Han var altfor opptatt av kundene
og hvordan det ville gå med dem. Noen var så ille ute at de
måtte pantsette arbeidsverktøyene sine – snekkeren kom med
vater og sag, mureren med støpeskje og slakteren med kniver.
William lurte på hvordan de skulle komme seg på fote igjen
når de ikke kunne jobbe.
Omtrent alle kundene som kom inn døra under skiltet
med de tre messingkulene, pantelånerens symbol, var desperate.
Det var ofte de samme som kom tilbake gang etter gang
og stampet flere av familiens eiendeler, for å skaffe seg mat
på bordet eller betale leia på de ynkelige rønnene de bodde i.
Med tiden oppdaget William et mønster i måten folk pantsatte
på. Helt nye kunder kom gjerne med ting som paraplyer,
klær og møbler. Etter hvert kom de med mer og mer nødvendige
gjenstander, som tallerkener, tekanner og verktøy. Til
slutt stampet de gifteringen.
Selv om William syntes synd på disse menneskene, tenkte
han mest på situasjonen i sin egen familie. I september døde
faren. Han ble 68. Det var svært gammelt på den tiden, og
ekteskapet med Williams mor Mary var hans andre. Hans
første kone og barn var døde for lenge siden.
William visste ikke hva han skulle føle. Han hadde aldri
hatt noe nært forhold til faren, som hadde presset ham til
å utnytte folk og komme seg opp i verden, to ting William
«Utnytt enhver situasjon til din egen fordel» 17

var ganske ukomfortabel med. Det var moren han følte seg
sterkest knyttet til. Hun oppmuntret ham alltid og sa at det
snart ville lysne.
Da faren døde, åpnet Williams mor en liten butikk i nærheten
av pantelåneren i Goosegate, der hun solgte synåler,
tråd, hattenåler, lommetørkler og andre småting til kvinner.
Hun stakk innom Eames for å se hvordan det gikk med William
så ofte hun kunne.
William gikk noen ganger til St. Stephen’s på søndager
med moren og søstrene, men han tok ganske ofte den lengre
turen til Broad Street Chapel. Han var blitt svært glad i menigheten,
spesielt de fantastiske talerne, to av dem især: pastor
James Caughey fra USA og yorkshiremannen Isaac Marsden.
Måten de prekte på tiltrakk ham som en magnet. Hvis han
ble skikkelig inspirert, gikk han ut i skogen for å prøve selv.
Han ble imidlertid alltid skuffet over det han presterte. De
berømte talerne han hørte i Broad Street Chapel hadde ordet i
sin makt. Men det var noe mer – de hadde en voldsom overbevisning.
Det var helt tydelig at de trodde det de sa av hele sitt
hjerte. William, på den annen side, var ikke så sikker i sin sak.
Selv om han hadde gått til Broad Street Chapel i to år,
var William fortsatt en «benkesliter». Han likte den livlige
atmosfæren, den flotte sangen og talene, men han hadde ikke
overgitt seg til Gud. Det virket som en enorm beslutning å gi
seg hundre prosent til Gud, slik metodisttalerne oppfordret
tilhørerne.
Men en kveld sent i 1844, var 15 år gamle William Booth
på en bibeltime. Mannen som underviste, Henry Carey, åpnet
med følgende ord: «Det dør en sjel hvert eneste minutt.» Av en
eller annen grunn boret disse ordene seg dypt ned i Williams
hjerte. Hva om han plutselig døde? Hvor ville sjelen hans
havne da? Tilhørte han virkelig Jesus Kristus, eller hadde han
18 Kristne helter – William Booth

tenkt å tilbringe resten av livet som tilskuer til kristendommen?
Plutselig slo en tanke ned i ham: Gud skal få alt som
finnes av William Booth.
Henry Carey fortsatte å tale, men William fikk ikke med
seg ett eneste ord av det han sa, for han hadde bare én tanke
i hodet. Da det gikk mot avslutning, sa Henry Carey: «Hvis
noen ønsker å omvende seg fra syndene og overgi seg til Gud,
kan de møte meg bakerst i rommet.»
Uten å nøle spratt William opp fra plassen sin og løp bak i
rommet. Han knelte ved et trebord og begynte å be. Det første
han tenkte på var Robert Powells pennal av sølv. William
hadde hatt dårlig samvittighet helt siden han lurte Robert
med pengene han hadde funnet. Nå visste han at han måtte
gjøre det godt igjen. Han ba: «Gud, jeg lover at jeg skal levere
pennalet tilbake til Robert så fort jeg kan.» Han tenkte seg om
et øyeblikk, før han fortsatte: «Og jeg skal til og med fortelle
ham hvordan jeg lurte ham til å gi meg det.»
Da William sa disse ordene, ble han umiddelbart lettere
til sinns. Han trengte ikke lenger å utnytte enhver situasjon
til sin egen fordel. Han trengte ikke lenger å mele sin egen
kake – nå var det Guds vilje som gjaldt.
På vei tilbake til Eames pantelånerforretning den kvelden,
følte William seg lettere enn luft. Han var kanskje bare en
fattig læregutt, men han var fast bestemt på å gi sitt liv til
Gud – hver smitt og smule. Men han ante ikke hva Gud ville
bruke ham til.
«Utnytt enhver situasjon til din egen fordel» 19

20 Kristne helter – William Booth

Inspirerende, sanne historier om
menn og kvinner som fulgte Guds kall.
William Booth
(1829–1912)
William stormet inn i huset.
«Jeg har funnet mitt livs kall!»
ropte han. «Jeg har funnet et
sted med så mye menneskelig
nød på et så lite område at det
er nok arbeid for et helt liv!»
Da han var femten, sverget
han: «Gud skal få alt som finnes
av William Booth.» Han bestemte seg for å bruke livet sitt
til å formidle evangeliet til de utstøtte i samfunnet, som ikke
var velkommen i noen kirke. Verken motstand fra den etablerte
kirken og myndighetene, manglende økonomisk støtte
eller voldsomme angrep fra illsinte gjenger kunne hindre ham
i å tenne evangeliets lys i Englands gater.
I dag har Frelsesarmeen, som general William Booth grunnla,
tusenvis av evangeliesentre og sosialtilbud i hele verden.
Utallige liv blir forvandlet takket være Guds kjærlighet og den
innsatsen de legger ned.