Loren Cunningham - KRISTNE HELTER

– Kristne helter –
Loren Cunningham

LOREN
CUNNINGHAM
Bølger av ungdom
til hele verden
Janet og Geoff Benge

Kristne helter – Loren Cunningham
Originalens tittel: Christian Heroes: Then and now
– Loren Cunningham, Into All the World
Copyright © 2005 YWAM Publishing
P.O. Box 55787, Seattle, WA 98155, USA
Norsk copyright: © 2014 Proklamedia
Oversatt av: Andreas Kristiansen
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Forsidefoto: Schutzphoto fra Istockphoto.com
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk og innbinding: InPrint, Latvia
ISBN 978-82-7199-429-7

Innhold
1. Åpning i skylaget ................................................................................. 7
2. «Når Gud sier at vi skal gå, da går vi!» ............................... 11
3. «Der har dere jammen fått en skikkelig predikant!» ....... 21
4. Nye sko .................................................................................................... 31
5. Ansiktet til ei lita jente .................................................................. 39
6. Bølge på bølge ..................................................................................... 49
7. «Du er jo Tom opp av dage!» .................................................... 59
8. «Du trenger aldri mer ha økonomiske bekymringer» ...... 69
9. Ungdom i Oppdrag ........................................................................ 77
10. Et svært sjenerøst tilbud ............................................................... 91
11. Den første bølgen .......................................................................... 101
12. Multiplikasjon ................................................................................. 109
13. Hotell Golf ......................................................................................... 117
14. Organisasjonen vokser ............................................................... 127
15. Bare begynnelsen ........................................................................... 141
16. Nye jaktmarker ............................................................................... 153
17. Gå derfor ut ....................................................................................... 165
Bibliografi ...................................................................................................... 173
Om forfatterne ............................................................................................. 175

6 Kristne helter – Loren Cunningham

– 1 –
Åpning i skylaget
Det lille firesetersflyet steg høyere på den afrikanske himmelen.
25 år gamle Loren Cunningham stirret spent ned på
det tørre landskapet med noen spredte trær – nå skulle han
få oppfylt sitt livs drøm. Han var på vei til byen Kedougou
i Mali. I det området fantes det mange landsbyer som aldri
hadde fått høre evangeliet, og Loren var kommet for å gi
dem det.
Ved siden av Loren satt flygeren, Talmadge Butler, på denne
to timer lange turen. Han var en tøff texaner med bredskåren
hake, en veteran på misjonsmarken i Afrika. I baksetet av
flyet satt kona til Talmadge, Betty, og deres lille sønn Stevie.
Talmadge var varm og åpenhjertig, og de to mennene fant
tonen med det samme.
Turen gikk fint helt til noen skumle, sorte skyer dukket
opp i horisonten. Snart var det lille flyet omringet av et tett
skylag. Da Loren kikket ut av vinduet, så han bare en grå grøt.
«Sikten er helt elendig,» sa Talmadge og så på klokken.
«Vi har fløyet en time, og det er bare en times drivstoff igjen.
Hvis vi skal snu, må vi gjøre det nå. Det er umulig å lande
Åpning i skylaget 7

i dette været. Det eneste sikre er å snu og fly tilbake. Vi kan
prøve igjen i morgen.»
«Du bestemmer,» sa Loren. Han begynte å bli nervøs av
regnet som pepret flyskroget. «Det hadde vært fint å komme
seg ut av dette uværet.»
Men de skjønte fort at det var lettere sagt enn gjort. Selv
om de hadde snudd og fløyet 50 minutter tilbake, var de
fortsatt inne i stormen. Stormen lekte med flyet lik en katt
seigpiner en mus.
Loren hørte at Betty satt i baksetet og ba. Han snudde seg
og så at Stevie satt helt stiv med store øyne. Skulle livet hans
ende her – i en flystyrt i Afrika? Han var klar for å dø for
misjonsbefalingens skyld, men han hadde jo nettopp kommet
i gang med arbeidet Gud hadde kalt ham til. Skulle det ta
slutt før det kom i gang?
Stemmen til Talmadge avbrøt tankerekken. «Dette er alvorlig,
Loren. Vi er nødt til å be. Jeg klarer ikke å finne ut
nøyaktig hvor vi er, men vi er nødt til å lande snart.»
Selv om Talmadge var rolig i stemmen, skjønte Loren hvor
farlig situasjonen var. De hadde mindre enn ti minutter med
drivstoff igjen, og ante ikke hvor de var.
Loren kikket på drivstoffmåleren, men dro fort blikket til
seg. Nåla sto helt til venstre. Han bøyde hodet og ba: «Gud,
vis oss veien ut herfra. Vi er dine tjenere, og vi stoler på at du
vil lede dette flyet ned på trygg grunn.»
Han åpnet øynene, kikket ut vinduet og kjente at hårene
reiste seg i nakken. De var kommet over en åpning i skylaget!
Loren kunne se bakken for første gang siden uværet hadde
omsluttet dem!
«Der er åpningen vi trenger. Fortsett å be. Jeg tar oss ned,»
sa Talmadge og dykket ned i hullet. Loren grep armlenene da
bakken kom rasende mot dem.
8 Kristne helter – Loren Cunningham

«Takk og pris!» utbrøt Talmadge. «Det er helt utrolig. Jeg
ser veien til rullebanen. Jeg tror jeg kan lande her.» Med de ordene
trakk Talmadge i en spak og gjorde flyet klart til å lande.
Det høljregnet fortsatt da de fire passasjerene klatret skjelvende
ut av småflyet og fant ly i en gammel hangar. Der inne
sa Talmadge: «Det er det nærmeste jeg noen gang har kommet
at det har gått galt. Men Gud viste vei, ikke sant, Loren?
Hvor stor var sannsynligheten for at det skulle komme en
åpning akkurat der som tok oss ned til nøyaktig det stedet vi
skulle lande?»
Loren sa seg enig. Det var en opplevelse han aldri ville
glemme, og han hadde opplevd mye spennende så langt i livet.
Han husket da han var fire år gammel og Gud hadde reddet
ham og familien fra den visse død.
Åpning i skylaget 9

10 Kristne helter – Loren Cunningham

– 2 –
«Når Gud sier at vi
skal gå, da går vi!»
Seks år gamle Phyllis Cunningham sang med skingrende
stemme:
Kaller du det religion?
Nei, nei.
Jeg traff en bror her om dagen.
Jeg ga ham høyre hånd.
Med det samme jeg snudde ryggen til,
baktalte han meg.
Kaller du det religion?
Fire år gamle Loren kjente plutselig et dytt i siden. Han kikket
på søsteren og sang med: «Nei, nei.»
Et par familier og en uteligger hadde samlet seg rundt de to
små barna som sang på et varmt, støvete gatehjørne av Main
Street i El Centro, California, bare to mil fra grensen til Mexico.
Det var den 18. mai, 1940, litt over en måned før Loren fylte
«Når Gud sier at vi skal gå, da går vi!» 11

fem – en helt vanlig lørdagskveld for Loren. Han og Phyllis sang
duett, før moren eller faren talte til den lille gruppen som hadde
stanset for å høre på. Så kom det beste: Lorens mor, Jewell
Cunningham, inviterte alle som ville høre mer om evangeliet
til å bli med hjem til det lille huset deres på Adams Street. Der
ventet det store fatet med pepperkaker hun alltid satte fram for
anledningen sammen med kald melk rett fra kjøleskapet.
Loren kom seg gjennom det siste verset uten å motta noen
flere stikk i siden fra Phyllis, og gikk et skritt tilbake for å gi
plass til faren Tom, som hadde åpnet sin store, svarte bibel.
Plutselig hvisket moren: «Tom, vi må gå. Nå med en gang!
Gud sier at vi må gå nå!»
Loren kjente morens grep om skulderen. «Kom igjen. Når
Gud sier at vi må gå, da går vi,» sa hun mens de hastet nedover
gata.
Loren hørte at faren sa: «Det var alt for i kveld, folkens.
Vi håper å se dere på møtet klokken ni i morgen tidlig. Dere
er hjertelig velkommen innom hos oss nå etterpå hvis dere
vil snakke mer.»
Og dermed skyndte Cunningham-familien seg nedover
fortauet mot bilen.
Selv om mange ville ha syntes at morens oppførsel var
merkelig, var Loren ganske vant til det. Foreldrene hans hørte
Guds stemme, og når Gud talte til dem, var det deres plikt
å adlyde – og adlyde fort! Hvis Jewell Cunningham var sikker
på at Gud ba familien om å gå, da gikk de. Og det var
kanskje ikke så ille å avslutte nå, tenkte Loren på vei nedover
den travle gata, siden foreldrene ofte stanset for å kjøpe en
helt nyoppfunnet godsak på hjemveien – softis med sjokolade.
Loren og Phyllis satte seg inn i foreldrenes splitter nye,
svarte Plymouth sedan, og Tom satte nøkkelen i tenningen.
Motoren malte fornøyd da bilen kjørte av sted.
12 Kristne helter – Loren Cunningham

Loren kikket ut av vinduet på flaggstangen ved bensinstasjonen,
som plutselig begynte å svaie som et palmetre i
kraftig vind. Før han fikk tid til å tenke noe mer over det,
kjente han et rykk.
«Å, nei! Jeg tror jeg har kjørt på noen!» utbrøt Tom. Det
ristet i bilen på ny, og de hørte en dyp, rumlende lyd.
«Jesus, hjelp oss. Det er et jordskjelv!» kom det fra Jewell.
Loren satt som forstenet og stirret ut av vinduet. Butikkskilt
svingte voldsomt fram og tilbake, og fotgjengere løp midt
i gata. Det ble fullstendig trafikkork. Rumlingen ble høyere.
Noen skrek. Bygninger ristet. Loren satt i bilen og så at søylegangen
de hadde sittet under for bare noen minutter siden
falt i bakken med et brak. Alle bygningene langs Main Street
tumlet over ende som dominobrikker. Strømledninger ble
revet ned, og gnistene fylte kveldshimmelen.
Ett minutt senere var skjelvet over og luften fylt av støv,
skrik og forvirring.
Lorens far satte bilen i første gir og trillet sakte nedover
den ødelagte gaten. Mennesker gikk langsomt til side for å
slippe bilen forbi. De ristet på hodet mens de stirret på det
som bare noen minutter tidligere hadde vært en helt vanlig
gate, en helt vanlig dag. Mens Tom Cunningham kjørte,
ropte Lorens mor til mennesker for å høre om de var skadet.
Familien sneglet seg hjemover mot Adams Street, der Tom
ba alle om å vente på gårdsplassen mens han gikk inn for å
sjekke at alt var i orden inne i huset. Tom forklarte til Loren
at det ville komme flere etterskjelv, og at de måtte holde seg
unna store bygninger i noen dager.
Snart kom Lorens far ut av huset med en diger haug med
tepper og puter – og fatet med pepperkaker. «Vi kan jo ikke
la disse gå til spille!» sa han.
«Er huset i orden?» spurte Jewell.
«Når Gud sier at vi skal gå, da går vi!» 13

«Etter det jeg kunne se. Ingenting er ødelagt, bortsett fra
noen kopper og tallerkener,» svarte Tom.
«Takk Gud, for din beskyttelse,» sa Lorens mor. «Det var
et kraftig skjelv. Jeg håper ingen ble skadet, men det skal godt
gjøres, siden størsteparten av Main Street ligger i grus. For
ikke å snakke om de andre byene lenger nede i dalen.»
Neste dag fikk Loren høre at jordskjelvet hadde fått et offisielt
navn: Imperial Valley-jordskjelvet. Folk hadde kjent det så
langt unna som Los Angeles og Arizona, og ni mennesker var
blitt drept. Blant de døde var en kvinne og datteren hennes – de
hadde fått en søyle over seg. Og på veien til Holtville hadde bakken
åpnet seg og slukt en bonde, mens de to muldyrene han leide
i tau klarte seg. Et helt hønsebur hadde forsvunnet i en sprekk
som åpnet seg i bakken. Jernbaneskinner var blitt stygt bøyd,
og flere broer var skadet. Skolebarna snakket om en spesiell hendelse
i flere uker etterpå. Det handlet om en mann som hadde
vært i badekaret på et hotell i El Centro da jordskjelvet kom.
Mannen ble så overrasket at han tok hatten sin og løp ut. Først
da han hadde roet seg litt, skjønte han at han sto der helt naken!
Omtrent alle bygningene i byen ble skadet under jordskjelvet,
og alle sov utendørs i to uker etterpå. Det gjorde at
Loren følte seg som en av uteliggerne som bodde i parken på
den andre siden av gata. De pleide å komme innom huset
for å tigge, og Lorens mor ga dem alltid en enkel oppgave
å utføre før de fikk servert et deilig måltid og beskjed om at
Gud elsket dem.
Utrolig nok ble ikke pinsemenigheten der Lorens far var
pastor skadet i jordskjelvet. Likevel holdt de møtet neste dag
på parkeringsplassen utenfor, av frykt for etterskjelv. Det var
ikke det eneste uvanlige Loren la merke til i gudstjenesten.
Det var mange flere mennesker til stede enn vanlig – folk
Loren aldri hadde sett i kirken før.
14 Kristne helter – Loren Cunningham

«Det virker som om vi trengte et jordskjelv for å vekke dere
fra dvalen!» sa Lorens mor da hun ønsket de nye velkommen.
Tema for talen den dagen var hvor usikkert og skjørt livet er,
og alle fulgte nøye med. På ettermøtet kom mange av de nye
fram for å ta imot Jesus og bli kristne.
Atten måneder etter jordskjelvet skjedde det nok en hendelse
som satte livet og døden i perspektiv, men i en langt større
skala. Den 7. desember 1941 bombet japanerne Pearl Harbor
på Hawaii. Følgen var at USA ble med i 2. verdenskrig.
Seks år gamle Loren satt rolig og hørte på president Roosevelt
på radioen: «Alle japanere utgjør en trussel mot landet
vårt,» sa Roosevelt. «For deres egen sikkerhet, og vår, skal alle
personer av japansk avstamning melde seg og transporteres
til interneringsleire.»
Loren skjønte ikke helt hva president Roosevelt snakket
om, men de triste ansiktene til de japanske guttene og jentene
han så påfølgende lørdag talte et tydelig språk. Familiene
holdt hagesalg i oppkjørselen foran husene sine for å prøve å
bli kvitt eiendelene sine før de ble ført bort. Loren og moren
gikk innom ett, og Loren så hvordan en japansk kvinne prøvde
å holde igjen tårene da hun solgte familiens porselen og
møbler. Moren kjøpte noen vakre, marineblå risboller. Hver
gang han så disse bollene senere, tenkte Loren på alle de triste
menneskene som hadde måttet forlate hjemmene sine. Han
lurte på hva som hadde skjedd med dem etter at de klatret om
bord i de store militærbilene og ble kjørt bort.
Like etter at alle av japansk avstamning var forsvunnet fra
El Centro, ble Tom Cunningham utnevnt som oppsynsmann
for kvartalet. Det innebar at når luftsirenen lød, en advarsel
om fiendtlige fly, måtte han patruljere kvartalet og sørge for
at det ikke kom lys som flyene kunne få øye på fra noen av
vinduene. Det var nifst å sitte i mørket og høre på flyduren der
«Når Gud sier at vi skal gå, da går vi!» 15

oppe. Lorens mor la seg ofte under dyna sammen med barna
og leste historier til dem i lyset fra en lommelykt.
Lorens far forsikret ham om at de japanske flyene de hørte
bare var på rekognosering. «De tar bilder,» sa han. «Sånne fly
har ikke bomber.»
Likevel var det en tøff tid. Loren fryktet at faren skulle
bli innkalt til militærtjeneste, i likhet med fedrene til mange
av vennene. Men myndighetene ønsket at pastorene skulle
holde kirkene åpne og hjelpe amerikanerne gjennom krigens
prøvelser. Derfor ble Tom Cunningham værende i El Centro.
Han hang et banner over inngangen til kirken med en stjerne
for hver mann i menigheten som var gått i krigen, slik at
forsamlingen ble minnet om å be for dem.
Mange mennesker kom til Gud i denne tiden, både på
grunn av krigens traumer og jordskjelvet. En vinterdag i 1942
knelte også Loren foran alteret og ba Jesus komme inn i livet
sitt. Men køen av voksne var så stor at ingen la merke til ham.
Til slutt reiste han seg og gikk bort til moren. «Mamma,»
utbrøt han, «det er ingen som bryr seg om meg!»
Jewell ga Loren en stor klem og ba ham fortelle hva som
var i veien.
Loren forklarte at han også ville ta imot Jesus i hjertet, og
moren ba med ham. Det var et viktig øyeblikk i Lorens unge
liv, og han ønsket å dele Jesu kjærlighet med alle han møtte.
Noen ganger lå han i sengen om natten og prøvde å pønske
ut hvordan han skulle klare å fortelle det til hele verden på
en gang! Han hadde lyst til å plassere enorme, svarte steiner
på månen som dannet bokstavene «Gud er kjærlighet!» Men
siden det var umulig, fokuserte han heller på vennene han
hadde rundt seg.
I stedet for å plassere steiner på månen, samlet Loren en gruppe
med førskolebarn og førsteklassinger i søndagsskolebussen
16 Kristne helter – Loren Cunningham

som sto parkert bak kirken. De møttes hver ettermiddag etter
skolen. En etter en fulgte barna Lorens eksempel og ba om at
Jesus skulle komme inn i hjertet deres og ta bort all synd. Loren
følte det var helt naturlig å fortelle om bussmøtene under
middagen, akkurat som foreldrene fortalte om menneskene
de hadde bedt med og forkynt for den dagen.
En uke etter at han knelte ved alteret, ble Loren døpt av
faren. Flere av barna fra skolebussmøtene gjorde det samme.
Foreldrene til Loren ledet den voksende menigheten i El
Centro i tre år etter jordskjelvet. Til slutt kom det over 300
mennesker på søndagsgudstjenestene. Loren fikk en trompet
da han fylte sju og skulle få lov til å bli med i det stadig voksende
menighetskorpset når han hadde lært seg noen noter.
Men så, vinteren 1944, fortalte pastorparet menigheten
at Gud hadde kalt dem til å flytte til Tucson, Arizona, for å
hjelpe til å drive en ny menighet. Loren var ni år og hadde
lite lyst til å forlate vennene på skolen og i menigheten. Han
hadde flyttet flere ganger før, men da hadde han vært så ung at
det ikke hadde plaget ham. Da han ble født den 30. juni 1935
bodde familien i Maricopa, California. Maricopa var en liten
by, så liten at Loren faktisk ble født i Taft, den nærmeste byen
med jordmor. Etter det hadde foreldrene flyttet ofte i arbeidet
med å bygge opp mange små menigheter i California. Men
denne gangen var det annerledes. Loren ville savne å sykle
med vennene sine og spise de saftige vannmelonene som falt
av de overlessede pickupene med frukt og grønt som humpet
gjennom byen om sommeren. Det var ikke god stemning da
familien pakket sakene og satte kursen østover mot Arizona.
Den våren begynte Loren og Phyllis på skolen Flowing
Wells i Tucson, og snart gikk livet sin vante gang. Tom Cunningham
talte to ganger hver søndag, pluss tirsdag og torsdag
kveld, og barna sang på gatemøter. Rundt samme tid kunne
«Når Gud sier at vi skal gå, da går vi!» 17

Lorens mor fortelle at hun var gravid, med termin en måned
før jul.
Etter bare et par måneder i Tucson, hadde den nye menigheten
til Cunningham-paret samlet inn nok penger til å
kjøpe en tomt og begynne å bygge en ny kirke. Derfor ble
Loren tatt på sengen da telefonen ringte en lørdags morgen,
som den gjorde ti–femten ganger om dagen. Alle var samlet
i stua, og da Lorens far reiste seg for å ta telefonen, sa moren:
«Tom, hvis det er pastor Elton Hill i Covina som ringer for å
si at han skal slutte og spørre om du vil ta over, må du si ja!»
For en merkelig ting å si, tenkte Loren der han sto og ventet
på at faren skulle ta telefonen.
Loren fulgte spent med da faren la røret mot øret og nikket
til moren: «God dag, Elton,» sa Tom. «Hva kan jeg gjøre
for deg i dag?»
Samtalen fortsatte, og da den var ferdig, satt tre stykker
Cunningham og ventet på rapport.
«Det var akkurat som du sa,» begynte Tom med store,
forundrede øyne. «Pastor Hill skal slutte, og han vil at vi skal
ta over for ham. Jeg sa at hvis det virkelig er Herrens vilje, så
vil menigheten stemme for at vi skal komme uten at jeg må
på intervju.»
Loren klarte ikke å la være å spørre: «Hvordan visste du at
pastor Hill skulle ringe i dag, mamma?»
Moren så på ham med brunt, begeistret blikk. «Verken
faren din eller jeg har sett pastor Hill på to år, men da jeg ba
i går kveld viste Gud meg at neste sted for oss er Covina. Så
da det ringte, visste jeg at det var ham.»
«Hvordan er det i Covina? Er det som i El Centro?» spurte
Phyllis.
«Jeg tror kanskje det er enda bedre,» strålte moren. «Og
bare vent til du ser alle appelsinlundene.»
18 Kristne helter – Loren Cunningham

Loren utstøtte et gledeshyl. Han hadde bare vært i Tucson
i fire måneder, men det hadde vært de fire varmeste månedene
i livet hans, og tanken på å dra vestover igjen fylte ham med
glede. Og det ble akkurat som faren hadde sagt. En annen
pastor sa seg villig til å overta den lille menigheten i Tucson,
og familien Cunningham pakket snippesken nok en gang.
Loren gledet seg hele veien til Sør-California. Han hadde
vært i Los Angeles flere ganger på kristne teltmøter og begivenheter,
men nå skulle de flytte dit. De kjørte til slutt over
den siste åskammen og ned i Azusa-dalen. Appelsintrær i full
blomst sto langs begge sider av den kilometerlange strekningen
fra motorveien til Covina. Loren nøt hvert sekund. Etter
å ha tilbrakt mesteparten av livet i ørkenen, var det fantastisk
å skulle flytte til denne frodige, grønne dalen.
Faren stanset foran kirken, og familien Cunningham kikket
ut av bilvinduene.
«Der ser dere vårt nye hjem, rett ved siden av kirken,» sa
pastor Cunningham.
Loren studerte trehuset, som var hvitmalt med en liten
hage.
«Å, Tom!» utbrøt Jewell og dultet ektemannen i skulderen.
«Din tullebukk. Du sa jeg ikke ville like huset, men det ser
jo ut som et lite slott!»
Helt riktig, tenkte Loren. Det var definitivt et steg opp fra
de siste stedene de hadde bodd.
«Det er vårt hjem så lenge Herren vil ha oss her,» sa Tom
da han åpnet bildøra. «Jeg lurer på hva han har for oss her.»
«Når Gud sier at vi skal gå, da går vi!» 19

Inspirerende, sanne historier om
menn og kvinner som fulgte Guds kall.
Loren Cunningham
(1935–)
Uten forvarsel, dukket et stort
verdenskart opp for Lorens
indre øye. Det ble dekket med
bølger som slo innover hvert
land. Så forvandlet bølgene
seg til ungdommer som inntok
hver nasjon.
Helt siden han var en ung gutt hadde Loren drømt om å skrive
«Gud er kjærlighet» på månen, slik at alle i hele verden kunne
se det. Loren Cunningham har viet livet sitt til å nå alle verdens
folk med de gode nyhetene om Jesus Kristus. I dette arbeidet
har han besøkt hver nasjon på hele jorden. Lorens visjon om
bølger av unge mennesker ble til virkelighet gjennom misjonsbevegelsen
Ungdom i Oppdrag (Youth With a Mission) som nå
er etablert i mer enn 190 land. De brenner for å bringe evangeliet
til hele jorden.