rapport 2015:4
641aa6d88d
641aa6d88d
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Et sentralt element i FGC er tilrettelegging for at<br />
barn kan delta gjennom hele beslutningsprosessen,<br />
sammen med eller gjennom en støtteperson fra sitt<br />
eget nettverk. Det finnes likevel få studier som har<br />
vurdert barnets deltakelse. Noen studier har vist at<br />
barn opplevde at de fikk fremme sine synspunkter<br />
gjennom FGC, men resultatene har vært blandet [267].<br />
Barns tilstedeværelse i familieråd er ikke noen garanti<br />
for reell deltakelse. Her i Norge har barns inkludering<br />
i FGC fått økt oppmerksomhet. Astrid Strandbu har, i<br />
samarbeid med Marit Skivenes, utviklet en modell for<br />
barns deltakelse i FGC. De beskriver fire essensielle<br />
trinn for barns deltakelse. For det første må barn få<br />
informasjon om saken de skal involveres i og hjelp til å<br />
danne og identifisere egne meninger. For det andre må<br />
barn gis mulighet til å uttrykke sine meninger. For det<br />
tredje handler deltakelse om at barns mening tas på<br />
alvor og vurderes på linje med andre aktørers innspill.<br />
Det fjerde trinnet er oppfølging og mulighet til å få<br />
forklart utfallet [2]. Det vektlegges at barnets støtteperson<br />
har en viktig oppgave når det gjelder å legge<br />
til rette for barnets tilstedeværelse og deltakelse. For å<br />
sikre at barnets syn blir en del av prosessen, kreves det<br />
spesielle egenskaper [267]. En viktig vurdering handler<br />
derfor om hvorvidt støttepersoner rekruttert fra<br />
barnets nettverk har tilstrekkelig kompetanse, erfaring<br />
og styrke til å bistå barnet i prosessen [269]. En studie<br />
viste at 29 av 35 barn foretrakk en nøytral opplært<br />
støtteperson heller enn en person fra sitt eget nettverk<br />
[270]. Flere påpeker derfor at barns deltakelse krever<br />
kompetente og uavhengige støttepersoner selv om<br />
dette bryter med familierådets ide om den utvidede<br />
families autonomi [269, 270]. I en situasjon preget av<br />
komplekse livsvanskeligheter kan det være vanskelig<br />
for barnet å skille mellom hva som er ens egne og hva<br />
som er andres meninger. Ved å samtale med støttepersonen,<br />
før og underveis i beslutningsprosessen, kan<br />
barnet få hjelp til å se seg selv gjennom perspektivtaking<br />
og objektivering [269]. Skal vi ta barnets status<br />
som subjekt med rett til deltakelse på alvor, er kanskje<br />
en profesjonalisering av rollen til støttepersonen en<br />
nødvendig tilpassing av familierådsmodellen i en norsk<br />
kontekst. I et pågående prosjekt prøves et opplæringsprogram<br />
for nøytrale støttepersoner ut [269].<br />
7.8 Hvorfor skal barn inkluderes?<br />
7.8.1 Fordi barna selv ønsker det<br />
Ofte snakker man om hva som er best for barn ved å<br />
vise til lover eller rettigheter, eller om hva som er bra<br />
eller ikke bra for barn [271]. Et annet viktig argument<br />
handler om hva barn selv ønsker og vil. Studier knyttet<br />
til flere forskjellige kontekster viser at barn ofte har et<br />
ønske om å bli inkludert gjennom å bli informert og<br />
hørt i saker som angår dem [272]. Dette er også vist i<br />
forhold til samværs- og bostedløsninger i forbindelse<br />
med samlivsbrudd [221, 242, 273-275]. Barn kan ikke<br />
velge å stille seg utenfor hele samlivsbruddet og<br />
konsekvensene av dette. Likevel opplever barn ofte at<br />
de ikke blir hørt og informert i slike sammenhenger<br />
[242, 276] Både norsk og internasjonal forskning viser<br />
at barn ikke nødvendigvis ønsker å være med på å ta<br />
endelige avgjørelser om bosted og samvær fordi dette<br />
er de voksnes ansvar [20]. Barn ønsker å bli sett og få<br />
anledning til å gi uttrykk for sine synspunkter i trygge<br />
rammer. Det må understrekes at barn verdsetter<br />
deltakelse i en demokratisk prosess. Ønsket om å delta<br />
er ikke nødvendigvis knyttet til ønsket om å ta beslutninger<br />
eller ha reell innflytelse [271, 273, 274]. Det vil<br />
selvsagt variere mellom barn i hvor stor grad de ønsker<br />
og har mulighet til å påvirke beslutningene. Et spørsmål<br />
som reiser seg i forhold til barnas ønske er likevel<br />
om det er foreldrene som må oppfordres og opplæres<br />
til å snakke med sine barn, eller om denne oppgaven<br />
skal ligge hos for eksempel familievernet. Noen studier<br />
har vist at barn har et større ønske om å snakke med<br />
sine foreldre enn med profesjonelle [271, 273, 274]. På<br />
den annen side antydet Sintef<strong>rapport</strong>en at barn har et<br />
behov for å snakke med en annen voksen enn foreldrene<br />
sine om sin livssituasjon [237].<br />
7.8.2 For at beslutningene skal være i tråd<br />
med barns beste<br />
I dagens meklingsording skal barnets beste være<br />
retningsgivende og ligge til grunn for beslutningene<br />
foreldrene kommer frem til. Flere stiller spørsmål ved<br />
om foreldre og meklere kan vite hva som er barnets<br />
beste uten å snakke med barnet selv. Det understrekes<br />
at dersom man skal ta barnets beste på alvor må<br />
barnet involveres direkte i prosessen [277, 278]. For<br />
å forstå hva som er barnets beste, er det nødvendig<br />
med kjennskap til barnets egne meninger, behov og<br />
ønsker. Som vi har sett vil inkludering av barn med et<br />
utforskende formål (å vite hva barnet faktisk mener og<br />
hvordan barnet har det) ofte ha form av en individuell<br />
høring hvor man blant annet benytter samtalemetoder<br />
for undersøkende intervju. Selv små barn er kompetente<br />
til å formidle sine tanker og opplevelser dersom<br />
de blir spurt på riktig måte.<br />
76<br />
Rapport <strong>2015</strong>:4 • Folkehelseinstituttet