rapport 2015:4

Et sentralt element i FGC er tilrettelegging for at
barn kan delta gjennom hele beslutningsprosessen,
sammen med eller gjennom en støtteperson fra sitt
eget nettverk. Det finnes likevel få studier som har
vurdert barnets deltakelse. Noen studier har vist at
barn opplevde at de fikk fremme sine synspunkter
gjennom FGC, men resultatene har vært blandet [267].
Barns tilstedeværelse i familieråd er ikke noen garanti
for reell deltakelse. Her i Norge har barns inkludering
i FGC fått økt oppmerksomhet. Astrid Strandbu har, i
samarbeid med Marit Skivenes, utviklet en modell for
barns deltakelse i FGC. De beskriver fire essensielle
trinn for barns deltakelse. For det første må barn få
informasjon om saken de skal involveres i og hjelp til å
danne og identifisere egne meninger. For det andre må
barn gis mulighet til å uttrykke sine meninger. For det
tredje handler deltakelse om at barns mening tas på
alvor og vurderes på linje med andre aktørers innspill.
Det fjerde trinnet er oppfølging og mulighet til å få
forklart utfallet [2]. Det vektlegges at barnets støtteperson
har en viktig oppgave når det gjelder å legge
til rette for barnets tilstedeværelse og deltakelse. For å
sikre at barnets syn blir en del av prosessen, kreves det
spesielle egenskaper [267]. En viktig vurdering handler
derfor om hvorvidt støttepersoner rekruttert fra
barnets nettverk har tilstrekkelig kompetanse, erfaring
og styrke til å bistå barnet i prosessen [269]. En studie
viste at 29 av 35 barn foretrakk en nøytral opplært
støtteperson heller enn en person fra sitt eget nettverk
[270]. Flere påpeker derfor at barns deltakelse krever
kompetente og uavhengige støttepersoner selv om
dette bryter med familierådets ide om den utvidede
families autonomi [269, 270]. I en situasjon preget av
komplekse livsvanskeligheter kan det være vanskelig
for barnet å skille mellom hva som er ens egne og hva
som er andres meninger. Ved å samtale med støttepersonen,
før og underveis i beslutningsprosessen, kan
barnet få hjelp til å se seg selv gjennom perspektivtaking
og objektivering [269]. Skal vi ta barnets status
som subjekt med rett til deltakelse på alvor, er kanskje
en profesjonalisering av rollen til støttepersonen en
nødvendig tilpassing av familierådsmodellen i en norsk
kontekst. I et pågående prosjekt prøves et opplæringsprogram
for nøytrale støttepersoner ut [269].
7.8 Hvorfor skal barn inkluderes?
7.8.1 Fordi barna selv ønsker det
Ofte snakker man om hva som er best for barn ved å
vise til lover eller rettigheter, eller om hva som er bra
eller ikke bra for barn [271]. Et annet viktig argument
handler om hva barn selv ønsker og vil. Studier knyttet
til flere forskjellige kontekster viser at barn ofte har et
ønske om å bli inkludert gjennom å bli informert og
hørt i saker som angår dem [272]. Dette er også vist i
forhold til samværs- og bostedløsninger i forbindelse
med samlivsbrudd [221, 242, 273-275]. Barn kan ikke
velge å stille seg utenfor hele samlivsbruddet og
konsekvensene av dette. Likevel opplever barn ofte at
de ikke blir hørt og informert i slike sammenhenger
[242, 276] Både norsk og internasjonal forskning viser
at barn ikke nødvendigvis ønsker å være med på å ta
endelige avgjørelser om bosted og samvær fordi dette
er de voksnes ansvar [20]. Barn ønsker å bli sett og få
anledning til å gi uttrykk for sine synspunkter i trygge
rammer. Det må understrekes at barn verdsetter
deltakelse i en demokratisk prosess. Ønsket om å delta
er ikke nødvendigvis knyttet til ønsket om å ta beslutninger
eller ha reell innflytelse [271, 273, 274]. Det vil
selvsagt variere mellom barn i hvor stor grad de ønsker
og har mulighet til å påvirke beslutningene. Et spørsmål
som reiser seg i forhold til barnas ønske er likevel
om det er foreldrene som må oppfordres og opplæres
til å snakke med sine barn, eller om denne oppgaven
skal ligge hos for eksempel familievernet. Noen studier
har vist at barn har et større ønske om å snakke med
sine foreldre enn med profesjonelle [271, 273, 274]. På
den annen side antydet Sintefrapporten at barn har et
behov for å snakke med en annen voksen enn foreldrene
sine om sin livssituasjon [237].
7.8.2 For at beslutningene skal være i tråd
med barns beste
I dagens meklingsording skal barnets beste være
retningsgivende og ligge til grunn for beslutningene
foreldrene kommer frem til. Flere stiller spørsmål ved
om foreldre og meklere kan vite hva som er barnets
beste uten å snakke med barnet selv. Det understrekes
at dersom man skal ta barnets beste på alvor må
barnet involveres direkte i prosessen [277, 278]. For
å forstå hva som er barnets beste, er det nødvendig
med kjennskap til barnets egne meninger, behov og
ønsker. Som vi har sett vil inkludering av barn med et
utforskende formål (å vite hva barnet faktisk mener og
hvordan barnet har det) ofte ha form av en individuell
høring hvor man blant annet benytter samtalemetoder
for undersøkende intervju. Selv små barn er kompetente
til å formidle sine tanker og opplevelser dersom
de blir spurt på riktig måte.
76
Rapport 2015:4 • Folkehelseinstituttet