rapport 2015:4

Barn i mekling
7.1 Den norske meklingsordningen
Den norske meklingsordningen er en av de mest
omfattende i Europa og skiller seg fra andre lands
ordninger ved at den er obligatorisk. Alle ektefeller
og samboere med felles barn under 16 år må møte
til en times obligatorisk mekling ved separasjon eller
samlivsbrudd. Også foreldre som ønsker å reise sak om
foreldreansvar, bosted eller samvær må først møte til
mekling (barnlovens § 51). I løpet av den obligatoriske
timen skal foreldrene få informasjon om ordningen,
aktuelle bestemmelser om barn og foreldre og om
økonomiske konsekvenser av ulike ordninger.
Foreldrene kan oppfordres til å benytte seg av tilbud
om utvidet frivillig mekling, noe som kan gi opptil
7 timer totalt. I 2014 var antallet nye meklingssaker i
familievernet 17 631, og antallet barnelovsaker som
ble brakt inn for domstolene 2719 [216].
Meklingsordningen er etablert av hensyn til barna og
skal hjelpe foreldrene med å lage samværsavtaler og
avtale andre forhold for å ivareta barnas beste. Hovedhensikten
med dagens meklingsordning er å avklare
spørsmål og hjelpe foreldrene å komme frem til en
skriftlig avtale om foreldreansvar, barnets bosted og
samvær etter samlivsbrudd (lov om barn og foreldre,
§ 52). Mekleren befinner seg i en form for konsulentrolle
overfor foreldrene og kan verken forkaste eller
avvise avtaler de måtte komme frem til, med mindre
mekler velger å definere saken som en bekymringssak
for barnevernet. Det siste innebærer å gå ut av meklerrollen.
Tanken som har preget mye av meklingsfeltet er altså
at man hjelper barna gjennom å hjelpe foreldrene å
komme frem til gode avtaler. Mekling kan grovt deles
inn i to typer: saksorientert mekling (mekler fungerer
som forhandlingsleder, pedagog og rådgiver, målet er
formelle avtaler) og terapeutisk mekling (meklingen
fungerer som forum for kriseterapi og bearbeiding)
[217].
7.2 Involvering av barn
De siste tiårene har det vært et økende fokus på
hvorfor og hvordan barn bør innlemmes i meklingsprosessen,
både internasjonalt [218-230] og nasjonalt
[34, 217, 231-234]. Det er ikke enighet om, hverken i
praksisfeltet eller i faglitteraturen, hvorvidt det er til
barnets og prosessens beste å inkludere barn. Det er
ulike vurderinger av når og under hvilke omstendigheter
barn bør inviteres inn i en meklingsprosess [221,
223, 226, 227, 235, 236]. Her i landet har både familievernet
og barneombudet kommet med anbefalinger
om at barn bør involveres. På tross av dette er det
likevel få meklere som aktivt involverer barna. Sintefs
evaluering av meklingsordningen fra 2011 viste at barn
deltok i bare 4 % av meklingene [237]. Tall fra 2014
viser at barn var inkludert i omtrent 7 % av meklingene
i familievernet [216].
De fleste som involverer barn i meklingsprosessen er
enige om noen viktige forutsetninger [217]; Den første
og kanskje viktigste forutsetningen er at barnet selv
ønsker å bli inkludert. Barna har rett til å si nei til å
bli inkludert. Videre må begge foreldrene godkjenne
barnas deltakelse, kunne dele begrunnelser for dette
og sørge for at disse formidles til barna.
Foreldre bør forpliktes til å ikke påvirke barna verken
før eller etter samtalene. Barna bør få best mulig
informasjon om hva som skal skje og hensikten med
dette. Barna bør også bli informert om at de kan si
hva de ønsker og at de bare responderer på spørsmål
de har lyst til å besvare. Når det barna har sagt skal
videreformidles til foreldrene, er det viktig å la barna
godkjenne referatet på forhånd. Alle er også enige om
at det er viktig å fremheve at det er foreldrene som
fatter de endelige beslutningene. Barn skal slippe å ta
stilling til konfliktene og til hvem av foreldrene de er
på side med. Meningen med deltakelse er ikke at de
skal bestemme. Dette siste punktet skiller seg fra en
del av litteraturen som omhandler involvering av barn
i høringer i forbindelse med rettssaker om barnefordeling
[for eksempel 238-241]. Her vektlegges det
ofte at man kan spørre barnet direkte om hva han eller
hun ønsker i forhold til bosted og samvær, og at barnet
er kompetent til å ta stilling til dette.
62
Rapport 2015:4 • Folkehelseinstituttet