rapport 2015:4

3. Når barn deltar i familieterapi beveges barnet
fra objektposisjon til subjektposisjon. Å samtale
direkte med barn erstatter en praksis der man
samtaler om barn. Barnets kapasitet til aktiv
deltagelse, meningsdannelse og forandring
anerkjennes og nyttiggjøres i det terapeutiske
arbeidet [46, 210].
4. Ifølge Barneloven skal barn fra 7 år bli hørt i
saker som angår dem selv.
5.4.2 Argumenter mot at barn deltar
Vi har også funnet fire hovedargumenter mot at barn
bør inkluderes i familieterapi:
1. Barn kan hjelpes indirekte ved systemiske intervensjoner
som retter seg mot barnas omsorgspersoner
uten at barn selv deltar i familieterapi.
Foreldre kan hjelpes til å endre sine bidrag
til barne- og familierelaterte problemer, som
å utvikle sin foreldre-kompetanse [211], snu
tvingende samspill til positivt samspill [212] eller
ved å endre fastlåste handlingsmønstre i familien
[213]. Det er dokumentert effekt av en rekke
systemiske intervensjoner for barnefokuserte
problemer [124], men det mangler studier som
sammenliknet effekten av indirekte systemiske
intervensjonene med direkte systemiske intervensjoner
(barn i familieterapi).
2. Barn og unge kan avstå fra å dele sensitiv og
viktig informasjon i samtaler med omsorgspersoner
tilstede av omtanke for eller lojalitet
til de voksne. Voksne kan også hindre barn i å
fortelle om sine erfaringer ved familiekonflikt.
Barn og unge bør derfor som hovedregel tilbys
individualterapeutisk behandling [214]. Studier
som har sammenliknet effekten av systemiske/
familieterapeutisk intervensjoner med individualteraputiske
intervensjoner i behandlingen av
psykiske vansker hos barn og unge peker mot at
systemiske intervensjoner kan ha sterkere effekt
[124, 130]. Her trengs det flere studier.
3. Kulturelle forestillinger om at barn trenger
beskyttes mot det smertefulle og er sårbare er
beskrevet som årsaker til at barn ikke blir trukket
inn i det familieterapeutiske rommet [134].
Terapeuter kan også ønske å beskytte seg selv
mot egne reaksjoner som ubehag, irritasjon eller
smerte som kan oppstå når terapeuter arbeide
med barn og foreldre sammen [46]. Selv barn
som kan hjelpes til å være kompetente deltakere
i terapeutiske samtaler er barn fortsatt sårbare.
Dette blir særlig aktualisert dersom terapeutiske
situasjoner ikke tilrettelegges på måter som
ivaretar barn. Dette peker videre på neste argument
mot at barn deltar i familiesamtaler:
4. Familieterapeuter kan mangle kunnskap og
metoder til å inkludere barn i familieterapi på
måter som gjør det meningsfullt eller fruktbart
for barn å delta. Terapeuter kan for eksempel
mangle kompetanse i å gjennomføre familiesamtaler
slik at barn og unge blir gjort til aktive
deltagere, kan mangle inntoning mot barnets
tanker, følelser og andre tilstander og unnlate å
anerkjenne barnet eller mangle ferdigheter i å
forhindre at barn eksponeres for sterk negativitet
fra foreldrene innenfor rammen av familieterapi.
En større amerikansk undersøkelse viser at det er
terapeuters manglende kunnskap om og erfaring
med kommunikasjon med barn som hindrer dem
i å invitere barn med inn i terapirommet [215].
Rapport 2015:4 • Folkehelseinstituttet 57