rapport 2015:4
641aa6d88d
641aa6d88d
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
arn og unge selv er offer eller pårørende – (pappa i<br />
fengsel, selvmord i familien, voldtekt av et barn man<br />
kjenner). Det gis råd om hvordan barnehage og skole<br />
kan legge til rette for at barn kan få samtaletrening<br />
rundt vanskelige temaer [202].<br />
5.3 Betydningen av utviklingspsykologisk<br />
kunnskap for familieterapeutisk<br />
praksis<br />
Som tidligere nevnt (del 5.1.3.1) ligger utviklingspsykologisk<br />
kunnskap til grunn for Øvreeide og<br />
Hafstads formulering av den utviklingsstøttende<br />
dialogen. Flere understreker at kunnskap om barn<br />
og barns utvikling i større grad bør legges til grunn<br />
for familieterapeutisk praksis. Magne Mæhle skriver<br />
at kvaliteten på samspill mellom barn og foreldre er<br />
av avgjørende betydning for barns psykisk helse og<br />
utvikling, og at denne robuste konklusjonen fra utviklingspsykologisk<br />
forskning peker mot at samhandling<br />
i familier bør stå i fokus ved terapeutisk behandling.<br />
Den ”terapiinterne” kunnskapen som systemteorien<br />
primært har holdt seg til er derfor ikke tilstrekkelig, og<br />
familieterapeuter trenger ”terapi ekstern” utviklingspsykologisk<br />
kunnskap ifølge Mæhle. Han trekker særlig<br />
fram kunnskap om barnet som aktiv deltager i samspill,<br />
utviklingsstøtte, prosesser der foreldre tilskriver mening<br />
til barns atferd, temperamentsforskjeller, transaksjonelle<br />
utviklingsprosesser og kvaliteten på tilknytningen<br />
mellom barn og foreldre som særlig relevant for familieterapi.<br />
Slik kunnskap kan brukes til å generere ideer og<br />
spørsmål i den terapeutiske prosessen [203, 204]. Videre,<br />
Liddle og kollegaer argumenterer for en utviklingsfamilieterapi<br />
(a developmental family therapy), og peker<br />
på hvordan funn fra utviklingspsykologi og utviklingspsykopatologi<br />
har klinisk relevans i arbeid med ungdommer.<br />
De fremhever særlig tilknytning og konflikt i relasjonen<br />
mellom ungdom og omsorgsperson, seksualitet og<br />
temperament i forbindelse med biologisk modning,<br />
samt kognitiv utvikling og emosjonelle opplevelser og<br />
uttrykksmåter [205]. Bjørg Rød Hansen og kollegaer<br />
skriver også om hvordan Daniel Sterns intersubjektive<br />
perspektiv har implikasjoner for familieterapeutisk praksis<br />
[206].<br />
Det finnes også en rekke beretninger om hvordan<br />
utviklingspsykologiske perspektiver faktisk anvendes i<br />
familieterapeutisk praksis. Tine Jensen har skrevet om<br />
hvordan familieterapeutiske samtaler kan brukes til å<br />
gjenopprette støttende og utviklende dialogprosesser<br />
mellom foreldre og barn, eksemplifisert ved fenomener<br />
knyttet til seksuelle overgrep hos barn [207].<br />
Videre har Liv Frøyland presentert en arbeidsmåte der<br />
hun kombinerer systemisk terapi og Parent Management<br />
Training og gir råd til foreldre rundt samspill<br />
med barna ut ifra en spørrende systemisk holdning.<br />
Frøyland reflekterer rundt utfordringer med å kombinere<br />
en metode som vet hva som er bra for samspill<br />
mellom barn og foreldre med en endringsteori som<br />
sier at ressursene ligger hos klientene [208]. Og til sist,<br />
terapeuter som arbeider med Søndre Vestfold Familievernkontor<br />
sin modell for oppløste familier i konflikt<br />
om samvær forutsettes å ha kunnskap om både barn<br />
og barns utvikling og om familieterapi og systemisk<br />
praksis for å kunne utføre dette arbeidet [191].<br />
5.4 Faglige vurderinger for og mot at<br />
barn deltar i kliniske familiesamtaler<br />
5.4.1 Argumenter for at barn deltar<br />
Vi har funnet fire hovedargumenter for at barn bør<br />
inkluderes i familieterapi:<br />
1. Systemiske intervensjoner er effektiv behandlingen<br />
ved ulike typer barne- og familierelaterte<br />
problemstillinger [124, 130, 131]. Fordelen ved<br />
at barn og omsorgspersoner deltar sammen i<br />
terapi antas å være at man da har mulighet for å<br />
intervenere direkte i relasjonen mellom barn og<br />
foreldre, og at familien får mulighet til å prøve<br />
ut nye samhandlingsformer i terapirommet.<br />
Dette øker sannsynligheten for at endringene<br />
også iverksettes i det naturlige miljøet utenfor<br />
terapirommet, hvilket kan gi sterkere og mer<br />
varige effekter.<br />
2. Nyere utviklingspsykologiske perspektiver<br />
vektlegger at barns utvikling skjer i tett dialog<br />
med barnets omsorgspersoner [45], i en<br />
intersubjektiv virkelighet med en gjensidig og<br />
delt handlings- og meningsverden [209]. Barn<br />
trenger derfor medopplevelse og samforståelse<br />
med sine omsorgspersoner rundt sine opplevelser<br />
og erfaringer for at behovet for trygghet,<br />
sammenheng og omsorg skal ivaretas [45]. Når<br />
foreldre oppsøker profesjonell hjelp for vansker<br />
som angår barnets livssituasjon er det derfor<br />
naturlig at barnet involveres tett og direkte i<br />
dette arbeidet. Også barn som strever med lojalitetskonflikter<br />
i forhold til sine omsorgspersoner<br />
vil ha utbytte av relasjonelle intervensjoner.<br />
Fordi foreldre uansett vil være tilstede som «et<br />
tredje ansikt» i en mulig individualterapeutisk<br />
behandling, vil det å ha foreldre fysisk tilstede i<br />
terapirommet være en fordel fordi man da kan<br />
arbeide direkte med relasjonen mellom barn og<br />
foreldre [181].<br />
56<br />
Rapport <strong>2015</strong>:4 • Folkehelseinstituttet