rapport 2015:4

Forord
Gjennom denne kunnskapsoversikten, utarbeidet på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet,
ønsker vi å belyse forskjellige modeller, metoder og teknikker for samtale med barn, både
med undersøkende og familieterapeutiske formål, samt å beskrive hvordan egenskaper ved barnet, ved
den voksne, og ved situasjonen har betydning for samtalens forløp. Det følger av barnekonvensjonen
artikkel 12 at barn har rett til å uttale seg i saker som gjelder dem. Barnets uttalerett er helt sentral i
anerkjennelsen av barn som selvstendige individer.
Hvordan et barn hjelpes til å være kompetent og til å ha en god opplevelse av å delta i en profesjonell
samtale med en voksen henger sammen med flere faktorer. En viktig faktor er den voksnes kompetanse.
Å møte det enkelte barn i en samtale krever kunnskap om barns sosiale, kognitive og verbale utvikling,
relasjonelle erfaring, påvirkelighet og psykologiske prosesser, samt kjennskap til samtaleteknikker og
metoder som passer for forskjellige formål og ulike tema. Dette gjelder for alle profesjonelle barnesamtaler,
enten den voksne er familieterapeut, politi, advokat eller forsker. Det å kombinere denne kunnskapen
med engasjement og innlevelse i det enkelte barns situasjon kan betegnes som et kunststykke.
Rapporten viser at det finnes mange modeller, protokoller og veiledere til hjelp i barnesamtaler ved
vitneavhør, kvalitativt intervju, familieterapi og mekling. Metodene har flere fellestrekk, men også noen
ulikheter. Flertallet av metoder og modeller som beskrives er hovedsakelig basert på klinisk erfaring
og systematiske evalueringer mangler. Innen familieterapifeltet har man oversiktsstudier som viser at
systemiske intervensjoner har effekt, men man mangler likevel grunnlag for å vurdere metodene opp mot
hverandre.
Meklingssamtaler med barn kan ha flere forskjellige formål og det kan her dras nytte av metoder og
teknikker fra både undersøkende og terapeutiske samtaler. I rapportens andre del gis en oversikt over
ulike modeller for hvordan barn kan inkluderes i samtaler i forbindelse med foreldrenes meklingsprosess.
Her skilles det hovedsakelig mellom bruk av individuelle samtaler og fellessamtaler med hele familien
til stede. Også på dette området finnes få systematiske evalueringer og effektstudier som kan bidra til å
rangere hvilke modeller for inkludering som er best (for prosessen, for foreldrene eller for barna). Ved å
gjennomgå de ulike argumentene som brukes for og mot inkludering av barnet, søker vi å belyse i hvilke
sammenhenger, og hvordan, barn bør inkluderes i mekling.
Vi håper at denne oversikten kan bidra til at voksne som møter barn til samtale får bedre kunnskap om
hvilke metoder som finnes og som brukes, og blir bedre i stand til å ta stilling til i hvilke situasjoner man
kan benytte forskjellige samtaleteknikker. Dette gjelder spesielt for meklingsfeltet, hvor begrunnelsen for
hvorfor man ønsker å involvere barnet vil være avgjørende for samtalens formål, for hvilken modell for
inkludering som egner seg og for hvilke samtalemetoder man bør benytte.
Vi håper også at rapporten kan stimulere til mer forskning og nye evalueringer, som igjen kan bidra til
utforming av tydeligere retningslinjer for samtaler mellom voksne og barn i familievernkontoret.
Vi vil takke våre eksterne fagfeller Odd Arne Tjersland og Vigdis Wie Torsteinsson for viktige kommentarer
og innspill i arbeidet med rapporten.
Oslo, september 2015
Ellinor F. Major
Fagdirektør for psykisk helse