rapport 2015:4

eglene, og i spørremåtene. Det ble påpekt at årsaken
var dårlig planlegging og mangel på veiledning [84].
3.1.3 APSAC Practice Guidelines (USA)
American Professional Society on the Abuse of
Children (APSAC) (2002, 2011, 2012) har også utviklet
retningslinjer for rettslige intervjuer med barn. De
vektlegger barnets beste som den viktigste rettesnoren.
Derfor vektlegges det at intervjuer skal være
oppmerksom på spesielle verdier, interesser, kulturelle
forskjeller og barns behov og evner som kan påvirke
samtalen. En viktig komponent i retningslinjene er
«trening i å fortelle om hendelser» eller «trening i
episodisk hukommelse». Barnet bes om å fortelle om
en nøytral eller positiv hendelse. Ved bruk av åpne
spørsmål maksimeres fri fortelling. Viktigheten av å
beskrive grunnreglene vektlegges også. Også her
anbefales åpningsreplikken «Kan du fortelle meg
hvorfor du er her i dag?». Retningslinjene skal gi et
rammeverk for dem som utfører rettslige intervjuer
av barn og skal ikke være en all-inclusive guide som
skal følges i alle tilfeller. Det påpekes at intervjuere bør
være fleksible og hele tiden søke ny kunnskap (APSAC
Guidelines, 2012). Det finnes ikke en riktig måte å
foreta intervju med barn på. APSAC inkluderer også
flere praktiske eksempler.
3.1.4 Det kognitive intervju (Storbritannia)
Det kognitive intervju (CI) ble utviklet på tidlig
1980-tall for å forbedre kvaliteten og kvantiteten
på informasjon fra politi-intervju med voksne vitner
og har vært mye brukt i Storbritannia. CI bygger i
hovedsak på perspektiver fra kognitiv teori, men
innlemmer også kunnskap fra sosial utviklingsteori
og kommunikasjons teori. I CI brukes fire grunnleggende
kognitive teknikker for å øke mengden
informasjon som huskes og rapporteres. Den første
teknikken innebærer at intervjueren instruerer vitnet
til mentalt å rekonstruere både de fysiske omgivelsene
og de subjektive følelsene og tankene man hadde da
hendelsene ble opplevd. Man antar at en slik gjenskaping
av konteksten vil føre til at man husker flere
detaljer. Dette er basert på et prinsipp om at dersom
konteksten for innkoding og konteksten for gjenkalling
er like vil dette kunne gi mer nøyaktig og fullstendig
informasjon. Fysisk og mental gjenskaping av omgivelsene
har vist seg å fremme barns gjenkalling [13].
Teknikken bygger også på et perspektiv om forskjellige
hukommelsesspor, en antakelse om at forskjellige
mentale koder lagrer informasjon i forskjellige former.
Ved å prøve forskjellige ruter til minnene, gjennom
lukt, lyd eller smak, vil man kanskje komme på flere
detaljer [11]. Den andre teknikken innebærer at vitnet
blir bedt om å rapportere absolutt alt av detaljer, uten
å filtrere ut det man anser som irrelevant, uviktig eller
som de bare delvis husker. Denne teknikken kan gi
informasjon som bekrefter eller forklarer detaljer som
er gitt av andre vitner. Gjennom den tredje teknikken
instrueres vitnet til å gjenkalle informasjon fra forskjellige
startpunkter og i forskjellig rekkefølge [13]. Ved
å gå gjennom hendelsen på forskjellige måter vil nye
detaljer kunne dukke opp. Den fjerde teknikken handler
om å endre perspektiv. Vitnet oppmuntres til å sette
seg selv i andres personers sted og rapportere hva
de så eller ville ha sett. Slike perspektivendringer vil, i
følge talsmenn for CI, åpne for mer informasjon og nye
detaljer.
De kognitive teknikkene kan være mentalt kompliserte
for barn og føre til rapportering av uriktige detaljer [13,
64]. Barn kan ha problemer med å fortelle i feil rekkefølge
og med å ta andres perspektiv. Derfor anbefales
det å være forsiktig med å bruke disse teknikkene
på små barn [13]. Flere forskjellige versjoner av CI er
utviklet for å passe for barn ned til 4-års alder [85, 86].
Sammenlignet med andre strategier har bruk av CI
vist seg å øke mengden korrekt og nøyaktig informasjon
fra barn, spesielt blant eldre barn [11, 85-87]. Men
noen studier har også rapportert flere uriktige detaljer.
Av alle de forskjellige barnetilpassede CI-versjonene
anbefales det å bruke versjoner med fokus på formidling
av grunnreglene for barna [86]. Flere påpeker også
at CI ikke passer for barn under 7 år eller der det er
personlige traumer involvert [17]. CI kan også brukes
i andre typer intervjuer, for eksempel for å innhente
informasjon om følelser, holdninger og meninger hos
informanter [88].
3.1.5 The NICHD Investigative Interview
Protocol
På bakgrunn av studier som viste at intervjuere hadde
problemer med å følge opp eksisterende retningslinjer
i praksis [56, 69], utviklet Michael Lamb og hans
kolleger ved The National Institute of Child Health
and Human Development (NICHD) en mer presis og
praktisk rettet intervjuprotokoll, NICHD-protokollen
[23, 89, 90]. Protokollen kan ses på som en oppsummering
av evidensbaserte prinsipper for å intervjue barn,
både i forhold til barns hukommelse og sårbarhet for
suggesjon, og var basert på eksisterende protokoller
(blant annet Step-Wise, APSACs, Memorandum, CI).
For å hjelpe intervjuere å holde seg til anbefalt praksis,
beskrives detaljerte og konkrete fremgangsmåter
(semi-scripted interview). Protokollen involverer også
informasjon om hvordan intervjueren skal presentere
seg, formidle målet med intervjuet for barnet, skape et
støttende miljø, etablere kontakt, øve barnet i å fortelle
fritt og forklare de grunnleggende reglene for barnet.
Flere eksempler på gode spørsmål og teknikker som
fremmer fri fortelling illustreres. Intervjuet tilpasses
32
Rapport 2015:4 • Folkehelseinstituttet