rapport 2015:4

humør, heller enn selvtillit. Tiden når barnet begynner
på skolen ses ofte på som et vendepunkt i verbal og
kognitiv utvikling. Flere har derfor antydet at nedre
grense for intervju av barn bør ligge rundt denne
tiden [18, 19]. Barna begynner å lese og skrive, og får
erfaring med kommunikasjon i forskjellige settinger
med forskjellige mennesker. Barnet blir i stand til å ta
andres perspektiv, noe som er en forutsetning for en
vellykket sosial interaksjon. Barnet utvikler også en
sosial og kulturell kontekstpassende bruk av språk;
barnet vet hva man skal fortelle, hvordan man skal
gjøre det og hva man kan forvente av tilhøreren. Med
tanke på at de fleste norske barn tilbringer flere år i
barnehagen er det mulig denne kompetansen utvikles
enda tidligere.
I det formelle operasjonelle stadiet kan ungdommene
resonnere abstrakt og hypotetisk. Mange barn
vil utvikle denne evnen mye tidligere (helt ned i 5-års
alder) [18]. Barna har en økt evne til verbal kommunikasjon
og er mer orientert mot sin samtalepartner. Ved
10-12 år vil barnet ha konversasjonskompetanse som
ligner voksnes. Det er likevel noe som skiller samtaler
med ungdom fra samtaler med voksne. Ungdommer
vil i større grad kunne være preget av selvbevissthet,
sosial bevissthet, usikkerhet rundt sin egen identitet
og opplevelse av emosjonell intensitet. Ego-identiteten
til ungdommene utvikles og de kan være veldig
opptatt av å bli akseptert av sin gruppe. En egosentrisk
tilnærming kan derfor prege flere av responsene
man får fra ungdom. Det skjer en utvikling i løpet av
ungdomstiden når det gjelder modenhet i forhold
til avgjørelser som omhandler ansvar, måtehold og
perspektivtaking [20].
Det kan være stor variasjon mellom forskjellige barn
på samme alder, både når det gjelder kognitiv og
verbal kompetanse [18, 19]. Noe som kan være lett for
en 6-åring kan være svært utfordrende for en 8-åring.
Evnene varierer avhengig av genetiske forskjeller,
læring og erfaring. Et barns språk og tenkning må
forstås i lys av den sammenhengen og de samspillsprosessene
de utfolder seg i. Et relasjonelt syn på
utvikling er inspirert av Vygotskys ideer (1978), som
viser til at barns samspill med foreldrene og andre
viktige personer i miljøet har avgjørende betydning for
utviklingen av barnets kognisjon. Dette synet innebærer
at vi må vite noe om det enkelte barnets
utvikling og erfaringer for å kunne forstå og tilrettelegge
en samtale optimalt for barnet. Det er for
eksempel vist at vanlige samtaleteknikker blir utfordret
i møte med barn som er vant med et uvanlig interaksjonsmønster
eller tilknytningsstil [21, 22].
1.2 Hukommelse og gjenfortelling
av opplevelser
En samtale med barn vil påvirkes av barnets hukommelse;
evnen til å lagre og hente frem i bevisstheten
tidligere erfaringer, inntrykk, kunnskap og ferdigheter.
Kvaliteten og kvantiteten på minnene varierer,
avhengig av barnets alder og modenhet [23]. Etterhvert
som barn blir eldre øker omfanget, informativiteten
og kompleksiteten av det som rapporteres [13].
I samtaler med barn vil det ofte være den episodiske
eller autobiografiske hukommelsen som er mest
relevant [11, 24]. Her lagres minner om spesifikke
selvopplevde hendelser. Episodisk hukommelse involverer
en opplevelse av tid og sted og henger sammen
med både språkutvikling og med utviklingen av et
subjektivt selv. Man antar at barn utvikler episodisk
hukommelse når de er rundt 3-4 år [11]. Barn mellom
3-6 år har vist seg å gjenkalle episodiske minner både
nøyaktig og stabilt over tid. Også semantisk hukommelse
spiller en rolle i samtaler. Sammenlignet med
små barn har større barn og voksne et mer detaljert
kunnskapsgrunnlag for å tolke hendelser eller situasjoner.
Forskning på episodisk hukommelse har hatt
stor betydning for måten barn forstås, utspørres og
blir hørt på, spesielt i rettslig sammenheng der
nøyaktighet er viktig.
Barn husker flere detaljer dersom de rapporterer
om hendelser som skiller seg ut fra andre og som er
karakteristiske eller betydningsfulle, enn dersom de
skal huske en spesifikk hendelse ut fra flere relativt
vanlige lignende hendelser [13, 25]. En av årsakene til
dette er at de benytter seg av generelle representasjoner
(script) for kjente hendelser som skjer gjentatte
ganger. Scriptene inneholder informasjon om hva som
pleier å skje ved forskjellige anledninger. Bruk av script
for hendelser kan medføre at barn blander detaljer fra
lignende hendelser sammen. Barn benytter seg av slike
script fra 3-års alderen. Etter hvert som de blir eldre blir
tendensen til å lage generelle script mindre.
Barn har en tendens til å blande kilder. Det vil si at de
kan blande detaljer fra hendelser de selv har opplevd
med detaljer fra hendelser de har sett eller som noen
har fortalt dem om [26]. For å skille mellom kildene
kan man eksplisitt spørre barnet om kilden til minnene
(source monitoring questions): «Hvordan vet du det?».
Et slikt spørsmål kan være nyttig for barn i skolealder,
men vanskelig å svare på for yngre barn. Noen kildespørsmål
er mindre effektive, for eksempel «har moren
din fortalt deg hva du skal si?» Barn vil ofte ikke forstå
implikasjonen av et slikt spørsmål. Rent bokstavelig vil
en mor som forteller barnet at det skal fortelle sannheten
også fortelle barnet hva det skal si.
Rapport 2015:4 • Folkehelseinstituttet 19