rapport 2015:4

Avgrensing
Det finnes samtaletyper med barn som ikke er inkludert i denne oversikten. Dette er blant
annet samtaler mellom barn og sykehuspersonell i forbindelse med medisinske tilstander og
samtaler med barn i barnevernet. Heller ikke utredningssamtaler og diagnostiske samtaler med
barn er inkludert. I slike samtaler er det fokus på hva barnets uttalelser kan fortelle om dets
utvikling, ferdigheter og fungering.
For å avgrense rapporten, både i omfang og tid, valgte vi å begrense kapittelet om
terapeutiske samtaler med barn til å omhandle samtaler i forbindelse med familieterapi. Det
betyr at individualterapeutiske samtaler med barn ikke er inkludert. Disse samtalene vil være
varierende i samtalemetodikk både som følge av barnas ulike diagnoser og forskjellige
behandlingstilnærminger/behandlingsfilosofier, med egne manualer og metoder.
Det er mange forskjellige hjelpemidler som kan brukes i samtaler med barn (tegnesaker,
dukker, plastelina, leker, spill og billedmateriell). Bruken av slike hjelpemidler har ikke vært et
spesielt fokus i denne oversikten selv om noen hjelpemidler vil bli trukket frem under
beskrivelsen av terapeutiske samtaler.
Mekling foregår på to arenaer; a) i familievernet og hos eksterne meklere ved samlivsbrudd
og eventuelt forut for behandling i rettsvesenet, og b) innenfor rettsvesenet, vanligvis som
rettsmekling under en barnefordelingssak (dersom dommeren ikke avgjør at man går direkte
til hovedforhandling). Innenfor rettsvesenet har dommeren og de sakkyndige fullmakt fra
foreldrene og rett til å innkalle barn til samtaler for å belyse saken, uavhengig av hva foreldrene
selv ønsker eller mener. I mekling hos familievernet inviteres derimot barnet inn innenfor en
ramme av samarbeid med foreldrene. Barnet inviteres derfor som hovedsak inn bare i tilfeller
der foreldrene stiller seg positive til ideen. I denne rapporten er det inkludering av barn innen
mekling forut for behandling i rettsvesenet som er i fokus.
Et endret syn på barnet
Synet på barn har endret seg radikalt gjennom historien. Tradisjonelt har både læringsteorier
og klassiske stadieteorier innen utviklingspsykologi tegnet et bilde av det sårbare
barnet. Barnet er et passivt objekt for sin egen utvikling, avhengig av voksne for å utvikle seg
til kompetente individer. Nyere utviklings-psykologisk forskning, sammen med endringer
i samfunnet har ført til at et annet bilde av barnet har blitt mer dominerende; bildet av det
kompetente barnet [1, 2]. Barnet er, selv om det fortsatt er avhengig av de voksne, et selvstendig
og aktivt sosialt vesen som påvirker sin egen utvikling. Det kompetente barnet har vært synlig
på flere områder for eksempel i forhold til barneoppdragelse, læringsstrategier i skolen og i
samfunnets utforming av rettigheter og lover. Artikkel 12 i FNs barnekonvensjon slår fast at
barn har rett til å uttrykke og få vektlagt sine meninger i alle saker som angår dem. Ordninger
og arenaer som skal ivareta barns rett til å bli hørt må tilpasses det enkelte barnets premisser.
Norge ratifiserte barnekonvensjonen i 1991 og i 2003 ble den gjort til norsk lov. I barneloven
heter det i dag at barn fra de er 7 år skal bli hørt i saker som angår dem selv (jf. Barneloven § 31).
Rapport 2015:4 • Folkehelseinstituttet 11