gemini på pdf - NTNU

midlene i klimapolitikken. Regjeringen går inn
og satser et til nå ukjent antall milliarder kroner
på et stort teknologiprosjekt med usikker
effekt, for å utvikle en teknologi som kan ha
stor global betydning, først og fremst for verdens
mange kullkraftverk.
Meningene om milliardsatsingen er delte.
SINTEF-forsker Audun Ruud er ikke særlig
entusiastisk.
– Det blir lett en motsetning mellom å være
klimapådriver og samtidig storeksportør av
olje og gass. Kanskje vi må våge å ta et valg, og
redusere utvinningstakten. I stedet forsøker vi
å få til begge deler gjennom CCS. Men det er en
end of pipe-løsning, en renseteknologi som
skal legitimere fortsatt oljeproduksjon. Fornybar
energi kan da lett bli svekket. CCS betyr å
satse på feil hest, på fossilt brennstoff. Det viktigste
er å komme over på energikilder som varer
evig, mener Ruud.
Knut Alfsen fra Cicero er enig i at CCS for så
vidt er en end of pipe-løsning.
– Men se på Kina. I løpet av de nærmeste tiårene
skal landet bygge mer urban infrastruktur
enn det som er gjort i hele menneskehetens
historie til nå. Det betyr et enormt behov for
stål og sement – og energi. Jeg ser ingen annen
måte å få det til på, enn med CCS, sier Alfsen.
– Månelandingen på Mongstad blir dyr. Vanvittig
dyr, om en ser på prisen per tonn lagret
CO 2 . Men her er det snakk om teknologiutvikling.
Skal en lære noe, må en også tørre å feile.
Og er det noen som har råd til å prøve og feile,
er det Norge.
Erik Lindeberg fra SINTEF ser heller ikke
noen vei utenom fangst og lagring av CO 2 .
Tvert imot, CCS vil stå for så stor del av de nødvendige
utslippskuttene at det vil danne referansepris
for andre CO 2 -tiltak, mener han.
– De tiltakene som er billigere enn fangst og
lagring, vil selvfølgelig komme først. Men de
har begrenset kapasitet på kort sikt. Vi vil
trenge betydelige reduksjoner allerede de neste
tiårene dersom vi skal nå klimamålet om å
begrense den globale temperaturøkningen til
to grader. Lagringskapasiteten er imidlertid tilstrekkelig
til å utgjøre hovedløsningen på klimaproblemet
gjennom det som er igjen av den
fossile æra. Det vil si flere hundre år, påpeker
Lindeberg.
KLIMAKUR 2020 • Så hva må til for å kutte
utslippene, ikke bare på papiret, men også i
virkeligheten?
Det skal Stortinget diskutere til neste år.
Da skal regjeringen komme tilbake med en
vurdering av om klimapolitikken duger til å nå
målene i klimaforliket, eller om det trengs
sterkere virkemidler.
Klimakur 2020 er et samarbeid mellom
Statens forurensningstilsyn (SFT), Norges
vassdrags- og energidirektorat (NVE), Vegdirektoratet,
Oljedirektoratet og Statistisk sentral-
byrå. Dette skal gi regjeringen det faglige
grunnlaget for vurderingen. Arbeidet ledes
av SFT. Gruppen skal først og fremst vurdere
behovet for nye eller endrede virkemidler i
norsk klimapolitikk, men også utviklingen i
kvoteprisen fram til 2020.
– Vi regner med at kvoteprisene vil kunne
stige til rundt 40 euro i 2020, og øke kraftig i
årene etterpå. Men for å nå målene i klimaforliket
trenger vi tiltak som er dyrere enn
den kvoteprisen vi kan forvente fram til 2020,
sier Audun Rosland. Han er prosjektleder for
Klimakur 2020 og for øvrig et sentralt medlem
av den norske forhandlingsdelegasjonen i de
internasjonale klimaforhandlingene.
Han minner om at 2020 er en mellomstasjon.
– Skal verden unngå de farligste klimaendringene,
må vi trolig ned på to tonn CO 2
per innbygger innen 2050. Den nye teknologien
vi trenger for å komme dit, vil ha oppstartkostnader
som ligger betydelig høyere enn
kvoteprisene.
PARTNERSKAP MED INDUSTRIEN • Rosland
ser behovet for flere virkemidler enn et kvotesystem.
I industrien kan for eksempel kvotesystemet
kombineres med teknologikrav og
klimafond, der industrien forplikter seg til å
nå bestemte mål. Samtidig må staten inn
med midler for å støtte teknologi med
betydelige oppstartkostnader, for eksempel
CO 2 -håndtering.
Veitrafikken er et annet problembarn.
– I et rikt land som Norge er betalingsvilligheten
for å få kjøre bil stor. Vi trenger derfor
styringseffektive virkemidler, både for å redusere
transportbehovet og øke andelen elbiler
og biodrivstoff.
Bygningssektoren bør regne med langt
strengere reguleringer av energiforbruk.
– Skal vi nå klimaforlikets mål, vil det i
2020 høyst sannsynlig ikke lenger være aktuelt
å bruke fossil energi til oppvarming, sier
Rosland.
Han var medansvarlig for SFTs første klimaplan,
som kom i 1990. Utfasing av oljefyr ble
allerede da ført opp som ett av de billigste og
mest effektive tiltakene for å få ned utslippene.
Men det var ikke politisk vilje til å gjennomføre
tilstrekkelig styringseffektive virkemidler på
90-tallet, konstaterer han.
– Skal vi kunne nå klimamålene, må vi nok
være villige til å snu alle steiner, også vurdere
kombinasjoner av avgifter og påbud. Kanskje vi
ikke skal være så redde for dobbeltreguleringer.
Vi trenger virkemidler som virker, på toppen av
og i tillegg til kvotesystemet, sier Rosland.
Klimakur 2020 skal legge fram sin utredning
i februar. Den vil ikke inneholde klare anbefalinger
med to streker under, understreker
Rosland.
– Vi skal presentere ulike menyer og klar-
KUTT SOM MONNER
ENKL-planen foreslår fem
konkrete tiltak før år 2020:
Fase ut all
oljefyring
Elektrifisere 20
prosent av
bilparken
Elektrifisere 25
prosent av olje- og
gassvirksomheten
på sokkelen
Installere karbonfangst
og lagring
på seks industrielle
punktutslipp
Intensivere
arbeidet med
energieffektivisering
Disse elementene var også
sentrale i et felles forslag
NTNU og SINTEF la fram
for politikerne i høst. Her
ble det foreslått å bruke ti
milliarder kroner årlig
fram til 2020, på klimatiltak,
forsking og utdanning, og
etablering av klimateknologipiloter.
gjøre alternativene, inkludert hvor høy kvoteprisen
må være. Så blir det opp til politikerne å
avgjøre, sier han.
Da får vi også se om Stortinget tar sitt eget
klimaforlik mer alvorlig enn tidligere vedtatte
mål. Eller om norsk klimapolitikk fremdeles
skal styres etter mønster av Peer Gynt:
«Ja, tenke det; ønske det; ville det med, – –
men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke!» ■
gemini • nr. 4 • desember 2009 37