gemini på pdf - NTNU

More documents

Recommendations

Info

Foto: Scanpix ■ TEMA: KLIMAPOLITIKK ser vi av bildene. Men mange av forslagene til CO 2 -kutt står seg godt også i dag. – Ta for eksempel elektrifisering av sokkelen. Det ville gitt en enda større gevinst i dag. Så hvorfor er ikke forskergruppens forslag satt ut i livet? – Vi får ikke klimavennlig teknologi på plass fordi det fortsatt er billigere å slippe rett ut. Vi må bryte sperregrensa, gjøre det dyrere å slippe ut enn å rense og lagre, sier Lindeberg. – Men rett skal være rett: Vi fikk CO 2 -avgiften. Den har gitt mindre utslippsvekst fra oljebransjen enn vi ellers ville fått. Faklingen ble redusert til halvparten over natta. Vi fikk CO 2 - deponering på Sleipner, elektrifisering av Troll, større rør som reduserte kompressorbehovet, og flere andre ting, sier Lindeberg. AVGIFTENE OG VIRKELIGHETEN • CO 2 -avgiften og andre virkemidler har redusert norske TOGRADERSMÅLET FNs klimakonvensjon fra 1992 har som mål å «unngå farlige, menneskeskapte klimaendringer». EU og Norge har definert faregrensen til to graders oppvarming over førindustrielt nivå. For å nå togradersmålet må veksten i utslippene flate ut, snu og peke nedover innen 2015. Innen 2050 må de reduseres med 50–85 prosent, ifølge FNs klimapanel. klimagassutslipp med rundt ti millioner tonn i året i forhold til referansebanen, anslår regjeringen. De største kuttene skjedde offshore og i industrien. Men på andre områder skjedde det lite eller ingenting. Og økningen i oljeaktiviteten var uansett så kraftig at det mer enn oppveide gevinsten av kuttene. Utslippene av klimagasser fra oljevirksomheten økte med 90 prosent fra 1990 til 2008, ifølge Statistisk sentralbyrå. – CO 2 -avgiften var en suksess på sokkelen, sier Marit Reitan, professor i statsvitenskap ved NTNU. – Men avgiftsystemet møtte sterke motinteresser, særlig konkurranseutsatt industri, som argumenterte med at de ikke kunne ha dårligere vilkår enn annen europeisk industri. – Avgiftene møtte en virkelighet preget av tunge strukturer med koblinger mellom sektorinteresser og institusjoner og fagdepartementer. Det førte til et avgiftsystem med en rekke unntak, som lå langt unna økonomenes idealbilde av et kostnadseffektivt avgiftsregime, slår Marit Reitan fast. ØKONOMENES INNTOG • – Lindeberg og IKU/SINTEF spilte en nøkkelrolle ved å gi miljøpolitikere tro på teknologiske løsninger, og dermed for at CO 2 -avgiften på sokkelen ble innført. Oljeindustrien ble tatt på senga, avgiften kom så raskt at de ikke rakk å protestere Det hevder Yngve Nilsen, forsker ved senter for næringslivshistorie ved BI i Oslo, i sin doktoravhandling om oljeindustrien og klimadebatten, «En felles plattform». Men teknologioptimismen ebbet ut framover 1990-tallet. Samtidig erobret økonomene hegemoniet på klimaområdet. – Vi så en kulturkonflikt mellom økonomene og ingeniørene. For ingeniørene var dette et nytt og spennende felt, der det skulle finnes løsninger på konkrete problemer. Det appellerte, utløste kreativitet. Økonomene fokuserte mer på umiddelbare kostnader. Etter hvert fikk sosialøkonomisk tenkning sterkere fotfeste på dette området, og slo beina under ulike teknologiske løsninger. Samfunnsøkonomene prioriterte generelle virkemidler, som skulle være teknologinøytrale og kostnadseffektive. Økonomene i Statistisk sentralbyrå ledet an, med støtte fra Finansdepartementet. Mange hadde bakgrunn fra oljeøkonomisk forskning, sier Nilsen. – Utgangspunktet var generell velferdsteori, at en lik avgift gir optimal ressursallokering. Problemet var jo bare at CO 2 -avgiften ikke var lik, den ble et lappeteppe, sier Yngve Nilsen. GASSARGUMENTET • Samtidig kjørte oljeindustrien fram gassargumentet: Norge bør pumpe opp mest mulig olje og gass fordi utslippene per produsert enhet var lavere i Norge enn i andre land. Norsk gass ville erstatte kull på kontinentet, og dermed ha en positiv klima- 34 gemini • nr. 4 • desember 2009 effekt, var argumentasjonen. Dette ble etter hvert offisiell norsk politikk. I 1995, i sin første klimamelding til Stortinget, slo regjeringen fast at stabiliseringsmålet ikke kunne innfris fordi utslippene fra sokkelen økte mer enn ventet. Samtidig argumenterte regjeringen med at «norsk gasseksport kan medføre betydelige miljøforbedringer...» Et annet argument var at det ville være uforholdsmessig dyrt å kutte utslipp i Norge. Norge ble en sentral pådriver for såkalt internasjonalt kostnadseffektive avtaler, som skulle gjøre det mulig å ta utslippskuttene der det var billigst. Mer klima for hver krone, var parolen. I SPISSEN FOR KVOTEHANDEL • Jens Stoltenberg, som da var statssekretær i Miljøverndepartementet, lanserte allerede i 1991 ideen om internasjonal handel med CO 2 -kvoter. Det skjedde på et miljøministermøte i OECD. – Et system med internasjonalt omsettbare kvoter betyr i praksis at Norge kan kjøpe seg rett til å øke sine utslipp av drivhusgassen CO 2 , mot en tilsvarende reduksjon i andre land, sa Stoltenberg til NTB i forbindelse med møtet. – Dette kan for eksempel åpne for økt innenlandsk bruk av gass, la han til. Arbeidet for å få internasjonalt kostnadseffektive avtaler ble etter hvert en hovedstrategi for Norge. Norske diplomater og eksperter reiste jorda rundt for å få tilslutning til ulike former for fleksible løsninger, som internasjonal kvotehandel og mulighet til å «kjøpe» utslippskutt ved å finansiere klimaprosjekter i utviklingsland. – Norges strategi var å uttrykke sin klimapolitikk i fagøkonomisk terminologi, sier BI-forsker Yngve Nilsen. – Norge var helt klart en sentral pådriver for å få de fleksible mekanismene inn i Kyoto-avtalen, legger han til. ET ARGUMENT FOR ALLE • De norske framstøtene møtte først motstand, både fra sentrale EU-land og fra miljøorganisasjonene, som karakteriserte slike mekanismer som avlatshandel. Men Norge fikk også støtte fra viktige land, først og fremst USA. Da Kyoto-avtalen ble klubbet gjennom en tidlig desembermorgen i 1997, var de såkalte fleksible mekanismene på plass. Med tydelige norske fingeravtrykk. – Fokuseringen på internasjonal kostnadseffektivitet fikk også følger for den hjemlige klimadebatten, sier statsviter Marit Reitan. – Argumentet om internasjonal kostnadseffektivitet hadde enorm gjennomslagskraft i norsk klimapolitikk. Det ble over tid større fokus på norske bidrag på global arena enn på hjemmebane. Samtidig fikk vi et sammenfall i argumentasjon fra ulike grupper med dels ulike interesser: Argumentet for inter-nasjonal kostnadseffektivitet i klimapolitikken ble også et argument for å pumpe
opp og eksportere mer norsk naturgass, sier Reitan. TILFELDIG? NEPPE... • Det er fristende å konstruere følgende konspirasjonsteori: Norge var i klemma. Vi var selverklært klimapolitisk foregangsland, og tidlig ute både med stabiliseringsmål og CO 2 -avgift. Samtidig hadde Stortinget i praksis opphevet bremsene på utvinningstakten av olje og gass. Det ga en produksjonsøkning som gjorde det nesten umulig å innfri stabiliseringsmålet. Teoriene om internasjonal kostnadseffektivitet og fleksible avtaler var som skreddersydd for å redde Norge ut av knipa. Vi kunne fortsatt heise den grønne fanen, samtidig som vi pumpet olje og gass som aldri før. Tilfeldig? Ciceros forskningsdirektør Knut Alfsen skjønner grunnlaget for konspirasjonsteorien, men tror ikke den er riktig. – Det var rett og slett gode teorier, aktverdige grunner og overbevisende argumenter for en slik linje, sier han. Yngve Nilsen konstaterer også at argumentasjonen for internasjonal kostnadseffektivitet passet Norges situasjon bra. – Men det er vanskelig å si hvor egeninteressen slutter og fagøkonomien begynner. Jeg har ikke grunnlag for å si at denne argumentasjonen ble utviklet for å berge Norge ut av ei politisk knipe, sier han. DET NÆRSYNTE MARKEDET • Uansett hva som var motivene: Det er kvotehandel som har blitt det viktigste klimapolitiske virkemiddelet, i både Norge og EU – og trolig snart i USA. – I teorien kan kvotehandel være et godt virkemiddel, om bare prisen er høy nok. Men om en har et politisk mål om en teknologisk omlegging, må vi inn med sterkere virkemidler, mener forskningsleder Audun Ruud. Han er selv økonom og statsviter, og leder et nyopprettet faglag for politikk og styring i SIN- TEF Energiforskning. – Generelle, teknologinøytrale virkemidler skal få fram de mest kostnadseffektive løsningene. Svakheten med det er at en fokuserer på det markedsnære. Og markedet er nærsynt. Dersom en er opptatt av langsiktige strukturelle endringer, må en bevisst satse tungt. Og en må være villig til å ta kostnadene om det går på trynet. Skal vi få til en mer miljøvennlig energipolitisk endring, krever det bevisst politisk styring, sier han. TJUE ÅR MED PRAT • Ruud er i gang med et prosjekt som sammenlikner energi- og klimapolitiske virkemidler i Norge, Sverige og Danmark. – Sverige har i større grad enn oss klart å omsette politiske mål til handling på klimaområdet. En av grunnene er nok at tidligere 2009 2050 FRA TOLV TIL TO TONN I gjennomsnitt er hver nordmann ansvarlig for et utslipp på minst tolv tonn klimagasser. Til sammenlikning forårsaker en innbygger i Malawi et utslipp på under ett tonn. Skal vi nå FNs mål om å begrense den globale oppvarmingen til maks to grader over førindustrielt nivå, bør vi ned på under to tonn utslipp per nordmann før 2050. Og kanskje må målet endres. Beregninger tyder nemlig på at i en varmere verden vil naturens svekkede evne til å absorbere CO 2 øke klimagassinnholdet i atmosfæren med rundt 25 prosent. Da trengs enda større utslippskutt – og raskere. statsminister Göran Persson selv spilte en aktiv rolle, og ikke tillot sektordepartementene å legge premissene. Danmark har lykkes med sin satsing på vindkraft. Det danske selskapet Vestas er verdensledende på produksjon av vindmøller. Men de hadde neppe fått det til uten innsatsen til daværende energi- og miljøminister Svend Auken. – I Norge har vi hatt tjue år med prat. REC har utviklet seg på tross av norsk virkemiddelbruk. Vi kan takke støtteordninger i Tyskland og Japan for at vi har et norsk solcelleselskap, sier Ruud. Han ønsker seg en bevisst og målrettet satsing på fornybar energi, der Norge kan kombinere vannkraft og annen fornybar energi til å etablere seg som en pålitelig storeksportør av grønn kraft til Europa. – Norge har et enormt potensial for produksjon av fornybar kraft, som kan vare evig. Men skal vi for eksempel få en storstilt utbygging av havvindmøller, krever det en dristig «endringsledelse» som vi mangler i dag, sier Ruud. TRENGER TØFFERE POLITIKERE • NTNU og SINTEF spiller en nøkkelrolle i utviklingen av ny, klimavennlig teknologi, og er involvert i seks av de åtte sentrene for forskning på miljøvennlig energi som Forskningsrådet har etablert. Men hvordan skal en sikre at denne teknologien virkelig blir tatt i bruk? Sverre Aam, adm. direktør i SINTEF Energiforskning, etterlyser tøffere politikere: – Kvotehandel er ikke nok til å drive gjennom ny teknologi. Til det er prisen for lav. Vi får ikke de endringene vi trenger, raskt nok. I mange tilfeller er teknologien der, klar til bruk. Det er mer et spørsmål om det politiske miljøet tør å ta de grepene som må til. Økonomenes modeller er ikke gode på å se oppsiden i store teknologiske gjennombrudd, mener Aam. Men han vil ikke kritisere økonomenes rolle i klimapolitikken. – Det er viktig å gjøre det som er rasjonelt og økonomisk forsvarlig. Det er vel heller de politiske rammebetingelsene som ikke har vært tøffe nok. FEM PUNKTER – OG STRENGE PÅBUD • Sammen med BI-professor Jørgen Randers og direktør Steinar Bysveen i Energibedriftenes landsforening la Aam i vår fram et fempunkts forslag gemini • nr. 4 • desember 2009 35 Grafikk: Kolbjørn Skarpnes/NTNU Info
Page 1 and 2: NR. 4 • DESEMBER 2009 FORSKNINGSN
Page 3 and 4: DROPP DET INNHOLD ■ Slipp et tils
Page 5 and 6: Kapitalisme skaper fred En åpen ø
Page 7 and 8: som brukes til oppdrett, er at de h
Page 9 and 10: ut av SINTEF og etablerte bedriften
Page 11 and 12: BRENNENDE IS? Nei, dette er ikke is
Page 13 and 14: YNGEL STARTFÔR • AKVARIER • OP
Page 15 and 16: Foto: Thor Nielsen Skal man lykkes
Page 17 and 18: gemini • nr. 4 • desember 2009
Page 19 and 20: PÅ RMER Nattsvermerens hjerne er m
Page 21 and 22: Mikroskopbilde av nattsvermer med b
Page 23 and 24: D FRISK PUST MILJØ SKIPSFART • G
Page 25 and 26: eder Lawrence Falkeid. Eidsvaag fra
Page 27 and 28: Å SNO SEG det fanst passive damer.
Page 29 and 30: FRA ORD TIL HAMMER BYGG TEKNISKE FO
Page 31 and 32: es limakur gemini • nr. 4 • des
Page 33: TROR PÅ «RØYKELOVER» - Folk sp
Page 37 and 38: midlene i klimapolitikken. Regjerin
Page 39 and 40: Kraftrefseren ENERGIFORSKER AUDUN R
Page 41 and 42: Gassmolekylene avgir energi i form
Page 43 and 44: Foto: Thor Nielsen/SINTEF Ny oljeut
Page 45 and 46: flere celler og risikerer mindre av
Page 47: Foto: Geir Mogen B-blad Returadress

gemini på pdf - NTNU

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?